Fulltekst / PDF - Høgskolen i Nesna

19
måneders alderen og i tiden framover. De fleste mødre begynner å benytte en slik atferd i det
videre samspillet med barnet.
Fra tre måneders alderen kan barnet tilegne seg mer markerte og flere varierte ansiktsuttrykk,
samt en mer innholdsrik vokalisering. Barnets positive vokaliseringer utvikles til babling etter
hvert som de motoriske ferdighetene for å kunne artikulere slike vokaliseringer utvikles.
Ved seks måneders alderen kan barnet variere formen på strupen og munnhulen for å kunne
produsere vokale ytringer som uttrykker følelser. Ulike kommunikative motiver eller følelser
overfor ulike hendelser, uttrykkes gjennom systematiske endringer av tonehøyde, lydstyrke og
stemmekvalitet. I følge Trevarthen (1983) vil morens tale til barnet, gjenspeile de endringene
som allerede er beskrevet i forhold til hennes samspill med barnet. Mens morens tale til det
nyfødte barnet eller til det to måneder gamle barnet var preget av forsiktighet, kjærlighet,
beroligelse og en gjenspeiling av barnets følelser, vil hennes tale til det noe eldre barnet være
kraftigere og mer spennende og intens. Ytringene blir etter hvert mer komplekse i sin
språklige form. De framsettes på en mer stakkato måte, og inkluderer også rop for å stimulere,
overraske eller gjenkalle spenning. Variasjonen i tonehøyde, lydstyrke og uttrykkenes
kvalitet, fører til emosjonelle effekter på en demonstrativ eller teatralsk måte.
Det som interesserer barnet er ofte gjentatte ritualer, der moren presenterer seg selv eller ulike
ting som hun holder opp mot barnet, mens hun repeterer lyder som hun plutselig kan endre for
å skape underholdning og engasjement hos barnet (Ibid 1983). Samtidig følger hun nøye med
på hvilke reaksjoner barnet gir på dette. Det viser seg at rim og regler kombinert med sang,
ofte med ”nonsens-ord” og uten å ha noe egentlig innhold, i stor grad benyttes av mødre som
har barn i denne alderen. Barna imiterer både dansebevegelser og sanglignende bevegelser
allerede fra seks måneders alder.
Trevarthen (1983) forsøker å forklare disse universelle kommunikasjonsformene mellom
mødre og barn ved ulike alderstrinn, ut i fra at de må være basert på medfødte iboende
karakteristiske motiver hos barna som til en hver tid kommer til syne overfor mødrene. Han
viser i denne sammenhengen til at barnets atferd er rytmisk og pulserende, som om den er
kontrollert av ei slags indre klokke. Frekvensen i den motoriske koordineringen er i hovedsak
på et nivå som samsvarer med vanlige rytmer i musikken. De samme frekvensene kan også
registreres i de sangene som mødrene synger til sine spedbarn.
Fredrikke nr. 1, 2006
Organ for FoU-publikasjoner – Høgskolen i Nesna