KONKURS i praksis - Konkursrådet

FULLSTENDIG OPPDATERT 

1. JANUAR 2000 

KONKURS 

i praksis 

U T G I T T A V K O N K U R S R Å D E T 

Råd og veiledning 

for fagfolk og andre 

involverte. 

Utdrag fra mandatet: 

«Konkursrådet har en rådgiv 

ende og veiledende funksjon. 

Konkursrådet skal arbeide 

for en effektiv, praktisk og 

resultatorientert konkursbehandling 

innenfor rammen av 

gjeldende lover og forskrifter, 

og fremme en harmonisering 

av praksis i de forskjellige 

landsdeler. Konkursrådet kan 

avgi uttalelser om prinsipielle 

spørsmål som vedrører bobehandling». 

Utskriftsvennlig versjon. PDF filens innhold er identisk med boken 

«Konkurs i praksis», utgitt 2000. De ordinære nettsidene oppdateres. 

G- 0279 B

Innhold 

DEL I INNFØRINGER 

Kapittel 1. Innføring i konkurs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 

Kapittel 2. Personlig konkurs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 

Kapittel 3. Konkurs i aksjeselskaper – orientering til selskapets ledelse 23 

Kapittel 4. Ansatt i virksomhet som går konkurs . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 

Kapittel 5. Orientering til medlemmer av kreditorutvalget . . . . . . . . . . 38 

Kapittel 6. Orientering om pengekravs stilling i konkurs . . . . . . . . . . . 44 

Kapittel 7. Orientering om uoppfylte kontrakters stilling i konkurs . . . 53 

DEL II INNFØRINGER 

Kapittel 8. Offentlige garantiordninger – midler til bobehandlingen . . 61 

Kapittel 9. Søking etter boets eiendeler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 

Kapittel 10. Strategi for ivaretakelse av det offentliges interesser i 

forbindelse med konkursbobehandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 

Kapittel 11. Regnskapsførsel og regnskapsavleggelse i konkursbo . . . . 115 

Kapittel 12. Skifterettens behandling av konkursbegjæringer og 

konkursboer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 

Kapittel 13. Behandling av straffbare forhold begått i forbindelse med 

konkurs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 

Kapittel 14. Behandling av lønnskrav i konkurs . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 

Kapittel 15. Om forholdet mellom den europeiske 

menneskerettighetskonvensjon og konkursloven § 105 . . . . . . . . . . . . . 303

Konkurs i praksis 

Kapittel 16. Fortsatt bobehandling i boer uten midler . . . . . . . . . . . . . 313 

Kapittel 17. Oversikt over bestemmelsene om konkurskarantene . . . . . 321 

DEL III INNKJØPTE ARTIKLER 

Kapittel 18. Endringer i konkurs- og pantelovgivningen mv . . . . . . . . . 331 

Kapittel 19. Rettslige rammer for samarbeid mellom bostyrer, politi og 

kontrolletater i straffesaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 356 

Kapittel 20. Konkursskyldnerens opplysningsplikt og bistandsplikt etter 

konkursloven § 101 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 380 

Kapittel 21. Konkursboers adgang til å beslaglegge livsforsikringer og 

pensjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 442 

Kapittel 22. Bostyrers kontroll av konkursdebitors regnskaper . . . . . . . 449 

Kapittel 23. Rettsvirkningene av ulovlig utdeling fra aksjeselskaper . . . 467 

Kapittel 24. Fellespant . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 547

Kapittel 18 

Endringer i konkurs- og 

pantelovgivningen mv 

Av dommerfullmektig Reidar Myhre 

1. Innledning 331 

2. Endringer i konkurslovens andre del om konkurs 333 

2.1 Oppnevnelse av bostyrer 333 

2.2 Bruken av kreditorutvalg 334 

2.3 Skiftesamlingens rolle 335 

2.4 Anmeldelse og prøving av fordringer 336 

2.5 Slutning og utlodning 338 

2.6 Innstilling av bobehandlingen etter kkl § 135 339 

2.7 Fritak for gebyr ved oppbudsbegjæringer 340 

2.8 Regnskapsførers og revisors bistandsplikt 340 

2.9 Bruken av borevisor 341 

2.10 Oppbevaring av skyldnerens regnskaper etter konkursen 343 

2.11 Salg av pantsatte eiendeler, abandonering og overføring til 

panthaver 343 

2.12 Offentlige garantiordninger for fortsatt bobehandling 347 

2.13 Bekjempelsen av konkurskriminalitet, herunder om 

konkurskarantene 347 

2.14 Omstøtelsesspørsmål kan avgjøres av skifteretten 348 

3. Endringer i konkurslovens første del om gjeldsforhandling 348 

4. Endringer i dekningsloven 351 

4.1 Arbeidsavtalers stilling i konkurs; deknl § 7-11 351 

4.2 Uoppfylte kontrakters stilling under gjeldsforhandling 353 

4.3 Andre endringer i dekningsloven 354 

5. Endringer i panteloven 354 

6. Endringer i andre lover 355 

1. Innledning 

Ved lov 3. september 1999 nr 72 er det vedtatt en rekke endringer i konkursloven, 

dekningsloven, panteloven og endel andre tilgrensede lover. Endringene 

trer i kraft 1. januar 2000 (jf kgl res 03.09.99).

332 Konkurs i praksis 

Endringene er dels av prosessuell, dels av materiell og dels av mer lovteknisk 

art. Lovstoffet er omfattende. Bare i konkursloven er det f eks gjort endringer i 

over 80 paragrafer. 

I denne artikkelen gis en oversikt over de endringer som må antas å ha størst 

betydning for dem som til daglig steller med konkursspørsmål, særlig skifteretter 

og bostyrere. Utvalget av endringer og vekten som blir lagt på dem, må bli 

skjønnsmessig og noe tilfeldig. For en nærmere redegjørelse for endringene, 

vises til forarbeidene til endringsloven: NOU 1993: 16, Ot prp nr 26 (1998-99) 

(heretter bare kalt Ot prp) og Innst O nr 77 (1998-99). 

Endringene i konkursloven (kkl) knytter seg i første rekke til lovens første del 

om konkurs. Det er her gitt en rekke prosessuelle endringer som særlig tar sikte 

på å forenkle og effektivisere bobehandlingsrutinene. Langt på vei innebærer 

nok endringene bare en lovtilpasning av de rutiner som allerede i dag praktiseres 

i mange boer med hjemmel i regelen om forenklet bobehandling i kkl § 141. 

Denne bestemmelsen oppheves nå, og de forenklinger den gir anvisning på, er 

i stedet innarbeidet i lovens øvrige paragrafer. Det legges samtidig stor vekt på 

sikre muligheten for en mer omfattende organisering av bobehandlingen i de 

tilfeller hvor dette er nødvendig. Det er imidlertid også gitt en del helt nye regler 

om konkursprosedyren, bl a om salg av pantsatte eiendeler, abandonering 

og overføring til panthaver. 

Endringene i konkurslovens andre del om gjeldsforhandling er også først og 

fremst av prosessuell art. Reglene tar sikte på å gjøre gjeldsforhandlingsinstituttet 

mer attraktivt enn det har vist seg i dag. 

I dekningsloven (deknl) er det bl a gitt en omfattende regulering av arbeidsavtalers 

stilling i konkurs (ny § 7-11). Det er også innarbeidet regler om uoppfylte 

kontrakters stilling under gjeldsforhandling. 

I panteloven (pantel) er det stort sett bare foretatt mindre justeringer. 

Adgangen til å stifte salgspant er blitt begrenset, idet salgspant heretter vil være 

utelukket i alle varer bestemt for videresalg. 

De foreliggende lovendringene er et resultat av en omlag ti år lang lovgivningsprosess. 

Denne startet med oppnevnelsen av et utvalg ledet av professor 

Thor Falkanger (Falkanger-utvalget) høsten 1990. Utvalget fikk et nokså bredt 

mandat. Foruten å foreta en generell etterkontroll av konkursloven og 

dekningsloven av 1984, ble utvalget bedt om å utrede forskjellige muligheter for 

å tilføre konkursboene økte midler, bl a gjennom begrensninger i pantsettelsesadgangen. 

Bakgrunnen for dette var økningen i antall konkurser (særlig «0boer») 

en opplevde på slutten av 1980-tallet. Utvalgets utredning forelå i april 

1993 (NOU 1993: 16; Etterkontroll av konkurslovgivningen m v). 

For en stor del bygger lovendringene på Falkanger-utvalgets forslag. Utvalget 

foreslo imidlertid visse andre, mer kontroversielle endringer som ikke ble fulgt 

opp i den videre lovgivningsprosessen. Av særlig betydning var forslaget om å 

avskaffe varelagerog factoringpantet, samt forslaget om å innføre et legalpant 

for konkursboet (hvoretter fem prosent av verdien av skyldnerens pantsatte

Del III Innkjøpte artikler 333 

aktiva skulle tilfalle boet). Drastisk var også forslaget om å oppheve fortrinnsretten 

for skatte- og avgiftskrav (jf deknl § 9-4). 

De nevnte forslagene fikk ganske bred tilslutning i den etterfølgende høringsrunden. 

Det ble imidlertid reist innvendinger mot forslaget om å avskaffe varelager- 

og factoringpantet, særlig fra bankforeningene og næringslivsorganisasjonene. 

Forslaget om å oppheve fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav møtte 

også motbør, bl a fra Finansdepartementet. 

Justisdepartementet gikk i proposisjonen inn for å beholde både varelagerog 

factoringpantet og fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav. Utvalgets forslag 

om å innføre et legalpant for konkursboet ble derimot videreført. 

I Stortinget sluttet man seg i hovedsak til departementets lovutkast. De 

mange prosessuelle endringene i konkursloven ble dermed vedtatt. Varelagerog 

factoringpantet og fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav ble også opprettholdt. 

Til skuffelse for dem som hadde forventet at lovrevisjonen skulle 

bidra til å styrke boenes og de usikrede kreditorenes stilling, fulgte Stortinget 

imidlertid ikke opp forslaget om et legalpant for konkursboet. Stortinget valgte 

i stedet å be regjeringen «utrede ulike måter å sikre at det er nok verdier i konkursboer 

til å kunne drive en forsvarlig bobehandling». Regjeringen ble samtidig 

bedt om å fremsette forslag til endringer i rettsvernsreglene for driftstilbehørspant, 

slik at rettvern for slik pantsettelse oppnås ved registrering i Løsøreregisteret 

og ikke i grunnboken. En må forvente at driftstilbehørspantreglene 

vil bli endret om ikke lenge, slik Stortinget har bedt om. I praksis vil nok denne 

omlegningen føre til at skyldneres driftstilbehør sjeldnere vil inngå som frie 

midler i boene. 

Sammenfatningsvis har lovgivningsprosessen altså endt med at varelagerog 

factoringpantet opprettholdes, at det ikke innføres et legalpant for konkursboet 

og at rettsvernsreglene for driftstilbehørspant vil bli endret slik at driftstilbehør 

i større utstrekning vil bli unndratt boenes beslag. Realiteten i dette er at 

panthavernes stilling i konkurs er blitt ytterligere styrket, for så vidt det stikk 

motsatte av det som var intensjonen da Falkanger-utvalget ble oppnevnt for ti 

år siden! 

2. Endringer i konkurslovens andre del om 

konkurs 

2.1 Oppnevnelse av bostyrer 

Ordningen med midlertidig bostyrer opphører (§ 77 femte ledd). Skifteretten 

skal heretter alltid oppnevne bostyreren (den faste) umiddelbart etter konkursåpningen 

og altså ikke først etter at første skiftesamling er avholdt. Endringen 

er begrunnet med at det i praksis svært sjelden skjer at den midlertidige bosty-


rer ikke blir oppnevnt som fast bostyrer. I forarbeidene antas at reglene i § 91 

første ledd, jf §§ 12 og 13, vil gi tilfredsstillende muligheter for å skifte ut bostyreren 

hvis det under bobehandlingen viser seg å være behov for det (Ot prp s 

221). 

Det er ellers ikke er gjort noen endringer mht kravene som stilles til bostyreren 

eller kriteriene som skifteretten skal legge til grunn ved oppnevnelsen. Fortsatt 

skal bostyreren «som regel» være en advokat (§ 77 første ledd). I forarbeidene 

understrekes for øvrig at «det er fullt legitimt av skifteretten å velge de 

advokater til bostyreroppdrag som gjør den beste og billigste jobb». Det heter 

videre at skifterettene ikke har plikt til å fordele bostyreroppdragene jevnt blant 

de stedlige advokater, uten hensyn til dyktighet i denne typen arbeid. En annen 

sak er at skifterettene i rimelig utstrekning bør gi interesserte advokater mulighet 

til å vise at de egner seg for bostyreroppdrag (Ot prp s 65-66). 

2.2 Bruken av kreditorutvalg 

Dagens lov forutsetter at det skal oppnevnes kreditorutvalg i alle boer. Forenklingsregelen 

i § 141 første ledd nr 2 gir i utgangspunktet ikke hjemmel for helt 

å unnlate å oppnevne kreditorutvalg. En annen sak er at alle skifteretter nok 

ikke alltid har praktisert kravet om kreditorutvalg like strengt. 

Endringene innebærer en viss justering og oppmykning av reglene om kreditorutvalg. 

Skifteretten skal heretter oppnevne kreditorutvalg bare dersom 

«boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det» (§ 

83 første ledd). Denne formuleringen er skjønnsmessig og gir nok skifterettene 

en vid valgfrihet i vurderingen av om kreditorutvalg skal oppnevnes. I forarbeidene 

heter det at «kreditorutvalg bør oppnevnes i mindre utstrekning enn det 

loven legger opp til i dag». Videre påpekes at det særlig «i ordinære innstillingsboer, 

som utgjør de fleste boer i dag, synes (...) å være lite behov for kreditorutvalg» 

(Ot prp s 68). 

Behovet for kreditorutvalg må ses i sammenheng med spørsmålet om oppnevnelse 

av borevisor. Som nevnt i punkt 2.9 nedenfor, er endringene i § 90 fra 

lovgivers side ment å bidra til en noe hyppigere bruk av borevisor i boene. Borevisors 

oppgave er bl a å føre kontroll med bostyrer (boet), gjennom å revidere 

boets regnskap og å kontrollere dets utbetalinger (§ 90 annet ledd nr 2). Kontroll 

av bostyrer vil samtidig være en av kreditorutvalgets oppgaver (§ 88 annet 

ledd, som ikke er endret). Oppnevnelse av borevisor kan derfor redusere behovet 

for kreditorutvalg. Omvendt vil behovet for kreditorutvalg øke, hvis det ikke 

oppnevnes en borevisor. At det ikke oppnevnes borevisor (til bl a å føre kontroll 

med bostyreren) vil vel i praksis gjerne bety at det foreligger slike «øvrige forhold» 

som gir grunnlag for å oppnevne kreditorutvalg etter § 83 første ledd. 

Ellers bestemmer § 83 første ledd at kreditorutvalg nå alltid skal oppnevnes 

av skifteretten og ikke velges blant kreditorene. I praksis innebærer denne 

endringen lite nytt. Også i dag skal kreditorutvalg oppnevnes av skifteretten,


hvis oppmøtet av kreditorer på første skiftesamling er lavt (sml gjeldende § 83 

siste punktum), hvilket som oftest er tilfelle. 

I utgangspunktet skal kreditorutvalget, slik som i dag, oppnevnes på første 

skiftesamling, etter at kreditorene er gitt anledning til å uttale seg om spørsmålet. 

Det er nå presisert i loven at skifteretten bør innhente bostyrerens syn på 

spørsmålet (§ 83 tredje ledd). I praksis vil vel ofte skifteretten be bostyreren 

fremsette forslag til navn på en eller flere personer som kan sitte i kreditorutvalget. 

Skifteretten skal fortsatt kunne oppnevne kreditorutvalg straks etter konkursåpningen, 

såfremt «særlige grunner» foreligger (§ 77 annet ledd, som har 

en parallell i gjeldende § 77 tredje ledd). Ikke sjelden bør denne muligheten 

benyttes. I dag er det f eks gjerne slik at konkurs begjæres av offentlige kreditorer 

(kemneren eller skattefogden) som regelmessig påtar seg å sitte i kreditorutvalg. 

Disse kreditorene kan sitte med verdifull informasjon om skyldneren 

og dennes virksomhet som boet kan ha nytte av i en tidlig fase av bobehandlingen, 

dvs før første skiftesamling. Hvis skifteretten oppnevner kreditorutvalg 

straks etter konkursåpningen, er imidlertid dette ment å være permanent. 

Utvalgets sammensetning vil eventuelt kunne endres etter reglene i § 91 annet 

ledd. 

Skifteretten skal også fortsatt kunne gjøre oppnevnelse av kreditorutvalg 

betinget av at den som oppnevnes, er villig til å påta seg vervet uten godtgjørelse 

(§ 83 tredje ledd). Videre kreves fortsatt ikke at kreditorutvalgsmedlemmer skal 

være forsikret (i motsetning til det som gjelder for bostyreren, jf § 87). Den 

generalpoliseordning som i dag er etablert ved mange av landets skifteretter, og 

som anbefales brukt i forarbeidene (jf Ot prp s 228), dekker imidlertid også 

ansvar som medlemmer av kreditorutvalget måtte pådra seg i forbindelse med 

bobehandlingen. 

2.3 Skiftesamlingens rolle 

Endringene her tar sikte på å nedtone skiftesamlingens rolle under bobehandlingen. 

Dette bygger på en erkjennelse av at kreditorene i dag sjelden finner det 

bryet verdt å møte opp på skiftesamlingene. Lovens forutsetning om skiftesamlingen 

som et møte hvor kreditorene skal diskutere, avgjøre og bli orientert om 

viktige sider ved bobehandlingen, har altså ikke slått til i praksis. 

Den første, obligatoriske skiftesamlingen, som ifølge § 78 første ledd nr 3 bør 

holdes senest tre uker etter kunngjøringen av konkursåpningen, er imidlertid 

beholdt. (Falkanger-utvalget foreslo å fjerne også denne.) De vedtatte endringene 

mht skiftesamlingen innebærer nok i praksis at det i de fleste boene bare vil 

bli avholdt én skiftesamling; den første obligatoriske. 

Kreditorenes adgang til å begjære skiftesamling, jf § 92, er ikke endret. Skifteretten 

skal også fortsatt kunne innkalle til skiftesamling når den finner behov 

for det.


Kkl har i dag en rekke bestemmelser hvor skiftesamling er «særskilt påbudt». 

Mange av disse bestemmelsene er endret (§§ 106, 111, 124, 128, 135 og 141) 

med den følge at skiftesamlingen vil være obligatorisk i langt færre tilfeller enn 

i dag. Tvilsomme spørsmål om boets beslagsrett skal imidlertid fortsatt forelegges 

skiftesamlingen (§ 118). 

Endringene i reglene om fordringsprøving, slutning og utlodning innebærer 

også at skiftesamlingens rolle som boorgan nedtones (se punkt 2.4 og 2.5 

nedenfor). 

Endringene som berører skiftesamlingen vil i praksis neppe medføre store 

endringer i forhold til gjeldende rutiner. Forenklingsregelen i § 141 første ledd nr 

5 benyttes ofte i dag, med den følge at kompetansen som er tillagt skiftesamlingen, 

overføres til skifteretten eller bostyret etter at første skiftesamling er avholdt. 

2.4 Anmeldelse og prøving av fordringer 

Dagens nokså kompliserte og omstendelige regler om anmeldelse og prøving av 

fordringer i §§ 110 flg, er vesentlig endret. Også på dette punktet innebærer nok 

endringene langt på vei bare en lovfesting av den praksis mange skifteretter i 

dag fører med hjemmel i § 141. Siktemålet med endringene er å forenkle reglene 

uten at kreditorenes muligheter til å reise innsigelser både mot egne og 

andres fordringer reduseres på en betenkelig måte. 

Gjeldende § 110 bygger på at boet må foreta en foreløpig prøving av alle 

anmeldte fordringer og medta disse i innstillingslisten. I § 110 tredje ledd er det 

innført forenklinger av dette arbeidet. Bostyrer slipper nå å innstille (og dermed 

også å prøve) fordringer som åpenbart ikke vil oppnå dekning eller eventuell 

minimumsdekning fastsatt etter § 130 annet ledd, selv om anmeldelsen legges 

til grunn. At slike fordringer ikke skal innstilles, innebærer at bostyrer slipper å 

foreta en nærmere realitetsvurdering av dem. Slike fordringer vil heller ikke 

være omfattet av den senere formelle prøvingen. § 110 tredje ledd åpner nå også 

for at man kan unnlate å innstille og prøve f eks fortrinnsberettigede fordringer 

når det er åpenbart at heller ikke slike fordringer vil få noen dekning. Hvis 

det f eks bare er utsikter til dekning av fortrinnsberettigede fordringer av første 

klasse (sml deknl § 9-3), kan boet nå også unnlate å innstille fordringer som er 

anmeldt med krav om fortrinnsrett av annen klasse (sml deknl § 9-4). Ordlyden 

i dagens § 111 tredje ledd åpner ikke for slike forenklinger. 

Endringene i § 111 tar sikte på å forenkle prosedyren for prøving av fordringer. 

Den vesentligste endringen består i at fordringsprøvingen som hovedregel 

blir en oppgave for bostyreren, eller for bostyret hvis det er oppnevnt kreditorutvalg, 

og ikke for skiftesamlingen. Kreditorer kan riktig nok på vilkår som 

nevnt i § 92 kreve at prøvingen skal skje i skiftesamling, men også i slike tilfeller 

vil beslutningsmyndigheten være tillagt bostyreren eller et eventuelt bostyre. 

(Skifteretten kan imidlertid bli trukket inn hvis en fordring bestrides, jf § 114 

og omtalen av denne straks nedenfor.)


Det er bare innstilte fordringer som skal prøves. Skyldneren, kreditorer som 

har fått innstilt sine fordringer og (en eventuell) borevisor, har rett til å uttale 

seg og være til stede under prøvingen. Disse skal varsles om tid og sted for prøvingen 

og skal tilsendes innstillingen minst åtte dager før fordringen prøves. 

Hvis det er oppnevnt kreditorutvalg, skal fordringsprøvingen finne sted i et 

bostyremøte (§ 89). Tilsvarende må bostyreren, hvis det ikke er oppnevnt kreditorutvalg, 

sette av et tidspunkt og finne et egnet sted – f eks sitt eget kontor – 

hvor den formelle prøvingen skal skje. Prøving kan skje selv om innstillingen 

ikke har foreligget de påbudte åtte dagene før prøvingen, forutsatt at dette finnes 

ubetenkelig. For øvrig videreføres i § 111 tredje ledd annet punktum ordningen 

med at prøvingen om nødvendig kan fortsettes ved en senere anledning, 

dvs enten på ny skiftesamling, på et nytt bostyremøte eller ved ny prøving i regi 

av bostyreren alene. 

Resultatet av prøvingen skal alltid protokolleres (§ 111 tredje ledd tredje 

punktum). Det er ikke gitt nærmere regler om hva som skal protokolleres, men 

i forarbeidene forutsettes at man i det minste må angi det beløp og den prioritet 

den enkelte fordring er anmeldt og godkjent med (Ot prp s 232). Protokollen må 

videre angi hvilken dato prøvingen for de forkjellige fordringene er avsluttet. 

Loven oppstiller ingen uttrykkelig plikt for bostyreren/bostyret å sende ut kopi 

av protokollen til skyldneren og kreditorene, men i forarbeidene forutsettes at 

dette ofte vil være naturlig. Skifteretten bør i alle fall motta kopi av protokollen. 

Bestemmelsen i § 111 fjerde ledd er ny, og regulerer tilfeller hvor prøvingen 

beror på omstendigheter som ikke er kjent når fordringen prøves. Fordringen 

kan her godkjennes eller avvises på den betingelse at bostyreren senere finner 

et nærmere angitt forhold godtgjort. En slipper dermed å avholde bostyremøte 

eller skiftesamling senere når betingelsen inntrer. 

Endringene i § 114 tar sikte på å forenkle prosedyren for behandling av 

bestridte fordringer. Det er bare kreditorer som har fått innstilt sine fordringer 

som kan reise innsigelser mot fordringen. Bostyreren skal underrette anmelderen 

om at fordringen er innstilt som ikke godkjent eller at det fra annet hold er 

reist innsigelse mot fordringen. Anmelderen må i den forbindelse informeres 

om hva innsigelsen går ut på. Bostyreren (og ikke skifteretten som i dag) skal gi 

anmelderen adgang til begrunne anmeldelsen nærmere innen en fastsatt frist. 

Hvis fristen oversittes, skal bostyreren innberette forholdet til skifteretten. Det 

samme gjelder hvis anmelderen overholder fristen, men bostyrers innstilling 

eller innsigelsen som er reist, likevel fastholdes. Hvis andre har reist innsigelser 

mot fordringen, forutsettes i forarbeidene at bostyreren gjør vedkommende 

kjent med den nærmere begrunnelsen, slik at innsigelsen eventuelt kan trekkes 

tilbake (Ot prp s 233). Dagens lov har nokså kompliserte regler om hva som skal 

skje dersom anmelderen fastholder anmeldelsen eller forholder seg passiv til 

begrunnelsen som skal gis. Endringene i § 114 annet ledd innebærer her en 

enklere prosedyre som går ut på at det er den som får bestridt sin fordring, som 

må reise tvist innen en frist fastsatt av skifteretten. Fristen må være på minst


tre uker, og den er preklusiv, dvs at innstillingen eller innsigelsen som er reist 

mot fordringen, uten videre legges til grunn for prøvingen, dersom fristen oversittes. 

I § 114 tredje ledd er det gitt avklarende regler om hvem som skal anses 

som parter i en slik tvist og om dekning av saksomkostninger i den forbindelse. 

2.5 Slutning og utlodning 

Endringene i §§ 127 til 132 innebærer en viss omlegning av prosedyrene for 

slutning og utlodning. Skifteretten skal nå kunne ta boet opp til slutning uten 

at det avholdes egen skiftesamling (§ 128 første ledd). Det er presisert at slutning 

først kan skje etter at revidert boregnskap er godkjent. Revisjonen skal 

utføres av enten borevisor, skifteretten, kreditorutvalget eller særskilt oppnevnt 

revisor og skal godkjennes av skifteretten. På forhånd skal bostyrer ha sendt 

boets sluttregnskap og sluttredegjørelse til alle kreditorene (§ 122 annet ledd). 

Kreditorene skal samtidig forelegges forslag til godtgjørelse for bostyrer og et 

eventuelt kreditorutvalg. Kreditorene skal gis en frist på minst to uker til å reise 

innsigelse mot at regnskapet godkjennes eller at boet sluttes. (Dagens § 122 

annet ledd fastslår derimot at kreditorene skal få tilsendt slikt materiale etter at 

boet er sluttet.) 

Beslutningen om å slutte boet skal bare meddeles kreditorer som har reist 

innsigelser mot dette. Det er ikke gitt nærmere regler om hva som skal skje dersom 

skifteretten, f eks basert på fremsatte innsigelser, ikke tar opp boet til slutning. 

I noen tilfeller må bostyreren gis mulighet til å rette opp de forholdene 

som er til hinder for at boet sluttes. I andre tilfeller vil mangelen være av en slik 

art at skifteretten bør be bostyreren utarbeide nytt sluttregnskap og ny sluttredegjørelse, 

som på ny forelegges kreditorene i tråd med § 122 annet ledd. 

Så snart skifteretten har sluttet boet, skal bostyrer foreta sluttutlodningen. I 

dag besørges dette av skifteretten i rettsmøte. Sluttutlodningen kan påklages 

(ikke påkjæres, som i dag) til skifteretten etter regler gitt i § 130. Klagefristen er 

én måned regnet fra det tidspunkt meddelelsen om utlodningen ble gitt av 

bostyreren. Bare kreditorer som har fått godkjent sin fordring, kan klage. Skifteretten 

treffer sin avgjørelse ved kjennelse etter at bostyreren er gitt anledning 

til å uttale seg. Kjennelsen kan påkjæres etter vanlige regler. 

Bostyreren kan i utgangspunktet først utbetale dividende når klagefristen er 

utløpt og eventuelle klager er rettskraftig avgjort (§ 132 første ledd). Når utbetaling 

er gjennomført skal bostyreren sende utbetalingslisten til skifteretten 

sammen med dokumentasjon for og bekreftelse fra borevisor, eventuelt den 

som i stedet skal revidere boet (dvs enten skifteretten, kreditorutvalget eller 

særskilt oppnevnt borevisor, sml § 90 fjerde ledd) på at utbetaling er skjedd i 

samsvar med listen (§ 132 tredje ledd). 

Etter § 128 fjerde ledd skal bostyreren meddele utlodningen til alle kreditorer 

som har fått godkjent sine fordringer (jf § 113) med opplysning om klageretten 

etter § 130. Merk at utlodningen nå ikke lengre skal kunngjøres i Norsk

lysingsblad og i en avis alminnelig lest på stedet, slik som bestemt i gjeldende § 

130 tredje ledd. Tanken er at en slik kunngjøring fremstår som unødvendig så 

lenge kreditorene på forhånd er varslet individuelt om utlodningen. Endringen 

vil spare det offentlige (Konkursregisteret) for betydelige utgifter. 

2.6 Innstilling av bobehandlingen etter kkl § 135 


Prosedyren for innstilling av bobehandlingen er også endret på noen punkter. 

Dagens § 135 bestemmer at skifteretten skal innkalle til skiftesamling, dersom 

den midlertidige bostyrer eller bostyret mener bobehandlingen skal innstilles 

fordi boets midler ikke kan dekke omkostningene ved dets fortsatte behandling. 

Siktemålet med skiftesamlingen er å avklare om noen kreditorer er villig til å 

stille sikkerhet for fortsatt bobehandling. 

Endringene i § 135 første ledd innebærer at det ikke lengre kreves skiftesamling 

før bobehandlingen kan innstilles. (En slik ordning blir nok praktisert i stor 

utstrekning også i dag, med hjemmel i § 141.) Loven fastslår nå at bostyreren, 

hvis innstilling etter § 135 er aktuelt, skal vurdere å kontakte kreditorer eller 

berørte offentlige myndigheter med sikte på å få dem til å stille sikkerhet for 

fortsatt bobehandling. Bostyreren pålegges ingen ubetinget plikt til å kontakte 

slike parter; han skal bare vurdere en slik runde. Ifølge forarbeidene må bostyreren 

her utvise et forsvarlig skjønn. I noen tilfeller kan fortsatt bobehandling 

uansett virke uaktuelt, f eks hvis boet bare består av mange småkreditorer som 

klart ikke vil være villige til å påta seg garantiansvar eller hvis boet er så beskjedent 

at fortsatt bobehandling i alle fall virker uhensiktsmessig (Ot prp s 246). 

Skifteretten kan på den annen side overprøve bostyrerens hensiktsmessighetsvurdering. 

I forarbeidene påpekes ellers at bostyreren normalt bør ta kontakt 

med de største kreditorene, dvs de som har mest å tape ved en innstilling. Dette 

kan skje helt formløst, men vedkommende må om nødvendig gis en rimelig 

frist til å vurdere om sikkerhet skal stilles. 

Det understrekes at alle kreditorene, også de som ikke kontaktes særskilt 

etter regelen i § 135, alltid skal varsles om og gis mulighet til å protestere mot 

en forestående innstilling av bobehandlingen i forbindelse med at bostyrerens 

sluttredegjørelse og sluttregnskap foreligger (§ 122 annet ledd). Etter omstendighetene 

må det være tilstrekkelig at bostyreren i sluttredegjørelsen medtar en 

generell oppfordring til alle kreditorene om å vurdere å stille sikkerhet for fortsatt 

bobehandling. Normalt bør imidlertid bostyreren gjøre mer aktive og individuelt 

rettede forsøk på å få de aktuelle kreditorene på banen. 

Hvis bostyreren ikke finner grunn til å ta kontakt med kreditorene, eller ingen 

sikkerhet blir stilt, skal bostyreren avgi innstilling til skifteretten om at bobehandlingen 

skal innstilles. Normalt vil det være hensiktsmessig å ta innstillingen 

inn i sluttredegjørelsen som skal sendes alle kreditorene iht § 122 annet ledd. 

Hvis skyldnerens regnskapsmateriale ikke er sikret eller hvis skyldnerens forretningsførsel 

ikke er gjennomgått, skal det i innstillingen gis en særskilt rede-


gjørelse for hvorfor dette ikke er skjedd. I forarbeidene understrekes at bostyreren 

normalt bør prioritere innsatsen mot nevnte oppgaver også i innstillingsboene, 

men at det kan forekomme tilfeller hvor dette ikke lar seg gjøre med tilgjengelige 

midler (Ot prp s 246). 

I innstillingen til skifteretten skal det, slik som i dag, fortsatt redegjøres for 

mulige straffbare forhold i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet 

(§ 135 annet ledd annet punktum). Loven presiserer nå at det også skal redegjøres 

for hvilke undersøkelser som er gjort i den forbindelse. Påtalemyndigheten 

og/eller Kredittilsynet vil for øvrig allerede ha mottatt slike opplysninger iht 

ny § 122 a (jf punkt 2.13 nedenfor). 

Når bostyreren har gitt sin innstilling og sluttredegjørelsen dessuten har vært 

forelagt skyldneren og kreditorene etter § 122, kan skifteretten beslutte enten at 

bobehandlingen skal innstilles eller at det skal innkalles til skiftesamling til 

drøftelse av innstillingsspørsmålet (§ 135 tredje ledd). Forarbeidene forutsetter 

at den skriftlige prosedyren som § 122 annet ledd gir anvisning på, normalt vil 

være tilstrekkelig til å forberede grunnlaget for en innstilling av bobehandlingen, 

slik at det altså ikke blir nødvendig med en skiftesamling (Ot prp s 246-247). 

Heller ikke en innstilling av bobehandlingen skal lengre kunngjøres i Norsk 

lysingsblad eller i en avis alminnelig lest på stedet. Bakgrunnen er at en slik 

kunngjøring fremstår som unødvendig så lenge kreditorene på forhånd er gjort 

kjent med både konkursåpningen, fordringsanmeldelsesfristen og bostyrers 

sluttredegjørelse og forslag til sluttregnskap. Det er bare kreditorer som har 

reist innsigelser mot bostyrers forslag til innstilling, som skal underrettes særskilt 

om skifterettens innstillingskjennelse (§ 135 siste punktum). 

2.7 Fritak for gebyr ved oppbudsbegjæringer 

Kkl § 67 nytt fjerde ledd fastslår at en skyldner som begjærer oppbud, skal være 

fritatt fra å betale forskudd. I dag har skifterettene bare en begrenset adgang til 

å frita for gebyr i oppbudstilfellene. Formålet med endringen er å bidra til at 

skyldnere begjærer oppbud tidligere enn hva som gjerne ville være tilfelle, til 

fordel for skyldneren selv og kreditorene. Endringen må forventes å føre til at 

færre konkurser vil bli åpnet på bakgrunn av begjæring fra arbeidstakere. Gjeldende 

§ 67 tredje ledd fritar nemlig slike arbeidstakere for kravet om forskuddsbetaling, 

og i mange tilfeller har nok dette ført til at arbeidsgiveren, i stedet 

for selv å begjære oppbud og betale forskuddsbeløpet, har fått en arbeidstaker 

til å begjære konkurs. Denne omgåelsesmuligheten bortfaller altså nå. 

2.8 Regnskapsførers og revisors bistandsplikt 

Det er nå lovfestet en regel om at skyldnerens regnskapsfører og revisor plikter 

å bistå boet, jf § 101 fjerde ledd, jf § 18 a. Bistandsplikten innebærer at disse 

personene plikter å utlevere regnskapsmateriale og å gi opplysninger om skyld-


nerens regnskaps- og forretningsforhold. Dette skal kunne skje uhindret av 

eventuell taushetsplikt. 

Etter gjeldende rett er det noe uklart hvorvidt revisor og regnskapsfører har 

tilbakeholdsrett i skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale, hvis vedkommende 

ikke har fått oppgjør. Det presiseres nå uttrykkelig i loven at utleveringsog 

opplysningsplikten gjelder selv om honorar for utført arbeid ikke er betalt. 

Av forarbeidene fremgår likevel at regnskapsfører og revisor har tilbakeholdsrett 

i egenprodusert regnskapsmateriale når vedkommende ikke har fått oppgjør 

eller det ikke er stilt sikkerhet for vederlaget for utført arbeid (Ot prp s 80). 

Hvis situasjonen skulle tilspisse seg, er boets krav på utlevering gjort til særskilt 

tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. 

2.9 Bruken av borevisor 

Hovedregelen i dagens lov er at det skal oppnevnes borevisor i alle boer (§ 90). 

Forenklingsregelen i § 141 første ledd nr 3 og 4, som åpner for at skifteretten 

helt kan unnlate å oppnevne borevisor, innebærer likevel at den faktiske hovedregel 

i dag er at det ikke oppnevnes borevisor. 

Borevisorspørsmålet sto sentralt under den foreliggende lovrevisjonen. Falkanger-utvalget 

mente at unntaksregelen i § 141 ble benyttet for ofte i praksis. 

Utvalget foreslo derfor at borevisor skulle være obligatorisk i alle boer, likevel 

slik at revisjonen av boets regnskaper skulle kunne overlates til andre. Generelt 

mente utvalget at en borevisor hadde mye å tilføre bobehandlingen. Tanken var 

videre at forslagene om begrensninger i pantsettelsesadgangen og innføring av 

et legalpant for konkursboet, ville bidra til å finansiere en slik utvidet bruk av 

borevisorer. 

I høringsrunden fremkom endel innvendinger (bl a fra Den norske Dommerforening) 

mot forslaget, særlig begrunnet med kostnadene ved en slik omlegning. 

En kan si at departementets forslag, som Stortinget senere sluttet seg til, 

innebar en slags mellomløsning mellom Falkanger-utvalgets forslag og det som 

i dag er den faktiske hovedregel. Det fremgår således av endringene i § 90 første 

og annet ledd at det i utgangspunktet skal oppnevnes borevisor i alle boer. 

Borevisor skal (som tidligere) ha to oppgaver: han skal gjennomgå og kommentere 

skyldnerens regnskaper og forretningsførsel og utarbeide en revisjonsberetning 

i den utstrekning bostyreren antar det har betydning for utarbeidelse 

av innberetning etter § 120 (jf § 90 første ledd nr 1), og han skal revidere boets 

regnskaper i henhold til god revisjonsskikk og kontrollere utbetalinger fra boet 

(§ 90 første ledd nr 2). Det fremgår av § 90 tredje ledd at skifteretten ved oppnevnelsen 

eller senere kan begrense (men ikke helt frita) revisors oppgaver etter 

første ledd nr 1. Skifteretten kan også frita revisor for oppgavene etter annet 

ledd nr 2. 

Regelen i § 90 fjerde ledd åpner for at skifteretten helt kan unnlate å opp-


nevne borevisor. Dette kan skje hvis «boet er enkelt og oversiktlig eller dets midler 

så begrenset at det vanskelig kan bære utgiftene ved en revisoroppnevnelse». 

Hvis det ikke oppnevnes borevisor, eller hvis en slik borevisor er fritatt for oppgavene 

som følger av annet ledd nr 2, skal imidlertid disse oppgavene utføres av 

noen andre; enten skifteretten, et kreditorutvalg eller en særskilt oppnevnt revisor 

etter instruks fra skifteretten. 

Unntaksregelen i § 90 fjerde ledd er skjønnsmessig utformet og gir dermed 

skifterettene nokså fritt spillerom ved vurderingen av om borevisor skal oppnevnes. 

Lovgiver ser for seg en økt bruk av borevisor. Justiskomiteen uttaler 

f eks at «hovedregelen bør være at det oppnevnes revisor» (Innst O nr 77 (1998- 

99) s 15). Det gjenstår likevel å se om praksis vil utvikle seg i tråd med denne 

intensjonen. Det er ikke utenkelig at unntakshjemmelen vil bli benyttet i svært 

mange boer, særlig i de mange innstillingsboene. (Disse utgjorde f eks ca 75 % 

av alle boene i 1997.) Boene har her gjerne bare kr 20.000,- (dvs rekvirentbeløpet) 

å rutte med, og av dette fragår kr 6.625,- i gebyr til skifteretten. I og med at 

bostyreren fortsatt skal utføre sine lovpålagte oppgaver og ha sitt salær, vil det 

i slike boer ganske enkelt ikke finnes tilgjengelige midler til å finansiere en 

borevisor. 

Behovet for en borevisor må videre ses i sammenheng med bruken av kreditorutvalg. 

Som nevnt under punkt 2.2 er en av kreditorutvalgets oppgaver nettopp 

å føre kontroll med bostyreren. Samtidig åpner altså den nye regelen i § 90 

tredje ledd for at borevisors oppgaver etter annet ledd nr 2 (dvs revisjon av 

boets regnskaper og kontroll med dets utbetalinger) i stedet kan utføres av kreditorutvalget. 

I de mange småboene vil vel bruk av kreditorutvalg ofte fremstå 

som det rimeligste og fornuftigste alternativet, fremfor å oppnevne en egen 

borevisor. 

Lovgivers vegring mot å innføre et obligatorisk krav om borevisor i alle boer, 

må ses i lys av skjebnen som Falkanger-utvalgets forslag til endringer i pantsettelsesadgangen 

fikk under lovbehandlingen. I og med at varelagerog factoringpantet 

ble beholdt og forslaget om et legalpant for konkursboet ikke ble 

videreført, ble det vanskelig å oppfylle intensjonen om å tilføre boene økte midler. 

Kostnadssiden ved en obligatorisk borevisorordning kom dermed på spissen. 

Det må antas at kostnadsproblemet også vil stå sentralt for skifterettene 

når de heretter skal ta stilling til om det skal oppnevnes borevisor. Beløpet som 

konkursrekvirenten må betale i forskudd til skifteretten – kr 20.000,- – har stått 

uendret siden 1989, og i realiteten innebærer dette at den økonomiske handlefriheten 

iallfall i innstillingsboene er blitt gradvis mindre fram til i dag. En kan 

etter dette ikke se bort fra at unntakshjemmelen i § 90 fjerde ledd vil bli benyttet 

i stor utstrekning, med den følge at det også i årene som kommer ikke vil bli 

oppnevnt borevisor i de fleste boene. Den nye borevisorordningen vil i så fall 

ikke representere noe nytt. En borevisor vil fortsatt fremstå som et alternativ i 

første rekke for de større boene, de som om ikke annet har endel frie midler 

utover rekvirentbeløpet.


2.10 Oppbevaring av skyldnerens regnskaper etter konkursen 

Kkl har i dag ingen regler om hva som skal skje med skyldnerens regnskaper og 

regnskapsmateriale etter konkursens avslutning. Etter gjeldende rett antas at 

boet ikke har plikt til å sikre og oppbevare slikt materiale etter konkursen. Disse 

oppbevaringsspørsmålene er nå blitt lovregulert, jf ny § 122 b. Ordningen går 

i korthet ut på at bostyreren – når regnskapsmaterialet ikke lengre kan anses å 

ha betydning for bobehandlingen – skal varsle skyldneren, påtalemyndigheten, 

skatte- og avgiftsmyndighetene og eventuelt andre kreditorer om at regnskapsmaterialet 

vil bli makulert, så fremt ingen innen en nærmere bestemt frist 

avhenter materialet eller påtar seg å dekke utgiftene til oppbevaring. Boet belastes 

altså ikke oppbevaringsutgiftene, som etter forholdene kan bli betydelige. 

Tanken er at man med nevnte ordning oppnår både at regnskapsmaterialet 

bevares i de tilfeller hvor det er reelt behov for det, og at kostnadsansvaret plasseres 

hos dem som faktisk har nytte av materialet. At enkelte av kreditorene kan 

ha bruk for regnskapsmaterialet – f eks skatte- og avgiftskreditorene til bruk for 

senere inndrivelse av restgjeld – skal ifølge forarbeidene ikke være nok til å 

pålegge boet en oppbevaringsplikt (Ot prp s 242). Med «skatte- og avgiftsmyndighetene» 

siktes til kemneren, skattefogden og fylkesskattekontoret. Varslingen 

behøver ikke skje skriftlig, selv om dette ofte vil være naturlig. Når det gjelder 

fristens lengde, forutsettes at adressatene for varslet får en reell mulighet til 

å ta stilling til om regnskapsmaterialet skal overtas. Loven sier ingenting om 

hvem som skal overta materiale dersom flere interessenter melder seg. I forarbeidene 

forutsettes at en slik (noe hypotetisk) situasjon blir løst i praksis (Ot 

prp s 243). Eventuelle utgifter til makulering eller til oppbevaring (der hvor dette 

har betydning for bobehandlingen) dekkes for øvrig som massefordringer, jf 

deknl § 9-2 første ledd nr 2. 

2.11 Salg av pantsatte eiendeler, abandonering og overføring til 

panthaver 

En har nå lovregulert to praktisk viktige realisasjonsformer i konkurs: abandonering 

(ny § 117 b) og overføring til panthaver (ny § 117 c). Et stykke på vei 

innebærer denne lovreguleringen bare en kodifisering av gjeldende, ulovfestet 

rett. Lovreguleringen er ment å bidra til å skape større klarhet om omfanget av 

boets rettigheter og plikter ved disse realisasjonsformene. 

Det er videre gitt en regel som på visse vilkår gir boet rett til å selge overbeheftede 

eiendeler med utslettende virkning for udekkede pantheftelser (ny § 117 

a). Denne ordningen har ingen parallell i gjeldende rett. 

Kkl § 117 b gir dels en uttrykkelig hjemmel for at boet kan abandonere eiendeler 

uten økonomisk interesse for boet, dels regler om den nærmere fremgangsmåten 

ved slik abandonering. Det er her tale om opphevelse av konkursbeslaget 

til fordel for skyldneren (såkalt egentlig abandonering). Det er bosty-


reren som i utgangspunktet er kompetent til å beslutte abandonering, men dreier 

det seg om større eiendeler, kan abandoneringsbeslutningen være av en slik 

betydning at den må treffes i samråd med et eventuelt kreditorutvalg (§ 85 

annet ledd). 

Abandoneringsadgangen er generell og omfatter således alle typer eiendeler. 

Det kreves ikke at eiendelen er overbeheftet. I forarbeidene forutsettes således 

at en eiendel vil være «uten økonomisk interesse for boet» hvor den nok kan gi 

et visst overskudd til boet, men hvor det knytter seg såvidt store utgifter til å sitte 

med eiendelen at boet samlet sett ikke vil være tjent med dette (Ot prp s 236). 

Et ønske om å spare utgifter vil altså kunne begrunne abandonering. I utgangspunktet 

oppstilles bare en rett for boet til abandonere, men en plikt til å abandonere 

kan følge av regelen i § 85 som pålegger bostyrer en alminnelig plikt til 

å drive rasjonell og lønnsom bobehandling. 

Abandoneringen gjennomføres ved at bostyrer avgir en skriftlig erklæring til 

skyldneren om at eiendelen er abandonert. Virkningene av abandoneringen regnes 

fra avgivelsestidspunktet. Fra samme tidspunkt skal eiendelen stilles til 

skyldnerens rådighet. Bostyreren pålegges videre å slette tinglyste meldinger 

om konkursen dersom disse berører abandonerte eiendeler (§ 79 sjuende ledd). 

Bostyrer bør (men må ikke) varsle rettighetshavere i eiendelen før abandonering 

gjennomføres. I forarbeidene forutsettes at varsel gis hvor dette kan skje 

uten store vansker for bostyrer (Ot prp s 237). 

§ 117 b tredje ledd gir regler om omgjøring av en abandoneringsbeslutningen, 

men er ikke ment som en uttømmende regulering av omgjøringsadgangen. 

Det er videre uttrykkelig slått fast at bostyreren kan inndra et eventuelt overskudd 

som skyldneren oppnår ved salg eller bortleie av eiendelen eller på annet 

vis. (Dette spørsmålet har hittil vært omtvistet.) Videre nevnes at bostyrer nå er 

pålagt en plikt til å gi melding så tidlig som mulig dersom virksomheten antas 

å kunne medføre ulovlig forurensning, jf § 85 første ledd nr 8. Forurensningsmyndighetene 

må f eks varsles hvis det på eiendommen som ønskes abandonert, 

viser seg å være lagret miljøfarlige gifter. Verdt å merke seg er at det ikke 

er lovfestet regler om hvem som skal dekke utgiftene forbundet med en eventuell 

opprydning i slike tilfeller. 

Regelen i ny § 117 c om overføring til panthaver (uegentlig abandonering) vil 

nok ha størst praktisk betydning, idet det er svært vanlig at en panthaver overtar 

eiendomsretten til pantobjekter når boet ikke har noen økonomisk interesse 

i dem. Bestemmelsen tar sikte på å regulere de viktigste elementene i denne 

avviklingsformen. I stor grad er reglene deklaratoriske og kan dermed fravikes 

i avtale mellom boet og panthaveren. 

Overføring til panthaver kan skje dersom eiendelen er «uten økonomisk 

interesse for boet». Også her må uttrykket forstås vidt; et ønske om å spare 

utgifter må således være tilstrekkelig, selv om eiendelen isolert sett ville kunne 

gi et overskudd til boet. Det er videre et vilkår for overføring at panthaver samtykker 

i overføring. Boet kan altså ikke pålegge panthaver å overta en eiendel.


Overføringen skal skje til «pantets antatte markedsverdi på overføringstidspunktet». 

Det er her den faktiske verdi uten fradrag for eventuelle heftelser som 

skal legges til grunn. I utgangspunktet skal bostyreren verdsette objektet. Bostyrer 

kan imidlertid velge å legge til grunn den prisen som et salg av eiendelen 

utbringer. I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig at verdien settes lik prisen 

som oppnås ved et etterfølgende salg. Forarbeidene forutsetter at bostyreren 

skal ha betydelig skjønnsfrihet på dette punktet (Ot prp s 238). 

Verdsettelsen av pantet har betydning i to sammenhenger. For det første skal 

verdien legges til grunn ved beregningen av den dividende panthaveren kan 

melde i boet etter deknl § 8-14. For det andre skal verdien legges til grunn for 

avregningen i skyldnerens gjeld til panthaveren. Overføringen får i seg selv ikke 

virkning for eventuelle heftelser i eiendelen. Overføringen innebærer altså ingen 

tvangsmessig slettelse av heftelser som ligger utenfor den fastlagte verdi. 

§ 117 c tredje ledd regulerer situasjonen hvor flere panthavere ønsker pantet 

overført til seg. I fjerde ledd er presisert at omkostninger som påløper i forbindelse 

med overføringen, herunder krav på offentlige gebyrer og avgifter, skal 

dekkes av panthaveren. 

I ny § 117 a gis boet en begrenset rett til å selge pantsatte eiendeler med 

utslettende virkning for udekkede pantheftelser. Bestemmelsen innebærer en 

viss svekkelse av panthavernes stilling, idet den begrenser panthavernes rett til 

selv å bestemme når pantet skal selges og til hvilken pris. Boet kan dermed 

gjennomtvinge et salg hvor man er uenige om hvorvidt et bestemt kjøpetilbud 

reflekterer markedsverdien på salgstidspunktet. Panthavere som får sine heftelser 

slettet gjennom salget, vil heller ikke nyte godt av en eventuell senere verdiøkning 

på pantet. 

Bestemmelsen gjelder for overbeheftede eiendeler, dvs eiendeler hvor de 

samlede heftelsene må antas å overstige markedsverdien. Den gjelder videre for 

alle pantobjekter og panteretter. 

Boets salgsrett gjelder i to situasjoner. For det første kan salg skje hvis «salget 

skjer sammen med andre av boets eiendeler og et samlet salg forventes å gi 

større utbytte for boet enn et salg av eiendelene enkeltvis» (§ 117 a første ledd 

nr 1). En har her særlig ment å fange opp tilfeller hvor det er en nær tilknytning 

mellom ulike eiendeler i boet, f eks mellom en fast eiendom og driftstilbehøret 

(Ot prp s 234). Pantel § 3-7 er endret slik at panthaverens samtykke ikke er nødvendig 

for et slikt salg. Det er overlatt til bostyrer, eventuelt i samråd med kreditorutvalget, 

å ta stilling til om et samlet salg vil gi en bedre pris enn enkeltvis 

salg. For det andre kan boet foreta salg hvor «salget skjer som ledd i en samlet 

overdragelse av hele eller deler av virksomheten med sikte på fortsatt drift etter 

konkursen» (jf første ledd nr 2). Det er hensynet til fortsatt drift som her er 

avgjørende, ikke om boet forventes å få et større utbytte ved et slikt salg. I forarbeidene 

tenkes det særlig på produksjonsbedrifter hvor nye interessenter 

overtar «innmaten» av bedriften i sin helhet for å dra nytte av både produksjonslokaler, 

produksjonsmidler, administrasjonen, distribusjonsnett m v, sam-


tidig som det skjer en tilføring av egenkapital for å sikre lønnsom drift (Ot prp 

s 234). Bestemmelsen åpner også for at det kan skje et samlet salg av deler av 

virksomheten. 

§ 117 a annet ledd gir nærmere regler om forholdet til de enkelte heftelsene i 

eiendelen. Heftelser som ligger innenfor kjøpesummen vedblir å hefte på eiendommen 

(såfremt de ellers har rettsvern overfor boet). Andre heftelser enn 

pengeheftelser overtas av kjøperen utenfor kjøpesummen, med mindre de må 

settes til side for å gi dekning til pengeheftelser med bedre eller lik prioritet. 

Ved salg av realregistrerbare eiendeler, typisk fast eiendom, fremgår det av § 

117 a tredje ledd at skifteretten ved kjennelse skal stadfeste salget, hvis ikke alle 

berørte rettighetshavere har gitt skriftlig samtykke til salget. Reglene i tvfbl §§ 

11-29 til 11-35 er gitt tilsvarende anvendelse for skifterettens nærmere håndtering 

av salget. Skifteretten skal bl a utstede skjøte hvor det må fremgå klart hvilke 

heftelser som fortsatt skal hvile på eiendommen. I forarbeidene forutsettes 

imidlertid at bostyrer gjør en viss innsats for å få i stand et salg på slike betingelser 

at de berørte rettighetshaverne godtar en frivillig sletting av udekkede heftelser 

(Ot prp s 235). Skifterettens befatning med disse salgene er altså ment å 

være noe sekundær. Bostyreren må derfor normalt kontakte rettighetshaverne 

og rådføre seg med dem. Hvis skifteretten ikke blir involvert (fordi berørte rettighetshavere 

samtykker i salget), må bostyrer sørge for at salget blir gjennomført 

på vanlig måte og at en eventuell kjøpesum blir fordelt mellom de rettighetshavere 

som har sine pantheftelser i behold. Bostyrer må også utstede skjøte 

og medvirke til at aktuelle heftelser blir slettet. Nødvendige endringer i 

grunnboken skal i den forbindelse kunne foretas uten rettighetshavernes medvirkning, 

jf endringen i tinglysingsloven § 32 tredje ledd. 

Ved salg av overbeheftet løsøre skal bostyreren sende et skriftlig varsel til de 

rettighetshaverne som kan bli berørt ved salget (§ 117 a fjerde ledd). Disse skal 

varsles om at beslutningen om salg kan omgjøres av skifteretten etter kkl § 99. 

Salget kan gjennomføres tidligst 14 dager etter at varsel er blitt gitt. 

I § 117 a siste ledd er det gitt visse regler om gjennomføringen av salget. 

Hvert enkelt pantobjekt skal spesifiseres i salgsavtalen. 

2.12 Offentlige garantiordninger for fortsatt bobehandling 

Det finnes i dag tre forskjellige offentlige garantiordninger som kan benyttes for 

å skaffe midler til fortsatt bobehandling: en tilsagnsordning som administreres 

dels av Skattedirektoratet og dels av Toll- og avgiftsdirektoratet, en lønnsgarantiordning 

som administreres av Direktoratet for arbeidstilsynet og en særlig 

garantiordning som administreres av Justisdepartementet. For en utførlig 

omtale av disse ordningene vises til Konkursrådets anbefaling om offentlige 

garantiordninger, kap. 8 

Her nevnes at det i forbindelse med den foreliggende lovrevisjonen ble beslut-


tet å utvide Justisdepartementets eksisterende garantiordning. Denne ordningen 

har i dag som hovedformål å bidra til å avdekke økonomisk kriminalitet som 

kan danne grunnlag for en videre strafferettslig oppfølgning fra påtalemyndighetens 

side. Ordningen skal nå utvides til også å omfatte kostnader i forbindelse 

med sivilrettslig forfølgning (omstøtelse, erstatning m v). Bakgrunnen for denne 

utvidelsen er en tro på at sivilrettslig forfølgning i mange tilfeller kan virke 

vel så effektivt i kampen mot konkursmisligheter som det strafferettslige ansvaret. 

Konkursboer med manglende midler gis dermed mulighet til å forfølge f eks 

et omstøtelseskrav mot en kreditor uavhengig av om det aktuelle forholdet kan 

eller vil bli strafferettslig forfulgt. Om ikke annet skulle mulighetene for et tjenlig 

forlik bedres betraktelig når trusselen om videre pågang på denne måten blir 

reell. Av betydning her er også at skifterettene heretter skal kunne avgjøre 

spørsmål om omstøtelse, jf kkl § 145 annet ledd og punkt 2.14 nedenfor. 

En nærmere beskrivelse av den nye garantiordningen er gitt i Ot prp s 124- 

125. Av budsjettmessige årsaker vil den utvidede garantiordningen ikke være på 

plass allerede fra ikrafttredelsen av de foreliggende lovendringene (dvs 1. januar 

2000). 

2.13 Bekjempelsen av konkurskriminalitet, herunder om 

konkurskarantene 

Diskusjonen om bekjempelse av konkurskriminalitet sto sentralt under arbeidet 

med den foreliggende lovrevisjonen. Selv om både Falkanger-utvalget, høringsinstansene, 

departementet og Stortinget har vært nokså enige om behovet for 

en økt innsats på dette feltet, har dette i liten grad resultert i nye lovgivningstiltak. 

Av nye bestemmelser nevnes at boets informasjons- og bistandsplikt 

overfor påtalemyndigheten er blitt noe utvidet og presisert. Tanken er disse 

endringene kan bedre kommunikasjonen mellom boet og påtalemyndigheten 

og dermed innebære et bidrag i bekjempelsen av konkurskriminalitet. Innberetningsplikten 

i kkl § 120 første ledd nr 5 er utvidet til å gjelde straffbare forhold 

generelt i forbindelse med næringsvirksomheten, ikke bare forhold som 

rammes av straffeloven §§ 281 til 286, jf § 288. Boets opplysningsplikt mht 

mulige straffbare forhold er nedfelt i ny § 122 a, og er blitt tilsvarende utvidet. 

Nytt er også at boet pålegges å underrette Kredittilsynet, dersom det antas å 

foreligge forhold som kan gi grunnlag for sanksjoner mot skyldnerens revisor. 

En kan merke seg at det ikke er foretatt endringer eller justeringer av reglene 

om konkurskarantene (§§ 142 flg). Et flertall i Falkanger-utvalget gikk inn for å 

oppheve hele karanteneinstituttet. Forslaget møtte imidlertid sterk motstand i 

høringsrunden, og departementet kom også til at karantenereglene skulle 

beholdes uendret. Stortinget sluttet seg til dette. I den forbindelse uttalte Justiskomiteen 

«at man heller må bestrebe seg på en mer utstrakt bruk av karantenen, 

framfor å oppheve denne muligheten» (jf Innst O nr 77 for 1998-99 s 21).


Dette må vel oppfattes som et signal fra lovgiver om at karanteneinstituttet hittil 

har vært benyttet for sjelden. 

For øvrig opprettholdes også Konkursregisteret i sin nåværende form. 

2.14 Omstøtelsesspørsmål kan avgjøres av skifteretten 

Skifterettene er nå gitt kompetanse til å avgjøre spørsmål om omstøtelse, jf § 

145 annet ledd. Forutsetningen er at spørsmålet ikke hører under en annen 

domstol etter en ufravikelig vernetingsregel. 

Denne regelen kan få stor praktisk betydning. I dag må boene forfølge omstøtelseskrav 

gjennom ordinære søksmål. Kostnadene ved slike søksmål betyr at 

boene ofte vil vegre seg mot dette. At omstøtelsestvister heretter skal kunne 

avgjøres av skifteretten, innebærer at de enklere skifteprosessuelle reglene får 

anvendelse (sml skifteloven § 24 første ledd). Med dette skulle en spare både tid 

og omkostninger. 

3. Endringer i konkurslovens første del om 

gjeldsforhandling 

Det er gjort endringer i en rekke paragrafer i konkurslovens første del om 

gjeldsforhandling. Endringene er i første rekke av prosessuell art. Lovgiver har 

erkjent at gjeldsforhandlingsinstituttet i dagens lov av flere grunner ikke har 

fungert etter sine intensjoner. Endringene er ment å forenkle og effektivisere 

gjeldsforhandlingsprosedyrene slik at det blir mer aktuelt å benytte instituttet i 

praksis. Grunntrekkene i gjeldende ordning foreslås likevel opprettholdt. 

Det er vanskelig å forutsi om de vedtatte endringene vil føre til at gjeldsforhandlingsinstituttet 

vil bli benyttet oftere. Ved de fleste av landets skifteretter 

åpnes det i dag praktisk talt aldri gjeldsforhandlinger etter kkl. (Til illustrasjon 

nevnes at Sandnes skifterett bare har åpnet 3 gjeldsforhandlinger siden kkl 

trådte i kraft i 1986, mens denne domstolen iallfall de siste årene har åpnet 

mellom 50-70 konkurser hvert år.) De betydelige utgiftene ved slike gjeldsforhandlinger 

har vært sett på som hovedgrunnen til den beskjedne bruken. Når 

en bedrift først når det stadium at gjeldsforhandlinger vil være aktuelt, finnes 

som regel ikke tilgjengelige midler igjen som kan finansiere en gjeldsforhandling. 

En av Falkanger-utvalgets motiver for å oppheve varelagerog factoringpantet 

var å styrke gjeldsforhandlingsinstituttet. Tanken var at gjeldsforhandling 

oftere ville fremstå som et reelt alternativ til konkurs, dersom en viss 

mengde av skyldnerens eiendeler var fri for panteheftelser; en akkord vil da lettere 

kunne oppfylles og kreditorene vil samtidig lettere kunne godta et akkordforslag 

når de vet at det vil finnes frie midler til dividende ved en eventuell 

senere konkurs. Som nevnt ble imidlertid ikke utvalgets forslag til pantsettel-


sesbegrensninger fulgt opp under den senere lovbehandlingen. En må etter dette 

forvente at mangelen på frie midler hos skyldneren fortsatt i stor grad vil 

medføre at gjeldsforhandlingsinstituttet ikke vil bli benyttet. 

De kanskje viktigste endringene i konkurslovens første del knytter seg til 

panthavernes stilling under gjeldsforhandling, sml § 17. Disse endringene tar 

primært sikte på å gi skyldneren og gjeldsnemnda større handlefrihet, slik at 

mulighetene til å sikre videre drift av skyldnerens virksomhet bedres. 

Panthavernes adgang til å tvangsrealisere pantet under gjeldsforhandling er 

således blitt ytterligere begrenset. Gjeldende § 17 annet ledd forbyr, uten 

gjeldsnemndas samtykke, tvangssalg av skyldnerens faste eiendommer, bruksretter 

til fast eiendom og driftstilbehør de første seks månedene etter gjeldsforhandlingsåpningen. 

Tvangssalgsforbudet er nå utvidet til å gjelde alle skyldnerens 

eiendeler (§ 17 annet ledd). Størst betydning her har nok skyldnerens varelager. 

I seksmånedersperioden kan panthaverne heller ikke, uten gjeldsnemndas 

samtykke, gjennomføre tvangsbruk av eiendeler som skyldneren trenger i 

sin næringsvirksomhet. 

Av § 17 tredje ledd fremgår at eiendeler som skyldneren erverver etter gjeldsforhandlingsåpningen, 

bare omfattes av panteretter stiftet før dette tidspunktet, 

dersom gjeldsnemnda samtykker. (Etter gjeldende rett er det tvilsomt om slike 

eiendeler omfattes av eksisterende pantavtaler.) 

Videre er det nå åpnet for at skyldneren kan selge pantsatt varelager og driftstilbehør 

under gjeldsforhandling (§ 17 fjerde ledd). I dag kan slikt salg alltid forbys 

av en panthaver som har tiltrådt sitt pant (jf pantel §§ 3-7 og 3-13). Den nye 

salgsretten for skyldneren er imidlertid begrenset. Gjeldsnemndas samtykke 

kreves alltid. Videre kan salg bare skje «innenfor rammen av skyldnerens vanlige 

næringsvirksomhet». Et ytterligere vilkår er at «panthavernes sikkerhet 

ikke blir vesentlig forringet». Skifteretten kan etter begjæring fra en panthaver 

forby salg som ikke oppfyller disse vilkårene. Skifterettene kan nok her bli stilt 

overfor vanskelige vurderinger. Den nye salgsretten for skyldneren skal legge til 

rette for at skyldneren kan foreta normale salg og utskiftninger av eiendeler, 

slik at den ordinære driften kan fortsette under gjeldsforhandlingen. Det fremgår 

av forarbeidene at meningen ikke har vært å gi skyldneren en særskilt rett 

til å avvikle virksomheten på bekostning av panthaverne (Ot prp s 211). At salget 

ikke skal forringe panthavernes sikkerhet vesentlig, innebærer videre at 

panthaverne normalt kan kreve at skyldneren kjøper inn nye eiendeler i samme 

størrelsesorden som de som selges ut. Dette forutsetter samtidig at gjeldsnemnda 

samtykker i at de nye eiendelene skal omfattes av eksisterende panteretter 

(jf § 17 tredje ledd). Hvis skyldneren ikke foretar tilsvarende nyinnkjøp, 

eller hvis gjeldsnemnda ikke samtykker i at nyinnkjøpte eiendeler inngår i eksisterende 

pant, forutsettes at panthaveren i utgangspunktet har rett til deler av 

vederlaget for varer og driftstilbehør som selges ut. Ifølge forarbeidene skal kravet 

om at forringelsen ikke må være vesentlig, ikke tilstrebe noen millimeterrettferdighet 

(Ot prp s 211). Selv om utgangspunktet er at det som selges ut skal


erstattes med nyinnkjøpte eiendeler, må panthaveren godta en viss forringelse 

i sikkerheten, så lenge denne altså ikke kan anses som vesentlig. 

De nevnte reglene i § 17 tredje og fjerde ledd er nyskapninger som innebærer 

at gjeldsnemnda til en viss grad får styrket sin posisjon under gjeldsforhandlingen 

på bekostning av panthaverne. Panthavernes interesser er ment ivaretatt 

gjennom den plan som gjeldsnemnda har plikt til å utarbeide etter § 17 femte 

ledd. Loven sier ikke noe om hva planen nærmere skal inneholde. I forarbeidene 

understrekes likevel at planen bl a må redegjøre for hva som ønskes solgt 

under gjeldsforhandlingen, hvilke nyinnkjøp som er planlagt, om de nye eiendelene 

skal inngå i eksisterende panteretter og om og eventuelt i hvilken 

utstrekning panthaverne skal få dekning i salgssummen. Forarbeidene forutsetter 

videre at det ved utarbeidelsen av planen er naturlig med en viss grad av 

kommunikasjon og samarbeid mellom skyldneren, gjeldsnemnda og panthaverne 

(Ot prp s 211). 

I konkurslovens første del er det videre innført en ny regel om at pantheftelser 

som ligger utenfor pantets verdi, bortfaller bort ved tvangsakkord, jf § 31 

første ledd. Endringen er ment å bidra til å sikre et bedre økonomisk grunnlag 

for videre drift av skyldnerens virksomhet, noe som igjen kan føre til flere vellykkede 

gjeldsforhandlinger. Også i dag vil for øvrig gjeldsnemnda og panthaverne 

ofte bli enige om en løsning som samsvarer med den som nå lovfestes. 

Bortfall av panterett ved tvangsakkord innebærer nok et visst inngrep i panthavernes 

rettigheter. Disse vil således komme dårligere ut enn etter dagens regler, 

dersom pantobjektene stiger i verdi etter at tvangsakkorden er gjennomført. 

Ordningen med bortfall av pantheftelser ved tvangsakkord gjelder for alle 

typer pantobjekter og panteretter. Ordningen forutsetter at pantet må verdsettes. 

Dette er en oppgave for gjeldsnemnda (§ 31 annet ledd). En panthaver med 

sikkerhet utenfor pantets antatte verdi, kan imidlertid bringe verdsettelsen inn 

for skifteretten med begjæring om at det avholdes skiftetakst. Panthaveren må 

bære kostnadene ved denne skiftetaksten, hvis gjeldsnemndas verdsettelse opprettholdes 

eller endres med mindre enn 10 %. Panthaveren skal også kunne 

begjære skifteovertakst etter skiftelovens regler. I utgangspunktet skal de vanlige 

satsene for godtgjørelse av skjønnsmenn ved skiftetakst og skifteovertakst 

gjelde. Det er likevel åpnet for at skifteretten i særlige tilfeller kan fravike disse 

satsene (§ 31 annet ledd). Bakgrunnen for dette er at taksering av næringseiendommer, 

varebeholdning eller driftstilbehør vil kunne nødvendiggjøre bruk av 

særlig kvalifiserte skjønnsmenn. 

En har videre fjernet kravet om at det alltid skal avholdes avstemningsmøter 

til behandling av skyldnerens akkordforslag (jf §§ 35, 38 a og 40). Et absolutt 

krav om slike avstemningsmøter virker unødvendig tungvint og formalistisk, så 

lenge det i praksis sjelden møter kreditorer på møtene. Loven bestemmer nå at 

avstemningsmøte bare skal avholdes når skifteretten etter begjæring fra gjeldsnemnda 

bestemmer det. Nytt er imidlertid at det som hovedregel skal avholdes 

et fordringshavermøte i gjeldsnemndas regi, der kreditorene kan stille spørsmål

og drøfte ulike sider ved akkordforslaget og skyldnerens økonomi (ny § 38 a). 

Tanken er at ett slikt møte ivaretar hensynet til kreditorene, samtidig som den 

er mer fleksibel enn dagens ordning. 

Av andre endringer i gjeldsforhandlingsreglene nevnes at kravet om forhåndssamtykke 

ved tvangsakkord (gjeldende § 31) er fjernet. Innhenting av slikt 

forhåndssamtykke har vært betraktet som en unødvendig og kostbar fremgangsmåte. 

Det er også innført en regel om at skifteretten skal innstille gjeldsforhandlingen 

og åpne konkurs hvis gjeldsforhandlingen ikke er avsluttet innen 

seks måneder etter at den ble åpnet eller innen en lengre frist som skifteretten 

har satt etter anmodning fra gjeldsnemnda (§ 57 første ledd nr 4). I ny § 18 a 

pålegges videre skyldnerens revisor og regnskapsfører å utlevere skyldnerens 

regnskapsmateriale og å gi opplysninger om skyldnerens regnskaps- og forretningsforhold 

til gjeldsnemnda, tilsvarende den bistandsplikten disse personene 

nå er pålagt overfor konkursboer (sml punkt 2.8 ovenfor). 

For øvrig skal fortsatt bare skyldneren (og ikke f eks kreditorene) kunne 

begjære åpning av gjeldsforhandlinger. Det er heller ikke gjort noen innskrenkninger 

i adgangen til å inngå utenrettslige gjeldsordninger. De nærmere vilkårene 

for å åpne gjeldsforhandling er også videreført. Falkanger-utvalgets forslag 

om at insuffisiens skulle være tilstrekkelig for å åpne gjeldsforhandlinger, er 

f eks ikke fulgt opp. 

4. Endringer i dekningsloven 

4.1 Arbeidsavtalers stilling i konkurs; deknl § 7-11 


En har nå omsider fått en lovregulering av arbeidsavtalers stilling i konkurs. 

Bestemmelsen er plassert i deknl § 7-11, som for øvrig har stått ledig i påvente 

av en slik innarbeidelse siden loven ble gitt i 1984. Den nye bestemmelsen svarer 

til departementets utkast, som på sin side i hovedtrekk bygger på Falkanger-utvalgets 

forslag. 

Bestemmelsen bygger på prinsippet om automatisk inntreden; boet trer uten 

særskilt vedtakelse inn i arbeidsavtaler i skyldnerens ervervsvirksomhet. Dette 

gjelder likevel ikke dersom boet senest tre uker etter konkursåpningen erklærer 

at det ikke vil tre inn i arbeidsavtalen. En slik erklæring skal være skriftlig. Den 

skal opplyse om arbeidstakernes rettigheter og plikter i forbindelse med konkursen. 

Det presiseres i loven at arbeidstakeren har plikt til å stå til disposisjon 

for konkursboet i perioden før konkursboet har tatt stilling til spørsmålet om 

inntreden. 

§ 7-11 annet ledd regulerer situasjonen hvor boet trer inn i avtalen. Inntreden 

innebærer i utgangspunktet at de øvrige reglene i deknl kap 7 gjelder. Boet blir 

berettiget og forpliktet på avtalens vilkår. Lønnskravene må utredes som mas-


sekrav fra konkursåpningen. Arbeidstakeren er imidlertid gitt en ekstraordinær 

adgang til å si opp arbeidsavtalen med én måneds varsel. Denne oppsigelsesadgangen 

må ses i sammenheng med at også boet gis adgang til å tre ut av 

arbeidsforholdet med én måneds varsel. En har ment at balansen mellom boet 

og arbeidstakeren ville forrykkes uten en tilsvarende ekstraordinær oppsigelsesadgang 

for arbeidstakeren. Fristen på én måned regnes fra den dagen varsel 

gis. Boets særskilte adgang til å tre ut av avtalen med én måneds varsel innebærer 

et unntak fra utgangspunktet om at boet blir berettiget og forpliktet på 

avtalens vilkår. Boets rett til å tre ut refererer seg bare til boets forpliktelse til å 

betale lønn m v som massefordringer. Arbeidstakeren beholder altså sine rettigheter 

etter arbeidsavtalen med skyldneren ut hele den ordinære oppsigelsestiden, 

og behøver dermed ikke å fratre før den ordinære oppsigelsesfristen er 

ute. Krav på lønn m v i tiden etter at boet har trådt ut av avtalen og før den ordinære 

oppsigelsesfristen er utløpt, skal imidlertid bare dekkes som vanlig dividendefordring. 

§ 7-11 tredje ledd regulerer tilfellene hvor boet har erklært at det ikke trer inn 

i arbeidsavtalen. Boet pålegges her å si opp arbeidsavtalen etter de alminnelige 

reglene i arbeidsmiljøloven (aml). Boets erklæring om å ikke tre inn i avtalen, 

skal altså ikke i seg selv medføre at avtalen sies opp. (Gjeldende rett er noe uklar 

på dette punktet.) Oppsigelsesfristen vil etter dette normalt løpe fra første 

månedsskifte etter at oppsigelsen fant sted (sml aml § 58 nr 4). Lovgiver har 

ment at det ikke kan være en stor belastning for boet å sende ut en standard 

oppsigelse etter aml § 57 så snart det har bestemt seg for ikke å tre inn i avtalen. 

Dette vil samtidig gi boet en oppfordring til å bestemme seg raskt slik at 

man ikke ukritisk lar arbeidstakerne gå i uvisshet i hele treukersperioden. 

Når boet ikke trer inn arbeidsavtalen, skal lønnskravene utredes som dividendekrav 

fra og med konkursåpningen. En har altså ikke valgt samme løsning 

som ved leie av fast eiendom, hvor boet pålegges å utrede leien som massekrav 

for tiden fra konkursåpningen inntil erklæringen om å ikke tre inn kommer 

fram til utleieren (sml deknl § 7-10). Hvis arbeidstakeren derimot har utført 

arbeid for boet etter konkursåpningen, skal vederlaget utredes som massekrav. 

Vederlagskravet vil ha massekravsstatus både for arbeid som utføres i tiden 

etter boåpningen, men før erklæringen om å ikke tre inn kom fram til arbeidstakeren, 

og for arbeid som utføres i tiden etter at erklæringen kom fram. Det 

forutsettes i utgangspunktet at arbeidet utføres etter pålegg fra boet. Særlig i 

den første tiden etter konkursåpningen kan det være uklart hva boet egentlig vil. 

I forarbeidene forutsettes at vederlag for faktisk utført arbeid skal dekkes som 

massekrav i slike tilfeller, med mindre arbeidstakeren hadde holdepunkter for 

at boet ikke ønsket arbeidet utført (Ot prp s 260). Når det gjelder arbeid utført 

etter at boet har erklært at det ikke vil tre inn i avtalen, bør det kreves klarere 

holdepunkter for at arbeidet kan anses utført etter pålegg fra boet. 

§ 7-11 fjerde ledd regulerer partenes rettigheter og plikter mens oppsigelsesfristen 

løper, og får anvendelse både hvor boet ikke trer inn og sier opp avtalen,


og hvor boet først trer inn i avtalen og deretter trer ut igjen. Det er presisert at 

arbeidstakeren har rett til å ta annet arbeid i oppsigelsestiden, men han pålegges 

i så fall å varsle boet snarest mulig. Denne varslingsplikten er ikke undergitt 

noen sanksjoner. Retten til å ta annet arbeid må ses i sammenheng med at 

arbeidstakeren pålegges en tapsbegrensningsplikt. Det skal nemlig gjøres fradrag 

i dividendekravet for annen inntekt arbeidstakeren har hatt i den ordinære 

oppsigelsestiden eller i tiden etter at boet har trådt ut av avtalen. Fradraget 

skal skje i bruttokravet, ikke i dividendeutbetalingen. Arbeidstakeren har i 

utgangspunktet plikt til å søke annet arbeid når forholdet til konkursboet er 

avklart. Hvis arbeidstakeren ikke har funnet annet arbeid, kan dividende således 

bare kreves hvis arbeidstakeren er reell arbeidssøker, slik som angitt i folketrygdloven 

§ 4-5. Så fremt arbeidstakeren har hatt mulighet til det, kreves 

også at han har meldt seg som arbeidssøker til arbeidsformidlingen uten ugrunnet 

opphold. 

For øvrig presiserer loven at boet ikke svarer arbeidsgiveravgift av dividendebetalinger 

vedrørende lønnskrav. 

Den nye regelen i deknl § 7-11 gjelder ved konkurs og ikke ved offentlig skifte 

av insolvent dødsbo. Når det gjelder gjeldsforhandlinger, følger det av deknl 

ny § 7-3 a at skyldnerens avtaler i utgangspunktet løper videre (sml punkt 4.2 

nedenfor). 

4.2 Uoppfylte kontrakters stilling under gjeldsforhandling 

I dag følger det av deknl § 1-6 annet ledd at reglene om uoppfylte kontrakters 

stilling i deknl kap 7 gjelder tilsvarende ved gjeldsforhandling, såfremt ikke 

annet er bestemt. I praksis har denne generelle henvisningen skapt endel tvilsspørsmål. 

Reglene om uoppfylte kontrakters stilling under gjeldsforhandling er 

derfor nå innarbeidet direkte i de enkelte bestemmelsene i deknl kap 7. 

Endringene er i hovedsak av redaksjonell art og vil forhåpentligvis gjøre 

bestemmelsene enklere å anvende. 

Hovedtrekkene i disse endringene kan skisseres slik: Skyldnerens avtaler skal 

i utgangspunktet løpe videre også etter åpning av gjeldsforhandling. Det kreves 

ikke en særskilt inntreden eller samtykke fra gjeldsnemnda. Den annen part 

skal normalt ikke kunne påberope selve åpningen av gjeldsforhandlingen som 

grunnlag for å heve avtalen. Avtalte forfallstidspunkter skal dermed fortsatt 

gjelde. Ved utarbeidelsen av forslaget til gjeldsordning må imidlertid skyldneren 

ta stilling til om avtaler som er inngått før åpningen av gjeldsforhandlingen, 

skal omfattes av gjeldsordningen. Skyldneren skal her stå fritt til å velge, 

men en avtale vil bare være omfattet dersom avtaleparten meddeles dette senest 

ved utsendelsen av forslaget til gjeldsordning. Den annen part skal ikke, som 

ved konkurs, ha noen interpellasjonsrett ved åpningen av gjeldsforhandlingen. 

Utgangspunktet ved gjeldsforhandling er at driften skal fortsette som før, og 

den annen parts interesser anses da tilstrekkelig ivaretatt gjennom retten til å


holde tilbake egen ytelse eller til å kreve sikkerhetsstillelse for skyldnerens 

ytelse. 

4.3 Andre endringer i dekningsloven 

Endringen i § 2-12 innebærer at en skyldner, som er under konkursbehandling, 

nå også kan gi avslag på arv som faller under konkursbehandlingen. I dag tilfaller 

slikt arvefall kreditorene. Som en naturlig følge av denne endringen, er 

også deknl § 5-3 endret, slik at arveavslag foretatt før konkursåpningen ikke 

lengre skal kunne omstøtes. 

Omstøtelsesregelen i § 5-4 er gitt en tilføyelse. Det er nå åpnet for omstøtelse av 

utbetalinger etter kjøps-, leie- og tjenesteavtaler mellom nærstående, såfremt 

beløpene «åpenbart overstiger det som uavhengige avtaleparter ville ha avtalt». 

Endringen tar særlig sikte på å fange opp visse arrangementer i styrte konkurser 

– bl a slike man har sett i restaurantbransjen – hvor et holdingsselskap sitter 

med en innbringende leieavtale med et driftsselskap, som på sin side belastes 

alle utgifter i forbindelse med virksomheten. Det har i praksis vist seg vanskelig 

å anvende dagens omstøtelsesregler (§§ 5-5 og 5-9) på disse tilfellene. 

For øvrig er det foretatt noen justeringer av § 9-2 (massefordringer) og § 9-7 

(etterprioriterte fordringer). 

5. Endringer i panteloven 

Endringen i § 3-15 annet ledd innebærer at salgspant nå vil være utelukket i alle 

varer bestemt for videresalg, også i slike varer som skal selges etter bearbeiding 

eller som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand. Endringen innebærer i 

praksis en utvidelse av varelagerog driftstilbehørspantet, og dermed en styrking 

av bankenes stilling på bekostning av vareleverandørene. Endringen får 

bare virkning for salgspantavtaler inngått etter lovens ikrafttredelse. 

Det er videre gitt en generell regel om at panteretten også omfatter nødvendige 

utgifter til bevaring og tilsyn av pantet, når panthaver har dekket slike 

utgifter under en konkurs etter avtale med bostyreren (§ 1-5 ny bokstav e). 

Det er også gitt en utvidet foreldelsesfrist for salgspant til sikkerhet for trygdemyndighetenes 

lån til anskaffelse av motorvogn, jf § 3-21 første ledd nytt første 

punktum. Foreldelsesfristen er her satt til 10 år, ikke 5 år som for annet 

salgspant. 

I § 3-9 er det foretatt en mindre justering mht hvilke gjenstander som omfattes 

av pant i såkalt landbruksløsøre. 

Som nevnt er reglene om varelagerog factoringpant beholdt uendret. Det 

samme gjelder reglene om driftstilbehørspant, men her må en som nevnt for-

vente at det om kort tid vil bli innført en endring som innebærer at rettsvern 

etableres ved registrering i Løsøreregisteret, ikke i grunnboken som i dag. 

For fullstendighetens skyld nevnes at rettsvernsreglene for salgspant i småbåter 

og fritidsbåter kan bli endret om kort tid. Et forslag om at slikt salgspant 

skal få rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret, ble sendt på høring høsten 

1998 og ligger for tiden til behandling i Justisdepartementet. 

6. Endringer i andre lover 


Stikkordsmessig nevnes enkelte endringer som er gjort i andre lover i forbindelse 

med den foreliggende lovrevisjonen. 

Kjøpsloven § 63 gir ikke lengre en særregulering av uoppfylte kjøpekontrakters 

stilling under insolvensbehandling, men viser nå bare til de alminnelige 

reglene i deknl kap 7. Dagens bestemmelse har skapt visse tolkingsproblemer. 

Meldingsreglene i verdipapirsentralloven § 4-2 er justert på noen punkter. 

Heretter skal bostyreren, og ikke skifteretten, sørge for registrering av konkursåpningen 

i Verdipapirsentralen. Likeledes skal gjeldsnemnda besørge registrering 

av åpning av offentlig forhandling om tvangsakkord. 

Endringen i rettsgebyrloven § 22 første ledd nr 3 innebærer at gebyrfritaket 

gjelder generelt for meldinger som skifteretten, gjeldsnemnda eller bostyrer 

skal tinglyse, anmerke eller registrere i medhold av konkursloven eller panteloven. 

De nye reglene om salg av pantsatte eiendeler (kkl § 117 a) og om bortfall av 

pantheftelser ved tvangsakkord (kkl § 31), har medført justeringer bl a i tinglysingsloven 

§ 32 tredje ledd og i sjøloven § 29.

KONKURS i praksis - Konkursrådet

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?