AURSKOG BLAKER - Norsk på nett

80 remål = 720 merker = ca. 185 kilo. Men noen fikk regnet landskylden
i smØr (1 spann = 3 bismerpund = 24 merker), huder (1 hud
= 12 kalvskinn) , fisk eller mårskinn. I nyere tid regnet de på Romerike
2 huder mot hvert skippund tunge, i gammelnorsk tid var forholdet 3 : l.
I gammelnorsk tid betalte bonden skattene etter storleiken på
garden han brukte, etter en meget enkel klasseinndeling: En «fullbonde»,
bruker aven f u Il g ard, var den som hadde minst 2 markabol
(1 markabol = 8 øyresbol = 8 sålds utsæd som svarer til 8,8 hl.) Var
eiendommen han brukte mindre enn 2 markabol, ble han regnet for
«einvirkes» bonde, det vil si en som ikke trengte leie annen fremmed
hjelp enn en halvvoksen gutt. Da betalte han halv skatt, og de einvirkes
bruk som ikke hadde ligget øde etter Svartedauden, finner vi
i jordbøkene fra 1500-årene igjen som h a l v g ard e r. Så har vi endelig
Øde g ard ene, i skatteklasse fjerdeparten aven fullgard. Opprinnelig
ble denne benevning brukt om garder som hadde ligget øde kortere
eller lengere tid og var blitt tatt opp igjen, enten som sjølstendige
eller som underbruk av andre garder. Noen av disse kan vi kjenne på
navnet, selv om slett ikke alle garder med navnet Ødegård har rot
i gammelnorsk tid, på samme måten som ikke alle garder som hadde
ligget øde, ble hetende Ødegård. Etter hvert gikk nemlig benevningen
ødegard over til å bli brukt om alle garder som var mindre enn en
halvgard. På Romerike betalte ingen gard som hadde ligget nede,
leidang·skatten. Derfor vet vi at garder som i jordbøkene fra 1500-tallet
står uten leidang, nok kunne ha vært tatt opp før ødetida - her får
navnet i noen grad rettlede oss - men de hadde ligget øde i kortere
eller lengere tid etterpå.
Den gamle, enkle måten å skattlegge garden etter kom etter hvert
til å virke urettferdig. Mange måter ble prøvd for å rette på det. Men
noe helt kom det ikke ut av det før vi fikk vår første virkelige skyldrevisjon
ved matrikuleringen av 1666. Den avskaffet de tre gardsklassene
fullgard, halvgard og Ødegard som skattegrunnlag·. I stedet ble altså
skatten lagt på skylden som ble fastsatt etter 1666. Det var også forutsetningen
at en skulle gjennomføre ens skyldrekning for hele landet
på grunnlag av smørskylden. Men de gamle enheter lot seg ikke fortrenge,
og så ble det skippund , tunge, huder, smør, fisk og mye annet
akkurat som fØr. I 1723 var det meningen vi skulle få ny matrikulering.
Men det var sterk motstand særlig hos bøndene mot en endring, som
for mange ville bety større skyld og skatt, og så ble ikke forslaget
12
approbert. Men alle opplysninger som ble samlet inn om hver eneste
eiendom til bruk ved den nye matrikulering, er en god kilde for alle
som arbeider med lokalhistorie, enten det gjelder gardene eller den
økonomiske historien.
Først etter lov av 1818 fikk vi ny matrikkel, trykt i 1838. Den
matrikulering vi har nå, ble gjennomført etter bestemmelser i lov av
6. juli 1863. Den første av disse matrikuleringene gjennomførte daler,
ort og skilling som skyldenhet, den andre mark og øre. Den første
hadde lØpenumre ved siden av hovedmatrikkelnumret for hver gard,
og etter hvert som eiendommene ble stykket opp, fikk vi løpenummer
1 a, b og så videre. Men også disse kunne jo bli delt, og så ble det løpenummer
1 a 1 og enda mange flere kombinasjoner. Den siste matrikulering
gjennomførte som vi vet gardnumre med bruksnumre.
Tilslutt får vi nevne at i tallrekkene vi har under hver gard, som
forteller om hva de sådde eller om hvor stor besetningen kunne være
til bestemte tider, er det også oppgaver fra året 1657. Disse skyldes en
såkalt «kvegskatt» som var lignet ut da, og som var lagt på hvert
husdyr. Derfor er det ingen oppgaver om utsæden det året. Grisene ble
ikke tellet ved matrikuleringsarbeidet i 1723. Det er årsaken til at
det ikke er nevnt en eneste gris i tallrekkene fra det året.
13