Så jeg ikke går meg vill.indd - Lunde Forlag

Ann Tatlock
Så jeg ikke går meg vill
Lunde Forlag

Copyright © 2007 Lunde Forlag
Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway
www.lundeforlag.no
Copyright © 2003 by Ann Tatlock
Originalens tittel: I’ll Watch the Moon
Originalforlag: Bethany House Publishers,
Baker Publishing Group, Grand Rapids, Michigan, 49516, USA
Oversatt av Katrine Masvie
Omslagsfoto: Photodisc ©
Omslagsdesign: Helge Kjølberg
Grafisk utforming: Reidun Lindheim
Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS
ISBN: 978-82-520-4952-7

Til mine kjære venner,
familien Plummer –
Bill, Sona, Christopher og Elisabeth.
En dag vil vi se alt klart.
Enn så lenge,
fatt tillit til det guddommelige mysteriet.

Forord
Jeg vil fortelle deg historien om min mor og en mann som het
Josef. Det er en historie om kjærlighet, men ikke romantisk kjærlighet.
Jeg har levd lenge nok til å vite at det ikke er det samme,
og at kjærligheten mellom to mennesker som har hjertet sitt hos
en annen, kan være den aller dypeste.
Jeg var bare barnet, ni år gammel, da hendelsene i denne historien
fant sted. Mye av dette kjente jeg ikke til selv før nylig. Da
mor lå for døden for litt mer enn ett år siden, åpnet hun boken
om livet sitt for meg, og viste meg sider jeg aldri hadde sett før.
Jeg spurte ikke hvorfor hun valgte å betro seg til meg etter så lang
tid; jeg bare lyttet, og av det jeg hørte kunne jeg endelig danne
meg et tydeligere bilde av livet hennes. Inntil da hadde det bare
vært bruddstykker, sprikende fragmenter.
Ingen historier nedfeller seg som en jevn linje fra begynnelse
til slutt. Heller ikke denne. Alle historier er flokete og har mange
historier inni seg. Slik blir alle menneskeliv en del av verdenshistorien.
Liv møtes og krysser hverandre på steder og til tider, og
disse møtene kan stake ut helt nye retninger.
Dette er mors historie. Det er Josefs historie. Og det er min
historie. Det er umulig å skille dem fra hverandre. De er så tett
sammenfiltret.
«Husk Josef,» sa mor til meg like før hun døde. Men hun trengte
ikke å si det. Hvordan skulle jeg kunne glemme ham? Selv om dette
verken var det siste hun sa eller ba meg om, ville jeg aldri kunne
7

glemme. Det ville vært som å glemme en del av meg selv.
Jeg vil fortelle deg alt sammen, så godt jeg kan. Jeg vil gjenskape
historien slik jeg selv husker den – fra det mor fortalte meg,
og det hun hadde skrevet ned av det Josef hadde fortalt henne.
Jeg kan ikke forklare alt sammen. Jeg vet bare at det skjedde, selv
om det var smertefullt – og iblant helt vidunderlig.
Og det er jo egentlig det alt dreier seg om: Historien vil alltid
etterlate seg spørsmål som ingen kan gi svar på. Og det jeg ennå
ikke helt forstår i denne historien, overlater jeg til Gud som forstår
alt.

En varm sommerdag
Jeg minnes hvordan klematisen slynget det grønne vevet sitt rundt
søylene på verandaen foran huset hver sommer, hvordan den
spredte ut blå blomster som åpne hender. Mors øyne hadde samme
farge som disse yndlingsblomstene mine, men i stedet for å være
glade og åpne som blomstene, var mors øyne triste og innadvendte,
tynget av alt hun hadde sett. Ting jeg ikke kjente til, men som jeg
kunne se gjenskinnet av i disse to blå speilene.
Det var en trykkende varm juli-ettermiddag i 1948. Jeg satt på
trappa til huset vårt i Selby Avenue og forsøkte å finne trøst i klematisen
som nå begynte å henge med hodet og lukke seg i heten.
Jeg sa til meg selv at det var her jeg ønsket å være; sitte her og
nyte alt det jeg hadde lengtet etter gjennom den lange Minnesotavinteren,
det som tante Dortha så omhyggelig hadde stelt og tatt
vare på like til blomstringen. Men det var ikke sant. Det var ikke
her jeg ville være. Jeg ville være sammen med broren min, Dewey,
men han og vennene hans hadde dratt av sted uten meg.
Det finnes mange brødre og søstre som ikke kommer overens,
men Dewey var bestevennen min. Det var ingen andre i hele verden
jeg heller ville være sammen med enn Dewey. Og selv om jeg var
jente og fire år yngre enn ham, likte Dewey meg også. Det hendte
til og med han sa det til meg; at jeg var en skikkelig bra lillesøster.
9

10
Jeg hadde selvfølgelig andre venner og. Bestevenninnen min
var Rosemary Knutson som bodde like i nærheten borte i Portland
Avenue. Men hvert eneste år reiste hun med familien sin til hytta
deres ved innsjøen og ble borte hele sommeren, og jeg så henne
ikke fra skolen sluttet til den startet opp igjen om høsten. Det var
andre jenter i nabolaget jeg kunne leke med når Rosemary var
borte, og vi oppsøkte hverandre innimellom for å hoppe paradis
eller leke gjemsel, eller liksom-teselskap på plenen. Men det meste
av tiden prøvde jeg å henge meg på broren min og de to bestevennene
hans, Andy Johanson og Jerry Butterfield.
Jeg ville ikke ha beskrevet meg selv som en guttejente, men jeg
likte å være med på guttenes ville påfunn. Hvis jeg fikk et tregevær
i hendene, var jeg helt på høyde med guttene når vi lekte cowboy
og indianer. Jeg var ikke redd for å klatre i trær, tre mark på fiskekroker,
eller fange rumpetroll med bare hendene. Jeg tok ikke
noe for å svømme i en innsjø med klærne på, eller løpe barbeint
gjennom sprederne i hagene til de rike borte i Summit Avenue.
Noe av det morsomste vi gjorde om ettermiddagene, var å
traske ned til fyllinga og lete etter skjulte skatter i søppelhaugene
fra St. Paul. Det var der Dewey fant mye av det skrapet han brukte
for å bygge teleskoper. Jeg likte å samle på småtterier selv, samme
hvor skittent eller ødelagt det var – blikkbokser, bilderammer,
tomme fyllepenner, rester av ødelagte smykker. Andy og Jerry
dro med seg alt som så ut som om det kunne brukes på en olabil
eller være et nyttig bidrag til fortet i hagen til Andy. Vi reddet også
unna gamle bildekk som vi rullet tilbake til nabolaget vårt og lekte
med i gatene. Når jeg hadde vært sammen med guttene, kom jeg
ofte våt, sølete og stinkende hjem, med søppelrester floket inn i
håret, men det stoppet ikke meg. Hva guttene enn gjorde, fulgte
jeg like i hælene på dem.
Dewey og vennene hans var greie og klaget ikke på at jeg var

der, selv om Andy til slutt begynte å kalle meg Tagalong Tierney.
Navnet ble hengende ved og forkortet til Tag. Guttene hadde også
klengenavn, så jeg valgte å oppfatte det som et tegn på at jeg var
godtatt.
Klengenavnet til Dewey var Galileo siden han alltid studerte
nattehimmelen, laget stjernekart, bygget teleskoper. Han påsto at
en dag ville menneskene nå til månen, og at han, Dewey Tierney,
skulle være den første til å sette foten i månestøvet. Ingen trodde
ham, selvfølgelig. Ikke bare den delen om at han skulle være det
første mennesket på månen, men at noe menneske ville reise til
månen i det hele tatt. Voksne ristet lett overbærende på hodet og
sa at han hadde lest for mange tegneserier. Ungene på skolen sa
at han var sprø, ja, til og med Andy og Jerry mente det. «Ingen vil
noen gang reise så langt,» sa de, men så var jo selv Fargo i North
Dakota langt utenfor rekkevidde for gutter som Andy og Jerry,
som aldri hadde reist noe sted i hele sitt liv. Men Dewey kunne
alltid slå tilbake mot skeptikerne, om de var unger eller voksne: «Å
jaså, de lo av Wright-brødrene også og sa at de aldri ville komme
til å fly.» Siden dette var et faktum det var umulig å protestere på,
var det få som ga seg til å argumentere videre mot Dewey.
Andy Johanson gikk under klengenavnet Houdini fordi han
alltid fikk den eldre broren sin til å låse ham inne i klesskapet i
gangen hjemme. Hensikten var at Andy skulle klare å komme seg
ut ved egen hjelp. Så langt hadde han ikke lyktes en eneste gang.
Moren hans begynte å bekymre seg over alle timene han tilbrakte
blant ulljakkene og kalosjene i det mørke avlukket mens han pirket
i låsen med en bøyd hårspenne. Men Andy sverget på at det ville
være verd strevet når han en gang ble kjent som Verdens Største
Utbryterkonge. Selv trodde jeg nok at det var større sjanse for at
Dewey ville gå på månen enn at Andy ville komme seg ut av det
skapet noen gang.
11

Jerry Butterfield ble kalt Michelangelo fordi han alltid satt og
tegnet i timene. Han hadde ingen ambisjoner om å bli kunstner,
noe som sikkert var like greit, for han hadde ikke spor av kunstnerisk
talent. Det han hadde lyst til å gjøre når han ble stor, var å
kjøre trikk som faren sin. Og det kunne han allerede – selv i blinde,
skrøt han av. Så skolen var bortkastet. Ingenting av det han lærte i
de ærverdige lokalene ville gjøre ham til en bedre trikkesjåfør. Og
derfor tegnet han seg gjennom timene til han endelig ble stor nok
til å komme i avgangsklassen. Det var tross alt mye mer interessant
å tegne enn å regne ut kvadratrøtter eller lese om bokseropprøret
i Kina.
Men tilbake til den spesielle dagen i juli 1948. Mamma hadde
sagt til Dewey og meg mange uker tidligere at vi ikke fikk lov til
å dra og bade mer den sommeren. Hvert eneste år dro noen og
badet, sa hun, og de fikk svi for det resten av livet. Og hun hadde
rett. Det var mange måter å få polio på i løpet av de varme sommermånedene,
men bading var det mest risikable. Så snart mamma
fikk høre om sommerens første polioutbrudd i Tvillingbyene, var
dagene våre ved vannkulpen talte.
Jeg forsto at mamma var redd; jeg var redd selv. To år tidligere
hadde polioepidemien vært så ille at de stengte alle offentlige
steder – svømmebasseng, restauranter, kinoer. De stengte til og
med det store sommermarkedet med den begrunnelsen at det
overfylte markedsområdet kun ville fungere som yngleplass for
sykdommen, som både lammet og tok liv. Et par nys i gal retning,
og bakteriene ville ta livet av en stor andel av Minnesotas befolkning.
Når folk gikk ut av huset, noe de gjorde så sjelden som mulig,
hadde de på seg operasjonsmasker så de holdt bakteriene sine
for seg selv. Fra vinduet hjemme så jeg folk gå forbi på fortauet,
skrubbet og klare for operasjonsstua. Til tross for forhåndsreglene
12

le bare i Minnesota nesten tre tusen mennesker smittet av polio
sommeren 1946, og ikke rent få døde. Mamma var vettskremt.
Det var en lang, kjedelig sommer for Dewey og meg, og denne
ville visst ikke bli stort bedre.
Til vår store sorg ble vi rammet av en ulidelig hetebølge i juli.
Like siden uavhengighetsdagen hadde de skyhøye temperaturene
i tvillingbyene St. Paul og Minneapolis vært overskrifter i de lokale
nyhetene: «Heten tilskynder stor ferieutfart», «Hetebølgen
vedvarer» og «Kvikksølvet kryper opp mot 38 grader i dag».
Heten kan gjøre langt mer enn å få en person til å føle seg
kraftløs. Den kan bokstavlig talt ta livet av folk, og det var det
den gjorde denne sommeren. Den syvende juli ble en femtiåtte
år gammel mann funnet liggende rett ut blant tomater og agurker
i hagen sin. Han hadde vært død i minst en time før kona hans
fant ham. Avisen skrev at han hadde fått hjerteinfarkt, og at det
antakelig var heten som var årsaken. Mamma sa skarpt at mannen
bare hadde seg selv å takke. Han skulle ha visst bedre enn å
gå ut og luke når det var så varmt. Men tante Dortha innvendte at
nesten alle jobbet i hagene sine som før, og den stakkars mannen
kunne vel ikke vite at å trekke opp litt ugress fra tomatbedet ville
ta livet av ham.
«Hva får deg til å legge skylden på ham,» spurte tante Dortha,
«som om han gikk ut for å gjøre det slutt med vilje?»
«Å gjøre noe sånt er som å leke med døden,» sa mamma stramt.
«Hva annet kunne han vente?»
«Hva annet kunne han vente?» gjentok tante. «Hvordan skulle
han vite at …? Stakkars fyr –»
«Å, kjære vene, Dortha. Han så godt som hang seg selv.»
Tante Dortha ristet på hodet, tydeligvis helt perpleks. Men jeg
kjente mamma. Hun var redd, og når hun var redd, ble hun sint.
Når det gjaldt fordelingen av menneskelige tragedier, søkte hun
13

fornuft der alt virket å være tilfeldigheter. Og derfor konkluderte
hun med at de fleste katastrofer skyldtes folks egen skjødesløshet,
og at hvis du var forsiktig og fulgte spillereglene, ville livet fare
lettere med deg når det fordelte sine prøvelser.
Mamma trodde hun visste hva som ville holde Dewey og meg
i live gjennom de farlige Minnesota-somrene – og det gjorde hun
utvilsomt – så hun listet opp et sett av regler som skulle tøyle oss
i trygghet. Regel nummer en: Ingen bading resten av sommeren
så snart det første tilfellet av polio var påvist i Tvillingbyene.
Men Dewey var overbevist om at sjansene for å dø av hjerteslag
var langt større enn sjansene for å bli smittet av polio, særlig
etter at den mannen ble funnet død i tomatbedet. Broren min
bestemte seg derfor for å ta saken i egne hender. På den spesielle
dagen midt i juli, fortalte han meg at han og Andy og Jerry dro
til innsjøen i terapeutisk øyemed, og at det var best at jeg ikke ble
med.
«Men Dewey!» protesterte jeg. «Mamma sa at vi ikke får lov
til å dra og bade lenger.»
«Jeg vet det, Tag,» sa han. «Men hør nå her, det er nesten ikke
polio i år, og hvis jeg ikke gjør noe, kommer jeg garantert til å dø
av heteslag. Bare ikke si noe til mamma, greit? Jeg er tilbake før
hun kommer hjem fra bakeriet.»
«Men Dewey –»
«Skjønner du ikke? Hvis mamma finner ut at jeg bader, kommer
hun til å flå meg levende, men hvis jeg i tillegg tar med deg, vil
selv ikke tante Dorthas inderlige bønner redde meg. Jeg finner på
noe sammen med deg i morgen, greit? Jeg er nødt til å gå. Gutta
venter på meg.»
Så jeg satt på verandatrappa og så hvordan klematisen bleknet i
det skarpe sollyset og prøvde å la være å gråte fordi Dewey hadde
latt meg bli igjen. Men jeg gråt allikevel, sinte og sårede tårer tril-
14

let nedover kinnene mine. Jeg tørket dem bort med håndbaken,
snufset høyt, sukket tungt og syntes inderlig synd på meg selv,
men plutselig hørte jeg noen forsiktig si navnet mitt.
«Nova?»
Jeg så fort opp. Der sto Josef lent over verandarekkverket og
kikket ned på meg, øynene hans var store av bekymring bak brilleglassene.
«Novelka,» sa han. «Hva i all verden er i veien?»
Jeg ble umiddelbart brydd over at han så meg gråte. I mitt stille
sinn bebreidet jeg meg selv for at jeg ikke hadde gått inn og grått
ned i puta mi i stedet for å sitte her på verandaen i alles påsyn.
«Jeg hørte ikke at du kom ut, Josef,» sa jeg tamt.
Han trakk på skuldrene og rakte ut hånden. «Kom,» ba han.
«Fortell meg hvorfor du er så trist.»
Jeg reiste meg lydig og gikk opp trappa. Han la hånden på den
smale skulderen min og førte meg bort til hagegyngen. Den knaket
i protest da vi satte oss ved siden av hverandre.
Jeg ville gjerne fortelle vennen min hva som var i veien, for
jeg likte Josef. Han var den nyeste leieboeren i pensjonatet som
mamma og tante Dortha drev. Han hadde bare vært hos oss noen
få uker, men jeg betraktet ham allerede som en som kunne fylle
noe av tomrommet etter at faren min døde. Ingen visste at jeg
tenkte slik om ham. Jeg hadde bare nettopp begynt å bli klar over
det selv.
Jeg visste ikke mye om Josef – det gjorde ingen – annet enn at
han nylig hadde kommet fra Polen og var sponset av en professor
ved Malcaster College, der han skulle begynne å undervise i språk
til høsten. I mellomtiden ga han privatundervisning hjemme hos
noen studenter to–tre ganger i uken. Vi hadde aldri hatt en professor
boende hos oss før, og vi undret oss over hvorfor han valgte
å bo på et pensjonat. Men det var også mange andre ting vi lurte
på når det gjaldt Josef. Hvor var familien hans, og hvorfor gikk
15

han med de samme gamle langermede skjortene hver eneste dag,
i stedet for å kjøpe seg noe nytt og mer passende for sommeren?
Særlig mamma hadde hengt seg opp i dette. Tante, mamma og jeg
spekulerte oss imellom, men vi spurte aldri Josef direkte. Og Josef
bød ikke på svar. Verken til oss eller pensjonærene våre. I likhet
med de fleste leieboerne vi hadde hatt opp gjennom årene, kom
Josef med hyggelige bemerkninger og kommentarer til nyhetene
ved middagsbordet, men ellers holdt han seg for seg selv.
Skjønt det er nok ikke hele sannheten, for han brukte flere
timer i uken på å lære meg å spille sjakk. Eller for å si det mer
presis: Jeg så på mens hans spilte sjakk mot seg selv, siden han
stort sett var nødt til å gjøre trekkene for meg. Jeg likte ikke spill,
i hvert fall ikke brettspill som krevde tålmodighet og strategisk
tenkning. Min labre interesse gjorde det vanskelig for meg å huske
hva de forskjellige sjakkbrikkene var og hvordan de kunne bevege
seg. Men mamma hadde vært glad da Josef tilbød seg å gi meg
sjakkundervisning. Hun sa at sjakk ville lære meg å tenke logisk.
Dewey tok mitt parti og hevdet det ville være bortkastet å forsøke
å lære ei jente å tenke logisk, men det ble ikke tatt hensyn
til.
Til å begynne med kjedet jeg meg, akkurat som jeg hadde fryktet.
Vi snakket ikke mye i løpet av disse sjakktimene siden Josef
måtte konsentrere seg. Men etter en stund begynte jeg faktisk å
like å se på ham mens hans spilte. Siden jeg bare satt der, hadde
jeg rikelig tid til å studere Josef og undre meg over ham. Jeg kom
til at han en gang måtte ha vært en kjekkas. Det var det tante kalte
menn hun syntes var pene, som Joseph Cotten og Gregory Peck.
Ja, jeg kunne til og med forestille meg at Josef hadde likt Gregory
Peck da han var ung. Det var noe med øynene og kjaken hans
som antydet en sånn uvøren tiltrekning. Men nå så han bare trett
og sliten ut, som om han hadde gått gjennom ild og vann – for
16

å bruke enda et av tantes yndlingsuttrykk, hun sa det hele tiden
– ikke bare én gang, men igjen og igjen og igjen! Han var tynn
og beinete og hadde innsunkne kinn. Det kortklipte håret hans
hadde begynt å gråne, og når han ikke hadde barbert seg, var hele
kinnskjegget sølvgrått. Og alle arrene hans! Spor etter små sår løp
på kryss og tvers over hendene hans, og to av fingrene på høyre
hånd så ut som om de hadde blitt brukket og aldri grodd skikkelig
sammen igjen. Selv ansiktet hans var merket av noe annet enn
naturen her og der. Trekkene hans minnet om et lerret med masse
hakk og kutt, og den ene øreflippen var knudrete, som om en valp
hadde forvekslet den med yndlingstøffelen sin i farten. Det var
særlig ett arr som skilte seg ut. Det fulgte hårfestet hans på høyre
side av hodet. Det opprinnelige såret hadde sikkert trengt noen
sting det aldri fikk. Nå så det i hvert fall ut som om en hissig rosa
mark hadde gravd seg innunder huden hans og aldri forsvunnet.
Alt i alt ga utseendet til Josef inntrykk av at han var en som hadde
vært inn og ut av gateslagsmål livet gjennom, selv om jeg visste at
det ikke kunne være tilfelle. Han var altfor mild, og dessuten var
han professor, ikke slåsshane. Den eneste forklaringen jeg kunne
tenke meg, var at han hadde lett for å komme ut for ulykker, og
at legene som hadde behandlet ham der borte i Polen, ikke var
annet enn kvakksalvere.
Og allikevel, til tross for mitt barnslige fokus på utseende – jeg
likte at menn var pene og kvinner vakre slik som i eventyrene
– var det noe ved Josef som tiltrakk meg. Noe på innsiden. Han
virket alltid så fredfull der han satt og studerte sjakkbrettet; øynene
hans gled ettertenksomt fra brikke til brikke, og det var antakelig
denne sinnsroen som hadde slik tiltrekning på meg. Bare det å
være sammen med ham fikk meg til å føle meg fredfull. Nå og da
kikket han opp på meg og smilte, og jeg er sikker på at det var i
en av sjakktimene våre jeg først kom på tanken at han kunne vært
17

en ordentlig fin far. Jeg kunne tross alt ikke finne en eneste ting
jeg mislikte ved Josef. Jeg likte ham mer og mer for hver dag som
gikk, og jeg likte å være hans lille Novelka.
«Fortell meg nå,» sa han da vi gynget sakte sammen i hagegyngen.
«Fortell meg hva som ligger bak tårene dine.» Ja, jeg likte til
og med måten han sa det på. «Hva som ligger bak tårene dine.»
Det var annerledes enn den vanlige amerikanske måten å uttrykke
det: «Hvorfor gråter du?» Jeg elsket å lytte til Josef, for når han
snakket, var det som å lytte til sangen fra et sted langt borte. Setningene
hans var formelt innrammet, men ordene hans var sukret
med en syngende aksent – bare et snev – som en kirkeklokke du
hører lyden av i det fjerne når vinden blåser i din retning. Hver
gang han snakket ble jeg minnet om at han var noe annet, spesiell,
ikke vår alminnelige, gjennomsnittlige Joe fra Midtvesten, uansett
hvor hyggelige de typene kunne være.
Av og til trakk jeg på skuldrene når Josef spurte om noe, bare
for at han skulle spørre igjen.
«Kom igjen, du kan da fortelle meg hva som ligger bak tårene
dine?»
«Dewey dro uten meg,» svarte jeg dystert.
«Å.» Josef smilte forsiktig. «Jeg forstår.»
«Han og Andy og Jerry dro –» Men jeg hadde lovet å holde
tett. Det betydde at jeg ikke engang kunne si noe til Josef. «Dewey
sa at jeg ikke fikk være med.»
«Å,» sa han igjen. Han trakk opp et lommetørkle fra bukselomma
og tørket tårene mine. Så holdt han det over nesen min og
sa: «Blås.» Jeg adlød. «Altså,» fortsatte han og stakk lommetørkleet
tilbake igjen, «broren din dro altså sammen med vennene sine og
lot deg være igjen hjemme alene.»
Jeg nikket. Jeg ville ikke begynne å gråte igjen. «Han lot meg
være igjen her helt alene, og det er urettferdig, Josef.»
18

«Det var leit å høre, Novelka. Jeg vet det er vondt å bli holdt
utenfor.»
Han forsto, det var jeg sikker på, og det gjorde ham ikke noe
å si det. Det var det som var så uvanlig og flott med Josef. Jeg vet
ikke hva min egen far ville ha sagt, men mamma ville ha sagt at
det var dumt av meg å gråte. «Selvfølgelig har ikke Dewey lyst
til å leke med deg,» ville hun ha sagt. «Han er tross alt en gutt på
tretten år. Hvorfor skulle han vel bruke tiden sin på en liten jente?
La ham være i fred og finn dine egne venner.» Mamma forsto bare
ikke at Dewey og jeg var bestevenner, mesteparten av tiden.
«Kom,» sa Josef og klappet seg på skjortebrystet like over lomma.
Han la armen på gyngeryggen, og etter et øyeblikks nøling
lente jeg meg mot ham og hvilte hodet i armkroken hans. Med ett
gjorde det slett ikke noe at Dewey hadde dratt av sted uten meg.
Alt som betydde noe var at jeg var her sammen med Josef, og det
var nesten som – veldig likt som – å være sammen med en far. Vi
var begge veldig varme, og Josef luktet svette blandet med en svak
duft av billig etterbarberingsvann, men det gjorde ikke noe. Jeg
slappet fullstendig av der jeg satt lent inntil ham. Jeg kunne til og
med føle ordet forme seg på leppene mine: «Pappa.» For et nydelig
ord! Men jeg sa det selvfølgelig ikke høyt. Jeg bare tenkte det, og
kun i et kort øyeblikk. Kun i et kort, vidunderlig øyeblikk.
Jeg kunne ha blitt der til det mørknet, bare sittet slik med Josef,
ventet på at månen skulle komme opp og stjernene begynne
å lyse, og kanskje jeg ville ha gjort det hvis ikke mamma hadde
kommet tidlig hjem fra bakeriet hun jobbet i om ettermiddagene.
Hun kom opp grusgangen bærende på det sedvanlige knyttet med
dagsgamle brød og bakevarer som Mr. Turnquist ga henne på
slutten av skiftet. Jeg pleide å løpe henne i møte og se hva hun
hadde med seg hjem, men ikke i dag. Jeg ville bli hvor jeg var så
lenge jeg kunne, trygt i armkroken til Josef.
19

20
Men mamma så av en eller annen grunn annerledes på det.
Hun marsjerte opp verandatrappa og stilte seg foran oss og sa med
en så skingrende stemme at jeg skvatt der jeg satt: «Nova, hva er
det du gjør?»
Hun var rasende. Noe i det blussende røde ansiktet hennes sa
meg at jeg var i ferd med å begå en synd som var enda mer fryktelig
enn å bade midt i poliosesongen.
«Hva er det, mamma?» ropte jeg, oppriktig forskrekket. Jeg spratt
opp av husken og snublet nesten inn i mamma. «Hva er i veien?»
Men hun hadde allerede vendt oppmerksomheten fra meg til Josef.
«Mr. Karski, hvordan våger du?»
Josef hadde også reist seg nå, han sto med åpen munn som om
han forsøkte å si noe. Men mamma lot ham ikke komme til orde.
«Hvordan våger du!» gjentok hun. «Hun er bare et barn. Hvordan
kunne du –»
«Mamma, hva er i veien?»
«Jeg kan forsikre deg, Mrs. Tierney –»
«Jeg må be deg om å pakke sakene dine med en gang. Du må
umiddelbart se deg om etter et annet sted å bo.»
«Men Mrs. Tierney, hvis du bare lar meg –»
Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Mamma snudde seg og gikk
inn i huset. Jeg fulgte etter henne. «Men hvorfor, mamma? Hva
mener du med at han må pakke sakene sine?»
Akkurat da kom tante Dortha farende ut av kjøkkenet, den
grå hårtoppen hang på skjeve og forkleet var hvitt av mel. «Hva er
alt dette oppstyret, Catherine?» spurte hun oppjaget. Hun tørket
svetten av pannen med det ene håndleddet mens hun snakket.
«Hva er det som skjer?»
«Mr. Karski forlater oss, Dortha. Han drar med det samme!»
Mamma snudde seg og satte blikket i Josef som sto i døråpningen.
Ansiktet hans lyste av vantro.

«Men hvorfor? Hva i himmelens navn har han gjort?» Tante
Dortha så like forferdet og uforstående ut som Josef. Hver gang
hun kalte på himmelens navn, noe som var sjeldent, visste jeg at
hun følte seg fortapt.
«Det er ikke noe å diskutere, Dortha,» sa mamma. Hun holdt
ennå fast om knyttet med bakevarer, og nå gikk hun bestemt inn
på kjøkkenet og slo dørene igjen etter seg.
Tante Dortha snudde seg mot Josef og sa stille: «Nå må du
fortelle meg hva det her dreier seg om, Mr. Karski.» Hun avsluttet
setningen med et sukk, som om hun allerede var helt utslitt av hva
hun kunne komme til å høre.
Josef ristet på hodet, tydelig i villrede. «Jeg fant barnet gråtende,»
forklarte han og viste til meg med en håndbevegelse. «Jeg
forsøkte å trøste henne. Vi satt i hagegyngen en liten stund –»
«Ikke si mer.» Tante Dortha løftet hendene som en trafikkonstabel.
Hvis jeg håpet på en forklaring på mammas oppførsel – noe jeg
gjorde – håpet jeg forgjeves. Tante Dortha snudde brått på hælen
og satte kursen mot kjøkkenet.
«Men tante,» ropte jeg etter henne, «hva er det som skjer? Hvorfor
er Josef nødt til å dra?» Jeg så fra tante til Josef og tilbake igjen
før jeg brast i tårer.
Tante Dortha stoppet lenge nok til å si: «Ikke noe tuting, barn.
Hører du? Tårer løser ingen ting. Nå, gå og vask ansiktet og ro
deg og overlat resten til meg.»
«Men –»
«Gjør som jeg sier. Og vær ikke bekymret. Ikke du heller, Mr.
Karski. Her er det ingen som skal dra noen steder.»
Josef og jeg stirret stumt etter henne der hun gikk selvsikkert
ned hallen og inn på kjøkkenet.
21

22
Seile blant stjernene
Om sommeren sov Dewey på den overbyggede verandaen på bak-
siden av huset, siden det var kaldere der, og fordi han likte å ligge
våken om natten og se på stjernene. Dewey hadde store drømmer.
Han skulle bli astronaut, en som reiste i rommet, og – som jeg alt
har nevnt – den første mannen på månen. Over pulten på rommet
sitt hadde han hengt opp en papirlapp med et håndskrevet sitat av
astronomen Johannes Kepler: «Når det er funnet opp skip som
seiler mellom stjernene i rommet, vil det også melde seg menn
til å seile disse skipene.» Dewey hadde planer om å seile et av de
skipene. Jeg trakk aldri Deweys drømmer i tvil. For broren min
var alt mulig.
Om kvelden den dagen Dewey hadde dratt og badet uten meg,
gikk jeg ut av rommet mitt for å sitte sammen med ham på feltsenga,
noe jeg gjorde innimellom når heten fikk meg til å vri og
vende på meg som kjøtt på grillen. Den kvelden var jeg dessuten
urolig fordi jeg tenkte på mamma og Josef, og lurte på hva i all
verden han kunne ha gjort som fikk henne til å bli så sint. Jeg ville
at de skulle være venner – mer enn venner – men hvis Josef fikk
mamma til å bli så sint når han ikke engang hadde gjort noe galt,
var mulighetene for at det noen gang skulle skje noe godt mellom
dem, heller magre.

Jeg fant Dewey liggende med hendene under hodet mens han
stirret opp på nattehimmelen gjennom myggnettingen. Jeg la meg
stille ned på feltsenga, la hodet i armkroken til broren min, og en
kort stund kikket vi tause på himmelen sammen. Kinnet mitt ble
fuktig og glatt mot den varme huden til Dewey, og det var ikke
mye kjøligere der enn det hadde vært inne, men det gjorde ikke
noe. Det var fint å være sammen med Dewey.
Etter en stund brøt Dewey stillheten og spurte: «Er du fortsatt
sint på meg, Tag?»
Jeg rullet hodet fram og tilbake på armen hans for å gi til kjenne
at det var jeg ikke. «Nei,» sa jeg, «ikke nå lenger.»
Jeg tenkte han kanskje ville si at han var lei seg for at han
hadde dratt fra meg, men i stedet sa han: «Se opp der. Vet du hva
du ser?»
Jeg løftet blikket igjen tilbake til det sorte himmelteppet som
var overstrødd med blinkende lys. «Galaksen vår, Melkeveien,»
svarte jeg pliktoppfyllende.
Dewey trakk pusten dypt, og slapp den sakte ut igjen. «Mer
enn det,» sa han med stemmen full av undring. «Du ser rett inn i
fortiden. Har jeg noen gang fortalt deg det, Tag?»
Jeg nikket. «Fordi stjernene er så langt borte.»
«Det du ser der ute,» fortsatte Dewey, «er ikke himmelen slik
den ser ut i kveld. Det er slik den så ut for flere tusen, kanskje
millioner år siden. Stjernene er så langt borte at det tar veldig lang
tid før lyset når oss.»
«Og noen ganger,» fortsatte jeg, slik jeg hadde hørt det så mange
ganger før, «er ikke de stjernene der lenger når lyset når oss. De
har brent opp.»
«Det stemmer, Tag.» Dewey hørtes fornøyd ut. «Den nærmeste
stjernen er mer enn førti millioner kilometer unna. Alfa
Centauri.»
23

«Oi,» sa jeg og prøvde å forestille meg hvor langt førti millioner
kilometer var. Det var vanskelig når til og med én kilometer
virket som en ganske lang tur. «Tror du noen vil komme dit noen
gang?»
«Kanskje. Ikke mens vi lever. Men jeg skulle ønske jeg kunne
reise så langt.»
«Jeg også. Men vi vil komme til månen, ikke sant Dewey?»
«Det kan du vedde på. Jeg skal i hvert fall så langt ut.»
Han var ute og gikk på månen i samme stund. Jeg skjønte det
av klangen i stemmen hans, og på måten han stirret på den enorme
opplyste steinen på himmelen. Men jeg hadde egentlig ikke lyst
til å snakke om månen og stjernene. Ikke akkurat da i hvert fall.
Jeg hadde lyst til å snakke om mamma og Josef, men samtidig var
jeg litt redd for å ta det opp, å sette ord på det og gjøre den fæle
scenen virkelig igjen. For å opparbeide meg mot, skiftet jeg tema
og spurte: «Hvor dro dere i dag, Dewey?»
«For å bade, mener du?» Da jeg nikket, sukket han, en motstrebende
Galileo som returnerte til jorden. «Vi dro bort til Cedar
Lake,» sa han.
«Hvordan kom dere til Minneapolis?»
«Butterfield-trikken.»
«Å ja.» Mr. Butterfield, faren til Jeremy, var maskinist på Selby-
Lake-trikken som gikk fra St. Paul inn til Minneapolis. Noen
ganger lot han guttene få en gratistur. «Var det morsomt?»
Dewey trakk på skuldrene og bevegelsen løftet hodet mitt en
anelse. «Det var greit nok. Men Clara Duncan hadde piknik der
sammen med broren sin og noen av vennene deres. Jeg snakket litt
med henne, og broren hennes hisset seg skikkelig opp. Han ga meg
ei skyllebøtte så du skulle tro at jeg hadde prøvd å trekke henne
inn i buskene eller noe, og ikke bare spørre henne om hvordan
hun hadde det.»
24

Jeg ble liggende og gruble litt. «Hvorfor skulle du ha lyst til å
trekke noen inn i buskene?»
«Jeg hadde ikke det. Det er det som er poenget. I hvert fall ikke
Clara Duncan. Jeg mener, hun er en grei jente, og jeg prøvde bare
å være vennlig og si hei, siden jeg kjenner henne fra skolen. Men
så kommer broren hennes med busta i været, som om han er nødt
til å beskytte henne eller noe. Han sa at hvis vi ikke stakk av, ville
jeg få meg en på tygga, så Andy og Jeremy og jeg var nødt til å
finne et annet sted å bade. Vi fant en annen strand, men den var
ikke på langt nær så fin som den vi hadde vært på til å begynne
med.»
«Det var dumt, Dewey.»
«Ja, vel, jeg tror han bare ville vise seg siden den nye jenta,
Eleanor, var sammen med dem. Du vet hvem jeg mener? Hun og
Clara har vært bestevenninner siden Eleanor begynte på skolen.»
Jeg hadde sett Eleanor en gang. Hun var pen. Kanskje det var
derfor Dewey hadde snakket med Clara. «Er du forelsket i henne,
Dewey?»
«I hvem?»
«Eleanor?»
«Næ-æi. Jeg kjenner henne ikke engang.» Men måten han sa
det på, nesten litt lengselsfullt, fikk meg til å tro at han var forelsket
i henne, selv om han ikke kjente henne.
Det hadde skjedd noe rart med Dewey etter at han hadde fylt
tretten for noen måneder siden. Plutselig var medisinskapet på badet
fullt av flere forskjellige barberskum, etterbarberingsvann, barberhøvler,
deodoranter, talkum og hårvann – alt sammen helt nytt
for meg siden det ikke var noen annen mann i familien. Han hadde
en Old Spice barberkopp som det virket som bare sto på hylla til
pynt, og en flaske med noe som het Barbasol, som markedsførte
seg som en hygienisk skjeggmykner for moderne barbering. Dewey
25

hadde ikke noe skjegg som trengte å bli mykere, i hvert fall ikke
som jeg kunne se. Men han hadde masse tykt hår på hodet, og for
det hadde han samlet flasker med Vitalis, Vaseline Leggevann og
Wildroot hårolje. Jeg skjønte ingenting av det, til mamma fortalte
meg at Dewey var i ferd med å legge barndommen bak seg nå, og
at han forberedte seg på å ta skrittet videre inn i manndommen.
Mann! Hvis han ikke ga seg selv noen år på turen, kom det til å
bli et veldig langt skritt fra der han var nå til dit han ville være.
Det virket ikke som om mamma hadde det minste imot at Dewey
brukte så mye av det han tjente på jobben sin i matbutikken på
alle disse unødvendige tingene. Mamma sa at når jeg ble tretten,
ville jeg sannsynligvis være opptatt av dameting, men jeg sa aldri
i livet. Jeg ville ikke bli voksen før jeg var nødt. Nei, så menn. Jeg
ville nyte hvert eneste minutt av barndommen min, ellers takk.
Jeg likte ikke å tenke på at Dewey ble voksen. Jeg ville at han
skulle bli værende i barndommen sammen med meg. Men det var
enkelte ting jeg ikke kunne stanse, og en av dem var tiden. Det
beste jeg kunne gjøre, var å forsøke så godt jeg kunne å beholde
Dewey som bestevenn, uansett hva som skjedde.
«Så det var ikke så veldig morsomt, da?» Jeg håpet i det stille
at jeg ikke hadde gått glipp av noe.
Dewey trakk på skuldrene igjen. «Og dessuten ble vi der ikke
noe lenge, for Andy sa han ikke følte seg bra.»
«Hva var det med ham?»
«Jeg vet ikke. Han hadde vondt i hodet eller noe sånt, så vi bare
svømte og herjet litt, og så kledde vi på oss og hoppet på trikken
hjem igjen. Men Tag, du sier vel ikke noe til mamma om at jeg
dro og badet?»
«Så klart ikke. Jeg sier det aldri.»
«Det er bra, Tag. Jeg skal oppkalle maskinen min etter deg, vet
du. Nova-maskinen. Flott, ikke sant?»
26

«Ja.» Jeg var stolt og glad.
Nova-maskinen var en annen ting Dewey drømte om. Han
drømte om å bygge en maskin som kunne fange opp musikken i
sfærene. Han fortalte meg hvordan de gamle grekerne trodde at
stjernene og planetene laget vakker lyd der de beveget seg gjennom
himlene, men menneskeøret kunne ikke høre den. Så Dewey
ønsket å fange opp og spille av musikken med en spesiell maskin,
slik at verden kunne høre den. Han sa det ville være vakrere enn
alt annet vi før hadde hørt.
Broren min hadde arvet forkjærligheten sin for himlene fra
mamma, som viste ham et teleskop allerede før han var tre. Pappa
hadde gitt mamma et teleskop i bryllupsgave, og Dewey sa
at det var antakelig den eneste gode tingen pappa hadde gjort
for henne. I ti år hadde mamma og Dewey stirret opp på nattehimmelen
sammen, satt opp teleskopet bak i hagen og betraktet
stjernebildene slik andre mennesker underholdes av kino. Dewey
bygget sitt eget teleskop av pappsylindere og linser fra forstørrelsesglass.
Han laget til og med et stativ av gamle bordbein han
fant på fyllinga. Mamma oppmuntret ham og hjalp noen ganger
til med å bygge. Selvfølgelig var ingen av teleskopene hans
like fine som modellene i butikkene, men han var veldig stolt av
dem.
Noen ganger tok mamma og Dewey trikken de fire milene ut
til Excelsior for å komme bort fra lysene fra byen. Der kunne de
se på stjernene som skinte over den store vannflaten til Lake Minnetonka.
Det hendte de ble så oppslukt av stjernetittingen at de
mistet følingen med tiden og ikke begynte å tenke på hjemturen
før siste trikk hadde gått. Heldigvis hadde vi en fjern slektning i
Excelsior som lot mamma og Dewey overnatte hos seg når de
mistet trikken hjem.
Navnet mitt hadde selvfølgelig forbindelse med mammas for-
27

kjærlighet for stjernene. Jeg vet ikke hva faren min syntes om at
jeg ble kalt Nova. Antakelig mente han ikke noe i det hele tatt;
etter hva jeg senere fikk høre, hadde han andre og mer presserende
ting å tenke på da mamma ventet meg. Men det hørte til et annet
liv, og akkurat nå var jeg mer opptatt av den faren jeg håpet å få,
enn den jeg hadde mistet.
«Dewey?»
«Ja?»
«Mamma holdt på å kaste ut Josef i dag.» Hjertet mitt slo hardt
bare ved lyden av ordene.
«Å ja?» Han hørtes interessert ut. «Hvorfor det?»
«Jeg vet ikke. Hun kom hjem fra bakeriet, og Josef og jeg satt
i hagegyngen og snakket, og mamma ble bare fykende sinna og
sa at han måtte pakke sakene sine og dra.»
Dewey tenkte litt. «Men hun sa ikke hvorfor?»
«Nei. Men du skulle ha trodd at han hadde drept noen slik hun
bar seg.»
«Og hva skjedde? Han skal vel ikke dra? Han var jo her til
kveldsmat.»
«Ja, han blir nok værende. Tante og mamma var lenge alene
på kjøkkenet, og jeg hørte det smelle i kjeler og skapdører, men
jeg klarte ikke å få med meg hva de sa. Og så kom mamma og
tante ut, og tante sa til Josef at det hadde vært en misforståelse
og at han kunne bli hvis han ville.»
«Å ja? Og hva sa han, da?»
«Han sa at om det ville by på problemer at han ble boende, ville
det være bedre om han dro, men tante sa nei, nei, nei, de ville at
han skulle bli, og hun sendte mamma et blikk som kunne ha lagt
en okse i bakken. Så mamma sa: ’Det er greit, Mr. Karski, du kan
bli’, og det var alt.»
«Jøss, Tag, det var skikkelig rart. Jeg skjønner ikke hva det var
28

som fyrte opp mamma denne gangen. Kunne ha vært hva som
helst. Vil du jeg skal snakke med henne?»
«Nei, ikke gjør det. Da blir hun bare sinna igjen. Voksne er helt
umulig å forstå seg på noen ganger.»
«Ja, det er i hvert fall sant.»
«Jeg er bare glad for at Josef blir.»
«Og jeg er glad for at du er glad.»
Etter en stund spurte jeg: «Vet du hvorfor jeg er glad, Dewey?»
Dewey tenkte litt. «Jeg gjør vel ikke det.»
«Vel, jeg håper at Josef kanskje kan bli den nye faren vår en
dag.»
Dewey ble stille. Han må ha tygget litt på tanken. Til slutt sa
han: «Jeg trodde du ville at Tom Diehl skulle bli faren vår.»
Thomas Diehl var naboen vår på den andre siden av gata.
Alle visste at han ville ha giftet seg med mamma på flekken, alle
utenom mamma, antar jeg. Det virket ikke som om hun la merke
til ham, det hjalp ikke engang at han satt ved middagsbordet vårt
hver eneste søndag. Men helt siden Mr. Diehl kom tilbake fra
Europa, etter å ha sloss mot tyskerne, og oppdaget at han var skilt
– tante sa at ekteskapet hans var et av krigens ofre – hadde jeg
håpet at mamma ville gifte seg med ham så vi kunne bli en vanlig
familie.
«Jeg gjorde det,» sa jeg som svar på Deweys bemerkning. «Jeg
mener, jeg gjør det ennå. Men jeg vet ikke. Nå liker jeg Josef
også.»
Broren min lo høyt. «Vel, ikke bruk for mye tid på å velge mellom
dem, Tag. Det er ikke opp til deg, vel? Det er opp til mamma,
og jeg tror ikke hun har lyst til å gifte seg igjen, ikke etter alt styret
med pappa og sånn.»
«Hvorfor? Hva er i veien med pappa?»
29

«Ingenting er i veien med pappa – eller var i veien med ham.
Men jeg vet ikke; det er vanskelig å forstå når du er så liten.»
«Jeg forstår hvis du forklarer det for meg, Dewey.»
Dewey trakk på skuldrene. «Jeg er ikke sikker på om jeg forstår
det selv, men jeg gidder ikke sløse bort tiden med å tenke på det.
Det er det samme for meg om vi får en ny far eller ikke.»
«Er det?» Jeg var oppriktig forbauset. Jeg trodde han ville ha
likt å få en mann til i huset. Han var omgitt av meg, mamma og
tante Dortha, som forresten ikke var tanten vår på ordentlig, men
en tremenning av mamma. Og det var alt. Vi tre damene var hele
familien hans. Dewey hadde ikke noen til å gjøre far-sønn ting
med, som å spikke og fiske og kommentere baseballresultater, eller
kanskje si et stygt ord sammen med uten å måtte be om unnskyldning.
Men så igjen, kanskje det var en del av det å bli voksen. Man
mente at man ikke trengte en far lenger.
«Hvorfor skulle det ikke det?» spurte han. «Det er helt fint sånn
det er.»
«Men alle andre har en far.»
«Nei, ikke alle.»
«Jo alle.»
«Men hva med Newberry-tvillingene, da? De har ikke noen
far. Han ble drept i krigen. Husker du?»
«Ja vel. Men de fleste unger har allikevel en far, eller ville ha
hatt det hvis det ikke var for krigen. Det er unaturlig ikke å ha
en.»
Dewey trakk på skuldrene igjen. «Man kan ikke ha alt, Tag.»
Jeg geipte til svaret hans. «Jeg vil ikke ha alt. Jeg vil bare ha en
far.»
«Vel, det blir antakelig ikke Josef. Det håper jeg i hvert fall
ikke.»
«Hvorfor sier du det?»
30

«Jeg vet ikke. Jeg får litt gåsehud av ham. Det er som om han
skjuler noe, eller vet noe vi andre ikke vet, og så ser han ned på
oss fordi vi ikke vet det.»
«Han er ikke sånn, Dewey! Han er snill.»
«Vel, du får mene hva du vil, Tag. Spiller ingen rolle for
meg.»
«Jeg tror du sier det bare fordi han er skarp og er lærer på et
college, og fordi han ikke er som de andre folka rundt her som i
alle fall ikke har noen grunn til å sette nesa i været.»
«Jeg vet ikke.» Dewey flyttet litt på den armen hodet mitt hvilte
på. «Kanskje. Men som jeg sa, spiller det ingen rolle. Det er opp
til mamma, og hun kommer ikke til å gifte seg igjen uansett. Så
hva kan du gjøre?»
Spørsmålet hans ble stilt med et skuldertrekk og markerte slutten
på samtalen. Han ventet ikke noe svar, men jeg ga ham et
likevel. «Jeg skal ønske meg det når jeg ser et stjerneskudd. Det
er det jeg skal gjøre.»
Dewey snudde på hodet og smilte til meg. Etter en stund sa
han: «Greit da, Tag. Hvis det betyr så mye for deg, skal jeg også
ønske meg en far.»
«Takk, Dewey.» Jeg flyttet ansiktet mitt nærmere hans. Noen
ganger var det å ha en bror som Dewey nesten like fint som å ha
en far.
Vi ble begge liggende og se på nattehimmelen og vente på et
stjerneskudd. Og der og da bestemte jeg meg for å sende et ønske
hver eneste gang jeg så et stjerneskudd, til alle mulige stjerner
som ville lytte til meg, inntil jeg hadde en far og familien min var
komplett. Og inntil det skjedde, ville jeg takke lykkestjernen min
for at jeg i det minste hadde Dewey.
«Dewey?» spurte jeg.
«Ja?»
31

«Når du drar til månen, får jeg være med da?»
«Garantert.» Han nikket. Håret hans kilte meg på pannen.
«Når jeg drar til månen, skal du få være med.»