Fulltekst / PDF - Høgskolen i Nesna

14
”..omsorgsgiver har en tendens til å reagere på barnas aktiviteter som
kommunikative fra fødselen av, og generelt oppføre seg som om barna har en
kommunikativ intensjon det er for tidlig å tillegge dem”(Martinsen og Smørvik
1993:109).
Dersom en slik overfortolkning er til stede, kan det innebære at barn vil lære det som
foreldrene på forhånd oppfører seg som om barna kan. Imidlertid hevdes det fra flere hold at
formuleringene i overfortolkningshypotesen er vage, og at det ikke kommer klart fram hva det
er foreldrene forventer at barna skal lære av de reaksjonene som foreldrene utviser (Ibid
1993).
Med utgangspunkt i denne kritikken, betrakter jeg overfortolkningshypotesen som et viktig
bidrag til å sette ord på de reaksjoner og fenomener som kan iakttas i samspillet mellom
foreldre og barn. Men det kan ikke trekkes for bastante konklusjoner ut i fra enkeltstående
observasjoner. Jeg mener imidlertid at overfortolkninger av barnas signaler kan ha en viktig
motiverende funksjon for foreldrene. Dette vil kunne sikre at de følger opp det nære og
stimulerende samspillet og den kommunikasjonen som de har etablert med det nyfødte barnet.
Ut i fra Vygotskys (1976) antagelse om den språklige utviklingen, vil jeg derfor understreke
at det er nettopp i samspillet mellom foreldre og barn at språket kommer til syne.
6.1. Samspillets betydning for språk- og kommunikasjonsutviklingen i det
første leveåret
Nyere utviklingsteori (tilknytningsteorien) hevder at mennesket er født sosialt, og med evne
til interpersonlig kommunikasjon (Bowlby 1988). Resultatene av en longitudinell
undersøkelse av mor-barn kommunikasjonen gjennom barnas første levemåneder,
gjennomført av Trevarthen (1983) og hans medarbeidere, støtter opp under dette synet. De
funnene som ble gjort i denne undersøkelsen, kan stå som en slags ramme for de
allmenngyldige idèene om hvordan interpersonlige ferdigheter utvikles i de to første
leveårene.
Det er tre forhold som her gjør seg gjeldende. For det første så var det to måneder gamle
barnet sterkt tiltrukket av moren da hun dukket opp. Moren søkte øyenkontakt med barnet og
snakket til det på en innbydende og kjærlig måte. Barnet undersøkte morens ansikt, og ga
uttrykk for velbehag gjennom smil og små lydmessige ytringer da moren responderte på en
hensiktsmessig måte. Denne atferden var tilpasset kun til interpersonlig kontakt. For det andre
så utviklet samspillet mellom moren og barnet seg i retning av et dialoglignende mønster, i
Fredrikke nr. 1, 2006
Organ for FoU-publikasjoner – Høgskolen i Nesna