hjemme bra – borte best? - Globe at KHiB - Kunsthøgskolen i Bergen

HJEMME BRA – BORTE BEST? 

Fysisk bomiljø for personer med demens i heldøgns pleie 

Erlend Bleken 

Avdeling for Design – Møbel, rom og interiør Kunsthøgskolen i Bergen - Mars 2011

Sammendrag 

SAMMENDRAG 

Mange opplever at eldre på pleiehjem har en understimulert hverdag. Til tross for små 

avdelinger med eget rom og romslig bad, tilpasset personer med demens, så lever mange 

eldre et stillesittende, passivt og monotont liv. De oppvartes i stedet for å delta. Grunnleggende 

behov med hensyn til bolig og stell synes godt ivaretatt, men er dette tilstrekkelig 

for å skape trivsel? Hvordan kan man skape en omgivelse som bidrar til en mer aktiv 

og stimulerende hverdag for de eldre slik at de får en mer verdig alderdom? 

I løpet av prosjektet har jeg oppdaget steder som er annerledes, med mye mer dynamikk, 

liv og kontakt. Jeg har fokusert på de fysiske rammene som de eldre skal bo i. Den påvirker 

hvilken grad av autonomi, bevegelsesfrihet og variasjon de eldre tillates å leve med. 

Omgivelsene skaper i ulik grad muligheter for samvær og aktivitet. Jeg har prøvd å skape 

et miljø som erstatter det stillesittende livet på «stuen» med et sted for mer bevegelse, 

sansning og engasjement. En omgivelse som er romslig og fri, med mange tilbud og gjøremål 

for enhver smak. Målet er å skape trivsel og velvære gjennom en variert og stimulerende 

hverdag sammen med andre – i trygge, sikre og estetiske omgivelser. 

Jeg har sett på det helhetlige tilbudet i et større pleiehjemskonsept med 80 beboere og 

senterfunksjoner. Sentralt er bo-miljøet i to etasjer med et stort atrium i midten for fri 

bevegelse i et stimulerende grønt miljø. Hver etasje har fire «tun» for tilhørighet og trygghet. 

Hvert tun har egen «stue» og kombinert spisesal/aktivitetsrom. Bomiljøet er sikkert, 

oversiktlig og barrierefritt. Fellesarealene omfatter; peisestue, filmrom, trimrom, 

drivhus og hage. Dette er varierte muligheter for opphold, aktiviteter og samvær. I det 

separate servicebygget ligger kultursal, café, helsetjenester, spa, frisør, administrasjon, 

frivillighetssentral, dagstuer m.m. Med 80 beboere oppnås stordriftsfordeler; differensiert 

bemanning, geriatrisk fagmiljø, eget vaskeri og storkjøkken. Det vil også avlaste 

pleierne i forhold til praktiske oppgaver og dermed gi mer tid til kontakt med beboerne. 

Et estetisk, lyst og fritt bomiljø er etterstrebet med tilgang til natur og utsikt. Fremmed 

institusjonspreg med lange korridorer er forsøkt erstattet med en mer variert, hjemlig og 

sanselig atmosfære. 

«Dagen i dag kan bli vår 

beste dag» 

Erik Bye

INNHOLD 

INNLEDNING 6 

BESTEFAR 6 

RELEVANS 6 

BAKGRUNN 8 

MÅLSETTING OG MÅLGRUPPE 9 

PROBLEMSTILLING 9 

MIN MOTIVASJON 10 

PLAN FOR PROSJEKTET 10 

UNDERSØKELSER & ANALYSE 14 

METODE 14 

DEMENS = SYKDOM 14 

PSYKOSOSIALT MILJØ 19 

«SYKEHJEM VED BERGEN» 21 

RETTIGHETER OG BEHOV 28 

LØSNINGER FRA ANDRE PLEIEHJEM 31 

SONJATUN – TROMS 31 

MARJORIE DOYLE ROCKWELL CENTER 35 

TILRETTELAGT BOMILJØ 52 

BEMANNING OG KOMMUNALE TILBUD 52 

FRIVILLIGE OG FAMILIE 56 

HJEM VS. INSTITUSJON 57 

MILJØPSYKOLOGI 58 

HAGE OG FRILUFT 63 

UNIVERSELL UTFORMING 65 

DAGSLYS OG SOLLYS 68 

BELYSNING 70 

FARGER OG KONTRASTER 70 

LYDMILJØ 74 

GULV 75 

MØBLER OG INNREDNING 77 

RETNINGSLINJER 81 

OPPSUMMERING 84 

OVERORDNEDE VALG 86 

DESIGN STRATEGI 90 

MÅLGRUPPE OG BEHOV 90 

“JEG VIL” 90 

FUNN OG UTFORDRINGER 91 

HOVEDMÅL 92 

FOKUSOMRÅDER OG AVGRENSNINGER 93 

METODE 93 

PRAKTISK PROSJEKT 96 

OVERORDNET LØSNINGSKONSEPT 96 

PLANLØSNING FOR ET TUN 108 

KONSEPT 108 

STUEN 111 

INDRE ATRIUM 114 

BYGGET UTENFRA 115 

VURDERING AV LØSNINGEN 118 

ROMPROGRAM 122 

SERVICEBYGG 122 

BOMILJØET 123 

REFERANSER 128 

Innhold

Forord 

FORORD 

Under arbeidet med prosjektet, som omfattet en studietur til USA sponset av Nasjonalt 

Kompetansesenter for Aldring og Helse, fikk jeg kontakt med en rekke mennesker som 

har delt av sin kunnskap med meg. Jeg vil gjerne takke Sidsel Bjørneby, Marit G. Blom, 

Robin Dessel, Knut Engedal, Thyra Frank, Penelope Garner, Eva Maria Lim, Lise Næss, 

Stein Husebø, Torhild Holthe, Manuel Ocana, Åse Ribe, Lynn Young, John Zeisel m.fl. 

En særlig takk til veileder Eli-Kirstin Eide for engasjement og innspill underveis i prosjektet. 

Takk også til klassekamerater og fagstaben ved Kunsthøgskolen i Bergen. Jeg har 

fått god hjelp fra bibliotekene ved Kunsthøgskolen I Bergen, University of Stirling og 

Nasjonalt Kompetansesenter for Aldring og Helse. 

Firmaet CAD Quality lot meg bruke deres bibliotek for Revit Architecture gratis. Jeg fikk 

også låne et PNY grafikkort fra firmaet Komplett.no i prosjektperioden. 

En rekke personer har bidratt i prosjektet. En spesiell takk til Astrid Gjerde, Erik Oen Lie, 

Jørgen Håland, Per Mo, Adele Sætre Bleken og Dag Gjerde. 

Jeg har opplevde prosjektet som viktig og meningsfylt å jobbe med. Det har vært en lærerik 

periode, hvor jeg endte opp et annet sted enn jeg på forhånd hadde tenkt. Jeg håper jeg 

har kommet frem til noe som kan være til nytte, og som kan bidra til at eldre med demens 

kan få en bedre hverdag når de må på på pleiehjem. 

Bergen, 14.april 2011

INNLEDNING 6 

BESTEFAR 6 

RELEVANS 6 

BAKGRUNN 8 

MÅLSETTING OG MÅLGRUPPE 9 

PROBLEMSTILLING 9 

MIN MOTIVASJON 10 

PLAN FOR PROSJEKTET 10 

Her beskrives tema for oppgaven, min 

motivasjon og temaets relevans. Dette leder 

frem til problemstillingen for prosjektet og 

en målgruppe for min designløsning.

INNLEDNING 

BESTEFAR 

Min bestefar hadde Parkinson. Han bodde 

hjemme hos min yngste onkel i mange år i 

huset han hadde bygget selv, blant høye fjell 

og en vakker fjord i Sykkylven på Sunnmøre. 

Etterhvert ble han så pleietrengende at han 

måtte på sykehjemmet. Jeg jobbet på den tiden 

i Oslo. Siste gangen jeg besøkte ham var han 

blitt veldig redusert, han var utmagret, og lå 

på et mørkt rom med gardinene trukket for, 

uten utsikt til fjella omkring. Mentalt var han 

helt tilstede, og selv om språket var forsvunnet 

så smilte han og var glad for å se oss. Det var 

vondt å se hvor raskt han hadde blitt svekket på 

sykehjemmet. Han døde en måned senere. 

Noen spørsmål jeg stilte meg 

Hvordan kan man skape miljøer der de eldre 

i større grad kan beholde funksjonen i stedet 

for å svinne hen? Hvordan kan man motvirke 

apati og passivitet og bringe inn mer liv og 

dynamikk? Bringe fram smilet, kontakten og 

den ivaretagende atmosfæren? Hvordan ville 

jeg like at min bestefar skulle bo? Hvor ville jeg 

likt å komme på besøk? Kan man tenke seg et 

sted der de eldre trives og er vitale og levende? 

6 

Demens 

Det er vanskelig å forestille seg hvordan 

demens oppleves. Jeg lurer på hvordan jeg selv 

ville likt å ha det rundt meg dersom jeg; ikke 

kjente igjen mitt eget speilbilde, min egen 

kone, barna mine…ikke visste hva jeg heter 

eller hva jeg har drevet med i livet...ikke fant 

frem til rommet mitt...liker å gå, men går 

meg bort...allerede har glemt det som skjedde 

nettopp...ikke verbalt kan gi uttrykk for hva jeg 

ønsker, om jeg har det bra eller dårlig...mister 

«sperrer» og er aggressiv eller sier upassende 

ting til andre...føler meg utrygg...vet ikke når 

Demens rammer 

hukommelsen. 

jeg må på toalettet eller hva et toalett er...vil 

hjem stadig vekk – til barna mine som er 1 og 

3 år gamle...klarer ikke lage mat...glemmer 

komfyren...hvor er jeg?...hvem er jeg?...hva gjør 

jeg her? 

I hvilken grad kan de fysiske omgivelsene bidra 

til at demensrammede kan ha det godt på 

hjem? 

RELEVANS 

Eldreomsorg har fokus politisk og i media; 

manglende utbygging og sykehjemskøer; 

Innledning

Innledning 

underbemanning, slitasje og kritikkverdige forhold; 

samfunnskostnad og økonomisk bærekraft. 

Eldrebølgen er i anmarsj. Høy levealder og 

store barnekull vil gjøre at antall personer med 

demens vil fordobles de neste 35 år. I Demensplan 

2015 (Regjeringen, 2006b), som er regjeringens 

strategi for å styrke demensomsorgen, 

er målsettingen å skape 12.000 nye 

sykehjemsplasser eller heldøgns omsorgsboliger 

innen 2015. Alt som bygges eller ombygges kreves 

nå tilrettelagt for demens, en sykdom som ca. 80 

% av alle på pleiehjem lider av. 

I Norge er omlag 250.000 berørt av demens. Det 

er vanskelig å overlate sine avhengige og sårbare 

foreldre til andre, men ofte er dette nødvendig for 

ikke selv å bli utbrent. Familiene ønsker at eldre 

skal ha det godt på hjem, men alle får nok ikke et 

verdig pleietilbud (Lykkenborg, 2009). I norske 

institusjoner synes grunnleggende behov med 

hensyn på bolig og stell å være godt ivaretatt, 

men er dette tilstrekkelig for å skape trivsel? 

Mange jeg har snakket med opplever at deres 

gamle blir sittende passive og uvirksomme i en 

understimulert hverdag når de kommer på hjem. 

Målet med Demensplan 2015 er at den 

enkelte skal oppleve livskvalitet, trygghet 

og mening i hverdagen, på tross av alvorlig 

Dans med instruktør 

på Hearthstone 

Manhattan. 

7

sykdom og funksjonssvikt. For å oppnå dette 

må tjenestens, også boligenes arkitektur 

og utforming tilpasses deres behov. 1 Hvilke 

faktorer bidrar til god livskvalitet og en 

meningsfull hverdag på hjem? Og hva gjør at 

noen pleiehjem lykkes bedre enn andre? 

BAKGRUNN 

Eldreomsorgen i Norge 

I Norge er eldreomsorg et offentlig ansvar, 

en ordning som springer ut fra ideen om 

velferdsstaten og muliggjøres av vår velstand. 

Eldrebølgen tatt i betraktning så vil den 

norske modellen for eldreomsorg neppe være 

økonomisk bærekraftig i fremtiden (Tepfers, 

2010). Graden av offentlig finansiering er 

også eksepsjonell i Norge. I land som Finland 

og England er pleiehjemsplass i all hovedsak 

1. Kari Henriksens foredrag i Stavanger i mars 2008. 

Statssekretær i Helse- og Omsorgsdepartementet. 

2. Kari Henriksens foredrag i Stavanger i mars 2008. 

Statssekretær i Helse- og Omsorgsdepartementet. 

3. Fra foredrag av Anders Kvale Havig (NOVA) under 

hero.uio.no/konferanse.html. 

4. Kilde: foredrag ved Åse Ribe. Husbankens fagdag i 

Skien. Oktober 2010. 

8 

privatfinansiert. Eldreomsorg som fellesansvar 

er en del av det moderne prosjekt. I tidligere 

tider, i bondesamfunnet, var tradisjonen at 

de gamle bodde i kårstuen og ble forsørget 

av den eldste sønnen nå han overtok garden. 

Eldreomsorg var i hovedsak et familiært ansvar. 

Omsorgsutfordringene fremover er store. I 2006 

hadde nesten 70 000 personer i Norge demens. 

Frem mot 2040 antar man at dette nesten vil 

fordobles. I 2030 vil man behøve 50 000 flere 

omsorgsarbeidere. Bygge- og driftskostnader 

er store. Den kan koste opptil tre millioner 

kroner å bygge en sykehjemsplass i de store 

byene (Meyer, 2010). I 2006 var driftsutgiftene 

for sykehjem på ca. 30 mrd. 2 Å drive en 

sykehjemsplass for en person med demens 

koster kommunene om lag 1 million i året. 

Egenandelen er på kun 15 til 20 %. 3 

Husbankens rolle 

Kommunene får nå 647 000,- i tilskudd for 

hver nye sykehjemsplass de bygger. Husbanken 

forvalter investeringstilskuddet og stiller tre 

krav for å skape et demensvennlig bomiljø; (1) 

små bogrupper (6-8 personer), (2) fellesareal/ 

aktivitetsrom, (3) tilgang til utearealer. 4 

Viktigst er kravet om mindre bogrupper, ut fra 

den rådende oppfatning om at demensrammede 

har det best i små og skjermede bomiljøer, 

den såkalte «Smått er godt»-modellen. 

De lange innestengte korridorene og 

sterile sykehusliknende omgivelsene skal 

erstattes med et trivelig bomiljø tilpasset 

demensrammedes spesielle behov. 

«Små sykehjemsavdelinger og 

bokollektiv med aktivitetsrom og 

utgang til hagen er bedre enn gammeldagse 

sykehjem med store avdelinger 

i flere etasjer og dør ut i en lang 

korridor» 

Statsråden i Helse- og Omsorgsdepartementet, 

Demens og fysisk bomiljø 

Demens er en dødelig aldersrelatert 

hjernesykdom, som gir kognitiv svikt med tap 

av mental funksjonsevne på en rekke områder; 

2008 

hukommelse, ferdigheter, orienteringsevne, evnen 

til å lære og forstå, språk. Daglige gjøremål som 

matlaging, hygiene, stell, innkjøp, finne veien blir 

gjerne vanskelig. Gradvis blir man avhengig av 

andre for å klare seg i det daglige. 

Personer med demens blir fort utrygge og 

Innledning 

stresses lett av ulike stimuli, for eksempel lyd,

Innledning 

lys, mange mennesker og om det er mye som 

skjer. Trygge, rolige og forutsigelige omgivelser 

er derfor helt sentralt. 

Et bomiljø for demensrammede må tilpasses 

deres særskilte behov knyttet til kognitiv svikt. 

Noen må passes på og mange er «vandrere» 

som kan gå langt avgårde uten å finne veien 

tilbake. Samtidig bør bomiljøet ha kvaliteter 

som de fleste tar for gitt; fri bevegelse ute og 

inne, lage seg mat, trekke seg tilbake, søke 

fellesskap, dra på café. For noen vil slike 

aktiviteter kreve assistanse. Har fellesskapet 

milder til å betale for det? Kan personer med 

demens gis mulighet til å være mer frie og 

aktive, for eksempel gjennom innsats fra 

frivillige, pårørende, skoleungdom m.fl.? 

Tekniske løsninger kan bidra til å avlaste 

pleie- og tilsynsbehovet samt å forenkle de 

demensrammedes hverdag. For eksempel kan 

alarmer sendes til personalet ved hendelser 

som; fall, inkontinens, forlater sengen om 

natten, gått utenfor «sikkert område» m.v. 

MÅLSETTING OG MÅLGRUPPE 

I denne oppgaven vil jeg se på bomiljøer for 

eldre med demens som ikke kan bo hjemme 

lenger og som trenger tilsyn hele døgnet. Jeg vil 

undersøke hvordan man kan skape en god bo- 

og pleieomgivelse for denne gruppen som gir 

trivsel og velvære i hverdagen. Et ivaretagend e 

miljø som skaper gode opplevelser her og nå. En 

trygg og inspirerende atmosfære, som innbyr 

til bevegelse og aktivitet. Et sted som venner og 

pårørende har lyst å besøke og hvor de kan gjøre 

ting sammen. Et sted med tilgang til naturen, 

årstidene, sol, vær, vind og frisk luft. Et sted 

der eldre med demens kan trives og leve med 

verdighet de siste årene av livet. 

Fokus vil være på et demenstilrettelagt botilbud 

med såkalt «heldøgns tilsyn». Dette er et 

kommunalt lovpålagt omsorgstilbud som er 

behovsprøvd gjennom lege. Husbanken gir 

investeringstilskudd til to slike boformer; i 

sykehjem eller bokollektiv i omsorgsbolig – 

begge i form av små enheter med få beboere. 

Jeg har valgt å fokusere på sykehjem, såkalt 

«skjermet enhet». Potensialet for et godt pleie- 

og botilbud synes størst i denne modellen, med 

delt husholdning, mulighet for rikere fellestilbud 

og tilgang på fagkompetanse. «Skjermet enhet» 

er hjemlet for 4-12 beboere, men jeg vil forholde 

meg fritt i forhold til dette kravet. 5 

Målgruppen vil ikke omfatte personer med store 

atferdsproblemer eller store psykiske problemer. 

Disse har ofte eget tilbud gjennom «forsterket 

skjermet enhet» i kommunene. Jeg vil heller 

ikke se på yngre med demens. De har et raskere 

sykdomsforløp og vil trolig heller ikke føle seg 

hjemme blant eldre. 

PROBLEMSTILLING 

«Hvordan kan man skape et fysisk 

bomiljø som bidrar til økt livskvalitet 

for personer med demens med behov 

for heldøgns pleie?» 

BEGREPER 

Jeg vil bruke ordet pleiehjem istedenfor 

sykehjem, fordi dette gir bedre assosiasjoner. 

Betegnelsen «pleiere» inkluderer alle som 

har med den daglige pleie å gjøre i pleiehjem; 

sykepleiere, helsefagarbeidere, vernepleiere 

og ufaglærte. 

5. Se «Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns 

omsorg og pleie» (HOD, 1988). 

9

Verdighet 

«La ikke mennesker måtte beskytte sin 

verdighet. La deres verdighet beskytte 

dem» 

10 

R. W. Emerson 

Verdighet 6 kan være et vanskelig begrep å 

definere, for de fleste er det noe usynlig og 

språkløst. Det er først når livet blir marginalisert 

og basale forventninger til behandling eller 

livsvilkår at spørsmål vedrørende verdighet 

blir aktuelle. Verdighet har å gjøre med 

grunnleggende menneskelige rettigheter og 

forutsetninger for anstendige livsforhold. 

Professor Stein Husebø sier; «Den uten tvil 

største gruppen marginaliserte i vårt rike 

land er de gamle. Når aldring møter sykdom 

og kognitiv svikt. Når stolte mennesker som 

snart har hele livet bak seg, ikke lenger kan 

klare seg selv, treffe egne valg eller forsvare 

sin verdighet...Det er et paradoks at aldri har 

samfunnet brukt så mye ressurser på pleie 

og omsorg for gamle. Aldri har ensomhet, 

omsorgssvikt og krenkelse av verdighet hos 

gamle vært så omfattende...En hovedløsning 

må være frivillig innsats, hvor vi i praksis viser 

at vi bryr oss». 

«Det onde, er fraværet av det gode» 

Livskvalitet, velvære og trivsel 

Leo Tolstoj 

Disse begrepene er overlappende og vil bli brukt 

om hverandre. Når man opplever velvære trives 

man, og da har man høy livskvalitet. Livskvalitet 

har med menneskelige behov å gjøre. Personlighet 

og interesser er viktige for å skape velvære 

for en gitt person, men det er også universelle 

menneskelige behov knyttet til velvære. 

MIN MOTIVASJON 

Blant de prosjektene jeg har likt best på 

Kunsthøgskolen i Bergen har vært hvor vi 

har kunnet tenke nytt i forhold til etablerte 

institusjoner, som skole, kulturhus, sykehus 

m.v. I mitt tidligere yrke som systemutvikler 

jobbet jeg mye med kartlegging av brukerbehov 

for å lage dataløsninger basert på disse. Jeg 

håper å kunne dra nytte av denne erfaringen 

i prosjektet for å skape gode løsninger på 

behovene som avdekkes. 

Oppgaven oppleves samfunnsnyttig og personlig 

ville det gi en god følelse om jeg kunne bidra til å 

skape gode bomiljøer for eldre på pleiehjem. 

PLAN FOR PROSJEKTET 

Jeg vil først sette meg inn i problemområdet 

gjennom ulike undersøkelser (kapittel 2). 

Basert på analyse og opparbeidet innsikt vil 

jeg sette opp hvilke kriterier en god løsning bør 

tilfredsstille (kapittel 3). Gjennom det praktiske 

prosjektet vil jeg så utarbeide utvalgte deler av 

en løsning som tilfredsstiller disse kriteriene 

(kapittel 4). Tilslutt vil jeg vurdere løsningen 

i forhold til problemstillingen og kriteriene 

(kapittel 5). 

Innledning 

6. Informasjonen her er hentet fra Stein og Bettina 

Husebø (2009) sin kronikk «Verdighet» i Bergens 

Tidende 25/8-2009.

UNDERSØKELSER & ANALYSE 14 

METODE 14 

DEMENS = SYKDOM 14 

PSYKOSOSIALT MILJØ 19 

«SYKEHJEM VED BERGEN» 21 

RETTIGHETER OG BEHOV 28 

LØSNINGER FRA ANDRE PLEIEHJEM 31 

SONJATUN – TROMS 31 

MARJORIE DOYLE ROCKWELL CENTER 35 

TILRETTELAGT BOMILJØ 52 

BEMANNING OG KOMMUNALE TILBUD 52 

FRIVILLIGE OG FAMILIE 56 

HJEM VS. INSTITUSJON 57 

MILJØPSYKOLOGI 58 

HAGE OG FRILUFT 63 

UNIVERSELL UTFORMING 65 

DAGSLYS OG SOLLYS 68 

BELYSNING 70 

FARGER OG KONTRASTER 70 

LYDMILJØ 74 

GULV 75 

MØBLER OG INNREDNING 77 

RETNINGSLINJER 81 

OPPSUMMERING 84 

OVERORDNEDE VALG 86 

I undersøkelsesfasen har jeg besøkt 

pleiehjem i inn- og utland, snakket med 

fagfolk og lest for å finne ut hva som bidrar 

til trivsel for demensrammede på pleiehjem.

UNDERSØKELSER & 

ANALYSE 

Målet med undersøkelsene er å få innsikt og 

forståelse slik at jeg kan skape en god løsning 

på brukernes behov. 

METODE 

Jeg valgte å bruke kvalitativ metode. Et 

grunnleggende problem er at personer med 

demens i liten grad er stand til å artikulere sine 

ønsker. Behov er derfor innhentet fra andre 

kilder enn hovedbrukerne. Fokusert har vært 

på å besøke pleiehjem og snakke med pleiere, 

bestyrere, leger, forskere og andre fagfolk. 

Gjennom deltakende observasjon har jeg prøvd 

å forstå hvordan demensrammede i heldøgns 

tilsyn lever og har det. Jeg har også hentet 

kunnskap fra forskning, bøker og andre skriftlige 

kilder. 

DEMENS = SYKDOM 

Boken «The Simplicity of Dementia» er 

skrevet av den nederlandske psykogerontologen 

Huub Buijssen (1999). Hans far hadde 

demens og han mener vi bedre kan forstå og 

interagere med personen med demens gjennom 

«de to lovene for demens». Jeg vil gjengi 

14 

hovedpunktene fra boken. 

Inntil for kort tid siden trodde man personer 

med demens var håpløse tilfeller, at de var 

gale, og at senilitet var en mental sykdom. Det 

er fortsatt sosialt stigma knyttet til demens 

og den alminnelige forståelsen av demens er 

begrenset. Forskningsmessig vet man at det 

er hjernecellene som blir syke, de svinner hen, 

mister forbindelser og dør. Etter 10 år kan så 

mye som 40 % av hjernemassen være borte. 

Hjernen skades gradvis, og man får problemer 

på de fleste livsområder; kommunikasjon, 

evnen til å klare seg selv, endringer i humør og 

oppførsel. Tilslutt trenger man hjelp til alt og alt 

man har lært er borte. 

Det er mange typer demens. Alzheimers 

(50 %) og vaskulær demens (15 %) eller 

kombinasjoner av disse (15 %) utgjør de største 

gruppene. Vaskulær demens skyldes slag. 

Årsaken til demens er ukjent, og det finnes 

ingen behandling mot sykdommen. Genetiske 

faktorer knyttet til aldring må spille inn, fordi 

så mange som 1 av 5 over 85 får demens. Ulike 

faktorer er vist å ha innvirkning; arv, virus, 

stress, røyking, hodetraume, B12-mangel og 

høyt blodtrykk. 

Den første loven - mister evnen til å huske 

Hukommelsestap er alltid sentralt i 

demens. Overføringen av inntrykk mellom 

korttidsminnet og langtidsminnet brytes 

nesten helt. Dermed blir den nære fortid et 

sort hull, han kan ikke huske det han opplevde 

for 30 sekunder siden. Dette er en enorm 

funksjonshemming og det meste av det vi tar 

for gitt blir vanskelig. De nærmeste synes han 

begynner å oppføre seg uforståelig; gjentar 

samme spørsmål hele tiden, husker ikke nylige 

hendelser eller personer. 

Det er vanskelig å forestille seg hvordan det 

oppleves å miste hukommelsen. Alt «glipper», 

og verden oppleves som ny og ukjent hvert 

30. sekund. Øyeblikket gjelder. Allikevel, selv 

om man ikke husker fakta og hendelser så vil 

følelser og stemninger sitte i lenger. 1 

Typisk i første fase er at man mister tid- og 

stedsorientering. Han går seg vill fordi han 

ikke husker orienteringspunkter. Han spør 

hva klokken er, hvilken dag det er, leter stadig 

etter tingene sine. Innlæring av ny kunnskap er 

stort sett umulig, selv om noe kan feste seg ved 

mange repetisjoner. 

Undersøkelser & Analyser 

1. Kilde er Penelope Garner, som står bak SPECALmetoden. 

Se specal.co.uk.


Planlegging blir vanskelig siden han glemmer 

sine intensjoner, og dermed forsvinner også 

fremtiden. Han blir passiv og prøver å unngå 

nye situasjoner for å slippe skam og nye 

nederlag. Han klarer stadig mindre og blir 

gradvis mer avhengig. Snart slipper han ikke 

sin ledsager av syne. Klyngende adferd er 

krevende for pleiere og pårørende, men personen 

med demens føler han har gått seg bort, han 

er forvirret og forstår ikke hva som skjer med 

ham. Derfor trenger han en som har oversikt 

og kan lese kartet. Aktivisering kan motvirke 

klyngende adferd. 

Den andre loven - tidligere minner spises opp 

I den første fasen vil han fortsatt huske 

tidligere hendelser i livet meget godt, 

men etterhvert vil sykdommen også 

angripe langtidsminnet. Først forsvinner 

de siste «opptakene», de fra rett før han 

fikk sykdommen. Så spises minnene opp 

kronologisk mot fødselen. I siste fase er det 

kun tidlig barndom som huskes. Viktige 

hendelser med stor emosjonalitet beholdes 

lengst. 

Han glemmer kanskje at han er pensjonert 

og prøver fortsatt å gå på jobb. Hans eget hus 

oppleves ikke som hans og han vil hele tiden 

«hjem». Skikkelser fra tidligere i livet bringes 

til live, for eksempel foreldrene. Han lever i 

fortiden, men tror det er nåtid. Gapet mellom 

hans verden og de andres verden skaper store 

frustrasjoner og uoverkommelige utfordringer. 

«Hvor er jeg? Hvor er barna mine? Hvem er du? 

Jeg vil hjem.» Mange prøver å realitetsorientere 

personen med demens, men interaksjonen går 

oftest enklere om han får leve i «sin tid». 

Etterhvert som språket forsvinner blir han 

mer sensitiv på atmosfæren rundt seg, på 

kroppsspråk, ansiktsuttrykk, stemme og 

holdning. Han er nå avhengig av pleierne. Vil 

Demens kan skape 

engstelse og forvirring. 

de ham vel? I så fall kan han slappe av. Om 

han ikke stoler på dem, kommer engstelsen. 

Mistenksomhet er vanlig. 

Sansene mottar, som alltid, informasjon, men 

prosesseringen går mye saktere og evnen til å 

forstå reduseres. Tankeevnen svekkes i forhold 

til å resonnere logisk og til å løse problemer. 

Dette skaper en tendens til tilbaketrekning, 

hvor man søker tilflukt i seg selv, lukker 

øynene, døser og sover store deler av dagen. 

Ferdigheter forsvinner; lage kaffe, slå på tv 

m.m. Etterhvert trenger han hjelp til det meste; 

15

innkjøp, lage mat, velge klær, kle på seg, 

vaske seg og gå på toalettet. Senere vil han bli 

inkontinent; først urin, så avføring. Han vil bli 

mer og mer som et barn. Tillærte ferdigheter 

går i glemmeboken, for eksempel riktig 

oppførsel. Han søler mat, spiser med fingrene, 

krangler og urinerer hvor det passer seg. 

Et dramatisk øyeblikk er når han ikke husker 

sin egen partner, og deretter heller ikke sine 

egne barn. Så vil han heller ikke gjenkjenne 

seg selv i speilet; «der er min far». 

Sykdommen rammer ulikt. Personligheten kan 

16 

Demens har 

konsekvenser for 

selvfølelse, mestring 

og identitet. 

endres til det verre eller til det bedre. Noen blir 

milde, trivelige og får færre skarpe kanter. Tidligere 

karaktertrekk intensiveres. Kvinner preges gjerne 

av omsorg, mens menn kan bli mer aggressive. 

Noen kan føle seg tilfreds i en varm atmosfære, 

mens andre preges mer av angst og uro. 

Hukommelse skaper oss og gir identitet, men 

gradvis mister den demensrammede seg 

selv og sin trygge virkelighet. De uforståelige 

forandringene i ham vekker uro og forvirring. 

Han kjenner frykten for forfall, hjelpeløshet 

og avhengighet. Det han prøver å få til går 

på tverke. Alt går i mot ham. Aggresjon er en 

normal reaksjon, et sunt forsøk på å gjenvinne 

kontroll over livet. 

Kommunikasjon og kontakt 

Språket vil også gradvis forsvinne. Han 

begynner å lete etter ord. Det blir vanskelig å 

uttrykke ideer, behov og følelser. Han mister 

tråden i samtaler fordi starten av setningen er 

allerede glemt. Etter hvert faller han utenfor 

sosialt og blir dermed fort en «ikke-person» 

i Kitwood sin språkbruk - en person som 

ikke lenger «regnes med» på samme måte 

(Kitwood, 1997). Tapet av sosiale status og 

respekt bidrar til isolasjon og ensomhet. I 

følge psykogerontolog Lise Næss er depresjon 

en hoveddiagnose hos personer med demens 

i sykehjem. De har tapt så mye; jobb, helse, 

partner, hjemmet, seg selv, sine evner. Å være 

aktiv, deltakende og gjøre andre ting er til god 

hjelp mot depresjon, i tillegg til kontakt. 

Man bør heller ikke motsi eller korrigere, de 

«lever» gjerne i en annen tid og virkelighet. 

Spørsmål om nylige hendelser er bortkastet 

og gir nederlagsfølelse. Samtaler bør kobles til 

personens livshistorie og interesser, på ting som 

vekker glede og gode minner. 


Vandring er et vanlig problem. De forsvinner ut av


huset, og noen går helt til de er utmattet. Mange 

søker et annet sted, for dette er ikke «hjemme». 

Demensrammede får ofte en energi som de må få 

utløp for. Noen blir også meget rastløse, kanskje 

pga. indre uro og engstelse. Gjennom trim og 

bevegelse kan de få brent av energi og frigjøre uro 

og anspenthet. 

Nattlig aktivitet er et annet problem. Mange 

med demens er oppe om natten, går ut av sengen, 

vandrer rundt i huset. Det kan skyldes at de ikke 

vet at det er natt. En hverdag preget av søvn, 

døsing og inaktivitet vil gi overskudd om natten. 

Buijssen anbefaler derfor en aktiv hverdag med 

faste vekke- og leggetider. 

Det anbefales et enkelt og ryddig miljø og en 

oversiktlig omgivelse hvor han kan ta inn alt i et 

blikk og se det som er viktig for ham. Et miljø med 

for mye som skjer er mentalt krevende og skaper 

forvirring og uro, gjerne forsinket. Hverdagene 

bør ha en lik og strukturert rutine. 

Aktivitet 

Mennesker med demens tar ikke initiativ selv, 

2. Prosessering kan ta opptil 5 ganger så lang tid ved 

demens. 

det er mentalt for krevende. De er heller ikke 

lette å aktivisere; svekket konsentrasjonsevne, 

vanskelig for å forstå instrukser, forstår ikke hva 

som skjer, mistet mange ferdigheter. 

Det er allikevel viktig at de føler mestring. Det 

styrker selvfølelsen og gir følelse av kontroll 

på livet. Aktivitet skaper også en arena for 

fellesskap, kontakt, glede og stimuli. De svinner 

ikke hen i passivitet, søvn og tilbaketrekning. 

Buijssen gir følgende råd for å holde personen 

engasjert og aktiv. Pleierne må ta initiativ og 

sørge for at aktiviteter legges til tider på dagen 

Verden er som ny 

hvert 30 sekund. Nye 

inntrykk lagres ikke i 

langtidsminnet. 

hvor de har mest energi og våkenhet. Fokus bør 

være på det de kan få til, ikke på resultat. Gjøre 

ting de liker å gjøre. Ha varierte aktiviteter pga. 

dårlig konsentrasjonsevn. Ha minst mulig støy 

og distraksjon. Om noen blir rastløse så bør man 

stoppe og ta en pause. Hans råd er; gjør ting 

sammen, gi dem tid og ikke overta. 2 

Buijssen nevner endel aktiviteter for de med 

demens. Husholdning: vaske, vanne, brette klær, 

dekke på, tørke støv. Hagen: plante, luke, vanne, 

plukke blomster, klippe gress. Håndverk: sy, lage 

mønster og collage. Musikk: spille favorittsanger, 

synge, dra på konsert. Minner: se på bilder, 

17

18 

se filmer. Fritid: gå, biltur, danse, trim på stol, 

lydbok, puslespill. Diverse: «people watching», 

dra på pub og ta en øl med familien, kjæledyr. 

Hva bør gjøres? 


1 3 

2 

1.En omgivelse 

med særpreg og 

kjennemerker letter 

orienteringsevnen. Her 

fra Boller Slot. 

2. Et bomiljø med 

«hjemlige» virkemidler 

uten institusjonspreg. 

Boller Slot i Danmark. 

3. Varmt og 

menneskelig miljø på 

Pleiehjemmet Lotte i 

København. 

I forhold til en forvirret og engstelig indre 

verden, vil et enkelt, lett-forståelig og trygt 

miljø kunne virke beroligende og samlende. 

Det å kunne se andre og være sammen med 

andre motvirker ensomhet og depresjon, 

og omgivelsen bør være inkluderende og 

tilrettelegges for samvær og kontakt. Små og


skjermede oppholdssteder vil redusere stress i 

forhold til støy og at det skjer for mye. 

«Out of sight out of mind» 

Om man kunne gjøre «alt» som er relevant 

synlig ville en person med demens kunne 

fungert bedre. Et oversiktlig miljø hvor tilbud 

og funksjoner er tilgjengelige for synssansen er 

derfor viktig. Dette ville bidra til å kompensere 

for manglende hukommelse. Det er også viktig 

å gi særpreg til ulike steder i omgivelsen slik at 

de lettere kan gjenkjennes. 

Det blir viktig å tilrettelegge for aktiviteter 

for å motvirke depresjon og soving på dagtid. 

Gjennom fellesaktiviteter får man samtidig 

en arena for sosial kontakt og fellesskap. 

Omgivelsen må også gi mulighet for fysisk 

aktivitet, for dem som har behov for å brenne av 

energi. Jeg tenker meg en innendørs vandreløype 

hvor de kan «gå og gå» uten å møte stengsler. 

Ulike rom og tilbud underveis som «fanger» 

beboeren vil gi variasjon og opplevelser. 

Det er vanlig praksis at beboere selv innreder 

sine rom. Her kan de ha kjente og kjære ting, 

bilder av familie og seg selv. Dette frisker opp 

hukommelsen og gir identitet. Et gjenkjennelig 

bomiljø spiller på hans gjenværende 

hukommelse og kan bedre funksjonsevnen og 

fremme trivsel. 

Det kan være verre å få fellesområdene i 

et større bomiljø til å likne et hjem med 

fellesrom og servicefunksjoner. Her må 

behovet for oversiktlighet og enkel orientering 

prioriteres. En mulighet er å spille på andre 

deler av deres erfaringsbakgrunn, for 

eksempel ved å benytte metaforen «hotell», 

som også vil være gjenkjennelige for de 

fleste. Personer med demens anerkjenner 

ofte ikke pleiehjemmet som sitt hjem, og vil 

bort derifra. Penelope Garner (James, 2008) 

anbefaler skape illusjonen om at de bor på et 

hotell. Et hotell-liknende miljø vil nok uansett 

oppleves mer alminnelig enn mange typiske 

institusjonspregede sykehjemsmiljøer. 

PSYKOSOSIALT MILJØ 

Man antar at emosjonelle ressurser bevares 

langt ut i sykdomsforløpet, siden disse senterne 

sitter dypest i hjernen. Mennesker med demens 

oppfatter stemning og ansiktsuttrykk og 

merker godt hvordan andre møter dem og om 

de blir behandlet med vennlighet og respekt. 

Holdningene i pleiemiljøet er derfor av stor 

viktighet når det gjelder trivsel. Pleiehjemmet 

Lotte i København viser hvor mye respekt og 

involvering betyr. Her lever personalet ute blant 

beboerne – alle er en stor familie. 

Professor og psykolog ved Bradford universitet 

i England, Tom Kitwood, utviklet pleiefilosofien 

«Person Centered Care» (PCC), hvor målet er å 

møte de grunnleggende menneskelige behovene 

for Kjærlighet, Identitet, Velvære, Inkludering, 

Tilknytning og Sysselsetting (Kitwood, 1997). 

Kitwood observerte pleiemiljøer som 

depersonaliserte, dehumaniserte og 

ugyldiggjorde sine beboere. Han utviklet fire 

sentrale prinsipper for pleie; (1) Verdsett hele 

personen, (2) Behandle beboerne som individer, 

(3) Se verden fra personens perspektiv, (4) Skap 

et positivt sosialt miljø hvor personen kan 

erfare velvære. Han mente at det psykososiale 

miljø må påvirkes slik at det er mest 

hensiktsmessig for mennesket med demens. 

De grunnleggende psykologiske behov hos 

mennesker med demens er i følge Kitwood: 

• å få trøst i form av ømhet og nærhet og å få 

lindring av smerte, engstelse og sorg. 

19

• å føle seg trygg og beroliget, ved det å være 

nær et annet menneske. 

• å knytte forbindelse, som gjør at man føler 

seg sikker. 

• å ha tilgang til et menneske med oversikt, når 

verden blir kaotisk for personen med demens. 

• å føle tilhørighet til en gruppe og være del av 

en større sammenheng. 

• å ha en meningsfull beskjeftigelse, hvor han kan 

bruke ressurser og krefter fra egen livshistorie. 

• å ha en identitet, dvs. å vite hvem han er og å 

kunne formidle sin livshistorie. 

Når disse behovene blir dekket over lenger 

tid skapes en trygghet som gjør det mulig for 

personen med demens å beholde sine ressurser 

over tid og å opparbeide selvtillit slik at han 

våger å leve som et sosialt vesen og inngå i 

livsbekreftende relasjoner. 

Demensomsorgen skal også sikre et trygt og 

godt miljø, slik at personen får størst mulig 

utbytte af sine ressurser og trives som sosialt 

vesen. Her mener Kitwood at følgende må 

ivaretas: 

20 

• At utgangspunktet alltid er personens ønsker 

og behov. 

• At personens ferdigheter, kunnskap og 

initiativ alltid tas i bruk. 

• At personen får mulighet til å gjøre det han 

gjerne selv vil. 

• At personen gis mulighet til spontanitet og 

selvuttrykkelse. 

• At personen får sanselige opplevelser. 

• At personen opplever høydepunkter i hverdagen. 

Grunnleggende 

menneskelige behov 

for nærhet, respekt og 

tilhørighet må dekkes 

for å skape trygghet og 

trivsel. 

• At personen får mulighet til å slappe af. 


En god pleiekultur med nærværende og 

empatiske medarbeidere som behandler de 

eldre med respekt er nok tross alt den viktigste 

faktoren for å skape velvære og trivsel. 

Allikevel, hvilke konsekvenser har Kitwoods 

teorier for det fysiske bomiljøet? 


Han gir faktisk en del føringer på dette 

selv om han primært er opptatt av det 

psykososiale miljø. Særlig vektlegger han


respekten for individets ønsker og livshistorie 

slik at beboerne får drive med det de kan, 

ønsker og liker. Nærhet til andre, trygghet og 

tilhørighet til en gruppe kan også understøttes 

gjennom organiseringen av det fysiske miljø. 

Identitetsfremmende elementer som påminner 

om hvem man er og ens egen livshistorie 

kan også gis plass i miljøet. Ikke minst 

synes det viktig å tilrettelegge for ulike typer 

meningsfulle gjøremål, med valgfrihet ut fra 

evner og interesser. Personalet må ta rollen som 

støttespillere som hjelper beboerne til deltakelse 

og mestring ut fra deres ressurser og behov. 

Når det gjelder spontanitet og selvuttrykkelse 

(musikkterapi, dans); stimulering av sanser 

(være ute, bevegelse, musikk); høydepunkter i 

dagen (kaffekos, kjæledyr, frisør); avslapning 

og rekreasjon (spa, film) - så kan alt dette 

tilrettelegges for i det fysiske miljø. 

«SYKEHJEM VED BERGEN» 

Jeg har besøkt over 20 pleiehjem i Norge, 

Danmark, Finland og USA. De fleste har vært 

korte besøk med omvisning og samtaler med 

ledere og ansatte. Noen steder har jeg oppholdt 

meg lenger for «deltakende observasjon». Etter 

hvert danner man seg raskt et inntrykk av 

hvordan folk har det på stedene man besøker. 

Typisk planløsning 

for pleiehjemsbyggeri 

i Norge. Ingen 

vandresløyfe. Lukkede 

korridorer. Få 

oppholdssteder. 

To av stedene var særlig retningsgivende 

for prosjektet. Disse vil jeg beskrive i detalj. 

I tillegg vil jeg utfylle med funn fra andre 

institusjoner. Fotografering av beboere forfra er 

ikke lov uten samtykke, og mye kan derfor ikke 

dokumenteres visuelt. 

Jeg besøkte et sykehjem i Bergen i fjor påske og 

oppholdt meg der nesten en hel dag. 4 

Det er åtte beboere her. Alle har demens, 

og alle er kvinner. Planløsningen har to 

fellesrom i midten – «stuen» og kombinert 

kjøkken/spisesal (se figur). På hver side 

av fellesrommene ligger beboerrommene. 

Kontoret er plassert ved siden av kjøkkenet. 

Lager/skyllerom/vaskerom/toalett ligger nede 

ved inngangen. Alt er forbundet med en lang 

korridor. 

Dagen på pleiehjemmet 

Jeg sitter inne på kjøkkenet under frokosten. To 

trenger hjelp til mating. Noen virker litt brydd og 

4. Navnet på stedet er ikke oppgitt av 

personvernhensyn. 

21

ser nedover genseren sin for å se om de har sølt. 

Jeg sitter på stuen under de andre måltidene. 

Det virker ikke som om noen har blitt venner 

her. Beboerne snakker ikke sammen, de sitter 

og ser tause på hverandre over stuebordet. En 

fornem gammel bergensdame irriterer seg over 

at en annen drar en stuestol inn på kjøkkenet, 

og hun sørger for å få den tilbake der den hører 

hjemme. En dame er språkløs, men hun er 

veldig tilstede og får med seg alt som skjer. En 

annen har psykiske problemer. Hun sitter mye 

for seg selv når hun er i stuen og går ofte inn på 

rommet sitt. 

22 

1. Lang korridorer med 

institusjonspreget 

og sterilt uttrykk. 

Forkskriftskrav gir 

mange fremmede 

elementer. 

2. Dør til hagen i 

enden av korridoren. 

Stengt og dekket med 

folie. 

3. Medisinering er 

vanlig ved rastløshet, 

uro og depresjoner - 

såkalt problemadferd. 


1 3 

2


«Astrid» (87) er litt gretten og treg tidlig på 

dagen, men utover ettermiddag begynner hun å 

livne til. Mens jeg er i korridoren og tar bilder, 

kommer hun gående og tar hånden min. Vi 

går frem og tilbake i korridoren mange ganger. 

Flere ganger stopper hun og ser opp på meg 

(hun er liten og krokrygget) og sier med et smil; 

«Fint eg traff deg». Det er dører i hver ende av 

korridoren, men begge er stengt. Vi går frem 

og tilbake i korridoren kanskje 10 ganger. Hver 

gang vi kommer til en av dørene, ser hun først 

på meg, så på håndtaket - jeg tar så i håndtaket, 

men døren er stengt. Hun vil tydeligvis ut. 

Det er heller ikke mulig å se ut, glassfeltene 

på døren er dekket med ugjennomsiktig folie. 

Trolig for å gi folk mindre trang til å gå ut. 

Denne opplevelsen gjør inntrykk. Jeg tenker 

at det er altfor begrenset og innestengt her. 

Det trengs større og friere arealer å bevege seg 

på med god utsikt til omgivelsene. Det finnes 

mange med demens som Astrid, som er friske 

kroppslig sett og med stort vandrebehov. 

En dame er veldig urolig og rastløs. Hun går 

personalet på nervene, følger etter dem, maser 

og stiller urolige spørsmål hele tiden; «Det 

er ikke her jeg bor» «Jeg skal snart hjem», 

«Kommer ikke søstra mi snart?». Det er 

vondt å se hvor bekymret hun er. Hun skaper 

uro og misstemning. Jeg kjenner det i magen. 

Personalet sier at noen ganger står hun ved 

inngangsdøren og venter på dem klokka halv 

åtte når de kommer på jobb. Utpå dagen spør 

de om hun ikke vil ha noe for å roe seg litt. Hun 

får en tablett og går på rommet sitt og sover 

noen timer. Senere er hun roligere; synger noen 

sanger med en pleier og glemmer de engstelige 

spørsmålene for en stund. Hvordan kunne man 

beroliget henne og gitt gode forklaringer på hva 

hun gjorde her på et, for henne, helt ukjent sted. 

Man sitter rundt det store runde bordet i stuen 

stort sett hele dagen. Monotonien brytes av 

måltidene. Middagen er plastpakket og kommer 

ukesvis fra eksternt storkjøkken . Måltidet er 

fort unnagjort. Så er det tilbake på stuen. Det 

skjer ikke så mye i løpet av dagen. De tar heller 

ikke selv initiativ til noe, annet enn kanskje 

å gå litt. Hva kan man egentlig ta seg til her? 

«Mens vi venter på Godot»… 

Pleierne er opptatt med matlaging, husarbeid 

og stell. Innimellom setter de seg ned blant 

beboerne. Det spilles musikk. Det synges 

sanger. Men hva skal man snakke om? Og 

hva kan man gjøre sammen? Plutselig kaster 

noen en ballong inn i gruppen. Folk livner til, 

ballongen slås frem og tilbake over bordet. 

Overraskende stor treffsikkerhet og kjappe 

reflekser! Ingen var ute i hagen i løpet av dagen. 

Kanskje mangler pleierne tid, kanskje tenker 

ingen på det som en mulighet. 

Damen uten språk får besøk på ettermiddagen. 

De sitter i en sofagruppe nede ved vinduet. 

Stemningen blir bedre i hele gruppen. På 

kvelden tas en flaske portvin fram og det 

serveres kake. Det er rolig stemning og mørkt 

ute. Jeg sier takk for meg og drar hjemover. 

Inntrykk – fysisk bomiljø 

Innemiljøet er institusjonspreget. Grå linoleum 

på alle gulv for enkelt renhold. Tyngende og 

innestengte korridorer med lav takhøyde og 

lite dagslys. Ensformige veggflater i malt strie. 

Skarpe farger på lister og dører. Skilt og utstyr i 

fbm. brann- og rømningskrav. 

Spisesalen gir et relativt sterilt og kjølig 

inntrykk i både vegg, tak og gulvflater – på 

tross av de påskefargede gardinene. Kjøkkenet 

er i samme rom som spisesalen. Kjøleskap og 

maskiner preger miljøet, og det blir mye trafikk 

og støy i fbm. matlaging, pådekking og oppvask. 

Dette gjør kjøkkenet uegnet som et alternativt 

oppholdsrom eller aktivitetsrom. Det er heller 

ikke tilrettelagt godt for at beboerne kan delta i 

matlagingen. 

23

24 

1. Plastpakket 

middagsmat som 

leveres ukesvis fra 

eksternt storkjøkken. 

2. Personalet tar seg 

av alle praktiske 

oppgaver; vask av tøy, 

renhold, matlaging. 


Stuen er stor og romslig. Det er bilder på 

veggene og planter. En mediebenk gir mulighet 

for musikk, TV og DVD. Det er også en bokhylle. 

Taklampene er upersonlige. Sofakroken er et 

lyspunkt; teppe med særpreg, lyst og åpent, 

nærhet til vinduer og et lavt blomsterbrett. 

Merkelig at ingen sitter her i løpet av dagen. 

Det er direkte utgang fra stuen til en delvis 

innbygget terrasse. Terrassen virker litt 

trang. Utenfor er det en romslig og sikker 

vandrehage med asfaltdekke og gjerder 

omkring. Det er en katt i hagen, den går visst 

på omgang mellom enhetene. 

1 2


I beboerrommene er det både egne møbler 

og møbler fra pleiehjemmet. En systemlist 

over sengen gir sykehuspreg. Badet har 

ensfargede fliser og er litt for trangt på ene 

siden av toalettet til at to pleiere kan jobbe 

der. Løsningen med skyvedør er godt likt av 

personalet. Gåstol er vanskelig å bruke på 

badegulvet pga. dype fuger mellom flisene. 

Det er pasientskinne i taket, men ikke alle 

pleiehjem har dette. Det er viktig at sengen 

kan svinges ut fra veggen slik at det kan stå en 

person på hver side. Det er ikke verandadør til 

hagen. Det ville trolig kreve for mye tilsyn om 

de demensrammede skulle kunne gå rett ut i 

hagen fra rommet sitt. 

Det var mye møbler i «institusjonstreslaget» 

bøk, både på fellesrom og beboerrom. 

Hva kunne bidratt til å øke livskvaliteten her? 

For det første så er det ingenting å ta seg 

til. Hverdagen blir veldig stillesittende og 

begivenhetsløs. Et annet spørsmål er hvorfor de 

er så innestengt i boenheten sin, hvorfor får de 

ikke gå fritt omkring og ha et mye større areal 

å bevege seg på? Dagen veksler mellom stuen 

og spisesalen. Ingen ser ut til å ville sitte på 

rommet, de sitter i stuen. Jeg lurer på hvorfor? 

Er det fordi det føler seg ensomme eller urolige 

1. Lager for sengetøy, 

håndklær, bleier m.m. 

2. Spiserom i 

tilkytning til kjøkken. 

Linoleum på gulv. 

25 

1 

2

på rommet, eller fordi de føler at pleierne helst 

ønsker at de skal være på stuen? Å sitte på 

rommet langt borte i korridoren gir også lite 

eller ingen kontakt med fellesskapet. Antall 

oppholdssteder er svært begrenset. Man har 

ikke så mye annet valg enn å sitte på stuen. 

Jeg tror de fleste raskt ville «gått på veggen» om 

de måtte bo her noen tid. Hvor er interaksjonen 

og dynamikken? Folk bor her, men lever de her? 

De synes å være på oppbevaring. I fagmiljøet 5 

kalles en slik organisering for «fjøsmodellen» 

- en rekke båser på rad og rekke omkring en 

midtgang. En økonomisk planløsning som gir 

effektiv drift, men hva med beboernes behov for 

bevegelse og aktivitet i hverdagen? 

Beboerne sitter mye innendørs og bomiljøet er 

veldig institusjonspreget. Det minner ikke så 

mye om et hjem her. Møblene er annerledes. 

Gulvbelegg, farger, lamper, vegger og dekor er 

fremmed. På tross av godt stell og regelmessige 

målltider er det vanskelig å se hvordan folk 

kan føle seg hjemme her. Omgivelsen virker 

ensformig, kald og upersonlig. Det er lite som 

5. Hørt på Husbankens fagdag i Skien Oktober 2010. 

26 

1 

2 


1.Kjøkken med 

oppvaskmaskin. Her 

tilberedes all mat for 

bogruppen. 

2. Stue med linoleum, 

systemhimling og 

hvite vegger. Møbler 

i bøk. Åpen mot 

korridor. 

3. Mediabenk med 

TV, DVD-spiller 

og musikkanlegg. 

Bokhylle. 

4. Trivelig sofakrok 

med lave vinduer, 

teppe, planter og godt 

med dagslys. 

5. Terrasse for 

sommerbruk. 

6. Stort hageområde. 

Gangstier med asfalt. 

Inngjerdet.


3 5 

4 

27 

6

stimulerer sansene; for eksempel i form av 

materialer, lys, farger, natur og formgivning. 

Takhøyden og innestengtheten virker tyngende. 

Bomiljøet preges av rasjonalitet, drift, hygiene 

og forskriftsmessig standard. 

Myrvold (2004) påpeker at funksjonene 

i et bomiljø gir viktige signaler om frihet, 

valgmulighet og selvstendighet. Hun sier «Det 

er viktig å tenke over at de eldre, når de flytter, 

ofte flytter fra et hjem som har vært deres bolig 

lenge. De har som regel vært vant til å klare 

seg selv, og har hatt mulighet til - i sitt eget 

hjem - å oppholde seg i, bruke og disponere 

differensierte og ofte adskilte soner. Soverom å 

sove i, kjøkken til å lage mat, spiseplass, stue, 

bad og videre.» Mot en slik bakgrunn blir livet 

i institusjon fort fattig. Kan man gå rundt hvor 

man vil? Oppholde seg ulike steder? Lage seg 

mat om man vil? Drive med det man liker? 

Livet kan bli veldig begrenset. 

Jeg ønsker å bidra til at de eldre skal få oppleve 

noe av den autonomi og frihet de er vant til fra 

6. Pasient frøs i hjel mens nattevaktene var inne 

på Facebook. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/ 

artikkel.php?artid=598031. 

28 

et langt liv i eget hjem, med mangfoldige tilbud, 

differensierte soner for aktivitet og opphold. 

Mulighet for både deltakelse og tilbaketrekning. 

RETTIGHETER OG BEHOV 

Etter opplevelsen med «Astrid» ble jeg opptatt 

av hvilke rettigheter eldre har i forhold til 

bomiljø og pleietilbud. 

Hvor innelåst er det nødvendig at de må leve? 

Hvor mye frihet kan man gi? Pleiernes dilemma 

er at de må ivareta sikkerhet- Derfor ønskes 

oversikt over beboerne. Problemet er reelt, eldre 

på sykehjem har frosset i hjel etter å ha gått 

ubemerket ut med for lite klær 6 . 


Professor Stein Husebø fortalte om en episode 

fra Bergen Røde Kors Sykehjem. To gamle 

damer rømte fra sykehjemmet. Man fant dem 

igjen på en café inne i byen. Først hadde de 

besøkt graven til den enes mann. Husebø sier 

at i sør-europa går de med demens fritt rundt 

i byene, klimaet tillater det. Enkelte land har 

egne «demenskommuner», hvor alle hjelper 

de som har egen «demensmerkelapp» på seg. 

Husebø sier han ville åpnet de stengte dørene 

og sluppet folk mer fri på sykehjemmet, og 

heller låst om kvelden og på natten. Han tror 

de eldre kan benytte både trapp og heis. En slik 

1 

1. Privat rom med 

sykehusseng. 

Institusjonsmøbler. 

Lite hjemlig preg. 

2.Rommets andre side. 

Med egne møbler. 

3.Toalett. Hvite fliser. 

Lite kontrast. 

4. Håndvask med 

speil. Hylle skaper 

trang situasjon for 

pleierne.


løsning krever at personale kan vise beboerne 

veien tilbake. 

Autonomi er en sentral etisk menneskerett; å 

kunne følge sin egen indre lovmessighet uten 

påvirkning utenfra, det vil si retten til å gjøre 

egen valg og bestemme over forhold som gjelder 

en selv. Men hva vil de eldre selv? Det vet de 

ofte ikke selv eller de kan ikke gi uttrykk for det. 

Derfor, sier Husebø, må man lese hva de trenger 

og tolke dem ut fra kjennskap til livshistorien. 

Hvilke rettigheter har man som gammel på 

institusjon? Legalitet er et av de viktigste 

prinsippene i rettssystemet: «Ingen kan gripe 

2 

29 

3 

4

inn overfor borgerne – mot deres vilje - med 

tvang, maktbruk, begrensende tiltak, herunder 

beskyttelsestiltak, frata dem rettigheter, 

eller nedlegge forbud, hvis det ikke foreligger 

uttrykkelig hjemmel for dette i lov». 

Pasientrettighetsloven setter strenge vilkår 

for å benytte tvang. 7 Bevegelseshemmende 

tiltak, som å låse dører, er for eksempel ikke 

lov uten at det er fattet eget vedtak om dette av 

ansvarlige myndigheter. Dersom en person med 

demens vil ut så er det faktisk ikke lov å hindre 

ham i dette dersom eget vedtak ikke er gjort. 

Diskusjon 

30 

Det er ikke lov å stenge utgangsdørene til en 

bogruppe i et sykehjem. Hvordan skal man så 

hindre at de eldre forsvinner ut i nærmiljøet? 

Det vil også være krevende for bemanningen å 

skulle passe på folk hele tiden. Sporingsteknologi 

kunne trolig benyttes for å gi mer mulighet for 

fri bevegelse i større områder, samtidig som 

personalet hadde oversikt. 

“Astrid». Stort behov 

for å gå. Ville ut, men 

døren er stengt. 

I min løsning ønsker jeg å gi mest mulig 

bevegelsesfrihet innendørs og unngå barrierer 

og stengte dører. For å ivareta sikkerheten må 

det være stengsler ved de ytre grensene av 

eiendommen, for eksempel i form av et høyt 

nok gjerde og en port med adgangskontroll. 


Utgangsdører bør nok også kunne stenges på natt 

slik at folk ikke går ut i hagen med for lite klær. 

I FNs eldrerettigheter 8 er det 18 klausuler 

som skal sikre eldre uavhengighet, deltakelse, 

omsorg, selvrealisering og verdighet. Frihet til 

å gå hvor man vil og gjøre det man vil anses 

som grunnleggende menneskelige rettigheter. 

Løsningen bør ivareta beboernes autonomi i så 

stor grad som mulig gjennom større grad av 

valgfrihet og muligheter ut fra den enkeltes ønsker. 

7. Pasientrettighetsloven gir rom for tvangstiltak 

og tvangsmessig tilbakeholdelse. Dette kan kun 

skje dersom; personen er i helseinstitusjon; tiltaket 

står i forhold til helsehjelpen; tiltaket er nødvendig; 

personen mangler samtykkekompetanse; personen 

motsetter seg helsehjelp; en unnlatelse av tiltaket 

vil medføre vesentlig helseskade; tillitsskapende 

tiltak har vært forsøkt. Kilde: Ellisiv Hegna ved 

Helsetilsynet hos fylkesmannen i Buskerud. 

8. http://www.un.org/ageing/un_principles.html. 

9. Byråd i Oslo, Sylvi Listhaug: «Byrådet er opptatt 

av at beboerne i sykehjemmene så lang som mulig 

skal få anledning til å leve slik de levde før de kom til 

sykehjemmet. Pleiehjemmet Lotte i København har 

gode erfaringer med å arbeide med utgangspunkt i 

beboernes ønsker og ressurser. 

10. Erling Haugen sier at det fortsatt bygges mye 

etter «fjøsmodellen» i Norge og mener en årsak kan 

være at det fokuseres for mye på pris i prosjektene.


LØSNINGER FRA ANDRE PLEIEHJEM 

Her vil jeg vise gode løsninger fra en del av de 

andre stedene jeg har besøkt. 

• Eplehagen bofellesskap i Sarpsborg. Her 

har de separat TV-stue i tilknytning til 

oppholdsrommet. Dette ga mulighet for å 

dele opp beboerne, samtidig som TV’en ikke 

forstyrret de som ville ha det mer stille og rolig. 

• Løvåsen Sykehjem i Bergen. Her har de 

en egen hagestue som er delt mellom to 

avdelinger. Dette gir flere oppholdssoner 

og mer areal å bevege seg på. Hagestuen 

fungerer også som en portal til terrassen 

utenfor. 

• Lottehjemmet i København. Her har de 

klart å skape et trivelig miljø som man 

umiddelbart føler seg vel i. Det er et verdig 

og flott interiør uten institusjonspreg og 

med egen huskatt. Tregulv, flotte lamper, 

stor takhøyde, duk på bordene, stearinlys 

og gardiner. Kos og hygge, med rom for 

forskjellighet, og for å ta seg en røyk eller en 

dram. Personalet har tid til beboerne og viser 

mye omsorg og respekt. Kontorarbeid er skåret 

ned til et minimum. Manglerudhjemmet i 

Oslo jobber etter Lotte-modellen. 9 

Thyra Frank, leder 

av Lottehjemmet i 

København. 

Hun jobber for å 

minske papirarbeid for 

å gi mer kontakt med 

beboerne. 

Og bruker ledige 

midler på å skape et 

estetisk innemiljø. 

• Fjell Sjukeheim i Straume. Her er det flere 

gode løsninger. En vandresløyfe omkring en 

serviceøy i midten (kjøkken, lager, skyllerom) 

og kjøkken avskjermet fra spisestuen. 

Takvinduer gir rikelig med dagslys ned i 

korridorene. De skulle nok hatt et oppholdsrom 

ekstra for å kunne skille noen av beboerne som 

tydelig gikk hverandre på nervene. 

• Fantoft omsorgssenter i Bergen. Her er de 

fornøyd med den store takhøyden i stuen i 

andre etasje. 

• Vigs Ängar i Skåne i Sverige. Tegnet etter 

antroposofiske prinsipper av arkitekten 

Lillemor Husberg. Det er lagt vekt på 

naturmaterialer, dagslys, kontakt med 

omgivelsene, og et enkelt og alminnelig miljø. 

SONJATUN – TROMS 

Husbankens fagfolk vektlegger en god 

planløsning for å skape et godt bomiljø 

for personer med demens. «Sonjatun 

Omsorgssenter I» i Troms ble bygget i 

1998 og representerer en rekke forbedringer 

sammenliknet med «fjøsmodellen» 10 . 

Sonjatun fremheves av Husbanken (2009) og 

Holthe (2002) som et av de beste eksemplene 

31

32 

1 

2 


3 

4


5 

6 

1. Eplehagen i 

Sarpsborg. Adskilt TVstue 

og oppholdsrom. 

2. Løvåsen Sykehjem i 

Bergen. Delt hagestue 

mellom to boenheter. 

Gir mer variasjon 

mhp. mennesker og 

oppholdssteder. 

3. Staselig interiør 

i spisestuen på 

Lottehjemmet. 

4. Hjemmekoselig 

i stuen på 


5. Huskatten på 


6. Folksomt i gangen 

på Lottehjemmet. 

i Norge på demensvennlig bomiljø. Sonjatun 

er tegnet av arkitekten Erling Haugen. 11 

Tidligere hadde han tegnet Øvstunshagen 

Bogruppe i Årdal basert på sine erfaringer 

med moren, som hadde demens. 

Målsettingene for Sonjatun I var; fokus 

på brukerne og deres opplevelser og behov; 

bostedgjøring istf. sykehuspreg; redusere og 

gjemme institusjons- og serviceelementer; et 

forenklet, banalt og oversiktlig bomiljø; gjøre 

ting synlig; ha åpne fellesarealer og soner for 

aktivitet; prøve å unngå korridorer; skape 

frihetsfølelse og trygghet både inne og ute. 

Planløsningen har en rekke kvaliteter; man 

møter aldri en lukket dør; stuen har vinduer 

til tre sider; kjøkkenet er tilrettelagt slik at 

beboerne kan delta; det er små «lommer» i 

miljøet for aktivitet (gym, piano) eller å sitte; 

en «anonym» serviceøy med avrundet form 

ligger i midten av en sirkulær vandreløype; 

hagen er sentralt plassert og lett tilgjengelig 

med vandresløyfer og sikker inngjerding. 

11. Opplysningene her tar utgangspunkt i Erling 

Haugen sitt foredrag på Husbankens fagdag i Skien 

12. oktober i 2010. 

33

34 


1 2 

3


4 

5 

1. Takvinduer og 

skråtak i korridoren 

på Fjell Sjukeheim i 

Straume. 

2. God takhøyde 

i «storstua» på 

Kolstihagen Sykehjem. 

«Uplights» gir god 

belysning uten 

blending. 

3. Sonjatun I. Et 

foregangsprosjekt 

når det gjelder 

demensvennlig design. 

4. Planløsning for 

Sonjatun I. 

5. «Serviceøy» med 

vandresløyfe omkring. 

Sonjatun. 

Beboerrommene har sovealkove og kan slås 

samme for bruk av par. 

I neste byggetrinn, Sonjatun II (2000), hadde 

man i tillegg fokus på; sansehage; romslige 

beboerrom (rom 24m2, bad 6m2); delt 

fellesrom mellom de to bogruppene; usentral 

plassering av inngangsdør og forstyrrende 

inn/ut-trafikk. 

Jeg synes mye av det som er etablert 

gjennom Sonjatun-prosjektene er verdt å 

bringe videre; bostedgjøring; kamuflering 

av servicefunksjoner; sirkulære 

vandresløyfer inne og ute; reduksjon av 

trafikkarealer (korridorer); skjerming mot 

inn/ut-trafikk; flere soner for opphold og 

aktivitet; deling av fellesrom mellom flere 

bogrupper; stue med vidt utsyn og mye 

dagslys; tilgjengelig og trygg hage; fokus på 

brukerne og deres hverdagsliv. 

MARJORIE DOYLE ROCKWELL CENTER 

Et reisestipend fra Aldring og Helse 

muliggjorde en studiereise til USA. Marjorie 

Doyle Rockwell Center (MDRC) ligger i 

Cohoes nord i staten New York. De hadde latt 

seg inspirere av et pleiehjem i Nederland hvor 

beboerne gikk fritt innendørs i en kvadratisk 

35

vandresløyfe. Jeg vil beskrive MDRC slik det 

opprinnelig var bygget for 42 beboere. 12 

Bygget har kun en etasje. Det er inndelt i to 

«hus», Blue House og Green House. Hvert 

hus har 21 beboere og består av to fløyer med 

boenheter som er forbundet med et kjøkken. 

Mellom de to «husene» ligger ulike fellesrom; 

storstue, peisestue, aktivitetsrom og skjermet 

spiserom. Man kan gå rundt fellesarealet i en 

vandresløyfe. Det er ingen stengsler innendørs 

her, beboerne kan gå hvor de vil. Til forskjell 

fra den norske modellen er opphold her 

privatfinansiert. 13 

36 

1. Kultursalen på 

Hebrew Home. 

2. Planløsningen 

ved Marjorie Doyle 

Rockwell Centre. 

Administrasjonsdelen 

(gul) er stengt 

for beboerne. 

1 

Adm., storkjøkken, dagstue 

Storstue, vandreområde 

“Blue House“ 

“Green House“ 


2


Kriterier for innflytting 

Lederen her, Lynn Young, sier at dette er et 

såkalt «assisted living facility», som passer 

for en mellomfase av demens. For å få plass 

her kreves at man; kan bevege seg omkring 

på egenhånd (gjerne med gåstol); kan utføre 

dagligaktiviteter, som å kle på seg eller spise 

selv med noe assistanse. Blir man aggressiv 

med mange mennesker rundt seg egner man 

seg ikke for å bo her. Mange bor her til langt 

inn i de senere stadier av sykdommen, og 

noen til de dør. Når pleiebehovet blir for stort 

overflyttes man til et «nursing home» med 

høyere pleiegrad. Dette blir typisk aktuelt når 

de slutter å spise selv og må mates eller de har 

en grad av inkontinens som er uhåndterbar. 

En sjelden gang utvikler også beboerne 

atferdsproblemer, som krever et mindre bomiljø 

eller et sted med mer bemanning. 

12. Senere er det bygget på en ekstra fløy for 10 

beboere. Dette har medført problemer med blindvei 

som krever mye omdirigering. 

13. Det koster 6100 dollar pr. mnd. for et enkeltrom, 

dvs. ca. 36.000,- etter dagens valutakurs. 

Ulike soner 

Det er sang i det store fellesrommet, «The 

Big Room», når jeg kommer inn. Jeg ankom 

gjennom servicesenteret hvor administrasjon, 

dagavdeling, storkjøkken og andre tjenester 

ligger. Alle hovedmåltider lages i det eksterne 

kjøkkenet og bringes inn i bomiljøet. Selve 

inngangsdøren til bomiljøet går i ett med veggen 

og åpnes ved å trykke en kode. 

Her inne går folk fritt omkring. Storstua er en 

åpen sone som brukes til fellesaktiviteter, fester 

og arrangementer. Langs vandrearealet er det 

mange små soner; sittekroker, tekjøkken, små 

Storkjøkkenet ved 

Marjorie Doyle 

Rockwell Center. 

Maten trilles ut til små 

anretningskjøkken i 

bomiljøet. 

aktivitetsrom, et eget avskjermet spiserom. 

Her kan beboerne trekke seg tilbake til roligere 

områder. Lynn sier at mange oppholdssteder og 

stort areal skaper mer arbeid for betjeningen, 

men at beboerne får det bedre gjennom flere 

muligheter og mer variasjon. 

Lynn opplyser at i senere faser foretrekker 

demensrammede å være i mindre rom. Svekket 

evne til å prosessere stimuli i tillegg til 

sviktende selvregulering gjør at de fort bygger 

opp angst. Det kan føre til atferdsproblemer; 

rope, slå eller agitert tilstand. 

Det er et hjemlig og trivelig preg her som 

37

minner om et hotell eller et pensjonat. Vinduene 

ser normale ut med gardiner og sprosser. Det er 

utsikt til mange kanter og rikelig med dagslys, 

også fra takåpninger. Mange steder er det 

teppe på gulvene og møblene ser komfortable 

ut. Jeg forbauses over at ingen sitter passive 

og uvirksomme her. Alle synes engasjert i noe 

og opptatt med sitt. Mange går «tur» inne i 

bomiljøet. Underveis er det ofte interaksjoner 

med personalet – noen raske kommentarer, et 

klapp på skulderen. 

Hagen er lett tilgjengelig og er innbydende, 

men jeg ser ingen som bruker den selv om det 

er en varm dag. Hvorfor? Lynn sier at beboerne 

ikke bruker hagen så mye fordi et åpent, større 

areal kan virke skremmende. De liker heller ikke 

å gå for langt unna det som er trygt og kjent. De 

frykter at de ikke vil finne tilbake. 

MDRC har aktivitetsprogram alle dager i 

uken, og det legges vekt på meningsfulle og 

persontilpassede aktiviteter. To ansatte driver 

aktivitetene. Livshistorie og interesser brukes 

for å finne aktiviteter som passer den enkelte. 

Filosofien som ligger bak deres fokus på 

aktivisering heter «the concept of engagement» 

og går ut på at beboerne finner mening og glede 

ved å engasjere seg i gjøremål de interesserer 

seg for. De har samarbeidet med Erin Bonitto, 

38 

1. Liten sittegruppe 

ved MDRC. Tepper på 

gulvet. Hjemlig stil. 

2. Peisestuen ved 

MDRC. Hotellliknende 

atmosfære. 

Dagslys fra 

takvinduer. 

3. Alminnelige vinduer 

og gardiner ved MDRC. 

4. Malegruppe ved 

Hebrew Home i et 

av fellesrommene på 

bakkeplan. 


1 

2


3 

4 

en anerkjent spesialist fra Cap Gemini i USA, 

og bruker hennes «Life Enrichment» program. 

Personalet læres opp til å fange opp når noen 

trenger en avledning; enten de ser forvirret eller 

engstelige ut eller begynner å bli aggressive. 

Lynn fremhever at mange beboere gir rom for en 

annen bemanning enn på mindre steder. De har 

egen sykepleier, administrasjonspersonale, egne 

beboerassistenter, to miljøterapeuter og egne 

kokker på stedet. 

Hovedinntrykket er at det er en rolig og god 

stemning her. Folk vandrer fritt omkring 

i et stort areal, og de har mange steder de 

kan oppholde seg. Miljøet innendørs har en 

tiltalende ikke-institusjonell stil. Slektninger 

kommer og går. Personalet har tid til beboerne 

og virker omsorgsfulle og nærværende. Ikke 

minst er det dynamikk og liv her. Jeg tenker at 

her har folk det bra. Det er tydelig at de trives. 

Tanker etter besøket ved MDRC 

Det viktigste for meg var å se at det fantes 

alternativer til det passiviserte livet i mange 

norske pleiehjem. Hva skyldtes den store 

forskjellen? De viktigste faktorene tror jeg 

er; den store omgivelsen der man kan gå 

fritt omkring med varierte oppholdssoner 

39

og tilbud; et tilrettelagt og persontilpasset 

aktivitetsopplegg som engasjerer; et bedre 

pleietilbud gjennom sammensatt bemanning 

og dedikerte «Resident Assistants» 

(støttekontakter) med tid til beboerne. 

Det er åpenbart mange fordeler ved å ha mange 

beboere slik som på MDRC. Fellesarealene 

kan bygges større for mer bevegelsesfrihet, 

flere oppholdssoner og flere aktivitetstilbud. 

Stordriftsfordeler gjør det mulig å ha et 

eksternt kjøkken, som avlaster pleierne og gir 

mer tid til beboerne. 

Stedet er tilpasset en mellomfase av demens, og 

mange av de jeg har sett på pleiehjem passer i 

denne kategorien. Kroppen er frisk, og de liker å 

bevege seg. Denne gruppen vil få betraktelig økt 

livskvalitet ved å få mer bevegelsesfrihet og en 

engasjert hverdag i et sosialt miljø. 

En mulig løsning? 

Jeg kunne nå se for meg en løsning jeg hadde 

tro på. På toget på vei tilbake mot Manhattan 

noterer jeg : «Blir løsningen slik: Et sted å leve! 

Aktivitetsbasert, 40 beboere, vandresløyfer, 

tepper, varierte breakout spaces, mindre rom 

for senere faser, flere nabolag?, tverrfaglig 

40 

bemanning, separat service-bygg med 

storkjøkken og administrasjon, små enkeltrom 

(forhåndsbygde moduler?), noen dobbeltrom, 

lett tilgang til hagen, pårørendeleiligheter?, 

samfunnslokale (på utsiden?)». 

Hebrew Home 

Inntrykket fra MDRC forsterket seg på Hebrew 

Home som ligger i Riverdale nord for Manhattan. 

De har også hovedfokus på aktiviteter. Mottoet 

er «Keep people engaged (not all the time)». 

Her bor det 868 personer fordelt på 5 bygg. De 

med kognitiv svikt bor i egne tilpassede miljøer. 

Aktivitetsprogram står også i fokus her. 

I en av etasjene er det hele 92 beboere. Det er et 

relativt nystartet eksperiment hvor de har slått 

sammen to avdelinger. Etasjen er stor, formet 

som et kvadrat, og man kan gå rundt det hele. 

De satser på hjemlig preg og bruker kunst på 

veggene. Miljøet er terapi i seg selv, sier Robin 

Dessel, som viser meg rundt. Hun er faglig leder 

på «Memory Care» og har jobbet 33 år med 

demensrammede. På denne etasjen har de egen 

kunstterapeut, lege og ernæringsfysiolog. I dag 

er en barneskoleklasse på besøk, som deltar i 

aktiviteter med de gamle. Det er ofte parallelle 

aktiviteter slik at folk kan velge hva de har lyst å 

være med på. 

Robin sier at utover i sykdommen så reduseres 

den kognitive prosesseringskapasiteten og 

dermed blir fryktfaktoren også mindre, derfor 

går det bra å ha så mange samlet på et gulv. Jeg 

spør om folk finner rommet sitt her? Det er ikke 

så viktig sier hun, de vil spørre noen om veien. 

Også her virker folk engasjerte og travle med 

sitt. To damer går og prater sammen i korridoren. 

Det er en TV-sone i den ene korridoren. Her 

sitter det ganske mange. Noen av dem ser 

litt søkende ut. Robin sier at et så stort miljø 

fungerer for noen, men ikke for alle. De som 

overveldes overføres til en mindre «setting». 

Hun fremholder viktigheten av nok «living 

space» for at folk skal trives. Dersom man 

bygger for smått så fratar man folk «real world 

experiences», sier hun. Mangfold er nødvendig. 

I små omgivelser vil folk lettere gå hverandre 

på nervene. Rundt om i miljøet har de små 

«breakout spaces», dette gir variasjon når det 

gjelder oppholdssted og brukes også av familier 

på besøk. De har kontorpulter ute i omgivelsen i 

stedet for vaktrom. 


Vi besøker noen nylig bygde enheter (2007) 

med 42 beboere pr. etasje. Hver etasje er 

delt i to «husholdninger», som har hvert sitt 

spiserom. Middag lages på storkjøkken. Her 

har de tenkt hotell i utformingen av interiøret.


Robin sier at man må unngå institusjonspreg, 

men alt må ikke nødvendigvis være lite, koselig 

og som et hjem heller – «also go bold and big 

and modern». Ikke minst med tanke på «baby 

boomer» generasjonen, som nå kommer. 

Hun råder meg til å satse på fellesområdene. De 

er ensomme nok, sier hun, derfor bør man ikke 

lage privatrommet deres for attraktivt. Sosial 

interaksjon er den beste måten å opprettholde 

hjernens funksjon på, og de trenger samvær 

med andre og fellesaktiviteter. Alene på rommet 

vil de «fade away», sier hun. Av fellesrom 

nevnes; spisestue, oppholdsrom, aktivitetsrom, 

terrasse, steder for rekreasjon. De har også 

prøvd alternative terapiformer her; yoga, 

kjæledyr, kunst, massasje, aromaterapi. Det ga 

bedre søvn og reduksjon i adferdsproblemer. 

Hun anbefaler å legge til rette for et normalt 

dagligliv, for eksempel muligheten til trene og 

å være utendørs. Et opphold på terrassen gjør 

folk gladere og sunnere og gir opplevelser og 

sanseinntrykk. Dessuten trenger de mobilitet, 

det er mot deres natur å sitte stille, de 

trenger å få brent av energi. Miljøet må være 

barriere-fritt slik at ingenting stopper dem, 

og de kan gå og gå og alltid komme tilbake til 

utgangspunktet. 

1. Skoleklasse på 

besøk ved en av 

bogruppene på Hebrew 

Home. Ballonglek i 

peisestuen. 

2. To av beboerne har 

funnet hverandre og 

går tur i korridorene på 

Hebrew Home. 

41 

1 

2

De har tepper i mange av områdene. Hun 

anbefaler lyse tepper i «moderate» farger. Fall 

reduseres betraktelig med tepper. Man sklir 

ikke og unngår gjenskinn. Teppene vaskes 

ukentlig av en stillegående maskin. De bruker 

tradisjonelt vinylgulv i spiseområdene og i 

soner med mye trafikk. 

Det var et forfriskende besøk. Robin er en 

kunnskapsrik fagperson, og de har mye erfaring 

i dette miljøet. Det virker som mye kan fungere 

når det gjelder atmosfæren i innemiljøet. Det 

må ikke nødvendigvis se ut som i et hjem, så 

lenge det er gjenkjennelig, trivelig og ikke- 

institusjonelt. 

Hearthstone Manhattan 

Jeg besøkte også Hearthstone på Manhattan, 

drevet av organisasjonen som ledes av John 

Zeisel. 14 Her bor 29 personer med demens i 

7. etasje i en høyblokk midt i New York City. 

Lokalene er langt fra ideelle, men det ser 

allikevel ut som om beboerne har det bra her. 

Det er ingen vandresløyfe her fordi korridoren 

er U-formet, så de har en person stasjonert 

i gangen som tar seg av «redirection». De 

oppmuntrer allikevel beboerne til å gå. 

Hearthstone har et omfattende 

42 

1. TV-sone langs en 

av korridorene ved 

Hebrew Home. 

2. Sittegruppe med 

utsikt mot Hudson 

River. 


1 

2


aktivitetsprogrammed tre parallelle aktiviteter 

i tre ulike rom; peisestuen, spisestuen og 

mediarommet. Dette gir brukerne muligheten til 

å velge, et helt sentral aspekt ved tilnærmingen 

her. Dette opplevde jeg selv flere ganger. Mens vi 

gikk rundt fikk beboerne forslag, for eksempel 

«John, det er te i kjøkkenet, blir du med?». 

Det fokuseres på meningsfulle aktiviteter 

som engasjerer. Montessori-filosofien ligger 

til grunn; prosessen anses som viktigere enn 

resultatet. De drar nytte av et kunstnerisk og 

behjelpelig nabolag. Under mitt besøk var det 

både danseinstruktører og en pianolærer innom. 

Og Jodie Berman, som viste meg rundt, er 

kunstutdannet. Jeg spør hva beboerne liker best 

å drive med? Hun sier; lesegrupper (stor tekst), 

picnic, tango, bake, halloween, marionette- 

teater, julliard, dyr, danse, musikk, teater, 

reminiscens (minnes), male selv, felles sang og 

enhver form for sosial interaksjon. 

Til forskjell fra de andre stedene jeg besøkte 

så bor folk her til sent i sykdomsforløpet. Helt 

mot slutten av livet overføres de til hospice. 

14. John Zeisel er forfatter av boken «I’m Still Here». 

1. Hotell-atmosfære 

i en av de nye 

avdelingene ved 

Hebrew Home. 

Merk kulørtoneforskjell 

mellom 

teppene. 

2. Arbeidspult for 

personalet ute i 

bomiljøet. For å 

unngå at de ansatte 

oppholder seg på 

vaktrom. 

43 

1 

2

Jodie sier at i senere faser trenger de mer støtte, 

og et miljø som er avslappet, rolig og mindre 

stimulerende. Aromaterapi og taktile stimuli 

brukes i senere faser. 

John Zeisel sier i boken «I’m still here» at et 

bomiljø for demensrammede bør ha minst 25 

beboere. Det gir mer mangfold og valgmuligheter 

for den enkelte. Jodie sier at i deres tilnærming 

er det å gi reelle valgmuligheter og å være 

i aktivitet, samtidig som man er sosialt 

deltakende, det essensielle. 

ENGASJERT HVERDAG 

(MILJØBEHANDLING) 

Etter å ha vært i USA ble det klart at en 

engasjert hverdag med tilrettelagte aktiviteter 

i et godt psykososialt miljø gir velvære og 

trivsel for personer med demens. Jeg fant ut 

at dette også har fokus i Norge, under navnet 

miljøbehandling. Det satses, blant annet 

gjennom Helsedirektoratets 3-årige program for 

miljøbehandling i demensomsorgen. 15 

«Å gi god omsorg forutsetter at man 

bygger på enkeltmenneskets historie 

for å få kunnskap om hva som gir 

mening og livsinnhold for den enkelte. 

Regjeringen vil gjennom miljøtera- 

44 

peutiske tiltak og tilrettelegging av 

kultur og aktivitetstilbud, stimulere 

til økt livskvalitet.» 

Demensplan 2015 

15. Programmet ledes av Anne Marie Mork Rokstad, 

stipendiat ved Aldring og Helse. 

16. Kilde: Jesper Mogensen, Unit for Cognitive 

Neuroscience, Københavns Universitet. Foredrag ved 

Demensdagene i København, mai 2010. 

17. http://www.youtube.com/ 

watch?v=pF2mQ1T9Dcs. 


Miljøbehandling for demensrammede har 

som målsetting å sette den enkelte i stand 

til å bruke sine ressurser maksimalt og 

bidra til å opprettholde selvstendighet så 

lenge som mulig. Det er snakk om en variert 

og aktivtetsrettet form for behandling og 

rehabilitering for å bedre eller vedlikeholde 

kognitive, sosiale og praktiske ferdigheter. 

Man vet nå at hjernen er formbar gjennom 

hele livet, og at nye nevronforbindelser 

og hjerneceller skapes hele tiden, selv hos 

demensrammede 16 . Nyere forskning viser at 

fysisk aktivitet bidrar til at flere nerveceller 

1


2 

3 

1. Hearthstone 

Manhattan ligger i en 

høyblokk kort vei fra 

Central Park i New 

York City. 

2. På Hearthstone 

Manhattan 

er det daglig 

aktivitetsprogram 

fra morgen til kveld, 

gjerne med tre 

aktiviteter i parallell. 

3. Det er mye kunst på 

veggene. Hearthstone 

har forsket på hvilke 

bilder som mennesker 

med demens 

responderer best på. 

Bildet er «Migrant 

Mother» av Dorothea 

Lang. 

skapes, og at de holder seg levende lenger. 

Derfor er det særlig viktig for demensrammede 

å være både fysisk og mentalt aktive. Desto 

mer stimulering fysisk og mentalt, desto 

mer styrkes hjernen og desto lenger beholdes 

funksjonsevnen. «Use it or loose it». 

Merevale House (UK) 

Jeg vil anbefale alle å se BBC-programmet 

«Can Gerry Robinson fix dementia care» 17 . Det 

gjør inntrykk å se hvor dårlig eldre ivaretas i 

enkelte engelske pleiehjem. De eldre overlates 

mye til seg selv, sitter passive store deler av 

dagen, sover og er apatiske. Det er roping, 

banning og negativitet. Men programmet viser 

et unntak, Merevale House. Her virker beboerne 

fornøyde, de er oppegående og deltakende. Det 

er interaksjon og smil. Det ser ut som om de 

koser seg. 

Hva gjør Merevale House annerledes? 

Forskjellen ligger i pleiemodellen de benytter 

– «active co-existence». Alt er bygget opp 

omkring å involvere beboerne i daglige 

aktiviteter. De er som en «utvidet storfamilie» 

som lever og jobber sammen. Beboerne tror de 

er med å drive stedet. Det går på matlaging, 

stryking av tøy, vasking, vedlikehold etc. Det 

bor 14 eldre her, og alle hjelper til. De legger 

45

vekt på en hjemlig og koselig atmosfære i 

bomiljøet. De ansetter helst folk som kan «feel 

it», som skaper kontakt med beboerne på et 

følelsesmessig plan. Atferdsproblemer ses på 

som «expressions» - uttrykk for frustrasjon 

eller udekte behov. Når man ser programmet 

er det åpenbart at fremgangsmåten fungerer. 

Beboerne trives og holder seg oppegående 

gjennom deltakelse i hverdagslige gjøremål. 

Ulike typer miljøbehandling 

Begrepet miljøbehandling favner vidt. I 

Norge skal man gjennom «Den kulturelle 

spaserstokken» sørge for at «eldre får et 

18. Bråta Bo og Servicesenter, Kolstihagen sykehjem, 

Lyngbøtunet. 

19. Fra Oslo kommunes nettsider, artiklene under 

Helse- og velferdsetaten | Miljøbehandling. 

20. Fra «Fysisk aktivitet og trening av skrøpelige 

eldre» av Anna Lejerstedt og Therese Brovold ved 

Ullevål universitetssykehus. 

21. Fra «Musikk for demensrammede» av Tone 

Sæther Kvamme ved Norges Musikkhøgskole. 

22. Fra «Erindring som metode» av Randi L. Olstad. 

ved Paulus Sykehjem i Oslo. 

23. Fra nettsidene til vernepleierutdanningen ved 

Høgskolen i Lillehammer. 

46 

1. Korridoren 

ved Hearthstone 

Manhattan. Tepper på 

gulvene. 

2. En beboer er med 

og baker kake ved 

Hearthstone. 


1 

2


tilpasset kulturtilbud på arenaer der de eldre 

befinner seg i dagliglivet» (regjeringen.no). 

Flere pleiehjem 18 sier de setter stor pris på å 

ha en «storstue» hvor de kan samle beboere, 

ansatte og pårørende for kulturarrangementer, 

konserter, fester m.m. 

Gjennom miljøbehandling håper man å kunne 

dempe angst og uro hos beboerne slik at det 

blir mindre behov for medisinering og mindre 

grad av atferdsproblemer. Her beskrives ulike 

miljøtiltak som har fokus i Norge. 19 

• Fysisk trening. Målrettet trening gir 

mange fordeler for eldre. Faren for fall kan 

reduseres ved å trene balanse, muskelstyrke 

og gangfunksjon. Det blir også enklere å reise 

seg. Bedret bevegelighet gjør det f.eks. enklere 

å kle av og på seg. Trening gir mer energi 

og utholdenhet i hverdagen. Det har også 

positiv virkning på inkontinens, søvn, uro 

og aggressivitet. Gruppetrening er effektivt 

bemanningsmessig og stimulerer også sosialt. 

Å opprettholde evnen til å gå er essensielt for 

livskvalitet, utfoldelse og autonomi. Organisert 

trening og arealer ute og inne, tilrettelagt for 

bevegelse, er derfor viktig. 20 

• Musikkterapi. Dans. Når eldre med demens 

får høre den rette musikken, så skjer det ofte 

store positive forandringer. Folk som har sittet 

og halvsovet på stuene får liv i øynene og deltar 

med sang, bevegelse, dans og ord. De husker 

sanger fra de var barn. Musikk bringer fram 

følelser og personen «bak» sykdommen kan 

komme frem og identiteten styrkes. Musikk 

aktiverer hjernen på mange vis og virker 

vitaliserende, særlig i kombinasjon med dans 

og bevegelse. Musikk kan åpne «vinduer» for 

kontakt med den skadede hjernen og hjelpe 

personen til å uttrykke seg. 21 

• Erindringsarbeid/reminiscens. Dette utføres 

en-til-en eller i mindre grupper.Man velger 

gjerne et tema som de eldre kan kjenne seg 

igjen i fra fortiden, og som de har gode minner 

knyttet til. Alderdommen innebærer for de 

fleste store tapsopplevelser, og det å dele de 

gode minnene fra livet skaper gode følelser. 22 

• Sansehager. Det har vært satset mye på å 

lage sanserike hager i norske institusjoner de 

senere år. Blant annet har Aldring og Helse 

skrevet bøker om dette (Berentsen, 2007). 

Tverrfaglighet 

«En sterkere satsing på kultur, aktivitet 

og trivselstiltak vil kreve større 

tverrfaglig bredde, med økt vekt på 

blant annet sosialpedagogikk, ergoterapi, 

fysioterapi og sosialt arbeid» 

47 


Det er få vernepleiere i eldreomsorgen, og 

mange pleiehjemsbestyrere jeg har snakket 

med ønsker seg slik kompetanse. Sentralt i 

vernepleierutdanningen er å bidra til livskvalitet 

hos funksjonshemmede gjennom deltakelse 

og mestring. 23 Det fokuseres på personens 

muligheter og ressurser for å skape mestring og 

suksessfølelse fremfor å fokusere på sykdom 

og alt det som ikke fungerer. Tilrettelegging 

skjer på brukernes premisser, slik at de får delta 

i aktiviteter de liker. Det må gis tid nok; for 

eksempel til å vaske seg selv og kle på seg selv 

om morgenen. Personalets primære oppgave er 

slik sett å gi støtte til beboerne slik at de lykkes 

med sine gjøremål, ikke at de skal få gjort unna 

sine praktiske oppgaver. 

Her synes mye av dilemmaet i dagens pleiekultur 

å ligge; fokus er på å utføre de praktiske 

oppgavene fremfor å la beboerne delta. På 

sikt bidrar dette til at beboerne passiviseres, 

blir stadig mindre selvhjulpne og vennes til å 

oppvartes fremfor å bidra. Stortingsmelding 

25, «Mestring, muligheter og mening», 

setter fokus på dette i forhold til fremtidens 

omsorgsutfordringer, nemlig å skape livskvalitet

48 

1 

1. Merevale House sett 

utenfra. 

2. Aktiviteter for 

enhver smak. 

3. Musikkterapi ved 

Røde Kors Sykehjem i 

Bergen. 

gjennom deltakelse og mestring basert på et 

tilpasset tilbud i forhold til den enkeltes ressurser, 

muligheter og interesser. Man har erkjent at gode 

fysiske boforhold ikke er tilstrekkelig for å skape 

velvære hos de omsorgstrengende. 


Mange av de stedene jeg har besøkt har 

avskaffet ordningen med å ha egen aktivitør, 

som var mer vanlig på de gamle og store 

sykehjemmene. Mange savner aktivitøren 

og aktivitetsstuen, men i «smått er godt»- 

modellen hvor det typisk er tre pleiere på 

dagskift, forventes det at disse skal ta seg av 

2 3


alle praktiske oppgaver (mat, stell, vask og annet 

husarbeid) i tillegg til et aktivitetsopplegg. Dette 

fungerer sjelden på de stedene jeg har besøkt. 

Pleierne har i mange tilfeller lite opplæring i 

aktivisering og brukerinvolvering. Dermed blir 

de eldre sittende uvirksomme. 

«Keeping busy» 

Et av de miljøene som har lengst erfaring med 

en aktivitetsbasert pleiemodell er Alzheimer’s 

Care Center (ACC) som ligger i Gardiner i Maine 

i USA. De startet i 1988, og deres tilnærming er 

beskrevet av Dowling (1995) i boka «Keeping 

Busy». De har 28 beboere i en tidlig/middels 

fase av sykdommen, som bor i et hjemlig, 

barrierefritt miljø med innendørs vandrestier, 

ulike aktivitetsrom og tilrettelagt hage. De 

har et kontinuerlig aktivitetsprogram fra 08 

til 20 hver dag, med parallelle aktiviteter for 

individuell preferanser og ulike gruppestørrelser: 

en-til-en, liten gruppe og stor gruppe. 

«Time flies when you’re busy….then 

you don’t get nervous» 

Millie, i boken «Keeping Busy» 

De mener at sysselsetting er nøkkelen til 

velvære for demensrammede, det skaper ro og 

en følelse av «purpose». Man bør ikke overlate 

dem til å «drive med sine egne ting», da bygger 

det seg fort opp uro som kan ende i sinne og 

angst. De definerer aktivitet som «alt en person 

gjør», dvs. å kle på seg, gå en tur, se på TV, 

spise, snakke. En retningslinje blant personalet 

er «Enable me, don’t do for me» og «Don’t 

rush me» – de prøver å involvere beboerne i 

alle daglige gjøremål. Ting de kjenner fra før 

fungerer best - «nothing new». 

Beboerne bør være engasjert med noe minst 

hver halvtime. Mange mister fort fokus, derfor 

regner de deltakelse i 15. minutter som bra, og 

man kan da ha en liten pause, for eksempel ta 

noe å drikke, gå en tur eller besøke toalettet 

(hver 2. time). Et konsist og forutsigelig 

program skaper trygghet og mestringsevne, 

gjerne de samme aktivitetene dag etter 

dag. Det er fokus på å gi beboerne valg i 

hverdagen. Valgfrihet gir følelsen av kontroll og 

påvirkningskraft og gir uavhengighetsfølelse. 

Følgende aktiviteter har vist seg å fungere best. 

• Gruppeaktivitet. Det viser seg at mange 

føler seg tryggere og trives bedre i en 

gruppesammenheng enn i individuell opplegg. 

Gruppeaktivitet er også ressursbesparende. 

• Verbale evner. De vektlegger å bevare språk 

gjennom ordspill, samtale, minner etc. 

• Humor. Kjente vitser og filmer. Underholdning. 

• Aktiviteter rundt bordet. De mest vellykkede 

aktivitetene er knyttet til daglige og meningsfulle 

gjøremål der beboerne føler de bidrar og lykkes, 

for eksempel kutte grønnsaker, brette tøy osv. 

• Trening. Det er daglig trening på morgenen, 

slik at de er opplagt til mental aktivitet senere på 

dagen. 

• Musikk. Musikk kan være magisk for 

demensrammede. De bruker dette i ulike 

sammenhenger; aktivitetsprogram (synge 

sammen), underholdning (konserter), 

individtilpasset (favorittmusikken), 

bakgrunnsmusikk (skape god stemning i 

oppholdsrommet). 

• Male og tegne. De fant ut at det å male med 

farger og pensel ga dramatiske resultater for 

mange. 

• Film og TV. Bruk av alderstilpassede filmer og 

TV-serier kan engasjere og skape god stemning. 

49

• Matlaging. Dette er velkjente aktiviteter som 

de fleste kan mestre («autopilot»). 

• Hagearbeid. Å komme seg ut og nyte 

naturen er terapi i seg selv. I tillegg benytter de 

hortikultur, med blomster og urter, for lukt og 

sanseterapi. 

• Kjæledyr. Dyr fremkaller alltid smil og 

gode følelser. Katt og hund fungerer best. Både 

fastboende dyr og besøksdyr. 24 

Sanser og stimulering 

Mangel på sanseinntrykk kan føre til apati. 25 

Den verste form for understimulering er mangel 

på bevegelse, som kan føre til psykose etter kun 

få dager, selv for friske. Derfor er stimulering av 

berøringssans, muskel- og leddsans og balanse- 

og bevegelsessans viktig for å opprettholde 

rørlighet, motorikk, kroppsfølelse og ro. 

24. Når det gjelder bruk av kjæledyr så har man i 

Danmark hatt gode resultater med «robotkjæledyr», 

som selen Paro. Det oppstår en relasjon mellom Paro 

og de gamle, de klapper ham og følelser utveksles. 

25. Kilde: «Sansestimulering» av Vibeke Hasselø ved 

Vardåsen alderspsykiatrisk avdeling. 

26. Fra helsedirektoratet.no. 

50 

Passiviserte personer med demens motiveres 

gjennom sansning og bevegelse. Hjernens 

våkenhet økes gjennom sansning av lyd, lys, 

bevegelse, berøring og lukt. Overstimulering 

eller for mange inntrykk på en gang kan gi angst 

og uro. Musikk, massasje, aromaterapi og varme 

forebygger uro effektivt. 

Mange med demens kvier seg for å dusje, det 

kanskyldes lyden fra vannet, men også at de 

kvier seg for «forandring»; det å kle av seg og 

bli kald eller det å føle vannet mot kroppen. I 

Japan er man opptatt av å gi bad og massasje til 

sine eldre i institusjon. Dette gir kroppskontakt 

og følelse av omsorg, samtidig som det virker 

samlende og beroligende. Det varme vannet 

gir velvære i seg selv. Det har vært frittstående 

massasje-badekar på en del av stedene jeg har 

besøkt, som regel plassert i et innestengt rom 

uten vinduer. De brukes lite. Jeg tror allikevel at 

med en mer trivelig SPA-omgivelse, så ville de 

eldre sette pris på denne typen sansestimulering. 


Jeg har gjennom undersøkelsen sett at det 

å skape en aktiv og engasjert hverdag for 

beboerne er en sikker framgangsmåte for å 

skape høye grad av livskvalitet for personer 

med demens. I løsningen vil jeg derfor skape 

et rikholdig miljø med mange muligheter for 

aktivitet der de eldre kan ta seg selv i bruk og 

delta i et fellesskap. 

«Regjeringen legger vekt på kultur, aktivitet 

og trivsel som helt sentrale og grunnleggende 

elementer i et helhetlig omsorgstilbud»...Aktiv 

omsorg beskrives som en hovedstrategi for 

framtidas omsorgstjenester. (Omsorgsplan 2015) 

Det synes som om flere veier kan føre frem. 

Enten gjennom et tilrettelagt aktivitetsprogram, 

som på Hearthstone, eller gjennom deltakelse i 

hverdagsaktivitetene, som på Merevale House. 

Jeg ønsker mulighet for begge deler. Målet er 

variert stimulering både fysisk og mentalt slik 

at evner og ferdigheter bevares lengst mulig. Da 

vil man i større grad kunne forbli selvhjulpen, 

noe som er positivt i forhold til livsutfoldelse, 

livskvalitet og følelse av verdighet. 

«Mennesket med demenssykdom har, 

som alle andre, behov for å oppleve og 

bruke seg selv.» 

Mette Søndergaard, forfatter 

Deltakelse i hverdagsaktiviteter er 


meningsfullt, og jeg ønsker er spiserom hvor 

beboerne også kan delta i matlaging. Gjennom


flerbruk kan rommet også brukes til andre 

aktiviteter som dans, maling, brette tøy m.m. 

Jeg ønsker et sted med ulike livsberikende 

tilbud og muligheter; massasje, spa, velvære, 

habilitering, musikkterapi, kultur, fest, bar, 

film, dyr, sang, lesning, spill, dra på tur. 

Hygge og kos. Noen aktiviteter bør også være 

rettet mot menn, siden de er i mindretall på 

sykehjem, for eksempel verksted, biljard, 

boccia-bane o.l. 

Hjernen og kroppen er avhengig av bruk 

og stimulering for å fungere slik de skal. 

Bevegelse og fysisk trening er særlig viktig 

for en gammel kropp og en sykdomsrammet 

hjerne. Hele sanseapparatet tas i bruk når 

vi beveger oss og det er viktig å gi mulighet 

for fysisk trening. Miljøet må oppmuntre til 

bevegelse gjennom store, åpne og attraktive 

områder. 

«Det er klare sammenhenger mellom 

fysisk aktivitet og god helse og 

funksjonsdyktighet for eldre. Fysisk 

aktivitet gir bla. bedring av en rekke 

kognitive funksjoner, reduksjon av 

depressive symptomer og en bedring 

av generelt velvære» 

Helsedirektoratet 26 

1. Robotselen Paro 

skaper kontakt. 

2. Massasjebad av 

denne typen har lett 

for å stå ubrukt på 

norske sykehjem. 

51 

1 

2

Sansene er vår kontaktflate mot verden 

omkring oss, og det vi sanser påvirker følelser 

og velvære. Romlige virkemidler kan brukes 

bevisst for å skape et godt sansemiljø for 

personer med demens; en omgivelse som gir 

rike og varierte stimuli til sansene, uten at 

det skaper stress i en svekket hjerne. Forhold 

i bomiljøet som lys, farger, volum, materialer, 

lukt, utsikt, natur påvirker grunnleggende 

fysiologiske forhold som våkenhet, ro, trygghet 

og stressnivå gjennom sansene. 

TILRETTELAGT BOMILJØ 

Her vil jeg se videre på hvordan fysisk bomiljø 

best kan tilrettelegges slik at eldre med demens 

kan trives på pleiehjem. 

BEMANNING OG KOMMUNALE TILBUD 

Demensplan 2015 har tre hovedsatsingsområder; 

utbygging av flere tilpassede boliger, styrking 

av dagaktivitetstilbud og økt kunnskap og 

kompetanse. 27 

De færreste ønsker å komme på pleiehjem, og 

i Norge legger man opp til at demensrammede 

kan bo hjemme så lenge som mulig gjennom 

avlastningstilbud som hjemmehjelp og 

52 

dagstue. Det kan være en stor påkjenning for 

ektefeller og pårørende å ha omsorgsansvaret 

og mange sliter seg ut. Personer med demens vil 

etterhvert kreve tilsyn, for eksempel for å unngå 

at kokeplater blir stående på eller at de går ut 

og ikke finner veien hjem. Avlastningsleiligheter 

er et annet tilbud for familier som trenger 

avlastning i en tidsbegrenset periode. 

Kommunal omsorgskjede baserer seg på 

at pleiebehovet er ulikt i ulike stadier av 

demenssykdommen og at bo- og pleietilbud må 

tilpasses deretter. I den såkalte Bergers skala 

deles utviklingen av en demenssykdom i seks 

1. Estetisk omgivelse 

for bad og velvære ved 

Vigs Ângar i Sverige. 

trinn på bakgrunn av personens funksjonsevne 

i løpet av en 10 – 12 års utvikling. 28 

I. Klarer seg selv. Glemsom og avbryter ofte 

aktiviteter i dagliglivet. 

II. Kan utføre vanlige aktiviteter, men pasienten 

blir ofte forvirret. 

III. Kan klare seg i kjente omgivelser og 

situasjoner, men hukommelsesproblemene er 

store. Pasienten trenger påminnelse og er ofte 

initiativløs. 


1


IV. Pasienten har handlingssvikt og 

språkvansker. 

V. Kan ikke kommunisere verbalt på en 

meningsfull måte. 

VI. Motoriske funksjoner er betydelig nedsatt, 

og pasienten må derfor ofte sitte i en stol eller 

ligge til sengs. 

I fase I og II settes hjemmebasert omsorg 

og dagtilbud inn. I fase II til III vurderes 

bokollektiv, mens det fra fase IV og ut er 

nødvendig med døgnkontinuerlig omsorg. I 

alle fasene er det nødvendig at bygningene er 

tilrettelagte slik at de ikke bidrar til å forverre 

pasientenes forvirring. 

27. I 2006 kom «Stortingsmelding 25» (Regjeringen, 

2006a) om fremtidens omsorgstjenester. På 

bakgrunn av denne ble «Omsorgsplan 2015» 

(Regjeringen, 2006b) utarbeidet, som gir konkrete 

tiltak fram mot 2015. «Demensplan 2015 – Den 

gode dagen» (Regjeringen, 2006b) er en egen delplan 

for styrking av demensomsorgen og er utarbeidet på 

bakgrunn av rapporten «Glemsk, men ikke glemt» 

(Helsedirektoratet, 2007). 

28. Kilde: helsedirektoratet.no. 

I Demensplan 2015 er dagtilbud for hjemme- 

boende med demens et satsningsområde. 

«Utbygging av hjemmetjenester og 

dagaktivitetstilbud vil bli helt avgjørende 

for samspillet med familie og lokalsamfunn, 

og vil i mange tilfeller kunne utsette 

institusjonsinnleggelse…gi den enkelte et 

tilbud å gå til på dagtid, som kan fungere 

aktiviserende og stimulerende, gi gode 

opplevelser og gode hverdager». 

Med basis i dette vil jeg ha et dagtilbud i 

løsningen. Disse vil dra nytte av fagkompetansen 

på stedet og kan delta i tilbud på lik linje med de 

Boccia - sosial 

utendørsaktivitet. 

faste beboerne. 

Jeg vil også tilby avlastningstilbud i form 

av avlastningsleiligheter som drives av 

hjemmepleien. Det permanente botilbudet 

for de som trenger heldøgns tilsyn vil tilsvare 

tilbudet om «skjermet enhet». 

Eldresenter er ikke et lovpålagt tilbud, men 

allikevel vanlig i mange kommuner. Jeg ønsker å 

lage en møteplass for de eldre i lokalsamfunnet 

hvor de kan treffes, spise og være med i 

aktiviteter. De kan også benytte seg av lege, 

sentertilbud, rehabiliteringstilbud m.m. 

53

Bråta Bo- og servicesenter er et godt 

eksempel på et sted med ulike botilbud. De 

tilbyr serviceboliger, bofellesskap, somatiske 

sykehjemsplasser og «skjermede enheter» 

for demens. Unikt er også de mange 

sentertilbudene som svømmehall, fysioterapeut, 

bar og café. Det satses mye på kultur og 

arrangementer, som fasiliteres gjennom egen 

kulturkoordinator. Sykehjemmet ses ikke som 

en isolert enhet, men som en integrert del av 

lokalsamfunnet, med tilbud som er åpne for alle 

å bruke. Jeg ønsker på samme måte å lage et 

sted som også kan brukes av lokalsamfunnet. 

Tilrettelagt botilbud for demens 

Rammene for dagens utbygging av botilbud 

med heldøgns pleie er lagt i Omsorgsplan 

2015: «Samtidig bør alt nytt som bygges 

og moderniseres med finansiering gjennom 

Husbankens nye tilskuddsordning til sykehjem 

og omsorgsboliger, bygges slik at det er tilpasset 

mennesker med demens. Da er små bokollektiv 

og avdelinger med aktivitetsmuligheter og 

direkte tilgang til tilrettelagte uteareal bedre 

enn gammeldagse institusjoner i mange etasjer 

med store avdelinger og lange korridorer.» 

Små enheter har blitt enerådende i Norge, og 

det er få som stiller spørsmål ved dem. 

54 

Den kommunale 

omsorgskjeden - tilbud 

tilpasset sykdomsfase. 

Basert på Bergers 

skala. 

«Optimale rammebetingelser er små 

bogrupper i et oversiktlig fysisk miljø 

med relativt få beboere (seks til åtte 

personer) og et stabilt personale med 

nødvendig kompetanse» 

Helsedirektoratet (2007) 

Allikevel, enkelte sykehjem jeg har besøkt har 

valgt å «slå sammen» sine små bogrupper 

til større enheter. Ved Løvåsen Sykehjem i 

Bergen har man i en av etasjene åpnet dørene 

mellom tre enheter, hver på åtte beboere. 

Personalressursene strekker ikke til på de 


små enhetene. Beboerne får også mer areal 

å bevege seg på. Jeg snakket med en erfaren 

pleier der, hun virket stresset. Hun savner tiden 

fra Fyllingsdalen sykehjem som nå er under 

ombygging. Der hadde de 26 beboere pr. etasje 

oppdelt i tre «brukergrupper» med hvert sitt 

oppholdsrom; vaktrom, spiserom og stuen. 

Hun syntes ikke korridorene var noe problem. 

De hadde mye mer nærhet til «brukerne» der, 

sier hun, nå er de opphengt i praktisk arbeid. 

Det var det også storkjøkken og ekstern 

aktivitetsstue med egen aktivitør. 

På Kolstihagen Sykehjem har de også åpnet opp


mellom tre mindre bogrupper og fått 30 beboere 

på ett gulv. Beboerne får mer plass til å bevege 

seg fritt, de blir ikke så trett av hverandre, og de 

får en ekstra stue i midten som alle kan bruke. I 

tillegg blir det et bedre pleiefaglig pleietilbud og 

mer overkommelig i forhold til nattbemanning. 


Det virker som om små skjermede enheter fort 

blir for begrenset i forhold til bevegelsesfrihet 

og fellesarealer, i tillegg til at bemanningen 

ikke strekker til. Eksemplene viser at mange 

ser fordeler ved å kombinere tryggheten 

og omsorgen i den mindre boenheten med 

tilbudene, friheten og variasjonen som et større 

miljø med flere mennesker gir. Jeg vil legge opp 

til en løsning der mindre bogrupper kan dele på 

fellesarealer og fellestilbud, slik at alle får en 

rikere hverdag og driften kan bli mer effektiv. 

Tverrfaglighet, habilitering og opplæring 

«En sterkere satsing på kultur, aktivitet 

og trivselstiltak vil kreve større 

tverrfaglig bredde, med økt vekt på 

blant annet sosialpedagogikk, ergoterapi, 

fysioterapi og sosialt arbeid» 


Aldringsprosessen starter allerede når man er 30. 

Gradvis svekkes man både mentalt og kroppslig. 

Hørsel og syn blir dårligere, stressterskelen blir 

lavere og man kan bli mer sensitiv på lyder. 

Kroppen blir stivere og det blir vanskeligere 

å gå. På pleiehjem bruker mange gåstol for å 

kompensere for dårlig balanse og for å føle seg 

trygge. Noen trenger rullestol. I høy alder vil man 

få ulike sykdommer og plager, bestemt av livsstil 

og gener. På pleiehjem er det ikke uvanlig med 

5-6 diagnoser i tillegg til demens. 

Mange eldre mister gradvis muskelstyrke i rygg 

slik at de ikke klarer å sitte oppreist, det har jeg 

Aktivitetsstua 

ved Bråta Bo- og 

Aktivitetssenter. 

Bråta Bo har ulike 

kommunale bo- og 

omsorgstilbud. I tillegg 

er det sentertilbud 

som er åpne for 

lokalbefolkningen. 

selv sett på steder jeg har besøkt. Det kan også 

være vanskelig å komme ut og inn av stoler på 

grunn av manglende armstyrke. Det er derfor 

viktig at de eldre får tilbud om målrettet og 

proaktiv trening fra fagpersonell slik at de kan 

være selvhjulpne lengst mulig. Konsekvensen 

av å bli sengeliggende eller rullestolbruker er 

redusert livskvalitet, og et mye større pleiebehov. 

28. I hht. «Forskrift om habilitering og 

rehabilitering» (FOR 2001-06-28 nr. 765.) og 

Kommunehelsehelsetjenesteloven. 

55

Kommunene er faktisk lovpålagt 28 å tilby 

tverrfaglig fagpersonell i sykehjem som kan 

tilrettelegge miljøet og skaffe hjelpemidler slik 

at beboerne oppnår best mulig funksjonsevne, 

selvstendighet og deltakelse, sosialt og i 

samfunnet. Videre sier Verdighetsgarantien 

(Lovdata, 2010) at det kommunale 

tjenestetilbudet skal ivareta: «Å bevare eller 

øke sin mulighet til å fungere i hverdagen. 

Omsorgen skal bidra til habilitering og 

rehabilitering». 29 

De eldre har på grunn av alderssvekkelser stort 

behov for habilitering og tilrettelegging. Jeg 

vil legge til rette for dette i løsningen ved å ha 

tilgang til ulike fagressurser i miljøet; geriatrisk 

lege, sykepleier og psykolog, samt fysioterapeut 

og ergoterapeut. Tilbudene bør også være 

tilgjengelige for lokalbefolkningen. 

Omsorgsplan 2015 har som målsetting; 

«De nærmeste skal også nås gjennom egne 

samtalegrupper og pårørendeskoler i samarbeid 

29. Habilitering og rehabilitering skal bidra til at 

mennesker med nedsatt funksjonsevne får muligheter 

til deltagelse i samfunnet på egne premisser. Fra 

helsedirektoratet.no. 

56 

med frivillige organisasjoner. Samtidig satses 

det på å gi alle ansatte i den kommunale 

helse- og sosialtjenesten nødvendig kunnskap 

gjennom ulike opplæringstiltak». 

Løsningen bør derfor ha lokaler for 

undervisning og opplæring av medarbeidere. 

De samme lokalene kan også benyttes til 

pårørendeskole og selvhjelpsgrupper. 

FRIVILLIGE OG FAMILIE 

«Samfunnet står overfor krevende 

omsorgsutfordringer de neste tiårene. 

De kan ikke overlates til helse- og 

sosialtjenesten alene, men må løses 

med grunnlag i et offentlig ansvar 

som involverer de fleste samfunnssektorer, 

og ved å støtte og utvikle det 

frivillige engasjementet fra familie 

og lokalsamfunnet, organisasjoner og 

virksomheter» 

Stortingsmelding 25, pkt. 2.4, s.10 

Eldrebølgen og lave oljeinntekter vil trolig 

sette den norske velferdsstaten under press. 

Dette kan tvinge fram en nedtrapping i 

pleietilbudet for eldre. Allerede i dag er 

kommuneøkonomien presset. Fremover kan 

innsats fra frivillige og pårørende bli et viktig 

virkemiddel for å sikre en verdig eldreomsorg. 

Løsningen bør ta høyde for dette ved å skape et 

attraktivt sted for frivillige og familie. Det bør 

være en egen frivillighetskoordinator, Røde Kors 

sykehjem i Bergen har dette, med tilhørende 

møtelokaler. Det bør tilrettelegges med rom og 

fasiliteter slik at ulike lag og personer kan stå 

for aktiviteter. 


Hvordan skape et sted som er attraktiv å 

besøke for familie og venner? For et kveldsbesøk 

bør man kunne sitte avskjermet fra de andre 

beboerne, et sted å slappe av og se på TV. Det 

bør være tilgang til kjøkken for tilberedning av 

småretter og kaffe. Også en hylle i et kjøleskap 

slik at man kan legge igjen mat og en flaske vin 

til mor. For lenger besøk, for eksempel over en 

helg, bør det være tilbud om besøksleiligheter. 

Attraktivt om man bor utenbys. Det bør også 

være tilbud for fellesskap og samvær; café, 

bibliotek. Et arbeidsrom med internett slik at 

man kan arbeide noen timer mens mor sover. 

Det bør også være noe for barn; lekerom, 

sandkasser, dataspill, sykler, tråbiler, husker.


1 

1. Rehabilitering ved 

Kolstihagen sykehjem. 

2. Rullator for utebruk. 

3. Fysisk aktivitet 

holder kroppen i form. 

HJEM VS. INSTITUSJON 

De fleste eldre ønsker å bo hjemme lengst 

mulig. Der har de sine kjente og kjære ting. De 

kjenner hver en krok. Der kan de leve som de 

ønsker uten at andre forstyrrer eller blander seg 

inn. Kontrasten mellom det et hjem har å tilby 

og det en institusjon tilbyr kan være enorm. 

Hjemme har man kjente møbler og ting fra et 

langt liv, man har innredet det slik man liker 

det. De er nærhet til familie, omsorg og gode 

følelser, blomster, hage, katt, mange rom for 

ulike gjøremål, frihet til å bevege seg. 

2 3 

57

På pleiehjem er livet mye mer begrenset; lite 

frihet, låste dører, på oppbevaring, få steder å 

være, lite å gjøre, man bor blant fremmede, lite 

følelsesmessig støtte, man mangler et nabolag, 

omgivelsene er polerte og fremmedartede. 

Et pleiehjem bør etterstrebe å tilby det meste av 

det et hjem kan tilby i form av kontakt, frihet, 

atmosfære, aktiviteter og trivsel. Det må føles 

naturlig for folk å komme på besøk. Det må innby 

til hverdagslige aktiviteter som å gå, være ute, 

snakke med andre, lage mat, spise sammen, lese 

avisen, se ut av vinduet, se på TV, høre musikk 

m.v. For mer fullverdige liv og meningsfulle 

dager. Hvordan lar omgivelsene oss få leve? Hva 

innbyr de til av aktivitet, fellesskap og glede? 

Jeg vil prøve å tilrettelegge for et normalt og rikt 

hverdagsliv i boomgivelsen. 

Flere har fortalt at personer med demens 

fungerer best i et miljø som er kjent for 

dem og at funksjonsevnen derfor svekkes 

når de flytter hjemmefra. Særlig vil bruk av 

innredning og gjenstander som de kjenner fra 

bomiljøer tidligere i livet gjøre at de kan ta i 

bruk gjenværende «automatiske» ferdigheter. 

Hva som oppleves hjemlig og kjent er høyst 

individuelt siden alle har bodd i ulike hjem. 

Det vil også avhenge av forhold som hvor de 

«er» i sin fortid, sosial klasse, livsstil, smak, 

58 

oppvekststed og alder. 

Hvor viktig er et gjenkjennelig miljø for trivsel 

og fungeringsevne? Mine undersøkelser tyder 

på at flere innredningsstiler kan fungere; et 

hotelliknende miljø som på Hebrew Home eller 

en gammel slottsomgivelse som på Boller Slot. 

Det viktige er kanskje å tilby et miljø som gir 

hjemlige assosiasjoner, med alminnelige og 

gjenkjennelig elementer som likner det man 

bruker i private hjem. For eksempel i forhold 

til gardiner, stoler, bord, bilder og gulv- og 

veggmaterialer. Det viktigste synes å være å 

unngå et typisk institusjonspreget miljø. 

Spesielt for pleiehjem er at de er plassert 

i høyeste risikoklasse 6 når det gjelder 

rømningskrav, dette er fordi beboerne ikke 

kan bringe seg selv i sikkerhet ved brann. 

Dette stiller mange krav til branndører, 

merking av rømningsveier, brannvarslere og 

utstyr som gir bomiljøet et institusjonelt 

preg. I USA hadde man klart å skape miljøer 

dere dette var mye mindre fremtredende 

og jeg vil benytte samme strategi slik at 

bomiljøet ikke blir så fremmedartet. 

Jeg ønsker at beboerne kan innrede i sin egen 

stil på rommet sitt. Ellers i miljøet vil jeg 


prioritere å skape variasjon og atmosfære 

gjennom bruk av farger, materialer, form og 

liknende. Erfaringene fra Ulseth sykehjem 

utenfor Bergen viser at et mer moderne og 

fargesatt miljø også fungerer for personer med 

demens. 

MILJØPSYKOLOGI 

Miljøpsykologi ser på hvordan omgivelsene 

påvirker mennesket. Man har funnet at det 

fysiske miljøet kan ha stor betydning for 

helse og velvære. Det er en trend i USA å 

bruke såkalt evidensbasert design (EBD), dvs. 

kunnskap basert på forskning, innen helse- og 

omsorgsarkitektur for å skape miljøer som 

gir redusert stress, økt velvære og raskere 

helbreding. 

Ved St. Olavs Hospital i Trondheim har man 

latt seg inspirere blant annet av EBD for å 

skape et sykehus som setter pasientens behov 

og opplevelse i sentrum, et sted der man føler 

seg velkommen og ivaretatt. Sjefsarkitekten 

Ragnhild Aslaksen (Arkitektnytt, 2005) er 

opptatt av at mennesker trenger et avgrenset rom 

for trygghet og privatliv, hvor man kan slappe 

av og kontrollere omgivelsene, også når man er 

på sykehus. De har jobbet mye med å avskaffe 

korridorer og har innført «tun», som består av


1 

2 

1. Forskjellen mellom å bo 

hjemme og på institusjon 

kan være dramatisk. 

2. I hvilken grad kan man 

sette sitt eget preg på 

omgivelsene i institusjon? 

3. Bidrar gamle møbler til 

trivsel og økt fungering på 

pleiehjem? 

59 

3

60 

1 

2 

1. Privatrom med karakter 

på Boller Slot i Danmark. 

2. Institusjonspreget 

bomiljø på Røde Kors 

sykehjem i Bergen. 


klynger av privatrom. Bifunksjoner er «gjemt» 

mellom tunene. Hun er opptatt av å skape 

gode rom for mennesker i en sårbar situasjon; 

romslighet, utsikt, mye dagslys, tilgang på sol og 

utearealer og mye grønt. 

På St. Olavs har man prøvd å dempe 

sykehuspreget og å skape et normalisert miljø. 

De bruker så mye tre som mulig innendørs; 

på gulv, vegger og i innredning, for eksempel 

i skranker. Tilreisende arkitekter er målløse 

over bruken av tre og naturmaterialer. I tillegg 

har alle romforløp såkalte «miljøvegger»; 

flater som er frie for installasjoner, forbeholdt 

fargesetting eller utsmykking. Aslaksen er 

opptatt av skjønnhet og estetiske omgivelser og 

bruker utsmykning, materialitet og sanselighet 

som virkemidler - «visuelle vitaminer“ som 

hun kaller det. Det er mye naturbilder, også på 

geriatrisk avdeling, gjerne i størrelse 3x4 meter. 

Det skaper en frisk og inspirerende stemning. 

«Visuelt og sansemessig er det viktig 

med livgivende elementer, dagslys, utsikt 

til natur, bilder av natur, blomster 

og grønne planter, fisk, fugler, rennende 

vann, bruk av naturmaterialer etc.» 

Ragnhild Aslaksen


Birgit Cold (Gjengedal, 2009) mener det er 

direkte sammenheng mellom estetisk kvalitet 

og menneskers opplevelse av velvære. Man har 

studert hvilke omgivelser folk foretrekker. 

• Orden. Gir følelse av trygghet og kontroll. 

Rot, monotoni og innestengthet virker 

negativt. 

• Moderat kompleksitet. Omgivelsen skal 

stimulere oss uten at vi kjeder oss eller 

forvirres. Høy visuell kompleksitet - sterke 

farger, krevende mønstre, rotete innredning - 

virker stressende. 

• Åpenhet. Dagslys, utsyn og oversikt 

gir følelse av kontroll, trygghet og frihet. 

Forståelige omgivelser gir oss lyst til å 

utforske dem. 

Naturens virkning 

Naturen er menneskets naturlige habitat hvor 

vi har utviklet oss som art gjennom millioner 

av år. Vi er trolig disponert for å reagere positivt 

på naturen, den er vårt «eldste hjem», et sted 

hvor vi slapper av og restituerer oss. Naturen er 

en evig, levende kraft. Den virker avstressende 

og rekreerende. Naturen er variert, sammensatt 

1. Forskrifter i forhold 

til brann og rømning 

preger miljøet i de 

fleste pleiehjem. 

2. Naturbilder frisker 

opp. Her fra Ulseth 

sykehjem. 

61 

1 

2

62 

1 

2 

1. «Falling Water» av 

Frank Lloyd Wright er 

integrert i naturen, og 

ligger over en liten elv. 

2. Bruk av 

trematerialer i 

vegger og innredning 

på St. Olavs 

Hospital imponerer 

internasjonalt. 

og skiftende med hensyn på former, flater, 

farger, lys og temperatur. Naturen betyr 

bevegelsesfrihet og sanseinntrykk. 


Roger Ulrich viste i sin klassiske studie fra 1984 

at pasienter med utsikt til natur fikk en rekke 

fordeler fremfor pasienter som ikke hadde det; 

kortere liggetid, mindre medikamentbruk, færre 

klager. Senere forskning har vist at natur har en 

rekke positive effekter; reduksjon av negative 

følelser som sinne, angst, frustrasjon; reduksjon 

av stress; raskere mental gjenhenting. 30 

Menneskets «arkaiske» drømmested er den 

frodige bekkedalen; åpen slette med trær 

omkring og en rennende elv. Den åpne sletten 

gir oversikt. Trærne gir skjul og trygghet. 

Vannet og vegetasjonen er livgivende. Vi 

trives i oversiktlige og trygge miljøer og med 

natur rundt oss. Pallasmaa (2005) mener at 

underbevisste aspekter som engstelser, frykt, 

ønsker og håp er avgjørende for vår opplevelse 

av velvære i rom. «Biophilic design» er en ny 

retning som bringer natur og naturelementer i 

30. Fra foredrag av Tina Bringslimark på KHiB 

høsten 2010.


det bygde miljø for å skape rekreerende miljøer. 

Tilgang til natur kan bety mye. Boller Slot i 

Danmark er et sted for de «tyngste» tilfellene 

av demens. Hit kommer de med uhåndterlige 

atferdsproblemer, som andre institusjoner har 

gitt opp. Det gamle slottet ligger i naturskjønne 

omgivelser og har 19 beboere. Det er romslig 

og fritt innendørs. Daglig går man tur med 

beboerne i den store parken utenfor. Allerede 

etter tre til fire dager begynner de å roe seg og 

snart trives de godt med å bo her. 

Maggie’s i London 

Maggie’s Cancer Caring Center i London er 

et godt eksempel på integrering av planter og 

naturelementer innendørs. På tross av at vegger 

og gulv er i polert betong har man klart å skape 

et lunt og ivaretagende miljø for kreftrammede 

mennesker i en sårbar situasjon. Planter er 

integrert gjennomgående i hele miljøet. Små 

hager er anlagt i glassbokser. Masse dagslys 

slipper inn, blant annet gjennom spalter i det 

overliggende taket. Interiøret er delikat; valget 

av møbler og stoffer, fargesammensetningen 

og utsmykningen. Rommene er avgrensede og 

passe store - tilrettelagt for varierte aktiviteter 

og sosial kontakt. 


Det er utvilsomt at omgivelsene inne og i 

naturen påvirker oss. Jeg vil prøve å skape et 

estetisk innemiljø som er ryddig, oversiktlig 

og enkelt. Jeg vil dra nytte av erfaringene 

fra Maggie’s og St. Olavs og bringe natur og 

naturelementer inn, for eksempel i form av 

planter, trær eller naturbilder. Dette kan også 

gi lettere tilgang til berikende naturopplevelser 

for demensrammede, som gjerne ikke går ut på 

egen hånd. Naturmaterialer har en egen appell 

til mennesker, og jeg vil bruke tre innendørs. 

Stedet må ha god utsikt til omliggende natur, 

det gir rekreasjon i seg selv. 

Vi tar inn rom gjennom sansene og det skaper 

ulike stemninger i oss; trygt, lunt, inspirerende, 

beroligende, stimulerende. Jeg ønsker å 

bruke naturelementer sammen med romlige 

virkemidler som lys, farger, materialer og form 

for å skape en atmosfære som understøtter 

rommets hensikt og beboernes behov. 

HAGE OG FRILUFT 

De fleste pleiehjem jeg har vært på har hatt hage 

utenfor og vi har tidligere sett hvor viktig det er for 

de eldre å komme ut for bevegelse og sansestimuli. 

I tillegg er det å se natur eller å være ute i naturen 

en kilde til helse og velvære i seg selv. 

I Norge har det vært satset mye på å lage 

sansehager i pleieinstitusjoner for personer 

med demens. Dette er spesielt trygge og 

tilrettelagte hager med lett tilgjengelighet. 31 

Målet er å ta i bruk alle sansene, og at hele 

kroppen skal brukes i hagen. Hagen skal 

oppleves gjennom å høre, å lukte, se, føle, smake 

og berøre. Mange er vant til hage fra sine egne 

private hjem, og muligheten for å være ute i 

hagen gir berikelse og glede. 

Ut fra min erfaring virker det som om 

sansehagene ikke er så mye i bruk som de 

kunne vært. Av ulike grunner kan det, som 

vi har diskutert tidligere, være et tiltak for 

demensrammede å komme seg ut. Demens 

medfører også mangel på tiltaksevne, derfor må 

noen ta initiativ – man må ha med seg noen. 

31. Fra «Hva er en sansehage?» av Tanja C. B. 

Andresen, Hageselskapet. 

63

64 

1 

2 

1. På St. Olavs Hospital 

benyttes naturbilder, helt 

opp i 3x4 meter. 

2. Sou Fujimoto bringer 

skogen inn i sitt 

«House-N». 

3. Boller Slot er omgitt av 

vollgrav - og en stor park. 

4.Den frodige bekkedalen 

- menneskets foretrukne 

habitat? Trygghet, 

oversikt, vann, mat. 


3


Dette har pleierne ofte ikke tid til, og det er 

lett for at beboerne blir sittende inne. Man 

ønsker kanskje heller ikke at de skal gå ut 

på egenhånd for å unngå at de vandrer ut av 

området eller at de faller og skader seg. 


Natur og uteliv har en rekke positive 

virkninger og det må tilrettelegges med 

attraktive og sikre uteområder for bevegelse 

og tilgang på natur, vær, vind sol og 

sanseinntrykk. Hagen bør tilrettelegges 

4 

for ulike typer aktiviteter og samvær; 

sommerfester, grilling, sitte og nyte været, 

rake løv, hagestell, leke med oldebarna osv. 

Hage bør være slik at de eldre kan klare seg 

uten assistent og finne tilbake selv. Det bør 

være en tydelig vandresti som går i sløyfe 

og leder dem tilbake til utgangspunktet. Et 

omsluttende gjerde eller en hekk for sikkerhet. 

Grus er mye brukt som dekke, men kan 

være vanskelig fremkommelig med gåstol og 

rullestol. Jeg ser for meg et mykere plastdekke 

tilsvarende det på friidrettsbaner; lett 

fremkommelig og skånsomt ved fall. Det må 

være steder å sitte og hvile underveis. 

Uteklær må være lett tilgjengelig. På Blidensol 

sykehjem i Stavanger henger varmedressene 

klare. Det bør også være en bod med redskaper 

for å klippe hekk, rake løv, plante, luke og 

lage buketter. Og en kjøkkenhage for bruk 

på sommertid. I tillegg ønsker jeg en slags 

vinterhage innendørs, gjerne med trær, et stort 

område for rekreasjon og bevegelse også på 

vinterstid. Eldre er sensitive for temperatur og 

kan derfor ha vanskelig for å komme seg ut. Et 

innendørs drivhus, med blomster og urter for 

opplevelse av farge og lukt, ville også være et 

helårssted for aktivitet og sansestimulering. 

UNIVERSELL UTFORMING 

Universell uforming er en helhetlig tilnærming 

for å tilrettelegge bygg, omgivelser og produkter 

slik at de kan brukes av flest mulig - «design for 

alle». Prinsippene tar utgangspunkt i personer 

med nedsatt funksjonsevne; syns-, hørsels, 

orienterings-, bevegelses- og miljøhemmede. 

Det kan gjelde grupper som astmatikere, 

eldre, rullestolbrukere, de med lesevansker 

og kognitivt svekkede. Universell utforming 

innebærer tilrettelegging med hensyn på 

65

66 


1


1. Maggie’s Cancer 

Caring Centre i London. 

Tegnet av Richard 

Rogers. Tekstiler, farger, 

utsmykning, planter og 

tre mykner opp i forhold 

til den polerte betongen 

i vegger, tak og gulv. 

Planter er integrert ute 

og inne. 

2.Fra det privatdrevne 

pleiehjemmet Esperi 

Tilkka i Helsinki. 

3. Sittegruppe i stuen 

på Esperi Tillka. 

2 

3 

lydmiljø, lysmiljø, fremkommelighet, merking, 

orientering, tydelighet, godt inneklima m.m. 

Design for eldre vil i stor grad si å fokusere 

på et universelt utformet miljø. Dette tar 

hensyn til typiske alderssvekkelser og bidrar 

til at eldre kan være mer selvhjulpne på tross 

av sine funksjonsnedsettelser, f.eks. i forhold 

til fremkommelighet ved bruk av gåstol eller 

orienteringsevne ved svekket syn eller hørsel. De 

vil hemmes mindre av sine fysiske og psykiske 

begrensninger, noe som vil lette hverdagen og 

bidra til mestringsfølelse, utfoldelse og trivsel. 

Jeg vil bruke universell utforming for å skape et 

eldrevennlig miljø (SBE, 2010). 

Ved demens øker sjansen for fall. Det er derfor 

viktig med god belysning og å unngå terskler. 

Man kan også begrense fallskader ved å ha 

avrundede kanter på møbler og innredning. Bruk 

av mykere materialer, for eksempel i forkant av 

trappetrinn, vil også hjelpe. Trappetrinn, søyler 

og vinduer må gjøres synlige. Lave vinduer 

bør unngås fordi beboerne ofte prøver å gå ut 

«gjennom vinduene». 

Fokus innen universell utforming er primært 

på funksjonelle og ikke på estetiske kvaliteter. 

Allikevel, universell utforming retter seg også 

mot mennesker som har fått sanser eller 

67

68 

1 

2 

1. «Hip hip hurra! 

Kunstnerfest på 

Skagen». 33 

2. En hage stimulerer 

alle sansene. 


kognitive ressurser nedsatt. Og mennesker 

opplever rom og arkitektur gjennom alle sine 

sanser; vi hører, berører, ser, føler og beveger 

oss i rom. Vi registrerer lyd, lys, temperatur, 

fuktighet, lukt, tekstur, farger, form, overflate, 

og størrelse. Derfor er det også viktig å skape 

multi-sensoriske rom for alle sansene, både for å 

kompensere for nedsatt funksjonsevne, men også 

for å gi berikelse og stimuli til alle sansene. 32 

DAGSLYS OG SOLLYS 

Hobday (2007) fremhever betydningen 

av tilstrekkelig dagslys og sollys for helse 

og velvære. Lys påvirker blant annet 

hormonproduksjon og stoffskifte som igjen 

styrer søvn, energinivå og humør. Den 

ultrafiolette delen av sollyset er antibakterielt 

og anti-inflammatorisk og hjelper å holde folk 

friske. Varmen fra sollyset gir velvære i seg selv. 

Hobday mener at et høyt lysnivå er nødvendig 

for å fremme helse og velvære, mye høyere enn 

det som kreves for eksempel for å lese. 

32. Inspirert av Camilla Ryhl sitt kurs i universell 

utforming ved KHiB. 

33. Av Peder Severin Krøyer (1888). Mennesker trives 

i naturen.


Vitamin D produseres i huden ved direkte 

sollys og styrker immunforsvar, benbygning og 

muskelstyrke. Det er UV-strålingen i sollyset 

som har effekt. Mangel på vitamin D kan lett 

utvikle seg hos eldre fordi de sitter mye inne. 

I bygg og lukkede innemiljøer er derfor særlig 

viktig å bringe inn lys, helst i form af sterkt og 

fullspektret sollys. 

Et vanlig problem hos demensrammede er 

at de ikke vet hvilken tid på døgnet det er, og 

nattevandring er utbredt. Vår biologiske klokke 

trenger en viss mengde lys for å «resette» seg. 

Innemiljøet på pleiehjem er ofte lyssvakt og 

1. Å gå ute gir 

opplevelser og 

stimulerer kropp og 

sanser. 

2. Hagearbeid gir glede 

for mange. 

3. Lave vinduer fungerer 

dårlig for eldre med 

demens. 

1 

69 

2 

3

folk sitter mye inne. Professor Knut Engedal 

sier at det er gjort forsøk i norske pleiehjem 

med økt daglig eksponering for kraftig lys. 

Dette ga sterkt forbedret døgnrytme og 

mindre nattevandring. 

I gammel byggeskikk ble hus plassert slik 

at man fikk maksimalt ut av sollyset. Man 

hentet livgivende varme inn fra sør og 

beskyttet seg mot solløse kulden mot nord. 

Oppholdsrom bør som minimum ha noen 

sydvendte vinduer slik at nok sol og dagslys 

kommer inn (Hobday, 2007). 

Tilgang til sol og nok dagslys er viktig for 

hygiene, helse, orienteringsevne og velvære. 

Jeg vil derfor skape en løsning som bringer 

inn mye dagslys til innemiljøet, og som har 

sydvendt stue. Jeg vil forsøke å unngå en 

nordvendt stue. Dette vil gi lite sol og bli for 

mørkt og kaldt. 

Det må også være gode muligheter for 

direkte sollys, i form av uteområder og 

terrasser. I enkelte solvendte soner vil jeg 

ha spesialvinduer som slipper gjennom 

UV-strålene, slik at beboerne kan få de 

helsebringende delene av sollyset selv om 

de sitter innendørs. Et sydvendt «solarium», 

som på Alvaar Altos tuberkulosesanatorium i 

70 

Paimio, kan også være aktuelt. 

BELYSNING 

Vi får 80% av all informasjon gjennom 

synet. 34 Å se gjør at vi kan tolke og forstå 

omgivelsene. Ryddige og enkle omgivelser 

er bra for kognitivt svekkede. Lys og skygge 

forteller om form og rom, og er viktig for 

orientering, stemning og detaljsyn. Ved 

å øke kontrast mellom ulike flater økes 

dybdesynet og omgivelsen blir mer forståelig. 

God lyssetting kan forebygge fallulykker. 

Oppfattelsen av rom påvirkes av mange 

faktorer; lysfordeling, skygger, reflekser 

og glans, lysnivå, lysfarge, blending og 

fargegjengivelse. En god lyssetting må ta 

hensyn til alle disse. 

En 80-åring kan trenge opptil 5 ganger så mye 

lys til detaljsynet som yngre. Det har vist seg 

at det er nok å øke lysstyrken to til tre ganger 

for å understøtte detaljsynet. 

Blending er et stort problem for eldre og 

skyldes forringelser i øyet. Blending svekker 

synsevnen, det er ubehagelig og bør derfor 

unngås helt. Valg av farger og materialer 

i forhold til blankhet og lyshet påvirker 

blending. Blanke og lyse flater som gir 


gjenskinn bør unngås i områder med mye lys. 

Gjenskinn, for eksempel i bonet linoleum, 

kan tolkes som vann eller glatt, og beboerne 

våger ikke gå inn på området. Skjerming av 

vindusflater mot direkte sol og gjenskinn må 

være mulig. 

Indirekte belysning bør etterstrebes for å 

unngå blending. På Kolstihagen sykehjem har 

de supplert med uplights for å øke lysstyrken i 

korridorer, trappeganger og oppholdsrom. 

FARGER OG KONTRASTER 

Farger påvirker oss og skaper assosiasjoner 

og stemninger. Et godt fargemiljø er viktig for 

at mennesker skal trives. Fargesmak kan være 

høyst individuell, men påvirkes også av faktorer 

som alder, kultur, kjønn og sosial klasse. 

Farger kommuniserer; psykologisk, kulturelt 

og i naturen. Farger kan symbolisere følelser; 

kjærlighet, glede, sorg, «feeling blue», håp. 

Likeledes kan hvitt symbolisere død og rødt kan 

symbolisere kjærlighet - avhengig av kultur. 

34. Kilde i dette kapitlet: Myrvold (2004)


Naturen påvirker oss følelsesmessig, 

stemmer oss og gir ro og rekreasjon. 

Estetiske opplevelser har sin rot i naturen og 

menneskets fargesans er skapt i samvirke med 

naturen gjennom evolusjonen. Det er trolig 

derfor fargene i naturen nesten alltid oppfattes 

som «riktige», de skurrer sjelden. Når vi er ute 

i naturen kan fargesammensetningene være 

svært nyanserike. Allikevel oppleves fargene i 

naturen sjelden overveldende eller stressende. 

I dette prosjektet vil jeg utarbeide 

fargesammensetninger med utgangspunkt i 

naturmotiver. Fargene skal bidra til å skape 

1. Alvar Aalto sitt 

tuberkulosesanatorium i 

Paimio. Sydvendt solarium 

i toppetasjen. 

2. Bruk av «uplights» for 

å gi blendingsfritt lys. 

Kolstihagen sykehjem. 

3. Naturens 

fargenyeanser er 

sammensatte, men 

«skurrer» sjelden. 

1 3 

71 

2

en atmosfære som samsvarer med rommets 

bruksformål og hensikt. For eksempel kan 

man i et aktivitetsrom velge en fargepalett 

som formidler aktivitet, liv, optimisme og 

glede. Ulike atmosfærer i ulike soner vil også 

gi variasjon i bomiljøet. En god lyssetting er 

viktig for at fargene skal oppfattes. 

Erfaringene fra Ulseth sykehjem i Bergen 35 

viser at personer med demens trives med 

friske farger rundt seg. Man har ikke merket 

økt stress eller uro hos de som bor der. Noe 

av utsmykningen på Ulseth har også relativt 

krevende fargesammensetninger. Tidligere 

ville man trodd at dette kunne gi uro hos 

personer med demens. 

Farger kan brukes som støtte og stimuli i 

pleiemiljø. Helle Wijk sin forskning viser at 

demensrammede sin fargeoppfatning er godt 

bevart opp i høye alder, nesten like bra som hos 

jevngamle eldre uten demens. 36 Personer med 

demens har fortsatt preferanser når det gjelder 

farger, og de liker fargene grønt, blått og rødt 

35. Samtale med Ruth Berit Vik i Bergen Kommune. 

36. Fra Wijk (2001) samt Helle Wijks kapittel i 

boken Anter (2006). 

72 

best, mens de liker brunt minst. Wijk påpeker 

at disse resultatene vanskelig kan brukes for å 

fargesette et miljø. 

Et viktig funn er god kontrastfølsomhet. Eldre 

skiller godt mellom nærliggende fargenyanser, 

særlig når de har lyshetsforskjeller 

(luminanskontrast). 

Bruk av kun farge som middel til gjenkjenning 

fungerer ikke så bra for målgruppen. 

Kombinasjonen av form med farge gir 

sterkere grad av gjenkjenning. Eldre kan 

også identifisere de fleste primær- og 

1 


1. Frisk fargebruk 

på Ulseth sykehjem 

utenfor Bergen. 

2. Sammensatt 

fargemønster i 

utsmykningen på 

Ulseth. 

3. Kontrastfarger 

på rekkverk og 

trappenese. Dementia 

Services Development 

Centre, University of 

Stirling i Skottland. 

4. NCS nyansetrekant. 

Viser fargenyansene 

for en gitt kulørtone 

langs aksene sorthet 

(S), hvithet (W) og 

kulørthet (C). 

5. NCS fargesirkel. 

Viser kulørtonene 

fordelt mellom de fire 

primærfargene gul, 

rød, grønn og blå.


2 

3 

73 

4 

5

sekundærfarger. Dette kan man bruke som 

informasjonsbærere i miljøet, for eksempel ved 

å la alle toalettdører være røde. 

Demensrammede vil ha stor nytte av et tydelig 

miljø. Ved å skape lyshetsforskjell for eksempel 

mellom bord og tallerken eller lysbryter og vegg 

vil omgivelsen bli lettere å tolke for personer 

med demens. En kontrast som er for svak gir 

utydelighet, mens for sterke kontraster kan gi 

ubehag. I TEK 10 (SBE, 2010) settes det nå krav 

til luminanskontraster (C) i bygg, for eksempel 

skal en dør ha C=0,4 i forhold til vegg. 

74 

Rommets form og avgrensninger kan 

markeres ved hjelp av luminanskontrast 

slik at dybdesynet styrkes. Blindeforbundet 

anbefaler C=0,2 mellom gulv og vegg. Møbler, 

innredning og andre elementer kan på samme 

måte fargesettes slik at de avtegner seg fra 

omgivelsene. I dette prosjektet vil jeg fargesette 

med lyshetsforskjeller slik at miljøet blir 

tydeligere og lettere å tolke. 

1. Kjøkken adskilt fra 

spise- og oppholdsrom 

på Fjell sjukeheim. 

Gunstig i forhold til 

støy. 

Når det gjelder mønstre så trenger man ikke 

benytte ensfargede flater, for eksempel på gulv, 

vegger og gardiner. Men mønstre må heller ikke 

være for visuelt krevende. På Boller Slot var 


det mønstret tapet mange steder uten at det ga 

problemer for beboerne. 

Natural Color System (NCS) kan beskrive 10 

millioner farger. En farge bestemmes ut fra sin 

kulørtone (plassering på faresirkel), kulørthet 

(mengden av fargepigment) og graden av 

sorthet (hvor mye sort/hvitt det er i fargen). For 

en gitt kulørtone finnes mange fargenyanser, 

som bestemmes av kulørthetsgraden og 

svarthetsgraden. Nyansene visualiseres i en 

såkalt nyansetrekant. 

LYDMILJØ 

Et godt lydmiljø bidrar til å minske uro og 

agitasjon hos demensrammede. De har 

gjerne lavere stressterskel og langsommere 

prosessering av inntrykk. I tillegg gjør kognitiv 

svikt at fortolkning og språkforståelse svekkes. 

Et godt lydmiljø er avhengig av et høyt signal/ 

37. Det finnes stillegående maskiner som vasker og 

støvsuger vinyltepper. 

38. Kortluggede ulltepper vil heller ikke gi fra seg 

eller virvle opp mye støv, men er ikke like egnet 

som vinyltepper i soner med søl, spising, utesko og 

mye trafikk.


støy-forhold (HLF, 2010). Det vil si at lyden 

man vil høre, «signalet», er sterkt i forhold til 

den uvedkommende lyden, «støyen», som man 

ikke vil høre. Signalet er typisk en persons 

stemme, musikk, fottrinn o.l. Støyen består 

av alt det en ikke trenger å høre, det kan være 

andres stemmer, maskiner, trafikk, ventilasjon. 

Mye støy, det vil si et lavt signal/støy-forhold, 

vil virke stressende og forvirrende. 

Lydkvalitet i et rom bestemmes av 

etterklangstiden; tiden det tar før en lyd i 

rommet dør ut. Dersom en lyd varer lenge 

vil det gi mye uvedkommende lyd i rommet 

som oppfattes som støy. Det er gjerne lang 

etterklangstid i et rom med harde og parallelle 

flater; lydbølgene blir ikke absorbert og «lever» 

derfor lenge før de dør ut. Man må sørge for å 

absorbere lyden for å gi kortere etterklangstid. 

Dette vil gi bedre romakustikk. Ved kognitiv 

svikt er dette viktig for å kunne oppfatte og 

forstå det som sies og det som skjer rundt en. 

Det er mange måter å redusere støy på: 

• Mineralullsplater. I følge firmaet BS 

Akustikk er mineralullsplater det mest 

effektive til lydabsorbering og brukes mye i 

akustisk himling. Systemhimlinger gir fort 

institusjonspreg, men akustiske plater kan 

også brukes i vegg, for eksempel montert bak 

en rad med trespiler. Platene kan også dekkes 

med tekstiler eller andre egnede materialer for å 

oppnå ønsket overflate og farge. I rom med mye 

samtale har man gjerne lydabsorberende felter i 

hodehøyde for å absorbere tale. 

• Tekstiler. Stoppede møbler, romdelere, 

gardiner, tepper og liknende absorberer også lyd. 

• Støykilder. En uheldig løsning jeg har sett 

mange steder er at kjøkken ikke er adskilt 

lydmessig fra oppholdsrom. Dette gir støy i 

forbindelse med tilberedning av mat, pådekking 

og oppvask. På Fjell Sjukeheim var kjøkkenet 

separert fra stuen med vegg og to svingdører. 

Dette ga god skjerming. Foldevegg mellom 

kjøkken og stue er også vanlig. Støy fra heis, 

trapper og trafikkerte soner kan reduseres 

ved å plassere dem tilstrekkelig langt unna 

oppholdssoner eller gjennom skjerming. 

Et godt lydmiljø har mye å si for trivselen til 

personer med demens. Man må prøve å begrense 

støy så mye som mulig. Lyder fra stoler som 

flyttes og klirrende bestikk oppleves slitsomt. 

Det gjør også bakgrunnsstøy fra vifter og 

ventilasjon. Mange har nevnt at de ønsker bedre 

lydisolasjon til beboerrom, fordi noen roper om 

natten og holder de andre våkne. 

GULV 

De fleste norske pleiehjem jeg har besøkt 

benytter linoleum eller vinylbelegg på gulv. Dette 

gir et fremmed og institusjonelt preg. Kravet til 

hygiene og enkelt renhold er styrende. Bruken av 

tepper i USA ga et dempet og behagelig lydmiljø 

som bidro til trivsel. Tepper er lite brukt i Norge. 

Man ønsker enkelt renhold, for eksempel ved søl 

og inkontinens. 

Bruk av tepper i institusjon forhindres også av 

Astma og Allergi Forbundet (AAF). De anbefaler 

glatte og vaskbare gulvflater. AAF godtar ikke 

vinyltepper, på tross av at disse er godkjent for 

astmatikere i mange andre land. Vinyltepper 

har plastfibre som er vann- og smussavstøtende 

og avgir ikke støv. Teppene er derfor enkle å 

renholde. 37 Vinyltepper fungerer faktisk som 

støvsamlere, mens på glatte gulvflater så vil 

støvet legge seg oppå gulvet og virvles opp når 

noen går forbi. 38 Teppene er også fremkommelige 

mhp. rullestol. 

Mørke gulv kan oppfattes som avgrunner, og 

mørke fliser på baderom er ingen god ide. Et 

annet problem er at overganger i et gulv kan 

75

76 

1 

1. Vinyltepper tåler mye 

rengjøring og slitasje 

samtidige som de er 

gunstige mhp. allergi. 

2. Tregulv gir hjemlig 

preg. 

3. Skifer-fliser på Ulseth 

sykehjem. 


oppfattes en barriere, som de ikke vil passere. 

Tregulv assosieres med hygge, hjemlighet, 

kvalitet og kultur. Tregulv er lite brukt i norske 

pleiehjem pga. inkontinens og søl. Jeg kontaktet 

Gulvspesialisten i Bergen for å høre om tregulv 

kunne egne seg i pleiehjem. De mente det ikke 

skulle være noe problem. 

Heltregulv anbefales fremfor parkett fordi det 

er mer massivt og derfor gir mindre trinnlyd. 

I tillegg hellimes tregulvet med et elastisk 

lim på undersiden når det legges, som også 

reduserer trinnlyden. 

2 3


De bruker heltre eik som tåler vann mye 

bedre enn bøk og lønn. Denne typen gulv er 

benyttet på nitti prosent av alle restauranter og 

skjenkesteder i Bergen. På Studentsenteret har 

de lagt mye eik i spiseområdene, og på flyplassen 

benyttes også oljet eik. Gulvet behandles med 

såkalt hardvoksolje fra OSMO. Voksen herder og 

legger seg på overflaten slik at vann og søl ikke 

trekker ned i gulvet. 

De sier at et oljet gulv krever mindre vedlikehold 

enn et lakket gulv, som fort blir ripete og ofte må 

slipes helt ned. Det brukes spesialvaskemiddel 

for oljede gulv, som gir næring til gulvet. Ellers 

så rengjøres de med støvsuging og tørrmopping. 

Heltre eikegulv finnes i bredder på 12, 16, 14 og 

opp til 22 cm. 

Et annet aktuelt materiale er fliser og 

naturstein. Det er mye brukt på baderom, i 

inngangsområder, på terrasser, i vinterhager og 

kanskje på kjøkkengulv. Fliser bør ikke bli for 

glatte dersom de blir fuktige. Matte fliser er også 

39. Teppefliser fungerer som «Post-it» lapper og har 

et lim som gjør dem enkle ta opp. 

å foretrekke pga. mindre gjenskinn. 


Jeg ønsker å ha muligheten for variert bruk av 

gulvbelegg i ulike soner ut fra faktorer som 

atmosfære og akustikk. Bruksmåten er også 

styrende, i områder med mye slitasje kan tregulv 

være uegnet, og i områder med mye søl, for 

eksempel på aktivitetsrom og kjøkken, er tepper 

lite egnet. 

En viktig konsekvens av Helle Wijk sin 

forskning er at grunnen til at eldre med 

demens opplever «barrierer» i gulv er stor 

luminanskontrast. Dette betyr at man kan ha 

varierte gulv i ulike materialer og kulørtoner 

så lenge lyshetsforskjellen ikke blir for stor. 

Krevende mønster og skarpe farger bør unngås. 

Jeg ønsker å bruke vinyltepper i utvalgte 

områder. Vevde vinyltepper ser tekstile ut og 

er lette å renholde. Tepper bidrar til et godt 

lydmiljø. Tepper medfører færre fall og gir ikke 

gjenskinn. Teppefliser er et alternativ som gjør 

det enkelt å bytte ut eller dyprense områder der 

det har vært «uhell». 39 

Gummigulv kan også være aktuelt. De gir lite 

trinnlyd og føles mykere å gå på enn linoleum, 

samtidig som de tåler mye slitasje. Ulseth 

Sykehjem er et eksempel på variert bruk av 

gulvmaterialer. Her har de benyttet både tregulv, 

fliser og linoleum. 

MØBLER OG INNREDNING 

Jeg besøkte Kinnarps i Bergen, som blant annet 

leverer møbler fra Helland, Norges største 

produsent til institusjonsmarkedet. De sier at 

møbler med metall og plast er lite egnet for eldre. 

Markedet ønsker møbler med tre og tekstiler. 

Det er mye inkontinens på pleiehjem og mange 

av beboerne går med bleier. Det blir ofte fukt i 

stoler og sofaer. Hygienetrekk i mikrofiber er 

etterspurt, det trekker ikke vann, misfarges ikke 

og kan tørkes av med klut. En avtakbar urinduk 

brukes også, for eksempel under et setetrekk. 

De færreste ønsker ullstoff, det tar flekker og 

krymper i vask. 

Generelt ønsker eldre høye stoler. Dersom 

stolene er for lave vil de pga. svekket styrke ha 

vanskelig for å komme ned i og ut av stolen. Det 

er også viktig med god støtte i armlener, gjerne 

med gode gripemuligheter. 

Spisestoler kommer med og uten armlener. 

77

Mange foretrekker hjul på frambeina 

slik at de eldre enklere kan skyves inntil 

spisebordet. Det er mye tung håndtering. Ofte 

forflyttes beboerne fra rullestol til spisestol 

i forbindelse med måltidene. Håndtak på 

toppen av stolryggen er vanlig og gir mindre 

slitasje. Spisestoler kan kjøpes i ulike 

høyder, gjerne mellom 44 og 48 cm, for bedre 

persontilpasning. 

Lenestoler finnes i mange varianter og gjerne i 

tre ulike rygghøyder. De fleste har ryggregulering 

og noen har innebygget benstøtte i tillegg. De 

avanserte variantene har elektrisk regulering og 

oen har oppreisningsfunksjon. Det kreves ofte 

to personer for å få en immobil beboer ut av en 

stol. For noen brukes belte slik at de ikke skal 

falle ut av stolen eller falle sammen i ryggen. 40 

Man får også stoler med nedfellbare armlener 

og sklibrett for enklere sideforflytning mellom 

rullestol og lenestol. Spisebrett til å montere 

på armlenene er også vanlig. Det er heller ikke 

40. Dette er for øvrig et bevegelseshemmende tiltak, 

som anses som tvang etter loven, og som derfor krever 

eget vedtak før det kan iverksettes. 

78 

1. Tregulv på Ulseth 

sykehjem. 

2. Spisestol med hjul på 

frambeina. 

3. «Egget» av Arne 

Jacobsen. Den 

omsluttende formen gir 

skjerming og trygghet. 

4. Elektrisk 

hvilestol med 

oppreisningsfunksjon. 


2 

3


uvanlig at beboere har sine egne lenestoler på 

stuen, som de har tatt med seg hjemmefra. 


Jeg vil legge opp til at beboerne møblerer sine 

egne rom. I spisesituasjonen vil jeg legge opp 

til små bord for tre til fire personer. Dette har 

fungert bra mange steder jeg har vært. Jeg tror 

at teknologien etter hvert kunne bidra til en mer 

verdig hverdag for de eldre for eksempel ved at 

man hadde sensorer i stolene eller i bleiene som 

sendte en alarm til pleierne dersom det ble fukt. 

3 

79 

4

Når det gjelder sofaer så kan det være en ide 

å ha muligheten for et (nedfellbart) armlene 

mellom hver sitteplass, slik at man enklere kan 

komme seg opp på egenhånd. Ellers så tror jeg 

små sittegrupper for to og to personer rundt 

om i miljøet kan bidra til trivsel. Personer med 

demens kan overveldes av for mange mennesker 

og det å kunne sitte sammen med en annen 

person gir følelse av nærhet og trygghet. 

Jeg ønsker meg møbler med lite institusjonspreg, 

men slike møbler for eldre kan være vanskelig å 

finne. Gjerne med tre i møblene, men helst ikke 

bøk. Bordplater måtte gjerne være i tre i stedet 

for plastlaminat for en mer solid og hjemlig 

følelse. Hardvoksolje er å foretrekke fremfor 

blanke og lakkerte flater. 

Stoler med høye og omsluttende rygger, av typen 

«Egget» kan bidra til trygghet og avslapning 

ved å danne et avgrenset og personlig rom. Slike 

møbler skjermer også mot stressende lyd- og 

synsinntrykk. 

Jeg ønsker også å bruke møbler som et romlig 

virkemiddel gjennom fargevalg, materialvalg og 

form. 

80 

1. Planløsning med 

korridor (Husbanken, 

2009). 

2. Planløsning i vinkel. 

3. Klyngeformet 

planløsning. 


1 

2


RETNINGSLINJER 

Det er etter hvert skrevet mye om retningslinjer 

for tilrettelegging av fysisk bomiljø for personer 

med demens. Noe av litteraturen er basert 

på akademisk forskning med strenge krav til 

etterprøvbarhet og evidens. Andre retningslinjer 

er basert på erfaring og praksis. Det vil bli for 

omfattende å skulle redegjøre for hele dette 

feltet. Jeg har i mine undersøkelser primært 

tatt utgangspunkt i det jeg har observert på 

pleiehjem og det folk har fortalt om hva som 

fungerer og ikke fungerer. Jeg vil allikevel 

redegjøre for noen av de retningslinjene som er 

nevnt i litteraturen. 

Husbanken 

Husbanken er en grunnleggende 

premissleverandør for utbyggingen av 

pleiehjemsplasser i Norge siden de forvalter 

investeringstilskuddet til kommunene. 

Husbanken kan avslå tilskudd til prosjekter 

som er av dårlig kvalitet eller under standard. 

I veilederen «Rom for trygghet og omsorg» gir 

de en rekke råd og eksempler når det gjelder 

utforming av bomiljø for eldre med demens 

(Husbanken, 2009). 

Et grunnleggende premiss er at man ikke 

blander personer med demens med mentalt 

friske pleietrengende eldre. Et overordnet krav 

er at nybygg skal være funksjonelt og et godt 

hjem som gir rammen om et verdig liv. Alle 

sykehjem skal tilpasses eldre med kognitiv svikt 

i tråd med Demensplan 2015; små avdelinger 

for 6 til 8 personer med aktivitetsmuligheter og 

tilpasset uteareal. Alt skal utformes universelt 

og omgivelseskvaliteter som utsikt, oversikt, 

enerom og uteområder betones. En trygg 

og estetisk omgivelse med utsmykning og 

hjemlig atmosfære anbefales. Sykehjemmene 

er en omfattende og sammensatt arena for 

tjenesteyting og må fremover tilrettelegges 

for et mer aktivt omsorgskonsept; trivsel, 

kultur og opplevelser. Det må også planlegges 

for aktiviteter og hverdagsliv som gir mening 

innhold og trygghet. Botilbudet bør gi stor grad 

av fellesskap. 

Med demens følger svikt i hukommelse og 

dårligere evne til å bearbeide informasjon. 

Dette kan gi desorientering og inaktivitet. 

Grunnleggende i demensvennlig design er 

derfor å gjøre omgivelsene enkle og forståelige 

slik at personen med demens kan tolke dem 

på tross av kognitiv svikt. For å gi best mulig 

mestring må kravene fra omgivelsene senkes 

gjennom forenkling og reduksjon av informasjon 

slik at det er trygt og enkelt å finne fram. 

Gjenkjenning gir trygghet, og holdepunkter 

som bilder, utsikt, gjenstander eller farger gir 

støtte til å finne fram. Avgrensede arealer med 

vandremuligheter som ikke ender i en lukket 

dør er helt grunnleggende. Utgangsdører får fort 

mye oppmerksomhet og bør «skjules». 

Planprinsippet er avgjørende for hvor lett det er 

å finne fram 41 , se figurer. Korridorløsninger gir 

dårlige vandremuligheter. Vinkelløsning gir lite 

korridorareal. Klyngeløsningen skaper mulighet 

for en god vandrerute. Det må være få veivalg, 

korte kommunikasjonslinjer, synlige mål og 

kort vei til fellesarealer. 

Personer med demens ønsker erfaringsmessig 

å oppholde seg i nærheten av personalet. 

Derfor bør vaskerom og kontor ligge så nær 

fellesrommene som mulig slik at beboerne føler 

trygghet samtidig som personalet har oversikt 

i forhold til behov for bistand. Det bør være 

toalett nær fellesområder. Kjøkken og stue bør 

kunne adskilles. Gjennomgangstrafikk i stuen 

bør unngås. Ved større grupper må fellesareal 

kunne avdeles. 

41. Fra Husbanken (2009) sin veileder side 12. 

81

I direkte tilknytning til fellesrom bør det være 

uteareal hvor beboerne kan gå uten følge og uten 

fare for å gå seg bort, gjerne avgrenset av gjerde, 

hekk eller atrium. Gangveier bør legges i sløyfe 

slik at man kommer tilbake der man startet. 

Sansehager gir stimulering av alle sansene. 

Det må også sikres et godt arbeidsmiljø i hht. 

arbeidsmiljøloven for de ansatte med kontor, 

garderobe, dusj, wc og spiserom. Pauser skal 

kunne tas atskilt fra tjenestemottakere. 

Sove/hvilerom kan være aktuelt for 

nattbemanningen. 

I privat boenhet vil innredning med egne møbler 

og ting gjøre at man føler seg mer hjemme. Det 

skal være plass til; skap for klær og utstyr; møbel 

for tv, bilder og bøker; to lenestoler og et bord. 

Arealet skal være minst være 28 kvadratmeter. 

Det må være plass til hjelpemidler. Det må være 

nok plass rundt seng og toalett til at to personer 

kan jobbe der. Dimensjoneringskravene er; 90 

cm på hver side av toalett; 1,5 meter på hver side 

og i forkant av seng når den står i pleiestilling; 

betjeningshøyde på skap mellom 40 cm til 135 

cm; snuareal for rullestol på 1,5; minimum 

dør- og passasjebredde på 90 cm; sengemål er 

2,2 x 1 m. Andre anbefalinger; terskelfritt eller 

maks 1,5 cm høye terskler; bygge balkonger 

o.l. for sikthøyde på 1,25 m for folk i rullestol; 

82 

Klyngeformet 

planløsning. 

korridorbredde på 1,8 m for at to i rullestol kan 

passere hverandre. 

Jeg vil benytte Husbankens dimensjonerings- 

krav med noen unntak. Jeg har i tråd med 

anbefalingene fra Robin Dessel m.fl. valgt å 

prioritere fellesarealer fremfor størrelse på 

beboerrom. Jeg vil bygge for snusirkel på den 

ene siden av seng i pleiestilling og ikke i forkant 

av sengen. Dette tror jeg vil holde dersom 

sengen kan trilles. Jeg vil også benytte de 

plasseffektive løsningene fra Bano som tillater 

mindre areal på baderom. 

“I’m still here” 


John Zeisel, forfatteren av boka «I’m still 

here», har en PhD i sosiologi og var i 10 år 

«Loeb Fellow» innen Environmental Design 

ved Harvard University. Han er grunnlegger av 

Hearthstone Alzheimer Care som nå har seks 

pleiehjem i USA. Zeisel har over 15 års erfaring 

med drift og tilrettelegging av bomiljø for 

personer med demens. Han er opptatt av ikke- 

medisinske pleiemetoder, og den terapeutiske 

effekten av et godt designet fysisk bomiljø. 

Han mener at problemer knyttet til «de fire


A’ene» - angst, aggresjon, agitasjon og apati - er 

sekundære symptomer og ikke karakteristikker 

ved sykdommen i seg selv. Demens er en 

sykdom som ikke kan kureres, men den kan i 

følge Zeisel behandles og reduseres gjennom tre 

typer tiltak; (1) det sosiale miljø, (2) det fysiske 

miljø og (3) medisinsk. Sosiale relasjoner 

er helt essensielt – å bli sett, respektert og 

delta i en gruppe. Et bomiljø med følgende 

karakteristikker vil understøtte personens 

uavhengighet og skape velvære: 

1. Privatliv. Personlige gjenstander. 

Gjenkjennelig. Eget territorium. Steder å slappe 

av og få besøk. 

2. Hjemmeliknende. Ikke for store rom. Anti- 

institusjonelt. Gardiner. Bilder på veggene. 

3. Vandrestier. Åpenhet og visuelle siktlinjer. 

Peilemerker for orientering. «Destinations» 

underveis. 

4. Fellesområder. Variasjon. Samvær med andre. 

Ulike aktiviteter. Ulike atmosfærer. 

5. Utgangskontroll. Sikre områder. Beboerne 

føler seg trygge. Personalet kan slappe av. 

6. Hage. Fri tilgang. Dagslys. Biologisk klokke. 

Gjerde. Stimulere sanser. 

Det er tydelig at Zeisel sin oppskrift fungerer. 

Beboerne på Hearthstone Manhattan virket 

fornøyde og jeg så ikke atferdsproblemer mens 

jeg var der. 

Forskning 

Det er gjort en del akademisk forskning på 

fysisk bomiljø for demensrammede. I den 

senere tid er det i Norge gjort to interessante 

litteraturgjennomganger av foreliggende 

forskning på feltet. 

I Bergland (2011) fant man frem til 15 

oversiktsartikler med akseptabel kvalitet. 

Hovedfokus i forskningen så langt har vært 

på faktorer i de fysiske omgivelsene som 

bidrar til å redusere utfordrende adferd. Få 

studier vektlegger bruk av positive stimuli og 

faktorer som kan bidra til trivsel og velvære. 

Det konkluderes med at det vitenskapelige 

grunnlaget for tiltakene innenfor demensvennlig 

design er svakt, og at det fremover er behov for 

studier som fokuserer på hvordan det fysiske 

miljøet kan brukes for å skape trivsel og velvære 

for personer med demens. 

Kunnskapssenteret (2009) har gjort en 

tilsvarende gjennomgang og presiserer at 

resultatene må tolkes med forsiktighet på 

grunn av svakt vitenskapelig grunnlag i de 

foreliggende studiene. Studiene viste at forhold 

knyttet til fysiske omgivelser har gitt bedring 

for personer med demens på fire hovedområder: 

nivå på dagligfunksjoner, adferdsforstyrrelser, 

positiv adferd og livskvalitet. Små, tilrettelagte 

enheter har gunstig effekt. Det er en fordel 

med segregering etter grad av kognitiv svikt. 

Fellesarealer med særpreg, større variasjon, færre 

flerbruksrom og mindre fortetning ga mindre 

kognitivt stress, depresjon og sosial isolasjon. 

De to norske undersøkelsene viser at mer 

forskning er nødvendig for å få et sterkere 

vitenskapelig grunnlag ved utformingen av 

bomiljø. Det meste av forskningen ser ut til å 

ha fokusert på problematferd i mer tradisjonelle 

institusjonsmiljøer. Mulighetene i og effekten 

av andre typer miljøer, som fokuserer på 

livskvalitet, synes ikke å være godt fanget opp. 

Det er verdt å merke seg at en trygg og mindre 

bogruppe gir gunstig effekt. Men de positive 

virkningene av samtidig å kunne ha et større 

«nabolag» - med mer frihet, variasjon og tilbud 

– er ikke omtalt. 

83

OPPSUMMERING 

Undersøkelsene har vist at et tilfredsstillende 

bomiljø for personer med demens i institusjon 

stiller mange krav. På den ene side ønsker man 

å ivareta den variasjon, atmosfære og frihet 

som de er vant med fra sine egne hjem. På den 

andre side gjør pleiebehov, alderssvekkelser og 

tilleggsdiagnoser at det også må tilrettelegges 

for personale og servicefunksjoner i miljøet. 

Institusjoner prioriterer gjerne behov knyttet 

til økonomi, forskrifter, funksjoner, effektivitet 

og renhold fremfor beboernes behov for 

hjemlighet og trivsel. Resultatet blir kjølige 

institusjonspregede bomiljøer med linoleum på 

gulvene og hvitmalt strie på veggene. Hensynet 

til økonomi skaper ufrie og innestengte 

løsninger med få muligheter. 

Forskning har vist at personer med demens 

trenger å stimuleres både mentalt og fysisk 

for at hjernen skal styrkes og beholde sin 

funksjonsevne lengst mulig. Derfor er det viktig 

at miljøet gir rike muligheter for bevegelse, 

varierte aktiviteter, fysisk trening og kontakt 

med naturen for sansemessig, kroppslig, mental 

og sosial stimulering. 

På tross av at boligkvalitet og pleie er godt 

ivaretatt i norske pleiehjem, er ikke dette 

84 

tilstrekkelig for å skape trivsel. Hverdagen er 

gjerne passiv og stillesittende og beboerne har 

lite å ta seg til. Derfor var det godt å se at det 

finnes alternativer. I USA opplevde jeg steder 

hvor det var dynamikk, liv, aktivitet, interaksjon 

og bevegelse. Folk trivdes. Nøkkelen syntes å 

være aktivisering. 

Eldre med demens har ofte handlingssvikt og 

mister initiativ. Derfor trenger de tilrettelegging 

av aktiviteter for å få tatt seg selv i bruk. Ulike 

fremgangsmåter kan fungere, men alle synes 

å ha det til felles at man må tilrettelegge for 

en engasjert hverdag i et sosialt miljø. Dette 

stemmer også bra med Stortingsmelding 25 

som vektlegger «aktiv omsorg» som et viktig 

satsningsområde for å skape en mest mulig aktiv 

og meningsfull tilværelse for brukere i fellesskap 

med andre. 

En engasjert hverdag med meningsfulle 

gjøremål i et sosialt og trygt miljø gir velvære 

for personer med demens. Det fysiske miljø må 

tilrettelegges med ulike arenaer og tilbud slik 

at de eldre kan engasjere seg i ting de liker og 

bidra i huslige gjøremål. 

Det har også vist seg gunstig å tilpasse botilbud 

etter funksjonsnivå og sykdomsstadium. En 

pleiemodell med målsetting å holde beboerne 

engasjerte passer best for en mellomfase av 

demens, for de som fortsatt er rørlige og relativt 

selvhjulpne, men allikevel trenger heldøgns 

tilsyn og bistand for å klare seg i hverdagen. 

Antall personer man bygger et miljø for kan 

ha stor innvirkning på hvilket hverdagsliv 

man kan tilby. Bomiljøet i små enheter 

(6-10 personer) blir ofte innestengte og 

begrenset. Å bygge for flere mennesker gir 

mulighet for større områder å bevege seg 

på, flere oppholdssteder, rikere tilbud og 

flere fellesområder som gir mer variasjon og 

valgfrihet for beboerne. Et større miljø gir også 

stordriftsfordeler og effektivisering slik at man 

har råd til eget aktivitetspersonale. Norske 

pleiehjem med små autonome enheter synes 

ikke å ha økonomi til dette. Stordrift kan også 

avlaste pleierne i forhold til praktiske oppgaver. 

Dette åpner for mer tid med beboerne. 

Jeg ønsker å lage et miljø med relativt 

mange beboere, slik jeg så det i USA, da 

dette synes best for å kunne gjennomføre en 

aktivitetsorientert pleiemodell. Et stort miljø 

gir bedre muligheter for bevegelse, opphold og 

fellestilbud enn i små enheter. 


Forskning og erfaringer i Norge viser at mindre 

bomiljøer har gunstige effekter, siden personer


med demens ofte også trenger trygge og 

skjermede omgivelser for å begrense stimuli og 

stress. Jeg vil se om det er mulig å kombinere 

friheten og tilbudet i et stort miljø med trygghet 

en og skjermingen i en mindre bogruppe. 

Eldre med demens ofte har flere 

tilleggsdiagnoser og alderssvekkelser. 

Depresjon er vanlig. De har komplekse behov 

i forhold helse, habilitering, hjelpemidler og 

tilrettelegging. Det må derfor være tilbud og 

fagmiljø som tar seg av dette. Avlastningstilbud 

til hjemmeboende med demens i form av 

dagstuetilbud og avlastningsleiligheter hører 

hjemme på et slikt senter. 

Demensplan 2015 prioriterer kompetanseheving 

både for personale og pårørende og fasiliteter 

for kurs og grupper bør inkluderes. Eldresenter i 

tilknytning til pleiehjem har gitt gode erfaringer. 

Sentertilbud som SPA, café, kultursal, velvære, 

frisør, fysioterapi o.l. kan brukes av beboere, 

eldre og lokalbefolkning og bidra til å skape et 

levende sted. En tilrettelegging som gjør stedet 

attraktivt for frivillige og pårørende vil kunne gi 

mange fordeler. 

Løsningen ved Marjorie Doyle Rockwell Center i 

USA med å skille administrasjon, drift, kjøkken, 

vaskeri o.l. fra beboernes bomiljø har vist seg 

å ha god effekt fordi et anti-institusjonelt og 

alminnelig bomiljø er viktig for at de eldre 

skal føle seg hjemme. «Fremmede» elementer 

knyttet til pleie, personale og forskrifter bør i 

størst mulig grad være usynlige i bomiljøet. 

Miljøet må tilpasses for beboernes særskilte 

behov knyttet til kognitiv svikt. Brukerne har 

lav stressterskel og redusert evne til kognitiv 

prosessering noe som fordrer en trygg, enkel 

og lett-forståelig omgivelse hvor stresskilder 

i form av støy og visuelle forstyrrelser 

må minimaliseres. De demensrammedes 

primære problem er hukommelsen og visuell 

tilgjengelighet blir viktig for at de skal vite 

hva som «finnes», og at de klarer å orientere 

seg. Siden vurderingsevnen er svekket må 

sikkerhet ivaretas på mange plan. Risikoen for 

å skade seg må minimaliseres og man må ha 

sikre uteområder og vandreområder. Det bør 

også være oversiktlig slik at personalet ser 

om noen trenger bistand. En god vandrerute 

uten blindgater som bringer en tilbake til 

utgangspunktet er essensielt. 

En intelligent bomomgivelse med bruk 

av teknologi og automatisering kunne 

være til stor støtte og avlastning for alle 

aktører; demensrammede, pleierne, familie, 

nattevakter m.m. Det finnes ulike løsninger 

som bidrar til mer verdighet og trygghet for 

beboerne. Et fritt og åpent bomiljø med mange 

beboere og muligheter vil dra stor nytte av et 

sporingssystem, der man raskt kan se, på et 

nettbrett eller liknende, hvor de ulike beboerne 

er. Det kan gis alarmer ved ulike situasjoner, 

for eksempel når en beboer går ut på egenhånd 

eller inn på en annen beboers rom. 

En god rettesnor i utformingen av et 

demensvennlig miljø er bevisstheten om at 

dette faktisk skal være deres hjem i flere år. Og 

det bør tilstrebes kvaliteter som et hjem typisk 

har i forhold til frihet, muligheter, privatliv og 

et variert hverdagsliv. Mulighet for å delta eller 

trekke seg tilbake. Flere steder å oppholde seg. 

Velge hvem man vil sitte sammen med. Steder å 

være når man får besøk. Valgfrihet og mulighet 

til å dyrke egne interesser vil bidra til at man 

føler seg mer hjemme. 

Sanser og omgivelser påvirker helse og trivsel. 

Tilgang på sollys, utsikt, natur og utendørsliv 

gir rekreasjon og velvære. Et estetisk og 

sanselig bomiljø har positiv effekt og bidrar til 

å skape atmosfære og trivsel gjennom romlige 

virkemidler som farger og materialer, møbler, 

utsmykning, naturelementer, lys, åpenhet og 

enkelhet. En mer boliggjort omgivelse gjør at 

85

man enklere kan føle seg trygg og komfortabel. 

Personer med demens trenger som alle andre å 

bruke seg selv for å trives og å holde seg vitale. 

Undersøkelsene har vist at fysisk bomiljø 

kan gi viktige bidrag når det gjelder bedret 

fungering og trivsel. Essensielt er å legge til 

rette for et aktivt og stimulerende hverdagsliv 

i et trygt og sosialt miljø. Og miljøet må 

motkjempe det innestengte og tilrettelegge for 

mest mulig autonomi og frihet; til å bevege seg, 

til å sanse, til å oppleve, til å engasjere seg i det 

man finner interessant. 

OVERORDNEDE VALG 

Med basis i undersøkelsene vil jeg satse 

på et større miljø i likhet med det jeg så på 

MDRC i USA med 40 beboere. Jeg ønsker 

å ha to slike «nabolag» slik at hele stedet 

får 80 beboere. Da vil man dra nytte av 

stordriftsfordeler, med eksternt storkjøkken, 

vaskeri etc. Middag og annen varmmat bør 

leveres fra storkjøkken på stedet. 

Jeg vil også ha senterfunksjoner som kan 

brukes av beboere i følge med pleiere eller andre, 

lokalbefolkning og de på dagtilbud. Senteret 

skal ligge separat fra bomiljøet, og skal også 

inneholde administrasjon, fagmiljø, garderober, 

86 

storstue, café, drift, dagstue, avlastning, 

frivillige, velværetjenester m.m. 

Jeg ønsker at bomiljøet skal tilrettelegges slik at 

de eldre kan ha en aktiv hverdag med varierte 

tilbud og et tilrettelagt aktivitetsprogram. 

Deltakelse i hverdagsaktiviteter skal også 

prioriteres. Det skal være et stort indre 

vandreområde som alle kan bruke og hage med 

ulike tilbud. Hvert nabolag skal deles i mindre 

grupper, à 10 personer, og hvert slikt «tun» skal 

ha egen stue og eget besøksrom for pårørende. 

Det skal også være spiserom/aktivitetsrom som 

deles med nabotunet. Dette gir stueforandring. 

Et gjentagende problem er at eldre på pleiehjem 

hele tiden vil «hjem». Jeg tror det er viktig 

å ikke prøve å innbille dem at de er hjemme 

når de er på pleiehjemmet. Det er bedre 

å skape en illusjon om at de er på hotell, 

rehabilitering, ferieopphold, pensjonat el.l. 

Så lenge forklaringer fungerer på 24-timers 

basis så holder det, for neste dag vil verden 

allikevel oppleves som ny, og de husker ikke 

forklaringene fra i går. Ved å skape illusjonen 

om et temporært opphold kan man også benytte 

lærdommen fra Merevale House i England ved 

å la beboerne tro at de er med og driver stedet. 

Dette gir en utmerket basis for å engasjere 

beboerne i hverdagsaktiviteter. 

Jeg vil fokusere på et prinsipielt konsept som 

i praksis kan bygges hvor som helst med stor 

nok tomt. Jeg har derfor ikke valgt noen konkret 

lokalisering for prosjektet utover at det skal 

være for norske forhold. 

Undersøkelser & Analyser

DESIGN STRATEGI 90 

MÅLGRUPPE OG BEHOV 90 

“JEG VIL” 90 

FUNN OG UTFORDRINGER 91 

HOVEDMÅL 92 

FOKUSOMRÅDER OG AVGRENSNINGER 93 

METODE 93’ 

Her spesifiseres kriterier og mål som skal 

være retningsgivende for utformingen av den 

praktiske løsningen.

DESIGN STRATEGI 

Undersøkelsene og analysene jeg har gjort 

danner grunnlaget for prosjektets strategi. I 

strategien vil jeg sette opp hvilke kvaliteter 

jeg ønsker at løsningen skal ha og bruke dette 

som rettesnor for det praktiske prosjektet. 

Jeg vil også si noe om; behov og utfordringer 

som undersøkelsene har avdekket; min visjon 

for løsningen; hovedmål for løsningen; ulike 

kriterier en god løsning bør tilfredsstille. 

Tilslutt vil jeg velge ut hvilke deler av 

helhetsløsningen som skal utvikles videre i det 

praktiske prosjektet. 

«En ideologi om en beboerfokusert 

institusjon, basert på forståelse av 

mennesket og på beboernes behov 

og perspektiv. Oversette dette i noen 

visjoner og utforme retningslinjer basert 

på forskningsresultater, fagfolk, 

erfaring, men også intuitivt og avveie 

for å finne ut hva som virkelig er noe å 

holde fast ved. Motsetninger.» 

Ragnhild Aslaksen, sjefsarkitekt St. Olavs 

MÅLGRUPPE OG BEHOV 

90 

Hospital 

Målgruppen er eldre med demens, som ikke 

lenger kan bo hjemme, men hvor aktiviteter og 

sosial, kulturell og fysisk stimulering fortsatt 

gir meningsfulle resultater. De må også være 

relativt friske og rørlige kroppslig sett, kunne 

utføre store deler av personlig pleie selv og delta 

i aktiviteter. Unge med demens faller utenfor 

målgruppen. 

Personer med demens har som alle andre 

grunnleggende menneskelige behov i forhold til 

sosial kontakt, følelsesmessig støtte, respekt, 

tilhørighet og meningsfull beskjeftigelse. I 

tillegg har de en del spesifikke behov relatert til 

selve demenssykdommen og høy alder. 

• Hjelp og støtte. De er sterkt 

funksjonshemmede pga. kognitiv svikt og er 

derfor avhengige av støtte fra andre for å klare 

seg i hverdagen. 

• Sosiale relasjoner. De er sårbare pga. sin 

sykdom, mister sitt nettverk og faller utenfor 

sosialt. Depresjon er en vanlig tilleggsdiagnose. 

De er derfor avhengige av sosiale relasjoner; 

kontakt, samvær, tilhørighet og fellesskap. 

• Sysselsetting. De mister initiativ og 

ferdigheter og blir gjerne sittende uvirksomme. 

De trenger derfor tilrettelegging av ulike 

gjøremål for å være sysselsatt i hverdagen. 

• Tilrettelagt miljø. De har behov for 

særskilte tilrettelegginger av miljøet pga. 

demenssykdommen og alderssvekkelser. 

• Grunnleggende bokvaliteter. De har behov 

for et bomiljø med grunnleggende rettigheter 

og bokvaliteter som vi tar for gitt; mulighet 

for bevegelse, autonomi, variasjon, trivelige 

omgivelser. Alle kvaliteter som et hjem 

representerer. 

Nøkkelord: verdighet, frihet, autonomi, 

aktivitet, engasjement, deltakelse, bevegelse, 

mestring, sanser, stimuli, natur, selvhjelp, 

trygghet, trivsel, hygge, hjem, ro, samvær, 

kontakt, respekt, holdt av, pleie, omsorg, godt i 

øyeblikket. 

“JEG VIL” 

Personer med demens er i liten grad i stand til å 

uttrykke verbalt hva de selv ønsker eller trenger. 

Hva ville drømmestedet for en med demens 

være? Jeg prøvde å sette meg i en gammel 

dames sted. Her er hennes ønskeliste. 

• respekteres og tas på alvor, og at mine ønsker 

tas hensyn til 

Design strategi 

• være ute når jeg vil, ha noen med meg, nyte


solen, kjenne været 

• føle meg trygg, gå hvor jeg vil, bevege meg, se 

meg omkring, følge med, ha utsikt 

• holde meg frisk og i form, ha variasjon, frihet 

og kunne bevege meg fritt 

• ta meg en kopp kaffe eller en matbit når jeg 

vil 

• spise den mat jeg vil og være med og lage den 

• omgis av mennesker som forstår meg, bryr 

seg og hjelper meg der jeg kommer til kort 

• se andre, være sammen med andre, føle 

tryggheten i fellesskapet 

• gjøre ting jeg liker og som jeg mestrer, føle at 

jeg bidrar og fortsatt har en plass 

• kose meg og ha det gøy; danse, høre musikk, 

se film, fest, ta litt vin, høre nyheter, plukke 

blomster, pynte meg, stelle hår og negler, få 

massasje, ta et bad, se på bilder fra gamle dager 

• dra på tur; til byen, gå på café, handle, komme 

meg vekk, se noe annet 

1. Kartlegging av 

brukernes behov. Fra 

kreativ workshop med 

Anthony Quinn ved 

KHiB. 

• få besøk av familien og de som bryr seg om 

meg, gå tur sammen, se oldebarna leke, spise 

sammen. 

• få beroligende svar på spørsmålene 

mine og alt som ikke stemmer med min 

virkelighetsoppfatning 

• forstå hvor jeg er og hvorfor jeg er her 

• ha det trygt og trivelig rundt meg, finne fram 

til mitt eget rom, ha mine egne ting 

• trekke meg tilbake når jeg trenger ro og fred, 

kunne se andre selv om jeg sitter alene 

• slippe å forholde meg til ting som er 

uvedkommende for min livssfære 

FUNN OG UTFORDRINGER 

Undersøkelsene avdekket endel funn for videre 

arbeid: 

• Passivisert tilværelse. Kjedsomhet, monotoni, 

stillesittende, venting, søvn, apati. Ingenting 

å gjøre. Livet overtas. Oppvartes istedenfor 

å delta og bidra. Får ikke brukt seg selv. 

91 

1

Raskt forfall. Mangel på mening og formål i 

hverdagen. 

• Mangel på kontakt og involvering. Ensomhet. 

Personalet er opptatt med stell og husarbeid. 

Lite involvering med beboerne. Fokus på 

praktiske oppgavene - pleie, mat og stell - 

fremfor mennesket, kontakt, deltakelse og 

mestring. Mange har sjelden besøk fra venner 

og pårørende. 

• Lite variasjon og muligheter. Kommer sjelden 

ut eller vekk. Lite som skjer. Få muligheter. 

De samme åtte personene året rundt. Få 

oppholdssteder. Lite mulighet til å bevege seg 

fritt omkring, bruke kroppen, sanse og oppleve. 

Understimulert. 

• Bevegelsesfrihet. Lite areal å bevege seg på. 

Vanskelig å komme ut. Barrierer og stengte 

dører. 

• Ufritt og innestengt. Lukkede korridorer, lav 

takhøyde, lite lys, tyngsel. «Fanget» på stuen 

– ingen steder å gå. Få steder å oppholde seg. 

Oppbevaring – «fjøsmodel». 

• Fremmed omgivelse. Institusjonspreget. 

Hygiene- og forskriftsfokus. Fremmed og kjølig 

atmosfære fremfor hjemlig og gjenkjennelig 

92 

atmosfære. Sansefattig omgivelse. Korridorer 

og stengsler fremfor trivsel, hjemlighet, 

åpenhet, lys og natur. 

HOVEDMÅL 

«Vi lever inte før att bo. Vi bor før att 

leva. Det viktiga med hur vi bor ær hur 

det låter oss leva, hur det påverkar 

raden av vardagar som lagrar sig till 

våra liv.» 

Hvordan oppnå livskvalitet for personer 

Rita Liljestrøm 

med demens? Undersøkelsene har vist at 

«Beboerne trives dersom de er engasjerte i 

sin egen hverdag». Mitt hovedmål vil derfor 

være å skape en omgivelse der beboerne kan 

være aktive og engasjerte i et sosialt miljø 

gjennom deltakelse i varierte og meningsfulle 

aktiviteter og tilbud tilpasset individuelle 

behov og interesser. I tillegg til dette hovedmålet 

vil jeg også at løsningen skal ivareta de mest 

sentrale funnene og brukerbehovene avdekket 

i undersøkelsesfasen. Jeg ønsker å skape 

verdige boforhold ved å tilrettelegge det fysiske 

bomiljøet slik at følgende hovedmål ivaretas. 

Grunnleggende bokvaliteter 

Sikre grunnleggende kvaliteter knyttet 

til bevegelsesfrihet, variasjon, ulike 

oppholdssteder, valgfrihet og autonomi, 

åpenhet, dagslys, estetisk atmosfære. Privatliv, 

skjerming, ro, trygghet. Universelt utformet, 

demensvennlig miljø. 

Stimulering 

«Use it or loose it». Variert stimulering av 

hele mennesket fysisk, mentalt, sosialt og 

kulturelt. Trening, bevegelse. Stimulere sanser 

gjennom omgivelser og natur. Velvære. SPA. 

Miljøbehandling. Musikk. Dans. Holde hjernen 

og kroppen i trim og bevare funksjon. 

Engasjert hverdag 

Tilrettelagte aktiviteter og tilbud for en 

engasjert og deltakende hverdag. Meningsfulle 

gjøremål knyttet til dagliglivet. Livsberikende 

aktiviteter. Rom for individuelle ønsker og 

interesser. Fellesaktiviteter. Miljøbehandling. 

Bruke seg selv. Hindre passivisering og forfall. 

Sosialt 


Et sosialt og trygt miljø. Samvær. Kontakt, 

støtte og omsorg. Tilhørighet og deltakelse. 

Gjøre ting sammen. Bidra. Tilrettelegge for


besøk og familie. Små grupper og store grupper. 

FOKUSOMRÅDER OG AVGRENSNINGER 

For å vise noen av de ønskede kvalitetene i 

løsningen har jeg gjort prioriteringer i fht. hva 

som skal utvikles i praktisk prosjekt. 

• Overordnet løsningskonsept. Hovedfokus i 

prosjektet vil være å jobbe fram et overordnet 

løsningskonsept som ivaretar alle de 

kvaliteter, tilbud og funksjoner som skal 

inn i pleiehjemskonseptet. Det vil utvikles 

et romprogram (se vedlegg) over ønskede 

funksjoner. Dette danner grunnlaget for å finne 

fram til en egnet organisering og planløsning. 

• Servicebygget. Jeg vil utvikle planløsninger 

for fellesfunksjoner og fellestilbud som skal 

ligge i det separate servicesenteret. Dette vil 

vises gjennom en arealplan over første etasje, 

hvor de mest sentrale funksjonene ligger. 

Innholdet i de øvrige etasjene vil kun beskrives 

tekstlig. 

• Bomiljøet. Jeg vil designe en overordnet 

løsning for bomiljøet for 80 personer. Gjennom 

arealplaner vil jeg vise disponeringen av 

bomiljøet, fellesrommene og de fire tunene. Den 

ytre hagen vil ikke detaljeres. 

• Tunet. Jeg vil løse den primære bogruppen, 

tunet, som består av 10 beboerrom, stue, kontor 

for teamleder, besøksrom, spisestue og ulike 

servicefunksjoner. Dette vil vises i form av 

detaljert planløsning med møblering. 

• Stue. Jeg ønsker å vise hvordan rom kan 

formgis gjennom bruk av virkemidler som 

belysning, farger, materialer, taktilitet, natur og 

møbler. For å stimulere sansene. Jeg har valgt å 

løse stuen romlig, det mest brukte fellesrommet 

i bogruppen, og vil visualisere dette gjennom 

oppriss og perspektiv. Atmosfære, farger, 

materialer og produkter vil vises gjennom 

collage. 

• Beboerrom. Selv om beboerrom stort sett 

er tilfredsstillende løst i nyere pleiehjem med 

god plass og store bad vil jeg allikevel vise 

noen mulige forbedringer som kan bidra til økt 

bokvalitet. 

• Indre atrium. Jeg vil vise hvordan deler av 

det indre atriet kan utvikles som et åpent 

vandreareal med grønne innslag. 

Avgrensninger 

• Prosjektet vil ha fokus på en ideell og 

prinsipiell løsning fremfor økonomisk realisme. 

• Byggets arkitektur og utvendige utseende vil 

ikke være fokus. 

METODE 

Først vil jeg finne et overordnet løsningskonsept 

som kan organisere de funksjoner som 

skal inn i pleiehjemmet. Så vil jeg utvikle 

et romprogram. Basert på dette vil jeg lage 

arealplaner som organiserer alle funksjoner på 

en hensiktsmessig måte. Så vil jeg utarbeide 

en planløsning for bomiljøet som tilfredsstiller 

hovedmålsettingene mine. Underveis vil jeg 

prøve ut ideene mine på fagfolk, medstudenter 

og veileder. 

Jeg vil primært bruke skisser for å finne 

overordnet konsept og planløsning. Prosjektet 

vil tegnes opp i egnet dataverktøy. Jeg vil 

benytte ulike romlige virkemidler som 

innredning, form, lys, farger og materialer for 

å skape sanselige og varierte atmosfærer i et 

trivelig og stress-redusert miljø. 

93

PRAKTISK PROSJEKT 96 

OVERORDNET LØSNINGSKONSEPT 96 

PLANLØSNING FOR ET TUN 108 

KONSEPT 108 

STUEN 111 

INDRE ATRIUM 114 

BYGGET UTENFRA 115 

Her beskrives prosessen frem mot 

en løsning på problemstillingen og 

hovedmålsettingene.

PRAKTISK PROSJEKT 

I det praktiske prosjektet har hovedfokuset 

vært å prøve å finne fram til en helhetlig 

løsning som kunne tilfredsstille de behov og 

føringer som ble avdekket i undersøkelsesfasen. 

OVERORDNET LØSNINGSKONSEPT 

Det tok tid å få modnet ideene omkring hvilke 

løsningskonsept som kunne fungere. Tankene 

jeg hadde ble hele tiden prøvd ut mot det jeg 

leste, stedene jeg besøkte og dem jeg snakket 

med der. Jeg var tidlig inne på tanken om å ha 

et stort areal utendørs for vandring og med 

ulike tilbud. Ideen om å ha senterfunksjoner og 

noe for lokalbefolkning dukket også tidlig opp, 

i forbindelse med at jeg besøkte Bråta Bo og 

servicesenter høsten 2009. Jeg var lenge inne 

på den norske modellen med små enheter, men 

klarte ikke helt å kombinere den med ønsket om 

et stort vandreal og rikere fellestilbud. 

Det var først etter besøket i USA at jeg 

bestemte meg for et stort nabolag på 30-40 

personer med mange fellesfunksjoner for ulike 

aktiviteter. Jeg var inne på ulike konsepter og 

så på ulike måter å organisere mennesker og 

små samfunn på; det trygge klosteret med 

den indre hagen; tun fra bondesamfunn og 

96 

1. Tidlig skisse. Ni 

beboere. Stue mot syd. 

Vandresti ute med 

vann, trær og dyr. 

2.Vandresløyfe inne 

med soner for aktivitet 

og opphold underveis. 

3. Flere etasjer 

med hage i midten. 

Parkering i kjeller. 

4. Bogruppe med 8 

personer. Delt hage/ 

terasse og kontor med 

naboavdeling. 

5. Flere bogrupper i to 

etasjer. Forskjøvet for 

mer sol. Vandresløyfe. 

6. Klosteret - et trygt 

og velorganisert 

samfunn. 

7. Cruiseskip med 

åpent atrium i midten. 

8. Ringtunet fra 

vikingtid. Kontakt og 

trygghet. 

9. Gate fra 

middelalderen. Mange 

mennesker på lite 

areal. Fellesområder. 

Praktisk prosjekt 

1 4 

2 

3 

5


6 

7 9 

97 

8

98 

1 4 

2 

3 

5 

6 

1. Hus i Buzen i Japan 

av Suppose Design 

Office. Glass i tak 

mellom rommodulene. 

2. Fra Alhambra i 

Grenada, Spania. 

Hage, skygge, sol, lys 

og vann. 

3. Tre innendørs i Bella 

Center, København. 

4. Romersk atrium. 

Åpning i taket. 

5. Pantheon i Roma. 

6. High Line Park i 

New York City. 

vikingtid; «gata» med boenheter på hver 


side og fellesområdet i midten; det romerske 

atrium med dagslys, rekreasjon og trygghet; 

«cruiseskipet» med flere etasjer omkring et 

åpent atrium og fellestilbud på grunnplanet. 

Jeg lot meg inspirere av tanken om et indre, 

grønt atrium med godt med dagslys ovenfra. 

Jeg prøvde en løsning med 30 boenheter og 

ulike fellestilbud langs en åpen «gate» i midten. 

Solarium mot syd med tilgang på sol. Hage 

utenfor med vandresti og ulike tilbud. Jeg tenkte 

to slike 30-personers boenheter ved siden av 

hverandre med et felles servicebygg mot nord. 

Jeg diskuterte gate-løsningen med Lise Næss, 

men hun ga innspill om at det ville bli for store 

avstander til oppholdsrom i en slik løsning, 

og at det ville være utfordrende å få til en 

god turnusordning. Jeg prøvde så å korte ned 

avstanden ved å ha flere rader av beboerrom 

omkring et indre atrium. I samråd med 

veileder ble vi enig om at utsikten ville bli for 

begrenset for de rommene som hadde utsikt 

inn mot atriet.


1 

2 

3 5 

4 

99 

1. 28 beboerrom 

organisert som en 

gate. Fellestilbud mot 

nord og syd. Vandring 

i midten. Ble for store 

avstander og for lite 

samlende. 

2. Mer kompakt 

variant av gateorganiseringen. 

Lite 

utsikt for de som har 

rom vendt inn mot 

midten. 

3. Gate-organiseringen 

i 3D. 

4. Åtte-talls 

vandresløyfe. 

Fellestilbud også i 

midten. 

5. To nabolag (gater) 

ved siden av hverandre 

med glassoverbygget 

hage i mellom. 

Senterfunksjoner i 

eget bygg mot nord.

Manuel Ocanas prisbelønte pleiehjem 

Santa Rita på Menorca for 68 beboere 1 er 

det grunn til å feste seg ved. Konseptet er 

barrierefritt og eksepsjonelt i sin variasjon, 

åpenhet og frihet. Det er mange fellestilbud 

og oppholdssoner spredt omkring på et stort 

åpent gulv. Beboerrommene er organisert i et 

sammenhengende organisk bånd omkring en 

åpen indre hage. Alle beboerrom har to dører, 

en til hagen og en til innemiljøet. Byggets 

firkantede ytre perimeter er lukket og gir en 

sikker ytre barriere. 2 Det er bygget i kun en 

etasje med god takhøyde og rikelig lysinnslipp. 

Det er nok ikke helt demenstilpasset med 

100 

1. Aquaterapi ved 

Santa Rita. 

2. Santa Rita sett fra 

luften. Åpen hage i 

midten med direkte 

tilgang fra alle 

beboerrom. 

3. Frie og grønne 

vandrearealer på 

Santa Rita. 

4. Plantegningen 

av Santa Rita. De 

fargelagte områdene 

viser hvor det er 

planter og blomster. 

1 


2 

3


4 

gjenskinn i gulvene og en litt industriell 

atmosfære. Fellestilbudene inkluderer; 

sosiokulturell sal, sted for miljøbehandling, rom 

for vannterapi, flere sittegrupper, felles indre 

hage, åpent spiseområde, fysioterapi, lege m.m. 

Jeg prøvde å videreføre Santa Ritas åpenhet, 

bevegelsesfrihet, utendørskontakt og varierte 

tilbud med mindre bogrupper for trygghet og 

skjerming. Jeg likte også en løsning i ett plan 

med direkte tilgang til hage fra rommene. 

I skisseprosessen var jeg nå innom mange 

ulike måter å organisere på. Det var særlig 

utfordrende å finne en løsning som ga et 

stort vandreareal i midten samtidig som hver 

bogruppe fikk en sydvendt stue og beboerrom 

med utsikt utover. Jeg ønsket mye dagslys inn 

i bomiljøet og innendørs hage. Føringen med 

stordriftsfordeler eksternt storkjøkken, vaskeri 

etc. lå også inne. Jeg ønsket å dele kjøkken/ 

spisestue/aktivitetsrom mellom to enheter for 

effektivisering og variasjon. 

1. Ca. 30% av beboerne har demens i følge Manuel 

Ocana. 

2. Jeg vil anbefale alle å se videoen «Charmed Life» 

fra Santa Rita: http://vimeo.com/5390435. 

101

102 

1 3 

2 

4 

5 7 

6 

1: Bomiljø for 30. 

Triangulært atrium i 

midten. 

2. Boenheter i bånd 

med fellesrom i 

mellom. 

3. Femarmet 

organisering av 

bomiljøet. Vakkert, 

men for nordvendt. 

4. Organisk 

organisering av 

beboerrenheter og 

fellesarealer. 


5. Organisering 

inspirert av afrikanske 

stammesamfunn med 

frittstående «hytter». 

6. En mer tradisjonell 

og «firkantet» 

organisering. Atrium 

med vandreareal og 

fellesrom. 

7. Oppdeling i 

mindre bogrupper. 

En mer samlende 

effekt. Kortere vei til 

fellesrom. 

8. En «firkantet» 

variant av tunorganiseringen. 

9. Sirkulær 

organisering av flere 

tun. 

10. Jeg bestemte meg 

for to etasjer.


8 

9 

10 

Romprogrammet og 

ønskede funksjoner 

ble organisert etter 

eldresenter, fellesrom, 

tun, privatrom, ute/ 

hage, pleie/stell, , drift/ 

adm etc. 

Jeg utviklet et romprogram (se vedlegg) for å få 

med nødvendige funksjoner videre i prosessen. 

Jeg gjorde et valg om å bygge i to etasjer for 

å gjøre prosjektet mindre arealkrevende og 

mer økonomisk realistisk. To etasjer er ikke 

ideelt for mennesker med demens, men det gir 

mulighet for bl.a. stordriftsfordeler og større 

fellesarealer og flere tilbud. Man får bedre 

utsikt i andre etasje, og mange vil sikkert sette 

pris på dette. Trapper gjør at de eldre kan bevare 

sin kinestetiske sans og er en vitaliserende 

utfordring i hverdagen – dette så jeg blant 

annet på Pleiehjemmet Lotte. De to etasjene vil 

oppleves forskjellige på grunn av; det er hage i 

atriet nede mens det er åpningen i midten oppe 

med rekkverk omkring; man ser trestammer 

nede og trekroner oppe; avstanden til glasstaket 

skaper ulike lysforhold oppe og nede. Dette gir 

etasjene ulik karakter og gjør det lettere for 

beboerne å vite hvilken etasje de er i. Det er 

også viktig for beboerne å kunne besøke den 

andre etasjen for mer variasjon og stimuli. 

Løsningen jeg etter hvert kom frem til består 

av et to-etasjes bomiljø med 40 beboere i hver 

etasje. I midten er et åpent atrium med glasstak 

over og vandrestier i et grønt og stimulerende 

103

miljø. Etasjene er inndelt fire «tun» med 

10 beboere. Hvert tun har sin egen «stue», 

kontor, besøksrom og servicefunksjoner. Alle 

stuer har sydvendte vinduer og tilhørende 

terrasse. Et større flerbruksrom for bespisning 

og aktiviteter deles mellom to tun. Mot syd 

er det fellestilbud som solterrasse, peisestue, 

mediarom og drivhus. Det er lagt vekt på 

en oversiktlig og barrierefri omgivelse med 

tilbud og soner for aktivitet og samvær. 

Beboerrommene er organisert i halvsirkel, slik 

at beboerne kan se inn mot det felles «tunet» 

fra stuen i sitt eget private rom. Dette bidrar til 

trygghet og tilhørighet. 

Hagen er lett tilgjengelig og har trygge 

vandresløyfer og sikkerhet form av omsluttende 

gjerde/hekk. Her ligger også hundehus, 

kjøkkenhage, sykkelgarasje (tandem), grill m.m. 

I et separat servicebygg legges storstue, café, 

helse- og rehabiliteringstjenester, spa, frisør, 

garderober m.m. for bruk av både beboere og 

lokalbefolkning. Her ligger også administrasjon, 

frivillighetssentral, dagstuer og storkjøkken. I 

kjelleren er det parkering, boder og vaskeri. 

Med 80 beboere oppnås stordriftsfordeler 

som gir mulighet for mer differensiert 

bemanning, geriatrisk fagmiljø, storkjøkken 

104 

Skisse over 

servicebyggets første 

etasje. Stor kulturstue/ 

café/restaurant i 

midten som er åpen til 

tak. Adkomst mot nord 

og inngang på to sider. 

Tre etasjer. 

og et mer rikholdig og variert miljø når det 

gjelder oppholdssoner, tilbud og aktiviteter. 

Det vil bidra til å avlaste pleierne i forhold 

til praktiske oppgaver og dermed frigi tid til 

aktivisering og beboerkontakt. 

Lynn Young ved MDRC ga følgende 

kommentar til løsningen: «I love seeing 

the drawing and hearing what you have 

determined to be the plan. I think you are on 

to some great ideas and insight.» Og videre... 

«the separate administration and area where 

folks can travel for appointments, a meal 

«away from home», etc...so that residents feel 

that they get out in the community but aren’t 

required to out into the larger community 

which can be intimidating. You also have 

captured lots of free space and open area while 

keeping the living compartments cozy and 

manageable.» 

Eva Maria Lim, leder på Kolstihagen Sykehjem, 

ga også innspill på planløsningen. Hun ønsket 

bl.a. et eget kontor for team-lederen, hvor man 

også kunne ha møte med pårørende, vaktskifte 

m.m. Hun hadde også mange innspill til 

hvordan man kunne tilrettelegge hagen 

Praktisk prosjekt


105 

Det endelige 

planutkastet med 

fire tun og atrium. 

Spisestuer/kjøkken 

sentralt plassert. 

Servicebygg mot nord.

106 

1 


2 3


4 7 10 

5 

6 

8 11 

9 

12 

107 

1. Innspill fra Eva 

Maria Lim. 

2. ID-tavle utenfor 

beboerrom på 

Hearthstone 

Manhattan. 

3. Planutkast etter 

innspill fra Eva M. 

Lim. 

4. Prefabrikert 

rommodul. Skråtak 

gir ekstra lysinnslipp. 

To-veis garderobeskap. 

Glassboks over 

baderom for mer lys. 

5. Universell 

utforming av 

beboerrom. 

6. Prinsippskisse 

beboerrom. Benk. 

7. Stor takhøyde og 

lysinnslipp over modul. 

8. Tanker om grønt, 

blomster, utsikt og 

sitteplasser langs 

tunets yttervegger. 

9. Forskyvning av rom 

bryter monotoni. 

10. Skråtak på 

beboerrom. 

11. En veranda med 

blomster og benk 

utenfor hvert rom. 

12. Dør med særpreg 

for gjenkjenning.

utendørs med soner og opplevelser. 

PLANLØSNING FOR ET TUN 

Jeg jobbet så fram en detaljert planløsning for et 

tun. Organiseringen i tun gir nærhet til viktige 

funksjoner samt tryggheten og tilhørigheten i en 

mindre gruppe. Planløsningen tar utgangspunkt 

i størrelsen på en beboerenhet. Boenhetene er 

forskjøvet litt i forhold til hverandre for å bryte 

monotonien langs en typisk korridor. Skråtak 

bidrar også til variasjon og gir økt lysinnslipp. 

For å lette gjenkjenningen tenkes dører med 

ulikt uttrykk for eksempel når de gjelder 

utforming, materiale eller farger. En id-tavle 

utenfor døren for bilder og gjenstander vil også 

gi gjenkjenning. 

Beboerrommet ble universelt uformet og 

yttermålene ble benyttet som «grunnstein» i 

den videre utformingen av tunet. 

Man kan gå fritt omkring i tunet, enten på 

innsiden eller utsiden av beboerrommene. Det 

er flere små steder man kan sette seg ned. 

Teamleder har fra kontoret sitt god oversikt 

over beboerrommene og kan også se over mot 

stuen. Det er heller ikke langt til spiserom 

eller TV/besøks/avlastningsrommene. 

Besøksrommene har god utsikt og man kan 

108 

PLANTEGNING AV 

TUNET 

gå rett ut i hagen i 1. etasje. Det viktigste 

rommet er stuen - for samvær, trygghet og ro 

i den mindre gruppen – i tillegg til spisesalen 

for måltider og tilrettelagte aktiviteter. Stuen 

har god utsikt med vinduer på flere sider og 

lett tilgang til terrasse/veranda. Se nærmere 

beskrivelse av de ulike rom og deres innhold i 

romprogrammet i vedlegget. 

KONSEPT 

PRODUCED BY AN AUTODESK STUDENT PRODUCT 

Jeg bestemte meg for å bruke liv og natur 

som inspirasjon i utarbeidelsen av det indre 

miljøet. Undersøkelsene viste at tilgang 



på natur, naturopplevelser, naturbilder, 

naturelementer, naturmaterialer o.l. i 

innemiljøet har positiv innvirkning på 

trivsel. Med natur og liv ønsker jeg å favne 

vidt; alt som vokser og lever i naturen i 

tillegg til elementer i naturen som stein, 

fjell, regn, vann. Jeg ønsker å benytte 

konseptet til å skape ulike atmosfærer i de 

ulike delene av bygget, særlig ved hjelp av 

fargene i naturen. Jeg lagde et moodboard 

som kilde til videre inspirasjon. 


PRODUCED BY AN AUTODESK STUDENT PRODUCT


1 4 7 

2 

3 

5 

6 

8 

9 

109 

Natur og liv som 

inspirasjon for 

farger og stemning i 

bomiljøet.

110 


1


1. Ulike skisser over 

stueløsning med lite 

tekjøkken og peis. 

Tilgang til terrasse. 

2. - 5. 

Inspirasjonsbilder 

til fargepalett og 

naturbilder på stue. 

(se neste side) 

6. Forslag til 

fargepalett for stue. 

(se neste side) 

STUEN 

Stuen er det viktigste fellesrommet i 

bogruppen, og jeg valgte å utvikle dette romlig. 

Her finner beboerne trygghet i fellesskapet i 

en oversiktlig og skjermet omgivelse. Stuen 

gir også kontakt med pleierne og er arena 

for ulike aktiviteter, for eksempel musikk 

og dans, lese avis. Her er det kaffepauser 

og noe å bite i. Avslapning, ro og hygge om 

kvelden. Planløsningen i stuen legger opp til 

små sittegrupper der folk kan drive med sine 

favorittaktiviteter, bla i bøker o.l. Smågruppene 

er et sted hvor hver enkelt kan ha kontakt med 

2 3 

pleierne. Det er skap for lagring av materiale 

til aktiviteter og «rekvisita» og ting knyttet 

til beboernes ulike interesser som bidrar til 

at de kan føle seg hjemme. Toalett ligger i 

nærheten og det er et lite tekjøkken for kaffe, 

vafler o.l. Flere har ytret ønske om peis i 

oppholdsrommet. Skyvedører gjør det enkelt å 

åpne mot friluft på finværsdager, og å komme 

seg ut på veranda/terrasse. 

Jeg ønsket å skape en stemning av noe 

lunt, avslappende, trygt og fellesskap 

i stuen. Samtidig som den skulle være 

inspirerende og gi stimuli til sansene. 

111

112 

4 6 

5 

7. Eksempel på 

kontaktskapende og 

skjermet møbel. 

Basert på hovedkonseptet om liv, natur 

og naturelementer fant jeg en del 

inspirasjonsbilder som kunne bidra til en 

slik stemning. Jeg utarbeidet fargepalett 

basert på disse naturbildene for å bidra til 

ønsket atmosfære. 

På gulv valgte jeg vinylteppe, for godt lydmiljø 

og mer hjemlig atmosfære. Veggene har 


3. PLEXWOOD er et aktuelt å bruke f.eks. på vegger. 

Det er benyttet mye på St. Olavs Hospital.


både malte flater og tre. 3 Det er også brukt 

naturbilder og naturelementer. Himlingen 

er akustisk dempet for bedre lydmiljø. Stein 

er tatt inn for å gi materialitet og kontrast i 

forbindelse med peis. 

Møblene er lenestoler med armlener, ikke for 

lave og ikke for dype slik at man lett kommer 

seg opp. Farger på møbelstoff er bestemt ut fra 

fargepalett. Man kunne tenke seg «samlende» 

og «romskapende» møbler som skaper mer 

samhørighetsfølelse når to sitter sammen. Det 

1. - 6. Inspirasjonsbilder 

for et grønt 

indre atrium med 

masse dagslys fra 

glasstak. 

7 

1 4 

2 

3 

113 

5 

6

114 

1 4 

2 

3 

5 

6 

1. - 6. Flere 

inspirasjons-bilder for 

et grønt indre atrium 

med masse dagslys fra 

glasstak. 

er indirekte belysning mot tak for å skape et 

godt lysmiljø uten blending. I tillegg er det brukt 

lamper med særpreg for å gi rommet karakter. 

INDRE ATRIUM 

Atriet er et sted for fri bevegelse i et stort 

areal. Jeg ønsker å bringe naturen inn for å 

skape en sansestimulerende omgivelse med 

masse dagslys ovenfra. Her vil jeg også benytte 

hovedkonseptet natur og liv og bringe inn, 

trær, planter og annen vegetasjon. I tillegg til 

naturelementer som vann, stein, tre o.l. Det 

er steder å sitte underveis hvor man kan ta en 

hvil eller følge med på det som skjer. Jeg har 

blant annet hentet inspirasjon fra skogen i 

utformingen av atriet. 


Jeg likte ideen om å være i en skog med små 

lysninger, hvor lyset slipper ned mellom 

trærne og treffer skogbunnen. Jeg syntes også 

at det å bruke «park» som metafor var nyttig, 

«Central Park». En park kan ses som en sivil og 

kultivert versjon av skogen; et fritt og levende 

sted for rekreasjon, samvær, natur, bevegelse, 

opplevelser, aktivitet og utfoldelse. Parken 

tilbyr åpenhet, ro, frihet, velvære, variasjon, 

sanser, stimuli, lys, liv, grønt, oase, terapi. 

Parken er en møteplass. Her kan man drive 

«People watching». Drive med sine ting. Eller


gjøre ting sammen. En annen tanke var at det 

kunne være små «skur» i atriet hvor mindre 

grupper kan høre musikk, se film, internett 

(nettaviser), bibliotek / bøker, dagens aviser, 

sitte i gyngesofaer, snakke med familie via 

webkamera, ta seg en kaffe eller noe å spise. 

Stisystemet er asymmetrisk for å styrke 

gjenkjennelse av hvor man er i atriet. Ved 

inngangen til hvert tun er det skapt peilemerker og 

særpreg som gjør det lettere å gjenkjenne sitt tun. 

BYGGET UTENFRA 

Selv om arkitektur ikke har vært fokus i 

prosjektet så ble det laget en visualisering av 

bygget sett utenfra. Hagen er forenklet siden 

den ikke skulle utvikles som en del av det 

praktiske prosjekt. 

115

VURDERING AV LØSNINGEN 118 

Her vurderer jeg løsningen i forhold til 

problemstillingen og hovedmålene for 

prosjektet.

VURDERING AV 

LØSNINGEN 

Her vil jeg vurdere løsningen i forhold til 

problemstillingen: 

”Hvordan kan man skape et fysisk bomiljø 

som bidrar til økt livskvalitet for personer 

med demens med behov for heldøgns pleie?” 

Og i forhold til hovedmålsettingene om å 

tilrettelegge for; (1) Grunnleggende bokvaliteter, 

(2) Stimulering, (3) Engasjert hverdag og (4) 

Sosialt miljø. 

Selv om det psykososiale miljøet er 

grunnleggende viktig for beboernes velvære er 

det også mye de fysiske rammene kan bidra 

med for at en person med demens skal kunne 

trives på pleiehjem. 

Et hovedgrep i løsningen har vært å skape et 

større miljø med 80 beboere fordelt på to etasjer. 

På tross av størrelsen så er beboernes behov 

for skjerming, trygghet, tilhørighet og nærhet 

til tilbud allikevel ivaretatt ved at bomiljøet er 

oppdelt i fire mindre bogrupper (tun). 

Løsningen har tilrettelagt for en stimulerende 

og engasjert hverdag i fellesskap med andre. 

118 

Det store miljøet tilbyr varierte arenaer for 

aktivitet og samvær og muliggjør tilrettelagt 

aktivitetsprogram. Dette gir valgfrihet i 

hverdagen ut fra individuelle interesser og 

ønsker. Å være omgitt av større nabolag gir også 

mer variasjon og folkeliv. 

Det åpne og beplantede indre atriet et sted for 

bevegelse, opplevelse og sansning. Det er lavere 

terskel å ta i bruk et innendørs hageareal enn å 

gå ut i friluft. God utsikt, mye dagslys, tilgang 

til natur ute og inne og estetisk innemiljø bidrar 

til trivsel og helse. Det bidrar også å erstatte 

korridorer, innestengte rom, lav takhøyde, 

fremmedartet og upersonlig bomiljø, begrensede 

gangarealer, få oppholdssoner med et mer fritt 

og variert miljø med færre barrierer, mer lys 

og åpenhet og store områder for fri bevegelse. 

Det er skapt et sikkert, enkelt, oversiktlig og 

barrierefritt miljø hvor det er lett å orientere og 

med mange muligheter for opphold. 

Stordriftsfordeler avlaster pleierne i forhold 

til praktiske oppgaver og muliggjør mer 

sammensatt bemanning. Dette kommer 

beboerne til gode. Deling av kjøkken/spisestue 

mellom to tun er også arbeidsbesparende. 

Spisestuen fungerer også som sosial arena for 

ulike gruppeaktiviteter og er tilrettelagt for at 

beboerne kan delta i matlaging o.l. 

Sosialt er det lagt til rette for mer kontakt med 

familie gjennom ulike tilbud; besøksrom i tunet, 

ekstern café, arbeidsrom og besøksleilighet. 

Et separat servicebygg tilbyr et fagmiljø som 

ivaretar beboernes behov knyttet til helse, 

rehabilitering, trening og tilrettelegging. 

Servicesenterets tilbud i forhold til velvære, café 

o.l. gir også variasjon i hverdagen. 

Med de tiltak som er gjort tror jeg beboerne vil 

få en mer engasjert og stimulerende hverdag, 

at de ansatte avlastes i forhold til praktiske 

oppgaver og dermed får mer kontakttid, at det 

er laget gode arenaer for aktivitet, rekreasjon 

og opplevelser som gir samvær, bevegelse, 

variasjon og valgfrihet i hverdagen. Til sammen 

tror jeg dette vil skape større grad av velvære 

hos beboerne enn et liv i en liten enhet (8-10 

personer), som ofte preges av lite vandreareal, 

få oppholdssoner og et personale som mangler 

tid til å involvere seg. 

Vurdering av løsningen 

Prosjektet opptar et stort areal, det mener jeg 

er riktig. De demensrammede skal bo her hver 

dag hele året, mennesker som har mistet evnen 

til å planlegge sin egen hverdag og ferdes fritt 

i samfunnet. Jeg synes de fortjener en arena 

som gir dem noe av den variasjon og frihet som 

alle vi andre tar for gitt. Jeg håper det har blitt 

et sted der eldre med demens kan utfolde seg

Vurdering av løsningen 

og trives i en sosial, virksom, stimulerende og 

variert hverdag i et sikkert og oversiktlig miljø. 

Det ville vært interessant å få muligheten til å 

bygge et demensvennlig bomiljø av denne typen 

med mange beboere og rike tilbud knyttet til 

aktivitet og interesser. Løsningen har prinsipper 

ved seg som ville bidratt til en mye friere, 

variert og engasjert hverdag for de med demens. 

Det skaper ikke verdige liv for eldre med 

demens med en pleiemodell og omgivelser som 

medfører en passiv og stillesittende tilværelse 

hvor det ikke er noe å ta seg til, lite som skjer 

og ingen steder å gå. For å øke livskvaliteten 

må fokuset i eldreomsorgen inkludere et mer 

aktivt omsorgskonsept. Dette er også en av 

hovedmålsettingene i Stortingsmelding 25. 

Samtidig må frihet og individualitet dyrkes - og 

innestengthet bekjempes. 

Postiljonen i Sverige. 

Bilde fra Agneta Nord. 

119

ROMPROGRAM 122 

SERVICEBYGG 122 

BOMILJØET 123 

Romprogrammet beskriver funksjoner og 

tilbud i servicebygg og bomiljø.

ROMPROGRAM 

Romprogrammet er basert på funnene fra 

undersøkelsene. Overordnet består konseptet 

av et bomiljø for personer med demens i tillegg 

til et separat bygg med senterfunksjoner. Man 

kan se på dette som en arena-modell hvor det 

er ulike soner man kan oppholde seg på; privat 

(beboerrommet), semi-privat (besøksrom, 

små sittegrupper), fellesområder for gruppen 

(spisestuen, stuen, terrassen), fellesområder 

for nabolaget (atriet, fellestilbud, hagen), 

lokalsamfunnet (servicebygget), samfunnet 

(utenfor pleiehjemmets områder). 

SERVICEBYGG 

Tjenester og tilbud både for beboerne 

i hjemmet, de eldre i nærområdet og 

lokalbefolkningen ellers. Beboerne vil typisk 

benytte tilbudene her på dagtid, i følge med 

ledsager/pårørende. På kveldstid kan det være 

ulike kurs, arrangementer og aktiviteter her. En 

arena for å bringe inn liv, stimulans og impulser 

utenfra. Tilbud som bidrar til at pårørende 

besøker sine gamle oftere. 

1. etasje 

• Resepsjon. Garderobe og tilhørende kontor for 

122 

adgangstjenester og lignende. 

• Lobby. Her kan man sitte og se på folkelivet 

og trafikken utenfor. 

• Café og restaurant. For besøkende, et 

sted hvor familien kan ta med sine gamle. 

Også kantine for de ansatte. Gir variasjon i 

hverdagen. Også for lokalbefolkning. Kiosk. 

Rommet er formet som et atrium som er åpent 

helt opp til tak. Lekerom for barn. 

• Storstue. Restaurantområdet kan også 

benyttes til ulike kulturarrangementer, og 

for pleiehjemmets fester og tilstelninger. Kan 

også leies ut for slike formål, for eksempel på 

kveldstid og i helger (konfirmasjon). Storstuen 

kan skjermes av på sidene ved behov. I slike 

tilfeller kan trafikk til pleiehjemmet og etasjene 

over fortsatt foregå på hver side av storstuen. 

• Storkjøkken. Lager mat til bomiljøet og café/ 

restaurant. Kontor for kokk/dietetiker. 

• Helsesenter. Lege, psykolog, sykepleier. 

• Rehabiliteringstjenester. Fysioterapeut, 

ergoterapeut. 

• Tjenestetorg. Frisør, fotsoneterapi, 

velværetjenester. 

• Garderobe. For de ansatte. Dusj og WC. 

Sykkelparkering ved hovedinngangen. 

• Eldresenter. For eldre i nærområdet. Rom for 

aktiviteter, kurs, kultur og hygge. 

• Dagstue. De kan delta i aktiviteter i 

bomiljøet. 

• Flerbrukslokaler. Trening, kurs, eldresenter, 

utleie. 

2. etasje 

• Administrasjon. Leder, regnskap, personal, 

frivillighetskoordinator. 

• Besøksleiligheter. For familie. Kan bookes 

via internett. Leies typisk for en helg. Ha med 

barnebarn / oldebarn. 

• Arbeidsrom. For pårørende. Slik at de kan 

jobbe noen timer når de er på besøk mens mor 

sover. 

Romprogram 

• Overnattingsrom. Enkeltrom for pårørende 

som vil overnatte, for eksempel ved sykeleie.

Romprogram 

• Avlastningsleiligheter. Driftes av 

hjemmesykepleien. 

• Velværesenter. SPA, fotbad m.m. Bad som 

sanseopplevelse. Enkeltvis og i gruppe. Utsikt. 

Ro. Estetisk. Ideer velvære: aroma, spa, negler, 

håret, sanserom, speil, planter, fotbad, gardiner, 

musikk. 

3. etasje 

• Pårørendeboliger. Slik at man kan bo 

nær sin partner med demens. Leier bolig av 

kommunene. 

• Kurslokaler. Kursing av ansatte og pårørende. 

Faglig oppdatering. Støttegrupper for 

pårørende. 

Kjeller 

• Parkering. Lager, varelevering, vaskeri. 

Søppelsjakter og vasketøyssjakter fra tunene 

oppe. 

BOMILJØET 

Bomiljøet har tilsammen 80 beboere fordelt 

på to etasjer og er organisert rundt et indre 

åpent atrium. Hvert nabolag har 40 beboere og 

er oppdelt i fire tun. Hvert tun har egen stue. 

Spisesal deles mellom to tun og brukes også til 

aktiviteter. Det er ulike fellesarealer og tilbud i 

bomiljøet som alle kan benytte. 

Indre atrium 

• Atriet er en innendørs hage, åpent og lyst, 

hvor man fritt kan vandre rundt. Mot syd 

tenkes et solarium for rikelig tilgang til sol og 

lett aksess til hagen. I atriet kan man gå, brenne 

av energi og få ut rastløshet. Vandresløyfer 

slik at man kommer tilbake til utgangspunktet. 

Natur og grønt innendørs. Godt lysinnslipp 

fra tak. Gi variasjon, opplevelser og stimuli til 

sansene. Oversiktlig, enkelt å forstå og gode 

siktlinjer. De eldre kvier seg for å gå ut på 

egen hånd og er også sensitive for temperatur 

(ente for varmt eller for kaldt) og vær og vind. 

Sittesteder underveis i vandreløypa: skjermet, 

sitte, oppleve, se. 

Tunet 

• 10 beboerrom 

• Hvert rom sin stue er vendt inn mot tunets 

sentrum. Å se andre gir trygghet. Hvert rom har 

to dører: bakdøren (service-inngang for vask, 

stell) og stuedøren, som vender inn mot tunet. 

Skjerming mot innsyn på kveld og morgen 

oppnås med persienner foran vinduene. 

• Universelt utformet. To lenestoler pr. rom. 

• Av sikkerhetshensyn er det ikke utgang 

direkte til hage. 

• Garderobeskap kan nås fra både bad og 

entre. 

• Noen dobbeltrom kunne det kanskje vært 

behov for, men dette er utelatt i prosjektet. 

• Godt lysinnslipp, også til bad. Skyvedør for 

plassbesparing. 

• Stue. Sydvendte vinduer. Skyvedører 

til overbygget altan/terrasse. Justerbar 

vindskjerming – kan skyves til ønsket 

posisjon. Varme i taket for utvidet sesong. 

Varme i stolene er en idé. WC i nærheten. 

Begrenset med TV i stuen fordi: støykilde, 

ulike preferanser hos beboere, forstår de det de 

ser? Mulighet for å spille musikk og se film i 

fellesskap. 

• Tekjøkken. I tilknytning til stuen. For 

kaker, kaffe, mellommåltider og lignende. 

Kan benyttes av besøkende. Kjøleskap (egen 

123

hylle pr. beboer?). Stillegående vaskemaskin? 

Kaffeautomat? Skap med egen hylle pr. beboer 

(dekketøy, vin, kaker, snop, mat fra pårørende)? 

• Garderobe. For ytterklær og utesko slik at det 

er lett å komme ut i hagen. 

• Kontor for teamleder. Lagre papirer og 

journaler. Møtebord for samtaler med 

pårørende. Kan benyttes av nattevakten. Sofa 

for bruk ved vaktskifte og når de ansatte trenger 

en «pust i bakken». 

• Arbeidsterminal for journalføring i nærheten 

av stue. Det gir økt ro og trygghet når 

assistentene er tilstede i miljøet, selv om de 

sitter foran PC. På sikt vil pleierne kunne gjøre 

mange oppgaver på et portabelt nettbrett el.l. 

• Besøksrom. Ekstra oppholdsrom for 

besøkende. Kan også fungere som TV-rom 

for beboerne. Kan også benyttes dersom noen 

periodevis trenger ekstra skjerming i løpet av 

dagen. 

• Informasjonstavle. På et synlig sted bør det 

være en skjerm, tavle eller annen installasjon 

som gir informasjon for eksempel om klokken, 

hvilken dag det er, hvilke aktiviteter som er 

planlagt i dag og neste måltid. 

124 

• Heis/trapp. Trafikk kan forstyrre visuelt og 

lydmessig, og heis og trapp bør derfor ha en lite 

forstyrrende beliggenhet. 

Fellesfunksjoner for to tun 

• Spisestue. Flerbruksrom for måltider og 

aktiviteter. Tilrettelagt for at beboerne kan 

delta i matlaging. Adskilt kjøkken for bedre 

lydmiljø og mindre forstyrrelser. Her tilberedes 

frokost, lunch og kveldsmat. Middag lages i 

storkjøkkenet i servicebygget. WC i nærheten. 

Søppelsjakt til kjeller. Foldevegg gir mulighet 

for to mindre spisegrupper. Flerbruksrom for 

gruppeaktiviteter som maling, dans, lek og 

sang. Arena for velkjente hverdagsaktiviteter 

som matlaging, dekking av bord, stryke tøy o.l. 

• Skyllerom. Svingdør anbefales her slik at 

man kan dytte opp døren med skulderen når 

man kommer med hendene fulle. Romslig med 

plass til flere. 

• Vaskerom og lager. Sengetøy, håndklær, 

bleier. Vaskemaskin for «akuttvask» av 

klær. Sjakt for klesvask til kjeller og vaskeri. 

Skittentøyssjakt ned til kjeller. Sengetøy i egne 

poser. Personlig tøy i egne tøyposer, hvor hvert 

tun har sine egen farge. 

• Renholdsrom. For vaskeutstyr, 

teppemaskiner etc. 

Fellesfunksjoner for nabolaget 

• Lager. For hele etasjen. Utstyr, 

forbruksmateriell, gåstoler, renhold, håndklær, 

lyspærer, gåstoler, akutt-traller, senger, 

rullestoler etc. 

• Solarium/terrasse. Solvendt og overbygget 

med varme i taket. Le-vegg. Flyttbar 

vindskjerming. Sitte, gynge, nyte solen. 

Hengesofa / hammock. Innenfor: plass med 

bord og stoler. Skyvedører som kan være åpne 

inn mot atriet. Glass som slipper gjennom 

UV-stråling. Tak/presenning for skjerming mot 

regn/sol. 

• Sosiokulturell arena. Fest, konsert, dikt. 

• Trimrom. Stoler. Apparater. Musikkanlegg. 

Gåtrening. 

• Pub/peisestue. Lett tilgang til terrasse. 

Biljard-bord. Dart. Musikkanlegg og dans. Se 

solnedgangen. 

• Drivhus. Hortikultur. Dyrke blomster 

og grønnsaker. Høye bedd. Slipper å bøye 

Romprogram

Romprogram 

seg ned. Kan også jobbe sittende. Del av 

aktivitetsopplegg. 

• Medierom/bibliotek. PC, internett, spill, film, 

musikk, bøker. Ide: stoler med høyttaler i setet 

(ørelapp) for individuell musikk. Eventuelt som 

små soner/skur langs vandrestiene i atriet for 

musikk, film, internett, bøker, aviser o.l. 

• Panoramarom. Vurdere i 2. etasje. «Sunset 

avenue». 

• Kjeller. Beboerne har egen bod for lagring av 

personlige eiendeler. Stort lager for utemøbler, 

utstyr etc. 

• Hage 

• Vandresløyfe (gangsti) med rekkverk. 

Overbygg mot regn? Gummibelegg som på 

idrettsbaner. 

• Sykkelskur for «side-ved-side sykler», 

«gå-sykler». Skur for utendørsrullatorer. 

• Hundehus. Besøkshunder etc. Gå tur med 

hund. 

• Kan benyttes av «venneforeningen», i bytte 

mot frivillig innsats. 

• Redskapsbod. Kjøkkenhage. Høye bedd. 

• Uteplass for sommerfester. Grill. Boccia- 

bane. Lekeplass/sandkasse for barn. 

• Lekepark for eldre. Spill, lek, ballspill, 

trening. En «utfordring» - gå opp til 

utkikkspunkt? Sklie? 

• Paviljong. Beskyttet mot vær, stoppested 

underveis, sitte sammen med andre, 

se på natur, føle vær og vind. Skyvbare 

vindskjermingspaneler. 

• Omliggende gjerde/hekk. Skaper trygghet. 

Hindrer at de forsvinner ut av området. 

Avlaster de ansatte som slipper å være på vakt 

hele tiden. 

Universell utforming 

Bygget er tilrettelagt slik at det skal være 

tilgjengelig for alle. Det gjelder bredder på 

passasjer, trappeløp og snusirkel for rullestol. 

Det er ikke skrå gulvplan i bygget, og det er lagt 

opp til et terskelfritt miljø. Likeledes er det både 

heis og trapp mellom alle etasjer. Oversiktlighet 

og en logisk og enkel plan er også etterstrebet. 

Belysning, dagslys og luminanskontraster 

bidrar til et forståelig og tydelig miljø. 

125

REFERANSER 128 

Her er referanser til bøker, artikler, 

nettressurser og personer.

REFERANSER 

Litteratur, artikler, nettressurser 

1. Anter, Karin Fridell (red.) (2006). Färg ljus 

rom. Forskningsrådet Formas. Stockholm. 

2. Arkitektnytt (2005). Arkitekten foran. Om 

sjefsarkitekt Ragnhild Aslaksen, St. Olavs 

Hospital. Arkitektnytt 16/2005. 

3. Berentsen, Vigdis D; Grefsrød, Ellen- 

Elisabeth; Eek, Arnfinn (2007). Sansehager 

for personer med demens. Utforming og bruk. 

Forlaget Aldring og Helse. 

4. Bergland, Ådel (dr. polit.); Kirkevold, Marit 

(professor UiO) (2011). «Hvilke faktorer i 

de fysiske omgivelsene hemmer og fremmer 

funksjon, trivsel og velvære hos personer 

med demens? – En litteraturgjennomgang.» 

Publisert i fagtidsskriftet Sykepleien i 2011. 

5. Brawley, Elisabeth C. (1997). Designing for 

Alzheimer’s Disease. Strategies for creating 

better care environments. John Wiley & 

Sons. New York. USA. 

6. Gjengedal, Eva; Blystad, Astrid; Schiøtz, 

Aina (2008). Helse, tid og rom. Cappelen 

128 

Akademiske Forlag. 

7. Bull, Grete og Magnus, Inger Johanne 

(1996). Omgivelser er terapi. Planlegging av 

boformer – eksempler og veiledning. INFO- 

banken. Sem. 

8. Cohen-Mansfield, J. (2000). Approaches 

to the management of disruptive behaviors. 

In «Interventions in dementia care: Toward 

improving quality of life» (pp. 39-65). New 

York: Springer Publishing Company. 

9. Dowling, James R. (1995). Keeping Busy. 

A Handbook of Activities for Persons with 

Dementia. The Johns Hopkins University 

Press. Baltimore, Maryland. USA. 

10. Engedal, Knut; Haugen, Per K. (2005). 

Demens – fakta og utfordringer. Forlaget 

Aldring og Helse. Tønsberg. 

11. GERIA (2009). Demensvennlige omgivelser - 

fysisk miljø i sykehjem og dagsentre. Oslo. 

12. Helsedirektoratet (2007). Glemsk, 

men ikke glemt (Rapport om demens). 

Bestillingsnummer IS-1486. Tilgjengelig 

som PDF på helsedirektoratet.no. 

13. HLF (2010): God Lyd i Skolen. Fem 

informasjonsfilmer fra Hørselshemmedes 

Landsforbund (HLF) om å skape gode 

lydforhold i skolen for hørselshemmede og 

andre elever. Tilgjengelig på godlydiskolen. 

no. 

14. Hobday, R. (2007). The Light Revolution: 

Health, Architecture, and the Sun. Findhorn 

Press. USA. 

15. HOD (1988). Helse- og 

omsorgsdepartementet. Forskrift for sykehjem 

og boform for heldøgns omsorg og pleie. FOR 

1988-11-14 nr. 932. Tilgjengelig på lovdata. 

no. 

16. Holthe, Torhild (2002). Kryss i taket. 

Evaluering av boenheter for personer med 

demens i Nordreisa kommune. 

17. Husbanken (2009). Rom for trygghet 

og omsorg. Veileder for utforming av 

omsorgsboliger og sykehjem. 

18. Husebø, Stein; Husebø, Bettina (2009). 

Verdighet. Kronikk i Bergens Tidende 25/8- 

2009. 

Referanser, kilder & forkortelser 

19. James, Oliver (2008). Contented Dementia.


Om SPECAL-metoden utviklet av Penelope 

Garner. UK. 

20. Krüger, Ragnhild M. E. (red.) (2007). Det 

går an! Muligheter i miljøterapi. Forlaget 

Aldring og Helse. Tønsberg. 

21. Kunnskapssenteret (2009). Botilbud 

til mennesker med demens. Systematisk 

kunnskapsoversikt. Rapport nr. 11. 

22. Lykkenborg, Liv R. (2009). De skal jo 

allikevel dø. Bazar Forlag. Oslo. 

23. Meyer, Christine B. (2010). Med hodet i 

betongen. Kronikk i Dagens Næringsliv 

19/11-2010. 

24. Norsk Lovtidend (2010). Forskrift om en 

verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien). 

Tilgjengelig på lovdata.no. 

25. Lyskultur (1997). Belysning for eldre og 

svaksynte. Sandvika. 

26. Nolan M; Grant G; Nolan J. (1995) Busy 

doing nothing: activity and interaction levels 

amongst differing populations of elderly 

patients. Journal of advanced nursing 

1995;22(3):528-38. 

27. Pallasmaa, Juhani (2005). The Eyes of the 

Skin. Architecture and the Senses. John Wiley. 

New York. 

28. Regjeringen (2006b). Demensplan 

2015 «Den gode dagen». Delplan til 

«Omsorgsplan 2015». Tilgjengelig som 

PDF på regjeringen.no. 

29. Regjeringen (2006b). Omsorgsplan 2015. 

Tilgjengelig som PDF på regjeringen.no. 

30. Regjeringen (2006a). Stortingsmelding nr. 25 

Mestring, muligheter og mening - Framtidas 

omsorgsutfordringer. Tilgjengelig som PDF 

på regjeringen.no. 

31. Solheim, Kirsti (2009). Demensguide. 

Holdninger og handlinger i demensomsorgen. 

Universitetsforlaget. Oslo. 

32. SBE (2010). Statens Bygningstekniske Etat. 

Forskrift om tekniske krav til byggverk. TEK 

10. byggeregler.be.no. 

33. Tepfers, Camilla (2010). Bærekraftig 

offentlig sektor. Foredrag på Næringslivsdagen 

i regi av Norsk designråd. Reportasje på 

forskningsradet.no. 

34. Timlin, Gregor og Rysenbry, NIC (2010). 

Design for dementia. Improving dinner and 

bedroom environments in care homes. Helen 

Hamlyn Centre. Royal College of Art. London. 

35. Wijk, Helle (2001). Color perception in old 

age. PhD. Gøteborg. 

36. Zeisel, John (2009). I’m still here. Penguin 

Personer 

Group. USA. 

Bjørneby, Sidsel. Ergoterapeut. Forsker hos 

GERIA. Smarthus-teknologi. 

Blom, Marit G. Helsedirektoratet i Oslo. 

Prosjektleder for rapporten «Glemsk, men ikke 

glemt». 

Bringslimark, Tina. PhD på miljøpsykologi. 

Forsker ved Universitetet for miljø- og 

biovitenskap på Ås. 

Dessel, Robin. Director of the Greenberg/Starr 

Memory Support Center at Hebrew Home. 

Riverdale. NY. 

Demmink, Jan Hendrik. Ergoterapeut. 

Høgskolen i Bergen. 

129

Engedal, Knut. Professor/Dr.med. 

Fag- og forskningssjef ved Nasjonalt 

Kompetansesenter for Aldring og Helse. 

Foregangsmann på demensfeltet i Norge. 

Frank, Thyra. Leder for Lottehjemmet i 

København. 

Garner, Penelope. Utviklet SPECAL, en 

pleiemetode for demens. Burford. UK. Se specal. 

co.uk. 

Holthe, Torhild. Forsker ved Nasjonalt 

kompetansesenter for Aldring og Helse. Fysisk 

bomiljø. 

Husebø, Bettina. Avdelingsoverlege ved 

Bergen Røde Kors Sykehjem. Post-doc ved 

UiB. 

Husebø, Stein. Professor/Dr.med. 

Verdighetssenteret ved Røde Kors Sykehjem i 

Bergen. 

Lim, Eva Maria. Leder ved Kolstihagen 

Sykehjem i Bergen. 

Myrvold, Hilde Sophie (2004). Rom for gamle. 

Hovedoppgave ved Kunsthøgskolen i Bergen. 

130 

Nebelong, Helle. Spesialist på utforming av 

sansehager. Se sansehaver.dk. 

Næss, Lise. Psykogerontolog. Foredragsholder 

om demens og pleie. Brukt av pleiehjem over 

hele landet. 

Ocana, Manuel. Professor I arkitektur i Madrid 

i Spania. Designet Santa Rita, et geriatrisk 

senter på Menorca. 

Høyland, Karin. Forsker ved SINTEF. 

Ribe, Åse. Arkitekt. Husbanken i Drammen. 

Veilederen «Rom for trygghet og omsorg». 

Rokne, Åse. Bergen. Fysioterapeut / 

ergoterapeut. Mye erfaring fra sykehjem. 

Rokstad, Anne Marie Mork. Sykepleier. 

Stipendiat ved Aldring og Helse. Leder 

Helsedirektoratet 3-årige program for 

miljøbehandling i demensomsorgen. 

Ryhl, Camilla. Professor i universell utforming. 

Bergen Arkitekt Skole. 

Vik, Ruth Berit. Rådgiver i Bergen Kommune. 

Utbygging av omsorgstilbudet i kommunen. 

Young, Lynn. Manager at Marjorie Doyle 

Rockwell Centre. Del av Northeast Health. 

Cohoes, NY, USA. 

Zeisel, John. PhD i Environmental Design fra 

Harvard. Grunnlegger av Hearthstone Alzheimer’s 

Care. Forfatter av boken «I’m still here». 

Forskningsmiljøer og institusjoner 

Aldring og Helse. Heter nå «Nasjonalt 

kompetansesenter for Aldring og Helse». 

GERIA. Oslo kommunes ressurssenter for 

demens og alderspsykiatri. 

Kunnskapssenteret. Nasjonalt 

kunnskapssenter for helsetjenesten. 

Nasjonalt kompetansesenter for Aldring og 

Helse. Tønsberg og Oslo. 

SINTEF. Forsker på Ambient Assistent Living 

(AAL). Trondheim. 

TRIL Centre. Forskningssenter i Dublin, Irland. 

Tekniske hjelpemidler for eldre. Sponses av 

Intel. 


Hearthstone. Pleiehjem og forskningsmiljø på


Alzheimers i USA. 

Dementia Services Development 

Centre, University of Stirling, Skottland. 

Forskningsmiljø på demens. 

Verdighetssenteret. Bergen. Nasjonalt og europeisk 

kompetansesenter for en verdig alderdom. 

Ordliste og forkortelser 

KHiB Kunsthøgskolen i Bergen. 

MDRC Marjorie Doyle Rockwell Center. Et 

pleiehjem i Cohoes, New York , USA. 

UiB Universitetet i Bergen. 

Layout: Jørgen Håland – jhaland.com 

Font: Odile fra Village 

Punkt: 9pt på 13 pt 

Format: 242 mm × 182 mm 

Grid: 24 × 12 

Baselinegrid: 13 pt 

131

hjemme bra – borte best? - Globe at KHiB - Kunsthøgskolen i Bergen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?