Regionalhistoriske forskningsoppgaver 07 - Universitetet i Agder

SOS-P.3 Bortsetting av barn i fosterhjem og barnehjem
31
Kontaktpersoner, institusjoner Inge Manfred Bjørlin, Aust-Agder ulturhistoriske
senter (AAks) Thomas Olsen, Bredalsholmen
Dokk og Fartøyvernsenter (BDF)
Fagområde og periode Sosialhistorie, 18- og 1900-tallet
Generell bakgrunn for prosjektet
I Norge har det eksistert institusjoner for barn siden 16- og 1700-tallet, men det var først i
siste halvdel av 1800-tallet samfunnet utvidet ansvaret overfor barna. Utviklingen skjedde
dels gjennom lovgivning, og dels gjennom private tiltak. Private organisasjoner stod for en
sterk vekst i barnehjemsutbyggingen, og rundt 1900 kom flere lover som skulle regulere
bortsettingen av barn: vergerådsloven (1896), fattigloven (1900), pleiebarnslovene (1905,
1915). Alle barn, fattige, forsømte, ”vanartede”, foreldreløse, skulle ha et minimumskrav på
omsorg og forsørgelse, og oppdragelse på et slikt nivå at de kunne bli samfunnsnyttige
voksne.
Vergerådsloven bestemte at barn som ikke var fylt 16 år, kunne settes bort hos
fosterforeldre, i barnehjem, skolehjem eller i lignende institusjoner, dersom barnet hadde
begått straffbar handling, ble mishandlet eller forsømt av foreldrene, eller barnets oppførsel
var av en slik karakter at hjem eller skole ikke maktet å oppfylle oppdragerrollen (§1). Til å
administrere loven skulle det opprettes et vergeråd i hver kommune. De fleste offentlige
bortsettinger foregikk likevel gjennom fattigvesenet. Først i 1953 med de nye
barnevernslovene ble barna trukket ut av fattigsystemet, og de kommunale
barnevernsnemdene fikk ansvar også for barn under forsorgsvesenet.
Tre former for bortsetting av barn har dominert i perioden: – Bortsetting i fosterhjem
var den mest vanlige ordningen inntil 1920-årene – Barnehjem, fra 1870-tallet, men med bredt
gjennombrudd for slike institusjoner i mellomkrigstiden, og – Adopsjon, mer vanlig fra tiden
etter andre verdenskrig.
Det vil være interessant å undersøke hvordan barna ble tatt hånd om både hos
privatpersoner og i institusjonspleien, og hvordan relasjonen mellom det offentlige og private
organisasjoner endret seg innen barneomsorgen i perioden.
Prosjektet omfatter to delområder
SOS-P.3.1 Barn i forsterhjem, ca. 1870-1950 (Thomas Olsen)
SOS-P.3.2 Barnehjem og barnehjemsbarn, ca 1870-1990 (Thomas Olsen og Inge
M. Bjørlin)