Fulltekst / PDF - Høgskolen i Nesna

En slik modernistisk lesning refererer til at pedagogikken i utdanningssystemet retter seg mot
fornuft og rasjonalitet og hva som er frigjørende kunnskap og dannelse. Eleven lærer seg til
hva som er viktig for å kunne ta ansvar for egen læring og utvikling. I en slik funksjonalistisk
tenking er pedagogens oppgave å tilrettelegge en pedagogisk praksis som er i tråd med
vitenskapelige teorier for å kunne ta rasjonelle og fornuftige beslutninger om hva som er til
det beste for elevene og de overordnete målene. I en foucaultsk forstand tar lærer ”makten”
over sin egen praksis. Den som har tilgang på vitenskapelig kunnskap eier makt, og denne
kunnskapen er med på å befri både eleven og pedagogen ved at den legger grunnlaget for
rasjonelle beslutninger (ibid:42).
I en pedagogisk sammenheng er det utdanning som er motoren i sosialiseringen av den
spesifikke kunnskapen som ligger i opplysningsprosjektet. Og det er gjennom fornuften man
oppnår autonomitet og frigjøring. Det er en frigjøring fra avhengighet av noe utenfor en selv
eller noe som er annerledes eller forskjellig fra fornuften. Slik forskjellighet kan være mange
ting: andre mennesker, overtro, mening, tro, religion, språk. Det som betegner forskjellighet
er en autoritet som er påtvunget på selvet som ikke er utgått fra subjektet selv og som ikke er i
samsvar med fornuft. Å oppnå autonomitet krever en eliminering av forskjelligheten –
variasjoner av eksternt påtvungen autoritet. Den eneste form for autoritet som er fritatt fra
forskjellighet er utdanning. For å bli utdannet og dannet kreves det at man underlegger seg
pedagogene og pedagogiske normer. Denne sosialiseringen innebærer at individet forberedes
for samfunnslivet ved å bli både tvungen og autonom – frigjort innom det sosiale
rammeverket. Å leve etter diktatet om fornuften innebærer å akseptere en velregulert frihet.
Utdanning blir da ikke en virkelig tvang, men en rettferdig tvang som er bra for en – en makt
som er positiv og som ikke ekskluderer. Lærerne fordi de er sosialt konstruerte som ”de som
vet”, eier en autoritet som uansett hvordan den utføres, er til elevens beste. Utdanning blir da
en eliminering av forskjellighet. En slik beskrivelse viser utdanning som en diskursiv praksis
som på den ene siden både sperrer inne og frigjør, som er undertrykkende men samtidig aktiv,
og som nådde sin virkeliggjørelse i masseutdanning og standardisering av skolens form og
innhold (Usher & Edwards 1994:138f).
MODERNITET OG FORSKJELLIGHET
Opplysningsprosjektets mål var altså å opplyse, utdanne allmennheten for å skape et bedre
samfunn. Et viktig innslag i opplysningstenkingen var å tenke i termer av dualismer som
former dikotomier som redskap for å forstå hvordan ulike forhold utvikler seg slik de gjør. I
17