Blir norsk landbruk bærekraftig? - Norges Naturvernforbund

NR. 8/92
Blir norsk landbruk
bærekraftig?
Et arbeidshefte for en
helhetlig landbrukspolitikk
ISBN 82-7478-065-5
ISSN 0807-0946

Blir norsk landbruk bærekraftig?
Et arbeidshefte for en helhetlig landbrukspolitikk.
Miljøproblemene og utfordringene knyttet til landbruket er store. Muligheten til å produsere
mat til verdens raskt voksende befolkning synker stadig. Jorderosjon, forørkning, utarming,
opphoping av salt, raskt økende drivhuseffekt, uttynning av ozonlaget og forurensninger på
bakkenivå fører år for år til dårligere forutsetninger for å produsere mat både i Norge og i
resten av verden.
Når landbruket ødelegger sitt eget produksjonsgrunnlag, forurenser det også luft og vann.
Det er nok å nevne algeoppblomstring på kysten og i vann og vassdrag. Den enorme
energibruken i landbruket bidrar til både økt drivhuseffekt og sur nedbør. Moderne
landbruksdrift har en god del av skylden for at lyngheiene på Sørlandet er i ferd med å dø.
Landbruk som er avhengig av å kjøpe 4 ganger så mye energi som det leverer kan ikke bli
bærekraftig. Uten en enorm energitilgang hadde det ikke vært mulig å ha bare korn i en
region og bare husdyr i en annen.
Heftet er et oppgjør med såkalt "rasjonell" landbrukspolitikk som er tuftet på ideen om at
naturressursene er ubegrenset og at utnyttingen av dem ikke har noen følger for miljøet.
Norges Naturvernforbund går inn for en landbrukspolitikk hvor målet er et mindre
energikrevende landbruk som baserer produksjonen på lokale fornybare ressurser. For å
oppnå dette må landbrukspolitikken gjøre en mer allsidig produksjon med vekstskifte
økonomisk mulig.
Også handelen med matvarer over landegrensene må begrenses ut fra miljøhensyn. Varene
bør produseres så nær markedet som mulig. Selvbergingsgraden og antall foredlingsanlegg
for matvarer må derfor økes.
Oktober, 1992
Hans Ivar Nesse

Blir norsk landbruk bærekraftig?
Et arbeidshefte for en helhetlig landbrukspolitikk.
Ikke mange områder av norsk politikk setter så klare premisser for bærekraftig utvikling
som landbrukspolitikken. Landbrukspolitikkens utforming påvirker direkte framtidas
mulighet til å produsere mat. Det er et kjent faktum at verdens folkemengde eksploderer i
antall. Hvis vi vil unngå at matproduksjonen per capita skal synke med større fart enn i dag,
er det all grunn til å følge Brundtlandkommisjonens oppfordring om å integrere målet om
bærekraftig utvikling i alle beslutningsprosesser. Vi kan ikke se at regjeringen har fulgt dette
prinsippet.
Miljøproblemene knyttet til landbruket er av mammutstørrelse.
I perioden 1980 - 1990 forsvant en mengde matjord som tilsvarer mer enn halve USAs
dyrkede jordbruksareal! Årsaken var en omfattende erosjon fra jordbruksarealer verden
over. Omfanget av erosjonen ser ut til å øke.
For første gang i historien opplevde vi i 1988 at USA ikke greide å produsere nok mat til sin
egen befolkning. Varmere klima, miljøødeleggelse og sannsynligheten for en
atomkraftulykke tilsier at dette ikke forblir en engangshendelse. Verdens matvarelager har
sunket til en mengde som ikke er større enn det som til stadighet befinner seg ombord i skip,
lastebiler og tog. Dette skyldes erosjon, utarming av jorda, forurensninger og ikke minst rask
global klimaendring og uttynning av ozonlaget. Vårt naboland Sverige regner med at de
taper 10 - 20% av avlingene hvert år som følge av forurensning og ressursuttapping.
Vi har aldri vært så mange som i dag. I år 2000 vil vi være 6 milliarder og 251 millioner
mennesker. FNs demografer regner med at folkemengden først vil stabilisere seg rundt
2050 på i overkant av 11 milliarder mennesker. Det er all grunn til å snu utviklingen. En ny
utvikling kan dessuten gi arbeidsplasser av betydelig antall.

Kursen for et bærekraftig landbruk kan stakes ut umiddelbart.
Norges Naturvernforbunds skisse av en landbrukspolitikk for framtida.
Mål:
1 -Kraftig økning av selvbergingsgraden fram til år 2000.
2 -Landbruket må basere produksjonen i langt større grad på lokale fornybare energikilder.
Forurensingen og ressursuttappingen i landbruket må stoppe.
3 -Transporten av matvarer i Norge må begrenses. Avstanden fra produsent til forbruker må
bli mindre. Antall foredlingsanlegg må opp.
4 -Økologisk landbruk må ikke bli en nisjenæring for noen få, men et mål for utvikling av alt
landbruk.
Hvorfor disse måla?
1 -Billigere mat og dårligere luft å puste i
For første gang i jordas historie er mennesket i stand til å forandre miljøet over hele jorda. Vi
er i ferd med å øke den globale gjennomsnittstemperaturen. De fleste forskere er enige om at
temperaturen allerede har begynt å stige. Oppvarmingen skyldes hovedsaklig at vi i løpet av
ett år brenner 5 milliarder 599 millioner tonn karbon i fossilt brensel. Når vi brenner karbon
slippes karbondioksid (CO2) ut i atmosfæren.
Transport av matvarer utgjør en vesentlig del av utslippet av karbondioksid. For å
transportere korn fra Nord-Amerika trengs en energimengde lik 40% av energien i kornet
som blir transportert. Transport av korn innen Norges grenser krever derimot en
energimengde tilsvarende 4% av kornets energiinhold.
Norge importerte 642.000 tonn korn i 1989, et noe under middels kornår. Vi kjøper korn til
mat og fôr hovedsaklig fra USA og Canada, men også fra Australia, Argentina,
Saudi-Arabia, Frankrike og England. Norge importerer over halvparten av kaloriene vi
trenger. Hvor sterkt stiller Norge i konkurransen om kornet når korngiganten USA på grunn
av en "Tsjernobylulykke" eller sterkt svekket produksjonsgrunnlag blir netto kornimportør?
Hvis det er politisk vilje til det, kan Norge skjære kraftig ned på kornimporten. Økt
selvbergingsgrad ville være et viktig trekk i kampen mot global oppvarming.
Økt import betyr antakelig billigere mat så lenge miljøkostnadene ved transport ikke tas med
i regnestykket. Men billigere mat betyr også dårligere luft å puste i. Mer import fører til
nedbygging av det norske landbruket og at muligheten til å produsere når det virkelig er
nødvendig svekkes. Slik matvaresituasjonen og verdens folketall utvikler seg er det bare et
tidsspørsmål før matvareprisene på verdensmarkedet stiger. (At prisene ennå ikke har steget
skyldes trolig at markedsmekanismen for verdenshandel med mat ikke fungerer: Svært
mange har ikke penger å kjøpe for og dermed ikke mulighet til å påvirke markedet.) Dermed
kan vi faktisk si at en politikk som fører til billigere mat i dag kan gi oss svært dyr mat i
morgen.
Nedbygging av landbruket som følge av økt import, vil dessuten gjøre kulturlandskapet
fattigere.

Økt import og redusert selvbergingsevne øker belastningen på allerede intensivt dyrka jord i
andre land, fortrinsvis i EF-området, USA og Canada. Norge har derimot mulighet til å øke
sin egen selvbergingsevne uten at det går utover miljøet.
Det er ikke bare et strategisk riktig trekk å øke selvbergingsgraden, det er også vår
solidariske plikt overfor miljøet og menneskeheten.
2 -Fra ineffektivitet til resirkulering
Med økt selvbergingsevne menes ikke bare at vi produserer mer av maten vi trenger, men og
at vi importerer færre innsatsfaktorer. Vi har satt som mål at landbruket må basere
produksjonen på lokal og fornybar energi og ressurser. Det betyr at kornbruket i Akershus
må kunne skaffe gjødsel fra nærmiljøet, kanskje fra egen gård eller nabo som driver med
husdyr.
Kanaliseringspolitikken i landbruket har imidlertid gjort dette umulig. Etter modell fra
Amerika skulle landbruket rasjonaliseres som alle andre bedrifter og produksjonsprosesser. I
Norge ga det seg utslag i at korn skulle dyrkes på de sentrale flatbygdene mens
husdyrproduksjon skulle skje der det ikke ble dyrket korn, altså i Nord-Norge og på
Vestlandet. En slik rasjonalisering av jordbruksproduksjonen vitner om en utrolig fjernhet
fra den økologiske virkeligheten. Resultatet er at jordbruket ble særdeles ineffektivt!
Innsatsen av arbeidskraft ble kraftig redusert og byttet ut med energikrevende maskiner.
Kunstgjødsel ble nødvendig for å få avling der det ikke lenger var husdyr. Jordbruket ble et
energisluk. Fra 1940 er forbruket av fossilt brensel i jordbruket fordoblet. -For å produsere 1
kg kunstgjødsel trengs energi tilsvarende 1 kg olje (Norsk Hydro 1991). Forholdet melom
energiinnførsel til landbruket og energiinhold i matvarene er 4,17:1 i konvensjonelt
landbruk! Til sammenlikning var forholdet 1,35:1 i 1929 (Energibruk ved produksjon av
matvarer 1929 - 1979. NLVF).
Vekstskiftejordbruket opphørte. Korn ble dyrket etter korn på flatbygdene og eng og
grønnfôr var de eneste kulturene i husdyrdistriktene. Heretter ble landets rikeste jord i
kornområdene stadig skrinnere pga. mangel på husdyrgjødsel (humus), mens
husdyrdistriktene hadde problemer med for mye husdyrgjødsel. Avrenning og erosjon ble et
problem fordi det ikke lenger var lønnsomt med vekstskifte.
Oppblomstringen av giftige alger våren 1988 og i mindre målestokk i årene etter gav
oppdrettsanleggene langs kysten økonomiske tap for millioner. Mye av skylden for
oppblomstringen kan tiskrives avrenning fra husdyrgårder med overskudd på gjødsel og
erosjon fra korngårder pga. mangel på organisk gjødsel og vekstskifte. I tillegg svekker
erosjonen år for år framtidas produksjonsmuligheter.
Bruken av syntetiske sprøytemidler har steget jevnt etter at det ensidige jordbruket ble
innført. Ensidig drift fører til gunstige vilkår for sjukdomsorganismer og skadedyr.
Vekstskifte derimot har evnen til å holde sjukdommer og skadedyr i sjakk på et lavere og
mindre problematisk nivå.
Mulighet til å drive vekstskifte er nødvendig for at matproduksjonen skal kunne baseres på
lokale ressurser og fornybar energi. Husdyr må kanaliseres tilbake til flatbygdene og mer av
planteproduksjonen må til dagens husdyrdistrikter. Bare på den måten kan vi vende den
lineære strømmen av ressurser som fører til forurensing til en sirkel som beriker jorda og
gjør gården like god eller bedre til neste generasjon. Dagens landbruk er tuftet på et enormt
høyt forbruk av ikke fornybare energikilder, nemlig olje. Situasjonen kan bare fortsette så

langt vi har olje og så lenge det er politisk aksept for at dette fører til alvorlig utarming av
jord, forurensing av vann og global oppvarming.
I såkalt "rasjonell" landbruksdrift med stort innkjøp av kunstgjødsel, fôr og drivstoff, skjer
det et stort forbruk av energi og ikke fornybare ressurser. Denne driftsformen fører til
alvorlig forurensing og utarming av produksjonsgrunnlaget. I økologisk jordbruk er avling
og avdrått noe mindre, men energi- og ressursmengden inn og forurensningene er atskillig
mindre. Arbeidsbehovet er større.
3 -Levende lokalsamfunn eller forurensning?
Dette valget står politikere og ledere i landbrukssamvirket overfor nå. Samvirkebedriftene i
landbruket har lenge lagt ned foredlingsanlegg for å konsentrere dem i få store anlegg. I 1970
var det 265 meierier i Norge. I 1991 hadde tallet sunket til 111 anlegg.
Norge har internasjonalt forpliktet seg til å stabilisere utslippet av NOx på 1984-nivå i 1987
og har uttalt at vi skal redusere utslippet med 30% fra 1986-nivå innen 1998. Norge har også
en nasjonal målsetning om stabilisering av CO2-utslippet på 89-nivå i år 2000. Ingen av disse
målene er i nærheten av å bli innfridd.
Færre foredlingsanlegg gir lengre transport for produktene fra bonde til
foredlingsanlegg og fra anleggene til forbrukerne. Virkningen av dette er større utslipp av
CO2. I tillegg øker utslippene av NOx og hydrokarboner, forurensninger som virker
forsurende og er svært helseskadelige. I følge Norske Meierier fraktes melka i gjennomsnitt
80 km. fra bonden via meieri til butikk!
En like alvorlig effekt av å redusere antall foredlingsanlegg er at lokale arbeidsplasser
forsvinner. Lokalsamfunnene blir kulturelt fattigere når folk må ut av bygda for å finne
arbeid. Dette underbygger sentraliseringsutviklingen i Norge. Folk må reise lenger for å
finne arbeid, og det blir mindre attraktivt å bo i distriktene. Bosettingsstrukturen har sterk
innvirkning på et forurensningsnivået. Det ideelle i miljøsammenheng er at avstanden
mellom bosted og arbeidplass er så liten som mulig. Utviklingen fører imidlertid i rivende
fart i retning av større sentra og mer transport. Deler av landet får preg av lange rekker av
biler, støy og dårlig luft. Folk tilbringer stadig mer tid på vei til eller fra jobb, butikk,
barnehage osv..Kulturlandskapet blir forringet, og reint vann og rein luft, som Norge er kjent
for blant turister fra utlandet, er i ferd med å bli en sagsblott.
Kort sagt: Vi kan velge mellom levende lokalsamfunn med arbeidsplasser eller mer
forurensning, natur og kultur i forfall.
4 -Bærekraftig landbruk: Landbruk som gir oss mat også i morgen
Økologisk landbruk er en driftsform som tar hensyn til natur og miljø. Hovedmålsettingen er
at drifta skal være basert på lokale ressurser og fornybare energikilder. Kunstgjødsel og
syntetiske sprøytemidler blir ikke brukt. Energiforbruket er generelt atskillig lavere enn i
tradisjonelt landbruk. Spesielt gjør dette seg gjeldende i husdyrbruk hvor man ikke
importerer mer enn høyst 10% av fôret. I tradisjonelt landbruk går det 4 ganger mer energi
inn til gården enn ut i form av produkter. Økologisk landbruk har i motsetning til dette en
atskillig bedre balanse mellom innførsel og utførsel av energi.

Det mangfoldige økologiske jordbruket reduserer erosjon og avrenning betydelig. Økologisk
jordbruk ødelegger ikke sitt eget produksjonsgrunnlag, jorda, slik som konsvensjonelt
jordbruk særlig i korndistriktene faktisk gjør. Under betegnelsen økologisk jordbruk finner vi
de mest bærekraftige driftsmåtene vi kjenner i dag. Ettersom økologisk jordbruk er avhengig
av vekstskifte vil økologisering av jordbruket gi oss et levende kulturlandskap.

I følge en undersøkelse Norsk Økologisk Landbrukslag gjorde sommeren 1992 er 8000
bønder interessert i å legge om til økologisk landbruk. Imidlertid tør de ikke fordi det pga.
politiske forhold er svært risikabelt å gjøre det. For å legge om til økologisk landbruk er det
en forutsetning at man har mulighet til å etablere et allsidig vekstskifte på gården.
Muligheten til å legge om er for mange håpløs når situasjonen er følgende:
I dag er det overproduksjon av melk. Kjøttmarkedet har også økende problemer med
overproduksjon. Samtidig har regjeringen uttalt at det er et mål å senke kraftfôrprisene enda
mer. Måten regjeringen søker å løse overproduksjonsproblemet på, som bla. skyldes lave
priser på kraftfôr, er å kjøpe produsenter ut av næringen og å vedta etableringsstopp. Den
har gitt forholdsvis større økning av produksjonstilskudd til storprodusenter enn til små
bruk. Samtidig flyttes konsesjonsgrensene gradvis oppover. Resultatet av den rådende
politikken er at husdyrholdet konsentreres på færre og større gårder. Dette er å ensrette
landbruksproduksjonen enda mer, vi får mer monokulturdrift. Som resultat er det vedtatt
etableringsstopp i melkeproduksjonen, og kjøttmarkedet er i ferd med å bli sprengt. Denne
politikken føres til tross for at store deler av bondestanden har gått inn for en politikk hvor
man reduserer produksjonen på hver gård, på hvert dyr og per daa framfor å redusere antall
bruk.
Under det store hamskiftet i landbruket var alternativverdien av arbeidskraft i landbruket
stor. Nå er den lik null. Den økologiske driftsformen krever større innsats av arbeidskraft
enn det tradisjonelle landbruket. Ved å legge forholdene til rette for omlegging til økologisk
landbruk får vi færre arbeidsløse.
Hvordan når vi disse måla?
Sammendrag
-Importvern
En forutsetning for økt selvbergingsgrad er et effektivt importvern på de produktene vi kan
produsere selv. Forsøk på å konkurrere med land som i utgangspunktet har atskillig bedre
naturgitte vilkår for jordbruksproduksjon er nødt til å skade miljøet. Den sannsynlige
utgangen av redusert importvern er økt import, lavere selvbergingsgrad og dermed økt
ressursforbruk og forurensning.
Et argument imot sterkt importvern er at det virker diskriminerende overfor u-land.
For Norges del kan dette neppe være riktig. De varene vi kan dyrke selv er det sjelden
aktuelt å eksportere fra u-land. Det eneste måtte være korn, men det er ingen av de
vanskeligstilte u-landene som er korneksportører.
En annen forutsetning er at nedbyggingen av matjord må opphøre. Jordloven av 1955
presiserer at dyrka og dyrkbar jord ikke skal brukes til andre formål enn
jordbruksproduksjon. Denne loven må håndheves atskillig strengere enn i dag. Når matjord
dekkes av asfalt og betong, reduserer vi muligheten til å drive et mindre intensivt jordbruk
og samtidig øke selvbergingsgraden.
Vi krever at myndighetene utarbeider en plan for hvordan selvbergingsevnen i Norge kan
økes. Planen skal innlemme ikke bare hvordan vi kan mette flere munner på vår egen jord,
men og hvordan dette skal skje med hjelp av lokale ressurser.

-Korn- og kraftfôrprisen
Selvbergingsgraden i Norge kan økes uten at det går utover miljøet. Mer av det
norskproduserte kornet må brukes til mat for folk og mindre som kraftfôr. Husdyrholdet må
dermed utnytte utmarksbeite i langt større grad enn i dag. Dette vil samtidig innebære en
ekstensivering av husdyrproduksjonen slik at både overproduksjonsproblemet og
forurensingen fra husdyrgårder blir redusert.
Naturvernforbundet går derfor inn for høyere korn- og kraftfôrpris. Intensiteten i
kornproduksjonen kan senkes gjennom høyere avgift på kunstgjødsel og en relativ endring
av overføringene til kornbrukene.
-Lavere intensitet i alle produksjoner.
Høyere korn- og kraftfôrpris er også en forutsetning for å oppnå målet om et landbruk som
baserer produksjonen på lokale fornybare energikilder og som forbruker mindre energi.
Høyere pris på kraftfôr oppfordrer til økt beiting av utmark og til at avdrått og antall dyr blir
bedre tilpasset gårdens størrelse. Transporten av fôr reduseres samtidig som overskuddet av
gjødsel i husdyrdistriktene reduseres.
For å stimulere til lavere intensitet i kornproduksjonen må avgiften på kunstgjødsel og
pesticider økes til 150% og de mengdeuavhengige overføringene må økes på bekostning av
produksjonsavhengige overføringer. I dag utgjør avgiften på nitrogen i kunstgjødsel mellom
15 - 20% av prisen.
-Rekanalisering i landbruket.
Utarmingen av jorda i korndistriktene kan stanses ved å gjøre husdyrdrift i disse strøkene
mulig. Lavere intensitet i alle produksjoner er nødvendig for å iverksette en rekanalisering
uten at det fører til overproduksjon av husdyrprodukter. Også her er korn- og kraftfôrprisen
et viktig virkemiddel.
Transport
Landbrukssamvirket, landbruksorganisasjonene og politikerne må se i øynene at det på sikt
vil koste samfunnet mye å sentralisere foredlingsanleggene, øke transportavstandene,
energiforbruket og forurensningen. Samtidig fører denne utvikling til færre arbeidsplasser i
lokalsamfunnet og dermed til økt pendleraktivitet til de store sentraene.
-Økologisering av landbruket.
Alle punktene ovenfor må oppfylles for at det norske landbruket skal bli mer bærekraftig.
I tillegg er det en forutsetning at bunnfradraget for areal- og kulturlandskap og
årsverkstilskudd fjernes. Dette motvirker allsidig drift fordi man ikke får utbetalt tillegget
hvis man ikke har mer enn 0,1 årsverk av en produksjon.
Tendensen til at jordbruksproduksjonen konsentreres på færre hender må motvirkes for å
skape mulighet for et allsidig jordbruk og for å ivareta kulturlandskapet.
Konsesjonsgrensene må håndheves strengere og de må ikke heves. Å løse
overproduksjonsproblemer med oppkjøpsordninger er et effektivt hinder for økologisering
av landbruket.

Forskning og utdanning i økologisk jordbruk må stimuleres med økte bevilgninger. Sogn
Jord- og Hagebruksskule, den eneste jordbruksskolen i Norge med fullstendig
undervisningstilbud i økologisk landbruk, må gis sikre rammevilkår. Skolen er i dag truet av
nedlegging.
Tilskudd til økologisk jordbruk må opprettholdes for å dekke opp kostnadene ved
omlegging til økologisk drift.
Agenda 21
Regjeringen knytter begrepet "robust jordbruk" i hovedsak opp til konkurranseevne. For å
kunne drive jordbruksproduksjon i framtiden er det imidlertid avgjørende at de økologiske
rammebetingelsene får bestemme hvordan landbruket skal drives.
Landbrukspolitikken som er blitt ført til nå har i liten grad tatt hensyn til at vi lever i en
begrenset verden. Det er en landbrukspolitikk som bærer preg av troen på at
naturressursene er uendelige og at bruken av dem ikke påvirker miljøet. Den har som
siktepunkt å gjøre landbruket mer konkurransedyktig overfor utlandet, ikke å gjøre det mer
bærekraftig. Ren Mat-strategien med satsing på såkalt integrert dyrking for å øke
konkurranseevnen er et eksempel på hva som blir prioritert for å gjøre landbruket "robust".
Det er svært positivt at bruken av syntetiske sprøytemidler reduseres ved integrert dyrking,
men dette løser ikke de store problemene med erosjon, næringsutvasking, utarming, fattig
kulturlandskap og høyt ressursforbruk. En mer helhetlig strategi, som skissert i dette heftet,
må til for å økologisere landbruket.
Dette heftet viser hvilket ansvar de som utformer jordbrukspolitikken har overfor miljøet
både nasjonalt og globalt. På miljøkonferansen i Rio De Janeiro har Norge forpliktet seg til å
utarbeide og gjennomføre planer for bærekraftig landbruk. Vi håper at forpliktelsene i
Agenda 21 ikke bare blir til floskler, men at den økologiske virkeligheten endelig får
inflytelse over økonomien, at også landbrukspolitikken som blir ført i årene framover spiller
på lag med produksjonsgrunnlaget.