Fulltekst / PDF - Høgskolen i Nesna

11 KONTINUITET I DEN SPRÅKLIGE UTVIKLINGEN
43
Røed-Hansen (1991) hevder at det har vært brukt mye ressurser på å finne sammenhenger i
menneskets utvikling over tid. Siden mennesket utvikles fra fødsel til livets slutt, kommer vi
ikke bort i fra at det å studere menneskelig utvikling, også er å studere endring
(diskontinuitet). Men selv om utviklingen og endringene er store i spedbarnsalderen og i
tidlige leveår, viser resultatene fra tilknytningsforskningen at visse forhold allikevel vil være
stabile. Dette forutsetter at tilknytning defineres som en organisering av atferd. Røed-Hansen
(1991:59) sier dette slik:
”Det er økende empiriske holdepunkter for at sosial interaksjon i de første seks
måneder predikerer sider av sosial og kognitiv utvikling”
Som eksempel kan jeg her nevne at smil, sosial lek og gjensidig blikk-kontakt i de fire første
månedene, predikerer kognitive mål ved ett og to års alderen. De barna som i en undersøkelse
ble vurdert å ha en trygg og sikker tilknytning ved ett års alder, viste større grad av visuell
oppmerksomhet, smil og glede i sosial lek enn de jevnaldrende barna som ble vurdert å ha en
engstelig eller utrygg tilknytning (Røed-Hansen 1991).
I diskusjonene omkring kontinuitet kontra diskontinuitet i forhold til barns utvikling,
kritiseres blant annet hypotesen om en kontinuitet i utviklingen fra spedbarnsalderen. Dette
gjelder spesielt synet på hvilken betydning erfaringer i denne perioden har for utviklingen på
et senere utviklingstrinn. Jeg vil her særlig trekke fram den kritikken som blant annet Smith
og Ulvund (1991) retter mot denne hypotesen. For det første så mener de at hypotesen
samsvarer med de pietistiske tradisjonene i vår kultur, der vektlegging av foreldreomsorgen
står sentralt, og som skal beskytte barna mot senere moralsk forfall. For det andre så mener de
at postuleringen om kontinuitet gir grunnlag for en mekanisk utviklingsforklaring, som
innebærer at hver fase i utviklingen bygger på den forrige fasen, der det legges inn
forutsigbarhet i forhold til påvirkninger fra tidligere til senere trinn. For det tredje mener de at
hypotesen samsvarer med en egalitær filosofi (likehetsfilosofi), og at miljøet er blitt ilagt stor
”formende” mulighet overfor individet. Det fjerde forholdet som trekkes fram, er at
menneskets språklige vaner opprettholder en hypotese om kontinuitet. De språklige
uttrykkene som benyttes, initierer prediksjoner som ofte stemmer fordi det ligger inne en slags
selvoppfyllende profeti. De mener at det ikke er tilstrekkelig klarlagt om barn må ha hatt
Fredrikke nr. 1, 2006
Organ for FoU-publikasjoner – Høgskolen i Nesna