Les anmeldelsen av Bjørn Davidsen i Bergensposten, s ... - NORDIKI

litt med vekten, og lot kosten
til de ansatte gå fløyten –
alle disse som tok støyten,
sto i regnet, tålte frosten,
for at rikfolk skulle skinne?
Blir de slitte hender husket?
Var det hardt å være kvinne?
Var det du som måtte spinne,
og som egnet brosmesnøret
når du ikke bøtte garnet,
mens du også ammet barnet
mellom alt du skulle gjøre?
Var det lettere for mannen?
Var du den som måtte slite
seg i filler, for så lite?
Kanskje en av sjømannsstanden?
Tålte savn og trosset farer…
måtte lystre, måtte krype,
fikk av skipperen på pelsen,
unnvek dødens mange snarer
før du fant din siste hvile
i det endeløse dypet?
Gikk du attpå til i felten?
Var en krig ditt verste minne?
Ble du tatt, og buret inne?
Var du innsatt i Prisonen?
Eller var det Bergen-Belsen?
Var du skurken? Var du helten?
Hva gikk galt? Hvor ble du av?
Var du en som fant sin grav
hos Den norske legionen?
Eller sto du på skafottet
mandag morgen klokken åtte
første uke i april
anno femten nittiseks.
Var du drapsmann? Var du heks?
Hvem lot øksebladet falle?
Hvem slo ild og tente fyr?
De som så på, det var alle.
Byens folk sto tett omkring,
i en stram, forherdet ring
for å se et skadedyr,
et krapyl, en ussel rotte
styrte ned i Fandens pøl.
Akk! I dødens mørke grotte
ender vi dessverre sjøl.
Hvert et blikk i hver en skalle
brister, mister all sin glans.
Kort er livets eventyr,
og hvor lang er livets dans?
Tiden flyr. Så er den borte.
Alt vi vinner blir til tap.
Hver en sjel og hver en skjorte
skal bli slukt av tidens gap.
2.
Men en vev må kunne bøtes.
Minnene må ha et hjem,
slik at før og nå kan møtes,
at i går kan manes frem.
Likegyldighet kan myrde
alt vi visste, alt vi vet.
Dén har ingen liten byrde
som skal være tidens hyrde:
vokter av en evighet.
Men – se, HER er tiden hjemme!
Her er fortids trygge favn.
Her er vernet mot å glemme
4 Bergensposten 3 / 2012