Fulltekst / PDF - Høgskolen i Nesna

33
betyr. I følge Gleason (1993:130), fant Tomasello og Farrar (1986) og Akhtar, Dunham og
Dunham (1991) gjennom sitt arbeid at
”…one years-olds whose mothers typically talked about objects the children
were already focused on in play situations had larger vocabularies than
children whose mothers attempted to direct their attentions elsewhere”.
Ut i fra dette resultatet mener jeg at det oppmerksomme, responsive, nære og trygge
samspillet mellom mor og barn, samt morens objektbenevnelser og presentasjoner av ulike
objekter i barnets omverden, ser ut til å ha stor betydning for barnets språkutvikling på det
semantiske området.
Et annet trekk ved den voksnes tale til små barn, er at den inneholder mer innholdsord og
mindre verb, pronomen og funksjonsord, enn voksnes tale til andre voksne (Gleason 1993).
Voksne synes også å ha en tendens til å repetere nøkkelord i sine ytringer tim små barn, og
modifiserer tema og innhold i sin tale. Dette mener jeg vil gjøre det lettere for det lille barnet
å gjenkjenne ordene og knytte dem til deres betydning.
Gjennom tilbakemeldinger sørger de voksne for å tilkjennegi hvor godt det lille barnet greier
å formidle sine tilsiktede meninger. De voksne fortolker hvor godt de ordene barnet bruker,
samsvarer ved sin uttalelse og den sammenheng de ytres i. dersom lytterens handlinger
uttrykker riktig forståelse, bekreftes barnets ytring etter de samme prinsipper som da barnet
ropte ”mamma” fra vuggen sin. Så kom moren og løftet barnet ut av vuggen. Men i det
språklige samspillet, får barnet verbale tilbakemeldinger på sine ytringer. Dersom barnet
benevner et objekt med feil ord, kan den voksne sørge for å korrigere dette gjennom å si den
riktige benevningen, ledsaget av beskrivelser av sentrale trekk ved objektet. I følge Gleason
(1993) er dette den mest effektive måten å korrigere barnets overekstensjoner på. At de
voksne ofte overfortolker barnets ytringer, gjør at barnets tolkning av sin egen tale styres inn i
det voksne meningsfellesskapet (Evenshaug og Hallen 1993). Jeg vil her trekke fram at
foreldrenes fortolkning og reaksjoner på barnets ytringer, viser trolig barnet på en måte hva
det mener med sin ytring.
En annen forklaring på hvordan barn tilegner seg ordenes mening, tar utgangspunkt i
antakelsen om at barn har et naturlig ønske om å lære de vanligste ordene og ordbetydningene
i deres språkmiljø. Derfor spør barna om ting de ikke kjenner, og kutter ut de ordene som de
Fredrikke nr. 1, 2006
Organ for FoU-publikasjoner – Høgskolen i Nesna