og tilsynsorgan for helsevesenet i Norge. - HeRA

43. Kjærheim K. mellom kloke
koner og kvitkledde menn. jordmorvesenet
på 1800-talet. oslo:
det norske Samlaget, 1987.
44. Hodne f. Helse, medisin og
befolkning. i: larsen ø, berg o,
Hodne f. legene og samfunnet.
oslo: legeforeningen/uio, 1986:
33-104.
45. SSb. Statistisk årbok 2006.
46. malm o. Kopper og
vaccination i norge. Kristiania:
aschehoug, 1915.
47. noS. beretning om
Sundhedstilstanden og
medicinalforholdene i norge
1900. Kristiania: direktøren for
det civile medicinalvæsen, 1902.
ble kalt, skulle virke på sitt hjemsted
etter ferdig utdannelse (43).
4.2.3 jordmødre, lokalsamfunnet og
helsepolitikk
Det var betydelig uvilje mot denne
loven i lokalbefolkningen. Dette var og
er fortsatt ikke uvanlig når godtfolk er
fornøyde med den ordningen de har og
har hatt så langt tilbake de kan huske.
Bøndene ønsket heller ikke en ordning
som påførte dem utgifter, og på nordmenns
vis ønsket man ikke en ordning
som ble tredd ned etter hodet på dem.
Penger var det også lite av i landet i
1810.
Det som imidlertid fantes var politisk
vilje. Grunnlaget for satsing på kvalitetshevning
og kontroll av jordmorvirksomheten
var som nevnt tidligere
betydningen regjeringen la i en sterk
og sunn befolkning. På denne tiden var
befolkningsstatistikk blitt en vitenskap,
og makthaverne hadde fått øynene opp
for at man ikke kunne leve med den
høye barnedødeligheten. To til tre av ti
nyfødte barn døde før de var ett år, og
dette var normaltilstanden. På 1700-
tallet var en dødelighet på 200 promille
ikke uvanlig (44). Til sammenligning er
spebarndødeligheten i 2005 rundt 3
promille (45). Så det lå et dypt alvor bak
denne politikken slik den er gjenspeilet
i kollegieinstruksens §§ 20 og 28. Blant
annet var kollegiet aktivt når det gjaldt
kartlegging av jordmødrenes arbeidsvilkår
og befolkningens behov for deres
tjenester.
4.3 Hjelpevaksinatørene
Innføringen av obligatorisk koppevaksinasjon
i 1810 ble fulgt av en
plakat i november 1811. Den bestemte
at de som ikke var leger og som vaksinerte,
måtte være autoriserte av
sunnhets kollegiet. Dette følger av
plakatens § 1:
”De, som uden at være egentlige
Læger, herefter vil paatage sig at
vaccinere, skulle dertil, efter godtgjort
Duelighed, erhverve Authorisation,
i Danmark af Vaccinations-
Commissionen i Kjøbenhavn, og i
Norge af det der værende Sundheds-
Collegium.”
I et vidstrakt land og med få leger som
Norge var vaksinatørinstitusjonen av
stor betydning for et godt resultat av
vaksinasjonen. Hjelpevaksinatørene
fikk en viss sum for hver vaksinasjon,
og i tillegg fikk de dekket reiseutgiftene.
De var gjerne betrodde personer i
prestegjeldet, som skoleholdere,
klokkere, og gårdbrukere (bilde 18).
Det samme gjaldt jordmødrene. De
hadde fått vaksinasjonsundervisning på
jordmorskolen. Ikke så sjelden vaksinerte
prestene også. I det første tiåret av
1800-tallet ble de av prestestudentene
som skulle til Norge faktisk undervist i
vaksinasjon på vaksinasjonsanstalten i
København (46). Hundre år etter innføringen
av vaksinasjonen var det 732
hjelpevaksinatører i landet (47).
Moderni seringen av helsevesenet medførte
at vaksinatørinstitusjonen forsvant
ved midten av 1900-tallet.
bilde 18: Koppevaksinasjonsutstyr ca. 1830.
det har tilhørt hjelpevaksinatør dyre Holden i
løten. Statsarkivet i Hamar
4.4 prestene
De nye embetslegene innså snart
betydningen av et godt samarbeid med
sogneprestene, men det hendte at det
skurret. Særlig gjaldt dette når legene
mente prestene var for sene med
meldinger til amtmann og lege om oppstått
smittsom sykdom i prestegjeldet.
Et eksempel var da gamle sogneprest
Henrik Ancher (1719-1798) i Ringsaker
våren 1794 altfor sent meldte om et
utbrudd av epidemisk sykdom. Amtsfysikus
Benzon (1738-1799) måtte da
henvende seg til amtmannen:
HanS Petter ScHjønSby: SundHedScollegiet 1809-1815. det førSte Sentrale adminiStraSjonS- og tilSynSorgan for HelSeveSenet i norge
/ raPPort fra HelSetilSynet / 1/2009 / 30