Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

ET UTENRIKSMAGASIN FRA 

FLYKTNINGHJELPEN 01/2009 KR. 79,- 

Ban Ki-moon ville 

reformere FN. 

– Men det nye lederskapet 

har ikke 

innfridd de store 

HOPE?Generalsekretær 

forventningene, 

sier Raymond 

Johansen. 

– FN TRENGER EN OBAMA 

ISSN 1891-2230 

TEMA 

Narkotika som 

drivkraft i krig 

og konflikt 

PROFILEN 

Åsne Seierstad 

– Historien 

skrives nå 

AKTUELT 

Sri Lanka 

mellom tiger 

og løve

Adelard er én av 20 millioner grunner 

til at vi ber om din hjelp 

I dag er det 42 millioner mennesker på fl ukt fra 

krig og konfl ikt i verden. Bare i Kongo er 1.4 

millioner mennesker på fl ukt i eget land. Halvparten 

er barn. Adelard er en av dem. Under et 

angrep fra opprørshæren i 2007 forsvant moren 

mens faren ble drept foran øynene på gutten. 

I dag bor han sammen med en annen familie 

og går på en av våre skoler i Øst-Kongo. 

Her driver Flyktninghjelpen ni fl yktningleire med 

med mer enn 100 000 internfl yktninger. Siden 

november i fjor har vi også bygget 18 skoler, 

noe som gir fl ere tusen barn et nytt håp 

for fremtiden. Din støtte hjelper. 

Vi trenger å hjelpe fl ere. 

BLI FADDER. 

RING 08009 ELLER REGISTRER DEG PÅ WWW.NRCFADDER.NO 

Innhold 0109 

PERSPEKTIV – ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 

06 

20 

SIVILE RAMMES 

Sivile er i ferd med å bli legitime 

mål i krigføringen og 

humanitære organisasjoner 

stenges ute, skriver Elisabeth 

Rasmusson i sin kronikk. 

FNS SVAKE LEDER 

I et åpenhjertig intervju 

tilkjennegir Raymond Johansen 

sin skuffelse over Ban 

Ki-moon og sier at det er på 

tide at FN får sin Obama. 

28 BARNEKRIGERNE 

Perspektiv har truffet Christine, 

Evelyn og Josefine i Nord- 

Uganda. De forteller hvordan 

de ble kidnappet og tvunget 

til å drepe. Nå har de fått nytt 

håp for framtiden. 

36 PROFILEN: 

ÅSNE SEIERSTAD 

48 

50 

Journalisten og forfatteren 

Åsne Seierstad har i en årrekke 

rapportert om livet og 

døden bak krigens frontlinjer. 

I møtet med Perspektiv reflekterer 

hun over fortiden og 

snakker om tilværelsen i dag. 

26 000 000 

26 millioner er på flukt i eget 

land viser ferske tall fra Flyktninghjelpen. 

TAMILTIGRENE KNUSES 

Sri Lankas 26. år lange borgerkrig 

går mot slutten. Veien 

mot fred og forsoning kan bli 

både lang og smertefull. 

10 TEMA: NARKO-OFRENE 

Seniorrådgiver Richard Skretteberg i Flyktninghjelpen skriver 

at narkotika ikke kun rammer ofrene i vår del av verden, men 

at narkotikaen også blir en svøpe for befolkningen i de landene 

som produserer den. Politisk ustabilitet, kriminalitet, korrupsjon 

og flyktninger preger disse landene. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

3 

FOTO: Jesus Abad Noruega

Leder 

Velkommen til 

et nytt Perspektiv 

n Det er få organisasjoner i Norge som 

har så mange ansatte i konfliktsoner 

rundt i verden som Flyktninghjelpen. 

Hver dag får vi inn rapporter, nyheter, 

historier, politiske kommentarer og analyser 

fra våre 2600 ansatte. Det er summen 

av denne kunnskapen magasinet 

Perspektiv representerer. Sammen med 

inviterte skribenter ønsker vi å sette enkelthistorier 

og internasjonale humanitære 

spørsmål i relasjon til verdens politiske 

og økonomiske utfordringer. 

n Situasjonen på bakken i for eksempel 

Myanmar og Georgia preges også av 

finanskrisen, presidentvalget i USA og 

klimaendringer, men på forskjellige måter. 

Dette magasinet vil sette enkeltmenneskers 

utfordringer i sammenheng med 

våre felles globale utfordringer. 

n 42 millioner mennesker er på flukt, de 

fleste av disse i eget land og over halvparten 

er barn. Vår tids verste humanitære 

konflikter utspiller seg i disse dager 

i DR Kongo, Somalia, Afghanistan og Sri 

Lanka. Vi er øyenvitner til dagens katastrofer, 

vi gjør hva vi kan for å hjelpe til. 

Samtidig ser vi at det å forstå konfliktene, 

forstå historien og sette hendelser i sammenheng, 

er forutsetninger for å kunne 

yte mer til rett tid. Vår viktigste kompetanse 

i Somalia for eksempel er unge og 

handlekraftige norsk-somaliere som kan 

4 PERSPEKTIV 

området, som forstår hvordan man kan få 

tilgang til de som trenger hjelpen mest. 

n I dette nummeret av Perspektiv ser vi 

nærmere på hvordan ulike opprørsbevegelser 

tar over kontrollen av narkotikanettverk 

for å finansiere krigføring, fra 

Afghanistan til Colombia. Vi har også pratet 

med tre jenter som har vært gjennom 

et helvete som barnesoldater i Uganda, 

men som nå prøver å komme på beina 

igjen i ett av våre program i landet. Barnesoldater 

og narkotika er to store fremtidige 

sikkerhetspolitiske utfordringer. 

Mange og ulike synspunkter skal prege 

vårt nye magasin, det er dette som kan 

skape ny forståelse og kompetanse. 

n Velkommen til vårt nye magasin Perspektiv 

– et magasin vi er stolte av å kunne 

dele med alle som er opptatt av internasjonale 

spørsmål. 

n n Vi ser at det å 

forstå konfliktene, forstå 

historien og sette hendelser 

i sammenheng, 

er forutsetninger for å 

kunne yte mer til rett tid. 

Perspektiv er et utenriksmagasin 

fra Flykninghjelpen. 

Flyktninghjelpen ble stiftet i 

1946 og er i dag Norges største 

humanitære organisasjon med 

2600 ansatte i over 20 land. 

Utgiver 

Flyktninghjelpen 

Postboks 6758 St. Olavs Plass 

0130 Oslo 

www.flyktninghjelpen.no 

Ansvarlig redaktør 

Erik Giercksky 

Redaktør 

Roald Høvring 

roald.hovring@nrc.no 

Redaksjonssjef 

Erik Tresse 

Redaksjon 

Eirik Christophersen 

Richard Skretteberg 

Siri Elverland 

Truls Brekke 

Patrik Ekløf 

Rolf A. Vestvik 

Annonsesalg 

Solfrid Granaas 

Tlf.nr. 22 60 46 51 

Mob: 918 34 449 

Design 

Teft Design as 

Trykk 

Gamlebyen Grafiske 

Opplag 

45 000 

Forsideillustrasjon 

Arild Sæther 

For spørsmål om Flyktninghjelpens 

arbeid, kontakt 

kommunikasjonssjef Rolf A. 

Vestvik rolf.vestvik@nrc.no 

Vi vil gjøre en forskjell 

Som bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med 135 000 medarbeidere 

i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres 

globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur. 

Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår 

virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet 

er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot 

hva samfunnet trenger. 

På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter vi leverer 

tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial — 

både på kort og lang sikt. 

Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og 

rådgivning. Våre 135 000 ansatte verden over — 1 400 i Norge — har et sterkt fellesskap bygget 

på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til at våre medarbeidere, kunder 

og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, se www.ey.no 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 5

Kronikk 

6 PERSPEKTIV 

ELISABETH RASMUSSON, 

generalsekretær 

i Flyktninghjelpen 

Vi har sett det igjen og igjen de siste årene – nå sist 

på Sri Lanka: Sivilbefolkningen blir fanger midt i krigssonen, 

og utsatt for uholdbare og stadig mer overlagte overgrep i væpnede 

konflikter. Overgrep mot sivile er blitt en del av strategien. 

Mennesker 

som deg og meg 

Krig har alltid rammet mennesker hardt, 

og sivilbefolkningen har alltid vært skadelidende. 

De typiske overgrepene har vært 

fordrivelse der de krigførende partene 

ser seg tjent med å flytte hele eller deler 

av befolkningen fra et område. Videre 

har krigførende parter alltid ødelagt sivil 

infrastruktur av militær interesse, som 

broer, jernbanelinjer og veier. I tillegg 

har sivile alltid havnet i kryssilden og blitt 

uskyldige ofre. 

Det som imidlertid er nytt de siste årene, 

er at sivile oftere og oftere blir direkte 

mål og viktige strategiske brikker for de 

stridende partene. 

NYE OVERGREP 

Mange kaller det en fattigmannsstrategi, 

eller rett og slett desperasjon – å bruke 

sivile som gisler, skjold eller mål. Vi i 

Flyktninghjelpen er vitne til dette hver 

dag – på alle nivåer. Tydeligst kommer 

dette frem ved en hyppigere ødeleggelse 

av sivil infrastruktur som ikke har militær 

relevans. I Pakistan og Afghanistan har 

ødeleggelser av skoler økt dramatisk. Her 

føres det krig mot sivilbefolkningen ved 

at stridførende grupper ødelegger skoler 

der jenter gis undervisning. Skolene, 

med sine elever og lærer er militære mål 

i seg selv. 

Andre eksempler på sivile mål i konvensjonell 

krig, er Israels krigføring i 

Gaza i januar i år, der den israelske krigsmaskinen 

angrep skoler, sykehus og privatboliger. 

Vanlige palestinere på Gaza 

ble dermed ofrene. 

Noe av grunnen til dette, og en utfordring 

i seg selv, er at ulike militære grupper 

ofte angriper motparten fra rene sivile 

områder. Vi så det i Gaza og nå ikke 

minst på Sri Lanka. Det samme skjer i 

Irak, hvor amerikanske styrker ofte angripes 

fra privatboliger. Når amerikanerne 

skyter tilbake, går det derfor ut over 

vanlige menneskers hus. 

RAMMER SIVILE 

Terrorister og selvmordsbombere angriper 

bevisst mål hvor sivile vil rammes i 

størst mulig grad. New York, Madrid og 

London huskes best, men det skjer nærmest 

daglig i Irak og Afghanistan. I Øst- 

Kongo er 30 000 kvinner voldtatt som 

en del av borgerkrigen. Hensikten er å 

straffe og ydmyke fiendens kvinner og 

barn. Og det skjer ikke bare i det mørke 

Afrika. Det samme opplevde vi i krigene 

på Balkan. 

En ytterligere trussel mot sivile, er 

at de sperres inne i områder og brukes 

som levende skjold mot angrep utenfra. 

I konflikten på Sri Lanka var mellom 

100 000 og 200 000 mennesker fanget av 

LTTE-geriljaen og brukt som skjold mot 

angrep fra Sri Lankas hær. Hvor mange 

som har omkommet på grunn av dette, 

vil det ta lang tid å få klarhet i. 

Konklusjonen er at sivile har blitt en 

strategisk komponent for de stridende 

partene. Gamle regler for krig blir satt 

til side, og siviles lidelser er blitt et mål i 

seg selv. 

HUMANITÆRE ROM 

Flyktninghjelpen har som mandat å hjelpe 

mennesker på flukt fra krig og konflikt. 

Vår største utfordring er imidlertid 

tilgang til de menneskene som har behov 

for hjelp. Som nødhjelpsorganisasjon 

opplever vi stadig oftere at vi ikke kommer 

inn i de områdene hvor det er nødlidende 

mennesker. Lidelse er omvendt 

proporsjonalt med tilgangen på humanitær 

hjelp. Dette legger et klart ansvar på 

partene som hindrer tilgang. 

Begrepet det humanitære rom er mangetydig, 

men brukes først og fremst om 

sivile organisasjoners evne og mulighet 

til å få tilgang til utsatte befolkningsgrupper 

i krevende sikkerhetssituasjoner. Det 

handler imidlertid også om sivilbefolkningens 

mulighet til selv å få tilgang til 

basistjenester eller nødhjelp, samt om 

respekten for sivile områder hvor kamphandlinger 

ikke skal foregå. Det som 

skjer i dag er at det humanitære rom blir 

mindre og mindre. Mat, vann, medisiner 

og andre livsnødvendige nødhjelpsartikler 

blir stanset på frontlinjen. Dette er et 

overgrep mot den uforskyldt skadelidende 

sivilbefolkningen. 

UAVHENGIGHET OG KOMPETANSE 

Derfor jobber nødhjelpsorganisasjonene 

iherdig med å forhandle om tilgang 

til mennesker som trenger hjelp, og slik 

skape humanitære rom. For Flyktninghjelpens 

del baserer vi oss på lokal kompetanse 

og ansetter mennesker som kjenner 

virkeligheten i de områdene vi jobber. 

Uten grunnleggende lokalkunnskap vil vi 

som organisasjon bli hjelpeløse tilskuere 

i stedet for aktive hjelpere. Kunnskap er 

avgjørende for å forstå den politiske konteksten 

vi jobber i, slik at vi kan forutse 

endringer. Dernest er det viktig at vi som 

aktør har en sterk responskapasitet slik 

at vi kan operere uavhengige av donorer 

som kan ha en politisk agenda. Den uavhengigheten 

vi som nøytral nødhjelpsorganisasjon 

har, er avgjørende både for at 

vi får tilgang, og for at vi kan drive nødhjelpsarbeidet 

uten at noen av partene i 

konflikten kan mistenke oss for å ha andre 

agendaer. 

Når vi nå opplever at sivile i så sterk 

grad blir en del av de krigførende parters 

strategi, blir vi alvorlig bekymret. Ikke 

bare vanskeliggjør dette vårt arbeid, men 

det undergraver fullstendig grunnvollene 

verdenssamfunnet bygger på, som Genevekonvensjonene 

og menneskerettighetene. 

Det innebærer en gradvis utvisking 

av respekten for mennesker rett til et verdig 

liv. Dette burde bekymre noen og enhver 

her i Norge. For det vi snakker om 

er helt vanlig mennesker – mennesker 

som deg og meg. n 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 7

FOTO: Scanpix 

Brennpunkt 1 

2 

1 

2 

3 

4 

Nord-Korea: Provoserer med rakettoppskyting 

Pakistan: Taliban på fremmarsj 

Sri Lanka: Siste kapittel 

Somalia: Klanskrig 

NORD-KOREA 

NORD-KORA 

PROVOSERER 

Temperaturen på forholdet 

mellom Nord-Korea 

og resten av verden sank 

ytterligere etter at myndighetene 

i landet, mot 

store internasjonale protester, 

skjøt opp en prøverakett 

i april. Her fra 

demonstrasjoner i nabolandet 

Sør-Korea. 

8 PERSPEKTIV 

4 

PAKISTAN 

TRUES AV 

TALIBAN 

Taliban vinner stadig terreng 

i Pakistan. Swat-dalen i 

Nordvest-Pakistan er blitt et 

fristed for Taliban og Al-Qaida. 

Sharia-domstoler er innført, 

og området er avskåret fra 

journalister og internasjonale 

hjelpeorganisasjoner. Nå har 

Taliban utvidet sitt område og 

har også tatt kontrollen over 

Buner-distriktet sør for Swat 

og kun ti mil fra hovedstaden 

Islamabad. Regjeringen har 

sendt militære forsterkninger 

til Buner, men mange er svært 

urolige over det som skjer. Pakistan 

har atomvåpen og nesten 

ingen tør tenke på hva som 

kan skje hvis disse kommer i 

hendene på Taliban eller Al- 

Qaida, som også har fått fotfeste. 

Å få kontroll over Swat 

har mange sett på som en forutsetning 

for å snu utviklingen 

i Afghanistan. 

3 

FOTO: Scanpix 

122 

VERSTING 1: SOMALIA VERSTING 2: AFGHANISTAN VERSTING 3: SUDAN VERSTING 4: PAKISTAN 

45 33 19 5 

SOMALIA 

VERDENS 

FARLIGSTE LAND 

Somalia regnes for verdens farligste 

sted. FNs generlsekretær, 

Ban Ki-moon, regner det som for 

farlig å gå inn med fredsstyrker. I 

fjor ble 45 hjelpearbeidere drept 

på jobb i Somalia. Hver tredje 

innbygger har flyktet fra landet 

og én million er på flukt i eget 

land. Pirater herjer farvannet 

utenfor kysten. 

hjelpearbeidere ble drept på jobb i 2008. 

Det gjør det farligere å jobbe som hjelpearbeider 

enn å delta i militære FN-operasjoner. Til sammen ble 

260 humanitære hjelpearbeidere angrepet i 2008. 

SRI LANKA 

TAMILTIGRENE 

NEDKJEMPES 

Regjeringshæren på Sri Lanka er i 

ferd med å nedkjempe Tamiltigrene. 

Den mer enn 25 år gamle konflikten 

har tatt livet av over 70 000 mennesker 

– de aller fleste sivile. Nærmere 

en halv million, flesteparten tamiler, 

er på flukt i eget land. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 9 

400% 

ØKNING PÅ 

10 ÅR 

FOTO: Scanpix FOTO: Scanpix

ILLUSTRASJONSFOTO: Teft Design 

■ TEMA Narkotikaens ofre 

10 PERSPEKTIV 

I verdens tre største produsentland 

av narkotika, Afghanistan, Colombia og 

Myanmar, er det mellom åtte og ni millioner 

flyktninger og internt fordrevne. 

Her i vesten liker vi å tenke på oss selv 

som narkotikaens eneste ofre. 

TEKST: Richard Skretteberg 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 11


AFGHANISTAN 

FOLKETALL: 27 100 000 

AREAL: 647 500 km2 FLYKTNINGER: 3 057 400 

INTERNT FORDREVNE: Minst 235 000 

■ I Afghanistan finansierer opiumsproduksjonen 

krigføringen til 

Taliban, slik den finansierte motstandskampen 

mot Sovjetunionen. 

Det var under CIAs største 

operasjon mot Sovjetunionen på 

1980-tallet at Afghanistan utviklet 

seg fra å være en ubetydelig 

produsent til å bli verdens ledende 

opiumsprodusent. Sivilbefolkningen 

har blitt de store taperne. De har 

kommet i skvis mellom ulike væpnede 

gruppene og må forholde seg 

til korrupte statlige institusjoner. I 

2000 og 2001 hadde Taliban praktisk 

talt stoppet opiumsproduksjonen. 

Bare 185 tonn ble produsert, 

i hovedsak i områder utenfor Talibans 

kontroll. Ifølge FNs kontor for 

narkotika og kriminalitet (UNODC) 

steg produksjonen til 3600 tonn i 

2003 og hele 8200 tonn i 2007. 

■ I februar i år gikk britiske NATOsoldater 

for første gang til angrep 

på narkolaboratorier i det krigsherjede 

landet. Den årlige produksjonen 

av opium i Afghanistan antas 

å ha en gateverdi på 25 milliarder 

kroner og hovedhensikten til NATO 

er å bremse pengestrømmen til Taliban. 

Den sørlige delen av landet 

kan stå overfor en kollaps som følge 

av krig, narkotrafikk, kriminalitet 

og korrupsjon. I 2009 håper likevel 

UNODC at produksjonen vil gå noe 

ned. Det er interessant at hovedargumentet 

ikke er at dette vil være 

et resultat av militære aksjoner, 

men at prisen på opium har gått 

ned, mens prisen på hvete har økt. 

12 PERSPEKTIV 

OPIUMSPRODUSENT: Det afghanske nasjonalpolitiet (ANP) jobber hardt for å destruere opiumsvalmuene før de kan høstes, men Afghnistan står likevel for over 90 prosent av verdens samlede produksjon av opium. 

Foto: Jared Moossy/Redux/Felix Features 

■ ■ Narkopenger har gjort at politiske 

grupperinger og kriminelle bander har 

kunnet tilby medlemmene livsopphold, 

status, våpen og kjøp av tjenester fra 

korrupte statlige institusjoner. 

I 

Vesten har det vært en utbredt holdning 

at narkotikaproblemene har 

vært et onde, påført dem av produsentlandene. 

Dette gjenspeiler en 

lite konstruktiv holdning og sperrer for å 

se problemene i en dypere sosial, økonomisk 

og politisk sammenheng. 

Ser man på antall dødsfall knyttet til 

bruk av narkotika på verdensbasis, er dette 

kanskje 200 000 i året. Alkoholrelaterte 

dødsfall er ti ganger høyere. Legger vi hele 

regningen for narkotikaproduksjon og 

handel på bordet, er det sivilsamfunnet i 

produsentlandene som må betale mest. 

Krig, korrupsjon, konflikt om jord, 

økt kriminalitet, fordrivelse av mennesker, 

grov vold og tragedier rammer flere 

produsentland med full styrke. I de tre 

største produsentlandene, Afghanistan, 

Colombia og Myanmar, er det nå mellom 

åtte og ni millioner flyktninger og internt 

fordrevne. Det er nesten en fjerdedel av 

alle som er på flukt i verden. 

Narkotikatrafikken kjenner ingen nasjonale 

grenser og ble det første problemområdet 

som ble definert som en global 

utfordring på 1900-tallet. 

Den første internasjonale konferansen 

om narkotiske stoffer ble holdt i Shanghai 

i 1909. Denne banet vei for Den internasjonale 

opiumskonvensjonen som ble signert 

i Haag i 1912. 

Snart hundre år etter er kampen mot 

internasjonal narkohandel mer aktuell 

enn noen gang. 

Spørsmålet er på hvilke måter og på 

hvilke premisser den skal føres. 

Narkotikahandelen er nemlig flettet 

inn i komplekse sosiale, økonomiske og 

politiske sammenhenger. Både kriminelle 

bander, opprørsbevegelser, samt korrupte 

statlige institusjoner og etterretningsvesen 

er involvert. 

«FOLLOW THE MONEY» 

2007 var et rekordår for opiums- og kokaproduksjonen. 

Afghanistan produserte 

8200 tonn opium, noe som tilsvarte 92 

prosent av verdens samlede produksjon. 

Samtidig økte produksjonen i Myanmar, 

og avlingene av kokablad i Colombia, 

Peru og Bolivia steg med 16 prosent. 

Om vi ser litt på pengene, er tallene 

overveldende. Ifølge United Nations Office 

on Drugs and Crime (UNODC) utgjør 

verdien av den årlige globale narkotikahandelen 

rundt 320 milliarder dollar. 

Narkopenger har gjort at både politiske 

grupperinger og kriminelle bander har 

kunnet tilby medlemmene livsopphold, 

status, våpen og kjøp av tjenester fra korrupte 

statlige institusjoner. Hos noen 

grupper har «forretningsinteressene» 

blitt så sterke at deres politiske dagsorden 

har blitt et skalkeskjul. 

Ser vi på de tre største produsentlandene, 

er både Afghanistan, Colombia og 

Myanmar preget av langvarige væpnede 

konflikter. Kokabusken i Colombia og 

opiumsvalmuen i Afghanistan og Myanmar 

har fungert som bensin på bålet i 

disse konfliktene og er en hovedinntektskilde 

for illegale organisasjoner og kriminelle 

bander. I alle tre landene har illegale 

grupper kontrollert store områder der 

nasjonale myndigheter er fraværende el- 

OPIUM OG HEROIN 

■ Opiumsvalmuen er en ettårig 

plante som blir opptil 1,5 meter. I 

Sørøst-Asia blomstrer den i tørketiden 

november/desember og høstes 

i januar/februar. Opium, eller valmuesaften, 

utvinnes ved å snitte i kapselen. 

Den melkehvite saften får en 

brun farge når den tørker. Av hver 

frøkapsel får man om lag 0,06 gram 

råopium. Opium inneholder 25 alkaloider, 

hvorav morfin er den viktigste. 

■ Heroin lages av morfin. Dette 

foregår i raffinerier hvor man tilsetter 

ni forskjellige kjemikalier 

Det er først og fremst blant fjellstammene 

som lever i det nordlige 

Myanmar, Thailand og Laos at 

man kan si at opium har vært en 

innarbeidet del av kulturen som nytelsesmiddel 

og til medisinsk bruk. 

KOKA OG KOKAIN 

■ Bladene fra buskplanten 

erythroxylon coca – Kokabusken - 

har vært kjent i århundrer og dens 

oppkvikkende og sultdempende 

effekt var en innarbeidet del av den 

indianske kulturen i Sør-Amerika. 

Under inkaimperiets ekspansjon fikk 

kokaen en sentral plass i religionen. 

Samtidig ble den brukt som medisin 

mot magesmerter, tannpine, høydesyke 

og for å dempe sultfornemmelser. 

■ Da spanjolene kom stemplet de 

kokabusken som djevelens plante 

på et kirkemøte i 1551. De forandret 

imidlertid syn da de oppdaget 

de store fortjenestemulighetene, 

og i 1573 vedtok de en lov som beskyttet 

kokabøndene. Fordi kokablader 

effektivt dempet sulten og 

trettheten hos de indianske gruvearbeiderne, 

brukte de også kokablader 

som betalingsmiddel. 

■ Kokain ble skapt av tyske forskere 

på 1850-tallet da de klarte å 

isolere ett av de atten aktive alkaloidene 

i kokabladene. For å fremstille 

kokain blir kokablader malt og 

blandet med parafin og natron. Da 

får man kokapasta som deretter 

behandles med svovelsyre og kalium 

for å fremstille kokabase. Denne 

basen blir tilsatt eter og aceton. 

Resultatet blir kokainklorid - et fint, 

hvitt krystallisk pulver. 

■ Kokain ble populært i enkelte 

overklassemiljøer i Europa etter at 

Sigmund Freud lovpriste stoffets virkninger 

i avhandlingen «Über Coca» i 

1884. Bruken var lite utbredt i første 

halvdel av 1900-tallet. Oppmerksomheten 

økte kraftig da kokain spredte 

seg for alvor i USA på 1970-tallet. 

■ To andre store produsentland er 

Bolivia og Peru. De største kartellene 

har imidlertid hele tiden hatt tilhold 

i Colombia. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 13


COLOMBIA 


AREAL: 1 138 910 

FLYKTNINGER: 551 740 

INTERNT FORDREVNE: 

2 650 000 – 4 360 000 

(ulike kilder gjør tallene variable) 

■ Monopolenes og kartellenes tid 

på 1980-tallet fikk vidtrekkende 

følger for den allerede eksisterende 

væpnede konflikten i Colombia. 

Smuglerrutene med utgangspunkt i 

det nordlige Colombia hadde lenge 

vært de mest lukrative i hele Latin- 

Amerika. Trafikken av tobakk, sprit, 

smaragder og etter hvert marihuana 

var stor på 1960- og begynnelsen 

av 1970-tallet, men fortjenesten var 

liten mot hva den skulle bli tiåret etter. 

Kokainen økte fortjenesten dramatisk, 

og 80-tallet ble en tid hvor 

kartellvirksomheten vokste frem. 

■ De mektige narkobaronene i 

Medellin- og Calikartellene opprettet 

også de første «moderne paramilitære 

gruppene» MAS (Muerte a 

Secuestradores) på begynnelsen av 

1980-tallet. Disse gruppene vokste 

raskt og ble en viktig maktfaktor i 

den væpnede konflikten som skjøt 

fart i årene som kom. 

■ Vold, straffefrihet gjennom bestikkelser 

og fordrivelse gjennom 

overtakelse av jord skjerpet den 

politiske spenningen og bidro til at 

stadig flere ble drevet på flukt. 

■ Den største geriljabevegelsen, 

FARC, ble i løpet av 1990-tallet en 

stor aktør innen narkohandelen, og 

har blitt kalt verdens rikeste geriljabevegelse. 

Inntektene fra kokainproduksjonen 

muliggjør store våpeninnkjøp 

og lokal støtte. 

■ Colombianske myndigheters 

forsøk på få ned kokaproduksjonen 

med makt og undertrykkende 

metoder har ikke vært spesielt vellykket. 

Sprøyting med plantegift fra 

fly har møtt sterk lokal motstand og 

plantegiften glyfosat dreper, i følge 

bøndene, ikke bare kokabusken, 

men skader også andre matavlinger 

og utsetter befolkningen for 

helserisiko. 

14 PERSPEKTIV 

PARAMILITÆRE: Paramilitær tilstedeværelse har i årevis skapt redsel blant befolkningen i Colombia. 

Foto: Jesús Abad 

■ ■ De store Medellin- og Calikartellene ble 

nedkjempet i løpet av 1990-tallet. Dette maktvakuumet 

ble umiddelbart utnyttet av de paramilitære 

gruppene og deler av geriljaen. 

ler til stede i svært begrenset grad. 

Ustabilitet og manglende statlig tilstedeværelse 

er en forutsetning for «business 

as usual». I disse landene utvikles 

det derfor en sterk interesse for at konfliktene 

skal fortsette. 

DEN ENES DØD, DEN ANNENS BRØD 

I ingen annen industri, bortsett fra i våpenindustrien, 

er vel dette utsagnet mer 

treffende. Men det er også nøkkelen til å 

forstå problematikken, og kanskje også 

nøkkelen til løsningen. 

Bøndene er nederste ledd i narkotikaproduksjonen 

og tjener ikke mer enn at 

de akkurat kan brødfø seg og familien. 

De dyrker koka og opium rett og slett fordi 

de får mer for dette produktet enn for 

andre jordbruksvarer. I tillegg veier det 

ofte mindre. Ulent terreng, isolerte områder 

og dårlige veier gjør det mye lettere 

å frakte 50 kilo opium eller koka enn fem 

tonn poteter. Profitten havner imidlertid 

helt andre steder enn hos dem som har 

jord under neglene. 

Uten integrerte løsninger som blant annet 

sørger for at bøndene får priser på alternative 

jordbruksprodukter som sikrer 

deres livsgrunnlag, blir det ingen forandring. 

Dette viser tydelig erfaringene fra 

Thailand og Laos, tidligere storprodusenter 

av opium, men der det i dag kun er en 

minimal produksjon. 

Småbøndene er med andre ord ofte selv 

ofre, og hvis strategiene for å bekjempe 

narkoproduksjonen ikke tar nok hensyn 

til de sosiale, økonomiske og kulturelle årsakene, 

er man dømt til å mislykkes. 

NEDKJEMPET NARKOKARTELLENE: De store Medellin- og Calikartellene ble nedkjempet i løpet av 1990-tallet. Bildet viser en av hærens informanter som blir 

eskortert gjennom gatene i bydel 13 i Medellín. Mange lokale ledere og andre sivile er pågrepet som resultat av informantnettverket. Foto: Jesús Abad 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 15


MYANMAR (BURMA) 


AREAL: 678 500 

FLYKTNINGER: 191 310 

INTERNT FORDREVNE: Minst 451 000 

■ Myanmar har i årevis toppet statistikkene 

over opiumsprodusenter 

i det Gyldne Triangel (der hvor 

Myanmar, Laos og Thailand møtes). 

Mens den politiske situasjonen i 

Laos og Thailand er stabil og de 

tidligere væpnede konfliktene er bilagt, 

er situasjonen i Myanmar langt 

mer uoversiktlig. 

■ Siden uavhengigheten fra britene 

i 1948 har landet vært preget 

av borgerkrig. Opiumsvalmuen som 

hvert år i november og desember 

fargelegger åskammene i det nordlige 

og nordøstlige Myanmar, har 

vært en viktig inntektskilde både for 

de militære og for diverse opprørsgrupper 

i en årrekke. 

■ I 1998 sto Myanmar for over 

80 prosent av opiumsproduksjonen 

i det Gyldne Triangel. I følge UN- 

DCP produserte landet da 1300 

tonn opium. Dette var omtrent akkurat 

i de årene da Taliban nesten 

fikk stoppet opiumsproduksjonen i 

Afghanistan. 

■ Siden toppen i 1998 har valmueproduksjonen 

sakte, men sikkert 

gått nedover. Ifølge tall fra UNODC 

minsket arealet brukt til opiumsdyrking 

med over 80 prosent i denne 

perioden. I dag har Afghanistan tatt 

over tronen som topp-produsent i 

verden. 

16 PERSPEKTIV 

PARAMILITÆR NARKO-BARON: Medellin- og Calikartellenes fall åpnet for paramilitære grupper som så enorme fortjene stemuligheter i kokainproduksjon. Tidligere i vår ble den 

tidligere paramilitære lederen, Rendon «Don Mario» Herrera, arrestert for narkotikahandel i stor stil. Foto: Reuters/Scanpix 

KARTELLVIRKSOMHET OG KORRUPSJON 

Colombia er et svært godt eksempel på 

den negative innvirkningen narkotikatrafikken 

kan ha på et samfunn, hvor volden 

har både et politisk og kriminelt ansikt. 

I Colombia har narkotikapengene fra kriminelle 

organisasjoner i mange år korrumpert 

både statlige institusjoner og organisasjoner 

som krever å ha en politisk agenda. 

For å forstå kompleksiteten, må vi tilbake 

til 1980-tallet. Mens 1970-årene var 

entreprenørenes tid i kokainhandelen, ble 

1980-tallet monopolenes og kartellenes 

tid. Det var da etterspørselen i Vesten virkelig 

tok av og det ble store penger av det. 

De største kartellene var vertikalt oppbygde 

organisasjoner som kontrollerte alt 

fra produksjon og transport i hjemlandet 

til detaljhandelen på gatene i New York. 

Mye av den eventyrlige fortjenesten ble 

hvitvasket og brukt til å bygge en legal fasade. 

Korrupsjonen brøt ned det colombianske 

samfunnet. Journalister, dommere, 

politikere, militære og andre i maktposisjoner 

havnet raskt på kartellenes lønningslister. 

Hvitvasking av penger ble brukt blant 

annet til oppkjøp av store jordeiendommer 

og til samarbeid med den etablerte lokale 

eliten mange steder. I flere av de rikeste 

jordbruksområdene i Colombia sørget en 

allianse mellom kvegeiere, narkohandlere 

og paramilitære grupper for fordrivelse av 

småbønder og drap på ledere for folkelige 

bevegelser. Dette var med på å øke motsetningene 

i samfunnet og førte til økt konsentrasjon 

av jord på få hender. 

Kriminell virksomhet og politikk ble 

viklet sammen og narkobaronene dannet 

til og med politiske partier. Dette var 

imidlertid ikke videre populært, og med 

inntreden på den politiske arenaen ble 

sameksistensen mellom narkobaronene 

og den colombianske eliten brutt. De 

store Medellin- og Calikartellene ble nedkjempet 

i løpet av 1990-tallet. 

Dette maktvakuumet ble umiddelbart 

utnyttet av de paramilitære gruppene 

og deler av geriljaen. De så de enorme 

fortjenestemulighetene som lå i kokaintrafikken. 

Samtidig fikk de paramilitære 

også nye arbeidsgivere og innledet allianser 

med deler av hæren og politiet, noe 

blant andre Amnesty International avdekket 

i en rapport i 1989. 

Da spanjolene kom til Latin-Amerika, ble 

de fort klar over kokaens betydning for 

indianerne og de utnyttet dette både for 

å sikre seg kontroll og for å trekke økonomiske 

fordeler av det. Koka ble etter 

hvert introdusert som betalingsmiddel for 

innkreving av skatt til den spanske tronen, 

noe som førte til at dyrkingen og bruk av 

koka spredte seg. Det ble også delt ut 

rasjoner av kokablader til tvangsutskrevne 

indianske gruvearbeidere for å presse 

maksimalt ut av arbeidskraften. 

OPIUMSKRIGENE 

I Asia er opiumskrigene, den første fra 

1839 til1842 og den andre fra 1856 

til1860, eksempler på vestlige staters forsøk 

på å ekspandere til oversjøiske markeder 

og etablere nye kolonier. 

Britene krevde at Kina ble tilgjengelig for 

britiske handelsmenn med tollfritak på importvarer 

og legalisering av opiumshandelen. 

Vesten ønsket kinesiske varer, men 

Kina ønsket få vestlige varer. For å skape 

en handelsbalanse ville engelskmennene 

presse kineserne til å kjøpe opium. Da kineserne 

nektet, angrep britene militært og 

tok over Hong Kong. Deretter sørget de 

for at Kina måtte betale krigserstatning. 

Etter den andre opiumskrig ble handelen 

med opium legalisert. Den britiske 

regjeringen tvang Kina til å åpne dørene 

for opium fra det britiske India og påførte 

dermed Kina sin narkotikaavhengighet 

med makt. 

VIETNAM 

Da Frankrike forsøkte å gjenerobre den 

tidligere kolonien Vietnam etter andre verdenskrig, 

satte den franske fagbevegelsen 

seg som mål å stoppe våpenstrømmen 

til de franske styrkene. CIA påtok 

seg oppgaven å splitte den franske arbeiderbevegelsen. 

Mafiaen var leverandør av 

streikebrytere og muskelmenn, og fikk i 

gjengjeld lov til å gjenetablere den ulovlige 

heroinhandelen, den såkalte French Connection, 

som dominerte narkohandelen 

frem til 1960- tallet. 

Indokina ble midtpunktet for narkotikatrafikken 

under Vietnamkrigen. Da regjeringsstyrkene 

i Laos kom under kraftig 

press fra den kommunistiske Pathet Lao 

Opiumskrigene 

HISTORIEN 

Narkotika brukt i storpolitisk spill 

bevegelsen, arbeidet amerikansk etterretning 

under høytrykk for å finne allierte. 

De lyktes med å knytte til seg ledere for 

hmongene - en av de største minoritetene 

i Laos. Haken ved det hele var at 

hmongene var de største opiumsdyrkerne 

i Sørøst-Asia og stilte spesielle betingelser 

for å la seg verve. Det hele endte med 

at det CIA-drevne Air America fraktet våpen 

inn og opium ut av Laos. Den første 

storstilte GIDO-operasjonen (Guns in, 

drugs out) så dagens lys. Denne alliansen 

førte til at hmongene fikk store problemer 

da kommunistene kom til makten i 

1975. 350 000 laotere, i hovedsak hmonger, 

flyktet fra Laos. De aller fleste krysset 

grensen til Thailand og oppholdt seg i årevis 

i flyktningleirer der. Frem til 2000 ble 

325 000 gjenbosatt i et tredje land, mens 

25 000 reiste tilbake til Laos. Så sent som 

i 2005 krysset imidlertid 8000 hmonger 

grensen til Thailand. De har siden levd i 

midlertidige leirer. 

AFGHANISTAN 

På 1980-tallet spilte narkoproduksjon 

og -handel en stadig viktigere rolle i den 

afghanske konflikten og i dag er dette en 

av de viktigste hindrene for stabilitet. Et 

eksempel på hvordan narkotikainteresser 

mer enn politikk blir bestemmende for allianser 

er den militante islamistiske lederen 

Gulbuddin Hekmatyar som på 1980-tallet, 

under kampen mot Sovjetunionen, var 

en sentral leverandør av opium og mottok 

flere hundre millioner dollar fra USA. 

NICARAGUA 

I den hemmelige krigen mot sandinistene 

i Nicaragua på 1980-tallet ble en ny 

GIDO-operasjon satt i gang. Fly med våpen 

til opprørsbevegelsen Contras fraktet 

narkotika tilbake til USA. Dette viser den 

nære forbindelsen det ofte har vært og er 

mellom illegal narkohandel og væpnede 

grupper, men også med etterretnings- 

organisasjoner. 

KILDER: UNODC (United Nations Office 

on Drugs and Crime), World drug report 

2008. Myanmar Opium Survey 2005. 

Rusmiddeldirektoratet 1991, Kokainkrigen 

i Columbia. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 17


■ ■ I Guinea Bissau blir kokainen fløyet inn fra Sør-Amerika og 

delt opp i mindre leveranser til Europa. Både den svake staten og 

den utbredte fattigdommen har gitt kartellene innpass, trolig med 

innblanding fra de militære. 

I dag ser man ser konturene av et samfunn 

der narkotikapenger gjennomsyrer 

svært mange ledd og hvor det blir umulig 

å fordele moralsk skyld. Under alt dette 

ligger den strukturelle volden i det colombianske 

samfunnet som gjør at store deler 

av befolkningen lever under uholdbare 

forhold. Samtidig er denne volden med 

på å øke rekrutteringen til både narkotikatrafikken 

og illegale væpnede grupper. 

På tolv år fra 1992 til 2004 ble antallet 

mennesker drevet på flukt, tidoblet, fra 

300 000 til tre millioner. I dag er tallet 

over fire millioner. 

SVAKE STATER SKAPER GODE TRANSITTLAND 

For å nå de viktigste markedene er de 

kriminelle organisasjonene avhengige av 

transittland. Disse må ha en strategisk 

beliggenhet og statlige institusjoner og 

politikere som enkelt lar seg bestikke. 

Den enorme pengestrømmen knyttet til 

narkotikatrafikken skaper kaos og lovløshet 

i mange av disse landene og får svake 

stater helt i kne. 

MEXICO 

Dette ser vi særlig tydelig i Mexico. Narkokrigen 

her har fått stor plass i internasjonale 

medier. På slutten av 1990-tallet ble 

de kriminelle nettverkene i Mexico et viktig 

ledd i transporten av colombiansk kokain 

til det nordamerikanske markedet. 

Hurtiggående motorbåter og miniubåter 

viste seg å være en effektiv transportmåte 

på den korte strekningen til USA. 

Etter Medellin- og Calikartellets fall ble 

hele kartellvirksomheten desentralisert. 

De meksikanske nettverkene dro nytte av 

dette, og deres makt vokste raskt. I dag 

rammer lovløshet og korrupsjon Mexico 

med full styrke og soldater er satt inn i de 

verste områdene. Over 5000 mennesker 

ble drept bare i 2008 – det dobbelte av 

året før. 

18 PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

DE KARIBISKE ØYER 

Øyene i det karibiske hav ligger også 

svært strategisk plassert, og her har kartellenes 

lange armer for lengst festet grepet. 

Et eksempel er Haiti, det fattigste 

landet på det amerikanske kontinentet. 

Landet har en lang historie med vold, 

diktatur, politisk ustabilitet, flyktningstrømmer 

og økonomisk kaos. Da volden 

var på det verste, flyktet tusenvis av 

mennesker, mange i små båter, i retning 

USA. Haiti strever hardt med å komme 

på fote, og en av deres viktigste utfordringer 

er å slå ned på de kriminelle bandene 

og få skikk på et korrupt rettsvesen. 

Begge deler kan i stor grad relateres 

til narkokartellenes makt. 

VEST-AFRIKA 

Et annet stadig viktigere transitt-område 

for narkosmugling er Vest-Afrika. Over 25 

prosent, over 40 tonn, av alle kokain som 

smugles fra Sør-Amerika til Europa kommer 

via Vest-Afrika. Utover selve smuglingen 

er dette svært bekymringsfullt også 

fordi situasjonen i hele denne regionen er 

svært ustabil. Store strømmer av mennesker 

på flukt dominerte det humanitære 

bildet inntil for kort tid siden. Sierra Leone 

og Liberia har knapt kommet på fote 

etter brutale borgerkriger, og situasjonen 

i Guinea og Elfenbenkysten er svært 

spent. Dette er svake stater der narkopenger 

lett kan få en svært destabiliserende 

effekt. Etter drapene på presidenten og 

forsvarssjefen i det lille vestafrikanske 

landet Guinea Bissau i mars, er spekulasjonene 

i gang om dette er nok et eksempel 

på narkotrafikkens ødeleggende kraft. 

I Guinea Bissau blir kokainen fløyet inn 

fra Sør-Amerika og delt opp i mindre leveranser 

til Europa. Både den svake staten 

og den utbredte fattigdommen har gitt 

kartellene innpass, trolig med innblanding 

fra de militære. ■ 

Joaquin «Shorty» Guzman 

Narkobaron 

blant verdens 

rikeste 

Mexicos mest ettersøkte mann, 

Joaquin «Shorty» Guzman, beskyldt 

for tusenvis av drap i den 

pågående narkokrigen i landet, 

har klart å komme inn på Forbes 

Magazines liste over verdens 

rikeste mennesker. 

Guzmann, som bare er litt over 155 

høy, har en antatt formue på en milliard 

dollar. Det brakte ham inn på 

701. plass på listen, ifølge Reuters. 

Det er imidlertid ikke første gang 

en narkobaron kommer inn på denne 

listen. I 1989 ble den beryktede 

narkobaronen Pablo Escobar plassert 

som den syvende rikeste mannen 

i verden. 

Siden starten av 2008 har over 

7000 mennesker blitt drept som 

følge av narkokrigen mellom rivaliserende 

gjenger og Mexicos sikkerhetsstyrker. 

Ifølge Forbes har 

mexikanske og colombianske smuglere 

hvitvasket mellom 18 og 39 

milliarder dollar fra salget av narkotika 

til USA i 2008. Rundt 90 prosent 

av all kokainen som blir solgt i 

USA, kommer gjennom Mexico. 

KILDE: Reuters 

Lån penger på 

dine Lån egne penger verdier! på på 

dine dine egne egne verdier! verdier! 

Vi kan gi deg kortsiktig lån mot pant i gullsmykker, 

norsk Vi kan sølvtøy, gi deg kortsiktig bunader lån mot og eksklusive pant i gullsmykker, klokker m.m. 

Vi Vi belåner kan norsk gi sølvtøy, deg også kortsiktig bunader kunst i og form lån eksklusive mot av malerier, pant klokker i gullsmykker, 

m.m. gjenstander o.l. 

Vi belåner også kunst i form av malerier, gjenstander o.l. 

norsk sølvtøy, bunader Vi holder og eksklusive til i klokker m.m. 

Vi belåner også kunst Vi i holder form av til malerier, i gjenstander o.l. 

Prinsens gate gate 12, 0152 12, 0152 Oslo Oslo 

Telefon: Vi holder 22 33 22 84 til 33 60i 

84 60 

Prinsens gate 12, 0152 Oslo 

Telefon: Åpningstider : 

Mandag - fredag Åpningstider 

22 33 84 60 

: 09.00 - 15.30 

Mandag Torsdag - fredag 09.00 - 16.30 09.00 - 15.30 

Torsdag Åpningstider : 09.00 - 16.30 

Sommertid i perioden 15. mai - 31. august 

Mandag Mandag - - fredag 09.00 09.00 - 15.00- 

15.30 

Torsdag Sommertid i perioden 15. mai - 31. august 

Torsdag 09.00 09.00 - 16.00- 

16.30 

Mandag - fredag 09.00 - 15.00 

Torsdag Sommertid Du finner i perioden også informasjon 15. mai - på: 31. august 09.00 - 16.00 

Mandag - fredag www.lanekontoret.no 09.00 - 15.00 

Torsdag 09.00 - 16.00 

Du finner også informasjon på: 

www.lanekontoret.no 

Du finner også informasjon på: 

Master- 

www.lanekontoret.no 

studier 

i fred og konflikt eller 

internasjonale studier? 

Ta kurs utviklet av PRIO i Oslo, 

fullfør graden i Sør-Afrika 

eller Australia! 

www.prio.no/education 

Tlf 23 23 38 20 

hege@prio.no 

Bjørknes Høyskole – gode muligHeter Både i norge og utlandet!

■ FNs UTFORDRING 

20 PERSPEKTIV 

ILLUSTRASJON: Arild Sæther 

FN trenger 

sin Obama 

FNs styrke og anseelse er blitt svekket de 

siste to årene, mener Raymond Johansen. 

– Det FN trenger, er en Obama ved roret, 

sier han til Perspektiv. 

TEKST: Marianne Alfsen og Erik Giercksky 

– Ideologisk er Norge FNs beste venn. Men 

vi må også være blant organisasjonens 

største kritikere. Vi kritiserer fordi vi ønsker 

et sterkt FN, sier Raymond Johansen. 

Den tidligere statssekretæren i Utenriksdepartementet 

og nyslåtte partisekretæren 

i Arbeiderpartiet snakker rett fra 

levra i dette intervjuet med Perspektiv. 

Om en verdensorganisasjon han mener 

har bevist sin verdi gjennom mer enn 60 

år, som møteplass der verdens nasjoner 

kan ta et felles ansvar for globale utfordringer 

– men som er blitt gammel, har 

TRENGER VISJONER: Mange med Raymond Johansen 

stiller spørsmål ved FNs lederskap siden Ban 

Ki-moon tok over som generalsekretær i 2007. 

vokst seg stor og kronglete, og trenger en 

skikkelig oppussing. Fra topp til bunn. 

– Det finnes ikke noe alternativ til FN. 

Verden trenger FN, sier Johansen, som er 

tydelig på hva han mener er en vesentlig 

suksessfaktor for verdensorganisasjonens 

reformevne og posisjon i fremtiden: 

– FN trenger en sterk leder, understreker 

han. 

NYTT LEDERSKAP? 

Ban Ki-moon snakket mye om å reformere 

FN gjennom den lange valgprosessen i 

RAYMOND JOHANSEN (48)

■ FNs UTFORDRING 

■ ■ Det reformarbeidet 

Kofi Annan 

startet er ikke løftet 

godt nok videre. 

Verdensorganisasjonen 

kunne trenge 

«en Obama». 

22 PERSPEKTIV 

RAYMOND JOHANSEN 

2006, og om hvordan organisasjonen må 

love mindre og levere mer. 

– Men det nye lederskapet i FN har 

ikke innfridd de store forventningene så 

langt. Bortsett fra den humanitære reformen, 

er ikke det reformarbeidet Kofi 

Annan startet løftet godt nok videre. Den 

styrken og anseelsen FN bygde opp under 

Annan er ikke videreført, påpeker 

Johansen. 

En situasjon han mener har vært en 

gavepakke til de nasjoner som ønsker et 

svakt og vingeklippet FN. Som USA under 

Bush. 

– Nå er det andre toner. 

Johansen mener toppledelsen i FN må 

ha mer visjoner og større gjennomslagskraft, 

være en ledelse som sørger for at 

verden ikke kan overse FN: 

– Verdensorganisasjonen kunne trenge 

en Obama, legger Johansen til. 

FN VIKTIGST 

Signaler fra Utenriksdepartementet tyder 

på at norske myndigheter i større grad 

anser regionale organisasjoner – som EU 

og NATO – som mer effektive og handlekraftige 

enn FN. Og dermed viktigere for 

Norge. 

– Det er bra med sterke, regionale organisasjoner. 

At for eksempel Den afrikanske 

union ønsker å ta vare på egen sikkerhet. 

Mange løsninger må man finne i 

regional sammenheng. Derfor er jeg en 

sterk tilhenger av EU. Men det er negativt 

hvis FN bare er en observatør når rike 

land snakker sammen i EU eller G20. Jeg 

vil at FN skal være den viktigste organisasjonen, 

sier Johansen. 

TOPPMØTE: I motsetning til FNs generalsekretær Ban Ki-moon har USAs president Barack Obama 

vist stor handlekraft i sin nye jobb. Mange mener at tiden er inne for at FN får sin «Obama». 

Foto: Scanpix 

SIKKERHETSRÅDET MÅ REFORMERES 

Han understreker at den vesentligste 

endringen som må til for å sikre et handlekraftig 

og relevant FN, er reform av 

Sikkerhetsrådet. 

– Sikkerhetsrådet er sammensatt av vinnerne 

fra Annen verdenskrig. Store, viktige 

land som Japan, Tyskland og India er 

ikke med. Flere land må inn og vetoretten 

må avvikles, mener Johansen. 

Han påpeker at når de faste medlemmenes 

vetorett hindrer at FN aksjonerer i 

situasjoner der verdensopinionen krever 

handling, undergraves rådets autoritet. 

Til tross for svakhetene, mener Johansen 

Sikkerhetsrådet er den viktigste stabiliserende 

kraften i verdenssamfunnet. 

– Det er et unikt organ, det eneste som 

kan legitimere vår kollektive bruk av makt 

i ekstreme situasjoner. USA brant seg på 

det da de gikk inn i Irak i 2003 uten mandat 

fra Sikkerhetsrådet. Det viser hvor viktig 

det er at mektige nasjoner som USA går 

til Sikkerhetsrådet for å få ryggdekning for 

sine operasjoner, understreker han. 

OSS OG DEM 

– FN er summen av verdenssamfunnet, på 

godt og vondt, sier Johansen. Han er bekymret 

for at en stadig sterkere «Vesten 

mot resten»-retorikk vil svekke verdenssamfunnets 

evne til å ta tak i internasjonale 

kriser. Fordi ethvert fremstøt strander 

i en verdidiskusjon, om «våre verdier» 

satt opp mot «deres verdier». Om vikarierende 

motiver. 

– Derfor er det så viktig at FN oppfattes 

som en nøytral organisasjon, avslutter 

han. ■ 

SJEFSHOGGESTABBEN 

■ Da nordmannen Trygve Lie reiste til New 

York for å bli FNs første generalsekretær i 1946, 

var forventningene lave. Generalsekretærens 

rolle var å være byråkraten som fikk hjulene til å 

gå rundt. Det tok ikke lang tid før FNs generalsekretær 

ble en av verdens mest profilerte lederskikkelser 

– med stor innflytelse. I dag er den 

allmenne oppfatningen at en sterk generalsekretær 

er vesentlig for et velfungerende FN. Generalsekretæren 

har på mange måter fått rollen 

som sjefshoggestabbe og sjefssamvittighet når 

nasjonale interesser er på kollisjonskurs med fellesskapets. 

■ Sør-koreaneren Ban Ki-moon er den første 

asiat på mer enn 30 år som sitter ved roret i FN. 

Han tok over etter ghaneseren Kofi Annan i januar 

2007. Allerede før Ki-moon var på plass, ble 

det mumlet i korridorene om den lavmælte og 

milde mannen hadde det som skulle til for å styre 

en FN-skute med slagside. 

■ Generalsekretæren velges av alle FNs 192 

medlemmer, etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet. 

Stillingen er en åremålsstilling på fem år, og begrenset 

til to perioder. Den eneste generalsekretæren 

som ikke har sittet i to perioder, er egypteren 

Boutros Boutros Ghali. Han ble effektivt 

fjernet fra posten før første periode utløp, etter 

å ha vært i tottene på Clinton-administrasjonen 

i USA på en rekke områder. Ban Ki-moons første 

periode utløper først i 2012. Da må han igjen 

gjennom en valgprosess. 

KILDER: BBC og The Guardian 

Obama forlater 

Bush-linjen i FN 

På høyresiden i USA brukes UN (FN) som et myteomspunnet 

skjellsord i amerikansk politikk. Det 

dreier seg om et spekter av paranoide og jingoistiske 

oppfatninger. Svarte helikoptre i luften betyr 

i denne forskrudde verdensoppfatning at FN har 

tatt kommandoen over USA. En annen versjon går 

ut på at FN driver systematisk massedrap på barn 

fordi FN administrerer programmer med befolkningskontroll 

der man tillater abort. 

Under George W. Bush red den amerikanske 

administrasjon på deler av denne bølgen, blant 

annet ved å nekte bevilgning til programmer for 

familieplanlegging. Men språkbruken kunne være 

særdeles brutal. John Bolton, som president Bush 

gjorde til sin FN-ambassadør mens Senatet var på 

ferie, sa offentlig at det ikke ville gjøre noen forskjell 

om man med en gang fjernet de ti øverste av 

de 38 etasjene i FN-bygningen. 

KLIMASKIFTE 

Under president Barack Obama er den FN-fiendtlige 

linjen betydelig dempet. Obama har foretatt 

et sporskifte, der deler av Bush-administrasjonens 

restriktive holdninger er fjernet. Det gjelder blant 

annet støtte til familieplanlegging og støtte til en 

resolusjon som krever internasjonal avkriminalisering 

av homofili. Det betyr likevel ikke at president 

Obama har gjort en helomvending. USA holdt seg 

borte fra annen del av Durban-konferansen om rasisme 

i Geneve på grunn av den anti-israelske og 

antisemittiske retorikken fra en rekke medlemsland 

i FN. 

USAs utenrikspolitikk er i den grad i støpeskjeen 

at man vanskelig kan følge alle retningsvisere eller 

vite hvor det bærer hen. I regionale sammenhenger 

har det helt klart funnet sted et klimaskifte i 

forhold til Latin-Amerika, der signalene om en oppmyking 

av Cuba-embargoen stikker seg frem som 

det mest utslagsgivende på de politiske barometre. 

TEKST: Bjørn Hansen, 

tidligere journalist og 

korrespondent i NRK 

TÅLMODIG DIPLOMATI 

Det hersker ingen tvil om at mange land ønsker å 

teste USAs nye president, ikke minst i FN-sammenheng. 

Nord-Koreas (mislykkede) oppskytning av 

en romrakett (eller atombombemissil?) satte USAs 

nye administrasjon på prøve. I første omgang maktet 

ikke den nye FN-ambassadøren Susan Rice å få 

FNs sikkerhetsråd med på noen fordømmelse av 

Nord-Koreas klare brudd på tidligere vedtak. Kina 

motsatte seg en krass resolusjon, og ville kunne 

legge ned veto. Men med tid og diplomati maktet 

USA likevel å få gjennom et enstemmig vedtak 

som tar avstand fra Nord-Koreas handling, selv om 

ordlyden var en del rundere i kantene enn i det 

opprinnelige utkastet. Det er ikke alltid standpunktene 

avviker fra den tidligere administrasjon, men 

fremgangsmåten og modus operandi er definitivt 

annerledes. 

STERKERE ENGASJEMENT 

President Obama har både under valgkampen og 

som president forsikret at han ønsker å involvere 

USA sterkere i FNs arbeid. Blant annet forsøker 

USA nå å komme med i FNs menneskerettskomité, 

der noen av de mest antihumanitære regimer i verden 

lammer arbeidet. 

Forventningene til Sikkerhetsrådet bør ikke 

spennes for høyt. Det er kun i relativt korte perioder 

siden opprettelsen av FN at Sikkerhetsrådet 

har kunnet samle seg om en noenlunde samstemmig 

linje. Både Kina og Russland har både 

historisk og i dag egne politiske interesser som 

går på tvers av USAs. Og så lenge vetoretten eksisterer 

for fem av Sikkerhetsrådets medlemmer, 

kan den bli brukt til å lamme FNs handlekraft. 

Det vi kan vente oss er et mer utholdende diplomati, 

trolig også uten Bush-administrasjonens 

ambisjoner om å bruke FN som et underkontor i 

Det Hvite Hus. ■ 

FNs UTFORDRING ■ 

■ ■ 

President 

Obama har 

forsikret at 

han ønsker 

å involvere 

USA sterkere 

i FNs arbeid. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 23

■ VERDEN I DAG 

■ ■ Vi har vist at vi kan få til framgang 

når vi er villige til å avslutte 

gamle ideologiske motsetninger.

■ VERDEN I DAG 

MADONNA FÅR IKKE ADOPTERE 

Popstjernen Madonna (50) 

får ikke adoptere sitt andre 

barn fra Malawi. Regjeringen i 

landet ga først sin tilslutning til 

at popstjernen skulle få lov til 

å adoptere nok et barn fra det 

fattige afrikanske landet, men 

JOURNALISTER 

DREPT PÅ JOBB 

SÅ LANGT I ÅR: 

17 

PAKISTAN ............4 

SOMALIA ..............2 

SRI LANKA ...........2 

AFGHANISTAN ......1 

GAZA ....................2 

IRAK ....................2 

KENYA ...................1 

MADAGASKAR ......1 

RUSSLAND ...........1 

VENEZUELA ..........1 

I fjor ble 60 

journalister 

drept. Det var en 

nedgang fra 2007 

da 87 ble drept, 

ifølge Reporters 

Without Borders. 

FLYKTNINGER OG 

INTERNT FOR- 

DREVNE I SOMALIA: 

4 mill. 

Ifølge FN er en 

tredjedel av Somalias 

9 millioner 

innbyggere nå 

flyktninger, og over 

1 million er internt 

fordrevet som følge 

av volden som har 

herjet landet de to 

siste årene. 

SRI LANKA ER PÅ 

165. 

PLASS 

av 173 land når det 

gjelder ytringsfrihet, 

ifølge Reporters 

Without Borders. 

26 PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

en domstol unnslo senere å 

gi henne en midlertidig adopsjonstillatelse 

under henvisning 

til at bare personer som 

har bodd i en sørafrikansk stat 

i 18-24 måneder har rett til å 

adoptere. (Reuters) 

Snart fire måneder etter våpenhvilen 

er det fremdeles 

umulig å få inn materialer 

og utstyr til gjenoppbyggingen 

på Gaza-stripen. 

FN, internasjonale hjelpeorganisasjoner 

og befolkningen på Gazastripen 

fortviler over situasjonen. 

– Israelske soldater hindrer fortsatt 

innførsel av sement og stål. 

Det betyr at omlag 20 000 familier, 

eller 140 000 mennesker, er 

forhindret fra å gjenoppbygge 

sine liv, forteller utlandssjef Jens 

Mjaugedal i Flyktninghjelpen. 

BOR FREMDELES I TELT 

Han forteller at mange fremdeles 

bor i telt eller midlertidige skur laget 

av murstein og plastikk. Flyktninghjelpen 

er en av flere hjelpeorganisasjoner 

som er klar til å bistå 

med gjenoppbyggingsarbeidet. 

– Vi har penger og fagfolk som 

står klar til å sette i gang, men vi 

får ikke gjort noen verdens ting, så 

lenge vi ikke får materiell og utstyr 

fram, sier en fortvilet Mjaugedal. 

Flyktninghjelpen mener at situasjonen 

er uholdbar og at det 

internasjonale samfunnet inkludert 

EU må gjøre mer for å stoppe 

Israels blokade. Sammen med en 

rekke andre internasjonale og nasjonale 

hjelpeorganisasjoner har 

Flyktninghjelpen bedt EU om å 

styrke båndene til Israel og løse 

opp i floken som nå blokkerer all 

gjenoppbygging. 

HUMANITÆRE BEHOV FØRST 

– Nå må humanitære behov komme 

foran partenes politiske prioriteringer. 

Jo mer man forlenger folks 

lidelser, jo vanskeligere blir det å 

finne fram til varig fred og utvikling 

i dette området, fastslår han. 

35 000 mennesker er fremdeles 

uten vann i kranen eller fungerende 

kloakksystem. Heller ikke 

ødelagte skoler, universiteter, 

sykehus, klinikker og annen infrastruktur 

er reparert eller gjenoppbygget. 

De fleste matvarer og 

en del medisiner har kommet inn, 

8 700 000 

MENNESKER I NORD-KOREA SULTER OG VIL TRENGE MAT- 

FORSYNINGER DE NÆRMESTE MÅNEDENE, MELDTE VERDENS 

MATVAREPROGRAM (WFP) I DESEMBER I FJOR. 

GAZA-STRIPEN 

Status Quo i Gaza 

LÆRELYST: Palestinske barn forsøker å gjøre litt skolearbeid utenfor den sønderbombede 

skolen sin i Rafah by sør på Gaza-stripen. 

Foto: Reuters/Ibraheem Abu-Mustafa/www.alertnet.org. 

men mange medisiner er umulige 

å få tak i inne på Gaza-stripen. 

I tillegg kommer heller ingen varer 

ut av Gaza. Folk kjemper en 

daglig kamp for å overleve økonomisk. 

I følge FNs utviklingsprogram 

(UNDP) var arbeidsledigheten 

på 36 prosent før den tre uker 

lange krigen som endte 28. januar. 

Nå har ledigheten steget til 43 prosent. 

Også fattigdommen har økt: 

fra 56 prosent til 66 prosent i samme 

periode. ■ 

Folkestad & Co 08 

Tid er penger, 

la oss servere lunsjen 

til ditt spiserom hver dag før kl. 11.00 

Prøv oss i to uker og få den første dagen gratis! 

Ring 0 23 46 

® 

Helt Opplagt® på jobben 

Lunsj 

Fra 5 - 150 

personer. 

Fra ca kr 20,- per 

pers/dag.

■ TEMA Jentesoldater i Uganda 

Christine Akongo (18) Evelyn Laker (18) 

BARNEKRIGERNE 

Christine, Evelyn og Josefine var barnesoldater. De har drept babyer, 

skolebarn og familiemedlemmer. I Guds navn. 

TEKST: Ane Høyem FOTO: Truls brekke 

28 PERSPEKTIV 

Josefine Anyeko (19) 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 29


TILFLUKT: På det meste var 1,5 millioner mennesker tvunget 

til å søke tilflukt i trange og helsefarlige leirer. 

UGANDA 

FOLKETALL: 

30 900 000 

AREAL: 

236 040 km 2 

FLYKTNINGER 

FRA UGANDA: 

21340 

INTERNT FORDREVNE: 

869 000 

FLYKTNINGER I UGANDA 

FRA ANDRE LAND: 

228 960 

FRIVILLIGE TILBAKE- 

VENDINGER TIL UGANDA 

I 2007: 0 

ASYLSØKERE FRA 

UGANDA TIL NORGE 

I 2007:19 

30 PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

– Vi var sju jenter som sov under et mangotre. Månen 

var full og skinte ned på oss. 

Slik begynner Josefine Anyeko (19) historien om 

hva som skjedde ei natt i april 2002. Stemmen er melodisk, 

ordene legger seg oppe under taket. Med venstre 

hånd peker hun ut av vinduet, og forteller at jentene 

sov i skogen. De fryktet at de ville bli kidnappet 

av opprørssoldatene i Herrens motstandshær (Lords 

Resistance Army – LRA) hvis de sov hjemme i jordhyttene 

sine. I årene 2002 – 2005 var Herrens motstandshær, 

som ville innføre et styre etter de ti bud i 

Nord-Uganda, spesielt aktive. De raidet landsbyene 

på jakt etter barn. Flyktninghjelpen anslår at så mange 

som 12 000 barn ble kidnappet og ført inn i jungelen 

for å trenes opp til å bli soldater i disse årene. 

Mens verdens øyne er rettet mot Kongo, er vi på 

en skole i Nord-Uganda. Grensa mot Sudan er en 

drøy time unna på en forferdelig dårlig grusvei. Skolen 

ligger i utkanten av en flyktningleir. Mange av 

ungdommene, som går på denne skolen drevet av 

Flyktninghjelpen, er tidligere barnesoldater. Her lærer 

de et yrke slik at de kan brødfø seg selv og barna 

sine. I tillegg lærer de hvordan de skal løse konflikter 

uten å ta flere liv enn de allerede har gjort. 

ET UMULIG VALG 

Det er varmt, sola skinner, men det er en stillhet i 

lufta som bærer bud om regn og uvær. Skoddene er 

trukket fra vinduene i klasserommet. Et tjuetalls pulter 

står langs veggene med symaskiner på. På veggene 

henger underlige kjoler i papir. Kjolene har vide 

skjørt og er i barnestørrelser. 

Josefine Anyeko (19) kommer inn i rommet. Hun 

KUNNSKAP: På Fyktninghjelpens skoler lærer de tidligere barnesoldatene å skrive 

og lese samt et håndverk. 

■ ■ Vi lærte å sikte på fienden og skyte for å drepe. Etter tre dagers trening ble vi sendt tilbake for å ligge i bakhold. 

hilser med en slapp hånd, den ene foten bak den andre 

og et kort kniks. Josefine setter seg på en pinnestol. 

Hun har på seg skoleuniform, ei blå t-skjorte og 

svart skjørt. Tærne krøller seg i de svarte gummisandalene 

på føttene. Hendene ligger rolig i fanget. Det 

er stille i rommet. 

Josefine forteller at akkurat denne natten, for 

om lag seks år siden, var geriljaen på tokt i hennes 

landsby. Da soldatene kom over jentene som sov under 

treet, hadde de allerede tatt en mann til fange. 

Mannen var Josefines far. 

– Faren min ble spurt om han kjente noen av oss 

jentene, og da pekte han på meg. 

Josefine klapper seg med høyre hånd øverst på 

brystet - like over hjertet, og forteller om hvordan 

geriljasoldatene tok henne ut av gruppen. Kommandanten 

ga henne ordre om å drepe faren. 

– Jeg nektet, men da ble en veldig ung soldat - han 

var bare et barn, beordret til å drepe meg. Han kom 

mot meg. Jeg var livredd og tok pangaen fra soldaten. 

Panga er en stor kniv med et langt skarpt blad, 

ikke ulik en machete. I flyktningleirene i Kitgum-provinsen 

nord i Uganda brukes pangaen blant annet 

til å skjære opp kjøtt. Josefine forteller at hun hadde 

pangaen i hånden, og at hun fryktet for sitt liv. Hun 

var bare 13 år gammel. 

– Jeg var redd de skulle drepe meg. Derfor brukte 

jeg pangaen på faren min. Jeg hugget han i hjel. 

Josefine stryker seg over armene. 

– Jeg drepte han, og forlot han der, sier hun og 

unngår øyekontakt. Blikket er vendt ut i rommet, 

men det virker ikke som om hun ser tegningene eller 

papirkjolene på veggen. 

HÅNDVERK OG MESTRING: Christine (18) får nå muligheten til å ta igjen tapt 

skolegang og lærer å bli skredder. 

Josefine forteller at soldatene deretter tok med seg 

jentene, og at flere barn ble tatt til fange etter hvert 

som de kom inn i andre landsbyer: 

Tidlig på morgenen stopper følget opp. Det blir satt 

opp en slags leir i en grønnkledd åsside rett ved grensa. 

Ti av jentene som er tatt til fange skilles fra de andre 

barna. De er alle tidlig i tenåra. Soldatene legger 

t-skjorter i forskjellige størrelser og farger på bakken. 

Jentene blir bedt om å velge en, og ta den på seg. Josefine 

velger ei svart og hvit t-skjorte. T-skjorta, som er 

sjakkmønstret, tilhører en soldat. Josefine får beskjed 

om at hun må bli med mannen. 

– Voldtekt. Det er ordet Josefine bruker for å beskrive 

det som så skjedde. Josefine blir denne soldatens 

sexslave i alle årene som barnesoldat. 

EN ÅRSTID FOR Å TA LIVET AV BARN 

Christine Akongo (18) sitter ved symaskinen. Beina 

når ikke ned til bakken, de dingler i lufta. Christine 

forteller at da hun ble tatt til fange, var hun for syk til 

å sove under åpen himmel. Dette var ei natt for snart 

fire år siden, og hun var helt slått ut av malaria: 

Feberen herjer i kroppen, mens hun ligger på ei matte 

i jordhytta og sover. Christine våkner av et sterkt lys 

mot ansiktet. Det er lyset fra ei lommelykt som blender 

henne fullstendig. Hun får beskjed om å reise seg opp. 

Christine tror det er to unge gutter fra leiren som driver 

gjøn med henne. Rasende ber hun dem om å holde 

opp. Til svar blir hun sparket hardt i hodet. Fortumlet 

kommer hun seg på beina. Nå ser hun at mennene bærer 

våpen. De spør henne om hvor gammel hun er. «15 

år», svarer Christine. «Ok, la oss gå», sier soldatene. 

Sammen med mange andre barn som er tatt til 

PAPIRARBEID: Skolen har dårlig råd, og modellene 

må elevene lage i papir. 

CHRISTINE AKONGO (18) forteller om natten hun og de andre barna i landsbyen ble tatt til fange . 

fange starter Christine denne natten ferden mot Sudan. 

Da de kommer til treningsleiren i Sudan, blir 

barna bedt om å gå inn i ei hytte og kle av seg klærne. 

Soldatene gir barna vann til å vaske seg med. 

Vannet er ifølge soldatene hellig. Etter dette renselsesritualet 

får barna beskjed om at de ikke lenger er 

sivile. Første skritt på veien mot å bli soldat er begynt. 

Christine og de andre barna lærer å gjøre opp 

bål uten å lage røyk. De lærer å spionere på regjeringshæren. 

De lærer å skyte med gevær. De lærer å 

bruke den lange kniven. 

– Vi lærte å sikte på fienden, og skyte for å drepe. 

Etter tre dagers trening ble vi sendt tilbake for å ligge 

i bakhold. 

I Kitgum-provinsen i Nord-Uganda strekker savannen 

seg milevis. Landskapet er frodig. Et tett og høyt 

gress vokser helt inntil veiene som binder sammen 

de små byene og flyktningleirene i området. Christine 

forteller hvordan barnesoldatene skjulte seg i det 

tette gresset og ventet på noen skulle komme forbi 

på veien. Måten å drepe på avhang av hvem som 

kom forbi, om det var soldater eller sivile. 

- Vi lærte at vi ikke skulle skyte sivilbefolkningen. 

Dette for å spare ammunisjonen. For å ta livet av sivile 

brukte vi andre metoder, enten kniven eller ei 

klubbe som ser ut som en morter, sier hun. 

Måten å drepe på var også avhengig av dagsformen 

til kommandanten. Én årstid likte kommandantene 

å gi barnesoldatene ordre om å ta livet av små 

barn i landsbyene, andre årstider var oppdraget å 

drepe kvinner eller eldre menn. 

Christine har snakket sammenhengende i over 

tretti minutter. Det er som om en kran er skrudd 

HERRENS MOT- 

STANDSHÆR 

■ Herrens motstandshær, 

eller Lords 

Resistance Army 

(LRA), har siden 1986 

kjempet mot regjeringen 

for å innføre 

et regime som skal 

styre Uganda etter de 

ti bud. Opprørshæren 

ble opprettet og ledes 

av Joseph Kony. 

■ Gruppen har gjort 

seg beryktet på grunn 

av massedrap på sivile, 

og på grunn av den 

hensynsløse rekrutteringen 

av barnesoldater. 

Om lag 80 prosent 

av LRA består av tidligere 

kidnappede barn. 

■ Etter fredssamtaler 

i juni har LRA 

trukket seg tilbake fra 

Uganda og har gått 

i skjul i nabolandene 

DR Kongo og Sør- 

Sudan, hvor de har 

fortsatt å plyndre og 

terrorisere lokalbefolkningen. 

Partene har 

ikke lykkes med å undertegne 

en fredsavtale 

og Den internasjonale 

straffedomstolen 

(ICC) tok i fjor ut tiltale 

mot opprørslederen 

Kony og hans nærmeste 

kommandanter. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

31


32 PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

■ ■ Jeg var redd de 

skulle drepe meg. Derfor 

brukte jeg pangaen på 

faren min. Jeg hugget ham 

i hjel og forlot ham der. 

JOSEFINE ANYEKO (19) forteller om 

da opprørssoldater tvang henne til 

å drepe faren sin som trettenåring. 

opp. Ordene flommer ut av henne. Toneleiet er monotont 

mens hun beskriver hva som skjedde da hun 

og de andre barnesoldatene kom til en skole. Læreren 

sto ved tavla, og undervisningen var i full gang. 

Da de angrep, hoppet skolebarna ut av vinduene i 

redsel. Christine løp etter ei lita jente som forsøkte 

flykte. Hun tror jenta var i 12 årsalderen, ikke mye 

yngre enn henne selv. Det endte med at Christine 

tok igjen jenta, og drepte henne. 

–Det var helt forferdelig, men jeg måtte adlyde. 

Mens jeg drepte henne, ba jeg Gud om tilgivelse. 

Hva tenker du om dette i dag? 

– Jeg synes det er grusomt. Nå innser jeg hva jeg 

har gjort, men på samme tid kan jeg ikke klandre 

meg selv. Jeg hadde ordre om å drepe, og jeg gjorde 

det slik at jeg kunne få se mora mi igjen. 

Christine sitter med føttene i kryss. Hun gestikulerer 

med den venstre armen. Rundt håndleddet har 

hun fire svarte armbånd i gummi. Det er vanskelig å 

få tak i øynene hennes mens hun forteller. Unntaket 

er de to gangene hun smiler. Begge gangene ansiktet 

lyser opp, handler det om kjærligheten til mora. Det 

var tanken på å komme tilbake til henne som gjorde 

at hun ikke ga opp der ute i jungelen. 

– Min mor har vært min eneste venn, sier Christine 

Akongo enkelt. 

ET SÅR SOM MINNE 

Regnet som har ligget som dårlig nytt i horisonten 

hele formiddagen, har nådd oss. Dråpene trommer 

mot blikktaket på skolebygningen. Tordenen kommer 

nærmere. Tida mellom hvert drønn blir kortere 

og kortere. Skolegården er tom. 

Evelyn Laker (18) har fått fri fra undervisningen i 

matlaging. Hun vil fortelle om de lange årene i tjeneste 

hos Herrens motstandshær og om den dagen for 

åtte år siden da livet hennes ble forandret for alltid: 

Klokka er ti om morgenen. To menn ligger på bakken. 

De ligger på magen med hendene bundet bak 

på ryggen. Rundt dem står en flokk mennesker. De er 

mennenes naboer og familie. Soldater går mot mennene 

som ligger der med ansiktene ned i jorda. I hendene 

har soldatene klubber. Soldatene begynner å slå de to 

mennene både i hodet og kroppen med klubbene. De 

blør. Det tar tid før de dør, men de dør. 

– De drepte dem mens vi sto og så på uten at vi 

kunne gjøre noe, sier Evelyn. Den ene mannen var 

hennes far, den andre var en onkel. 

Evelyn forteller at en soldat bandt hendene hennes 

før hun ble tjoret sammen med 15 andre barn. Så 

ble de ført ut av landsbyen. Reisen mot Sudan og treningsleirene 

var begynt. 

– Jeg tenkte på å rømme, men jeg var bundet til de 

andre. Da jeg skjønte at det ikke var mulig å rømme, 

ga jeg opp. Jeg bestemte meg for å gjøre alt de ba om. 

Evelyn er 18, men ser ut som en fjortenåring. Hun 

har smale håndledd, og pannen er rett. Fortvilelsen 

hennes er tydeligere enn hos de andre jentene. Sorgen 

ligger like under overflaten. Tårene renner ned- 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

33


LIVSGLEDE: Gjennom dans og sang tar Evelyn (18) hver dag et nytt steg mot et verdig liv. DYPE SÅR: Hver gang Evelyn (18) må gjenta sin historie, åpner hun et verkende sår. 

34 PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

over kinnene mens hun forteller om de seks årene 

som barnesoldat. Knappe ti år gammel var hun da 

hun ble tatt til fange. 

– Volden startet da jeg kom fram til treningsleiren. 

Jeg ble slått i koma, men det mest smertefulle var da 

jeg ble voldtatt av fem menn i løpet av en dag. 

Etter ett år i fangenskap føder hun et barn. Noen 

år senere får Evelyn et barn til. Det er en gutt. Evelyn 

forteller om hvordan barna blir igjen i treningsleiren 

når hun og de andre barnesoldatene sendes over 

grensa for å slåss mot regjeringssoldatene. Ifølge 

Evelyn drukner mange av de små soldatene i elver, 

mens andre dør i kamp. Evelyn kjemper, og overlever. 

Gang på gang kommer hun seg levende tilbake 

til leiren der barna hennes venter. 

Barnesoldatene får ikke lov til å utvikle vennskapsbånd, 

men Evelyn får likevel etter hvert ei venninne. 

Evelyn overtaler venninna til å rømme. Med seg på 

flukten tar hun Evelyns eldste barn. Neste gang Evelyn 

blir sendt ut i kamp bærer hun den yngste sønnen 

i et tørkle på ryggen. 

Det er midt på dagen. Sola står høyt på himmelen 

da fella lukker seg rundt barnesoldatene fra LRA. Regjeringshæren 

har lurt dem i et bakhold. Evelyn slåss 

med babyen på ryggen. Hele dagen kjemper barnesoldatene. 

Utover ettermiddagen blir det tydelig at overmakten 

er for stor. Opprørerne tvinges til å trekke seg 

tilbake. Det er tungt for Evelyn å flykte med sønnen på 

ryggen. Likevel løper hun. En tanke formes i hodet. 

Hun ber til Gud om at dette er dagen da hun klarer å 

rømme. Evelyn løper for livet. 

I kaoset som følger av tilbaketrekningen klarer 

hun å bryte ut. Seks år som barnesoldat går mot slutten. 

På venstre underarm bærer Evelyn et minne fra 

soldatårene. Et lite rundt skuddsår som nå er grodd. 

Det er verre med det som er inni jenta. 

Evelyn har grått gjennom store deler av fortellingen 

sin. Hun gråter da hun forteller om sine egne barn. 

Hun gråter også mens hun forteller om alle barna hun 

har tatt livet av. Evelyn bærer på groteske historier om 

hvordan hun har tatt livet av små barn ved å ta dem i 

føttene og slå hodene deres mot trestammer til de dør. 

– Jeg vet ikke hvor mange jeg har drept. Jeg har 

ikke tall på hvor mange barn jeg har tatt livet av. Det 

føles forferdelig å ha drept uskyldige, sier Evelyn. 

INGEN LETT VEI HJEM 

Kjolestoffet er ferskenfarget. Christine Akongo holder 

det mellom fingrene og legger det til rette på symaskinen. 

Christine forteller at hun skal bli en flink syerske. 

– Målet er å kunne åpne ei systue slik at jeg kan forsørge 

meg selv og moren min, sier hun. 

Det er nå to år siden Christine klarte å rømme fra 

Herrens motstandshær. Hun er i dag gjenforent med 

moren. Christine sier gjensynet var sterkt. 

– Moren min gråt og gråt. Hun sa: «Min datter, min 

datter! Du er tilbake». 

Christine smiler, og forteller om hvordan moren 

løftet henne opp fra bakken, og holdt rundt henne. 

Josefine Anyekos gjensyn med sin mor ble ikke 

like lykkelig. Etter tre år som barnesoldat trodde moren 

datteren var kommet for å ta livet av henne, slik 

Josefine hadde gjort med faren. Det tok lang tid før 

moren og Josefines sju søsken sluttet å være redde 

for henne. 

– Er du tilgitt nå? 

– Ja, jeg er tilgitt. Familien min forstår at jeg var 

tvunget til å ta livet av faren min. 

Josefine tar seg til ansiktet, stryker høyre hånd 

over panna, og tenker seg om før hun fortsetter: 

– Jeg har også tilgitt meg selv. Jeg gjorde det ikke 

med vilje. 

■ ■ Jeg vet ikke hvor mange jeg har 

drept. Jeg har ikke tall på hvor mange 

barn jeg har tatt livet av. 

EVELYN LAKER (18) 

Regnet er i ferd med å gi seg. Bare et sjeldent tapp 

høres nå på blikktaket over klasserommet. Skolen, 

der de tre jentene går, ligger like i utkanten av en stor 

flyktningleir. Mange tusen bor i Padibe West, som 

denne leiren heter. Små jordhytter med gresstak står 

tett i tett. Her bor Evelyn sammen med barna sine. 

Begge barna hun fikk i fangenskap er sammen med 

henne. I tillegg har hun fått ett barn til. 

- Min drøm er at jeg klarer å ta vare på barna mine. 

Jeg håper at det jeg lærer her på skolen vil gjøre 

framtida lysere, men jeg er ikke sikker på om det er 

nok, sier Evelyn Laker. ■ 

Siden i januar har det ikke vært krigshandlinger i Nord- 

Uganda. LRA har flyttet virksomheten videre til DR Kongo. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

35

■ PROFILEN Åsne Seierstad 

Åsne Seierstad planla aldri å rapportere fra krigens frontlinjer. 

Men da hun satt som ung frilanser i Moskva og krigen 

i Tsjetsjenia brøt ut, bare måtte hun reise for å se selv. 

TEKST: Siri Elverland FOTO: Espen Rasmussen 

Nuets historiker 

EGENTLIG VAR DET TILFELDIGHETER som gjorde Åsne Seierstad til 

krigsreporter. Det fantes ingen nøye uttenkt plan eller ambisjon 

om å rapportere fra krigssoner. Men snart 15 år etter at hun som 

ung og uerfaren frilanser reiste til krigens Tsjetsjenia, er Seierstad 

en av Norges mest kjente krigsreportere. 

– Jeg tror det å skulle reise til en krig var like fjernt for meg som 

for alle andre, før jeg faktisk gjorde det selv. 

Åsne Seierstad hadde nok heller sett for seg 

at interessen for reising skulle føre til en fremtid 

innen diplomatiet eller FN. Men da hun 

tidlig på 90-tallet studerte russisk språk og 

litteratur i Moskva, dumpet hun borti journalistikken 

og begynte som frilanser for Arbeiderbladet. 

Uten journalistfaglig bakgrunn dro 

Åsne ut på gaten i Moskva og rundt på kollektivbruk, 

snakket med folk og sendte saker 

hjem til Oslo. Så brøt det ut krig i Tsjetsjenia. 

– Da det plutselig var krig jeg skulle dekke, 

visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle gjøre 

det. Det var jo ikke slik den gangen at jeg hadde tilgang til internett 

eller telegrambyråer. Etter hvert forstod jeg at jeg bare måtte reise 

dit. Det var den eneste måten jeg kunne skrive om krigen på. 

Egne redsler, velmente råd og stadige overveielser ble trengt 

til side. Men da det russiske militærflyet landet på flyplassen i 

Groznyj, vurderte Åsne å bli med tilbake. 

– Da jeg først bestemte meg for å dra inn til byen var det ingen vei 

tilbake. Enten tenker man «dette er ikke noe for meg», eller så blir 

man fanget av situasjonen og trangen til å finne ut av hva som skjer. 

ETTER DEN FØRSTE REISEN til krigen i Tsjetsjenia i 1995 ble det ene 

brennpunktet raskt etterfulgt av det andre. Balkan, Afghanistan, 

36 PERSPEKTIV 

■ ■ Da det 

plutselig var krig 

jeg skulle dekke, 

visste jeg ikke 

helt hvordan jeg 

skulle gjøre det. 

Irak. Tilbake til Balkan og Tsjetsjenia. Og det ble like mange bøker. 

Rett før påske 1999 sendte Dagsrevyen Åsne til Balkan hvor 

hun rapporterte om flyktningstrømmene fra Kosovo. Hun ble 

nysgjerrig på samfunnet på den andre siden av konflikten. Boken 

fra Serbia, Med ryggen mot verden, kom ut i 2000. Så endret 

11. september Åsnes kurs igjen. Denne gang ble det Nord-Afghanistan. 

– Jeg hadde aldri kommet meg rundt i Afghanistan 

hvis jeg ikke hadde vært i Tsjetsjenia. 

Jeg ville ikke visst at det i det hele tatt er 

mulig å reise til en krig. 

Under invasjonen av Kabul i 2001 var det 

en risiko for å havne i kryssild, men vestlige 

borgere var ikke spesielt utsatt for målrettede 

angrep eller kidnappinger, slik som i dag. 

Ureddhet og en kanskje litt naiv optimisme 

gjorde reisene til krigens frontlinjer mulig å 

gjennomføre. 

– Det er vanskelig å forestille seg hvis man 

aldri har gjort det, innrømmer Åsne. Men man må stole på folk. 

Og være tålmodig. Ta ting litt som de kommer og ha tid til å la 

seg lede av begivenhetene. Jeg har alltid tenkt at «jeg regner 

med at det går bra». 

I dag går 600 jenter på en egen skole bygd med støtte fra 

Åsne i Afghanistan. 

– Historiene er ikke mine historier. Man kan gi noe tilbake i etterkant. 

Derfor går noen av pengene jeg har tjent tilbake til Afghanistan. 

Nå skal skolen få nytt bibliotek. 

– Utdanning er viktigst av alt. Man trenger mat og klær. Men 

det må noe mer til for å føre samfunnet videre. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 37

■ PROFILEN Åsne Seierstad 

IRAK: I 2003 reiste Åsne til Saddam Husseins Irak. Hun ble i Bagdad under 

den USA-ledede invasjonen og skrev boken Hundre og én dag om opplevelsene 

som krigskorrespondent. 

KRIG KORRUMPERER. Etter flere møter med samfunn brutalisert av 

krig, står dette igjen som et hovedtema. Brutaliseringen av barn 

og møter med døden har etterlatt sterke inntrykk. 

– Når man går rundt på likhusene i Bagdad blant mennesker som 

er kommet for å lete etter sine egne, da er krigen tilstede. Man ser 

ofrene som enkeltpersoner. Synet av en barnekropp uten hode, 

med kortbukser og skrubbsår på kneet. Da ut- 

vikler man en egen evne til å beskytte seg selv. 

Man går med et slags panser. Det du ser går 

ikke rett inn i deg. 

Gjensynet med Tsjetsjenia ti år etter det første 

oppholdet som krigsreporter og utgivelsen 

av boken «De krenkede» var som å slutte en 

sirkel for Åsne. 

– Tsjetsjenia hadde alltid ligget der litt som 

en dårlig samvittighet og det føltes bra å vende 

tilbake. «Dette kan jeg noe om», tenkte jeg. 

Observasjon over ulike etapper og på forskjellige 

tidspunkt er viktig for å forstå en konflikt. 

– Men vi var nok ikke forberedt på den forferdelige splittelsen i 

det tsjetsjenske folket. På 90-tallet var de samlet om den nasjonalistiske 

frigjøringsideen. Nå utfører de selv de mest grufulle handlinger 

mot hverandre. 

Åsne forteller om grotesk tortur i dagens Tsjetsjenia. Avkuttede 

lemmer, utstukne øyne og æresdrap på kvinner. 

– Jeg tror folk selv også er veldig overrasket: «Hvordan kan vi 

som hadde samme utgangspunkt mot undertrykking, være så 

utrolig grusomme mot hverandre?», spør de. 

Å VÆRE REPORTER ER Å SKRIVE NUETS HISTORIE, heter det. Slik ser 

38 PERSPEKTIV 

■ ■ Jeg har 

levd et ganske 

omflakkende liv 

de siste 15 årene, 

og nå er kanskje 

tiden for å ta det 

litt med ro. 

AFGHANISTAN: Åsne sender reportasjer hjem til Oslo høsten 2002, sammen 

med tidligere Taliban-soldater. - Jeg hadde aldri kommet meg rundt i 

Afghanistan hvis jeg ikke hadde vært i Tsjetsjenia. 

Seierstad sin rolle som reporter og forfatter. Å oppsøke farlige 

krigsområder har aldri vært en drivkraft i seg selv. 

– Det er noe med å være tilstede i samtiden. Jeg har ønsket å 

skrive om de store hendelsene som preger vår tid og rapportere 

fra der hvor det skjer. I bunn ligger vel et ønske om å være 

til stede der hvor verdens skjebne gis en retning, eller blir bestemt. 

Åsne er likevel svært forsiktig med å oppfordre 

unge og uerfarne frilansere til å reise 

til krigsområder. 

– Jeg vil gjerne inspirere unge journalister 

til å tørre å gjøre ting på egen hånd, selv om 

det ikke nødvendigvis er å reise til en krig. 

– Unge journalister bør være mindre opptatt 

av fast jobb, mener Åsne. Da jeg begynte 

å skrive, var det uten forsikringer om inntekter. 

Hvis man vil ut i verden kan man ikke 

være redd for å gå med underskudd. 

I dag er ikke Åsne så opptatt av om og når 

det blir flere reiser til krigsområder. 

– Jeg vet ikke helt hva det neste blir. Jeg har levd et ganske omflakkende 

liv de siste 15 årene, og nå er kanskje tiden for å ta det 

litt med ro. 

Som småbarnsmor blir det også tid til å dyrke interessen for 

språk og skriving. 

– Endelig har jeg tid til å lese hva andre har skrevet. Jeg er 

nokså altetende, men ikke spesielt opptatt av krigslitteratur 

akkurat nå. Man må holde på med andre ting og rense hodet 

iblant. 

– Jeg er blitt mer opptatt av kulturkonflikter, og kunne godt 

tenke meg å reise inn i dem. ■ 

ÅSNE SEIERSTAD 

■ Åsne Seierstad (født 1970) er cand.mag. fra Universitetet i Oslo med 

fagene russisk, spansk og idéhistorie. 

■ Som krigskorrespondent dekket hun konflikten i Irak (2003) og Afghanistan 

(2001) for skandinavisk media. 

■ Fra 1998 til 2000 jobbet hun i NRK Dagsrevyen, og dekket blant annet 

krigen i Kosovo i 1999. Hun var korrespondent for Arbeiderbladet i Kina 

1997, og i Russland fra 1993 til 1996. 

■ Seierstad har utgitt bøkene Med ryggen mot verden (2000), Bokhand- 

leren i Kabul (2002), Hundre og én dag (2003), Med ryggen mot 

verden - fremdeles (2004) og De krenkede (2007). 

■ Hun har mottatt en rekke nasjonale og internasjonale priser for sitt 

journalistiske virke og for sine bokutgivelser. 

■ Seierstads bøker er oversatt til 41 språk og har solgt rundt 3 millioner 

eksemplarer. 

KILDE: Cappelen Damm 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 39

n BHUTAN 

Sanjay, fra 

Shangri-la 

til Skien 

På 90-tallet måtte en sjettedel av Bhutans befolkning flykte. Siden 

den gang har over 100 000 lhotsampaer drømt om å vende tilbake 

til sitt drømmeland – sitt Shangri-La . Sanjay er en av de som må 

nøye seg med Norge. 

Tolv minusgrader og en meter snø på bakken. Mor, 

far og fem brødre holder seg tett sammen. De trekker 

skuldrene oppover. Det er fem døgn siden de forlot 

leirene i det østlige Nepal. Nå står de på Gardermoen 

med sine tre bagger og kikker etter kontaktpersonen 

sin. De har akkurat opplevd sin første flytur. 

– Jeg blir jo iskald i hele kroppen av å puste inn 

luften her, sier Om Badahur, den eldste sønnen. 

Høyden er det neste han legger merke til. Nordmennene 

er som elefanter, tenker han. Snart skal de få 

vite navnet på deres nye hjemby. Alt de vet akkurat 

nå er at livet i flyktningleiren er over. Men historien 

begynner ikke her. Den begynte i et lite land mellom 

India og Kina for snart 20 år siden. 

100 000 HISTORIER 

Militærbilene stoppet utenfor landsbyen og soldater 

stormet inn i husene. De tok mennene med seg. Fant 

de ikke mennene, ble kvinnene torturert og voldtatt. 

Verdisaker ble stjålet og folk fikk ordre om å forlate 

landet innen 24 timer. De som nektet ble kastet i 

fengsel og husene deres ble brent ned til grunnen. 

– Vi levde et godt liv, et lykkelig liv, før militæret 

kom og tok alt fra oss, sier den tidligere bonden Padam 

Bahadur Rauth (57). Han sitter på sengekanten 

i den lille bambushytta han deler med familien i sektor 

E2 av flyktningleiren Beldangi III. Fem brødre, 

en mor og en far lever på 18 kvadratmeter. Slekten 

hans hadde bodd halvannet århundre i Bhutan da de 

i 1992 brått måtte forlate gården sin. 

40 PERSPEKTIV 

– Det var et sjokk for oss da vi fikk ordre om å flytte. 

Vi måtte flykte om natten og i løpet av et døgn var 

livene våre totalt forandret, forteller Padam. Solen 

er i ferd med å bli rød og stor over flyktningleirene 

på Terai-sletten i det østlige Nepal. Fra Sikkim og 

Bhutan i øst siger kveldsdisen inn. Duften brer seg 

fra de mange tesjappene. Ved barneklinikken spilles 

høye hindurytmer i et bryllup som akkurat har 

startet. Men stemningen er betraktelig roligere enn 

for noen timer siden. Da hang mennene i FN-bilen 

opp listen over hvem som skulle få reise fra leiren 

med neste busslast. De fleste gikk skuffet hjem. Men 

familien Rauth var blant de heldige utvalgte. Om tre 

dager setter de seg på flyet til Norge. Sønnen, Om 

Badahur, var 10 år da de kom til Nepal. Nå er han 27. 

– Å være flyktning er et helvete. Vi har hender og 

øyne, men vi mangler alt som skal gi oss et verdig liv. 

Vi mangler alt, gjentar han. Av en befolkning på mellom 

600 000 og 700 000 bhutanere var over 200 

000 lhotsampaer, en nepalskspråklig hinduminoritet. 

Av disse ble halvparten presset til å flyktet. Ingen 

har fått vende hjem igjen. 

NORGE VENTER 

Klokken er 06.15 og familien Rauth har pakket sakene 

sine. Tre bagger og noen sekker. Litt klær, litt 

kjøkkenutstyr, et par fotoalbum og en bunke papirer. 

Deriblant et identitetskort datert 16. mars 1986 som 

forteller at faren er bhutansk statsborger. 

– Jeg ønsker å bli norsk. Jeg har mistet landet- og 

n n Identiteten min vil alltid 

være bhutansk, men jeg vil 

være norsk nå. Jeg bor jo her i 

dette landet. SINJAY (12)

n BHUTAN 

SPENNING: Flere ganger i uken kjører de hvite bilene fra FNs flyktningorganisasjon 

inn i leirene for å henge opp listen over hvem som skal få reise med neste busslast. 

Trengselen er stor og de fleste må gå skuffet hjem. 

n n I natt var jeg veldig nervøs, 

men nå er jeg bare trist. Det er jo 

dette huset jeg har vokst opp i. 

OM BADHUR RAUTH (26)

n BHUTAN 

BHUTAN 

AREAL: 47 000 km² 

INNBYGGERE: 635 000 (folketelling 

fra 2005) 

FLYKTNINGER: ca. 108 000 i leirer 

i Nepal, 10 000 til 15 000 utenfor 

leirene. Mellom 15 000 og 30 000 

i India. 

HOVEDSTAD: Thimphu 

GEOGRAFI: Himalayakjeden i nord, 

fjellandskap i midtlandet og tropisk 

lavland i det sørlige beltet 

STYRESETT: monarki siden 1907. 

Kong Jigme Khesar Namgyal 

Wangchuck overtok tronen i 2006 

som verdens yngste statsoverhode. 

ØKONOMI: i hovedsak jordbruk, turisme 

og vannkraft 

SPRÅK: 24 språk i bruk. Viktigste 

språk er dzongkha (nasjonalspråk), 

nepali, sharchopkha og bumthangkha 

LESE- OG SKRIVEKYNDIGHET: 54% 

eller 60 % (ifølge henholdsvis UNI- 

CEF Bhutan og bhutanske myndigheter) 

HOVEDRELIGIONER: buddhisme og 

hinduisme 

STØRSTE ETNISKE GRUPPER: ngalong, 

sharchop og lhotshampa 

■MYNTENHET: ngultrum (én ngultrum 

er lik én indisk rupee) 

«LYKKELANDET» 

Bhutan, et lite, isolert kongedømme mellom 

gigantene Kina og India, har mørke 

skygger hengende over sin nyere historie. 

Til tross for omfattende overgrep mot 

egen befolkning har landet stort sett unngått 

å bli kritisert i internasjonale medier. 

Tvert om har mediene i stor grad dyrket 

bildet av et lite, eksotisk lykkeland blant 

Himalayas majestetiske fjell. 

BHUTAN I DAG 

I mars 2008 ble de første valgene i landets 

historie gjennomført. Det kongevennlige 

Bhutan Harmony Party vant 44 av i alt 47 

seter i parlamentet. De resterende tre se- 

44 PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

MIDDAGSTID: Moren i familien, Tika Devi, var bekymret for at hun ikke skulle få lov å ta med seg 

kasserollen hun koker dall i til Norge. Heldigvis gikk det i orden. Bahadur, Sanjay, Inndra og Tika Devi 

spiser dall og ris hver dag. 

Han flakker med blikket. 

– Where do you come from? 

– Nepal, utbryter han. Nepal. 

Hjemme i leiligheten koker moren 

ris og dall. Et sted å bo, penger og snart 

norskkurs. Ting begynner å falle på 

plass. Men tiden kan bli litt lang. 

– Om natten drømmer jeg at jeg besøker 

vennen min, Dumpa. Han sier jeg 

ikke må glemme ham. Da tror jeg at jeg 

er tilbake i leirene, men når jeg våkner 

ligger jeg i sengen min her i Norge. Jeg 

prøver å ikke tenke på dem altfor mye. 

Det gjør meg bare trist, sier Om Badahur 

Rauth. Men han savner ikke forholdene 

i leiren. Nå har han det bedre enn han 

hadde drømt om, både materielt og sosialt. 

Advarslene om at nordmenn ville 

være kjølige og avvisende har han heldigvis 

ikke merket noe til. 

tene gikk til et annet kongevennlig parti. 

Men opptakten til valgene var ikke like harmoniske. 

En serie eksplosjoner rammet 

landet i forkant av valget og myndighetene 

la raskt skylden på militante grupper 

med utspring i flyktningleirene i Nepal. I 

november 2008 ble Jigme Khesar Namgyel 

Wangchuck kronet til ny konge. Hans far 

Jigme Singye Wangchuck hadde da sittet 

ved makten som eneveldig monark i over 

30 år. Av de 108 000 flyktningene som befant 

seg i leirene i 2007, ble 5000 gjenbosatt 

i et tredjeland i løpet av 2008. 

KONFLIKTEN 

Bhutan er fremdeles et av verdens mest 

isolerte land. Landet har siden 1907 og 

frem til i dag vært et absolutt monarki 

– Livet i seg selv består av problemer. Også 

her i Norge vil vi møte mange problemer. 

Men i forhold til problemene vi hadde i 

Nepal har vi ingen problemer her. Jeg trives 

faktisk så godt at til og med lengselen 

etter hjemlandet mitt, Bhutan, er mindre 

enn før. Identiteten min vil alltid være 

bhutansk, men nå har jeg bestemt meg for 

å være norsk. Det er jo her jeg bor. 

Sanjay er tilbake fra skolen og henter 

ut langrennsskiene fra skapet. I dag lar 

han akebrettet ligge. Etter en runde i parken 

staker han seg oppover snøfonnene 

langs fortauskantene og krysser Ole Vigs 

gate uten å ta av seg skiene. 

– Klisterføre i dag, humrer en forbipasserende. 

n 

TEKST OG FOTO: Thomas Kleiven 

med en strengt hierarkisk føydalstruktur. 

Selv om Bhutan er et multietnisk samfunn, 

har det vært ngalongene, en buddhistisk 

folkegruppe med røtter i Tibet, 

som har hatt den dominerende makten i 

samfunnet. Dette er den samme gruppen 

som kongefamilien tilhører og de utgjør 

mellom 15 og 20 prosent av befolkningen. 

Konflikten startet på 1980-tallet da 

kongen innførte lover for å styrke, det 

myndighetene anså som, landets egentlige, 

genuine kultur – drukpaenes verdier 

og identitet. Drukpa betyr egentlig «folk 

fra Bhutan», men i realiteten representerer 

begrepet de buddhistiske gruppene i 

nord, det vil si ngalongene. 

Lovene omfattet strenge og detaljerte 

forordninger og forbud, som påbudet om 

– Dette er etnisk rensning 

– Selvfølgelig var dette etnisk rensning. 

Hva ellers skal man kalle det, spør lhotsampaen 

Ratan Gazmere retorisk. Han 

sitter på en plaststol i en hage i Kathmandu. 

På tross av alvoret frembringer 

han nok et smil bak det ustussede skjegget. 

Om to dager flytter han til Australia 

for å gi sønnen et bedre liv, langt unna 

de ukentlige rasjonene fra FNs flyktningorganisasjon. 

Få kjenner situasjonen til 

lhotsampaene bedre enn Gazmere. Han 

har kjent den på kroppen. I 1986 kom han 

tilbake til Bhutan fra lærerstudier i England. 

Da hadde ngalongene, folkegruppen 

som kongen tilhører, lenge vært bekymret 

for at lhotsampaene skulle få for 

mye innflytelse. De hadde sett hva som 

hadde skjedd med nabostaten Sikkim etter 

at hinduene fikk for mye makt. Staten 

hadde blitt en del av India. Bhutan innførte 

strenge statsborgerskapslover. Blant 

annet måtte man kunne lese og skrive 

dzongkha for å bli bhutansk statsborger. 

Språket var helt fremmed for lhotsampaene 

og mange av dem var analfabeter. 

ÉN NASJON, ETT FOLK 

Fra 1985 ble lovene skjerpet og man måtte 

vise kvittering for betalt jordbruksskatt 

fra 1958 for å bli definert som en genuin 

bhutaner. Den styrende elitens kultur, na- 

å kle seg i drukpa-inspirerte klær. Ifølge 

kongen og regjeringen er kulturelt mangfold 

en trussel mot harmoni og sikkerhet 

i et så lite land som Bhutan. Regjeringens 

politikk innebar en regelrett tvangsassimilering 

og undertrykking av alle andre etniske 

grupper, og lovene ble fulgt opp med 

arrestasjoner og overgrep. Forfølgelsen 

rammet spesielt de nepalskspråklige hinduene, 

lhotsampaene, i Sør-Bhutan. Gjennom 

en ny lov om statsborgerskap mistet 

mange av lhotsampaene også statsborgerskapet 

sitt og ble fratatt sine eiendommer. 

I valget mellom tvangsassimilering, 

diskriminering eller flukt, forlot over 130 

000 lhotsampaer Bhutan på begynnelsen 

av 1990-tallet. Dette utgjorde halvparten 

av den samlede lhotsampabefolkningen i 

BORTEBOER Siden han flyktet fra hjemlandet har 

Gazmere jobbet for at lhotsampaene skal få vende 

hjem, så langt uten resultat. 

sjonaldrakt og språk ble definert som det 

bhutanske og gjennom myndighetens nye 

slagord «én nasjon, ett folk» ble lhotsampaenes 

stilling stadig mer undertrykt. Etter 

å ha argumentert for at det ville være 

skadelig å favorisere et folkeslag i et multietnisk 

samfunn, ble Raten Gazmere i 

landet. I en periode kom det opptil 1000 

flyktninger hver dag til leirene i Nepal. 

FLYKTNINGENE 

Siden 1993 har skjebnen til flyktningene 

vært gjenstand for bilaterale forhandlinger 

mellom den bhutanske regjeringen 

og regjeringen i Nepal. Det hele har vært 

resultatløst – ikke én flyktning har fått 

vende hjem. I leirene økte frustrasjonen 

blant flyktningene ettersom tiden bare 

gikk uten at noe skjedde. I tillegg begynte 

den internasjonale støtten til flyktningene 

å avta. I 2002 stanset utdelingen av 

klær, og i 2005 stoppet FNs høykommissær 

for flyktninger, UNHCR, tilførselen av 

parafin til matlaging. Dette var med på å 

øke konfliktene med lokalbefolkningen 

1989 hentet av et titalls soldater. Uten å 

få forsvare seg ble han dømt til døden. 

Gazmere hadde gjort noe man ikke gjør 

ustraffet i Bhutan, han hadde kritisert 

Tsha Washum, Bhutans hellige treenighet 

bestående av kongen, landet og regjeringen. 

Straffen ble i grevens tid omgjort til 

livsvarig fengsel. Etter 27 måneder med 

både håndjern og fotjern ble han, etter 

press fra Amnesty, flyttet til husarrest, og 

derfra flyktet han til leirene i Nepal. Siden 

har han jobbet for at lhotsampaene skal få 

vende hjem. 

BRUTTO NASJONALLYKKE 

Bhutanske myndigheter påstår selv de er 

verdens lykkeligste land og opererer med 

brutto nasjonal glede istedenfor brutto 

nasjonal produkt. Inntil 2003 påsto myndighetene 

at ikke flere enn 10 prosent av 

flyktningene i leirene stammet fra Bhutan. 

– Det internasjonale samfunnet bryr 

seg ikke om oss. Vi har ikke olje, vi er ingen 

økonomisk stormakt og vår kamp 

har ikke vært særlig blodig. Når Bhutan 

lykkes med å markedsføre seg som 

«Shangri-La» – lykkelandet, og India i tillegg 

støtter Bhutan er det ingen som vil 

hjelpe oss. 100 000 lhotsampaer betyr 

ingenting for det internasjonale samfunnet, 

mener Gazmere. n 

da flyktningene måtte hente inn ressurser 

utenfor leirene på egen hånd. De ble splittet 

i to grupper; de som ønsket å bli gjenbosatt 

og de som insisterte på sin rett til å 

vende tilbake til Bhutan. 

DET INTERNASJONALE SAMFUNN 

Siden volden stadig utviklet seg og Bhutan 

stadig nektet å la FN komme inn for å bidra 

til å finne en løsning, annonserte USA 

og flere andre land på slutten av 2006 at 

de var villige til å ta imot til sammen 85 

000 flyktninger. Siden november 2007 

har 5000 forlatt leirene og slått seg ned i 

et tredjeland, de aller fleste i USA. Norge 

innvilget i 2008 arbeids- og oppholdstillatelse 

til 149 bhutanske flyktninger. For 

2009 er kvoten fastsatt til 150 personer. n 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

45

■ SOMALIA 

FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, advarer mot å sende 

FN-styrker til Somalia nå. Han foreslår imidlertid å bygge opp 

egne somaliske styrker med støtte fra Den afrikanske unionen. 

Ban Ki-moon tør ikke 

sende FN-styrker til Somalia 

FNs generalsekretær advarer mot å sende 

FN-styrker til det lovløse Somalia med det 

første. Han ser på en slik operasjon som 

svært risikofylt. I stedet foreslår han at 

Den afrikanske union (AU), som allerede 

har fredsstyrker i Somalia, blir styrket 

slik at man kan bygge opp egne somaliske 

styrker. 

Sikkerhetsrådet haar etter langvarig 

press fra afrikanske stater om å sende 

FN-styrker til Afrikas horn, ennå ikke 

klart å ta en avgjørelse. Saken skal på 

nytt opp første juni. 

FRYKTER YTTERLIGERE DESTABILISERING 

Ban Ki-moon, som alltid har vært skeptisk 

til en slik plan, er redd for at en FNledet 

fredsoperasjon kan destabilisere 

det krigsherjede landet ytterligere. han er 

også bekymret for at de gruppene som er 

imot internasjonal innblanding vil erklære 

FN som sin hovedfiende, noe som kan 

resultere i angrep på soldatene fra FN og 

dra hele fredsstyrken inn i den pågående 

konflikten. Likevel mener han at FN-styrker 

til Somalia bør være et realistisk mål 

for fremtiden, men at sikkerhetssituasjonen 

i landet ikke tillater det nå. 

Forslaget fra FNs generalsekretær går 

ut på å utvide den eksisterende fredstyrken 

på 4300 mann (AMISOM), slik at den 

teller 8000 soldater. Dagens styrke består 

hovedsakelig av soldater fra Uganda 

og Burundi. Mandatet blir å bistå den somaliske 

interimregjeringen med å bygge 

opp sin egen styrke. 

FN PERSONELL TIL MOGADISHU 

Som et neste skritt i planen ønsker Ban 

Ki-moon å sende FN-personell til hovedstaden 

Mogadishu for å gi politisk støtte, 

bistå fredsoperasjonen og sikre humanitær 

hjel. Dette er sammenfallende med 

den strategien Obama-administrasjonen 

46 PERSPEKTIV 

AFRIKANSKE STYRKER: En sanitetssoldat fra Den afrikanske unionen (AU) hjelper en samalisk mann 

i hovedstaden Mogadishu. FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, foreslår at AUs fredsstyrker i Somalia 

blir styrket. Foto: Reuters/AlertNet 

har utviklet for Somalia. En stabilisering 

av Somalia er nøkkelen for å få slutt på piratvirksomheten 

som lammer store deler 

av skipstrafikken sør for Afrikas horn. 

Internasjonale donorer bevilget nylig 

250 millioner dollar for stabilisere Somalia 

og stopp piratvirksomheten. Somalia 

har vært et totalt anarki siden diktatoren 

Siad Barre ble styrtet i 1991. Store deler 

av der sørlige og sentrale Somalia er i dag 

kontrollert av ulike opprørsgrupper. 

OPPOSISJONEN AVVISER AU 

Somalias kompromissløse opposisjonsleder 

Sheik Hassan Dahir Awey avviser 

fredssamtaler med regjeringen før AU har 

trukket ut alle sine fredsstyrker fra Afrikas 

horn. Awey, som er på USAs terrorliste, 

er nå tilbake i hovedstaden Mogadishu 

og har mange tilhengere. Sammen med 

nåværende president Sheik Sharif Ahmed 

ledet Awey De islamske domstolene som 

kontrollerte Mogadishu og store deler av 

de sørlige områdene før de ble drevet ut 

av etiopiske styrker i 2006. Mange stiller 

nå spørsmål om Awey vil bidra til en fredelig 

løsning eller svekke og eventuelle 

felle det nåværende regimet. ■ 

KILDE: Reuters/Alertnet 

Kronikk 

Piratproblemet 

må løses på land 

Norske myndigheter vil ikke stille med soldater til 

en FN-styrke i Somalia. Det er forståelig. Men det 

har dessverre heller ikke kommet noen signaler 

om at regjeringen vil støtte en slik FN styrke økonomisk. 

Vi stiller derimot straks opp med både 

penger og mannskap når norske sjøfartsinteresser 

utenfor Somalias kyst er truet. Vesten svikter nok 

en gang Somalias befolkning og vil sikkert felle sine 

krokodilletårer hvis islamistene i al-Shabaab igjen 

skulle ta full kontroll over Mogadishu. 

NY KOALISJONSREGJERING 

I januar ble det framforhandlet en avtale om maktdeling 

mellom den somaliske overgangsregjeringen 

og moderate islamister. For første gang på 

lenge er Presidenten og Parlamentet tilbake i Mogadishu, 

og de trenger nå støtte fra de internasjonale 

samfunn for å lykkes. Norske diplomater 

har spilt en lite kjent, men sentral og viktig rolle 

i forhandlingene i Djibouti som førte frem til en 

ny koalisjonsregjering. Norge har også støttet FN 

sin spesialutsending med økonomiske midler til 

fredsprosessen for å få en ny overgangsregjering 

på plass. Nå har vi også hjulpet de med å sikre rettighetene 

til kontinentalsokkelen. Da er det synd 

og lite konsistent at man ikke ser ut til å være villig 

til å følge opp med støtte til en FN-styrke som kan 

hjelpe den nye regjeringen. 

EGENINTERESSER 

Norge har altså ikke vært villig til å bidra til en FNstyrke 

i Somalia. Det haster med en politisk og 

sikkerhetsmessig løsning i Somalia. Britisk etterretning 

sier at terroristnettverk i Storbritannia finansierer 

og hjelper folk til treningsleirer i Somalia. 

Uten en sikkerhetspolitisk løsning, kan Somalia 

ØISTEIN MJÆRUM, spesialrådgiver 

på Oslosenteret for fred og 

menneskerettigheter 

Verdenssamfunnet er nå nesten utelukkende opptatt av piratfenomenet 

i Somalia. I stedet burde en være betydelig mer bekymret over kjernen til 

problemet og årsaken til piratvirksomheten som ikke er på sjøen, men på land. 

bli den nye «sikre havnen», slik Afghanistan var 

under Taliban. Dette kan på sikt vise seg å bli en 

langt større fare for verdenssamfunnet enn de piratene 

som herjer langs Somalias kyst. 

NY HUMANITÆR KATASTROFE 

Over 3 millioner somaliere, eller 43 prosent av 

befolkningen, trenger akutt hjelp for å overleve 

den humanitære katastrofen i landet, i følge FN. 

I skrivende stund er det svært krevende å få frem 

nødvendig humanitær hjelp og bistand på grunn 

av sikkerhetssituasjonen. Somalias nye president 

Sheikh Sharif Ahmed har en vanskelig oppgave 

med å bedre sikkerheten. Det er stadig kamper i 

landet. Å få kontroll over sikkerhetssituasjonen i 

landet er avgjørende for å nå fram med nødhjelp. 

Det internasjonale samfunn må stille til rådighet 

en troverdig FN-styrke som kan få lokalbefolkningens 

respekt. Det holder ikke lenger å bare kritisere 

Etiopia og USA for deres innblanding i landet. 

En FN-styrke må selvsagt ha en fred å bevare, ellers 

blir den lett sett på som en ny okkupasjonsstyrke. 

Den nye føderale koalisjonsregjeringen er 

skjør, men den utgjør en internasjonalt anerkjent 

plattform for å gjenvinne fred og stabilitet i landet. 

Oslosenteret bidrar nå med råd og trening 

til den nye koalisjonsregjeringen. Etter tiår med 

konflikt kan vi ikke nå tillate oss å ignorere en unik 

mulighet til å støtte opp om en mulig Somalisk løsning 

på konflikten. ■ 

SOMALIA 

Hver tredje innbyger 

har flyktet fra landet. 

■ Av landets 9 millioner 

innbyggere er 1 million 

internt fordrevet. 

■ Tallet på somaliere som 

søker asyl i andre land, økte 

med 77 prosent i fjor sammenlignet 

med året før. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 47

■ IDP På flukt i eget land 

26 000 000 

– mennesker drevet på flukt i eget land 

Et antall tilsvarende Norges befolkning ble drevet 

på flukt i eget land i 2008. Men det finnes lyspunkter. 

I flere land var det mulig å vende tilbake etter år 

på flukt. Den årlige rapporten fra Flyktninghjelpens 

kontor i Geneve (Internal Displacement Monitoring 

Centre) viser at tallet på internt fordrevne, som følge 

av krig og konflikt, ligger på et historisk høyt nivå. 

Kun en periode på første halvdel av nittitallet var det 

enda flere mennesker på flukt i eget land enn i dag. 

Etter noen år med kraftig nedgang på slutten av nittitallet 

har det vært en jevn stigning fram til i dag. 

DRAMATISK UTVIKLING I FLERE LAND 

Selv om totaltallet på 26 millioner i 2008 er det samme 

som året før, har det likevel vært en dramatiske 

utvikling i en rekke land. Filippinene topper listen 

over flest nye internt fordrevne i 2008. 600 000 ble 

fordrevet etter kamper på øya Mindanao mellom regjeringshæren 

og muslimske opprørsgrupper, som 

kjemper for en selvstendig stat for Moro-folket. Nær 

halvparten har senere kunnet vende hjem, men fortsatt 

er over 300 000 fordrevet. Filippinene er ett av 

ti land hvor mer enn 200 000 mennesker ble drevet 

på flukt foregående år. 

NOEN LYSPUNKTER 

I fem land har mer enn 200 000 mennesker kunnet 

vende tilbake (Uganda, DR Kongo, Sudan, Kenya og 

Filippinene). Dessverre finner man igjen alle disse 

landene, bortsett fra Uganda, på listen over land 

med størst antall nye internt fordrevne i 2008. 

Uganda er på mange måter lyspunktet det siste 

året. 400 000 har flyttet tilbake til hjemstedet i 

2008 etter å ha opphold seg i årevis i leirer. Ved 

utgangen av året var det nesten én million færre 

internt fordrevne enn i toppåret 2005. En viktig årsak 

til dette er våpenhvilen som ble undertegnet 

med Lord’s Resistance Army (LRA) i 2006. Likevel 

er det fortsatt 869 000 internt fordrevne i landet 

og utfordringen både for disse og de som har kunnet 

returnere er enorme. Mange har oppholdt seg i 

48 PERSPEKTIV 

TOTALT INTERNT 

FORDREVNE: 

26 000 000 

(DOBBELT SÅ MANGE 

SOM TRADISJONELLE 

FLYKTNINGER) 

VERDENSDEL MED 

FLEST INTERNT 

FORDREVENE: 

AFRIKA 

11 700 000 

(TIL TROSS FOR 

NEDGANG PÅ 9%) 

FLEST NYE INTERNT 

FORDREVENE: 

FILIPPINENENE 

600 000 

(300 000 FORTSATT 

FORDREVET) 

UTVIKLING I 2008 

PER REGION: 

AFRIKA 

9% 

SØR- OG SØR-ØST ASIA 

13% 

MIDTØSTEN 

11% 

AMERIKA 

7% 

leirer i 20 år og må kjempe for å få tilbake eiendom 

for igjen å kunne leve som bønder. Mange eldre og 

AIDS-syke har ikke krefter og ressurser til å starte et 

nytt liv og blir værende i leirene. 

Et annet land med positiv utvikling er Øst-Timor. 

I 2006 var 150 000 internt fordrevet, hele 13 

prosent av landets befolkning. Med en tilbakevending 

på 80 000 i 2008 er Øst-Timor det landet med 

størst tilbakevending i forhold til folketall. 

Afrika er fortsatt den verdensdelen med flest internt 

fordrevne med totalt 11,7 millioner. Likevel 

er Afrika, med en nedgang på ni prosent fra 2007 

til 2008, den eneste regionen hvor tallet på internt 

fordrevne har gått ned. Sør- og Sørøst-Asia kunne 

registrere den største økningen med en oppgang på 

13 prosent, mens Midtøsten og Amerika har hatt en 

oppgang på henholdsvis 11 og 7 prosent. 

EN UTSATT GRUPPE 

De siste årene har det vært nesten dobbelt så mange 

på flukt i eget land i forhold til de som krysser en 

landegrense. Det har vært en klar trend det siste tiåret 

at de fleste flykter som resultat av interne konflikter 

og ikke på grunn av kriger mellom land. Denne 

trenden fortsatte også i 2008. 

Internt fordrevne har ofte en enda vanskeligere 

situasjon enn tradisjonelle flyktninger. Det er det 

enkelte lands myndigheter som er ansvarlig for å 

beskytte sin egen befolkning, men i mange tilfeller 

er det de samme myndighetene som står bak overgrepene 

eller stilletiende aksepterer at de fortsetter. 

Et illustrerende eksempel er situasjonen i Darfurregionen 

i Sudan, hvor den Internasjonale straffedomstolen 

har tatt ut tiltalte med Sudans president 

for krigsforbrytelser mot egen befolkning. 

I andre tilfeller befinner internt fordrevne seg 

i områder hvor verken landets myndigheter eller 

internasjonale hjelpeorganisasjoner har tilgang 

på grunn av krig og konflikt. Dette har blant annet 

vært situasjonen i de tamilkontrollerte områdene 

av Sri Lanka. 

HJEMME: Barbara er en av mange tusen barn som har kunnet venne hjem. 

Utfordringene internt fordrevne står overfor, gjenspeiler 

seg også i mangel på pålitelig informasjon 

om deres situasjon. Ofte har myndighetene 

en egeninteresse i å skjule overgrepene mot egen 

befolkning. I tilegg er det vanskelig for utenforstående 

å få tilgang til områder internt fordrevne 

befinner seg for å gjennomføre uavhengige kartlegginger. 

I følge IDMC finnes det om lag fire millioner 

internt fordrevne som ikke blir anerkjent 

av sitt lands myndigheter. Disse befinner seg blant 

annet i Israel, Sudan, Myanmar og Zimbabwe. 

TEKST: Eirik Christophersen 

«VERSTINGLISTA» 

Her er oversikten over de 10 landene med flest 

internflyktninger i 2008: 

Sudan 4 900 000 

Colombia 2 650 000 – 4 360 000 

Irak 2 840 000 

DR Kongo 1 400 000 

Somalia 1 300 000 

Tyrkia 954 000 – 1201 000 

Uganda 869 000 

Zimbabwe 570 000 – 1 000 000 

Elfenbenskysten 621 000 

India 500 000 

KILDE: Tallene er fra rapporten 

Internal Displacement: 

Global Overview 

of Trends and Developments 

in 2008. Den er 

utviklet av Internal Displacement 

Monitoring 

Centre (IDMC). IDMC 

ble etablert i 1998 av 

Flyktninghjelpen. Det er 

den ledende internasjonale 

institusjonen for 

overvåking av konfliktrelatert 

intern fordrivelse 

av mennesker. 

Rapporten kan lastes 

ned fra www.internaldisplacement.org 

FOTO: Roald Høvring 

Uganda 

– et lyspunkt i Afrika 

Barbara (7) er vokst opp i en leir for internflyktninger 

i Nord-Uganda. Sammen med 400 000 andre 

kunne hun i fjor endelig flytte hjem. 

Endelig smiler livet til syvåringen. Hun har flyttet tilbake til 

landsbyen, her bor hun sammen med moren og fem søsken. 

De har flyttet inn i nytt hus, som en hjelpeorganisasjon har 

bygget. For første gang føler hun seg trygg på vei til skolen. 

– I leiren var vi sultne og redde hele tiden. Vi fryktet at opprørshæren 

skulle kidnappe oss, slik de har gjort med så 

mange andre barn, forteller Barbara. 

Barbara gleder seg hver dag til å ta på seg den nystrøkne 

hvite uniformsskjorten og begi seg ut på den tre kilometer 

lange veien til skolen. 

– Vi er ikke fattige lenger. Nå kan vi dyrke noen grønnsaker 

som mor selger på markedet. For pengene kjøper hun salt 

og såpe. Det som er til overs bruker hun til skoleuniformer 

til oss barna, sier Barbara og smiler blygt. 

Barbara er blant de heldige. Fremdeles er 26 millioner mennesker 

flyktninger i eget land og forhindret fra å vende hjem. 

Og selv om enkelte kunne vende hjem ble et antall tilsvarende 

Norges befolkning drevet på flukt i eget land bare i 2008. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 49

Slugger’n 

Det går et spøkelse gjennom Norge: radikal islam. Dette er en trussel som 

vi må tilbake til den kalde krigen og kommunismens tid for å finne maken til. 

Hvem skal vi være redde for? 

BRUK AV HIJAB, tvangsekteskap, æresdrap og terrorisme 

sidestilles. Gjennom snikislamisering skal 

Norges demokrati, uavhengighet og kristne arv forsvinne. 

Og snart er muslimene i flertall her i landet 

– selv om Statistisk sentralbyrå sier noe helt annet. 

Vår hjemlige islamdebatt har begynt å gå over 

støvelskaftene. Stikkord er ikke bare fremmedfrykt 

og islamofobi, men også begrepsforvirring. 

Politiets sikkerhetstjeneste, PST, definerer tilhengere 

av radikal islam som grupperinger som er 

villige til å benytte voldelige metoder for å nå sine 

mål. Dette begrepet er i ferd med å bli rotfestet, 

både i politikken og i samfunnsdebatten forøvrig. 

Det er uheldig. 

Islam er en religion. Islamisme er en ideologi. 

Da burde man i hvert fall bruke uttrykket radikal 

islamisme. Et raskt søk på Google.no gir 117 000 

treff på radikal islam, men bare 15 100 på radikal 

islamisme. 

MEN HVA BETYR SÅ RADIKAL? Ifølge Aschehoug og 

Gyldendals Store norske ordbok er det å være radikal 

det samme som at man ønsker en gjennomgripende 

forandring av det bestående, i motsetning 

til å være konservativ. Det står ingenting om 

at disse forandringene skal skje ved bruk av vold. 

En norsk radikaler blir stort sett ikke sett på 

som en voldelig terrorist, selv om PSTs forløper, 

Politiets overvåkingstjeneste (POT), i den kalde 

krigens dager av og til satte likhetstegn mellom radikalisme 

og kommunisme. Men den tid er heldigvis 

forbi. Men nå er det altså nye radikale elementer 

man er ute etter. 

Islamisme defineres som en ideologi der de islamske 

sharialovene må være basis for lovverket. 

Det finns radikale islamistgrupper, moderate islamistgrupper 

og ekstreme islamistgrupper. Radikalismen 

kan gå på teologiske oppfatninger og 

meninger. Et flertall av verdens islamister tilhører 

50 PERSPEKTIV 

JAN-ERIK SMILDEN er mangeårig 

utenriksmedarbeider i 

Dagbladet med Midtøsten som 

spesialområde. Han er også tilknyttet 

Universitetet i Oslo som 

foreleser og seminarlærer. 

de mer moderate gruppene, som regjeringspartiet 

AKP i Tyrkia. Osama bin Laden har sine tilhengere, 

men vi står ikke overfor en hær av muslimske 

terrorister som vil ta over Norge og resten av den 

vestlige verden. 

HVEM SKAL VI SÅ VÆRE REDDE FOR? Man må selvfølgelig 

ta ekstreme voldelige islamistgrupper på 

alvor, på samme måte som man må beskytte seg 

mot og bekjempe andre grupper som har terror 

på dagsordenen. Men en islamist er altså ikke nødvendigvis 

det samme som en potensiell terrorist 

– like lite som en kvinne som bruker hijab per definisjon 

er en islamist. 

«Liberalism is communism», slo en sint og arrogant 

immigrasjonsoffiser i det daværende Rhodesia, 

nå Zimbabwe, fast overfor meg da jeg som 

relativt fersk utenriksreporter i Dagbladet ble 

arrestert ved ankomst til landet på midten av 

1970-tallet. Statsminister Trygve Brattli hadde 

nettopp besøkt nabolandene Zambia og Tanzania 

og brukt relativt sterke ord mot det hvite rasistregimet 

til Ian Smith i Rhodesia. Som nordmann 

var jeg medskyldig i Brattlies verbale overgrep, og 

mitt forsøk på å mildne stemningen ved å si at jeg 

representerte en liberal avis, fikk altså den stikk 

motsatte virkningen. Begreper skal brukes, ikke 

misbrukes. 

Og før skråsikre forståsegpåere kommer med 

enda flere skremsler om den snikende religiøse undergravingen 

av vårt kjære fedreland, kan det være 

greit å vite at muslimer som lever utenfor Dar al-Islam 

(den islamske verden) gjennom sin religion er 

forpliktet til å innrette seg etter lokale lover og regler. 

Snikislamisering av Norge er altså synd. ■ 

■ ■ 

Islam er en 

religion. 

Islamisme er 

en ideologi. 

Da burde 

man i hvert 

fall bruke 

uttrykket 

radikal 

islamisme. 

ESPEN RASMUSSEN er en av Norges mest prisbelønte fotografer, med blant annet utmerkelser i World Press Photo, 

Picture of the Year og 21 priser i Årets Bilde Norge. Han er for tiden i permisjon fra sin jobb som bildesjef i VG Helg, 

for å jobbe med sitt prosjekt om flyktninger og fordrevne. Hans bilder har vært publisert i en rekke magasiner og aviser, 

som Time, The Economist, Der Spiegel, New York Times og Sunday Telegraph. Nettside: www.espenrasmussen.com 

BOGOTA, COLOMBIA, 2007 

SOACHA-SLUMMEN 

FREDSFOTOGRAFEN ■ 

«En varm dag i slummen Soacha i Colombias hovedstad Bogota. Jeg har allerede tilbragt nesten to uker i landet i forbindelse med 

mitt prosjekt om fordrevne og flyktninger. Om to dager skal jeg reise hjem. Jeg er i slumområdet for å snakke med menneskene som 

bor der, fotografere deres liv og høre deres historier. I det jeg går forbi en falleferdig brakke, får jeg øye på en liten kiste som står 

alene i et rom. Tolken som jobber med meg, får vite at det skal være begravelse for en fem år gammel gutt. Morens historie er fortvilende 

og opprørende: En kveld var hun i nabobrakken, hennes to barn hadde lagt seg. Da hun kommer tilbake ved midtnatt, finner 

hun sin 8 år gamle utviklingshemmede datter kvalt i sengen. Hennes sønn er borte. De finner han noen dager senere. Slått i hjel 

og dumpet i en skråning. Nå skal moren ta farvel med sitt andre og siste barn i løpet av et par dager. Hun og barna flyktet året før fra 

landsbygden, fordi hennes mann ble drept av de paramilitære. Men flukten brakte ikke den lille familien til trygghet. For i slummene 

rundt storbyene i Colombia er råskapen og de paramilitæres metoder like voldsomme som på landsbygden. 

Jeg har de siste årene reist til en rekke konfliktområder og land med humanitære katatstrofer, både i forbindelse med mitt eget 

prosjekt om flyktninger og fordrevne, og som fotograf i VG. Og hver reise er en beretning om mennesklige lidelser, om foreldre 

som mister sine barn, om overgrep, voldtekter, drap og flukt fra krig og naturkatastrofer. Historien som denne fra Colombia setter 

varige spor i meg som fotograf. Det er en historie som må fortelles – om og om igjen.» 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 51

■ SRI LANKA 

TAMILTIGRENE KNUST 

Tamiltigrene på Sri Lanka 

er i ferd med å bli knust 

militært. Den 26. år lange og 

blodige borgerkrigen ser ut 

til å være over, men veien 

mot fred og forsoning kan 

bli både lang og smertefull. 

TEKST: Erik Selmer, tidl. journalist i Dagsavisen 

Til tross for flere iherdige forsøk fra internasjonale 

aktører, Norge inkludert, klarte ikke partene å finne 

fram til en fredelig løsning på konflikten. Regjeringen 

i Colombo valgte til slutt å gå for en militær løsning. 

Resultatet har vært katastrofalt for sivilbefolkningen 

som havnet i kryssilden mellom de stridende 

partene. Siden kampene ble intensivert i midten av 

januar har om lag 5000 sivile, inkludert minst 500 

barn, blitt drept, og mer enn 10 000 er skadet. I løpet 

av den 26 år lange borgerkrigen er nærmere 80 000 

mennesker drept. 

FNs sikkerhetsråd og ulike menneskerettighetsorganisasjoner 

har anklaget Tamiltigrene for å bruke 

sivilbefolkningen som militære skjold mot regjeringsstyrkene, 

som på sin side er blitt anklaget for 

ikke å ta hensyn til de sivile i sin krigføring. Mange 

spør seg hvordan verdenssamfunnet kunne sitte stille 

og se på at krigens drama fikk utspille seg så fritt. 

Lidelsene for sivilbefolkningen har vært enorme. 

HUMANITÆR KRISE 

Regjeringens krigsoffensiv har skapt en humanitær 

krise. Hundretusener av sivile er rammet. 

Områdene i nord og nordøst som ble kontrollert av 

Tamiltigrene var også befolket med sivile. Disse havnet 

i kryssilden og har vært utsatt for store lidelser. 

– Vi gjør alt vi kan for å hjelpe de mange tusen sivile 

som havnet i kryssilden mellom de stridende partene. 

Mange har vært på flukt siden myndighetene 

innledet sin militære offensiv sent i fjor høst, forteller 

Toril Brekke, som leder Flyktninghjelpens arbeid 

i Sri Lanka. 

52 PERSPEKTIV 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 53 

FOTO: Scanpix

■ SRI LANKA 

SRI LANKA 

FOLKETALL: 

21 millioner 

HOVEDSTAD: Colombo 

AREAL: Ca. én og én 

halv gang så stor som 

Danmark 

ETNISKE GRUPPER: 

Buddhistiske singalesere 

(70 prosent), 

mens hinduistiske tamiler 

(18 prosent) og 

muslimer (7 prosent) 

utgjør de største minoritetsgruppene. 

INTERNT 

FORDREVNE TOTALT: 

485 000 siden 1983 

NYE INTERNT 

FORDREVNE I 2008: 

230 000 

ANTALL HJEMVENDTE 

I 2008: 126 000 

■ Den 26 år lange 

borgerkrigen har tatt 

livet av nærmere 80 

000 mennesker. 

■ Siden april 2006 

er over 4000 mennesker 

drept som følge av 

krigshandlinger. 

■ Om lag 3800 barn 

er kidnappet og tvunget 

til å tjenestegjøre 

som barnesoldater. 

■ I underkant av 

800 000 flyktninger 

fra Sri Lanka oppholder 

seg i dag i eksil. 

Mange bor i flyktningleirer 

i India, med dårlige 

levekår og uten 

mulighet for integrasjon. 

54 PERSPEKTIV 

MØTE: Fredsforhandler Erik Solheim møtte tamillederen Velupillai 

Prebhakaran i januar 2006 for å redde det som var igjen 

av våpenhvilen. Foto: Erik R. Selmer 

■ ■ Når kruttrøyken legger 

seg og skrikene har stilnet, 

vil noen nyte seierens frukter 

mens andre vil slikke sine sår 

og sørge over sine døde. Veien 

mot fred og forsoning kan bli 

både lang og smertefull. UTE: Skrekkslagne og forkomne sivile unslipper krigssonen etter måneder på flukt. Foto: Reuters/Alertnet 

– De er nå samlet opp i regjeringskontrollerte leirer 

i Vavunja-området. Her jobber vi på spreng med 

å skaffe folk tak over hodet og det aller nødvendigste 

de trenger for å overleve. Så langt har vi bistått omlag 

50 000 personer. Vi bygger midlertidige hus og 

distribuerer nødhjelpsartikler, sier Brekke. 

PORTFORBUD 

Brekke og de andre hjelpeorganisasjonene er bekymret 

for den manglende respekten myndighetene har 

for de siviles rettigheter. 

– De sivile befinner seg bak høye piggtrådgjerder 

og vaktposter, og de får ikke lov til å forlate leirene. 

Vi vet heller ikke hvilke planer myndighetene har for 

denne befolkningen i framtiden. Hjelpeorganisasjonene 

er derfor tilbakeholdne med å involvere seg i 

langsiktige tiltak, forteller Brekke. Hun frykter at det 

kan ta lang tid før folk får vende tilbake til hjemmene 

sine. Disse områdene er nå fullstendig tømt for folk. 

STORE UTFORDRINGER 

Selv om LTTE knuses militært vil de fremdeles være 

i stand til å kjempe videre med bruk av terror og geriljaangrep. 

Myndighetene i landet står også overfor 

store utfordringer med å identifisere og uskadeliggjøre 

gamle våpenlagre og rydde landminer. 

Regjeringen må også løse oppgaven med å gjenbosette 

nærmere 200 000 sivile som har flyktet fra 

de tidligere LTTE-kontrollerte områdene i nord. 

Mange befinner seg i dag i leirer, som kontrolleres av 

regjeringshæren. 

Når kruttrøyken legger seg og skrikene har stilnet, 

vil noen nyte seierens frukter mens andre vil slikke 

sine sår og sørge over sine døde. Veien mot fred og 

forsoning kan bli både lang og smertefull. 

NASJONAL SPLITTELSE 

Problemet etter avkoloniseringen i 1948 har hele tiden 

vært om to nasjonalismer kan eksistere innen én 

stat. LTTE har ved ulike anledninger sagt de er villige 

til å vurdere et akseptabelt alternativ til en egen stat, 

men problemet for de singalesiske partiene har alltid 

vært om de kunne gå med på et alternativ, slik som 

en konføderasjon, uten å begå politisk selvmord. 

Tamilsk nasjonalisme utviklet seg som et forsvar 

og reaksjon på ytre hendelser. Om det singalesiske 

lederskapet hadde vært imøtekommende, er det de 

som mener tamilsk nasjonalisme hadde nøyd seg 

med føderalisme. 

POLITISKE FORHANDLINGER 

En forhandlingsløsning ville nødvendigvis ha inne- 

HISTORIKK 

1948 Uavhengighet fra Storbritannia 

1976 Liberation Tamil Tigers of Eelam (LTTE) blir dannet 

1983 Opprør og blodige sammenstøt mellom singalesere og tamiler 

resulterer i tusenvis av drepte og flere hundre tusen drives på flukt. 

1985 Fredssamtaler innledes 

1987 India går inn med fredsstyrker på Jaffnahalvøya. Disse havner snart 

i kamp med tamilske styrker fra LTTE. 

1990 LTTE fordriver muslimene på Jaffnahaløya 

1991 Indias statsminister, Rajiv Ghandi, blir drept i ev en selvmordsbomber, 

angivelig en kvinnelig LTTE-soldat. En rekke bombeattentat 

følger utover på 90-tallet. 

1997 USA stempler LTTE som terrorister. LTTE utfører en bombeaksjon 

mot World Trade Center i Colombo. 

2000 Norge innleder fredssamtaler 

2002 Partene undertegner en våpenhvileavtale og legger grunnlaget 

for faktiske fredssamtaler 

2004 Tsunamien 26. desember tar livet av 35 000 mennesker 

2006 Stadig flere brudd på våpenhvilen. EU erklærer LTTE for terrorister 

og trekker seg ut av SLMM. Tusenvis drives på flukt som følge av 

militær offensiv i nordøst og øst. 

2007 Regjeringen tar kontroll over tidligere LTTE-kontrollerte områder 

på østkysten. Voldsspiralen skrus ytterligere opp. 

2008 Regjeringen opphever våpenhvilen og SLMM må forlate landet 

i januar. 

2009 Siden januar har regjeringsstyrker tatt kontroll over stadig større 

LTTE-kontrollerte områder i nord. Store militære tap på begge sider. 

Mange sivile drept og skadet. 

Tiden etter 

Tamiltigrene 

Som en sammenhengende tsunami har det 

siste kapittelet av den blodige borgerkrigen 

herjet nordlige deler av Sri Lanka. Få har 

sluppet unna herjingene og alt må bygges 

opp igjen. 

Borgerkrigen på Sri Lanka blir forklart med lokal 

misnøye mot hvordan myndighetene behandlet 

tamilene. Nord og øst på Sri Lanka var det dårlig 

tilgang på grunnleggende offentlige tjenester, folk 

ble forskjellig behandlet, dårligere betalt og det 

var få håp om endringer gjennom demokratiske og 

fredlige metoder. Det var dette LTTE sa de kjempet 

for. Tamiltigrene har vært det eneste alternative for 

den tamilske befolkningen i en årrekke. Nå venter en 

ukjent politisk hverdag for den tamilske lokalbefolkningen. 

STÅR RIBBET TILBAKE 

Da jeg for et par år siden besøkte Tamiltigrenes områder 

så jeg hvordan LTTE drev egne skoler, sykehus, 

politi og lokale domstoler. Selv om kvaliteten og omfanget 

var begrenset, var dette et viktig symbol på hva 

de hadde som mål. Den gang reiste vi som jobbet med 

fredsforhandlingene i skytteltrafikk og partene var 

svært nær en endelig politisk løsning gjennom fredsforhandlingene. 

Men partene lyktes ikke med dette 

og i dag står lokalbefolkningene ribbet tilbake. 

TIDEN ER KNAPP 

Utfordringene for myndighetene og den tamilske befolkningen 

står i kø og tiden er knapp. Statsminister 

Rajapakse har en gyllen mulighet til å vise godt statsmannsskap 

ved å raskt inkludere tamilene i gjenoppbygging 

og igangsette forsoningsarbeidet. I maktvakumet 

etter LTTE er det veldig uklart om tamilene 

vil kunne samles rundt en eller annen form for lederskap. 

TAMILENE MÅ INKLUDERES 

Mange vil nok bli svært skuffet hvis den tidligere 

LTTE-toppen Karuna får en slik rolle. Han hoppet 

av LTTE med sin fraksjon og er nå i Rajapakses regjering. 

Den tamilske misnøye forsvinner ikke med 

Tamiltigrene, den må lyttes til og inkluderes i prosessene 

videre. 

Hvis Rajapakse er klok så inviterer han inn tamilene 

til dialog og internasjonale observatører for å 

overvåke gjenoppbyggingen og forsoningsarbeidet. 

Bare da kan han håpe om å få rettet opp sitt eget omdømme 

etter den brutale krigføringen i sluttfasen. ■ 

TEKST: Erik Giercksky 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 55

■ SRI LANKA 

OFFERE: De sivile lidelsene er enorme. Mer enn 10 000 er 

skadet siden starten på den militære offensiven i januar. 

Foto: Reuters/Alertnet 

holdt en føderal eller konføderal struktur innen en 

enhetlig stat. Dette ikke minst fordi Sri Lankas mektige 

nabostat India har gjort det klart at Delhi ikke kan 

godta noe annet, ettersom en tostatsløsning med en 

separat tamilsk stat ville gi næring til lignende separatistiske 

ambisjoner i India. 

Det har vært perioder da LTTE var villig til en føderal 

løsning. Problemet før de siste to, tre årenes 

krigføring, har vært at sentralregjeringen aldri helt 

har trodd på LTTE. Tamiltigrenes imøtekommenhet 

ble sett på som et skalkeskjul for å bygge seg opp militært. 

I dag er ikke LTTE lenger i en situasjon der de 

kan kreve noe. På den annen side vil en ny konflikt 

med stor sannsynlighet blusse opp igjen en gang i 

framtida om ikke tamilene får et tilbud de i det lange 

løp kan leve med. 

ØKONOMISK RUIN 

Den lange bergerkrigen har også påført Sri Lanka store 

økonomiske tap. Landet sliter med enorme økonomiske 

problemer, som det vil ta år for å løse. Statens 

krigsmaskin har kostet sitt, samtidig har turistindustrien 

krympet inn til det minimale. Prisen på te, 

som er landets største eksportartikkel, har sunket 

kraftig. Regjeringen har nå bedt Det internasjonale 

pengefondet (IMF) om et lån på nærmere to milliarder 

amerikanske dollar. 

LTTE har imidlertid truet med utføre geriljaangrep 

på økonomiske mål, slik Tamiltigrene har gjort 

tidligere. Regjeringen i Colombo har utropt seg selv 

til seierherre. Nå gjenstår det å se om den kun gjelder 

på den åpne slagmarken eller om den også gjelder 

for andre områder. ■ 

56 PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 

Tamiltigrene (Tamil Tigers of Tamil 

Eelam eller LTTE) så dagens lys i 1976. 

Den væpnede kampen startet i 1983. 

Men tamilsk nasjonalisme og kampen 

for en uavhengig tamilsk stat må vi langt 

tilbake i tid for å se begynnelsen på. 

Tamilsk nasjonalisme – en gammel historie 

Helt siden starten på det britiske 

herredømmet i 1796 hadde 

tamilene på Ceylon sin egen 

identitet og var et samfunn for 

seg selv. Før britene kom, var 

de maritime tamilske områdene 

i øst og nord okkupert, først 

av portugiserne og deretter av 

hollenderne. Både portugisere 

og hollendere administrerte 

de tamilske områdene som separate 

enheter. Det gjorde ikke 

britene, som sentraliserte alt 

styre i Colombo. Men tamilene 

beholdt sin separate identitet, 

selv når mange av dem emigrerte 

til singalesiske områder 

i Sør-Ceylon. 

NASJONAL BEVISSTHET 

Tamilene ønsket ikke å bli assimilert, 

og opprettholdt en 

egen gruppebevissthet med 

eget språk, kultur og territorium, 

og sin egen tro, hinduismen, 

som egne karaktertrekk. 

Det var ikke så vanskelig å 

opprettholde denne nasjonale 

bevisstheten så lenge britene 

styrte. For britene oppmuntret 

til skille mellom de ulike etniske 

gruppene, blant annet ved 

representasjon til landets lovgivende 

forsamling. Først senere 

kom kravet om territorial representasjon, 

og med det økte 

motsetninger fordi det automatisk 

ga flertall til singaleserne, 

som er landets flertallsbefolk- 

ning. Disse motsetningene ble 

forsterket da allmenn stemmerett 

ble innført i 1931, og britene 

innførte maktdeling med en 

singalesisk regjering. 

I 1948 får Ceylon sin uavhengighet, 

med en grunnlov 

som sikrer singaleserne nærmest 

maktmonopol. Mens tamilene 

i årene 1938-48 søkte 

«balansert representasjon», 

det vil si at halvparten av plassene 

i regjering og nasjonalforsamling 

skulle bli gitt til minoritetene, 

dreide agitasjonen 

i perioden 1949-76 seg om en 

føderal grunnlov. 

DRØMMEN BLE BORTE 

Men drømmen om å finne en 

løsning innen grensene av én 

enkelt stat forsvant, både med 

singalesisk kolonisering av tamilske 

områder, og med beslutningen 

i 1956 om å gjøre 

singalesisk språk til landets 

eneste offisielle. I 1972 endrer 

landet navn til Sri Lanka, og 

buddhismen får forrang som 

landets religion. Det øker motviljen 

fra tamilene. 

De utenomparlamentariske 

protestene fra tamilene hjelper 

ikke, og i 1976 kommer 

militante yngre tamiler med 

krav om en egen suveren stat, 

«Tamil Eelam», som omfatter 

provinsene i nord og øst, der 

flertallet er tamilskspråklige. 

Med dette var det ingen vei tilbake 

for tamilsk nasjonalisme. 

Terningen var kastet. Tanken 

om en egen uavhengig nasjonalstat 

var kommet for å bli. 

TIGRENE KOMMER 

De unge, militante tamilenes 

viktigste organisasjon blir 

LTTE, under ledelse av Velupillai 

Prabhakaran. I 1983 starter 

så den første «Eelam-krigen», 

etter bakholdsangrep på regjeringssoldater, 

og opptøyer i Colombo 

der flere hundre tamiler 

blir drept i det som nærmest 

var progromer. Den andre begynner 

i 1990, den tredje i 1995, 

etter at president Chandrika 

Kumaratunga startet fredssamtaler 

med LTTE året før. 

Krigen raser i nord og øst 

fram til Norge i februar 2002 

mekler fram en våpenhvileavtale. 

I mellomtiden har buddhistenes 

største helligdom 

blitt bombet, president Kumaratunga 

mistet et øye i et bombeangrep, 

og halvparten av 

alle flyene til Sri Lankan Airlines 

blitt ødelagt i et bombeangrep 

på den internasjonale 

flyplassen i Colombo. 

DRØMMEN OM EGEN STAT 

LTTE bygde etter hvert opp 

en tamilsk stat i staten, med 

Kilinochchi som administrasjonssenter. 

Om dette var kon- 

turene av det forjettede Tamil 

Eelam, så var det preget av ettpartistatens 

diktatoriske makt, 

der all kritikk utenfra, av kidnapping 

av barn, bruk av barnesoldater 

eller drap på politiske 

motstandere, nærmest 

prellet av som vann på gåsa. 

Den gjensidige tilliten har 

alltid vært på et lavmål mellom 

Colombo og Kilinochchi. 

Det kom fram ikke minst i 

forbindelse med hjelpearbeidet 

etter tsunami-katastrofen i 

jula 2004, da 30 000 mennesker 

mistet livet på øya. 

Vendepunktet, det som har 

muliggjort den militære utviklingen 

vi ser i dag, kom utvilsomt 

da LTTEs sjef i øst, oberst 

Karuna, hoppet av i mars 2004 

og tok med seg sine menn og 

sin kunnskap om LTTEs militære 

kapasitet og strategi. 

Deretter gikk det skritt for 

skritt mot ny krig. Verken de 

nordiske våpenhvileobservatørene 

eller det internasjonale 

samfunn kunne stanse 

utviklingen. I februar 2006 

kom Erik Solheim til landet, i 

det verden så på som et siste 

avgjørende forsøk på å redde 

stumpene. Denne gangen lyktes 

han ikke. I januar 2008 

trekker regjeringen seg fra våpenhvileavtalen 

Norge hadde 

stått fadder til. Fra da av har 

det bare gått utfor for LTTE. ■ 

Universitetet for 

miljø- og biovitenskap 

Tilbyr 2-årige masterstudier innen disse 

fagområdene 

• Bioinformatikk og anvendt statistikk 

• Biologi 

• Bioteknologi 

• Eiendomsutvikling 

• Entrepenørskap og innovasjon 

• Folkehelsevitenskap 

• Husdyrvitenskap 

• Kjemi 

• Matematiske realfag 

• Matvitenskap 

• Matvitenskap - mat og helse 

• Mikrobiologi 

• Miljø- og naturressurser 

• Naturbasert reiseliv 

• Naturforvaltning 

• Plantevitenskap 

• Samfunnsøkonomi 

• Skogfag 

• Økonomi og administrasjon (Siviløkonom) 

Søknadsfrist 1. juni. 

Kontakt Studentenes informasjonstorg 

for mer informasjon sit@umb.no 

Mer informasjon, se umb.no 

eller send SMS kodeord UMB til 1960 for Studieguide

■ ICC Den internasjonale straffedomstolen 

FARGEBLINDE?: Elizabeth Odio Benito, Adrian Fulford og René Blattmann er dommere i Den internasjonale straffedomstolens sak mot Thomas Lubanga. 

I mars ble Sudans president Omar Al-Bashir siktet for krigsforbrytelser – den 12. svarte afrikaneren i rekken. Den syv år gamle dom- 

stolen er på tynn is allerede. Mange stiller nå spørsmål om den internasjonale str affedomstolen bare er et sted der svarte kan dømmes? 

Negerdomstol en i Haag 

Den permanente internasjonale straffedomstolen 

i Haag (ICC) ble opprettet i 

2002. Målet var å bringe verdens verste 

forbrytere til doms – de som står bak folkemord, 

krigsforbrytelser og forbrytelser 

mot menneskeheten. Uansett hvor i verden 

de befinner seg. 

Så langt ser det ut som ICC mener de 

alle befinner seg i Afrika. Sudans president, 

Omar Al-Bashir, skiller seg ut. Han 

er den eneste sittende president noensinne 

som er blitt tiltalt for krigsforbrytelser. 

For øvrig er han som de andre. Samtlige 

av de 12 som står tiltalt i løpet av de syv 

årene domstolen har virket, er svarte, 

afrikanske menn i alderen 30 til 70 år. 

Tiltalene omfatter voldtekter, massedrap, 

tvangsrekruttering av barnesoldater, 

landsbybrenning, fordrivelser og sla- 

58 PERSPEKTIV 

vehandel. Når det ene overgrepet legges 

til det andre, blir de samlet til krigsforbrytelser 

og folkemord. 

HVORFOR BARE SVARTE MENN? 

Dette er klodens verste overgripere i følge 

Den internasjonale straffedomstolen. 

Men hvorfor er det bare svarte menn fra 

et relativt begrenset geografisk område 

på listen? Perspektiv har spurt en toppdiplomat 

og en folkerettsekspert. 

– Anklagen mot Bashir er et usedvanlig 

høyt spill fra ICC og sjefsanklager Jose 

Moreno Ocampo. Dersom Bashir faktisk 

stilles for en domstol i løpet av de neste 

tre år, vil det bli en triumf for domstolen. 

Dersom han fortsatt sitter ved makten 

og reiser fritt rundt i Midt-Østen og Afrika 

om tre år, får hele domstolen et lat- 

terlighetens skjær. Det siste er det mest 

sannsynlige. Derfor er det neppe klokt å 

plukke ut en sittende statssjef i oseanet 

av mulige drapsmenn og torturister så 

tidlig i domstolens historie, sier direktør 

Jan Egeland ved Norsk Utenrikspolitisk 

Institutt (NUPI). Egeland var tidligere 

vise-generalsekretær i FN, der han hadde 

ansvaret for å koordinere FNs nødhjelpsinnsats. 

Han har truffet flere av de som 

nå er tiltalt av ICC. 

Folkerettsekspert Gro Nystuen mener 

det var riktig å tiltale Al-Bashir, men sier 

samtidig at tiltalen er vanskelig. 

– Ser man på de direkte konsekvensene, 

at en rekke humanitære organisasjoner 

er blitt kastet ut av landet, må 

man selvsagt spørre om tiltalebeslutningen 

var klok. Men jeg tror den var riktig. 

I et lengre perspektiv er det avgjørende 

at domstolen tar ut tiltale mot dem den 

mener står bak svært alvorlige overgrep. 

Det er viktig å individualisere skyld, slik 

at enkeltpersoner – og ikke for eksempel 

hele etniske grupper eller folkeslag – blir 

betraktet som «skyldige», sier Nystuen. 

Hun er i dag 1. amanuensis dr.juris ved 

Senter for Menneskerettigheter ved Uni- 

versitetet i Oslo. Hun har også i flere år 

tjenestegjort som juridisk rådgiver for 

Thorvald Stoltenberg og Carl Bildt under 

fredsprosessen i det tidligere Jugoslavia. 

LEGITIMITETEN SVEKKES 

At domstolen har blinket ut Afrika, kan 

svekke den viktige domstolens legitimitet. 

– Det er et økende problem for dom- 

■ ■ Anklagen mot Bashir er 

et used-vanlig høyt spill fra ICC 

og sjefsanklager Jose Moreno 

Ocampo. JAN EGELAND direktør NUPI 

ICC 

– DEN INTERNASJONALE 

STRAFFEDOMSTOLEN 

■ Den internasjonale straffedomstolen 

i Haag (ICC) er omstridt 

og kun 108 land, inklusive 

Norge, har så langt forpliktet seg 

til å samarbeide med domstolen. 

■ Her er noen av landene som 

ikke har godkjent ICC: USA, Russland, 

Kina, Israel, India, Pakistan, 

Indonesia, Tyrkia, Iran og Japan. 

Det eneste arabiske landet som 

har sluttet seg til avtalen er Jordan. 

■ Det er landene som har godkjent 

ICC som selv betaler for 

domstolens virke beregnet ut fra 

landenes nasjonale økonomi. Ettersom 

både USA og Japan står 

utenfor blir regningen tilsvarende 

større for de øvrige landene. 

■ USA vegrer seg mot å godkjenne 

ICC av frykt for at amerikanske 

soldater i internasjonale 

operasjoner skal bli anklaget for 

krigsforbrytelser. 

■ Domstolen skal tiltale og dømme 

de som er ansvarlige for folkemord, 

forbrytelser mot menneskeheten 

og krigsforbrytelser over alt 

i verden. Domstolen skal kun intervenere 

når ikke nasjonale myndigheter 

kan eller ønsker å tiltale 

de antatt skyldige. 

■ Det finnes også andre internasjonale 

domstoler: Den internasjonale 

straffedomstolen for det tidligere 

Jugoslavia og for Rwanda 

anklager enkeltpersoner som har 

begått forbrytelser mot menneskeheten, 

men disse domstolene er 

begrenset i tid og territorium. 

■ ICC har ingen tilbakevirkende 

kraft og kan kun tiltale personer 

for kriminalitet begått etter 

1. juli 2002 da Romastatutten av 

1998 trådte i virksomhet. I tillegg 

har domstolen kun anledning til å 

straffe forbrytelser begått i et land 

som har godkjent domstolen eller 

dømme en borger som tilhører 

denne staten eller når FNs sikkerhetsråd 

bestemmer å reise en sak. 

■ Den første og eneste personen 

som er brakt inn for ICC er 

Thomas Lubanga, en tidligere 

geriljaleder i Den demokratiske 

republikken Kongo. Han står tiltalt 

for krigsforbrytelser relatert 

til bruk av barnesoldater i landet 

borgerkrig. 

■ De 12 andre som er tiltalt er 

ennå ikke arrestert. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 59 

FOTO: Scanpix 

Omar Al-Bashir 

Foto: Scanpix

■ ICC Den internasjonale straffedomstolen 

stolens legitimitet at stormaktene og deres 

interesseområder synes skjermet for 

domstolens oppmerksomhet, og vi dermed 

ender opp med bare saker fra Afrika, 

sier Egeland. 

108 land har sluttet seg til avtalen. Kun 

disse landene er bundet av domstolens 

avgjørelser. Men FNs sikkerhetsråd har 

adgang til å melde inn saker, selv om verken 

tiltalte eller landet der forbrytelsen 

skal ha funnet sted er medlem. Slik de 

gjorde i tilfellet Omar Al-Bashir. 

Sudan har ikke ratifisert Roma-statuttene, 

som er ICCs vedtekter. Det var derfor 

Sikkerhetsrådet for tre år siden ba 

ICC vurdere rettsforfølgelse av mistenkte 

krigsforbrytere i Darfur. Så langt har 

ICC utstedt arrestordrer mot tidligere 

minister for humanitære saker, Ahmad 

Muhammad Harun, militsleder Ali Muhammad 

Ali Abd-Al-Rahman, og nå altså 

president Omar Al-Bashir. 

DOBBEL STANDARD 

Paradoksalt nok har kun to av de fem faste 

medlemmene i Sikkerhetsrådet ratifisert 

Roma-statuttene. 

En gjennomgang av de store krigene 

det siste drøye tiåret viser at de tre sikkerhetsrådsmedlemmene 

som ikke har 

tilsluttet seg til avtalen om ICC, har vært 

dypt involvert i konflikter hvor det trolig 

er begått forbrytelser. Ettersom ICC ikke 

har tilbakevirkende kraft, kan ikke domstolen 

reise tiltale mot forbrytelser begått 

etter 1. juli 2002. 

– Det som skjer i Gaza, i Tsjetsjenia, i 

Irak, på Guantánamo, i Kashmir eller i 

Tibet vil neppe noen gang få domstolens 

oppmerksomhet. Dette forholdet vil bare 

øke afrikanernes følelse av at til og med 

meget velunderbygde anklager mot deres 

banditter er del av et spill mellom stormaktenes 

hovedsteder, sier Egeland. 

KINA, RUSSLAND OG USA 

Kina okkuperer i dag Tibet. Enhver opposisjon 

slås ned med brutal maktbruk. 

Hvor mange som er fordrevet eller drept 

hersker det stor usikkerhet omkring, men 

eksperter mener tallene er svært høye. 

I tillegg har kinesiske myndigheter gjennomført 

ulovlige deportasjoner, og landet 

tvangsreturnerer nordkoreanere i strid 

med FNs flyktningkonvensjon. Kina kritiseres 

også for å støtte både regimer, som 

det sundanesiske, og geriljagrupper med 

militær trening og våpen. 

I forhold til Russland er det særlig kri- 

60 PERSPEKTIV 

«SVARTELISTEN» 

Dette er listen over alle som er blitt tiltalt 

siden Den internasjonale straffedomstolen 

ble opprettet 1. juli 2002. 

1

■ ETTERSPILLET Kosovo 

FLUKTEN LANGS SPORET: I løpet av to dramatiske døgn, i den ellers så fredfulle påsken, ble titusener av kosovoalbanere fordrevet ut av sitt hjemland langs 

jernbanesporet ved grenseovergangen Blace, mellom Kosovo og Makedonia. Bare hundre meter fra ingenmannslandet og sikkerheten, orker ikke den 

gamle kvinnen mere. Foto: Aleksander Nordahl/Dagbladet/All Over Press 

Kosovo 10 år etter: 24. mars 1999 gikk NATO til 

krig mot Jugoslavia for å tvinge president Slobodan 

Milosevic til å gi fra seg kontrollen over Kosovo og 

hindre overgrep mot sivile kosovoalbanere. Slobodan 

Milosevic svarte med å fordrive om lag 800 000 

kosovoalbanere og minst 10 000 ble drept av serbiske 

styrker og paramilitære. Etter 78 dager med intens 

bombing kapitulerte Jugoslavia og de serbiske styrkene 

trakk seg ut av Kosovo. Det samme gjorde 200 000 

serbiske sivile som fryktet kosovoalbanernes hevn. 

Ti år etter kunne kosovoalbanerne feire 

ettårsdagen som selvstendig stat. Det er 

ikke bare grunn til å feire. Problemene står 

i kø for den unge staten: utbredt fattigdom, 

høy arbeidsledighet, korrupsjon, et mangelfullt 

rettsvesen, få utenlandske investeringer 

og et svært splittet samfunn. Forholdet 

mellom den store kosovoalbanske 

62 PERSPEKTIV 

majoriteten og de om lag 120 000 serberne 

som har valgt å bli værende, er fiendtlig. I 

praksis er Kosovo delt i to, og med enkelte 

enklaver for serbiske og andre minoriteter. 

Dette har ført til utvikling av parallelle samfunn 

med lite kontakt på tvers. 

Kosovo er fremdeles administrert av 

FN og beskyttet av den NATO-ledede freds- 

styrken KFOR. I februar 2002 ble Ibrahim 

Rugova valgt til president. I februar 2008 

erklærte Kosovo uavhengighet. Serbia betegnet 

erklæringen som ugyldig mens Norge, 

USA og de største landene i EU godtok 

uavhengighetserklæringen. 

KFOR står fortsatt med omlag 15 000 

soldater i Kosovo, men det blir gradvis 

færre. I tillegg er det også om lag 2000 

politifolk fra EU. Spania er i ferd med å 

trekke ut sine vel 600 soldater, og Norge 

har kun en mindre kontingent igjen. 

Samtidig overtar EU flere av FNs oppgaver 

som politi og rettsvesen. 

Den selvproklamerte staten er ikke 

anerkjent av FN og veien videre kan bli 

både lang og tung. Norge, og et femtitalls 

andre land, har så langt anerkjent Kosovo 

som en selvstendig stat. Flere EU- og 

NATO-land, som Spania og Hellas, har vegret 

seg. Dermed stikker de kjepper i hjulet 

for et mulig framtidig EU- og NATOmedlemskap 

for Kosovo. ■ 

Jeg er full av respekt for sokkestrikkende 

misjonskvinner. Sammen med solidaritets- 

bevegelsen har de lagt grunnlaget for norsk 

utviklingspolitikk. Og lista ble lagt høyt, vårt engasjement 

har vært og er stort. Men det er klart 

at en bieffekt av bistanden er at den gir Norge 

høy internasjonal profil. Det er bare positivt, 

men det har viktig for meg å understreke at utviklingspolitikken 

skal være styrt av resultater 

og ikke gode intensjoner. 

Norske bistandspenger er vel anvendt i Uganda, 

men flykjøpet illustrer ett av bistandens mange 

dilemmaer. Vi må huske at vi samarbeider med 

selvstendige nasjoner. Størstedelen av Ugandas 

statsbudsjett er finansiert av landet selv. Vårt bidrag, 

budsjettstøtten, utgjør 0,4 prosent. Vi har 

ved flere anledninger kuttet i budsjettstøtten for å 

markere misnøye med landets politikk. Flykjøpet 

ble gjennomført etter stor offentlig debatt. Det 

var nasjonalforsamlingen som sto for vedtaket. 

Prosessen var åpen, og det er i hvert fall positivt. 

Ett av mine hovedbudskap har vært å realitetsorientere 

bistanden og hva den kan bidra til. 

Det er mange andre forhold som er mer avgjørende 

for utvikling – som naturressurser, ulovlige 

pengestrømmer, handel og klimaendringer. 

Lykkes vi med å bruke bistanden strategisk 

slik at vi kan påvirke forhold som hemmer eller 

fremmer utvikling, har vi kommet langt. Derfor 

bruker vi bistanden til å bekjempe korrupsjon, 

fremme demokrati, fremme handel og framvekst 

av en middelklasse – kort sagt alt det som 

gjør det vanskeligere å være «livstidspresident». 

I generasjoner strikket norske misjonskvinner 

strømper til fattige i Afrika. De siste tiårene 

har den norske staten overtatt dette ansvaret, 

og strømpene er blitt erstattet med milliard- 

overføringer av norske skattepenger til gamle 

koloniland i Afrika. PERSPEKTIV 

stiller spørsmål om hvordan den 

norske hjelpen har virket. Miljø- og 

utviklingsminister Erik Solheim 

møter partiformann Siv Jensen 

i Fremskrittspartiet til duell. 

Sokkene hjalp 

godt på godhetsfølelsen 

til de som 

strikket. Har de 

norske milliardene 

virket på samme 

måte overfor norske 

politikere og i 

mindre grad redusert 

fattigdommen 

i Afrika? 

Ugandas president 

kjøpte nylig et privatfly 

til 335 millioner 

kroner. Det 

tilsvarer fem års 

budsjettstøtte fra 

Norge. Er de norskebistandspengene 

vel anvendt i 

Uganda? 

I Afrika har vi sett 

at den ene statslederen 

etter den 

andre har gjort 

seg til president 

på livstid. I hvilken 

grad har norske 

bistandsmilliarder 

bidratt til å forhindre 

eller forsterke 

dette? 

Bistand er blitt en moderne form for avlatshandel 

hvor velmenende mennesker i Vesten 

kjøper seg god samvittighet ved å gi almisser til 

«fattige afrikanere». I denne godhetsindustrien 

er økte budsjettrammer viktigere enn konkrete 

resultater. Regjeringens 1-prosent mål til bistand 

er et tydelig eksempel på dette. Afrikanske 

land har mottatt bistand tilsvarende over 

3000 milliarder kroner de siste 30 årene. Mange 

av disse landene er nå fattigere enn hva de 

var ved uavhengighet. Gode intensjoner vil aldri 

få Afrika ut av fattigdom. 

Uganda mottar nå opp mot 50 prosent av sine 

inntekter fra bistand. Det medfører en svekkelse 

av demokratiet når landets politikere på denne 

måten blir ansvarlige overfor de internasjonale 

donorene og ikke overfor egen befolkning. 

Argumentet bak den norske budsjettstøtten har 

vært ønsket om dialog mellom donor og mottaker. 

I tilfellet Uganda har dette vært en monolog 

hvor president Museveni har gjort som han vil, 

mens Norge stilltiende har akseptert. 

Norsk bistand har indirekte vært med på å holde 

afrikanske diktatorer ved makten. At norsk 

bistand har vært med på å bidra til en korrupsjonskultur 

i afrikanske land er for meg åpenbart. 

Spørsmålet er om man har tatt lærdom 

av dette. For meg er svaret et like åpenbart nei. 

Norge var ett av de siste landene som trakk seg 

ut av Zimbabwe, lenge etter at Mugabe var blitt 

en diktator. Nå er Norge i ferd med å gjøre den 

samme feilen ved å være først ute med å gjenoppta 

samarbeidet. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 63 

FOTO: Scanpix 

Norske bistandspenger DUELLEN ■ 

FOTO: Scanpix

Schindlers 

lister funnet 

Den originale Schindlers liste er funnet på 

et australsk bibliotek, skriver den danske 

avisen Politiken. Listen utgjør 13 A4-sider 

med navnet på 801 jøder som den tsjekkiske 

industrilederen Oskar Schindler reddet 

fra nazistenes gasskamre ved å la dem 

arbeide på sin fabrikk i den polske byen 

Kraków. Papirene ble funnet i en kasse som 

tilhørte Thomas Keneally, forfatteren av 

Schindlers Ark – boken bak filmen Schindlers 

List regissert av Steven Spielberg. 

GRENSESPRENGERE: Jødiske Achinoam «Noa» 

Niri (t.v.) og arabiske Mira Awad skal representere 

Israel i Melodi Grand Prix-finalen i Moskva 16. 

mai. Foto: Dan Balilty/Reuters 

GPs fredsduer 

Georgias bidrag til årets Melodi Grand 

Prix ble stemplet som politisk propaganda 

og avvist av arrangøren. 16. mai representerer 

jødiske Achinoam «Noa» Niri og 

arabiske Mira Awad Israel i finalen. 

Den mangeårige fredsaktivisten Noa 

ble bedt om å delta i Melodi Grand Prix. 

Før hun svarte ja, satte hun som betingelse 

at hun fikk opptre sammen med venninnen 

Mira. 

Sangen, som har fått navnet Det må finnes 

en annen måte, har de skrevet i fellesskap. 

Mira Awad er kristen araber. Noa 

Niri er jøde. Begge er israelske statsborgere. 

Og etter at de fikk i oppdrag å representere 

sitt hjemland i Moskva, har de 

kommet under heftige angrep fra nasjonalister 

på begge sider. 

64 PERSPEKTIV 

20 SPØRSMÅL 

1. Hvor mange mennesker dør hvert år globalt som følge av bruk av 

lette håndvåpen: 1100, 55 000 eller 500 000? 

2. Hvilket land ble sist medlem av NATO: Tsjekkia, Ukraina eller Hellas? 

3. Hvilket land tilhører Darfur: Tsjad, Sudan eller Etiopia? 

4. Hva betyr Apartheid? 

5. Hva betyr Bruttonasjonalprodukt (BNP)? 

6. Hva er G8/G7? 

7. Hva er Genevekonvensjonene? 

8. Hva er føderasjon? 

9. Hva er islamister? 

10. Hva er unipolar? 

11. Hva er oligarki? 

12. Hva er Irredentisme? 

13. I hvilket land opererer separatistorganisasjonen ETA? 

14. I hvilket område i Russland finner vi terroråstedet Beslan? 

15. Hva er borgerkrig? 

16. Hvor mange EU-institusjoner (organer) finnes? 

17. Hva er Det internasjonale pengefondet (IMF)? 

18. Hva er IAEA (International Atomic Energy Agency)? 

19. Hva er multilateralisme? 

20. Hva er en rettsstat? 

KILDE: Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) 

1. 500 000 2. Tjekkia 3. Sudan 4. Apartheid betyr: atskilthet, atskillelse, separasjon 5. Den samlede verdiskapningen 

i et land - den totale mengden av varer og tjenester som blir skapt i et land i løpet av et år. 6. G8/G7: gruppen 

av sju rikeste land i verden pluss Russland (opprinnelig G7) 7. Genèvekonvensjonene (4 i alt) gir regler for 

beskyttelse av sårede, syke og sivile i krig. 8. En stat som er sammensatt av relativt selvstendige politiske enheter 

(oftest delstater) 9. Folk og organisasjoner som ønsker å la hele samfunnssystemet gjennomsyres av islamsk 

lov, sharia. 10. I et unipolart internasjonalt system av stater dominerer én stat - en supermakt - de andre statene. 

11. Fåmannsvelde. En oligark vil i Russland gjerne si den økonomiske eliten med noen få styrtrike. 12. En form for 

nasjonalisme som har som mål å samle alle som tilhører samme folkegruppe i samme land. 13. Spania 14. Nord- 

Ossetia 15. Krig mellom ulike samfunnsgrupper i ett og samme land, eller mellom en eller flere samfunnsgrupper 

og regjeringsstyrker. 16.Totalt 5: Det europeiske råd, Ministerrådet, Europakommisjonen, Europaparlamentet 

og EF-domstolen. 17. International Monetary Fund (IMF) ble etablert i 1964 og består av 185 medlemsland som 

jobber for å fremme internasjonalt pengesamarbeid og yte økonomisk bistand til land. 18. En uavhengig mellomstatlig 

organisasjon innenfor FN-systemet som skal fremme fredelig bruk av atomenergi og forhindre at bruk av 

kjernekraft blir brukt til militære formål. 19. En utenrikspolitisk tilnærming som vektlegger å nå utenrikspolitiske 

mål gjennom internasjonal samhandling og samråd. 20. En stat med klare grenser for hvordan de styrende kan 

styre. De kan ikke styre etter hva de måtte finne for godt til enhver tid. 

FOTO: iStockphoto 

URIX FOR DUMMIES 

– SAKER DU LURER PÅ, MEN IKKE TØR SPØRRE OM 

NGO er en forkortelse for non-governmental organisation 

og betyr ikke-statlig organisasjon. Den engel- 

2 ske forkortelsen har også sneket seg inn i norsk språk 

og brukes særlig om organisasjoner som arbeider 

med internasjonal nødhjelp, bistand og miljøspørsmål. 

CHARGÉ D’AFFAIRES er en «ambassadør light». Det 

kan enten være en person som leder en ambassade i 

påvente av at ambassadøren kan begynne, eller det 

kan være at Utenriksdepartementet, av en eller an- 

nen grunn, ønsker å signalisere at de har en representasjon i 

landet på et lavere nivå enn ambassadør. 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 65 

FOTO: iStockphoto 

MYANMAR er ikke å finne i gamle skoleatlas for 80-tallet og fortsatt er landet bedre 

1 kjent som Burma. Det offisielle navnet har imidlertid vært Myanmar helt siden 

1989 da generalene som styrer landet vedtok å endre navnet. Samtidig byttet 

hovedstaden navn fra Rangoon til Yangoon. Til glede for mange quiz-makere valgte generalene 

i 2005 å flytte hovedstaden til en ny by inne i landet som har fått navnet Naypyidaw. 

3 

FOLKEFORBUNDET var forgjengeren til FN og ble 

etablert i 1919, som et resultat av første verdenskrig. 

4 Organisasjonen klarte ikke å forhindre en ny verdenskrig 

og ble erstattet av FN i 1945. Flere av underorganene 

i Folkeforbundet ble videreført av FN. 

5 

6 

GUIDING PRINCIPLES eller «Guiding Principles on 

Internal Displacement» som er den fullstendige betegnelsen, 

er det viktigste beskyttelsesinstrumentet 

for internt fordrevne og ble vedtatt av FNs generalfor- 

samling i 1998. Bakgrunnen for at de ble laget var mangelen på internasjonale 

konvensjoner spesielt rettet mot mennesker som er 

på flukt i eget land. Tradisjonelle flyktninger, som har krysset en 

landegrense, har Flyktningkonvensjonen av 1951 og Protokollen 

av 1967 som ivaretar deres rettigheter, men noe tilsvarende fantes 

ikke for internt fordrevne. Guiding Principles har ikke samme 

status som en konvensjon, men er en samling og sammenstiling 

av prinsipper fra andre konvensjoner som er relevante for beskyttelse 

av internt fordrevne. 

NON-REFOULEMENT er et folkerettslig sedvanerettsprinsipp 

som innebærer at ingen må sendes til et 

område hvor liv eller sikkerhet er i fare.

Uni Økonomi V3 Regnskap 

Uni Økonomi V3 Lønn 

Uni Contracting 

Mosoft Timeregistrering Vi støtter flyktninghjelpen 

Leverandører 

Andre 

Tilbud/kalkyle 

Anbud 

Komponentvarer 

Moduler 

Gjør kalkyle enklere 

Varekataloger: 

NELFO 

RSKALK 

NOBB 

Med oppdaterte priser 

for hver leverandør 

ni Micro AS har nå utviklet 3. ver- 

U 

sjon av Uni Økonomi®, bygget på 

den nyeste tilgjengelige teknologi. 

Programmet er modulbasert, 

tektur, og kjører på en SQL database. For deg som 

bruker betyr dette at programmet fungerer ypperlig 

sammen med andre Microsoft produkter. 

Landsorganisasjonen 

og har en moderne trelags arki- 

i Norge støtter 

Flyktningehjelpens arbeid 

66 PERSPEKTIV 

Prosjektoppfølging 

Varer i arbeid (VIA) Dekningsbidrag 

Bestilling 

Innkjøp 

Leverandører 

Ordre Utgående faktura Prosjektregnskap Finansregnskap 

Autofakt 

Vareposter 

kan legges 

direkte 

inn på ordre 

Inngående bestilling 

Retur av elektronisk faktura 

Mosoft 

Timeregistrering 

Handyman 

ePocket 

Håndholdt 

terminal 

Delfakturering 

A konto 

Gjennom 20 års drift, er det utviklet et spennende 

og innholdsrikt utvalg av løsninger som 

retter seg mot flere bransjer, noe som understreker 

fleksibiliteten i løsningene. Siste nytt er Uni 

Contracting utviklet for virksomheter som arbeider 

prosjektstyrt. Den gir bedre kostnads- og 

materiellkontroll i prosjektfasen, og forenkler de 

administrative oppgavene ved at behovet for 

w w w. m i l l s . n o 

Styringsinformasjon til ledelse 

Contracting gir rask og oppdatert informasjon 

Inngående 

faktura legges 

automatisktil bokføring/betaling 

CRUISE 

TANK OG TØRRLAST 

EIENDOM 

FINANSFORVALTNING 

Lønn 

Uni Contracting for prosjektarbeid 

informasjonsflyt som oppstår i prosjekter blir 

ivaretatt. Hovedmålsetningen for utviklingen av 

Uni Contracting har i følge Hans Jørgen Neset, 

daglig leder og gründer, vært å gjøre styringsinformasjon 

for prosjektleder og selskapsledelse 

tilgjengelig på et tidligst mulig tidspunkt. E 

Awilhelmsen Management AS 

Beddingen 8, Aker Brygge 

Postboks 1583 Vika, 0118 Oslo 

Tlf.: 22 01 42 00 - Fax: 22 01 43 74 

45 

Kristiansund kommune 

Norges speiderforbund 

GAMLEBYEN 

GRAFISKE 

Ullensvang 

innvandrarsenter 

og asylmottak 

www.ullensvang.herad.no 

ARC-ESS 

Sivilarkitekter AS 

Jentesoldater i Uganda TEMA ■ 

Sagstad 

Kassefabrikk 

PERSPEKTIV 

NR. 01.2009 NR. 01.2009 67 

www.speiding.no 

Innvandresenteret i Flora Kommune

stolt partner 

DnB NOR – en solid støttespiller for 

idrett, kultur og humanitære organisasjoner 

www.dnbnor.no / Telefon person 04800 / bedrift 07700

Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?