Hvem snakker for barna? - Bioteknologinemnda

30
litt flaut å si det til legen nettopp fordi man vet om
risikoen. Så for å sikre optimal medisinsk behandling,
så bør det gis tilbud om en vurdering for assistert
befruktning for både hivpositive menn og hivpositive
kvinner.
Kommentar etter innlegget
Lars Ødegård: Ja, du pekte på en sak jeg er sikker på
at flere husker. Det startet vel egentlig med en søknad
fra Rikshospitalet som hadde i seg veldig mange av de
samme poengene og argumentene som du legger fram.
Jeg kan jo bare si at i den grad Bioteknologinemnda
har disse sakene til behandling på sitt bord, så er det
ut fra rollen om å skulle gi et råd. Da har jeg lyst til
å si at for alle saker vi får, så har vi gjort oss opp en
behandlingsmåte i nemnda, og det er at vi ikke er på
jakt etter å skape konsensus. Vi tror at den beste måten
å gi råd til beslutningstakere på, det er å fremme mange
perspektiver. Og sånn vil en også se at når nemnda gir
sine råd, så blir dette uttrykt ved at det kommer veldig
mange synspunkter på bordet. Det gjorde det også i
denne saken. Det første som skapte et problem her, var
et nesten rent byråkrati, nemlig det at lovens premiss
for at slike saker skal havne på nemndas bord, er at vi
snakker om infertilitet begrunnet i medisinsk indika-
Åpent møte 6. september 006: Hvem snakker for barna?
sjon. Det er loven. Her var det på en måte lagt inn et
nytt premiss, nemlig det at det ikke var snakk om par
som var infertile. Men, til syvende og sist så ble det
en vurderingssak. Det som var klart var at i forhold
til sædvask, så var tilbakemeldingen fra fagmiljøene
nesten slik som du sa det. De sa det var en meget
minimal risiko knyttet til disse forholdene, mens risikoen
for hivpositive kvinners mulighet for å overføre
dette til sine barn med de metodene som var skissert,
det var mer signifikant, noen sa én og noen sa mellom
én og to prosent. Det vi samtidig kunne registrere,
var at det var en lang rekke andre tilbud som også er
tilknyttet denne sektoren, i forhold til for eksempel
fostervannsprøve, hvor vi snakker om den samme
type risiko (rundt én prosent). En karakteriserte dette
som signifikant og en vesentlig risiko, og det ble for
mange i nemnda et vesenspoeng og var vel det som
gjorde at den havnet rundt 50/50. Jeg hadde bare lyst
til å gi det som en begrunnelse, men det er som du sier,
en vanskelig sak. Vi valgte også å lytte til de mange
røster fra hivmiljøet selv, og som du registrerte, er det
delte meninger om dette. Det jeg vil understreke er at
i kampen mot det stigma som den gruppen opplever,
er mye ugjort, og her tror jeg det er mange gode krefter
som kan forenes.