Fulltekst / PDF - Høgskolen i Nesna

48
Selv om Martinsen og Smørvik (1993) mener at det ikke synes å være noen bestemt form for
førspråklig kommunikasjon som er nødvendig for språkutviklingen, så mener de samtidig at
det er ut i fra erfaringer fra kommunikativt samspill, at barn lærer språkforståelsen. I tillegg
understreker de også viktigheten av den læringsmessige kontinuiteten slik jeg forstår det, når
de sier at (Ibid 1993:119):
”….barn lager seg sin forståelse av det andre prøver å lære dem, og at de
strukturerer den stimuleringen de blir utsatt for. Slik kreativitet og produktivitet
er ikke i strid med en læringsmessig kontinuitet mellom førspråklig
kommunikasjon og språk. det er ut i fra erfaringene i kommunikasjonsrettet
samspill at barn lærer den forståelsen som de viser i bruken av språket”.
Oppsummert mener jeg at det er grunnlag for å anta at det eksisterer en kontinuitet mellom
førspråklig kommunikasjon, og den senere språkutviklingen. Ut i fra den forskningen som jeg
har gjennomgått her, vil dette kunne gjelde både i forhold til utvikling av språklydene
(fonologisk utvikling) og i forhold til språkforståelsen (inkluderer den semantiske
utviklingen). Jeg vil her særlig understreke hvilken stor betydning samspillet mellom barnet
og barnets omsorgsgivere har. Foreldrene presenterer omverdenens språk gjennom sin
samhandling med barnet. Samtidig endrer foreldrene sin egen språklige atferd ut i fra barnets
atferd, som overfortolkes og settes inn i en kommunikativ sammenheng. Dette initierer en
læreprosess i barnet, slik at det egentlige språket kan utvikles.
Fredrikke nr. 1, 2006
Organ for FoU-publikasjoner – Høgskolen i Nesna