subjektiv sakkyndig - Psykologi, narsissisme,psykopati og sakkyndige

Analyse
av en ”sakkyndig rapport” skrevet av
Psykolog Eli S. Hallsråker, Bergen, 2002
av
Psykologistudent Rune Fardal, 2005
oppdatert 20.2.2008

I ”Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven”,
utgitt av Barne og Familiedepartementet februar 1998,s.12:
En sakkyndig forventes dermed å inneha særlig kunnskap om det mandatet handler
om! Det er årsak og utgangspunkt for at man bringer inn en sakkyndig psykolog!
Hva skjer når den sakkyndige
ikke har den forventede ”særlig” kunnskap?
Denne analysen besvarer dette spørsmålet:
Da går det galt for barna!
Og det får ingen konsekvens for den ”sakkyndige”!
2

Innhold
Innledning.......................................................................................................................6
Objektivt utgangspunkt ................................................................................................. 10
Konklusjon.................................................................................................................... 11
Sammendrag ................................................................................................................. 13
1. Ulike metoder........................................................................................................ 13
2. Ensidig og forutinntatt........................................................................................... 14
3. Faglig svikt............................................................................................................ 15
Vurdering av rapport..................................................................................................... 16
1. OPPNEVNING AV MANDAT................................................................................. 16
2. FORTOLKNINGEN AV MANDATET.................................................................... 16
3. DISPOSISJON.......................................................................................................... 16
4. DATAGRUNNLAG ................................................................................................. 18
5. BAKGRUNN FOR SAKEN...................................................................................... 20
5.1 Daglig omsorg og samvær - Historikk ................................................................. 20
6. DEN SAKKYNDIGES EGNE UNDERSØKELSER I FORHOLD TIL
FORELDRENE OG BARNA........................................................................................ 23
6.1 Fra samtaler med mor.......................................................................................... 23
6.2 Fra samtaler med far............................................................................................ 47
6.3 Vedrørende fars samvær med det yngste barnet påsken 2002, 12-19.................... 72
6.4 Observasjoner og samtaler, hjemmebesøk hos mor .............................................. 74
6.5 Observasjoner og samtaler, hjemmebesøk hos far................................................ 88
7 DEN SAKKYNDIGES EGNE UNDERSØKELSER I FORHOLD TIL EKSTERNE
INSTANSER .............................................................................................................. 106
7.1 fra samtale med det eldste barnets lærer, NN. .................................................... 106
7.2 Fra samtale med lege NN ved Omnia legesenter................................................ 112
7.3 Fra samtale med overlege [psykiater] NN ved Betanien DPS............................. 118
7.4 Fra samtaler med avd.led. NN i Norheimsund barnehage................................... 123
7.5 Brev fra mormor................................................................................................ 124
8. VURDERINGSHJELP............................................................................................ 126
8.1 Foreldrenes omsorgsevne på kort og lang sikt.................................................... 131
8.1.1 Mors omsorgsevne på kort og lang sikt........................................................... 132
8.1.2 Fars omsorgsevne på kort og lang sikt ............................................................ 155
8.2 Barna tilknytning til hver av foreldrene.............................................................. 180
8.3 Barnas ønske om hvem av foreldrene de vil bo fast hos ..................................... 185
8.4 Barnas beste når det gjelder hvem av foreldrene de bør bo fast med, vurdering av
alle tre alternativer................................................................................................... 186
8.5 Forslag til samværordning ................................................................................. 190
9 DEN SAKKYNDIGES SVAR PÅ MANDATET..................................................... 194
VIKTIGE PUNKTER i rapporten – En oppsummering ............................................... 197
Viktig utgangspunkt ................................................................................................ 197
Logiske brudd fra mor............................................................................................. 197
Far ansvarliggjøres for mors adferd ......................................................................... 198
Klare faktafeil ......................................................................................................... 198
3

Språklige ulikheter i fremstilling ............................................................................. 198
Manglende vurderinger ........................................................................................... 198
Manglende faglige henvisninger............................................................................. 199
Respekt – Empati - etikk ......................................................................................... 199
Arroganse – taushet................................................................................................. 200
Observasjon og vurdering blandes........................................................................... 200
Ensidig problematisering......................................................................................... 200
Ulike metoder – sympati/antipati............................................................................. 201
Projeksjon – Introjeksjon/Identifikasjon .................................................................. 202
Innlevelse................................................................................................................ 202
Medisinering ........................................................................................................... 202
Løgner – Usannheter ............................................................................................... 203
MMPI testen forfalsket............................................................................................ 203
Forutinntatt – Partisk - Subjektiv............................................................................. 203
Ansvarsfraskrivelse ................................................................................................. 203
Kvalitet på omsorg og tilknytning ........................................................................... 204
Ensidighet ............................................................................................................... 204
Klinisk tankegang.................................................................................................... 205
Kildekritikk............................................................................................................. 206
Komparent balanse.................................................................................................. 207
Etterprøvbarhet ....................................................................................................... 207
Fakta blandes med udokumenterte påstander........................................................... 207
FAGLITTERATURENS beskrivelser ......................................................................... 208
Innledning............................................................................................................... 208
Generelle feil og mangler. ....................................................................................... 209
Premisser ................................................................................................................ 210
Vurderingsdel.......................................................................................................... 210
Konklusjoner........................................................................................................... 211
Metodefeil............................................................................................................... 211
Referanser............................................................................................................... 214
Representativitetsfeil............................................................................................... 215
Reliabilitet - Validitet............................................................................................ 215
Relevans.................................................................................................................. 218
Perspektivtotalisering .............................................................................................. 218
Den fundamentale attribusjonsfeil ........................................................................... 220
Klinisk vs. Ikke klinisk............................................................................................ 220
Bias – forutinntatte meninger .................................................................................. 221
Belif bias................................................................................................................. 221
Confirmation Bias ................................................................................................... 222
Konklusjoner........................................................................................................... 222
Correspondent inference.......................................................................................... 223
Dekontekstualisering............................................................................................... 224
Evidens – åpenbar sann viten................................................................................... 226
Falsifikasjons-prinsippet.......................................................................................... 226
Forventningseffekt .................................................................................................. 227
Generaliseringer...................................................................................................... 228
4

Imperfecta enumeratio – overlate tolkning til leser .................................................. 229
Løgner..................................................................................................................... 229
Reaktivitet – påvirkning av den sakkyndige............................................................. 231
Helsepersonelloven: ................................................................................................ 232
Rettferdighet ........................................................................................................... 232
ETISKE PRINSIPPER FOR NORDISKE PSYKOLOGER, EPN .............................. 234
EPN punkt: I Innledning.......................................................................................... 236
EPN punkt: II prinsipper ......................................................................................... 237
EPN punkt: II.1 Respekt for personens rettigheter og verdighet............................... 237
Respekt ................................................................................................................... 238
Konfidensialitet og taushetsplikt.............................................................................. 238
EPN punkt: II.2 Kompetanse................................................................................... 239
Etisk bevissthet ....................................................................................................... 239
Kompetanse og kompetanseutvikling ...................................................................... 239
Kompetansebegrensninger....................................................................................... 240
Metodebegrensninger .............................................................................................. 240
EPN punkt: II.3 Ansvar ........................................................................................... 241
Ansvar..................................................................................................................... 242
Kontinuitet i tjenester .............................................................................................. 243
EPN punkt: II.4 Integritet........................................................................................ 243
Redelighet og tydelighet.......................................................................................... 244
Rollekonflikt og utnytting ....................................................................................... 244
EPN punkt: III.3 Grunnlag for behandling av klager på psykologer......................... 245
LOVER....................................................................................................................... 246
Barneloven.............................................................................................................. 246
Tvistemålsloven ...................................................................................................... 247
Forvaltningsloven.................................................................................................... 248
Helsepersonelloven ................................................................................................. 250
Domstolsloven ........................................................................................................ 250
Straffeloven............................................................................................................. 251
Ettertanker .................................................................................................................. 252
Konlusjon ................................................................................................................... 258
5

Innledning
Følgende referanse fra Nou 1995:23,s.28, Barnefaglige Sakkyndighetsoppgaver, kan
stå som en god innledning til denne analysen. Beskrivelsen er helt i tråd med psykolog
Hallaråkers sakkyndige rapport:
”Man har erfaring med sakkyndige som oppleves å ta parti for den ene part og at selve
sakkyndighetsarbeidet først og fremst tar sikte på å få bekreftet egne fordommer og
ideologisk tankegods til fortrengsel fra en analytisk og kritisk tilnærming til
sakskomplekset. Sakkyndige kritiseres for å medvirke til å øke sakens konfliktnivå blant
annet ved å ty til sterke negative og psykiatribelastende beskrivelser av personer som ikke
har opplevd seg som hjelpetrengende eller psykisk belastet. Man har konkrete erfaringer
med sakkyndige som synes å mangle evnen til å kunne sette et kritisk søkelys på seg selv
og egen posisjon i forhold til partene. Sakkyndige lar seg bruke, bevist eller ubevist av
en av partene, lar seg manipulere og forføre av noen foreldres negative beskrivelser og
oppfatninger av den andre. Påstandene fra den ene parten fremføres deretter i rapporten
som ”sannheter” i stedet for å gjøres til gjenstand for kritisk vurdering og gransking.”
Nyere forskning bekrefter det tidligere forskning har vist oss, slik Ellen Ottesen Wessel
& al. (2007:7), ved psykologisk institutt i Oslo, skriver i ”The emotional witness – A
study of judgements of credibility” følgende:
”People tend to be biased towards information that confirm their belifs, and away from
information that challenge their belifs (Ask & Granhaug, 2007; koriat, Lichtenstein &
Fischoff, 1980; Wyer, 2004).
Because of this tendency to resist information contradicting their belifs, polarized
attitudes and stereotypes are established and affect people´s decisions. Empirical
evidence has shown that in the legal context people (including profesionals) are biased
by information confirming their beliefs (Ask & Granhaug, 2005).”
Dette er helt i tråd med det Karl Popper (se lengre ned) skrev om falsifikasjon og evne til
å søke det som bestrider en hypotese, i stedet for ensidig å søke det som bekrefter en
hypotese. Det er således ikke en forutinntatt hypotese i seg selv som er problemet, men
måten den søkes bekreftet eller avkreftet. Retningslinjer for sakkyndige rapporter
beskriver meget klart I ”Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og
barnevernloven”, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 s.25: ”....at man
opptrer lyttende og er åpen for kritiske spørsmål om arbeidet og erklæringen.”. Det
forutsetter en bevisst vilje til å søke ALL informasjon i en sak og ikke bare innformasjon
som støtter en forutinntatt hypotese! Den sakkyndige har vist sin ”åpenhet” ved å nekte å
besvare konkrete brev om sin rapport!
I samme veiledning står det s.24 at: ”I den skriftlige formidlingen av den sakkyndiges
arbeid er det viktig å følge god forvaltningskikk. De som leser erklæringen skal følge
med i hva den sakkyndige har gjort, og det skal være mulig å forstå sammenhengen
6

mellom den innformasjon som er hentet inn og de vurderinger som er gjort. Det samme
gjelder de teoretiske avveiningene den sakkyndige gjør. Partenes syn må komme
fyllestgjørende frem”.
Det foreligger med andre ord klare retningslinjer for hvordan en sakkyndig rapport skal
bygges opp! Allerede her strider den sakkyndiges rapport med regler for slike rapporter
ved at fars dokumentasjon utelates! I realiteten er dette nok til å avvise rapporten for
retten! Når dette ikke skjer må årsaken ligge i både den sakkyndiges og rettens
manglende kunnskap om retningslinjer for slike rapporter. Det bryter klart med god
forvaltningskikk! Retten har ihht domstolsloven et selvstendig ansvar for å vurdere de
bevis som fremlegges. For å oppfylle god forvaltningskikk må det benyttes metoder som
gjør det mulig å etterprøve en rapport.
Hvordan etterprøver man fars opplysninger når de er tatt ut av rapporten?
Hvordan etterprøver man udokumenterte påstander fra mor?
Også dette er beskrevet i samme veiledning på s.27: ”Den sakkyndige må eksemplifisere
hvilke observasjoner som danner grunnlaget for vurderingene, slik at sammenhengen
mellom observasjoner og konklusjon kan forståes av oppdragsgiver”! Igjen:
Hvordan eksemplifiserer man fars opplysninger når de er tatt ut av rapporten?
Hvordan eksemplifiserer man udokumenterte påstander fra mor?
Når den ene parts beskrivelser er tatt ut kan man ikke verken etterprøve eller benytte dem
til eksemplifisering! Dette er siling av datamateriale og faglig svindel satt i system! Noen
slik eksemplifisering finnes ikke i denne rapporten! Faktisk er det dokumentert i
analysen at premisser, vurderinger og ”konklusjoner” sauses sammen. Det er faktisk flere
steder vanskelig å se om ”vurderinger” bygger på den sakkyndiges observasjoner eller
om det er mors udokumenterte påstander som uten kildekritikk er lagt til grunn som
fakta! Den samme veiledning beskriver også s.24:
”Formidlingsmåten må være tilpasset partene, og vurderingene må formidles slik at de
ikke kan oppfattes som partiske.”
Det oppnår man ikke ved å gjøre som den sakkyndige, utelate fars dokumenterte
beskrivelser og kun fokusere på mors udokumenterte påstander! Rapporten oppfattes
helt klart som partisk gjennom sin ensidige fokusering på hvor dårlig far er (for det har
mor påstått) og hvor synd det er på mor (for det har også mor påstått)!
Når den sakkyndige utelater den innformasjon som underbygger denne saks
underliggende psykososiale fungering hos mor, blir det umulig for den sakkyndige og
leseren av rapporten å forstå den meget avanserte dynamikk som er kjernen i konflikten
mellom mor og far!
Det er en helt klassisk BORDERLINE, NARSISSITISK DYNAMIKK, der mor til
den sakkyndige og sine komparenter beskriver far som en psykopat (projeksjon),
7

samtidig som det foregår en for omgivelsene skjult kommunikasjon (passiv
aggresjon), der mor går langt i å prøve å få far tilbake, og gjennom aktiv
manipulasjon og en skjult kommunikasjon med far, får utløp for sitt hat til far etter
at far tar ut skilsmisse fra mor. Motivet er hevn for den krenkelse mor opplevde
når far tar ut skilsmisse. Det gjør man ikke ustraffet mot en narsissistisk såret
person som mor! Den sakkyndige blir en ”nyttig idiot” i det meget avanserte spillet
mor bevisst og ubevisst driver, godt hjulpet av sin advokat, der mor fremstiller seg
som, og tror hun er et offer, og der far i mors beskrivelser, er den aggressive! I dette
spillet blir barna narsissistisk supply for mors angst for krenkelser. Komplisert blir
det når det eneste den sakkyndige ser, er fars reaksjon på mors stadige
provokasjoner! Slik den sakkyndige ”ser det” bekrefter far ved sin frustrasjon over
mors provokasjoner, at han er akkurat så ”negativ” som det mors udokumenterte
påstander påstår!
Fagfolk med et minimum av kunnskap om avanserte personlighetsfungeringer
gjennomskuer slike manipulasjoner. Den sakkyndige viser gjennom sin sympati
med mor at hun ikke har kunnskap om denne typen manipulasjoner. Den
sakkyndige tror det hun så gjerne vil se, for det stemmer jo med den forutinntatte
hypotese om at mor er best egnet! Når man på forhånd får beskjed om at her er det
psykopat-narsissit dynamikk ute å går, da kan man ikke tro det partene påstår, da
må man inn og sjekke historikk og de trekk som er beskrevet i slike settinger! Den
sakkyndige viser ingen kunnskap om denne typen dynamikk i det hele tatt!
Rosenqvist & al.(2002),s.216 skriver i boken Rettspsykiatri i Praksis:
”Dersom man skal evaluere en person i forhold til Hares sjekkliste [psykopati], er det
viktig at man ikke bare forholder seg til opplysninger fra personen selv, men henter så
mye som mulig inn av objektive verifiserbare opplysninger. En slik diagnostisk utredning
vil derfor være ganske omfattende og vil måtte ta en del tid ettersom man også er
avhengig av å innhente opplysninger i den grad det er mulig.
Norske rettspsykiatere og -psykologer må vite at en vurdering med henblikk på
psykopati vil være usikker, eller til og med mangelfull, dersom man bare bygger på de
opplysningene (premissene) som observanden gir, eller som for øvrig fremgår av
politidokumentene. Man skal være klar over at psykopatiskåren vanligvis blir høyere jo
mer informasjon man har tilgjengelig (Alterman mfl. 1993).”
Robert Hare skriver i sin bok om psykopati ”Uten samvittighet” (1993) :
8

Denne beskrivelsen fra en av verdens absolutte topper på psykopati sier det meste. Den
begrunner også hvorfor den sakkyndige lot seg lure og dermed forledet retten ! Man vil
så gjerne tro det vante, nemlig at ”offeret” nå hjelpes ! Mors påstander høres så ”kjente
og typiske ut”! Problemet kommer når sakens fakta ikke stemmer med en slik offerrolle.
Hva gjør den sakkyndige da? Jo hun tar fakta ut av saken, og leter etter påstander som
kan bekrefte sin forutinntatte holdning! Det blir tydelig at det eneste som bekrefter den
sakkyndiges ”konklusjoner” er mors udokumenterte påstander. Til og med objektive
tester som MMPI rapporten blir forfalsket slik det er dokumentert i vedl.302 til stevning.
Dette er ikke til barnets beste!
Fagfolk beskriver selv at det spesielt for narsissistiske og psykopatiske forstyrrelser er
umulig å avsløre slike ved en kort samtale. Hvordan kan man ved å snakke med en slik
manipulativ person avsløre deres manglende evne til innlevelse og empati, når de
samtidig er ekstremt gode skuespillere i sin fremvisning av sitt falske, grandiose selv?
Hare (1993) gir en god metafor:
Uten kunnskap om slik avansert dynamikk, og med en beviselig lettere forutinntatt og
generalisert holdning til at ”mor er bedre enn far” i alle saker, blir den sakkyndige brukt
av mor mot far. At barnas perspektiv forsvinner i dette spillet mor driver, forstår den
sakkyndige like lite som mor! At dette gikk galt for barna viser fasiten i dag, der barna i
alle år etter 2002 har hatt klippekort hos barnevernet og gjentatte ganger er henvist til
BUP for psykiatrisk bistand. En problematikk fjern fra den tiden det eldste barnet bodde
med far!
I denne rapporten kommer det meget godt frem hvordan den sakkyndige polariserer fars
adferd til en stereotyp fremstilling bygget hovedsakelig på mors udokumenterte
9

påstander men også på det som må være den sakkyndiges uvitenskapelige, subjektive
oppfatning og forutinntatte hypotese! Det er vanskelig å forestille seg en så gjennomført
ensidig holdning uten at dette er gjort bevisst av den sakkyndige!
Den sakkyndige rapport bryter fullstendig mot de retningslinjer faglitteratur
beskriver!
Objektivt utgangspunkt
I den grad det er mulig å beskrive noe objektivt, fremstår saken som en vurdering av
MOR og FAR sin omsorgsevne etter at far tar ut skillsmisse fra mor. De har 2 barn, det
eldste (f:juli 1994) bor etter separasjonen (juni.1999) hos far, det yngste (f:mars1999) hos
mor. Den sakkyndige gjør observasjonene våren 2002, som forberedelse til mors andre
rettssak mot far.
Det blir gjennomført en MMPI test av partene. Mor har i følge den sakkyndige en
”selverkjent” depressiv lidelse av ”moderat depresjon”, mens far er frisk og i arbeid. Mor
har med unntak av 3 uker i 1997, ikke vært i arbeid siden 1990 og lever på trygd! Den
sakkyndige konkluderer med at barna skal flyttes til mor.
Etter flyttingen til mor er barna en rekke ganger vært involvert med Barnevernet, Politi,
dommeravhør og Barne og Ungdoms Psykiatrien, for emosjonelle problemer de
tilkjennegir i sin adferd. De har også mistet mye ferier med far, slik mor i 2002 holdt
barna borte fra far slik at de ikke fikk noen ferie i det hele tatt!
I 6 år etter den sakkyndiges rapport har far en rekke ganger innkalt mor til
familierådgivningskontoret for om mulig bedre barnas uttalte problemer. Mor har aldri
møtt, nektet å besvare brev, telefoner og i stor grad hindret barna kontakt med far. Barna
tør i dag ikke lenger ringe eller kontakte sin far i frykt for represalier fra mor!
Etter at psykolog Hallaråker hadde kommet med sin vurdering, ble far vurdert av 2 andre
psykologer om sin omsorgsevne. Psykologiprofessor Frode Thuen skriver i sin rapport at:
”For det første er det viktig å være oppmerksom på at en adferdsobservasjon av denne
typen, i stor grad handlet om tolkning av atferd. Det finnes få sikre eller entydige uttrykk
for overfladiskhet eller manglende sensitivitet.”
“Det er mulig at psykolog Eli Hallaråker har tolket far sin atferd på en svært annerledes
måte enn det jeg har funnet rimelig.”!
“Også forskjeller i "personlig kjemi" kan tenkes å ha hatt betydning for hvilke atferd far
har vist under observasjonene.”!
10

Psykolog Thuen konkluderer så:
“Men ut fra mine vurderinger, på bakgrunn av den informasjon jeg har hatt tilgjengelig,
er det ingenting som tilsier at far har sviktende omsorgs-ferdigheter. Tvert imot, opplevde
jeg at det var en trygg og kjærlig og gjensidig tilknytning mellom far og hans to barn.”!
Psykologspesialist Lars Broch konkluderer følgende:
“Mine observasjoner og samtaler gir meg imidlertid grunnlag for å vurdere at det bildet
som fremkommer av far og hans samspill med barna gjennom sakkyndig uttalelse og dom
er for ensidig negativt fargelagt.
Når dette ensidige bildet legges til grunn for en midlertidig avgjørelse om å flytte det
eldste barnet umiddelbart ut av et hjem og et nærmiljø der hun er vel etablert og
sannsynligvis vei ivaretatt så er det grunn for å stille et stort spørsmålstegn ved om dette
er i tråd med barnets-beste-prinsippet.”
Psykolog Thuen beskriver et viktig poeng, nemlig at observasjon av adferd i stor
utstrekning handler om tolkning! At tolkning eller persepsjon er en subjektiv størrelse
gjør det fjernt fra en faglig setting å være bastant i sin tolkning, slik vi ser psykolog
Hallaråker er det i sin rapport. Hennes tolkning åpner ikke for noen tvil! Tolkning
bygger på en rekke subjektive egenopplevelser, valg og kunnskap. Det er liten tvil om at
den sakkyndige har hatt et negativt utgangspunkt i sitt syn på far, bygget på mors
negative beskrivelser av far! Den sakkyndige evner ikke ha et eget perspektiv ,en fanges
av mors perspektiv gjennom en sympati med mor!
Det er også et viktig moment at det kan være ulike metoder å tolke etter! Hvorfor var
psykolog Hallaråkers ”metode” ovenfor far den riktige? Thuen mener også at personlig
kjemi kan ha hatt innvirkning på psykolog Hallaråkers vurdering! Dette åpner for en
rekke svært subjektive størrelser som bygger like mye på trynefaktorer som faglige
størrelser. Dette kan forklare hvorfor psykolog Hallaråker begår så omfattende og
mange faglige feil i sin rapport. Det er ikke fag som ligger til grunn, men subjektive
preferanser for mor, etter at den sakkyndige får sympati med mor! Da må det i en faglig
setting gå galt.
Konklusjon
Rapporten holder ikke faglig standard
For å få til det ensidige, negative, kritiske bildet av far som beskrives av sakkyndig
Hallaråker, må det en bevist aktiv utvelgelse av negative premisser for far og en
tilsvarende bevist aktiv utvelgelse av positive premisser for mor, for å ”konkludere” som
hun gjør! Da blir det selvfølgelig ikke noen faglig konklusjon, den sakkyndige fastslår
bare udokumenterte påstander fra mor!
11

Det bildet den sakkyndige tegner av far bygger ikke på tilfeldigheter, men på en bevist
forutinntatt hypotese om at barna skal til mor. For å få til dette må:
- objektive beskrivelser fra MMPI tester forfalskes,
- kritisk datamateriale må fjernes,
- all kildekritikk må utelates,
- en ensidig vektlegging av mors udokumenterte påstander om far må fokuseres,
- fars dokumenterte negative beskrivelser av mor må taes ut av datagrunnlaget og
- det må benyttes ulike metoder på partene!
Et gjennomgående eksempel på det siste er at mens det påståes en rekke negative trekk
ved far, bygget på mors udokumenterte påstander, blir det samme trekket aldri vurdert
ved mor, noe som gjør det umulig å si noe om hvem av foreldrene som er best egnet. Far
kan i prinsippet ha mange negative trekk uten at det diskvalifiserer far, fordi det ikke er
gjort noen vurdering av disse trekket ved mor! En slik ensidig bevisst anklagende
metode mot far beviser den sakkyndiges subjektive, ensidige, forutinntatte og partiske
holdning til mor! At tolkningen av fars MMPI tests skåre blir omvendt av hva
faglitteraturen beskriver tolkningen som, beviser at den sakkyndige enten ikke har
kunnskap om tolkning av MMPI tester, eller at hun bevisst forfalsker tolkningen slik at
den passer til den forutinntatte hypotese om at mor er best omsorgsperson! Det blir som å
påstå at terrenget er feil, når det er avvik mellom terrenget og kartet! Dette er triksing
med datagrunnlaget! Den sakkyndige bidrar gjennom sin partiske deltagelse å heve
konfliktnivået i saken betraktelig og med det påføre barna problemer, det er ikke til
barnas beste !
Den sakkyndige rapport er et bevis på en faglig svindel,
der hensikten ikke er å bistå retten, men er å forlede retten!
Da blir det ikke en faglig rapport,
men et subjektivt partsinnlegg for mor!
12

Sammendrag
Vurderingen dokumenterer en rekke meget alvorlige feil ved den sakkyndiges faglige
virke og metode :
1. Ulike metoder
- en gitt adferd ”A”, problematiseres ensidig hos far, men aldri hos
mor. Dermed er det umulig å vite om mors adferd ”A”, er bedre enn
fars adferd ”A”! Kategorisk fastslåes det bare at fordi far påståes ha
en adferd ”A”, så ekskluderes far!
- fars dokumenterte beskrivelser av mor taes ut , mens mors
udokumenterte påstander om far brukes i kritikk av far.
- den fundamentale attribusjonsfeil begåes mot far, men ikke mot
mor. Fars påståtte (udokumentert) negative adferd årsaksforklares i
far, mens mors dokumenterte avvikende adferd, årsaksforklares i
omgivelsene og da i første rekke far! Far har ansvaret for sin adferd,
mors adferd skyldes omgivelsene!
- far vurderes ut i fra mors udokumenterte påstander, mens mor
vurderes ut i fra hva den sakkyndige ”observerer” (mors påstander)!
- i vurderingen av mor utelates en belastende fortid, ved at man må
”tenke fremmover”, mens ved vurderingen av far brukes mors
udokumenterte påstander om far, i fortiden, mot far!
- alvorlige trekk ved barna blir utelatt om de faller tilbake på mor,
men brukt om de faller tilbake på far!
- fars dokumenterte beskrivelser av mors avvikende adferd avvises,
mens mors udokumenterte påstander etter at far tar ut skilsmisse
legges til grunn som fakta!
- negativ adferd blir ensidig problematisert om den kan tilskrives far,
mens den samme adferd hos mor ikke problematiseres.
- Mens det for mors vedkommende i praksis ikke finnes noen
vurderinger, gjengies det betydelige vurderinger etter observasjoner
hos far!
- mens far kritiseres for at han tilsynelatende ikke ser at det kan være
”mange årsaker” til mors avvikende adferd, er det ved
beskrivelsene av mors problemadferd konsekvent en årsak,
nemlig ”far”!
- mors påstander om far etter at far tar ut skilsmisse problematiseres
ikke noe sted, mens fars dokumenterte beskrivelser av mor stadig
problematiseres!
- mor fraskrives ansvar, mens far ansvarliggjøres hele tiden!
13

2. Ensidig og forutinntatt
- Komparenter bringes inn på mors side, men utelates på fars side.
- En forutinntatt hypotese om mors fortreffelighet søkes underbygget
og alt som strider mot den utelates eller problematiseres!
- Far tillegges ensidig ansvar ved at det ensidig rettes kritikk mot fars
reaksjon på mors dokumenterte provokasjoner.
- Kritikken av far bygger ukritisk på mors udokumenterte påstander
om far.
- dokumentert kritikk av mor utelates, bortforklares og fjernes.
- beskrivelser av barna bygger utelukkende på mors udokumenterte
påstander etter at far tar ut skilsmisse.
- mors komparenter (lege, psykiater, mormor, mm) gjengir ukritisk
mors udokumenterte påstander og tillegger dem dermed ”faglig”
verdi!
- mor favoriseres ensidig fordi hun kan ”fungere” med et batteri piller
og et stort ”nettverk”.
- far klandres ensidig for å reagere på mors provokasjoner, uten at
mors provokasjon blir problematisert! Dette helt i den kliniske tankegangs
virkelighet.
- observasjon av barna hos far sykeliggjøres , mens de hos mor
årsaksforklares med problemer relatert til far!
- den sakkyndige kritiserer far for hans livssyn i relasjon til barna og
fremviser en manglende respekt for fars verdivalg vedrørende barna.
- mors udokumenterte påstander om far mangler gjennomgående
eksempler og blir aldri validert.
- det er en gjennomgående ensidig problematisering av far, og en
ansvarsfraskrivelse av mors adferd.
- når mor påstår far er psykopat får hun forståelse, og viser ”innsikt”,
når far dokumenterer mors narsissistiske personlighet viser han
”manglende evne til innlevelse”!
- fars dokumenterte kritikk av mor er ”sjikane”, mens mors
udokumenterte kritikk av far får aksept av den sakkyndige.
14

3. Faglig svikt
- MMPI skåren forfalskes og fremstilles som motsatt av tolkninger i
faglitteraturen.
- bruk av ulike metoder på partene umulig gjør sammenligning av
omsorgsevne, allikevel blir det ”konkludert”!
- barnas tilknytningskvalitet blir aldri vurdert eller sett opp imot avhengighet.
- observasjoner blandes med vurderinger.
- ingen premisser er validert eller utsatt for elementær kildekritikk
men blir allikevel lagt til grunn som fakta!
- vurderinger bygger i stor grad på den sakkyndiges ”synsinger”,
”følelser”, ”opplevelser”, ”antagelser” og ”..Den sakkyndige får
inntrykk av...”- beskrivelser. Dette er ikke faglige objektive størrelser
men subjektive preferanser.
- få ”observasjoner” relateres opp mot faglig empiri, og der det skjer
(MMPI-skåre) er de motsatt av faglitteraturen!
- mors omfattende projeksjon av egne negative trekk over på far
blir aldri vurdert.
- den sakkyndige blander en klinisk vurdering med en sakkyndig
vurdering i strid med faglitteraturen.
- far sykeliggjøres fordi han ikke behøver et stort nettverk og medisin
for å fungere, mens mor berømmes for å bruke sitt nettverk og sin
avhengighet av medisiner! Det sykelig blir normalisert, og det
normale blir sykeliggjort
- fars rett til å forsvare seg mot mors udokumenterte påstander
sykeliggjøres, mens mors udokumenterte påstander kategorisk legges
til grunn som sannheter uten noen kildekritikk!
- viktige beskrivelser blir systematisk unndratt og feiltolket i strid med
vitenskalig empiri.
- empirisk kunnskap om angst og depresjonsproblematikken til mor
blir aldri vurdert opp mot barnets beste!
- det gjøres vurderinger det ikke finnes støtte for i de beskrevne
observasjoner.
- krenkelser av barna blir oversett og bortforklart, mens de voksnes
”følelser” blir fokus!
- den sakkyndiges ”vurderinger” bygger utstrakt på subjektive,
udokumenterte påstander og blir umulig å etterprøve, noe som er et
krav til en faglig rapport!
- alvorlige trekk ved mor (splitting, projeksjon, kontroll, løgner,
ansvarsfraskrivelse, depresjon, angst, falskt selv) blir aldri
problematisert.
- Prinsipper for Nordiske psykologer brytes i et tempo det er vanskelig å
forholde seg til.
15

Vurdering av rapport
VURDERING AV RAPPORT
Analyse er skrevet med blått, rapporten er gjengitt i sort!
Gjengivelser av rapporten i analysedeeln gjøres i kursiv,
og privatpersoner er i hovedsak anonymisert.
1. OPPNEVNING AV MANDAT
I denne saken ble jeg først kontaktet telefonisk den 18.02.02 av dommer ved Bergen
Tingsrett, Ove Kjell Hole med forespørsel om å utrede saken, men I første omgang ikke
avgi skriftlig erklæring. Det var foreslått at man fra rettens side ville forsøke å få til en
mekling mellom partene med den sakkyndige til stede. Dette var bakgrunnen for
oppnevningsbrevet fra dommer Hole av 20.02.02, der det ennå ikke er utformet noe
mandat, men der Hole ber meg om å gå i gang med å undersøke saken så snart som
mulig. I et nytt oppnevningsbrev datert 4.3. drøfter dommer Hole betenkeligheter med et
forsøk på meglingsløsning, dersom jeg skal fortsette som sakkyndig om meklingen ikke
fører frem. Partene vil lett kunne oppfatte meg som ikke nøytral når jeg allerede hadde
tilkjennegitt mitt syn.
Mandatet er utformet uten at far har fått komme med innspill. Ingen av punktene tar opp
denne sakens dypere problematikk. Det er et standardisert oppsett.
Far har heller ikke fått komme med innspill til valget av sakkyndig i saken. Det er grunn
til å anta at mors advokat var den som la føringer for hvilken sakkyndig som skulle inn i
saken! Mors advokat har benyttet denne sakkyndige både før og senere!
2. FORTOLKNINGEN AV MANDATET
Mandatet I seg selv er klart, og krever etter min mening ikke videre utdypning.
Det foreligger ingen begrepsdefinisjoner på mandatets spørsmål. Metoder er ikke
spesifisert.
3. DISPOSISJON
16

Den sakkyndige vil innledningsvis beskrive den aktuelle situasjonen og sakens bakgrunn.
Den sakkyndiges egne undersøkelser I forhold til foreldrene og barna består av
omfattende samtaler med hver av foreldrene der også deres respektive forståelse av
forhistorien med hverandre og barna blir grundig vektlagt. Videre blir det fokusert på
foreldrenes individuelle livshistorier og nåværende fungering. Hvordan oppfatter de seg
selv som omsorgspersoner i dag, og hva er barnas behov? Som supplement til intervjuer
og observasjoner av foreldrene er det foretatt en personlighetstest av begge (MMPI).
Den sakkyndige har snakket med mors samboer og fars kone. Det er også foretatt
observasjoner av samspillet mellom foreldre og barn I hjemmet hos mor og hjemmet hos
far. Høsten 2001 kom det fram bekymring om det eldste barnet sin fungering på skolen
fra hennes klassestyrer, og hvorvidt hun burde undersøkes nærmere av PPT var en aktuell
problemstilling. På dette grunnlaget har jeg hatt en samtale med det eldste barnets lærer.
For å få et bilde av det yngste barnets sin fungering I barnehagen har jeg hatt samtale
med avdelingsleder I Norheimsund barnehage. Mor sin psykiske helse har vært sterkt
fokusert fra far sin side. For bedre å kunne danne meg et bilde av I hvilken grad hennes
depressive plager har influert og /eller influerer på hennes omsorgsevne, har jeg hatt
samtaler med hennes primærlege og med psykiater som behandlet henne I en periode I
forbindelse med separasjonen fra far. Den sakkyndige har ikke snakket med andre
familiemedlemmer, men har mottatt et fyldig brev fra mors mor, NN, der hun redegjør
for sitt syn på saken, historisk og I nåtidsperspektiv. Hovedinnholdet I dette brevet vil bli
kort referert.
Med utgangspunkt I en tydeliggjøring av de to barnas tilknytning og omsorgsbehov og en
vurdering av foreldrenes omsorgskompetanse vil jeg besvare spørsmålet om hvem av
foreldrene som bør ha den daglige omsorgen for barna.
Det påståes foreligge omfattende samtaler med partene, mens det dreier seg om noen få
timer.
Det påståes at foreldrenes respektive forståelser blir grundig vektlagt, men fars forståelse
og dokumenter er utelatt og fjernet i vurderingene, mens mors udokumenterte påstander
gjennomgående i vurderingene er lagt til grunn (fastslått)!
Det påståes at partenes forhistorie blir grundig vektlagt, men fars beskrivelser av denne er
fullstendig utelatt!
Det påståes at foreldrenes nåværende fungering blir fokusert, mens mors avvikende
fungering er utelatt og mors udokumenterte påstander om far er lagt til grunn som
sannhet til tross for at mors egne dokumenter i hovedsak viser at de er usanne!
Den sakkyndige påstår ”forhistorien..... ble grundig vektlagt” , mens fars beskrivelser av
forhistorien om mor er hovedsaklig utelatt, i likhet med en rekke alvorlige beskrivelser
det mor bla. måtte fjernes med politi, og det som beskrives fra far blir bortforklart. Det
som vektlegges fra fortiden er ensidig mors udokumenterte beskrivelser, mens når far gir
detaljerte dokumenterte beskrivelser fra fortiden mener den sakkyndige man må se
”fremmover” og ”glemme” fortiden.
17

Alvorlig blir det når ”konklusjoner” så begrunnes med mors påstander i fortiden uten at
den sakkyndige foretar noen kildekritisk vurdering av disse eller noen validering!
Fortiden blir brukt når den kan si noe positivt om mor og negativt om far, men
utelates når den er negativ for mor og positiv for far. Dette er en selektiv
premissutvelgelse som overhodet ikke er faglig holdbart!
Den sakkyndige påstår hun fokuserer på ”nåværende fungering”, men fars beskrivelser av
mors nåværende fungering er utelatt eller bortforklart med den fundamentale
attribusjonsfeil. Derimot blir ”nåværende fungering” beskrevet når den sakkyndige
beskriver fars frustrasjoner over mors utallig beskrevne provokasjoner! Når far
beskrives negativt årsaksforklares det i fars personlighet, mens når mor beskrives
negativt skyldes det omgivelsenes negative påvirkning! Det er en alvorlig metodefeil.
Mens far har skyld i sine negative trekk, blir mors negative trekk situasjonsforklart og
gjerne med årsak i far!
Leder i Norsk Psykiatrisk Forening, Jan Olav Johannesen, uttaler til klassekampen
2.1.2008 at : “….skulle en granske den ene parten i en tilspisset personkonflikt, skulle
det i en nøytral saksutredning vært benyttet samme metode om begge hovedparter”!
Med unntak av fars kone er alle komparenter den sakkyndige intervjuer fra mors nettverk
eller kontaktflate. Mors lege, psykiater, samboer, det yngste barnets barnehagestyrer, det
eldste barnets lærer og mormor er ikke objektive og uttaler seg selvfølgelig ikke negativt
om mor som de alle må forholde seg til! Både politi og tidligere psykiatere mor har brukt
er utelatt! Like lite som fars kone kan være objektiv om far! Det er 7 komparenter som
beskriver mor og 2, fars kone og det eldste barnets lærer, som kort beskriver far! Det gir
en opplagt skjevdeling av innformasjonstilgangen som gir ubalanse i beskrivelsene av
partene, en klar metodefeil. Alvorlig er det også at mors komparenter bare i liten grad gir
noen informasjon om barnas situasjon, men derimot betydelig innformasjon om mors
fortreffelighet!
Den sakkyndige påstår å tydeliggjøre tilknytning, omsorgsbehov og omsorgskompetanse,
men vurderer ikke noe sted tilknytningskvalitet eller omsorgskvalitet! Forutsetninger
stemmer således ikke med faktiske vurderinger, en klar metodefeil.
4. DATAGRUNNLAG
Den sakkyndiges drøfting og tilråding I henhold til mandatet er basert på følgende
datakilder:
11.03.02 Samtale med mor på mitt kontor (2 timer).
13.03.02 Samtale med far på mitt kontor (2timer).
19.03.02 Samtale med far på mitt kontor (2 timer).
24.03.02 Hjemmebesøk, samspillobservasjoner I mors hjem I Norheimsund (5timer).
25.03.02 Telefonsamtale med mor vedr. problematisk hentesituasjon.
18

01.04.02 Telefonsamtale med far vedr. for sein tilbakelevering av det yngste barnet etter
samvær.
01.04.02 Telefonsamtale med mors venn vedr. samme tema.
02.04.02 Hjemmebesøk, samspillobservasjoner I fars hjem I Bergen (2 timer).
03.04.02 Administrasjon av MMPI-test, far på mitt kontor.
05.04.02 Samtale med klassestyrer for det eldste barnet, NN på mitt kontor (1,5 time)
09.04.02 Samtale med overlege NN, psykiater ved Betanien distriktspsykiatriske senter
(0.5 time, pr. telefon)
18.04.02 Mottatt brev fra mors mor.
22.04.02 Samtale med lege NN, Omnia legesenter (1/2 time, pr. telefon)
22.04.02 samtale med mor på mitt kontor (2 timer)
22.04.02 Administrasjon av MMPI-test, mor.
27.04.02 Hjemmebesøk, samspillobservasjoner I fars hjem (21/2 time)
29.04.02 samtale med avd.leder I Norheimsund barnehage (

5. BAKGRUNN FOR SAKEN
5.1 Daglig omsorg og samvær - Historikk
Foreldrene mor f. xx og far f. yy traff hverandre via en kontaktannonse. De ble samboere
samme år og giftet seg I juni 1996. De ble separert I juni 1999 og skilt året etter. Barna
eldste barnet f. xx og yngste barnet f. yy har hatt forskjellige omsorgsituasjoner etter
samlivsbruddet, I det, det eldste barnet har bodd fast hos far mens det yngste barnet har
bodd fast hos mor. Det ble ifølge far inngått skriftlig avtale mellom partene den 07.05.99
der det fremgår at barna skal bo fast hos mor ”inntill videre” men der far har ”ubegrenset
samværsrett til begge barna”. I en ny privat avtale, inngått 27.05.99 heter det at det eldste
barnetv skal bo hos far mens det yngste barnet skal bo hos mor. Også I denne avtalen
heter det at far har ”ubegrenset samværsrett til begge barna”.
Partene var ikke enige om den daglige omsorgen for det eldste barnet. Det ble forsøkt
megling, men uten resultat, meglingsattest ble utstedt 31.03.00. Ny avtale mellom partene
ble undertegnet den 01.04.00. Mor mente det var best at barna bodde sammen, og at det
eldste barnet skulle flytte til henne. Hun stevnet far for Bergen Byrett og fikk medhold I
dom av 22.11.00. hun fikk ikke medhold I sin begjæring om midlertidig avgjørelse.
Heller ikke I lagmannsretten fikk hun medhold I sitt krav om midlertidig avgjørelse. Tre
dager etter kjennelsen utarbeidet far en avtale vedrørende barna. Mor inngikk forlik og
gikk med på avtalen. Det er den som gjelder pr I dag.
I avtalen mellom foreldrene har det ligget til grunn intensjoner om en ganske utstrakt
samværordning begge veier og at barna skal ha mest mulig tid hos hver av foreldrene
sammen med hverandre. Når det gjelder foreldrenes syn på hvordan samværordningen
har vært og blitt praktisert, er det ulikt. Den sakkyndige har I løpet av prosessen opplevd
gjentatt fokusering fra begge sider på at den andre bryter, forandrer på, saboterer eller på
annen måte ikke overholder gjeldende avtale, med andre ord er konfliktnivået mellom
foreldrene meget høyt.
Faktisk hevder mor at hun har hatt det eldste barnet langt mer enn forutsatt I avtalen,
mens far på sin side ikke har hatt det yngste barnet like mye som avtalen. Far mener på
sin side at mor I for stor utstrekning har delt barna under samvær, fordi hun ikke har
maktet å ha omsorgen for begge samtidig. Det synes ikke som om det er innarbeidet faste
rutiner for henting og bringing av barna, verken med hensyn til dager og klokkeslett eller
til sted for hente/bringing eller transportmåte. Og begge foreldrene beskylder hverandre
for å være uvillig til å planlegge og umulige å samarbeide med. Det siste avspeiler seg for
eksempel gjennom at foreldrene per idag bare kommuniserer via sine advokater. Ut over
dette, som er et generelt utgangspunkt, velger den sakkyndige å overlate til advokatene å
diskutere detaljene I den eksisterende praktiseringen av samværordningen for retten.
Det påståes at ”partene ikke var enige om omsorgen for det eldste barnet”, mens det
gjaldt begge barna! Det er mors påstander som her tillegges situasjonen. Dette
underbygger at den sakkyndige ensidig tillegger mors syn i sin oppfattelse av sakens
fakta, hvilket ikke er korrekt!
20

Den sakkyndiges bruk av ”gåseøyne” i sin beskrivelse av hovedsakelig fars utsagn
bærer ensidig preg av å gi et negativt bilde av far. Ingen steder benyttes denne språklige
”latterliggjøring” og mistenkeliggjøring rundt mors beskrivelser eller påstander.
Beskrivelser av partenes avtaler blir løsrevet fra den rådende situasjon avtalene ble
inngått i. Bevist beskrives i gåseøyne bruddstykker av en avtale, mens situasjonen
avtalen gjaldt i utelates.
Interessant er det at den sakkyndige beviser at mor snakker usant, for den sakkyndige
viser til avtaler mor i prosesskriv påstår partene ikke hadde, selv om retten i 2000, som
den sakkyndige, også bekrefter avtalenes eksistens. Mor påstår i stevning i 2000:
”Partene hadde ikke noen skriftlig avtale vedrørende fellesbarna, mor hadde omsorgen
for det yngste barnet, og det eldste barnet bodde i perioder mest hos sin far.”
Faktisk refererer den sakkyndige nettopp fra disse avtaler. ”I avtalen mellom foreldrene
har det ligget til grunn intensjoner om en ganske utstrakt samværordning begge veier og
at barna skal ha mest mulig tid hos hver av foreldrene sammen med hverandre”. Videre
skriver den sakkyndige at :
” ... det eldste barnet har bodd fast hos far mens det yngste har bodd fast hos mor”. Noe
som igjen strider mor mors påstander, for hun påstår det eldste barnet var like mye hos
mor som hos far, om ikke mer hos mor!!!
Den sakkyndige reagerer ikke på mors usanne fremstilling av saken. Det påståes videre at
”partene” ikke var enige, mens dokumentasjonen viser at det var mor som hele tiden
krevde forandring, mens far holdt seg til avtalen. Fremstillingen bygger slik vi ser den
sakkyndige ordlegger seg, utelukkende på mors virkelighetsforståelse! Det er
gjennomgående for rapporten!
Likeledes er det opplagt galt når den sakkyndige påstår at mekling 31.3.2000 var
uten resultat, for resultatet var avtalen av 1.4.2000, dagen etter, noe den sakkyndige
selv beskriver. Mor derimot påstår at det ikke var noen avtaler og av det kan den
sakkyndige antatt at mekling ikke førte frem! Også retten i 2000 legger til grunn at
avtalen var et resultat av meklingen! Dette underbygger den sakkyndiges manglende
forståelse og innsikt i saken.
Den sakkyndige refererer ensidig til hva mor påstår uten å se om det er til barnas beste!
Det er således ikke vurdert om det for barna var grunnlag for mors rettssaker!
Problemene rundt mors stadige bytting av samværtidspunkter 2001/2002 blir heller ikke
vurdert selv om det er beskrevet som problem for barna.
Det eneste den sakkyndige synes vurdere er fars reaksjon på mors provokasjoner.
Far kritiseres i realiteten for å stanse mors omfattende byttinger av samvær, noe mor
påstår er både avtalebrudd og hindring av samvær! Far kritiseres så for å skape
uoversiktlighet i barnas samvær, mens det i realiteten er mor som destabiliserer og far
som stabiliserer. Igjen må den sakkyndiges forståelse bygge ensidig på mors
virkelighetsoppfatning!
21

Den sakkyndige unnlater å vurdere hvordan partene bidrar i konflikten. Det er
forutinntatt og generalisert å legge til grunn at begge bidrar likt uten å undersøke dette!
Påfallende blir det når mors påståtte avtalebrudd er at hun får se Det eldste barnet mer
enn avtalen tilsier og at Det yngste barnet ikke får se far så mye som avtalen tilsier. Det
er en ganske rigid adferd, når mor går til sak nettopp fordi hun vil se barna mer! De
påståtte avtalebrudd favoriserer mor, uten at den sakkyndige vurderer dette som en del av
”konflikten”!
Den sakkyndige gjengir og legger til grunn det mor ”..hevder..” uten å validere disse
påstander. Heller ikke hva far ”..mener..” blir validert. Videre benyttes det beskrivelser
som ”Det synes som om...” mens det, det synses om, faktisk er detaljregulert i avtaler!
At hva noen ”hevder”, ”mener” eller ”synser” ikke har noe i en faglig setting å gjøre
reduserer den rapportens faglige verdi om dette ikke samtidig blir validert! Det skjer
ingen kildekritisk vurdering noe sted!
Videre påstår den sakkyndige at ” ..begge foreldrene beskylder hverandre for å være
uvillig til å planlegge og umulige å samarbeide med” og begrunner dette med at ”..
foreldrene per i dag bare kommuniserer via sine advokater”! Ikke noe sted gjøres det
noen vurderinger av at mor ensidig nekter å snakke med far, mens far gjentatte
ganger innbyr til samtale! Dette beskriver den sakkyndige som ”..et generelt
utgangspunkt”! I realiteten tillegges far mors passive aggresjon!
Dette underbygger en forutinntatt holdning i saken. Deretter unnlater den sakkyndige å
validere samværordningen ved å ”... overlate til advokatene å diskutere detaljene I den
eksisterende praktiseringen av samværordningen”! Den sakkyndige legger til grunn og
generaliserer at denne saken er lik ”alle andre saker” og overlater beskrivelsene av
ulikhetene til ”...advokatene”! Dermed fraskriver hun seg ansvaret for å begrunne sin
egen forståelse eller ”synsing” av problematikken i denne aktuelle saken!
Dette er ikke en faglig forankret, men underbygger en forutinntatt, generalisert
vurdering løsrevet fra enhver etterprøvbarhet! Det gjøres ikke noen faglig vurdering
av de beskrivelser som gies. Den sakkyndige unnlater bevist å diskutere detaljene og
dermed premissene for sin ”forståelse” av saken. Mors oppfattelse av virkeligheten
legges uten noen kildekritisk gjennomgang til grunn som sant!
Allerede i den sakkyndiges ”generelle utgangspunkt” fremkommer det alvorlige faglige
svikt som svekker rapportens faglige troverdighet. Det fremkommer direkte usanne
vurderinger og faktiske feil blir lagt til grunn som sannhet! Det må jo gå galt!
22

DEL II: DEN SAKKYNDIGES UNDERSØKELSER
6. DEN SAKKYNDIGES EGNE UNDERSØKELSER I FORHOLD TIL
FORELDRENE OG BARNA.
Her legges det til grunn en forståelse om at det som er beskrevet over og som kalles
”..det generelle utgangspunkt...” er sakens ”fakta” eller utgangspunkt slik det oppfattes
av den sakkyndige! Som vist over holder dette utgangspunkt ikke faglig eller valid
standard. Det er generalisert og forutinntatt og på flere punkter direkte galt som vist over.
6.1 Fra samtaler med mor
Samtalene med mor fant sted på mitt kontor den 11.03, 22.04.02 og 08,05. I tillegg hadde
vi samtaler under hjemmebesøk den 24.03 og 07.05.02.
Fra samtale 11.03.02: Dette er det første møtet mellom mor og den sakkyndige. I
utgangspunktet stiller jeg det åpent, ber henne om å gi utrykk for sitt syn på saken. Hun
forteller at den utløsende årsak til at hun gikk til søksmål nå er at det eldste barnet sin
lærer I november 2001 kom og fortalte at hun var bekymret for det eldste barnet, at det
eldste barnet var blitt mer innesluttet og vanskelig å få kontakt med, og lærer lurte på om
de skulle kontakte PPT. Mor beskriver det eldste barnet som I utgangspunktet et
beskjedent barn av natur, uten at læreren har oppfattet dette som et problem
tidligere. Nå gav imidlertid læreren utrykk for at hun var vanskelig å komme I
kontakt med, at hun trakk seg tilbake og var ”fjern”. Mor mener at en mulig forklaring
på dette kan være at far giftet seg på nytt I Thailand I juni 2000, og at hans kones to
thailandske barn kom til Norge høsten 2001. Mor tror at dette har vært en stor utfordring
for det eldste barnet å plutselig få to ”søsken” fra et annet land, som ikke snakker norsk.
Hun har vært vant til å være aleine hos far.
Mor gir utrykk for at hun I hele prosessen etter at hun flyttet ut I forbindelse med
separasjonen I 1999 har hatt dårlig samvittighet ovenfor det eldste barnet, at hun har
sviktet henne, og I alt for stor grad har latt seg styre av en sterk og dominerende mann
som har hatt en enorm makt over henne. I følge mor har han tidlig I forholdet fortalt
henne at hun ikke må tro at hun automatisk vil få omsorgen for barna dersom forholdet
tar slutt. Hun forteller at hun var meget nedkjørt sommeren 1999. Hun hadde nettopp født
det yngste barnet (ved keisersnitt) og hun opplevde at ektefellen var utro. Selv om han
alltid hardnakket har benektet dette mener hun bestemt at han traff sin nåværende kone
allerede da hun lå på klinikken I mars 1999. Hun følte seg svært avvist av mannen på
den tiden.
Mors psykiske helse: Mor forteller spontant at hun har hatt en vanskelig barndom preget
av at far utviklet et problematisk forhold til alkohol og at mor hadde liten tid til
henne fordi hun arbeidet mye. Hun betegner seg selv som et ”utrygt barn” og er redd
for at det eldste barnet skal få det på samme måten, hun er redd for å gjøre de samme
feilene som ble gjort mot henne. Hun forteller at hun gikk i terapi til psykiater
23

Wimpelmann tidlig på 90-tallet med utgangspunkt i at hun ville arbeide med vanskelige
barndomsopplevelser. Hun mente hun gikk dit 1-2 ganger i uken I ca. 1/2 år. Hun fikk
også medisiner mot depresjon i denne perioden. Hun sluttet da hun ble gravid (med
barn med ryggmargsbrokk). I etterkant av separasjonen I 1999 gikk hun til psykiater
Psykiater på Betanien DPS I 2000/2001. Hun bruker fortsatt seroxat. Men hun opplever
det som trist at far stempler henne som ”gal” i år 2002. Hun har alltid vært åpen om
sine problemer, og mener dette har blitt brukt mot henne. Opplever at far har psyket
henne ned med uttalelser som ”du er gal, du greier ikke noe, greier aldri å begynne i jobb
igjen”.
Hun forteller spontant at hun og samboeren har kontakt med familierådgivningskontoret
(Bjørgvin). En av de viktigste grunnene til at hun tok kontakt der var ønske om råd og
veiledning i forhold til det eldste barnet. Hun har vært svært I tvil om hva hun skulle si til
det eldste barnet. Skulle de f.eks. innformere henne om den pågående saken? De er ut
fra situasjonen blitt rådet til å gjøre dette, i følge mor. Det eldste barnet har også vært
grenseutprøvende i den senere tid, og mor har søkt råd om hvordan de skal takle dette.
Mor sier hun fremdeles bebreider seg selv for at hun ikke var sterk nok til å ta med seg
det eldste barnet da partene ble separert. Den sakkyndige problematiserer det faktum at
hun fikk medhold i Bergen Byrett høsten 2000 i at begge barna skulle bo hos henne, og
lurer på logikken i at hun da inngikk avtale med far i januar 2001, og at saken ble
forlikt sommeren 2001. Hennes forklaring på dette er at far sa han kom til å anke
saken, og at hun ikke hadde en sjanse i lagmannsretten. Samtidig fikk hun vite at
ankesaken ikke kom til å komme opp før om ett år. Hun følte seg sliten og presset og
orket ikke tanken på at det skulle gå ett år til før saken ble avklart. Hun skrev under på
avtalen mot at han skulle trekke anken, tenkte at da måtte det bli fred, tvert i mot krig og
ufred i 2.5 år, i følge mor.
Fra samtale 22.04.02: Mors beskrivelse av det eldste barnet. Det eldste barnet er veldig
leken, opptatt av lek og fantasi, rollespill, skal alltid være diverse dyr. Samtidig oppleves
hun som utrygg, liker å bli klødd på ryggen, holde i hånden. Viser mer og mer at hun
savner mor, gråter når hun reiser fra mor. Hun sa når hun reiste i går (etter samvær) at
hun ville ha vært der en uke til. Mor var med i bilen til byen, dette satte hun tydelig pris
på, sa jippi. Hun spør ofte mor hvor lenge hun skal være der, virker ikke som hun har styr
på dette, og blir glad når mor forteller henne at hun har tid igjen. Det eldste barnet har
sterk vilje, er trassig og kan være grenseutprøvende. Dette opplever mor ganske mye
for tiden. Hun nevner et eksempel fra helgen der det eldste barnet var stygg mot sin
kusine, men nektet å innrømme det, nektet å si unnskyld. Mor opplever at hun har blitt
mer trassig/i opposisjon til mor i det siste. Dette er ikke alltid enkelt, spesielt kan det
være vanskelig ta tak i negativ adferd fordi det eldste barnet er så lite hos mor. Mor vil
jo helst ikke at samværene skal bli preget av kjefting og konflikter. Samtidig er mor
tydelig på at hun mener det er helt nødvendig at hun står i mot presset og ikke gir etter i
forhold til det eldste barnet sin grenseutprøvende adferd. Det er viktig at det eldste barnet
lærer seg sosiale omgangsformer, som å si takk når hun får noe og unnskyld når hun har
gått for langt. Dette er noe hun ikke lærer hos far i følge mor.
24

Mor opplevde svangerskapet som vanskelig. Hun var svært engstelig for at det skulle gå
galt ut fra erfaringene med senabort/fødsel av gutt med ryggmarksbrokk året før.
Fødselen var dramatisk, mor fikk feber/infeksjon. Barnet ble forløst ved hjelp av tang.
Det eldste barnet ble tatt fra henne og plassert på barneklinikken første døgn til
observasjon. Mor opplevde dette som svært belastende. Det var også belastende at hun
ikke greide å amme barnet, hadde nederlagfølelse i forhold til dette. Det eldste barnet var
4050 g ved fødselen og 53 cm lang. Etter hvert som mor fikk behandling for sin
depresjon falt hun godt til ro i morsrollen, koste seg med barnet. Det eldste barnet var ”en
engel” som baby, spiste og sov. De var mye ute på tur. Etter hvert som det eldste barnet
vokste til brukte de mye tid på å se i bøker, pusle puslespill. Det eldste barnet gikk i
musikalsk barnehage da hun var 2 år. Mor beskriver dette som en god tid, men savnet
samtidig engasjement og tilstedeværelse fra mannen sin side, følte seg nokså aleine.
Vurdering: Den sakkyndige merker seg at mor forteller om det eldste barnet sine første
leveår med varme og innlevelse. Hun smiler mens hun beskriver tiden hun hadde
sammen med det eldste barnet.
Mors beskrivelse av Det yngste barnet: Det yngste barnet var veldig rask, kvikk av natur,
veldig åpen, veldig til å gå til alle, ikke redd folk, blid og fornøyd, men har begynt å bli
redd i det siste, gir utrykk for at hun er redd for at mor skal gå fra henne, sier dette
ofte om kvelden når hun har lagt seg, må ha forsikringer om at mor skal være der/passe
henne. Har begynt å si spontant at hun ikke vil til pappa. Mor har spurt henne hvorfor,
men ikke fått noe svar. Det yngste barnet snakket tidlig, har et godt språk. Har begynt å
spørre etter det eldste barnet når hun ikke er der. Opplever at hun savner det eldste barnet.
Hun er et følelsesmenneske, mor ser mer av seg selv i henne, må skje noe hele tiden,
litt sjalu på NN (mors samboer), men tydelig glad i han også.
Svangerskapet var vanskelig. Mor følte seg avvist av far. Hun var ambivalent til
graviditeten, I ettertid kan hun ikke skjønne at hun prøvde å bli gravid etter
spontanabort I 1998. Forholdet til far hadde definitivt begynt å skjære seg. Hun opplevde
svangerskapet som en ensom tid, også naboene reagerte på at hun var så mye alene. Det
var på denne tiden I forbindelse med hans mange Thailands turer at hun begynte å få
mistanke om at han hadde en annen, bl.a. ut fra noen bilder av hans nåværende kone som
han kom hjem med. Det yngste barnet ble født med planlagt keisersnitt, veide 4060 g og
var 53 cm lang. Hun var også en rolig og lett baby å ha med å gjøre.
Mors syn på far som omsorgsperson: Vedrørende begge barna forteller mor i denne
samtalen at det alltid har vært et problem at barna er røde nedentil når de kommer
fra far. Allerede I 1999/2000 opplevde hun at det eldste barnet hadde så vondt I skrittet
at hun gikk med beina rett ut. En venninne av mor satte henne da på tanken om at det
kunne være snakk om misbruk av barnet, men mors reaksjon var at hun ikke kunne tro
at far var slik. Etter dette har tanken slått henne flere ganger, uten at hun helt har kunnet
ta den på alvor, og begrunner det med at hun alltid har opplevd far som reservert og
redd for kroppskontakt. Hun tok likevel bekymringen opp med han ved en anledning.
Det resulterte i at han ble sint. Hennes forklaring på rødheten/sårheten er manglende
hygiene og stell. Det yngste barnet bruker fortsatt bleier. Mor har forsøkt å få far til å
25

uke spesielle salver, men dette har han avvist og sagt at de bruker pudder i stedet. Mor
stoler ikke på at far ivaretar barnas basisbehov i forhold til stell og hygiene. Hun tror
heller ikke han er i stand til å bedømme deres behov i forbindelse med sykdom, og
refererer i den forbindelse til en episode der det yngste barnet hadde falsk krupp, og far
måtte spørre mor hva han skulle gjøre. Hun mener at hverdagen hos far er preget av
manglende rutiner i forhold til leggetider. Det er problemer forbundet med å få det
eldste barnet til å vaske håret. Mor tror at hun får styre med dusjingen og hårvask selv når
hun er hos far.
Mor utrykker bekymring i forhold til at far skal ha langvarige og/eller hyppige samvær
særlig med det yngste barnet. Hun mener for eksempel at 14 dagers sammenhengende
samvær om sommeren er nok. Hun liker ikke at det eldste barnet blir med han til
Thailand I 4 uker, synes det er for lenge. Det yngste barnet får ikke være med til
Thailand, mor synes hun er for liten. Hun har ikke pass. Mor har undersøkt med
passkontoret, det yngste barnet må ha mors underskrift for å få pass, noe mor ikke
har tenkt å gi. Mor er blitt rådet av passkontoret til evt. å skrive et brev til dem der hun
melder sin bekymring. Denne problemstillingen er også drøftet med advokaten. Dersom
mor vinner saken I tingretten mener hun at barna bør behandles forskjellig I forhold
til hvor mye samvær de skal ha med far. Det eldste barnet er glad I faren og knyttet til
han på en helt annen måte enn det yngste barnet og bør derfor få mer samvær, I følge
mor.
Generelt om barnas behov sier mor at de har behov for trygghet og forutsigbarhet og
at de vet hvor de skal være til enhver tid. De trenger rutiner, å lære folkeskikk og
sosiale ferdigheter. Hun mener at far er en person ”alle” reagerer på. Han sier ikke
takk eller gratulerer med dagen eller unnskyld.
Mors bakgrunnshistorie: Mor er oppvokst på Askøy som yngst av 4 søsken. Hun har en
bror som er 2 år eldre, en bror som er 3 år eldre og en søster som er 6 år eldre. Alle
søsknene bor på Askøy. Hun beskriver forholdet til alle som godt, men det er ikke alle
hun har like mye kontakt med. Alle søsknene har stilt opp og støttet henne I forbindelse
med bruddet med far. De var også med og hjalp henne praktisk i flytteprosessen. Av alle
søsknene nevner hun spesielt yngste bror, som hun har følt seg svært knyttet til I
oppveksten og fortsatt har et meget godt forhold til.
Hun beskriver forholdet til far (nå 74) som godt og nært da hun var liten. Mor
arbeidet mye, også om nettene (som sykepleier), da var det far som tok seg av henne. På
ett eller annet tidspunkt begynte far å drikke, hun tror dette har sammenheng med
problemer I forbindelse med jobben som forskalingssnekker. Hun husket at hun og
broren lette etter tomflasker, at far ble sint/hissig/høyrøstet av å drikke, og at det var
vanskelig å ta med seg venner hjem I denne tiden. Hun beskriver forholdet til far som
ambivalent I dag; det var et før og etter den dagen hun oppdaget det med alkoholen. Men
I dag har ikke far problemer med alkohol, og forholdet har normalisert seg. Hun har
opplevelse av at far er opptatt av hvordan det går med henne, og at han vil henne og
barna vel. Hun opplever mye hjelp og støtte av eldste søster og hennes kjæreste I sin
26

egen tenåringstid. Hun opplevde seg selv som ansvarlig for far, var hjemme og tok
seg av han, følte ansvar for familien, selv om hun var yngst.
Forholdet til mor (nå 70) beskrives som godt, men svært tett. Hun kan snakke med
mor om alt, men noen ganger føler hun at hun ikke kan si meningen sin fordi
forholdet er så tett. Hun beskriver mor som en reflektert person. Mor har aldri vært
begeistret for hennes valg av ektefelle, men samtidig har hun latt henne styre dette selv.
Hun har kritisert far men kan også støtte han og gir ikke alltid datteren ubetinget støtte.
Mor gikk barneskole, ungdomskole og videregående skole på Askøy. Hun var flink I de
fleste fag, og flittig med leksene. Jobbet 1 1/2 år på en fabrikk etter gymnaset, fordi hun
var I tvil om hva hun skulle bli. Beskriver dette som en fin tid. Tok sykepleien I perioden
1989 til 19992. hun fikk gode karakterer og god praksisevaluering. Hun hadde noen
kjærester. Traff far I 1991. Opplevde at problemene begynte da. Far hadde lite å gjøre,
dårlige tider for firmaet, lite penger. Hun var nyutdannet, ville helst ha jobbet på
lungeavdelingen, men fikk jobb på en avdeling på Psykiatrisk klinikk der det var svært
store personellkonflikter/ledelseskonflikter. Opplevde at hun ikke passet der I det hele.
Gikk I terapi til psykiater Wimpelmann I denne tiden. Mor har tatt utdanning som
legesekretær I tillegg til sykepleierutdanningen. Imidlertid er det begrenset med jobb
muligheter I Norheimsund. Hun planlegger å arbeide som sykepleier I 50% stilling fra
høsten av, og det blir innstilt på 50% uførpensjon, jfr. psykiater NN.
Mor ble gravid og fødte barnet med ryggmarksbrokk I 1993, noe som var svært
traumatisk. Hun opplevde lite støtte fra far, han viste lite følelser i denne
forbindelsen. Hun vurderte stadig om hun skulle gå i fra far, men på ett eller annet
vis var hun svært avhengig av ham. I tillegg hadde hun en sterk moralkodeks som
gikk ut på at hun ikke måtte svikte han. Hun støttet han I forhold til økonomi og orket
ikke at han skulle sitte der igjen alene. Senere ble det et argument for å bli i forholdet
at de hadde fått barn sammen. Også i senere tid har hun støttet far økonomisk. Så sent
som for ett år siden, hjalp hun han, på hans oppfordring, å få satt ned bidragsgjelden hans
ved å skrive en uttalelse til trygdekontoret, uten at dette førte til noe positivt for hennes
del. Hun får fortsatt bare minstebidrag. Hun utrykker I det hele skepsis til hans økonomi,
kan ikke skjønne hvordan han greier seg økonomisk, slik hun kjenner han. Hun imøtegår
hans fremstilling av at det hele tiden har vært han som har støttet henne økonomisk.
Hun gir utrykk for at hun aldri har vært interessert I hat og konflikter I forhold til
far og samarbeidet om barna, men at hun etter hvert ser mer og mer tydelig at hun har
vært urealistisk. For eksempel forsøkte han flere ganger å få han med på
meglingsmøter med advokatene før hun satte I gang denne saken, uten å få respons
hos han. Hun betegner seg selv som naiv, som en som vil tro det beste I alle. I forholdet
til far har hun vært grei men dum, eller dumsnill, i følge henne selv. Hun kommer igjen
inn på fars disposisjoner. Forteller at han reiste til Danmark da det eldste barnet var 2
dager gammel. Mor tror han var borte I en uke. Den dag i dag vet hun ikke hva han
gjorde der. I svangerskapet med det yngste barnet reiste han månedlig til Thailand.
Når det gjelder oppstart av butikken med thailandske varer hadde hun sagt seg interessert
I å være med på dette, men hun følte det gikk altfor fort. Hun opplevde at far handlet og
27

handlet. Han lånte penger I hennes navn. Da de solgte den felles boligen I Fjellveien
delte de overskuddet likt, og fikk 500.000 kr. hver. Mor avviser kategorisk at hun har
kommet best ut av det økonomisk. Tvert I mot hevder hun at far beholdt alle de
verdifulle eiendelene da hun flyttet ut, som dyr tv, Bang Olufsen stereoanlegg, dyr kunst
og møbler. Riktignok fikk hun penger til å anskaffe nytt, men ikke I samme
prisklasse. Hun sier også at dette ikke var noe som betydde så mye for henne i den store
sammenhengen, men hun føler at det er viktig å komme med sitt synspunkt nå fordi
far hevder at hun har tjent så mye økonomisk på oppgjøret.
Fra samtale 08.05.02: I denne samtalen ble ulike punkter som har kommet frem underveis
i arbeidet tatt opp og drøftet med mor.
Først refererer jeg til hjemmebesøket I går, at det eldste barnet var så sprudlende. Mor
sier at det er typisk at det eldste barnet svinger veldig, kan ha gode dager og dårlige
dager, at hun går med masse tanker og problemer som hun ikke gir utrykk for, hun
sier ingenting, er helt lojal. Mor tror det må være fælt å være så lojal. Det eldste
barnet har ved en anledning sakt at hvis hun skal bo hos mamma så er hun redd for
pappa som må bo aleine.
Jeg spør mor om det yngste barnet har sluttet med smokk. Det gjorde hun I februar, før
hun begynte I barnehagen, I følge mor, og dette er sammenfallende med det de sier I
barnehagen. Når jeg forteller henne det blir hun overasket over at hun fortsatt bruker
smokk hos far, og synes det er rart, siden hun opplever dette som mangel på samarbeid
fra hans side. Dessuten sa han, da mor tok temaet opp med han en gag etter jul, at det
hadde hun sluttet med for lenge siden. Mor lurer på om hun har behov for smukk hos far
fordi hun savner mor. Det yngste barnet har for øvrig fortalt mor at hun har hatt smukk
hos pappa, at pappa har smukk I bilen, men mor har ikke tatt det helt på alvor. Det eldste
barnet har fortalt mor at Chritica skifter bleier på det yngste barnet, I følge mor.
Mor bekrefter fars utsagn om at det eldste barnet ikke tåler kjeft, men på et annet
grunnlag. Når mor snakker til det eldste barnet, stikker hun fingrene I ørene,
melder seg ut, vil ikke høre. Mor har arbeidet mye med dette, også tatt det opp med NN
på familierådgivningskontoret og fått råd om hvordan hun skal takle dette. Det er viktig
at det eldste barnet ikke slipper unna med det hun har gjort, at hun må innrømme,
gjøre opp, si unnskyld. Mor har lurt på om far møter det samme problemet, men har
ikke spurt han. Hun forventer bare at han ikke vil innrømme noe, at han takler alt så
bra, at der ikke er problemer. Mor gir utrykk for at dette er en generell holdning fra
far sin side.
Når det gjelder bekymringen for det eldste barnet fra skolen sin side i fjor høst sier
mor at hun opplever at lærer har vært for tilbakeholden med å gå videre med dette,
og at også rektor har vært for tilbakeholden. Mor har erfart at lærer har snakket med
far, at far sier at han skal ordne opp, og så blir det ikke gjort mer. Men mor har fått
støtte fra flere hold på at det eldste barnet bør undersøkes nærmere med tanke på
28

om hun trenger behandling. Bl.a. har hun fått støtte fra sin behandler på
familierådgivnings-kontoret og av sin venns sin mor, som er førskolelærer. Mor
opplever ikke at lærer tar parti, men at hun ikke griper nok fatt i problemene. Mor føler at
lærer er redd for far og vil unngå konflikter.
Når det gjelder ordningen med fri for det eldste barnet annenhver fredag så var dette
noe som kom i stand etter forslag fra familierådgivningskontoret, I følge mor. Mor
sin intensjon var at det eldste barnet skulle få mer ro og slippe og farte så mye frem og
tilbake. Grunnen til at mor ikke tok det opp med far på forhånd var at hun var
sikker på å få nei fra ham. Da rektor gikk inn på ordningen var hun klar over dette, og
lovet mor å sjekke angående de rent juridiske sidene, siden det eldste barnet bodde fast
hos far. Likevel ble ordningen omgjort umiddelbart, da far oppdaget den, og mor
opplever dette som unnvikende fra skolen sin side.
Mor er usikker på hva som vil skje med det eldste barnet dersom hun vinner saken. Hun
er utrygg i forholdet til far sin reaksjon. Hva vil han si til det eldste barnet? Det verste
som kan skje er at han tar det eldste barnet med seg, f.eks. til Thailand, og holder
henne der. Likevel opplever hun at hun ikke hadde noe annet valg enn å gå til sak. Hun
er sikker på at barna har det best hos henne, og refererer her til trygghet, grenser,
stabilitet og sosialt nettverk. Hun sier at hun kunne ha strukket seg langt dersom hun
hadde vært trygg på at barna hadde det godt hos far.
Vurdering: Den sakkyndige opplever mor som bekymret for barna sin omsorgsituasjon
når hun er hos far, særlig det eldste barnet, men også det yngste barnet.
Den sakkyndige beskriver at mors årsaksforklaring til rettsaken i 2002 var påstander om
det eldste barnets problemer på skolen høsten 2001!! At problemene var over tidlig i
2002 tilsier at en rettssak sommeren 2002 ikke bygger på en slik påstand! Andre årsaker
er mer sannsynlige!
Det blir ikke problematisert hva mor skal ha gjort for å bedre barnets påstått vanskelige
situasjon, før en så drastisk ting som rettssak blir iverksatt av mor, bare at mor mener
årsaken ligger i fars nye familiesammensetning. Dette til tross for at mor også hadde en
ny familiesammensetning! Det er å merke seg at begrunnelsen i retten 2000 var en annen!
Påfallende er det at den sakkyndige ikke problematiserer mors årsaksforklaring på
barnets problem. Dette i sterk kontrast til fars årsaksforklaring, med det barnet gav
utrykk for var problemet, nemlig mors omfattende samværbyttinger. Den sakkyndige
kritiserer senere far for ikke å se at årsaker kan være ”komplekse”! I sin egen fremstilling
derimot legger den sakkyndige til grunn en endimensjonal forståelse! Noen slik kritikk
skjer ikke rundt mors ensidige årsaksforklaring. Mors årsaksforklaring var at far fikk ny
kone, at mor fikk ny venn blir ikke nevnt! Dette underbygger en klar
forskjellsbehandling av foreldrene som ikke er forenlig med det faglig kravet om bruk av
like metoder ovenfor partene. Når så far kritiseres for å vektlegge den årsaken barnet
tilkjennegav, reises det ingen kritikk mot mor når hun kommer med en årsak!
29

Videre skjer det allerede her i første møte med mor en vurdering av hva mor sier opp
mot hva lærer forteller når den sakkyndige skriver ” Mor beskriver det eldste barnet som
i utgangspunktet et beskjedent barn av natur, uten at læreren har oppfattet dette som et
problem tidligere.”
Det blir ikke problematisert at far først ble gjort oppmerksom på barnets ”problem” når
mor vil gå til rettssak! Om barnets problemer var så alvorlige, hvorfor kontaktet ikke
mor, far? Skolen hadde ikke gitt noen signaler til far, der barnet bodde, om alvorlige
problemer. At mor på dette tidspunkt også hadde fått en ny venn barnet måtte forholde
seg eller at mor hadde flytteplaner vurderes heller ikke. Mor beskriver ikke noe sted at
hun prøvde å hjelpe barnet. Først etter at far blir oppmerksom på problemet og griper inn,
bedres barnets situasjon.
Det far gjorde var å stanse den omfattende byttingen av samvær mor stadig krevde. Det
bedret barnets situasjon, mens mor brukte denne stansen av byttinger til å kritisere far
for å ”nekte” samt ”sabotere” samvær! Mens far var bekymret for, og tok seg av barnet,
var mor bekymret for seg selv uten å reflektere over barnet, og lagde konflikt av det
tiltaket som hjalp barnet, nemlig stans i stadige samværbyttinger!!
At fars familiesituasjon ikke kunne være en viktig årsak ser vi ved at barnets situasjon
bedret seg når far grep inn, uten at fars familiesituasjon forandret seg. Det far gjorde
(stans i samværbyttinger) hadde effekt. Likeledes er det et faktum at fars familiesituasjon
hadde vert slik de siste 2 år før barnet tilkjennegav problemer! Det som i hovedsak
forandret seg på det tidspunktet barnet tilkjennegav problemer var kun mors omfattende
bytting av samvær!
Måten mor beskriver barnet på som ”et beskjedent barn” har verken far, skole eller
barnehage observert. Antagelig er det igjen mors beskrivelser av seg selv som ”et utrygt
barn” som igjen projiseres over på barnet. Det problematiseres ikke noe sted at mor
ikke evner beskrive barnet slik barnet faktisk er. Tvert imot blir barnet hele tiden tillagt
mors egen depressive adferd. Gjennom mors projeksjoner sykeliggjøres barnet!
Faktisk skjer dette helt frem til barnet flyttes til mor i 2002, for rett etter at barnet er
flyttet beskriver mor at barnet plutselig ikke har noen problemer! Og det til tross for at
barnet beskriver seksuelle overgrep av mors samboer, mens mor reiser 4 uker på et
psykiatrisk hvilehjem og overlater barna til sin samboer og mormor. Dette ender i et
dommeravhør der overgrepet bekreftes, og mor tvangsflyttes av barnevernet i en
sosialleilighet vekk fra sin samboer. Mor tror ikke på barnet. Den sakkyndige
problematiserer ingen steder at mor faktisk beskriver barnet gjennom seg selv, og ikke
som et selvstendig individ! Det er et klart tegn på den psykopatologi vi ser i denne
saken.
Alvorlig blir det når mors ”bekymring” for barna plutselig opphører når hun grunnet den
sakkyndiges rapport ”vinner” rettsaken i 2002! Mor har manipulert omgivelsene ved å
projisere sin egen bekymring over på barnet, for i det øyeblikk mor har fått viljen sin har
hun ikke lenger noen bekymring for barnet! Eller rettere : da letter mors egne psykiske
bekymringer, som hele tiden har vært projisert over på barnet! At også barnets
30

lærer stiller spørsmål ved mors ukentlige ”bekymringstelefoner” underbygger mors
avvikende angstfylte adferd!
Mors negative beskrivelser av far som ” en sterk og dominerende mann som har hatt en
enorm makt over henne” blir ikke vurdert opp imot at hun ønsket far tilbake slik hun selv
beskriver i sine brev til far på den tiden. At mor går til UDI for å kaste fars nye kone ut av
landet etter separasjonen eller at mors typiske personlighetsfungering nettopp i
faglitteratur beskrives som ha et behov for en ”sterk mann” blir ikke vurdert noe sted. At
mor i samlivet nettopp berømmer far for å være en sterk støtte for henne når hun har
det vanskelig blir heller ikke vurdert av den sakkyndige. Dette beskriver mor i de brev
den sakkyndige selv tok ut av saken Den sakkyndige viser ingen kunnskap om den
underliggende dynamikk i mors adferd!
Det er tydelig at mor gjør seg til et ”offer”. Den sakkyndiges beskrivelser av at far, etter
påstand fra mor, skal ha sagt tidlig i forholdet at ” hun ikke må tro at hun automatisk vil
få omsorgen for barna dersom forholdet tar slutt” fremstår merkelig all den tid partene
ikke hadde noen barn tidlig i forholdet!
Den sakkyndiges bruk av utrykk som ”spontan” og ”med innlevelse” setter mor i et
positivt lys og mors påstander blir aldri problematisert slik vi ser det med fars
beskrivelser. Mors beskrivelser gjengies i hovedsak uimotsagt. Vi vil se at fars
beskrivelser ofte gjengis negativt med ”gåseøyne” og blir stadige motsagt gjennom
problematiseringer. Igjen kommer det til syne både en ulik holdning fra den sakkyndige
men også bruk av ulike metoder ovenfor partene. Dette underbyger den sakkyndiges
ulike subjektive preferanse ovenfor partene.
Når ” Mor forteller spontant at hun har hatt en vanskelig barndom preget av at far
utviklet et problematisk forhold til alkohol og at mor hadde liten tid til henne fordi hun
arbeidet mye”, blir aldri dette problematisert opp mot den adferd som dokumenteres om
mor i dag. At mors narsissistiske sårbarhet i faglitteratur nettopp dokumenteres som med
årsak i slike barndomsbeskrivelser blir ikke vurdert opp mot evne til innlevelse og
empati for barna, av den sakkyndige. At mor her forteller at hun allerede i 1991 gikk til
psykiater for å bearbeide ”vanskelige barndomsopplevelser” beviser at mor lyver når hun
til sin lege og i stevninger gir far skylden for sine psykiske problemer. Heller ikke
dette problematiseres av den sakkyndige.
Ingen av mors udokumenterte påstander blir gjort til gjenstand for problematisering.
Mors påstander blir ukritisk gjengitt. Dette er vesentlig i en faglig dokumentasjon, for
fars beskrivelser blir gjenstand for stadige problematiseringer.det i seg selv virner om
bruk av ulike metoder i vurderingen av partene. Dermed blir premissene ulikt vurdert,
silt og behandlet. Mors påstander om far blir gjengitt uten noen validering eller
problematisering. Har far virkelig sagt det mor påstår? Finnes det noe som underbygger
dette? Hvordan kan far hindre mor i å arbeide når far faktisk dokumenterer betydelige
resurser på å få mor i arbeid? Hvorfor projiseres mors dokumentert manglende
arbeidsevne over på far? Hvorfor problematiserer ikke den sakkyndige dette?
31

Den sakkyndige synes ikke se noen relasjon mellom det savn mor beskriver fra sin
barndom, med det savn mor tilkjennegir for barnet. Det fremstår meget tydelig i mors
adferd at hennes eget savn etter sin mor i sin barndom, nå projiseres over på et savn etter
barna! Den sakkyndige beskriver fars fokus på mors psykiske helse, men vurderer aldri
mors avvikende adferd! Mors bekymring og savnet rundt barnet kommer i et merkelig lys
når man ser hvordan mor etter flytting har hindret barna kontakt med sin far! Den
sakkyndige skriver da også etter samtale med mor at: ” Dersom mor vinner saken i
tingretten mener hun at barna bør behandles forskjellig I forhold til hvor mye samvær de
skal ha med far.”. Etter tingsretten har barna blitt nektet normalt samvær i alle år!
Mor utsetter i realiteten barna for den samme bekymring som utgjør grunnlaget for
rettsaken, nemlig et savn for sine foreldre i sin barndom. Den sakkyndige skriver da også
at ”Hun opplevde seg selv som ansvarlig for far, var hjemme og tok seg av han”! Det mor
beskriver som feil begått mot henne i sin barndom, gjentar nå mor mot barna. Den
sakkyndige ser i sin iver etter å sverte far ikke denne dynamikken.
I stevningen påstår/lyver mor at det var traumatiske opplevelser fra far som var grunn til
at hun trengte psykiatrisk hjelp, mens til den sakkyndige er det ”tidlige
barndomsopplevelser” som er årsak! Den sakkyndige problematiserer ikke dette noe sted!
Mor gikk på medisiner mot depresjon allerede tidlig på 90-tallet da far traff henne.
Således kan det ikke vært far som var bakgrunnen for hennes ”selverklærte angst og
depresjoner”!
Interessant er det å se mors beskrivelser av at hun er rådet til av Familievernkontoret å
fortelle barnet om saken, mens når far beskriver at han forteller barnet om saken, så
kritiseres den sakkyndige han for dette! Igjen kritiseres far ensidig fo nor mor påstår
fagfolk har anbefalt henne å gjøre! Motsatt roses mor for at hun ”søker ut” etter hjelp!
Det beskrives av den sakkyndige som at mor har ”innsikt”! Når far ikke har behov for
denne hjelp, tolkes det som manglende ”innsikt”! At far faktisk søker ekstern hjelp til
barnet blir utelatt av den sakkyndige! Dette underbygger at den sakkyndige ikke ser
forskjell på en klinisk situasjon med en sakkyndig vurdering. Den sakkyndige tolker
partene ut i fra en klinisk forståelse i en setting der det er omsorgsevne og ikke
selvinnsikt i en klinisk setting som er mandatet!
Igjen dokumenteres det at den sakkyndige utsetter partene for ulike vurderinger og
metoder om de samme trekk! Det er ikke faglig holdbart og svekker rapportens faglige
verdi. Det blir ikke mulig å etterprøve sakkyndige vurderinger når den samme adferd
hos partene vurderes som positiv hos mor og negativ hos far! Det problematiseres
heller ikke at mor faktisk viser behov for hjelp i en helt naturlig grenseutprøvende
utvikling hos barnet mens far ikke behøver slik hjelp. Det i seg selv viser at far har
innsikt både i barnet og seg selv.
Mors forklaring på at hun forlikte saken etter dommen i 2000 var at far sa ”han ville
anke”!!! Mor gjør seg til et offer som var ”sliten” etter sin egen rettssak! Mor trodde det
skulle bli ”fred”, i stedet går mor til nok en sak i 2002 og påstår deretter at ” det ble
krig”!!! Ikke noen av disse paradokser blir problematisert! Den sakkyndige formidler
32

ukritisk mors påstander uten den minste kildekritiske vurdering. Dette er viktig for vi
skal se at når den sakkyndige beskriver hva far sier, blir de fleste beskrivelser hele tiden
problematisert og kritisert! Det diskvalifiserer rapporten som et faglig dokument.
Den sakkyndige problematiserer ikke noe sted at mor ikke evner samarbeide med far til
tross for omfattende årelange forsøk fra far på å få til samarbeide. Den sakkyndige stiller
selv spørsmål med mors logikk, men unnlater å problematisere dette. Den sakkyndige
problematiserer heller ikke at mors helse er svak slik mor selv beskriver seg som ”sliten”
etter sin egen rettssak. Dersom mor var så ”sliten”, hvorfor starter hun da den ene saken
etter den andre? Hvorfor samarbeider hun ikke?
At mor bebreider seg selv for at hun ikke tok med seg barnet ved separasjonen sier intet
om hvor det er til barnets beste å bo, men mye om mors behov! Likeledes blir det igjen
et paradoks at mor beskriver situasjonen som en krig etter at hun selv startet
rettssakene, men nekter å samarbeide! Ikke noe ved mors adferd problematiseres. De
logiske brister i mors argumentasjon står i kø!
Mors beskrivelser av barnet blir ukritisk gjengitt. Ikke noe sted blir det problematisert at
mor faktisk viser vansker med helt normal grenseutprøvende adferd fra barnet. I
stedet for å støtte barnet beskriver mor det som viktigere å ”motarbeide” og ”stå imot” en
slik normal utvikling. Det problematiseres ikke noe sted at mor kommer med påstander
om far hun umulig kan vite noe om! Videre fremsettes det en rekke udokumenterte
påstander fra mor om hva det eldste barnet skal ha sagt uten at den sakkyndige
problematiserer dette noe sted! Når barnet av mor påståes være utrygg kan dette like
gjerne være mors projeksjon på barnet, for ingen andre beskriver barnet som utrygt, tvert
imot beskiver mor barnet som ”grensesprengende og utprøvende”, noe som stemmer
dårlig med et utrygt barn. Når den sakkyndige beskriver at mor forteller at. ”Det er viktig
at det eldste barnet ikke slipper unna med det hun har gjort, at hun må innrømme, gjøre
opp, si unnskyld”, så sies det ikke noe om hva barnet skal si unnskyld for. Vi får
beskrevet en tolkning, men ikke premissene for tolkningen! En kan spørre seg om dette er
en projeksjon der mors behov for omgivelsenes innrømmelser, projiseres over på barnet,
og der forventninger legges på barnet om innrømmelser! Motivet kan være et behov hos
mor for at de som har såret henne (sin egen far og far) skal si unnskyld!
Den sakkyndiges synes ikke evne skille mors egne projeksjoner fra andres personer
trekk! At mor blander sin egen problematikk inn i beskrivelsen av andre har far beskrevet
lenge, i de dokumentert den sakkyndige tok ut av saken!
I den sakkyndiges beskrivelser av det mor sier blir utsagn nærmest referert som
unnskyldninger for mors problemer slik vi ser det I ”Mor vil jo helst ikke at samværene
skal bli preget av kjefting og konflikter”. Den sakkyndige forsvarer her mor med
beskrivelser som ”Mor vil jo helst ikke...”. Det er ikke mor som ordlegger seg slik men
den sakkyndige som tolker det slik. På denne måten griper den sakkyndige direkte inn i
mors fremstilling av seg selv, og det på en klart positiv måte. Det blir ikke beskrivelser
av hva mor sier, men tolkninger av det mor påstår. Dermed er det ikke lenger en
premiss vi får beskrevet, men en vurdering fra den sakkyndige. På denne måten
33

landes premisser og vurderinger så det blir umulig å etterprøve rapporten. Hvem
som mener hva blir et puslespill!
Til den sakkyndige påstår mor at hun etter barnets fødsel ” .... savnet samtidig
engasjement og tilstedeværelse fra mannen sin side, følte seg nokså aleine”! I en rekke
brev til far på den tiden glorifiseres far for å være en slik god far for barna og en god
mann for mor som mor er stolt av! At mor beskriver at far hadde evne til å trøste mor når
hun hadde det vanskelig føyer seg også inn i rekken av logiske brudd i mors
beskrivelser. Heller ikke dette paradoks blir problematisert fordi den sakkyndige tok
også disse dokumenter ut av saken. Det er videre gjennomgående i mors beskrivelser at
hun hadde det så vanskelig! Ikke noe sted finnes det beskrivelser av barna og hvordan
de følte det, om det ikke er for å underbygge hvor vanskelig mor har det!
At vurderinger blandes sammen med observasjon blir meget tydelig i et avsnitt den
sakkyndige selv kaller ”Vurdering”:
”Vurdering: Den sakkyndige merker seg at mor forteller om [barnet] sine første leveår
med varme og innlevelse. Hun smiler mens hun beskriver tiden hun hadde sammen med
[barnet].”
Dette er ingen vurdering, det er klare observasjoner. Det beskrives imidlertid ikke noe
sted hva som ligger i begrepet ”med varme og innlevelse”! Det blir igjen et paradoks at
mor skal fremstå slik, for hennes beskrivelser av far, eller barnet når det bodde med far,
viser overhodet ingen tegn på innlevelse eller varme. Den påståtte varme synes
forvekslet med mors fremtoning når hun i realiteten snakker om seg selv! Tvert imot
er mors beskrivelser om dette preget av hat og ønske om hevn! Dette blir ikke vurdert
av den sakkyndige i det hele tatt! Det kan være grunn til å anta at smilet mor skal vise
ved sin beskrivelse like gjerne kan være av hvor lett det er for henne å manipulere den
sakkyndige!
Det blir igjen et paradoks at mor beskriver tiden med barnet (og far) med varme og
innlevelse og at mor ” ...beskriver dette som en god tid”! Dette stemmer godt med mors
egne beskrivelser i brev til far på den tiden, men dårlig med mors påstander etter at far
tok ut skilsmisse om at far da hadde vært en årelang psykopat!! Dette paradoks ble heller
aldri problematisert av den sakkyndige.
Mors beskrivelser av at ”Hun vurderte stadig om hun skulle gå i fra far, men på ett eller
annet vis var hun svært avhengig av ham” kommer også i et underlig logisk lys når vi ser
at mor sender brev til UDI der hun prøver å kaste fars nye kone ut av landet slik at ”vi
kan komme sammen igjen” som hun skriver til UDI! Interessant er beskrivelsen av at mor
føler seg avhengig av far. Som Rutter (1972:20) skriver i Maternal Deprivation
Reassessed : ”...it is evident that proximity seeking and attachment to specific figures
must be differentiated from dependency and attention-geting as a general
characteristic. Bond formation is only concerned with the former...”!
34

Det at man må skille mellom nærhetsøking og tilknytning og avhengighet og
oppmerksomhetsøking er høyest relevant i denne saken. Saksøkte beskriver seg selv i
sakkyndige rapporter som ”et utrygt barn”! Hennes adferd viser ikke en kvalitativ god
tilnytning til noen, men tvert imot en avhengighet og oppmerksomhetsøking! Når hun
da også selv beskriver at hun følte seg ”avhengig” av far tyder dette på at hun fikk den
oppmerksomhet hun søkte fra far! Den sakkyndige vurderer ikke slike opplagte
mekanismer noe sted!
Mor beskriver det selv i sin beskrivelse av forholdet til far, ”...Han hadde en enorm makt
over henne...!” Dette handler ikke om at far styrte mor, men at mor var avhengig av far
som narsissistisk supply for å fungere. Dette ble meget tydelig da hun flyttet for seg selv
etter bruddet. Noe mer ustabil og oppmerksomhetsøkende adferd, med 50 telefoner i
døgnet og stadige oppmøter hos far skal man lete lenge etter! Dette er godt beskrevet i
saksdokumentene. Mor beskriver derfor i sine brev til far nettopp at hun følte seg
avhengig av han! At hun så påstår at far hadde gjort henne avhengig, må forståes i
sammenheng med mors omfattende projeksjoner av egne følelser på andre!
Det forklarer også raseriet når far tar ut skilsmisse! Det var ikke noen vanlig likeverdig
forhold, det var et forhold der mor var avhengig av en som brydde seg om henne slik hun
i dag er avhengig av sin mann! Mors store vektlegging av sitt ”nettverk” fyller den
samme funksjon av avhengighet til noen som kan hjelpe henne og gi henne
oppmerksomhet! Far fungerte mer som hoggestabbe for mors psykiske problemer enn
partner, i store deler av samlivet! Og mor skriver selv hvordan far ”Evnet å se når hun
hadde det vanskelig å hjelpe henne”! Her ligger også en dypere forståelse for motivet
bak mors tydelige hat!
Far er av den oppfatning at en slik fungering de siste 17 år viser at det er til barnas
beste å bo med sin far. Det yngste barnets problemer i dag er nettopp en følge av
mors avhengighet av barna som narsissistisk supply. Barna er til for mor og ikke
omvendt!
Mor beskriver at det yngste barnet er veldig til å gå til andre, ikke redd for folk. I en
utviklingsmessig sammenheng kan dette like gjerne være en ukritisk adferd etter noen
som bryr seg, som noe annet. Det kan like gjerne reflektere et barn som ikke har noen
kvalitativ god tilknytning, slik vi faktisk ser det ved dette barnet. Mors beskrivelser om
barnets angst for å bli forlatt underbygger den manglende kvalitet på tilknytningen. Den
sakkyndige beskriver at mor forteller at det minste barnet ” ... gir utrykk for at hun er
redd for at mor skal gå fra henne” og ”Har begynt å si spontant at hun ikke vil til
pappa”! Dette kan være utrykk for at barnet er utrygt, og det kan være utrykk for at mor
savner barnet når det er hos far mer enn barnet savner mor!
Igjen ser vi mors beskrivelser av barna som mer en projeksjon av egne trekk enn barnets
trekk. ”Hun er et følelsesmenneske, mor ser mer av seg selv I henne, må skje noe hele
tiden” beskriver de samme trekk mor viser og som mor selv beskriver om seg selv i sine
brev til far!
35

Den rastløshet, uro og savnproblematikk som her er beskrevet er godt beskrevet rundt
narsissistisk problematikk! Den sakkyndige verken problematiserer, ser eller synes
forstå denne dynamikk noe sted. Påstander om at barnet ”spontant” ikke vil til far, synes
ikke avspeile seg i barnets adferd når far kommer for samvær. Tvert imot viste og viser
barnet da glede og tillit ved samvær hos far. Ser man derimot på mors påstander som
en projeksjon av mors egne holdninger blir beskrivelsene forståelige. Mor har siden 1999
gjort alt hun kan for å hindre barnet kontakt med sin far. Daterte beskrivelser viser
hvordan mor overlot barnet til andre og lot barnet være hjemme alene, for selv å gå ut
helt fra spedbarnsalder. Dette forklarer barnets ukritiske søken mot fremmede og dets
angst for å bli forlatt! Ikke noe av dette blir vurdert av den sakkyndige!
Igjen ser vi de motstridende beskrivelser mor gir av barnet som både veldig åpen og
kontaktsøkende, deretter beskriver hun det yngste barnet som ”redd og utrygg”. Det synes
ikke som om mor evner å beskrive det yngste barnet ut i fra det yngste barnets adferd,
men blander sammen barnets adferd med egne projeksjoner. Det er påfallende at den
sakkyndige ikke evner se dette.
Det samme kommer til syne i mors beskrivelser av det eldste barnet: ”...det er typisk at
det eldste barnet svinger veldig, kan ha gode dager og dårlige dager, at hun går med
masse tanker og problemer som hun ikke gir utrykk for”! Dette kan like gjerne være
beskrivende for mors ustabile adferd som er dokumentert over flere år! Interessant er det
at mens barnet bodde med sin far forelå ingen slike beskrivelser fra barnet selv, derimot
beskriver barnet slike tanker etter å ha bodd med mor en liten stund etter flyttingen!
Mens mor selv var en ekstrem pådriver for sex i 1998, noe som faktisk var en del av
konflikten, påstår hun her at ”I ettertid kan hun ikke skjønne at hun prøvde å bli gravid
etter spontanabort I 1998”! Igjen ser vi den store forskjell på faktisk og verbal adferd!
Påstander om ”utroskap” fremstår som merkelige, når man ser hvilke anstrengelser mor
gjør for å få far tilbake! Far kritiseres for å reise 2-3 ganger våren 1999, men at utenlands
turene gjaldt mors egen butikk sies det lite om! Igjen blir det paradoks at mor skal ha
følt seg så ”alene”, slik hun påstår til den sakkyndige. Om far var så ille, hvorfor skriver
mor da at hun savner far og ville ha far tilbake! Det er liten tvil om at far faktisk
behandlet mor godt og at det er bakgrunnen for savnet og anstrengelsene for å få far
tilbake. Den sakkyndiges manglende evne til å se mors ulike påstander og adferd opp
mot hverandre er fullstendig fraværende! Mors påstander er ikke verken vurdert eller
validert!
Påstander om at” det alltid har vært et problem at barna er røde nedentil når de kommer
fra far ” kommer i et merkelig lys når mor selv beskriver far som en god far i hele
samlivet! Ble far plutselig en dårlig far når han tar ut separasjon? Merkelig blir det når
det er klart at det er bare det ene barnet som bruker bleier! Det blir et paradoks at skole
og barnehage aldri beskrev noen urenslighet hos barna hos far! Likeledes fremkommer
påstanden om at det ene barnet skal ha ”gått med beine rett” ut i 2 år som helt absurd!
Hvorfor finnes det ikke en eneste beskrivelse fra den tiden om denne omfattende påståtte
”urensligheten”?
36

Påstander om far ”som reservert og redd for kroppskontakt”, blir også merkelige når
man ser hva mor beskriver i samlivet! Så sent som i 2002 beskriver mor savnet etter å
ligge inntil far! Likeledes ser vi udokumenterte påstander om at ” Hun tror heller ikke
han er I stand til å bedømme deres [barnas] behov I forbindelse med sykdom”! Slike
påstander kommer i et merkelig lys når det gjentatte ganger dokumenteres at det er mor
som ikke klarer å bedømme barnas behov ved sykdom og skader. Ved hver eneste
alvorlige hendelse med barna, er det andre som griper inn å hjelper barna! Vi så det når
det eldste barnet falt i sengen og begynte å blø i tinningen, vi ser det slik det yngste
barnet ble liggende mhos mor med høy feber i 14 dager før det var far som fikk barnet til
sykehuset, der det lå 2 døgn på intravenøst grunnet utørking hos mor! Igjen ser vi mors
projeksjoner overført på far! Hennes forsøk på eksemplifisering av sin påstand blir like
merkelig som påstanden. Mens hun selv påstår ha daglig omsorg for barnet, påstår
hun at det er far som ikke viste hva han skulle gjøre med barnets falske krupp!! Og
mens den sakkyndige roser mor for ”evne ” til å søke hjelp når hun trenger det,
fremstilles det som negativt at far skal ha spurt om hjelp ved den påståtte krupp hos
barnet, mor hadde ansvaret for!
Det som tydelig kommer til syne er mors narsissistiske behov for å fremstille seg selv
som den ”perfekte grandiose mor” hun tror hun er! Det pøses ut en rekke negative
påstander om far, mens ikke noen av dem er dokumentert eller sannsynlig gjort!
Hvorfor ville mor ha en slik forferdelig dårlig far tilbake?? Hvorfor gjorde hun så store
anstrengelser for dette når hun til lege og den sakkyndige påstår at far var psykopat! Det
er noe fundamentalt galt med hele argumentasjonen den sakkyndige beskriver fra mor!
Den sakkyndige problematiserer ikke noe av dette! De omfattende negative påstander
om de minste detaljer hos far er noe mor umulig kan vite noe om! Hvor er den
kildekritiske gjennomgang den sakkyndige har ansvaret for!
Og selvfølgelig kommer mistanker om overgrep fra mors venninne (Anita). Anita var
kvinnen som innledet et seksuelt forhold til en gift kollega ved sin arbeidsplass så denne
skilte seg fra sin kone og 2 barn! Far også skilte seg fra mor. Mens Anitas handlinger
ikke kritiseres av mor , kommer hun med omfattende kritikk av far når han skiller seg fra
mor!
Mors påstand om fars manglende ”rutiner” fremstår også som en projeksjon når man ser
på fars utalige brev til mor på den tiden, der far kritiserer konkrete mangler ved mors
omsorg for barna! Heller ikke dette blir vurdert av den sakkyndige! For å unngå dette
paradokset, tar den sakkyndige disse dokumentert ut av saken!
Mor beskriver at hun har problemer med å vaske håret til barnet, og legger umiddelbart
skylden for dette på far! Det er selvfølgelig fordi barnet får vaske håret selv hos far,
påstår mor! Ikke en gang har mor observert hårvask hos far, ikke en gang har hun tatt opp
dette som et problem hos far. At barnet var med på svømming og dusjet og vasket håret
selv synes være problematisk for mor! Mens far hadde lært barnet selvstendighet,
fremstår dette som truende på mor! Det viser egentlig at mor ikke evner se at barnet
faktisk kan klare seg selv! I hele samlivet beskrev mor, far som flink med barna, men
37

etter at far tok ut skilsmisse klarte ikke far noen ting av stell rundt barna! Det er logisk
brudd i argumentasjon! Det er meget klandreverdig at den sakkyndige ikke ser slike
opplagte projeksjoner og usanne påstander om far. Saksdokumentene viser dette meget
godt! Dette underbyger den ensidige vurdering som skjer av den sakkyndige. Den
manglende dokumentasjon på mors påstander er påtagelig.
Interessant er det at mens mor både kommer med udokumenterte påstander om far og i
tillegg tillegger årsaken til disse problemer til far, så blir far umiddelbart kritisert for å
beskrive årsak til sine dokumenterte beskrivelser relatert til mor!! Dette er en klar
metodefeil av den sakkyndige!
At mor beskriver at hun vil redusere barnas kontakt med far om hun får omsorgen og i
tillegg forskjellsbehandle barna vedrørende samvær blir overhodet ikke problematisert av
den sakkyndige! Faktisk skriver den sakkyndige til slutt at hun ikke mener dette er
bra da det vil øke konflikten! Igjen kommer den typiske dobbelt kommunikasjonen fra
mor. Mens mor i brev til far håper han blir like glad i begge barna legger hun opp til at
barna ikke skal få like god kontakt med sin far! Hvor er logikken!
Likeledes blir det et paradoks at mens mor i stevning skriver at far skal få mer enn vanlig
samvær,(bare hun får omsorgen) så forteller hun den sakkyndige det motsatte. Heller
ikke dette blir problematisert av den sakkyndige! Mors ustabile adferd kommer til syne
både i det hun gjør og det hun skriver og sier.
Mors bekymring om at barna ikke bør ha mer sommerferie enn 14 dager med far fordi
de ellers er for lenge borte fra mor, kommer i et underlig lys når vi ser hvordan hun
stikker av med barna hele sommeren 2002 slik at de ikke fikk noen sommerferie med
far! Det blir tydelig at mors savn av barna er viktigere enn barnas behov for kontakt med
far! Heller ikke dette er vurdert av den sakkyndige! Mens far nektes ferie med det minste
barnet, tar mor med barnet til Tenerife, men da med en rekke familiemedlemmer som
hjelp!!!
Gjenomgående beskrives mors angst uten at den sakkyndige evner å problematisere
hvordan dette påvirker barna noe sted! Mens mor i brev håper far vil bli like glad i det
minste barnet som i det største, nektes det minste kontakt med sin far! Dette underbygger
mors manglende empati og evne til innlevelse for barna!
Mors påstander om at ” de har behov for trygghet og forutsigbarhet og at de vet hvor de
skal være til enhver tid”, kommer i et merkelig lys når vi ser mors stadige byttinger av
samvær i 2001/2002! Igjen er det ekstremt avvik mellom det mor sier og det mor gjør.
Mens mor sier barna skal få omfatende samvær, nektes barna samvær, mens hun skriver
de skal få samvær hver 14 dag, nektes de samvær hver 14 dag! Mens hun i prosesskriv gir
utrykk for at far skal få omfatende samvær, saboteres alt samvær etter at barna flyttes til
mor! Faktisk nektes barna samvær sommeren 2002 med far rett etter rettssaken!
Videre fremsettes en rekke påstander om far ”Han sier ikke takk eller gratulerer med
dagen eller unnskyld”, uten en enest dokumentasjon av disse påstander! Mor påstår til og
38

med at ” Far er en person ”alle” reagerer på”! Heller ikke dette er begrunnet! Hva er
det ved far ”alle” reagerer på? Og hvem er disse ”alle”? Ikke noe av dette
problematiseres av den sakkyndige! Hvorfor skrev mor da at hun ville ha far tilbake, når
han beskrives på denne måten til den sakkyndige??
Det vi ser dokumentert er den typiske splittede selvet i aksjon. Verden er svart hvit. Enten
er man med mor eller mot mor. Den sakkyndige viser ingen kunnskap om en slik
personlighet selv om dette er hva far advarte mot!
Mor får ukritisk fremsette påstander om far uten at dette på noe tidspunkt blir
problematisert. Dette er meget kritikkverdig sett ut i fra en faglig synsvinkel. Påstandene
blir i realiteten ikke noe verdt når de ikke valideres på noe tidspunkt! Det må oppfattes
som at den sakkyndige legger disse påstander til grunn som sanne.
Mors påstander om at barna trenger rutiner og forutsigbarhet, blir et paradoks når man
ser mors manglende innsikt i den uro hun skapte for barnet etter 1999 og høsten 2001/vår
2002 og de samværbrudd hun er ansvarlige for i alle år etter!
Fra først å beskrive sitt forhold til sin far sier mor at det var godt og nært, andre steder
beskriver hun hvordan hun måtte gå til psykiater for å bearbeide traumer i tidlig
barndom! Hun beskriver forholdet til sin far ”som ambivalent i dag” og ” i dag .......
har forholdet normalisert seg”! Mors beskrivelser av at hun i barndommen måtte ta seg
av sin far og at hennes mor ikke var der, forklarer mye av mors psykiske problemer i dag!
En slik virkelighet for et lite barn er faglitteraturens oppskrift på Borderline
problematikken som er så typisk for det narsissistiske individ. ! Det synes ikke som om
den sakkyndige evner se den dypere problematikken dette reiser for mor som en ustabil
og utrygg omsorgsperson for barna. Ikke noe sted blir dette problematisert av den
sakkyndige! Faglitteratur beskriver en slik barndom som klassikk for den narsissistiske
sårbarhet vi ser ved mor!
Her har vi en setting der små barn må ta seg av sin alkoholiserte far, og så begynner mor
beskrivelsene med ”godt og nært forhold” mens det i realiteten var ”parentifisering”!
Det var så konfliktfylt at hun ikke en gang hadde med vennene sine hjem! Dette virker
om dårlig selvinnsikt. At hun måtte ha hjelp av alle søsknene sine underbyger bare at
hun ikke klarte bruddet med far på en normal måte. Hun trengte hjelp også til dette!
Påfallende er det at det i hennes beskrivelser fra barndommen ikke finnes en eneste
beskrivelse av at hun lekte med venner!
Likeledes er beskrivelsene av forholdet til sin mor underlige, beskrivelser som ” føler
hun at hun ikke kan si meningen sin fordi forholdet er så tett” er merkelige! Er det ikke i
tette forhold man kan snakke om alt? Er en riktigere forståelse kanskje at
avhengigheten er så stor? Frykten for at mormor igjen forsvinner, slik mormor ikke var
der når mor var liten? Igjen finnes det ingen problematisering fra den sakkyndige!
39

Beskrivelser som ”Mor har aldri vært begeistret for hennes valg av ektefelle, men
samtidig har hun latt henne styre dette selv.” fremstår som merkelig! Skulle ikke mor
velge ektefelle selv??? Skulle hennes egen mor velge dette også??
Igjen beskrives far negativt ”Traff far I 1991. Opplevde at problemene begynte da.”! Når
man ser disse påstandene opp mot mors brev til far i hele samlivet og anstrengelsene for å
få far tilbake fremstår det igjen som et paradoks at den sakkyndige ikke problematiserer
dette! Påstandene er stikk motsatt av hva dokumentene mor selv skrev, viser. Var
kanskje de påståtte ”problemene” at hun da faktisk måtte forholde seg til et selvstendig
individ??
Mors arbeidserfaring beskrives som meget kort, og selvfølgelig fikk omgivelsene
skylden for at den opphørte! Videre påstår den sakkyndige at ” Mor har tatt utdanning
som legesekretær I tillegg til sykepleier-utdanningen.””, men dette er heller ikke sant, for
hun sluttet rett etter rettsaken, midt i ”studiet”! Mor har ingen papirer på slik utdannelse!
Hun klaret ikke fullføre verken den eller senere ”skuespill” om utdannelse og jobb!
Kanskje har skole/arbeidsproblematikk med at mor ble presset av mormor til å bli
sykepleier, noe hun selv ikke ville bli!
Det fremsettes påstander om at far var arbeidsledig den første tiden partene var sammen,
men fars ligning fra 1993, viser en inntekt på 300.000! påstander om mors sterke
”moralkodeks” og at hun støttet far økonomisk blir komiske når mor selv forteller i brev
til ligningskontoret at hun ikke hadde vert i arbeid på den tiden, samtidig som hun påstår i
stevninger at det ar hun som underholdt far økonomisk!! Den som viste lite følelser var
mor på den tiden, hun stjal til og med penger av far, noe hun selv innrømmer i sine brev
til far da! Hvor ble det av mors påståtte moralkodeks? Hvorfor utelates dette av den
sakkyndige?
Faktum var at det var far som hjalp mor økonomisk, slik dokumenter viser! Mor
introjiserer og identifiserer seg med fars positive sider som sine egne, og projiserer
egne negative trekk over på far! Heller ikke dette ble vurdert av den sakkyndige!
Videre påståes det at hun også i den senere tid har støttet far økonomisk ved å hjelpe han
med å redusere den gjelden mor hadde påført far! (Faktum var at far betalte . 20.000
mens 15.000,- ble ettergitt av bidragsgjeld)! Faktum er igjen at det på samme tid er far
som hjelper mor økonomisk med over 100.000 det første året etter skilsmissen! Far
betaler til og med på mors banklån etter separasjonen! Virkeligheten snues helt på hodet!
Mor påstår at ”hjelpen” hun gav ikke førte til noe positivt for henne? Dette mens faktum
var at den hjelpen far gav ikke førte til noe positivt for far!! Han ble jo stevnet av
mor! Dette er projeksjon og introjeksjon blandet sammen! Hun utelater at hun fikk
4000 kroner for å ”hjelpe” far til å reduserer bidrags gjeld! Det hadde vært svært enkelt
for den sakkyndige å sjekke dette, men ikke på noe tidspunkt blir disse udokumenterte
påstander problematisert i det hele tatt!
Mor påstår at hun ikke skjønner at far kan greie seg økonomisk! Men allikevel ville hun
ha far tilbake, og allikevel skriver hun brev etter separasjonen der hun savner tiden med
far! Likeledes skriver hun at far betalte henne slik at hun etter separasjonen fikk kjøpt
40

det hun trengte! Likeledes sender hun brev til trygdekontoret der hun beskriver at far
arbeider, faktisk går mor så langt at hun beskriver hva fars familie betalte når far var på
Finse 1222 med familien!! Dette er en rimelig paranoid adferd, uten at den sakkyndige
ser noe av dette overhodet!
Likeledes fremstår påstanden om at mor tenkte på å forlate far mer som en projeksjon av
frykten for at far skulle forlate mor! Noe hun fryktet ved flere anledninger, bla. annet slik
hun beskriver i brevet der hun innrømmer å ha stjålet penger fra far!
Interessant er det at gjennom hele beskrivelsen mor gir, handler alt om mor som et offer,
stakkars mor, det er synd på mor ..osv! Omverden er så slem! Mens mor i en rekke brev
til far skriver at far viser empati for mor og evner å se når mor har det vanskelig, påstår
mor nå at far ikke har følelser! Paradoksene står i kø!! Mors egne påstander til den
sakkyndige kan vanskelig kalles annet enn kalde og kyniske løgner! Helt i tråd med mors
MMPI resultat!
Den sakkyndige utelater bevist å problematisere eller stille kritiske spørsmål til de
udokumenterte påstander mor kommer med. Dette har intet med faglig virke å gjøre,
dette blir et partsinnlegg fra den sakkyndige for mor! Påstandene mor kommer med kan
meget godt dokumenteres som usanne, men den sakkyndige velger å ta disse dokumenter
ut av saken, hvorfor? Dette er ren faglig svindel og triksing med datagrunnlaget og
premissene i saken! Fagfolk er fradømt sine stillinger for slike handlinger!
Den sakkyndige synes blande observasjon med vurdering. Den sakkyndige opptrer som et
talerør for mor i stedet for å beskrive konkret hva mor forteller. Den sakkyndige begir seg
inn på tolkninger av det mor skal ha sagt. Vi får ikke vite hva mor sier, men hvordan
den sakkyndige oppfatter mor: ” Hun gir utrykk for at hun aldri har vært interessert i
hat og konflikter i forhold til far og samarbeidet om barna, men at hun etter hvert ser mer
og mer tydelig at hun har vært urealistisk. For eksempel forsøkte hun flere ganger å få
han med på meglingsmøter med advokatene før hun satte i gang denne saken, uten å få
respons hos han. Hun betegner seg selv som naiv, som en som vil tro det beste i alle.”!
Det er ikke mor forteller, mor sier, men heller hvordan den sakkyndige tolker mor. Når
mor påstår å ”... aldri har vært interessert I hat og konflikter I forhold til far og
samarbeidet om barna.” blir det igjen dokumentert et ufattelig avvik mellom hva mor
påstår og hva mor faktisk gjør! Å angi far til trygdekontoret, å løpe rundt å påstå far er
psykopat, handler om hat og ønske om hevn! Igjen dokumenteres det et ufattelig avvik
mellom det mor påstår og det mor gjør! Det første mor gjorde etter rettsaken i 2002 var
nettopp å sabotere sommerferien for barna sammen med far! I sommerferien i 2001 stakk
mor av med barna slik at barna ikke fikk sommerferie med far! Dette er selvfølgelig
konfliktdrivende og bygger opplagt på et motiv av hat til far! Å da påstå at hun ikke har
vært interessert i hat og konflikt blir i realiteten et logisk brudd med virkeligheten. Og de
logiske brudden synes mer være regelen enn unntakene i mors argumentasjon! !
Det eneste hun gjorde før rettsaken i 2002 var å lage konflikt rundt barna!
Saksdokumentene beskriver dette i detalj, men den sakkyndige problematiserer ikke dette
41

noe sted! Det passer opplagt ikke til en forutinntatt hypotese om at mor skal ha
omsorgen!
Videre skal mor beskrive seg som urealistisk og naiv. Eksempelet skal være at far ikke
kom til gjentatte meklinger med advokatene! Mor påstår ikke fått respons hos far! Igjen
snues virkeligheten på hodet. Dokumentene viser at far kom til mekling alene hos mors
advokat en gang, men opplevde etter en time bare mors stadige angrep på far, og valgte å
avbryte møtet! Videre viser dokumentene at far i flere brev prøvde å få mor i tale, til å
komme i møter mellom mor og far, men brevene ble aldri besvart. Far ba mor i disse
brev om å komme med sitt syn på konkrete forhold vedrørende barna, men mor besvarte
dem aldri. I stedet kaller mor inn til obligatorisk mekling, som far gir tilsvar til ikke synes
være realistiske da mor ikke besvarer fars allerede sendte brev om dette! Mor kommer
selv ikke til enkelte av disse meklinger og de fremstår mer som den obligatoriske
handling for rettssak enn reelle løsningsønsker. Påstander om at mor kalte inn til flere
meklingsmøter mellom advokatene finnes det ingen dokumentasjon å. Det er usant!
Faktisk er også dette en introjeksjon og en identifisering med fars adferd!
Mens all dokumentasjon viser at det er far som hele tiden vil tro det beste om mor, påstår
mor det omvendte! Far hjelper mor og søker løsninger, mor nekter enhver løsning! Mens
det er far som ifølge dokumentene i saken opptrer som dumsnill og hjelper mor, er det
mor som påstår seg være dumsnill! Typisk introjeksjon! Det finnes da heller ikke
dokumentert eller beskrevet noe sted at mor skal ha vært ”dumsnill” ovenfor far! Faktum
slik de fremkommer i dokumentene er at mor kynisk utnytter fars godtroenhet! Derimot
finnes det omfattende dokumentert hvordan far hjelper mor hele veien etter separasjonen!
Det er i realiteten far som er dumsnill! Virkeligheten snues på hodet!
Det påståes nå at far 2 dager etter at det eldste barnet ble født dro en uke til Danmark
alene! Dette er en direkte løgn! Det er jo typisk at ”Mor tror han var borte en uke”.
Sannheten er at begge var i Danmark på ettersommeren, det foreligger også bilder av
dette fra disse turene.
Mor påstår far i svangerskapet reiste månedlig til Thailand. Det skulle bli 9 turer
”månedlig”! Fars pass viser imidlertid bare en uke I januar 1999 og en uke i februar
1999, i svangerskapet! Så lett er det å lyve for mor, så lett er det å avsløre mor!! Begge
turene handlet om varekjøp til mors butikk! Dette kunne svært enkelt vært avslørt av den
sakkyndige! Det gjøres det ingen forsøk på. Det underbygger en forutinntatt holdning fra
den sakkyndige. Det mor påstår passer inn i en forutinntatt hypotese, og blir selvfølgelig
ikke utsatt for obligatorisk kildekritikk! Hun vil ikke ha noe som kan rokkere ved at mor
skal ha omsorgen!
Videre påstår mor at ”....far handlet og handlet. Han lånte penger I hennes navn.” på en
slik måte at det ser ut til å være penger far ”handlet for” i Thailand!! ! Dette er heller ikke
sant Det eneste lånet partene hadde var på huset og det lånet sto på mor, mens far
bidro med 1.mill i kontanter og betalte avdragene på lånet! Det far handlet for var
penger fra hans eget firma!
42

Det skjer en total forvrengning av de faktiske forhold på en måte som skal sverte far,
mens øvrige dokumenter i saken klart viser at mor lyver og blander hendelser sammen!
Mor beskriver selv til sakkyndige at hun har problemer med konsentrasjonen uten at
sakkyndige synes sette dette i sammenheng med de stadige logiske brudd mor
presenterer! Ikke noe sted blir alle de påstander mor kommer med validert av den
sakkyndige. Hun kan da heller ikke vite om dette var sant! Ikke noe sted blir dette
problematisert av den sakkyndige!
Mors påstand om at ”Mor avviser kategorisk at hun har kommet best ut av det
økonomisk.” etter å ha fått over 500.000,- uten å ha bidratt med en krone sier det meste,
men blir aldri problematisert av den sakkyndige!
Og mors beskrivelse om at ” Riktignok fikk hun penger til å anskaffe nytt, men ikke I
samme prisklasse”, sier det mest om hva som betyr noe for mor! Mors innrømmelse viser
at det er status som var viktig, for det måtte være i samme ”prisklasse” og at hun ut over
50% av hussalget også fikk ytterligere penger av far (100.000) slik det er dokumentert.
Men dette strider igjen mot mors påstander om at det var hun som forsørget partene i
samlivet, for hvor skulle hun få disse penger fra? Det dokumenterer også at det ikke var
mor som var ”dumsnill”, men tvert imot at det var far som var ”dumsnill” og naiv! Ikke
noe av dette er vurdert av den sakkyndige selv om dokumentene i saken viser dette meget
tydelig!
Mor mener det er viktig for henne å komme med sitt ”synspunkt” fordi far mente hun
tjente økonomisk på bruddet! Når mor går inn med null og ut med over en halv million
må hun ha tjent på det! Det forstår imidlertid ikke mor eller den sakkyndige!
Mens den sakkyndige beskriver barnet som sprudlende, påstår mor at ” .... det er typisk at
[barnet] svinger veldig”! Men verken skole eller far har sett det! Det synes som mor
igjen legger sin egen uforutsigbare hverdag til grunn for beskrivelsene av barna! Mor
synes ikke evne skille sin eget selv fra barnets selv! Interessante er også mors
beskrivelser av barnet om at ” ...hun går med masse tanker og problemer som hun ikke
gir utrykk for, hun sier ingenting, er helt lojal.”! Ser man dette opp mot mors beskrivelser
av sine egne problemer i brevene til far ser man tydelig at beskrivelsene passer bedre
på mor selv enn barnet! Det er mor som går med disse tanker! Det står svart på
hvitt i mors egne brev! Likeledes er det med beskrivelsene om at ” Det eldste barnet
har ved en anledning sakt at hvis hun skal bo hos mamma så er hun redd for pappa som
må bo aleine.”! Når dette sees opp mor mors avvikende adferd når hun på denne tiden
bor alene, kan man ikke se bort i fra at mor igjen projiserer sin bekymring over på
barnet og presenterer den som barnets bekymring! Det var mor som fryktet å bo
alene! Heller ikke dette problematiseres av den sakkyndige!
Mors ”bekymring” om at hun opplever ”mangel på samarbeid” fra far med begrunnelsen
om at barnet bruker smokk hos far men ikke hos mor kommer i et meget merkelig lys, når
man ser hvordan mor i alle år har nektet ethvert samarbeid med far! Igjen klandres far for
noe som i hovedtrekk er mors typiske trekk! Igjen projiseres mors negative personlighet
43

over på far! At far aldri har diskutert bruk av smukk med mor setter påstanden i bås med
de andre løgner mor kommer med!
Det er videre helt typisk at ”Mor lurer på om hun har behov for smukk hos far fordi hun
savner mor.”! I strid med den sakkyndiges klandring av far for ikke å se at det kan være
andre løsninger, blir det ikke problematisert noe sted at mor er ensidig i sine
årsaksforklaringer om far! Påstander om at det yngste barnet skal ha sagt at far har
smukk i bilen var riktige, den var 15 cm lang og var en stor sukkertøysmukk far hadde
hengende under speilet i bilen! Den sakkyndige undersøker ikke dette noe sted!
Videre fremstår påstanden om at det yngste barnet på den tiden skal ha brukt smok hos
far fordi hun savnet mor, som underlig, men tanke på hvor lite og korte samvær barnet
hadde den gang! Savnet synes heller reflektere mors savn etter barnet, et savn som så
legges over på barnet!
Problematikken rundt at barnet ikke liker høye lyder er interessant! Igjen er det en årsak
fra mor, uten at det problematiseres av den sakkyndige slik endimensjonale
årsaksforklaringer blir problematisert hos far! Påstanden om at barnet ”stikker hun
fingrene I ørene, melder seg ut, vil ikke høre.”, ” Når mor snakker til Det eldste barnet”
fremstår som merkelig all den tid det er høye lyder og skriking det eldste barnet reagerer
på! Det kan indikere at mor ved slike reaksjoner hos barnet faktisk beskytter seg for
mors skriking, noe som også er dokumentert i saken.
Mor prøver å legge til grunn at dette skjer når mor snakker til det eldste barnet, men
dette skjedde når mor skrek til det eldste barnet! Denne bortforklaringen blir heller ikke
problematisert av den sakkyndige! Hvilke råd mor skal ha fått bygger på mors
fremstilling av problemet for Familierådgivningskontoret! Det er tvilsomt at mor har
bedt om råd når hun skriker hysterisk til barnet!
En meget interessant beskrivelse fra mor er den tydelige projeksjon som kommer til syne
i følgende beskrivelse fra mor:
” Mor har lurt på om far møter det samme problemet, men har ikke spurt han. Hun
forventer bare at han ikke vil innrømme noe, at han takler alt så bra, at der ikke er
problemer. Mor gir utrykk for at dette er en generell holdning fra far sin side”!
Det mor her projiserer av adferd over på far er helt i tråd med den adferden man kan se
mor har i alle rettsdokumenter der hun beskriver sin omsorgsevne. Der går det meget
godt frem at mor idealiserer seg selv som omsorgsperson, ja faktisk mener mor at hennes
omsorg er langt over gjennomsnittet! Mor generaliserer en holdning til far, som det
ikke blir gitt noen eksempler eller dokumentasjon på at far virkelig har! ”Ut fra det
mor selv beskriver om seg selv kan man omskrive denne beskrivelsen slik ”Mor
innrømmer aldri feil, hun takler alt helt perfekt, det er ikke problemer, dette er en
generell holdning hos mor”. En slik beskrivelse kan dokumenteres ut fra mors egen
beskrivelser av seg selv! Dermed er det sin egen generelle holdning hun beskriver!
Da blir det tydelig at dette er en projeksjon av hennes egen adferd når hun kritiserer far
slik hun gjør over! Heller ikke dette blir problematiser av den sakkyndige!
44

Igjen fremkommer enkle årsaksforklaringer fra mor uten at dette problematiseres av den
sakkyndige! At mor må ha hjelp igjen (Familierådgivningskontoret) for helt normal
adferd hos barn underbyger igjen at hun ikke evner ta seg av barna, men må støtte seg på
sitt ”nettverk”!!
Like interessante er mors påstander om det eldste barnets problem på skolen. Mens
verken lærer eller rektor finner grunn til å sette inn hjelp for barnet påstår mor at slik
hjelp trengs! Og dette er den samme mor som ringer ukentlig til skolen og bekymrer seg
for barna! Påstanden om at far skule ordne opp, men at det ikke ble gjort noe, bekrefter
mor selv ikke stemmer. Faktisk kan dette vel så godt beskrives som mors projeksjon på
far! Mor gjorde ingenting, mens far handlet! I prosesskriv innrømmer mor at etter at far
grep inn, bedret barnets situasjon seg! Allikevel var det dette ”problemet” som var
begrunnelsen for å gå til sak! Igjen er mors begrunnelse interessant, for hun ar fått
”støtte” fra ”flere hold” om at det eldste barnet trenger behandling, hevder den
sakkyndige! Den sakkyndige skriver ” mor har fått støtte fra flere hold på at det eldste
barnet bør undersøkes nærmere med tanke på om hun trenger behandling. Bl.a. har hun
fått støtte fra sin behandler på familierådgivningskontoret og av sin venns sin mor”. Men
sin egen behandler på Familierådgivningskontoret og samboers mor har ingen
kunnskap om barnet som bor hos far! Den påståtte ”støtten” de må ha gitt må således
bygge på mors fremstilling, og den støttes ikke av noen av de som har kunnskap om
barnets situasjon. I realiteten driver mor krisemaksimering av barnas tilstand!
Det alvorlige er selvfølgelig den sakkyndiges manglende problematisering av alle disse
påståtte ”bekymringer”! Faktisk er denne overdrevne form for bekymring mer et
utrykk for mors psykiske ustabilitet, bekymring og manglende evne til innsikt i
barnet enn av barnets faktiske problemer! Ikke noe sted blir dette problematisert av
den sakkyndige!
Vi må huske på at barnas påståtte problem var det mor oppgav som begrunnelsen for at
hun gikk til sak for 2. gang. Således er mor helt avhengig av at dette må fremstå som
alvorlig. At dette bare var et påskudd ser vi av mors egen beskrivelser utover våren 2002
før saken kommer opp! Da bekrefter mor selv i prosesskriv at det eldste barnets situasjon
faktisk er bedret! Dermed er hele grunnlaget for mors rettssak borte. Det viser at det
er andre årsaker til rettssaken! Hvorfor skulle hun stevne far med begrunnelse i ”barnets
problemer” når hun selv beskriver at de bedret seg utover våren, slik også skolen
tilkjennegav! Mors argumentasjon rakner.
Igjen blir andre gitt ansvar for mors handlinger! Familierådgivningskontoret ”anbefalte”
henne å behandle barnet, det samme kontoret påstår mor var de som ”anbefalte” mor å
ta barnet ut av skolen annen hver fredag! Ansvaret fraskiver hun seg hele veien. Når
den sakkyndige ikke evner se noe av dette viser det en betydelig kunnskapsmangel om
slike personligheter! Når så mor viste det ville bli konflikt viser denne situasjonen at
mor bevist bidrar til konflikt! Mors behov blir viktigere enn barnas! Igjen er det mors
egosentriske adferd vi får beskrevet! Og igjen er det andre som har ansvaret for at det
ble bråk. Skolen får nå skylden, for den var for ”unnfallende” ovenfor far, påstår mor!
45

Interessant er det at mor her erkjenner at det eldste barnet bodde med far, derfor måtte
rektor undersøke det juridiske! I stevninger fremstilles det som om barnet bor mer hos
mor enn hos far! Heller ikke denne ansvarsfraskrivelse problematiserer den sakkyndige
noe sted!
Så beskriver mor at ” Det verste som kan skje er at han tar det eldste barnet med seg,
f.eks. til Thailand, og holder henne der” og etterlate henne der for selv å komme tilbake!
Dette er en rimelig paranoid adferd! Heller ikke dette problematiseres av den sakkyndige!
Meget interessant er det å se begrunnelsen mor gir for at det er bedre for barna å bo med
henne enn med far!
Mor påstår ” Hun er sikker på at barna har det best hos henne, og refererer her til
trygghet, grenser, stabilitet og sosialt nettverk.”!
Hvordan kan en depressiv person som over beskriver seg selv som et ”utrygt barn” gi
andre trygghet?
Hvordan kan en person som har store problemer med egne grenser gi andre trygge
grenser?
Hvordan kan en person som opptrer så ustabilt som mor gjør gi barna stabilitet!
Hvordan kan en person som over tid påfører barna problemer ved stadig å bytte samvær,
gi barna forutsigbarhet?
Slik mor selv beskriver far i sine brev til far, samt beskrivelser av fars skår på MMPI
testen, synes det som om hun gjennom introjeksjon ”stjeler” fars personlighetstrekk
som sine egne når hun fremsetter disse påstander! Mor identifiserer seg i realiteten med
fars positive trekk og beskriver dem som sine egne!
Mor bygger opp et fantasipreget fryktbilde av far og bruker deretter det som påskudd til å
gå til sak! ”Selv om far kanskje ville kidnappe barna til thailand, måtte hun gå til sak”!
Noen dokumentasjoner for noen av sine fantastiske påstander har mor ikke! For den
sakkyndige er det nok å komme med påstander! At den eneste som har stukket av med
barna til utlandet er mor, beviser igjen den manglende logikk i mors påstander. Det
underbyger en forutinntatt ufaglig holdning til saken!
Når mor så påstår at ”Hun sier at hun kunne ha strukket seg langt dersom hun hadde vært
trygg på at barna hadde det godt hos far”! Synes dette mer reflektere den sakkyndiges
behov for å gi et kunstig bilde av mor. For mor har ikke vist noen slik evne til å ”strekke
seg langt” i det hele tatt på noe tidspunkt av prosessen. Tvert imot er den en rigid fastlåst
holdning mor presenterer! Mekleres i 2002 kritiserte da også mor for å være nettopp
rigid, noe som førte til at mor lenge gikk rundt å rakket ned på mekleren!
Interessant er den sakkyndiges vurdering ut i fra det mor påstår. Hun vurderer mor som
”bekymret” for barna! Ikke ett sted blir noen av de fantastiske påstander mor kommer
med validert! Den påståtte bekymring blir aldri koblet mot mors egen selvbekymring og
angstproblematikk!
46

Her dokumenteres det at mor kan si hva som helst og bli trodd av den sakkyndige! Det er
ikke faglig holdbart! Fraværet av helt elementær kildekritikk er påtagnede! Når
påstandene ikke er etterprøvbare i mangel av eksempler forblir det udokumenterte
påstander! Det har ingenting i en faglig rapport å gjøre!
Over påstår mor at det eldste barnet er så lite hos mor! Samtidig benytter hun argumentet
om at fordi det eldste barnet allikevel er så mye hos mor, så er det ikke vanskelig å flytte
barnet! Igjen er det problemer med logikken, når man kaster ut påstander som like
etterpå eller før er beskrevet helt motsatt! Det er med undring å registrere at den
sakkyndige ikke evner seg dette paradokset! Det underbygger igjen den sakkyndiges
ensidige fokus på at mor skal ha omsorgen i hele innsamlingen av opplysninger!
Likeledes beskrives det av mor at ”det yngste barnet var også en rolig og lett baby å ha
med å gjøre”. Allikevel påstår mor at hun hadde stort behov for hjelp av far når far dro
vekk en uke for å avbestille varer til mors butikk 10 dager etter at barnet var født!
Mor påstår også at ”Hun støttet han i forhold til økonomi og orket ikke at han skulle sitte
der igjen alene”, når hun beskriver far i samlivet og den påståtte ”avhengigheten” av far!
Sannheten var som vanlig det motsatte! Mor ville ikke ut av forholdet, men kommer etter
at far tar ut skilsmisse med en rekke slike merkelige påstander!
Likedan er det med mors påstand om ” mangel på samarbeid fra hans side”! I en setting
der det foreliger omfatende dokumentasjon på at det er mor som nekter ethvert form for
samarbeide, påstår hun det er far som ikke vi samarbeide! Denne måten å snu
virkeligheten på hodet er typisk for mor. Barna opplever det samme, noe som selvfølgelig
er meget forvirrende for barna!
6.2 Fra samtaler med far
Fra samtale 13.03.02: dette er første møte med far på den sakkyndiges kontor. I likhet
med mor får han relativt fritt spillerom i forhold til tema i denne samtalen, og blir
innledningsvis bedt om å redegjøre for sitt syn på saken. Han fremstår umiddelbart
som mye mer selvsikker enn mor. Han stiller på kontoret med sakspapirer arkivert
i en perm. Han fremstår som verbalt sterk og velordnet. Han gjør detaljert og
kronologisk rede for sin historie sammen med mor fra de traff hverandre I 1991 og til I
dag. Dog merker den sakkyndige seg at han tidvis har problemer med å gjøre rede
for årstall og konkrete tidsangivelser. I sin beskrivelse av tidligere kjøp av felles
bolig legger han relativt stor vekt på økonomi. Han fremstiller seg selv som ansvarlig
og dyktig i pengesaker, og at mor har hatt fordeler av dette i deres samliv. Han har
betalt ut studielånet hennes (30.000kr).
Tidlig i sin fremstilling kommer han sterkt inn på at mor led av ”angst og depresjoner av
ett eller annet slag” og at hun allerede I 1993 fikk et ”anfall” der hun forsøkte å drikke
salmiakk. På spørsmål kan han ikke redegjøre mer for detaljene rundt dette, men
47

husker han tok fra henne flasken. Dette var mens hun gikk til psykiater, etter at hun var
ferdig på sykepleierskolen, i følge far. Hun hadde også flere ”anfall”. En gang stengte
hun seg inne på soverommet med kniv, en annen gang på badet med verbale trusler om
at ”nå skal jeg drepe meg”, og enda en gang, i følge far.
Far gir utrykk for at det var mors mentale helse som var grunnen til at han tok ut
separasjon I 1999. Deretter beskriver han flere episoder I forbindelse med flyttingen fra
felles bolig, der hun skal ha kastet bøker etter han, skreket etter han I påhør av det eldste
barnet og sparket inn en glassdør I hans leilighet I Starefossen. I forbindelse med denne
episoden ble politiet og barnevernsvakten tilkalt. I følge far var det slike episoder
”oppover hele tiden”. Han sier også at han har kallet inn hennes familie til møte (uten
henne til stede) for å diskutere hva de burde gjøre I forhold til henne. Man viste aldri når
det ”smalt” neste gang. Det var da hun skrek hemningsløst i påhør av det eldste barnet at
han skjønte at dette måtte det bli slutt på. Han har også forsøkt å snakke med leger for å
hjelpe henne, det er opplagt at hun sliter med ett eller annet. Far mener det er noe fra
barndommen, en dominerende far. Det kunne virke som om det med faren kom igjen
hver gang han sa nei til noe. Far mener at hun lider av narsissisme, et inntrykk han
har fått etter å ha snakket med leger om hennes tilstand. Han har også kjøpt en bok
om narsissisme.
Far mener det var mor sin mor som presset henne inn I sykepleierutdanningen. Han
mener hun aldri har fungert som sykepleier, og at hun heller ikke har fungert I andre
arbeidssammenhenger så lenge han har kjent henne. F.eks. var de enige om å starte
butikk med varer fra Thailand, men etter bare 3 uker ville hun ikke jobbe der lenger. ”Det
har buttet hver gang jeg har forsøkt å få til noe”. Han fremstiller henne som en person
som var glad og lykkelig med å gå hjemme og ikke arbeide, selv om det eldste barnet
gikk i barnehagen. Som dokumentasjon kan han vise til ”mange kjærlighetsbrev der hun
gir utrykk for å være glad og takknemmelig for alt jeg har kjøpt til henne”.
Fars syn på mor som omsorgsperson: Far mener mor fungerer helt fint som
omsorgsperson så lenge hun har et apparat rundt seg. Nevner her problemene som oppsto
da han måtte reise til Thailand I forbindelse med avbestilling av varer rett etter at det
yngste barnet var født. Det var et ”helvete”, i følge far. Videre sier han at mor har en
tendens til å sende den ene fra seg når hun skal ha samvær med begge aleine. F.eks.
sendte hun den ene fra seg for å bake før jul, fordi det var for slitsomt å bake med to
barn. Far mener også at det er svært ofte at det er mormor som har
ettermiddagsamværene med det eldste barnet, eller at det yngste barnet blir igjen i
Norheimsund ”hos fremmede” når mor kommer til byen for å ha samvær med det eldste
barnet.
I følge far har mor hatt en uttalt tendens til å ville forandre på avtaler hele tiden. I de
siste to årene har det derfor vært stadige konfrontasjoner fordi mor har villet bytte
dager.
48

Vedrørende bilder av barna sammen med mors samboer: Far har med seg tre bilder som
han viser den sakkyndige. Bildene er blåst opp I A-4 format. Alle bildene er av mors
samboer og ett eller begge barna. På ett av bildene kysser samboer det eldste barnet
på munnen. Det ser ut som bildet er tatt I fjøset. Det eldste barnet har på seg ytterklær og
lue. Far mener at bildet er arrangert, at de (det eldste barnet og mors samboer) nærmest
må ha stilt opp for fotografen, ellers ville ikke bildet ha blitt så skarpt. Den sakkyndige er
usikker på dette, kan de kanskje ha vært tatt I forbifarten, I forbindelse med en form
for lekeslåssing, som et smellkyss? Far avviser denne muligheten, mener at det er altfor
dårlige lysforhold inne I fjøset til at noe slikt kunne gå an. Dessuten problematiserer
han at han overhodet har fått kopi av disse bildene, siden han aldri har fått bilder av
mor før. Kan det være at hun vil markere noe I forhold til han, som ”ha,ha, se hvor fint
vi har det nå”? Han legger til at han bekymrer seg over omgangstonen der I huset. Det
eldste barnet har fortalt han at de flyr nakne rundt I huset. Far tror at dersom mor får noen
som tar seg av henne I sin hverdag, så kan hun gå ganske langt, men han legger til at han
”for guds skyld” ikke er villig til å ofre ungene. Men han står fast ved at mor er en person
der logikk ikke har noe med hennes liv å gjøre; hun styres utelukkende av sine behov I
øyeblikket, I følge far.
Vedrørende dommen I byretten sier far at hvis du leser hele dommen så ser du at
dommeren er I tvil, og at dommen bygger på at han aldri var hjemme. Dette bygger I
følge far på en løgn fremført av mors venninne som vitnet I retten. Etter dommen forelå
kontaktet han mor og sa at han hadde papirer på at venninnen løy, at han kom til å anke
og at han dessuten kom til å stevne venninnen for falsk forklaring. Far mener at
grunnen til at mor gikk med på en avtale var at hun skjønte at det som fremkom I retten
ikke holdt vann, at han helt sikkert ville vinne i en ankeforhandling fordi han da hadde
fått tid til å fremskaffe dokumentasjon. Det samme er tilfelle per I dag. Nå kan han bevise
at han ikke jobber så mye, at han ikke har økonomiske vanskeligheter og at butikken med
thaivarer var for henne, at han faktisk tapte penger på den. Han gir spontant utrykk for at
han er sikker på at når den sakkyndige får alle fakta på bordet så vil saken falle ut til hans
fordel. Han er sikker på at barna bør bo sammen, og at begge bør vokse opp hos han. På
spørsmål fra den sakkyndige om hva han ville gjøre dersom den sakkyndige skulle
komme til et annet resultat sier han at da vil han anke, fordi han er 100% sikker på at
det er best for barna å bo fast hos han.
Beskrivelse av Det eldste barnet: Far beskriver det eldste barnet som en apekatt, hun er
oppe I trærne, nede på bakken, over alt. Tillitsfull, ærlig, dersom hun for eksempel
kommer I skade for å knuse et eller annet, sier hun ifra med det samme. Fungerer
normalt. Veldig god motorikk, ”har sammenheng med at jeg har tatt henne mye med på
turer, latt henne utfolde seg”, sier far. Han har også lært henne å svømme og dykke, tar
henne med I klatrevegg på SATS. Etter spørsmål fra undertegnede svarer far at det går
greit med henne sosialt. Hun er kanskje en som vil styre situasjonen. Helt fra
barnehagen har hun vært en som tar initiativ, starter leker. Far mener at det eldste barnet
har venner. Vedrørende problemene I høst sier far at det var lærer som tok initiativ, at
hun opplevde Det eldste barnet som innesluttet. Selv merket han ingen ting, det gikk
49

ganske fort over. Han har ikke blitt henvist til PPT. Far tror det hele henger sammen med
at mor forandret mye på samværavtalene på den tiden. Far opplever at det eldste barnet
står I lojalitetskonflikt mellom foreldrene. Han mener det er negativt at mor ringer og
spør henne om alt mulig. Det eldste barnet svarer ikke så mye, I følge far. Far ringer aldri
til Norheimsund for å snakke med det eldste barnet. Men Det eldste barnet ringer av og
til, til han, når hun er alene. Far opplever flere ganger at hun har sagt at hun må legge på
fordi det kommer noen. Far mener det eldste barnet bør fortsette å bo hos han fordi det er
sammen med han hun alltid har bodd. Det er det stabile. Far sier han ikke har spurt det
eldste barnet hvor hun ønsker å bo, han mener det er et utilbørlig spørsmål. Han forteller
at det eldste barnet igjen har vært hjemme fra skolen pga. Ondt I magen. Mener dette har
sammenheng med hele situasjonen. Bebreider mor fordi hun ringer for mye til det eldste
barnet.
Beskrivelse av Det yngste barnet: Litt bortskjemt, ser det I forhold til det eldste barnet.
Oppegående, kvikk og rask, liker å gå på turer. Litt mer sårbar type enn det eldste barnet,
tar lettere til geipen hvis hun ikke får viljen sin. Det eldste barnet er ikke slik. Far lurer på
om dette har sammenheng med at det eldste barnet har bodd hos han og det yngste barnet
hos mor, har dette sammenheng med at mor sier ja hele tiden? Mor gir lett etter for press,
gir etter dersom ungene begynner å hyle å skrike. Begge barna liker å sitte med far når
han leser eventyr til dem, det yngste barnet liker å sitte nærmere enn det eldste barnet.
Far problematiserer at han har bosatt seg I byen fordi han tilpasser seg barna sine behov,
det er her de er født og her skal de bo, ikke på en bondegård I Norheimsund. For sin egen
del kunne han enten ha tenkt seg å ha bolig mer I tilknytning til jobben og
installasjonene, dvs. utenfor byen og ved sjøen, Det hadde vært mer praktisk og mer
økonomisk. Alternativet dersom han ikke hadde hatt barna, var å flytte til varmere
himmelstrøk. Men han gjør ikke dette fordi han setter barnas behov først.
Fra samtale 19.03.02: I denne andre samtalen med far er jeg mer strukturert og styrende
enn I første samtale. Far oppfordrer meg innledningsvis til å gå ”I dybden” for å komme
frem til riktig resultat. Det er riktig at han i forrige samtale la svært stor vekt på mors
psykiske problemer, og det er viktig at jeg går videre og finner ut av dette mener far.
Han innleder med å fortelle at han har snakket med mor på telefon i helgen. Hun synes
det er råttent gjort av han å ta gamle kjærlighetsbrev fra henne å legge ved saken, det
samme synes familien hennes. Han forteller også at i dag var det eldste barnet hjemme fra
skolen igjen på grunn av ondt i magen. Far tror det henger sammen med hennes posisjon
”midt imellom”. Mor har ringt til henne 4 ganger på søndag. Da hun våknet I dag
morges sa hun at hun hadde ondt I magen, måtte ligge litt. Men allerede kl. 11 ringte fars
kone til far og sa at det eldste barnet var bra igjen. Far mener at det eldste barnet sitt
mageonde har sammenheng med lojalitetsproblemer. Hver gang det er noe kommer ”den
regla” på telefon fra mor.
Barndom familiebakgrunn: Far er født og oppvokst I NN. Foreldrene bodde I 2. etasje I et
stort hus midt I sentrum. Mormor og morfar bodde I første. Begge foreldrene var
yrkesaktive, mor arbeidet på XX, far var BB for div. YY. Selv var han nært knyttet til
50

esteforeldrene. Han har en yngre søster som nå bor I huset med foreldrene. Han bodde
hjemme til han var 25 år gammel. Han beskriver oppveksten som ”helt grei”, hadde
mange venner. Var aktiv I lek og fritidsaktiviteter. Det gikk bra på skolen.
Utdannelse/arbeidssituasjon: Gikk 3 år på gymnas på XX, også denne tiden beskrives
som uproblematisk, han hadde venner, kjæreste, ingen vanskeligheter. Etter gymnaset
studerte han I 3 1/2 år på universitetet I Oslo. Studerte matematikk, biologi, kjemi, fysikk
og informatikk. Han tok noen eksamener, men ingen akademisk grad. Han flyttet til BB
25 år gammel. Startet eget firma innen dataprogrammering. Driver fortsatt med
dataprogrammering, men nå mest for hjemmesider. Han var I militæret I
Kirkenes/Passvik, var marinejeger. Drev med turn på høyt nivå. Var norgesmester I
1983. var nr. To I norgesmesterskapet I karate 1983 og norgesmester I 1984. Reiste
mye rundt I Europa I forbindelse med karateutøvelsen, betegner dette som en fin og
interessant tid.
Pr. I dag driver far et eget firma som har spesialisert seg på konstruksjon og montering av
flytebrygger. Dette har han drevet med i mange år, og det går meget bra. Noe av
hemmeligheten bak suksessen tror han ligger i at han alltid har stått for alle leddene selv;
han konstruerer, produserer og monterer selv. Her kommer hans bakgrunn som
marinejeger inn I bildet. Han har to ansatte i firmaet, men til tider vært oppe I 4. han har
ingen planer om å slutte I denne jobben, ser ingen grunn til å slippe et ”gullegg”. Det er
en fordel at han er fri og fleksibel I jobben, og I stor grad definerer sin egen arbeidstid.
Dette kommer barna til gode.
Han var gift med en kvinne med en liten datter I BB. Forholdet varte I 2 1/2 år, og tok
slutt da hennes tidligere mann kom tilbake. Etter dette flyttet han til Bergen. En av
grunnene for at han valgte Bergen er at han liker naturen her. Dessuten har han
slektninger her, fars bror
Og hans sønn, som er litt yngre enn han selv. Denne fetteren har to gutter ca. På hans
egne barns alder, og de treffer hverandre ca. 1 gang pr. måned.
Han forteller at han I utgangspunktet oppfattet mor som ”alle andre”. Først etter en tid
fikk han greie på at hun hadde psykiske problemer. De var sammen I et par år før han
fikk vite at hun brukte tabletter mot depresjon, og hun gikk til psykiater I et år før han
fikk vite det. Grunnen til at han fikk vite det var at hun ville ha penger av han for å
betale regningen til psykiateren. Far hevder at det var mor som var mest oppsatt på å
bli gravid med det eldste barnet og det yngste barnet. Det var et stadig/daglig mas om
at hun ville bli gravid. Da hun ble gravid med det yngste barnet var han ambivalent,
tenkte at et barn til kanskje ville roe ned situasjonen, men hadde egentlig innsett to år før
separasjonen at dette ikke gikk lenger, og begrunnelsen var mor sine psykiske
problemer.
Fra samtale 02.05.02: hensikten med denne samtalen var å ta opp noen poenger som har
fremkommet under arbeidet med saken samt fylle ut manglende innformasjon og
korrigere eventuelle uklarheter.
51

Vedrørende grensesetting/takling av konflikter: Det første som ble tatt opp med far var
spørsmål om hans forhold til grenser og grensesetting I forhold til barna. Til dette svarer
han at han har et normalt forhold til grensesetting, at grensesetting er ganske viktig, og at
det eldste barnet er I en alder der hun prøver å flytte grenser. Han gir eksempler fra
dagliglivet, at hun må legge seg om kvelden, at hun ikke kan få alt I butikken og at hun
skal oppføre seg høflig ovenfor andre. Han forteller at han aldri hever stemmen I forhold
til Det eldste barnet, fordi det ikke er behov for det. Han bare forklarer tingene og
irettesetter henne på en ordentlig måte. Han sier at lærer hadde kjeftet på det eldste barnet
en gang, og at det eldste barnet da hadde blitt helt fortvilet, begynt å gråte. Fars forklaring
på dette er at det eldste barnet fremdeles sliter med ettervirkninger etter mors sterke
følelsesutbrudd i forbindelse med separasjonen, og at hun derfor ikke tåler at folk hever
stemmen/skriker. Når det gjelder det yngste barnet hevder far at hun mangler grenser og
at mor svikter som omsorgsperson ved ikke å sette grenser for henne. Mor greier ikke å si
nei, I følge far. Far eksemplifiserer dette ved at det yngste barnet legger seg ned og
griner dersom hun ikke får sjokolade.
Vedrørende innformasjon fremkommet fra skolen: Våren 2002 har det eldste barnet I
følge lærer hatt et unormalt stort fravær og ved flere anledninger vært trøtt og uopplagt på
skolen. Far har gjennomgående latt være å sende med henne skriftlig melding etter
fravær. Det blir også rapportert fra skolen at det er en del uregelmessigheter med
hensyn til oppfølgingen av leksearbeid. Når far blir konfrontert med dette, hevder han
at lærer tar feil, at det faktisk ikke har vært så omfattende fravær som hun sier. Når
det gjelder påstand om manglende meldinger sier han at han har skrevet meldinger, på
lapper, fordi det eldste barnet sin meldebok har vært borte en stund. Og dersom det noen
gang har vært manglende oppfølging med leksene så kan det skyldes at det eldste barnet
har sagt at hun har gjort leksene på SFO. Han kan muligens latt være å se over leksene en
og annen gang, men uansett mener han at mor må ta sin del av ansvaret for dette også.
I forbindelse med gjennomgang av forhold knyttet til skolen kommer far flere ganger inn
på at han opplever lærer som på lag med mor. Han føler noe litt negativt, tror kanskje at
hun ikke liker han, og at hun mener at det er mødre som bør ha omsorgen for barn.
Dessuten gir han flere ganger utrykk for at han er skuffet over at disse ankepunktene
kommer opp nå, og at han har gitt utrykkelig beskjed om at skolen må si ifra til han med
en gang det er problemer av ett eller annet slag.
Han gjør også et stort poeng av at han stiller seg uforstående til at lærer har vist mor noen
tegninger som det eldste barnet har tegnet, men at han ikke har fått tilbud om å se disse,
noe han mener at han opplagt burde ha fått, siden han har den daglige omsorgen for det
eldste barnet. På spørsmål fra den sakkyndige om dette var tegninger med et bestemt
utrykk eller innhold, svarer han at det var vanlige tegninger, men at lærer ville vise hvor
flink det eldste barnet var til å tegne. Til tross for flere forsøk fra den sakkyndige på å få
oppklart eventuelle missforståelser og gi han sjansen til å nyansere sitt synspunkt, står
han på sitt: når lærer vil vise frem det eldste barnet sine tegninger skal hun ta kontakt
med han som er den som har den daglige omsorgen
52

Far tar selv opp sin indignasjon over at mor har gått bak ryggen hans og tatt det eldste
barnet ut av skolen annen hver fredag mot å undervise henne i Norheimsund. Far er
overbevist om at dette ikke var til barnets beste, og begrunner det med at hun lærer mer
på skolen enn hos mor, dessuten setter en slik ordning det eldste barnet i en særstilling,
hva skal hun si til klassekammeratene? Når den sakkyndige påpeker at det er veldig
vanlig med skilte foreldre for tiden, og dertil hørende særordninger, sier han seg enig I
dette og legger til at det derfor er ekstra viktig at det eldste barnet har en hverdag ”som
ser normal ut”. Han er dessuten bastant I sitt synspunkt om at denne ordningen var noe
mor fikk til for at hun skulle slippe å reise så mye, altså ut fra bekvemmelighets
hensyn. Når jeg forsøker å si at det eldste barnet også faktisk ville slippe å reise så
mye, og kan det tenkes at en slik ordning muligens kunne ha vært tenkt til barnets
beste, avviser han dette kontant og begynner å snakke om hvordan mor I stor
utstrekning har benyttet seg av venninner og egen mor (mormor) for samvær, slik
at hun kan ha et stort samvær å vise til I forhold til saken.
Vedrørende påstander om mulige overgrep fra mors samboer: dette temaet blir utdypet I
denne samtalen, og far fastholder at han har bildemateriell som dokumentasjon, at han
har fått støtte i å være obs. På mulige overgrep fra forskjellige leger samt fra
barnevernsvakten hos politiet, og at han burde følge opp saken. På spørsmål om på
hvilken måte han tenker å følge opp, sier han at han må være obs. på eventuelle
forandringer hos det eldste barnet, at noe kommer til utrykk, f.eks. gjennom tegninger.
Far sier at han har spurt det eldste barnet om noen har kledd av henne, tatt på henne eller
gjort ting som hun ikke liker. Til dette svarer hun et nølende nei, I følge far. Den samme
responsen får han når han spør hva hun har gjort hos mor, hun vil ikke snakke om
det. Far bekrefter at han har sagt til det eldste barnet at hun ikke behøver å kysse
på voksne menn, og at voksne gutter og menn ikke har lov å ta på kroppen hennes, det er
hun som bestemmer. Far sier at han har fått råd om å si dette fra legehold.
Når det gjelder mors samboer konkret har far spurt det eldste barnet om han har kysset
henne flere ganger. Far har sagt til det eldste barnet at hun ikke får lov å kysse mors
samboer, og at han (samboer) heller ikke får lov å kysse henne. Far har også sagt til det
eldste barnet at folk som gjør slike ting blir puttet I fengsel.
Far har snakket med advokaten sin om forholdet bør politianmeldes, men sier at han er
redd for å gå inn I et minefelt når det blir spørsmål om hvorvidt kyssingen er frivillig fra
det eldste barnet sin side eller ikke. Gynekologisk undersøkelse har også vært vurdert av
far, men det trengs noe mer konkret, som skader på barnet, I følge barnelege, som far har
drøftet dette med. Den sakkyndige forsøker å snu på situasjonen, tenk deg at du er I
mors samboers sted, hvordan ville du ha reagert på å få slike anklager mot deg. Far
avviser problemstillingen ved å hevde at han aldri ville ha gjort noe slikt mot et barn, at
det følgelig ikke ville ha foreligget tilsvarende bilder, og følgelig heller ikke ”konkret
dokumentasjon”. Den sakkyndige konfronterer far med utsagn fra mors samboer om
at han har opplevd situasjonen som svært belastende. Ikke minst for barna. Den
sakkyndige registrerer at far ikke greier å innta dette perspektivet.
53

Far bekrefter opplysninger fra mors samboer om at han under deres første møte skal ha
spurt denne om han var redd for å møte han aleine. Han benekter at han har truet med å
skyte han hvis det viser seg at overgrepet har funnet sted, det blir politiets oppgave å
reagere da. Far bekrefter at han har vært på tunet til mors nye venn og tatt bilde, fordi han
ville vite hvor det eldste barnet holdt til. Han benekter at han er sjalu på mors nye venn;
”det var jeg som ville vekk”. Han tar til etterretning at mors nye venn føler seg utrygg på
han, men at hsn må forholde seg til realitetene; far reagerer bare på konkrete hendelser og
har bilder som dokumentasjon.
Den sakkyndige forteller også far at mor har stilt spørsmål ved fars fysiske stell og
omsorg for barna; det har vært et vedvarende problem at jentene har vært røde og
såre nedentil etter å ha vært hos far. Mor har også vært inne på tanken om overgrep,
men lagt det vekk. Til dette svarer far at dette er typisk for mor; når han kommer med
påstander om overgrep kommer hun med sitt ”takk for sist”. Dessuten vet alle som har
hatt jenter at de blir røde hvis de går med bleier for lenge (Det yngste barnet bruker
fortsatt bleie). Han sier videre at han har en kone med to egne døtre, og at hun er den
første som skulle ha merket noe dersom det var snakk om overgrep fra hans side fordi de
I Thailand har et stort problem med misbruk av barn, og derfor er spesielt obs. på dette og
slår hardt ned på det.
Far sier han I den siste tiden har opplevd at barna er I ferd med å skli fra han. Det eldste
barnet trenger en dag og komme seg etter samvær med mor, og det yngste barnet er
vanskelig å få kontakt med den første delen av hennes samvær med far. Årsaken til dette
mener far er at det går for lang tid mellom samværene for det yngste barnet sitt
vedkommende ettersom far selv har renonsert på ettermiddagssamværet I uken av hensyn
til barnet.
Vedrørende mulige ulike utfall av saken: Far forteller at han har spurt det eldste barnet
om hun kan tenke seg å flytte til Norheimsund, og at hun da har svart nei. Han har også
spurt henne om hun kan tenke seg at det yngste barnet flytter til far sammen med
henne, men også dette har hun svart nei til. Når far spør om hun vil at de skal ha det
slik de har det nå, at de bor hver for seg, svarer hun ja. Jeg merker meg at far ved en
tidligere anledning har uttalt at han ikke har spurt det eldste barnet om hvor hun helst vil
bo fordi hun er I en lojalitetskonflikt.
Selv er han klar på at barna bør bo sammen, og at det yngste barnet bør flytte til han.
Dette er den eneste løsningen til barnas beste. Han vil da være den som tar alle de
”tunge” avgjørelsene, og mor vil da ikke lenger kunne bruke det yngste barnet mot han.
Mor har bare laget konflikter fra dag 1, det er hun som har startet alle konflikter, selv har
han aldri startet noen av konfliktene, bortsett fra å ta ut separasjon, og det gjorde han for
barnas skyld. Historien har vist at hun aldri har bidratt til ro, mens det har han gjort.
Barna må samles hos han, som har vist evne og vilje til å stanse konflikter, ikke starte
konflikt. Far kan ikke begripe hvordan mor kan oppfatte brev fra han som ”nedlatende”,
de er ikke nedlatende I det hele tatt. Men så lenge mor har noe å bruke mot han, så
stanser ikke konfliktene. Dette ”noe” er det yngste barnet, I følge far.
54

Den sakkyndige problematiserer et tenkt utfall der mor vinner, ikke bar I tingsretten, men
I alle rettsinstanser, hvordan vil far forholde seg til det? Far svarer at han I så fall vil
finne dette veldig rart ut fra historikken, men at han da må gå I seg selv og be noen
andre granske han for å få greie på hva som er galt med han, og hva som gjør at
retten kan se på mor som en person med bedre omsorgsevne enn han. Uansett utfall I
første omgang er han 100% sikker på at han kommer til å anke.
Når den sakkyndige problematiserer mulig samværordning; tør han virkelig sende barna
til mor hvis hun er så gal som han sier, sier han at mor ”vær så god skal ha dem like mye
som nå”, og han begrunner det med at det er barnas beste å ha så mye kontakt med mor.
Vi snakker også litt om forestående sommerferie. Han stiller seg totalt uforstående til at
Det yngste barnet ikke skal få være med til Thailand I 4 uker, som er mors påstand, og
kan ikke på noe vis tenke seg at dette er negativt for barnet, dessuten tok mor barna
med på ferie I fjor, uten å gi noen beskjed til han på forhånd.
Far viser meg en tegning av det eldste barnet som forestiller han selv, hans thailandske
kone og henne sto barn sammen med det eldste barnet og det yngste barnet og mener
denne sier noe om hvordan det eldste barnet oppfatter sin egen familie. Han forteller at
hans egne foreldre kommer på besøk ca. annen hver måned, og at de har god kontakt med
flere naboer. Det eldste barnet har en god venninne I nabolaget. Hans kone kjenner flere
fra Thailand, men det er ikke alltid det passer like godt å få besøk av dem; det kan bli litt
vel mye.
Vurdering: Den sakkyndige opplever far i hele denne samtalen som meget defensiv når
han blir konfrontert med ubehagelige problemstillinger. Han reagerer gjennomgående
med sinne og anklager rettet mot andre, først og fremst mor, men også lærer og mors
samboer. Han viser en gjennomgående tendens til å fremstå feilfri og retthaversk selv,
mens årsakene til tidligere og nåværende konflikter ene og alene ligger hos den andre
parten, mor. I sin kamp for å bevise at han har rett, og for å ”vinne”, opplever den
sakkyndige at han mister barnas behov fullstendig av syne.
Det er en fullstendig annerledes gjengivelse av fars beskrivelser som skjer, i forhold til
det vi finner hos mor. Mens mors beskrivelser i hovedsak ukritisk gjengies uten
vurderinger og problematiseringer, så blir både fars adferd (”Dog merker den
sakkyndige seg at han tidvis har problemer med å gjøre rede for årstall og konkrete
tidsangivelser”) og beskrivelser umiddelbart utsatt for problematisering og kritikk!
Mens det hos mor i hovedsak bare foreligger gjengivelse av mors udokumenterte
påstander blir fars beskrivelser stadig problematisert. Likeledes finnes det ikke en
eneste bemerkning om at mor ikke husker detaljer, selv om mor selv både til leger og
senere sakkyndige beskriver betydelige konsentrasjonsvansker! Mens det hos mor er
gjengivelser av mors udokumenterte påstander, ser vi at far konfronteres med mors
påstander og sin egen adferd. At denne utelukkende fremstilles negativ fremstår som
bevist ensidig!
55

Det ser ut som den sakkyndige aksepterer mors påstander, mens fars beskrivelser ikke
blir akseptert og derfor utsatt for kritikk. Gjennomgående i samtaler med far, blir far
stadig konfrontert med mors udokumenterte påstander, noe som presser far inn i et
defensivt ”hjørne”! At mange av påstandene mor kommer med og som far konfronteres
med er ukjente for far gjør ikke situasjonen bedre! Far var ikke kjent med de påståtte
problemer rundt barnets lekser eller meldinger ved fravær! En slik ensidig negativ
vinkling kan kun bygge på en forutinntatt holdning til sakens utfall. Når den
forekommer allerede i beskrivelsene av ”premissene”, er den et forsvar for den
sakkyndiges forutinntatte holdning om mor. Hadde den sakkyndige vært objektiv, ville
fars beskrivelser blitt gjengitt her uten negativ kritikk! Den kritikken ville skjedd under
senere vurderinger!
Mens mor påstår at hun underholdt partene i samlivet, bekrefter den sakkyndige at far
betalte mors studielån! Her avslører den sakkyndige at mors påstander ikke kan være
sanne!
Et annet moment som er fremtredende er at den sakkyndige hos mor gjengir hva mor
sier, mens det hos far like mye er en vurdering av far (”Han fremstår umiddelbart som
mye mer selvsikker enn mor. Han stiller på kontoret med sakspapirer arkivert I en perm.
Han fremstår som verbalt sterk og velordnet. Han gjør detaljert og kronologisk rede for
sin historie sammen med mor fra de traff hverandre I 1991 og til I dag.”) Dette viser en
tydelig forskjell i metode mellom partene. Dette er ikke hva far forteller, men en
tolkning av far! Det er et klart metodebrudd, for den sakkyndige kan ikke senere
begynne å vurdere sine egne tolkninger slik det her skjer! Dette beskriver egentlig en
klar iver hos den sakkyndige allerede i fars første møte om å sverte far! Det er
forutinntatthet!
Mens det hos mor ikke beskrives noen feil, til tross for omfattende dokumentasjon om
negativ adferd, begynner den sakkyndige umiddelbart og beskrive feil hos far! Mens
far kritiseres for å beskrive kjøp og salg av felles bolig, når han faktisk snakker om
økonomiske forhold, foreligger det ingen kritikk av mor når hun uriktig påstår å ha
underholdt partene i samlivet! Når mor i sin forklaring påstår at hun ikke kom godt ut
av det økonomisk (etter å ha mottatt nærmere 700.000) i og etter samlivet blir dette aldri
problematisert av den sakkyndige.
Det er avslørende at mens mors første møte med den sakkyndige er beskrivende for
mors påstander, er fars første møte kritisk tolkende. Diskvalifiserende er det også at
det ikke gies noen beskrivelse av hva far sier, men den sakkyndiges tolking av det far
sier! Det virker som om partenes syn siles i ulike maskenett! Mors nett har store masker,
fars nett er finmasket! Dette er forskjellsbehandling og et klart utrykk for både metodefeil
og at partene vurderes ut fra ulike mål!
Den sakkyndiges avslører sitt negative syn på far gjennom sin språklige beskrivelse.
Gjennomgående blir fars utrykk og beskrivelser satt i gåseøyne på en slik måte at man
får inntrykk av at utrykkene latterliggjøres. (”Tidlig I sin fremstilling kommer han sterkt
inn på at mor led av ”angst og depresjoner av ett eller annet slag” og at hun allerede I
56

1993 fikk et ”anfall” der hun forsøkte å drikke salmiakk”). Det som diskvalifiserer
rapporten som et faglig dokument, er at det i beskrivelser av mor ikke benyttes en slik
omfattende stigmatisering av mors utrykk og påstander. Dermed viser den sakkyndige
at hun observerer mor og far gjennom ulike filtre!
Den sakkyndige blir så ivrig etter å kritisere far at hun påstår at: ”På spørsmål kan
han ikke redegjøre mer for detaljene rundt dette”! Deretter fortsetter den sakkyndige
nettopp med å beskrive detaljer far formidler: ”Dette var mens hun gikk til psykiater,
etter at hun var ferdig på sykepleierskolen”! Problematisk for den sakkyndige blir
det jo at detaljer var beskrevet i de dokumenter hun tok ut av saken!
Mens far beskriver en rekke tilfeller av mors somatiske utpressing (selvmordstrusler) slik
det fremkommer i MMPI testen for mor, synes den sakkyndige mer opptatt av å sette
disse utsagn i gåseøyne for å latterliggjøre dem! Denne formen for somatisk
manipulasjon og trusler blir aldri problematisert av den sakkyndige. Mor blir ikke noe
sted konfrontert med dette!
Den sakkyndige gjengir fars beskrivelser av mors ukontrollerte, aggressive og ustabile
adferd, men konfronterer aldri mor med disse! Det blir heller ikke senere
problematisert! Interessant er det at mens den sakkyndige her gjengir fars bekymring for
mors narsissistiske adferd, gjør ikke den sakkyndige i 2003 noen vurdering av det, men
bare av dyssosial forstyrrelse!
En annen betydelig forskjell i partenes beskrivelser er at mens det for mors beskrivelser
benyttes ord som ”spontant” og ”med innlevelse” om mors påstander, blir det hos far
benyttet ”far gir utrykk for”, og ”I følge far”! Det gjenspeiler tydelig den sympati den
sakkyndige får for mor i kontrast til den kritiske holdning som på ulikt vis fremkommer
mot far. Beskrivelser skal gi et inntrykk av at far ikke husker detaljer! Dette blir et ledd i
å ufarliggjøre fars kritikk av mor! Men fars evne til å huske detaljer er helt irrelevant
om det ikke gjøres samme vurdering av mors evner til å huske detaljer! Og det skjer ikke!
Igjen er det en metode for far og en annen for mor!
Far tillegges også meninger andre har slik vi ser det beskrevet i ”Far mener det var mor
sin mor som presset henne inn I sykepleierutdanningen”! Faktum var at mor selv fortalte
til far at hun følte seg presset til en slik utdannelse av sin mor!
Videre gjengir rapporten at far mener mor ikke fungerer verken som sykepleier eller i
arbeid, mens dette ikke problematiseres av den sakkyndige noe sted som utrykk for mors
manglende sosiale fungering! Et viktig trekk ved omsorgsevne! Videre er beskrivelsene
om at ” Han fremstiller henne som en person som var glad og lykkelig med å gå hjemme
og ikke arbeide” helt i tråd med den adferd mor viser før og etter separasjonen mens
intensjonen til den sakkyndige synes å være å stigmatisere fars beskrivelse av mor! At
mor i 2008 fremdeles går hjemme underbygger fars beskrivelser som riktige og ikke
stigmatiserende!
57

Far beskriver en rekke alvorlige adferdstrekk ved mor som barna utsetts for, uten at den
sakkyndige problematiserer dette på noe tidspunkt! (”Mor har en tendens til å sende den
ene fra seg når hun skal ha samvær med begge aleine”). Dette er en adferd som er
skadelig for små barn og det er en adferd som underbygger mors manglende sosiale
fungering ovenfor barna uten at dette problematiseres av den sakkyndige! Den
sakkyndige er mer interessert i å dempe det negative bildet far dokumenterer, og
dermed fremstå både forutinntatt og partisk!
Videre tillegges far den mening at ”Far mener mor fungerer helt fint som omsorgsperson
så lenge hun har et apparat rundt seg”! Dette er stikk i strid med alle de beskrivelser far
gir av mors fungering! Det far fortalte var at mor må ha et stort nettverk for i det hele tatt
å fungere! Det er noe helt annet! Den sakkyndige forvrenger det far sier ut i fra en
forutinntatt holdning til saken.
Det er gjennomgående at alle fars beskrivelser av mor som er skadelige for barna uteblir
i den sakkyndiges vurderinger! Videre blir fars beskrivelse av at ” Det yngste barnet blir
igjen I Norheimsund ”hos fremmede” når mor kommer til byen for å ha samvær med Det
eldste barnet” forsøkt latterliggjort ved at det settes gåseøyne rundt ”hos fremmede”. Mor
hadde på dette tidspunktet akkurat flyttet til Norheimsund. Et lite barn på 3 år må
oppleve en slik fravær av mor som negativt i nye omgivelser! Ikke noe sted
problematiseres dette! At mor har kjent sine nye omgivelser en stund, forandrer ikke på
dette!
Når far viser bilder av at barna kysser mors samboer, fremstiller den sakkyndige det som
ufarlig lek! (”...kan de kanskje ha vært tatt I forbifarten, I forbindelse med en form for
lekeslåssing”)! Den sakkyndige begynner umiddelbart å vurdere bildene far er
bekymret for og legger ensidig til grunn at de ikke er skadelig for barna! De blir
overhodet ikke satt i sammenheng med mors øvrige adferd eller at de kan være et utrykk
for mors behov for hevn for det hat mor tilkjennegir etter separasjonen! Kan bildene være
et utrykk for mors ønske om å såre far? Den sakkyndige viser overhodet ingen forståelse
for far uttalte bekymring for barna!
Den sakkyndiges ensidige pro-mor holdningen kommer klart til syne når hun senere kun
viser bekymring for hva slike bilder mor sender, betyr for de voksne! Det er de voksnes
følelser som blir problematisert, ikke barnas! At den sakkyndig er forutinntatt
fremkommer meget godt ved at fars følelser ikke betyr noe, mens mors samboers såre
følelser av å bli avslørt blir et tema! Dette er konfliktdrivende. Den sakkyndige mener
dette først blir et problem når far kritiserer mor for dette! Interessant er det at den
sakkyndige vier et helt avsnitt til disse bildene, når hun mener de ikke betyr noe! Den
sakkyndige respekterer over hodet ikke fars livssyn om å skjerme barna for slike
handlinger!
Mens far kritiseres for sin reaksjon på bildene, problematiseres det ikke noen
steder at mor faktisk tar og sender bildene! Mors provokasjoner blir ikke
problematisert, i stedet blir fars reaksjon på mors provokasjoner problematisert!
Den opplagte konflikt slike bilder skaper blir først et problem når far reagerer på dem,
58

men da er skaden ovenfor barna allerede skjedd! Mors konfrontasjon blir oversett,
mens fars reaksjon på konfrontasjonen blir problematisert!
Den sakkyndige problematiserer heller ikke mors manglende logikk slik far beskriver!
Dette fremkommer tydelig i motstridende påstander en rekke steder i mors dokumenter!
For eksempel mente mor at far både arbeidet for mye, og samtidig ikke ville arbeide!
Mor mente også at hun underholdt familien i samlivet, samtidig som hun skriver til
ligningskontoret at hun ikke har vært i lønnet arbeid!
Far beskriver en rekke alvorlige forhold rundt mor. De blir ikke problematisert noe sted! I
stedet beskriver den sakkyndige hvordan hun spør far om hva han gjør om mor allikevel
får omsorgen! En slik konfrontasjon underbygger i høyeste grad at den sakkyndige
allerede her i fars første møte har bestemt seg for utfallet av saken! Det underbygges
også av at mor aldri blir konfrontert med hva hun vil gjøre om far får omsorgen!
Igjen avspeiles de ulike metoder partene vurderes ut i fra!
Mens far tilkjennegir at han kan dokumentere sine beskrivelser, finnes det ikke noe
sted noen dokumentasjon for mors påstander! Heller ikke dette blir problematisert av
den sakkyndige! Faktisk beskrives far å ha med seg en ringperm med disse
dokumenter! Ikke noen av disse dokumenter eller opplysninger er beskrevet eller
gjengitt i rapporten! Før den sakkyndige har hørt fars argumenter og før fars
dokumenter (i ringperm) er vurdert fremstår den sakkyndige her i første møte med en
holdning om at mor skal ha omsorgen! Det avslører den sakkyndige som klart
forutinntatt i saken og dermed har heller ikke rapporten noen faglig verdi! Partene skal
ha anledning til å fremme sitt syn, det gies far ikke anledning til!
Interessant er beskrivelsene far kommer med som forteller at barnet faktisk gjør
opp for seg og sier unnskyld når det har gjort noe galt. Det viser at far har lært barnet
slike verdier. Dette kommer i et interessant lys når man ser hvordan mor påstår at
barnet ikke sier unnskyld. Kan det ha vært at barnet selv ikke oppfatter at det
hadde skyld i de aktuelle hendelser mor tvinger barnet til å be om unnskyldning?
Kan det være at vi igjen ser mors egen adferd projisert over på barnet? Mor beskriver
seg selv som en som ikke gjør noen feil og dermed ikke har behov for å si unnskyld!
Det kan forklare hvorfor barnet selv føler seg urettferdig behandlet, slik barnet selv ofte
beskriver i relasjon til mor.
Igjen ser vi eksempel på den sakkyndiges stigmatisering av fars beskrivelser slik far
beskriver barnet: ” Veldig god motorikk, ”har sammenheng med at jeg har tatt henne mye
med på turer, latt henne utfolde seg”, sier far”! Når far årsaksforklarer den dokumentert
gode motorikk hos barnet med at han tok barnet med ut i naturen og lot det prøve
utfordringer, blir dette nærmest automatisk latterliggjort og mistenkeliggjort av den
sakkyndige! Helt uten å kjenne verken barnet eller mor og far, mistenkeliggjøres og
stigmatiseres fars beskrivelser. Dette underbygger i høyeste grad en forutinntatthet hos
den sakkyndige.
59

Interessant er det at fars beskrivelse av barnet stemmer med det både barnehage og skole
beskriver. Hun var den som tok initiativ i lek blant venninner. I dag ser vi det motsatte!
Også mors betydelige kontrollerende adferd gjennom sine stadige telefoner til barna
beskrives. Vi ser den samme kontrollerende adferd i dag, der barna nektes kontakt med
sin far! Ikke noe av dette problematiseres av den sakkyndige!
Fars bekymringer for det minste barnet fører ikke til noen problematisering fra den
sakkyndige! Interessant er den sakkyndiges beskrivelse av fars bosted. Det skal
tilsynelatende problematiseres at far sier han godt kunne tenkt seg å bo i litt mer landlige
omgivelser! Hvorfor tar den sakkyndige dette med i sin rapport?? Hva skal slike
beskrivelser tjene til?
Den sakkyndige innrømmer at far ba henne gå i dybden når det gjaldt mors psykiske
fungering. Dette skjer imidlertid ikke noe sted! Den sakkyndige tar ikke fars reelle
bekymring på alvor noe sted! Denne analysen går dypere psykologisk enn det den
sakkyndige gjør!
Mens far i detalj evner å beskrive og forstå barnas ”vondter” i deres vanskelige
situasjon finner vi ingen slik forståelse hos mor! Heller ikke dette synes den
sakkyndige å evne å problematisere! Far beskriver flere steder mors provoserende og
konfliktdrivende adferd på telefon. Ikke noe av dette problematiseres av den sakkyndige!
Fars oppvekst avviker markant fra mors problematiske oppvekst! Heller ikke dette evner
den sakkyndige sette seg inn i å se i relasjon til hvem som har de beste forutsetninger for
å gi barna best omsorg! Det er godt dokumentert i all faglitteratur at mors
oppvekstforhold er klassisk for senere psykiske problemer. Dette blir fullstendig
oversett!
Det foreligger flere feilaktige beskrivelser av far, bland annet påstår den sakkyndige at
” Drev med turn på høyt nivå. Var norgesmester I 1983. var nr. To I norgesmesterskapet
I karate 1983 og norgesmester I 1984.”!. Det stemmer dårlig for far drev ikke med turn i
1983!
Det dokumenteres at far evner å være yrkesaktiv i motsetning til mor som sliter med
en psykisk problematikk! Heller ikke dette tillegges vekt av den sakkyndige!
Den sakkyndige påstår her at ”Far har gjennomgående latt være å sende med henne
skriftlig melding etter fravær”! Dette er ikke noen beskrivelse fra far men en feilaktig
oppfatning fra den sakkyndige med sitt opphav i lærers beskrivelse at det eldste barnet
ikke hadde med meldinger for en del fravær. Mens skolen ikke vet om dette var fravær
etter samvær hos mor eller fra far, viser fraværboken på skolen at det i hovedsak er
etter samvær med mor at det ikke foreligger meldinger! Videre bekrefter lærer at
skolen fikk muntlig melding fra far når han brakte det eldste barnet til skolen! Igjen
kommer det til syne laver terskler for å tillegge far negative karakteristikker som ikke er
riktige! Kanskje ikke så rart far oppleves som ”defensiv”!
60

Den sakkyndige fortsetter å bringe inn problematiseringer fra hva andre skal ha sagt,
uten at dette er validert! Dette er noe vi ikke finner ved mors beskrivelser. Der er det
ikke noen problematiseringer i det hele tatt! Hos far påståes det at ”Det blir også
rapportert fra skolen at det er en del uregelmessigheter med hensyn til oppfølgingen av
leksearbeid”! Det skolen beskriver er at det ved en del mandager ikke er gjort lekser
(fra fredag), men at de ikke vet om dette er etter mors samvær eller hos far! Mor
innrømmer at hun ikke gjør lekser med det eldste barnet, for hun ”vil ikke bruke den korte
tiden samværet er på det”! Dermed bryter hun både avtalen med skolen om å ta barnet
ut av skolen fredager mot å gjøre skolearbeide med barnet, samt heller ikke gjøre lekser
med barnet! I dok.153 går det meget tydelig frem at mor har ansvaret for 5 av dagene
Det eldste barnet er fraværende, i stedet for å se dette opplagte, blir far ansvarliggjort for
barnas påståtte uregelmessigheter, mens det i virkeligheten er mor som står bak denne
uregelmessigheten! Far tar disse opplysningene alvorlig og sjekker senere med
skoledagboken og med sine notater vedr. samvær. Det viser seg at det eldste barnet har
11 fraværdager I hele skoleåret 2001/2002. 5 av disse har vært mens hun hadde samvær
med Mor. Av disse 5 finnes det bare en melding I meldingsboka. I de andre 6 dagene var
det eldste barnet med far. En av disse 6 er det ingen meldingsbok på, den skrev far på en
lapp fordi han ikke fant meldingsboka. De andre er det registrert melding på. Den
sakkyndige forfalsker i realiteten fakta for å tilpasse dem til sin opplagt forutinntatte
holdning til saken.
I sin iver etter å sverte far glemmer den sakkyndige hva hun selv skriver i sin rapport! At
innformasjon fra skole og mor tilbakeviser at far skal ha noe ansvar for de påståtte
uregelmessigheter ved skolen evner ikke den sakkyndige se i det hele tatt! Igjen svekkes
den faglige verdien av rapporten. Igjen kritiseres far for mors provokasjoner!
Den sakkyndige prøver å bygge opp en argumentasjon om at far ikke evner å innrømme
feil. Problemet slik vi ser med denne episoden er at øvrige opplysninger motsier den
sakkyndiges argumentasjon. Dette vitner om svak faglig innsikt og dertil større evne til
en forutinntatt holdning til saken. Igjen er det uavhengig av fars evne til å innrømme feil
(noe den sakkyndige selv skriver fra MMPi rapporten at far evner) helt irrelevant om
far evner innrømme feil eller ikke. Det foreligger nemlig ingen vurdering av mors evne til
å innrømme feil, og dermed kan man ikke sammenligne parten! Igjen en metodefeil!
Likeledes er det tydelig at den sakkyndige her under beskrivelsene av premissene
allerede begynner å diskutere og vurdere forhold i saken ved å trekke inn
beskrivelser fra andre parter med den hensikt å svarte far. Det skjer en
sammenblanding av premisser og vurderinger som umulig gjør en etterprøving av
konklusjoner, i den utstrekning de finnes! Det som ser ut som fars forsøk på
ansvarsfraskrivelse kan like godt tolkes som uvitenhet om de påstander den sakkyndige
kommer med! Både fravær og manglende lekser var ukjent for far! Som
dokumentasjonen viser skjedde dette hos mor! Når den sakkyndige så mener dette er
kritikkverdig, bør denne kritikk i høyeste grad ramme mor! Den sakkyndige gjør ingen
vurdering av at far til tross for å ha gitt skolen beskjed ikke får noen slik innformasjon fra
skolen!
61

Igjen ser vi det paradoksale at mens den sakkyndige ved flere av fars årsaksforklaringer
påstår det kan være flere/andre årsaker enn det far legger til grunn, er det bare en mulig
årsak når det gjelder fravær uten melding! Da har far ansvaret! Likeledes blir det et
paradoks at når fakta kommer opp fremstår mor som en større bidragsyter til sakens
problemer enn det far gjør! Disse beskrivelsene tar den sakkyndige ut av saken. Mens
årsaksforklaringer fra far kritiseres for å være endimensjonale, blir ikke mor kritisert for
sine endimensjonale årsaksforklaringer! Det underbygger den sakkyndiges ensidige og
forutinntatte holdning til saken!
Og dette er et av de mer alvorlige ankepunkter mot den sakkyndige. Når far etter å
ha blitt konfrontert med en påstand søker å dokumentere den, viser det seg at den
sakkyndige og ingen andre heller for den saks skyld er interessert. Far skal ikke gies
sjansen til å korrigere den sakkyndiges feilaktige bildet av virkeligheten! En slik
dokumentasjon brukes mot far som et ”bevis” på at far ikke evner innrømme at han
tar feil! Men far tar ikke feil, han hindres bare i å bevise at han ikke tar feil! Det
kan ikke tolkes annerledes enn at den sakkyndige ikke vil høre sannheten. Den
virkeligheten hun vil ha frem er kommet frem, og om noen annen virkelighet finnes,
søkes denne dysset ned eller skjult. Den sakkyndige søker ikke sannheten, men det
som underbygger hennes forutinntatte holdninger.
Interessant er det at den sakkyndige mener far gjør et stort poeng av det over beskrevne,
for hun fortsetter: ” Han gjør også et stort poeng av at han stiller seg uforstående til at
lærer har vist mor noen tegninger...”!
Den sakkyndige presser far opp i et defensivt hjørne med sine over beskrevne påstander
som strider mot alle fakta i saken. Når far så befinner seg stresset trengt inn i et hjørne
bruker hun beskrivelsene av noen tegninger far synes han burde fått sett som begrunnelse
for at far ikke evner ta andres perspektiv! Dette slår nå tilbake på den sakkyndige for det
dokumenteres nå at det er den sakkyndige som ikke evner å være nyansert! Uansett
fars adferd, kan man ikke si noe om hva som er til barnas beste uten å se om mors adferd
er noe bedre. Som det beskrives meget tydelig over og eller i rapporten viser ikke
mor noen som helst evne til å se verken barnas eller andres syn! Dermed blir det
irrelevant hvordan far reagerer trengt opp i et hjørne eller ikke! Heller ikke dette evner
den sakkyndige problematisere!
Det interessante og alvorlige er at det ikke noe sted fremkommer en slik metodebruk
ovenfor mors påstander eller avvikende adferd. Mor beskyttes for negative
problematiseringer og dermed vet ikke den sakkyndige hvordan hun vil reagere når
samme metode benyttes om henne! Dette er klare metodefeil.
Mens det hos far letes etter feil blir de samme feil hos mor oversett og bortforklart!
I hemmelig avtale med skolen tar mor barnet ut av skolen hver fredag mot å undervise
det i Norheimsund. Noen undervisning ble det ikke, ei heller lekser ble gjort! I stedet for
å problematisere at mor, bak fars rygg tar barnet ut av skolen mens barnet bor med far, er
det fars reaksjon på mors konfliktdrivende adferd som blir problematisert! Slik snues
62

virkeligheten på hodet i en iver etter å sverte far! Dette underbyger igjen at den
sakkyndige er forutinntatt og ikke verken evner elle vil legge til grunn opplagte fakta i
saken. Mor skal vinne, og i sin iver etter å ”dokumentere”, undras fakta i saken! Dette er
i realiteten svindel med datagrunnlaget!
At barna slett ikke var i Norheimsund vet vi for det er ofte mormor som henter barnet til
Askøy og barnet er på disse dager ikke en gang med verken mor eller sin søster! I stedet
for å se på det faktum at mor søker øke sitt samværregnskap for syns skyld, overser
den sakkyndige å vurdere alt som kan underbygge en slik adferd. Den sakkyndige prøver
febrilsk å overbevise far om at dette var til barnets best, uten en gang å vurdere mors
motiv for å hemmelig holde en slik særordning med skolen! Det er meget kritikkverdig
av den sakkyndige og viser hvor ensidig og forutinntatt hele vurderingen er. En slik
konfliktdrivende adferd er overhodet ikke til barnas beste!
Den sakkyndige ser bare sitt eget syn og evner ikke på noe tidspunkt å ta inn over seg
den dypere problematikk mors adferd viser! Det underbygger en manglende faglig
forståelse for sakens kompleksitet og er diskvalifiserende for rapportens faglige
verdi.
Denne form for forsvar av mors adferd, fremkommer ikke noe sted rundt alle de
udokumenterte påstander mor kommer med om far. Det gjør at det er ulike metoder også
på dette området og det er igjen diskvalifiserende for rapporten! I stedet for at mor kunne
gitt avkall på sitt torsdagsamvær (kveld) slik far gjorde etter at mor flyttet, tviholder mor
på et par timer torsdag ettermiddag. Dette problematiseres ikke noe sted av den
sakkyndige! Mens far tenker på barnet, tenker mor på seg selv og sitt samværs
regnskap !
Det blir viktigere for psykologen å komme opp med alternative begrunnelser enn å
vurdere om fars begrunnelse kan være god. En slik metode er helt fraværende hos mor.
Det kan sikkert være mange alternative begrunnelser for en sak, men det blir helt
irrelevant så lenge det aksepters at mor kan benytte en begrunnelse, mens far kritiseres
for det samme!
Psykologen synes ikke at det eldste barnet bør følge undervisningen på skolen, men
tilpasse seg mors behov. Den sakkyndige ufarliggjør og bortforklarer dette med at
mange andre gjør det også, som om det gjør det bra for barnet! I det eldste barnets klasse
og omgangskrets var det ikke noen andre som gjorde det! Når også læreren var
bekymret, burde den sakkyndige sett dette fra barnets side og ikke fra mors side, slik hun
beviselig gjør. Den sakkyndige synes miste barnet ut av syne i sin iver etter å sverte
far og forfordele mor!
Den sakkyndige problematiserer ikke noe sted hvordan dette påvirket det eldste barnet
negativt, bare at far ikke gir mor viljen sin! Far tillegges holdninger mor påstår, og
når disse ikke blir akseptert av far, påstår den sakkyndige at han ikke har
selvinnsikt, eller ikke evner se at en sak har flere sider eller årsaker! Dette er
63

ondefangeri og vitner om en forutinntatt holdning til saken. dette har ikke noe med fag å
gjøre men desto mer med en forutinntatt holdning å gjøre!
Det er tydelig at den sakkyndige aksepterer alle mors påstander, mens hun
problematiserer alle fars beskrivelser. Det er ulik metodikk, det bekrefter en
forutinntatt og subjektiv partisk holdning, som gjør rapporten verdiløs som et objektivt
dokument. Det blir et subjektivt partsinnlegg til fordel for mor.
Det fremgår meget tydelig at det under beskrivelser fra samtaler med far foregår en
omfattende diskusjon og vurdering av det far beskriver. Vi finner ikke en slik
vurdering i beskrivelsene av premissene for mor! Dette underbygger at den
sakkyndige har et behov for å problematisere og motsi far, men ikke mor. Det i seg
selv er nok et bevis for den forutinntatte holdning som gjennomsyrer hele rapporten.
Dette er ikke faglig holdbart og ekskluderer rapporten som et faglig dokument!
Vi ser at far får støtte hos fagetater med tanke på mulige overgrep og at han er anbefalt å
være obs på barnets adferd. Den sakkyndiges problematisering kommer til syne ved en
rekke beskrivelse som f.eks: ”Den sakkyndige forsøker å snu på situasjonen, tenk deg at
du er i mors samboers sted, hvordan ville du ha reagert på å få slike anklager mot deg.”!
Det er helt tydelig her at den sakkyndige er bekymret for mors samboer mer enn for hva
barnet skal ha vært utsatt for! Når far så avviser en slik vinkling fortsetter den
sakkyndige med :”Den sakkyndige konfronterer far med utsagn fra mors samboer om at
han har opplevd situasjonen som svært belastende”!
Hvordan barnet opplever en slik grensekrenkelse blir ikke problematisert! Et paradoks er
det at når den sakkyndige så til de gradet er bekymret for de ”voksnes følelser”, så
fremstår det ingen bekymring for fars følelser når han får tilsendt bilder der han
opplever barna krenkes på denne måten! (Bilder der barna tvinges til å kysse mors
samboer, og at mor deretter sender bildene til far!) Når far tilkjennegir så sterke følelser
på å se barna krenkes, så vitner det om liten evne til innlevelse fra den sakkyndige når
den sakkyndige så kritiserer far for å ha følelser for sine barn!
I stedet for å forstå fars følelser for barna blir far kritisert for å ikke innta et
perspektiv om at det er de voksne som skal være krenket av at far reagerer på
hvordan mor krenker barna !
Det synes å være en metode hos den sakkyndige å problematisere forhold hos far,
og når far ikke er enig med den sakkyndige, så kommer påstanden om at ” ...far
ikke greier å innta dette perspektivet”! En slik ensidig metodikk forutsetter faktisk at det
”perspektivet” den sakkyndige tilkjennegir er entydig det eneste riktige! Hele poenget
med en slik metode synes å være å få noe mot far! Den sakkyndige brukte over, mot far
at han visstnok ikke evnet å se at et problem hos mor, kan ha mange ulike årsaker og
forståelser. Når det hevdes problemer hos far derimot, har alle problemer bare en årsak,
nemlig den som fremstår som negativ for far! Mors problemer er endimensjonale,
mens fars problemer er flerdimensjonale!
64

I dette eksempelet ser den sakkyndige bare at bildene mor sendte er problematiske for
mors samboer, og når far reagerer på det han opplever som krenkelser av barnas grenser,
evner den sakkyndige ikke ta dette perspektivet i det hele tatt! Igjen dokumenteres den
ensidig negative holdning den sakkyndige fremviser mot far. Igjen dokumenteres det at
det skjer en utstrakt vurdering i beskrivelsen av sakens premisser hos far. Det er ikke fars
beskrivelser som gjengies, men den sakkyndiges vurderinger av fars reaksjon på mors
provokasjoner! Her er det uinteressant om den sakkyndige ikke opplever dette som
provokasjoner, for det handler om fars følelser og ikke den sakkyndiges! Det er fars
livssyn som kritiseres, og i faglig sammenheng kan man ikke begynne å ta for seg
personenes livssyn!
Dette er ikke i samsvar med de retningslinjer (blanding av premisser og vurderinger)
som gjelder for slike rapporter! Den sakkyndige mister fokuset på barna, og glemmer i
sin iver over å sverte far, at fars bekymring og følelser for barna faktisk viser at far har
empati og evne til innlevelse i barnas problemer. Dette vurderes ikke noe sted! Igjen
blir det fars reaksjon på mors provokasjoner som blir interessant, og ikke mors
motiv for å sende far krenkende bilder av barna! Dette dokumenterer en ensidig
negativ holdning til far, den sakkyndige mister sin objektive rolle og blir en subjektiv
part til fordel for mor! Dette er ikke faglig holdbart og diskvalifiserer rapporten som et
faglig dokument!
Den sakkyndige synes å glemme at disse bildene først ble belastende for samboeren når
far får dem og ikke at handlingen kan ha vært belastende og krenkende for barnet! Å da
komme med en bekymring om ” ....at han har opplevd situasjonen som svært belastende.
Ikke minst for barna”, etter at mor sender bildene til far blir å snu situasjonen på hodet!
Igjen ser vi hvordan den sakkyndige ved ensidig å problematisere fars reaksjon på
mors provokasjon, helt unnlater å problematisere mors motiv for en slik provokasjon!
Det motivet må nødvendigvis mangle en forståelse for barnets følelser!
Det er opplagt meget kritikkverdig å utsette barna for en slik grensekrenkelse i den
hensikt å ramme far slik mor her opplagt gjør. Det underbygger mors manglende innsikt
i barnets følelser, men like så mye underbygger det mors manglende evne til innsikt i
andre menneskers følelser, både hva gjelder barna og far! Det viktigste blir å få hevn
for det hat mor føler ovenfor far! At dette både rammer mors samboer, far og barna
viser ikke mor noen forståelse for! Nei da, det er far sin skyld alt sammen! Om ikke det
er manglende evne til innsikt og innlevelse, så er det noe som mangler ved den
sakkyndiges faglige kunnskap!
Slik barna selv i dag beskriver seg som dukker for mor, mors ”utstillingsvindu”, er alle
bare redskaper for mors narsissistiske raseri! Dette blir ikke vurdert av den sakkyndige
på noe tidspunkt! Den sakkyndige synes mer fokusert på å fange far i psykologiske
feller enn å vurdere partene objektivt!
Et annet punkt i den sakkyndiges ensidige fremtilling av partene ser vi i ulikhetene i den
sakkyndiges beskrivelser av partene. Mens den sakkyndige hevder ”Mor har arbeidet
mye med dette, også tatt det opp med [behandler] på familierådgivningskontoret og fått
65

åd om hvordan hun skal takle dette.”, blir det ikke nevnt med ett ord at far også har fått
slik støtte: ”... han har fått støtte i å være obs. på mulige overgrep fra forskjellige leger
samt fra barnevernsvakten hos politiet, og at han burde følge opp saken”. I stedet
kritiseres far for ikke søke støtte! Igjen underbygges den ensidige kritikk av far! Selv
om premissen er de samme, blir de bare tillagt positiv vekt hos mor! Mor viser
selvinnsikt ved å søke råd, at far søker råd blir ikke nevnt!
Vi ser hvordan den sakkyndige ensidig og uten noen form for validering legger mors
udokumenterte påstander til grunn som sannheter slik hun beskriver :” ...det har vært et
vedvarende problem at jentene har vært røde og såre nedentil etter å ha vært hos far”!
Det slåes fast at det har vært et problem, men det kan ikke den sakkyndige vite noe
sikkert om! Dette beviser igjen den sakkyndiges ensidig subjektive holdning i saken.
Mors udokumenterte påstander tillegges sannhetsverdi, mens fars dokumenterte
beskrivelser taes ut av saken! Det er ikke faglig holdbart og reduserer rapporten til et
subjektivt forsvarskrift for mor! Bare det faktum at mor hindret mye samvær mellom far
og barn, viser at selv om barnet hadde vært sår nedentil hver gang det besøkte far, ville
det vært sjelden! Enslik påstand om sårhet kan tvert imot være mors projeksjon av at
barnet til tider er sår hos mor. Mens dette er normalt forekommende for de fleste
foreldre, blir det for mors grandiose selvbilde uakseptabelt at det kan skje hos henne! Det
må projiseres vekk!
Den sakkyndige mister perspektivet fullstendig i sin iver etter å ramme far med noe
negativt! Ser man disse påstander opp mot mors omfattende projeksjon av egne
negative trekk over på far kan det være grunn til å spørre om barnets ”utstrakte sårhet”
var et utrykk for mors manglende bleieskift mer enn en generell holdning hos far! Den
sakkyndige beskriver selv i rapporten at det går lang tid mellom hver gang barnet er hos
far : ”...det går for lang tid mellom samværene for barnet sitt vedkommende....”!
Heller ikke dette er vurdert noe sted av den sakkyndige! Igjen blir en ensidig vurdering
av fars evne til bleieskift helt verdiløs, om det ikke foretaes en tilsvarende vurdering av
mors evne til bleieskift! Og barnet er langt mer hos mor enn hos far! At far i brev til mor
på den tiden tar opp en rekke slike problemer vedrørende barna hos mor, er ikke nevnt av
den sakkyndige, selv om det lå slike beskrivelser i de dokumentene far gav den
sakkyndige! Det er ikke vurdert og da blir en ensidig vurdering av far faglig sett helt
verdiløs! Far kan være en dårlig omsorgsperson uten at det får noen konsekvenser om det
viser seg at mors omsorgsevne ikke er vurdert eller at den dokumenteres som like dårlig
eller verre! Det handler om metodebruk!
Det foreligger ingen bekymring fra verken skole eller barnehage på disse påstandene,
likeledes foreligger det ingen bekymringer fra mor før hun går til sak! Igjen er det grunn
til å se hva mor selv skriver om far i sine brev til far, der hun berømmer han for hans
omgang med barna noe MMPI testen av far også underbygger! De to andre sakkyndige
rapporter om far i 2002, dok.2 og 3 til stevning 2006, underbygger det samme, at fars
omsorg for barna ikke fremviser noen problemer! Problematisk er det også at mor ville
ha far tilbake, slik hennes egne dokumenter klart viser! Hvorfor ville mor ha far tilbake
om han var en slik dårlig omsorgsperson???
66

Igjen synes det fremkomme beskrivelser som ikke far har gitt, men som den sakkyndige
påstår far har gitt! Mens far i rettesaken i 2002 krevde omsorgen for begge barna påstår
den sakkyndige at far skal ha sagt: ” Far forteller at han har spurt største barnet om hun
kan tenke seg å flytte til Norheimsund, og at hun da har svart nei. Han har også spurt
henne om hun kan tenke seg at minste barnet flytter til far sammen med henne, men også
dette har hun svart nei til. Når far spør om hun vil at de skal ha det slik de har det nå, at
de bor hver for seg, svarer hun ja”! Den sakkyndiges oppfatning av hva som har blitt sagt
avviker her markant fra rettsdokumentene. Som beskrevet over synes også dette
reflektere at en del av de notater den sakkyndige har tatt blir tolket fullstendig feil i
forhold til hva partene faktisk har sagt!
Påstanden om at far skal ha spurt eldste barnet (som bodde med far) om hun kunne tenke
seg at minstebarnet flyttet til henne og at svaret skulle vært negativt, kommer i et
underlig lys når den sakkyndige faktisk selv skriver rett etter i rapporten at ” Selv er han
klar på at barna bør bo sammen, og at det yngste barnet bør flytte til han”! Når den
sakkyndige selv oppfatter at far beskriver dette kommer påstanden om barnets påståtte
svar i et merkelig lys! Det er tydelig at den sakkyndige har missforstått far! At eldste
barnet skal ha sagt nei til at minste barnet ville flytte til henne stemmer overhodet ikke.
Barna ville bo sammen! Det beskriver den sakkyndige selv i rapporten. Den sakkyndiges
beskrivelser synes farget av sin forutinntatte holdning i saken.
Den sakkyndige prøver igjen å tillegge far adferd, som skal sverte far! Hun skriver: ” Jeg
merker meg at far ved en tidligere anledning har uttalt at han ikke har spurt det eldste
barnet om hvor hun helst vil bo......”! I stedet for å vurdere om far har snakket med
barnet etter ” ...en tidligere anledning...” prøver den sakkyndige å insinuere at far ikke
snakker sant ved å vise som over at far har snakket med barnet, slik den sakkyndige selv
beskriver at hun har stilt de samme spørsmål til barnet, selv om hun innledningsvis mente
de var for små for det!
Igjen ser vi hvordan den sakkyndige under beskrivelser av premisser blander inn
vurderinger av far!
I beskrivelsene av far og hva han ville gjøre om mor vinner i alle rettsinstanser viser far
evne til å gå i seg selv. Han sier da at han da vil få noen til å vurdere hvordan han kan bli
bedre på omsorg! Mer interessant er det imidlertid at dette er andre gang den sakkyndige
spør far om dette. Slik det diskuteres over er aldri mor stilt ovenfor en slik
problemstilling. Det underbygger igjen at den sakkyndige svært tidlig i prosessen hadde
bestemt seg for at barna skal til mor! Det er selvfølgelig ikke faglig holdbart og beskrevet
som en alvorlig feil i faglitteratur!
Igjen dokumenteres det ulike metoder! Hva og hvordan far besvarer er bare interessant
om mor stilles de samme utfordringer. Det skjer ikke! Og grunnen er at den sakkyndige
har bestemt seg for at mor skal ha omsorgen på et svært tidlig stadium! Hun unngår
derfor å stille konfronterende spørsmål til mor.
67

Den sakkyndige skriver at ” tør han virkelig sende barna til mor hvis hun er så gal som
han sier”! Men far har ikke noe sted beskrevet mor som gal, men med en narsissistisk
forstyrrelse! Det er noe ganske annet. Interessant er det imidlertid at en sakkyndige
psykolog mener en narsissistisk forstyrrelse kan likestilles med det å være gal!! Det sier
en del om psykologens manglende kunnskap om denne typen personlighetsfungering!
Måten den sakkyndige beskriver dette viser at hun prøver å latterliggjøre fars
beskrivelser på en måte som er lite holdbart for en objektiv psykolog. Det er tydelig at
den sakkyndige her prøver å stigmatisere far i sine beskrivelser!
Den sakkyndige beskriver ” Han stiller seg totalt uforstående til at lille barnet ikke skal
få være med til Thailand I 4 uker, som er mors påstand, og kan ikke på noe vis tenke seg
at dette er negativt for barnet”, helt uten noen annen vurdering. Måten dette beskrives på
skal opplagt fremstille far som ute av stand til å ta seg av barnet i 4 uker! Med unntak av
mors savn av barnet, som nå er over 3 år, foreligger det ingen årsaker som tilsier at en
far ikke kan ta seg av sitt barn i 4 uker! Beskrivelsen blir bare hengende uten noen form
for vurdering! Hvorfor skulle den sakkyndige komme med denne beskrivelsen? Mye
tyder på at ”mors påstand” er det som ligger bak. Slik vi ser at alle ”mors påstander”
tillegges sannhetsverdi er det all grunn til å anta at den sakkyndige er enig med mor, men
uten å gi en faglig vurdering av at det ikke er bra for en 3 åring å være med sin søster og
far på ferie! Nå ser vi da også at mor saboterer hele ferien i 2002 for begge barna slik at
de ikke får noen ferie med far da!
Den sakkyndiges vurdering er meget interessant. Som vist over holder ikke den
sakkyndiges vurderinger eller beskrivelser faglig mål i det hele tatt! I sin vurdering av
far bygger den sakkyndige på egne provokasjoner mot far, provokasjoner som i seg selv
bygger på usanne påstander fremsatt av mor! Dynamikken blir: ”Mor kommer med en
påstand, far konfronteres med den, om ikke far innrømmer mors udokumenterte
påstand om far, ja da har ikke far selvinnsikt. Om påstanden fra mor er løgn er
irrelevant!”! At far reagerer benektende på disse og inntar en defensiv holdning, kan
vanskelig beskrives som annet en helt normalt! Det er vel ingen normalt fungerende
mennesker som går rundt og innrømmer falske, udokumenterte påstander om seg
selv!
Normalt er det å få lov å forsvare seg, få dokumentere at påstander er usanne! Den
sakkyndige mener ikke far skal få lov til å forsvare seg, og sykelig gjør automatisk far,
eller ser bort i fra fars dokumentasjon, når far dokumenterer at påstanden fra mor er
usann! Automatisk ”konkluderes” det bare med at far ikke har selvinnsikt! Når far som
vist over reagerer på mors utallige provokasjoner og kritiseres for det uten at den
sakkyndige problematiserer mors provokasjoner blir en vurdering av far helt
uinteressant. Far kan ha og har som vist over meget god grunn til å reagere på mors
provokasjoner. Påstandene om at far fremstår som retthaversk og feilfri er, uansett
fars forsvarstil og årsak til denne, helt uinteressant så lenge mors forsvarstil
overhodet ikke er undersøkt! Årsaken ligger selvfølgelig i at en deprimert og
angstfylt persons forsvarstil ville avsløre alvorlige svakheter med tanke på
68

omsorgsevne. Det handler om at partene skal vurderes ut i fra de samme metoder
for at det skal holde faglig!
Det finnes ikke noe sted beskrevet en eneste problematisering eller provokasjon av mor
fra den sakkyndige! Det i seg selv viser den sakkyndiges preferanser for mor, det viser
ensidig bruk av aggressive metoder mot far og det viser en manglende forståelse for en
faglig vinkling i det arbeidet den sakkyndige gjør! Hvordan er det mulig at mors
forsvarstil ikke er defensiv og ansvarsfraskrivende, når MMPI testen av mor så tydelig
dokumentere det, eller når man vet om mors angst og depresjonsproblematikk?
Den sakkyndige viser ingen respekt for fars opplagte rett til å frembringe sitt syn og til å
ha en annen oppfatning av mor enn det mor påstår! Den sakkyndige kritiserer i realiteten
far for ikke å gi etter for mors usanne påstander om far! Det er interessant at den
sakkyndige påstår at far : ”I sin kamp for å bevise at han har rett, og for å ”vinne”,
opplever den sakkyndige at han mister barnas behov fullstendig av syne”! For hva som er
barnas behov er ikke definert av den sakkyndige i det hele tatt! Det er ikke barnas behov
å bo med mor fremfor med far, slik den sakkyndige legger til grunn! Men igjen er det
helt uinteressant hvor mye far evt. mister barna av syne når det ikke foreligger noen reelle
vurderinger av de samme trekk ved mor!
Det er meget avslørende at far kritiseres for å dokumentere, at de udokumenterte
påstander som fremsettes mot ham av mor, er usanne! Videre er den sakkyndiges
”opplevelse” av far helt uinteressant! Det er den faglige begrunnede vurderingen av far
som er interessant, ikke den sakkyndiges ”opplevelse” av far. Det er en subjektiv
tolkning som ikke bygger på faglige kriterier! Hvordan den sakkyndige ”opplever” far
er en subjektiv størrelse løsrevet fra hvordan far faktisk er, for andre kan oppleve far
helt annerledes! Paradokset er jo at den mer objektive ”oppfatningen” av far som MMPI
testen legger til grunn, er stikk motsatt av den sakkyndiges subjektive ”opplevelser”!
Tolkning bygger som kjent på en person ballast her i livet! Persepsjon er ingen eksakt
metode! Igjen dokumenteres det med hvilke subjektive forutinntatthet den sakkyndige
dømmer far på en ensidig subjektiv metodebruk som er helt ulik den som benyttes
ovenfor mor! Det i seg selv diskvalifiserer rapporten som et faglig holdbart dokument!
Følgende tekst fra Dawes (1994,s.5) kan det være grunn til se nærmere på:
Det er altså en kjensgjerning basert på forskning at : Det som best sier noe om fremtidig
adferd, er adferd i fortiden (historikk) og skåre på standardiserte tester (eks.
69

MMPI) og ikke inntrykk man får gjennom intervjuer eller observasjoner! Dette er
kunnskap den sakkyndige ikke synes inneha, slik hun gjør sine vurderinger
utelukkende fra egne ”tolkninger” og ”opplevelser”, selv når de strider mot MMPI
testen!
Påstanden om at far ”mister barnas behov fullstendig av syne” er bare interessant om det
kan dokumenteres at mor ikke mister barna av syne! At det ikke foreligger
observasjoner som entydig viser at far mister barna ”fullstendig av syne” gjør slike
påstander uinteressante i en faglig setting, men desto mer interessante i en partisk setting!
At det som over er dokumentert at alle de udokumenterte påstander mor kommer med om
far og barna er usanne, viser i høyeste grad at mor mister barna av syne! Faktisk
viser dokumentene at det eneste mor ser, er sine egne behov og sin egen adferd projisert
over på omgivelsene, deriblant barna! Mor synes heller ikke evne beskrive barna på en
måte som stemmer med det omgivelsene har av barna, eller slik barna opplever seg selv.
Mye kan tyde på at mor mer beskriver seg selv, enn barna når hun utaler seg om dem!
Det er meget alvorlig og underbygger den alvorlige narsissistiske problematikk som
preger mors adferd!
Interessant er det at mens den sakkyndige i sine korte ”vurderinger” av mor ikke gjør
noen vurdering, men kun viser sin sympati for mor, skjer det en faktisk vurdering av fars
beskrivelser. Det gjøres heller ingen vurdering om den påståtte adferd er noe far viser
ellers eller om den er spesifikk for de provokasjoner, hvis utgangspunkt er mors usanne
påstander! Mors avvikende adferd forklares som utslag av en vanskelig skilsmisse,
men fars reaksjon har han selv skyld i! Stor bedre kan man ikke bevise at den
fundamentale attribusjonsfeil blir begått! At far er ”defensiv” ovenfor barna finnes det
ingen beskrivelser av! Det er meget kritikkverdig av den sakkyndige at hun ikke foretar
en helt obligatorisk kildekritikk av de påstander hun legger til grunn!
Det bryter også mot de rettsprinsipper som gjelder i et demokrati om likeverdig
behandling, likeledes bryter det mot elementære juridiske krav om
rettferdighetsprinsippet, som sier at partene i en sak skal behandles rettferdig og
likt. Når bare den ene part utsettes for ”ubehagelige problemstillinger” kan man ikke
som den sakkyndige gjør, klandre denne for de svar man tolker, så lenge tilsvarende
forhold ikke er undersøkt hos motparten. Den sakkyndige vet rett og slett ikke hvordan
mor ville reagert med de samme provokasjoner! Dermed er fars reaksjon helt
uinteressant i en sammenlignede rapport som dette!
Om vi ser på den sakkyndiges ”vurdering” over, fremkommer følgende:
1) Den sakkyndiges påstand om far :”Han reagerer gjennomgående med sinne og
anklager rettet mot andre, først og fremst mor, men også lærer og mors samboer. ”
Uansett sannhetsverdi eller realitet, blir en slik beskrivelse uinteressant dersom det viser
seg at mor har de samme trekk. La oss se hva mor sier om far, kritiserer eller tillegger
mor ansvaret på far? Kritiserer hun far for de hendelser som foreligger i saken? Ja det er
nettopp det mor gjør slik det meget godt fremkommer i hennes egne beskrivelser over.
Der fremgår det meget klart at det er far som er skyld i hennes problemer! Det bekrefter
70

mors leger at mor påstår. Dermed blir det særdeles uvesentlig at far ensidig fremstilles
som den som er anklagende mot mor og andre, fordi mor fremviser de samme trekk og
det helt uten å være provosert slik far faktisk blir det og som det beskrives i denne
rapporten
2) ”Han viser en gjennomgående tendens til å fremstå feilfri og retthaversk selv, mens
årsakene til tidligere og nåværende konflikter ene og alene ligger hos den andre parten,
mor.”
Igjen uansett sannhetsverdi eller realitet, blir en slik beskrivelse først interessant om mor
ikke fremstiller seg som ufeilbarlig og ikke legger all skyld alene på far. Gjør hun det?
Nei det gjør ikke mor, faktisk beskriver og påstår mor selv både i denne rapporten og i
stevninger og prosesskriv at hun er tilnærmet feilfri og faktisk en omsorgsperson langt
over gjennomsnittet! Det er et gjennomgående trekk ved mor at hun glorifiserer egne
evner og adferd og det, helt uten at den sakkyndige har utsatt henne for ”ubehagelige
problemstillinger” i det hele tatt! Mors grandiose selvoppfatning kommer tydelig til syne
mange steder!
Faktisk fremgår det meget godt av saksdokumentene at mens far må provoseres til
å reagere som han visstnok gjør (ihht den sakkyndiges tolkning) så fremstår mor på
denne måten hele tiden i egne dokumenter, stevninger og prosesskriv og i de
beskrivelser den sakkyndige gir over, uten noen provokasjoner!
Mor fremviser denne adferd i en rekke situasjoner mens far først fremviser en slik
adferd når han blir utsatt for den sakkyndiges provokasjoner bygget på mors usanne,
udokumenterte påstander om far!! Det er også et annet meget betegnede trekk ved denne
rapporten, mens far anklages for å reagere som han gjør når han provoseres, blir den
samme og langt mer omfattende adferd hos mor oversett og bortforklart.
3) ”I sin kamp for å bevise at han har rett, og for å ”vinne”, opplever den sakkyndige at
han mister barnas behov fullstendig av syne.”
Ikke noe sted er det beskrevet hvilke behov ved barna som far mister av syne. Tvert imot
beskriver den sakkyndige selv fars ”betydelige resurser”! Det foreligger heller ingen
beskrivelser av at mor ser barnas behov bortsett fra at hun synes overveldende bekymret
for barna, uten at andre har lagt merke til noe grunnlag for en slik overdrevet bekymring.
Ikke noe sted vurderes dette. Igjen bidrar dette til å underbygge den sakkyndiges
forutinntatthet i saken. Hvilke behov far skal ha mistet av syne er ikke interessant i en
setting der det viktigste er å kritisere far! Igjen blir det et paradoks at far sender en rekke
brev til mor (som hun aldri besvarer) der han tar opp konkrete forhold ved barna! Det
dokumenterer at far slett ikke mister barna av syne i konflikten!
Igjen uansett sannhetsverdi eller realitet, blir en slik vurdering faglig meningsløs
om den sakkyndige ikke samtidig kan dokumentere at mor ikke har denne
adferden! Det blir da helt vesentlig å vurdere om mor for å ”vinne”, opptrer på samme
måte! Og som det er meget godt dokumentert i saken kommer mor med en rekke
udokumenterte, usanne og feilaktige påstander om far, nettopp for å ”vinne”! Faktisk er
de så mange og så omfattende at hun ikke evner å besvare dem når hun senere
71

konfronteres med dem! Det fremgår da også over under beskrivelser fra mor at det ikke
finnes en eneste dokumentasjon for de påstander hun kommer med. Tvert imot er det
dokumentert at de er usanne og feilaktige. Dermed er det igjen vist at mens mor for å
”bevise at hun har rett” og for å ”vinne” mister barnas behov fullstendig av syne. Det
blir viktigere for mor å sverte far med usanne påstander, enn å ta barnas perspektiv.
Et annet meget alvorlig punkt i denne rapporten er at det ikke noe sted er beskrevet
forhold over som går direkte på barnas behov! Det er i hovedsak beskrevet fra mor
påstander hun kommer med mot far mens far beskriver avvikende adferd hos mor. Svært
lite av det som er referert over handler om barnas behov! Det kan virke som om
påstanden om at ”han mister barnas behov fullstendig av syne” mer er en floskel
blandet inn i partsbeskrivelser! Barnas behov synes ikke vært temaet for noe av det
den sakkyndige beskriver i avsnittene over. Det den sakkyndige problematiserer er
ensidig forhold ved far samt en ukritisk gjengivelse av mors udokumenterte påstander om
far. Hvor ble det av barna den sakkyndige skulle vurdere!
6.3 Vedrørende fars samvær med det yngste barnet påsken 2002, 12-19
Den 25.03. kl 0825 ringer mor til meg privat og forteller at far er der for å hente barna for
påskesamvær og at det yngste barnet skriker ”hysterisk”, nekter å gå til far. Far står ute,
det yngste barnet står inne i gangen. Far ville gå inn for å ta henne med, men mor orker
ikke å tvinge henne, ber meg om råd. Jeg minner om min rolle i saken, sier at jeg ikke
kan gå inn å gi råd på nåværende tidspunkt, ber henne eventuelt å ta kontakt med
familierådgivingskontoret eller annen faginstans. Mor sier at hun forstår dette, og ber om
unnskyldning for henvendelsen.
Den 01.04. kl 1630 ringer far til meg privat og lurer på om det er OK at det yngste barnet
er hos han i morgen under mitt planlagte hjemmebesøk. Han mener han skal ha henne en
dag lenger siden han fikk henne en dag for seint. Jeg sier at jeg ikke vil ta stilling til dette,
men at det isolert sett er OK at hun er til stede under mitt besøk, jeg har i alle fall tenkt at
jeg må observere barna sammen hos far.
Den 01.04. kl 1730 ringer mors samboer, og forteller at mor har fått en mail fra far
vedrørende forlengelse av samværet med det yngste barnet. Det blir også skrevet brev fra
hans advokat der det fremgår at mor og hennes venn har nektet det yngste barnet samvær
med far. Jeg sier jeg noterer meg opplysningene.
Kommentar: Jeg velger å ta med dette eksempelet fordi det kan illustrere noe om
samarbeidsproblemene og temperaturen I saken. Det som faktisk skjedde var at far bare
fikk med seg det eldste barnet den 25.03, mens det yngste barnet ble kjørt til Voss dagen
etter, der far kom (fra Finse) for å hente henne. Etter dette beholdt far henne en dag
lenger enn avtalt, fordi han hadde fått henne en dag for seint.
72

Mens den sakkyndige ved observasjon hos mor beskriver mor som konsekvent i
behandlingen av det yngste barnet når hun blir våt på stranden og ikke vil skifte, viser
mor her at hun overhodet ikke klarer å håndtere situasjonen! Det minste barnet (3) er nå
plutselig redd og som den sakkyndige oppfattet det ”hysterisk”, når far kommer for å
hente barnet til planlagt påskeferie. Barnet har aldri hatt en slik adferd tidligere. Bare 2
dager før utrykte det yngste barnet glede og så frem til påskeferie med sin far! Fars
familie drar så uten det minste barnet på påskeferie til Finse. Over telefon og etter at fars
advokat gjør mor oppmerksom på alvoret, tilbyr far seg å komme med tog til Voss dagen
etterpå for å hente det minste barnet som mor da bringer dit! Dermed er en dag av
påskeferien gått bort til å reise tur-retur Finse-Voss for fars familie!
På jernbanen på Voss stormer det minste barnet ut av mors bil og kommer løpende
mot far med utstrakte armer og viser klar glede i å treffe far. Faktisk løper hun vekk fra
mor uten å gi mor klem, selv om mor strekker ut armene og ber om en klem fra minste
barnet! Det yngste barnet som dagen før var ”hysterisk” redd for far, vil nå bæres av far
og får sitte på fars skuldre! Barna forteller så at mor dagen før far kom for å hente
dem, hadde fortalt det yngste barnet at hun ville være alene hjemme og savne det
yngste barnet veldig mye! Barnas beskrivelse forklarer mye. Igjen ser vi hvordan mor
legger sitt savn over på barnet og får barnet til å trøste mor, ved ikke å reise med
far. Hver gang barna skal være med far over tid oppleves slike problemer. Vi ser det
samme over når mor ikke vil at det minste barnet skal være med far i 4 uker! Det er
ikke barnas behov, men mors savn som styrer barna!
Den sakkyndige problematiserer at det minste barnet er en dag ”ekstra” etter påskeferien
hos far i forbindelse med at den sakkyndige allikevel skal observere far og det minste
barnet sammen slik den sakkyndige beskriver : ”...jeg har I alle fall tenkt at jeg må
observere barna sammen hos far”! Som den sakkyndige selv bekrefter har far informert
mor om dette, samtidig ser vi at det er mors samboer som må innformere den
sakkyndige om denne situasjonen, for mor! Dette blir aldri problematisert! Hvorfor
klarer ikke mor dette, når hun er den som ringer den sakkyndige umiddelbart når far
kommer for å hente barna til planlagt påskeferie! Ringte mor raskt til den sakkyndige for
å være sikker på at den sakkyndige fikk med seg mors siste utspill?
Vi ser så i kritikken til den sakkyndige at den sakkyndiges forståelse av dette var at : ”Det
som faktisk skjedde var at far bare fikk med seg det eldste barnet den 25.03, mens minste
barnet ble kjørt til Voss dagen etter”! Det vurderes ikke noe sted hvorfor det minste
barnet plutselig var hysterisk redd far den ene dagen og strålte av glede for å se far den
neste! Det gjøres til et stort problem at far hadde det minste barnet en dag ”ekstra”,
mens mors rolle i dette fullstendig oversees! Den sakkyndige minimaliserer at mor
gjennom sin emosjonelle manipulasjon av barnet, gjennom å projisere sitt savn på
barnet, både skaper frykt, konflikt og hindrer barnet samvær! Mors ansvar for at barna
var klare til avtalt påskeferie blir pulverisert i den sakkyndiges iver etter å sverte far! Den
sakkyndige skriver at : ” Jeg velger å ta med dette eksempelet fordi det kan illustrere noe
om samarbeidsproblemene og temperaturen i saken”! I mangel av en faglig forståelse av
den dynamikken vi ser i denne saken blir far ensidig kritisert når han igjen lar seg
73

manipulere til å reagere på mors provokasjon! Den sakkyndige evner over hodet ikke
forstå den avanserte dynamikk som ligger til grunn for konflikten, hun ser bare det hun
vil se, og det er at det minste barnet er en dag over avtalt ferie fordi det kom en dag for
sent! Dette kan brukes til å kritisere far, mens den for barna langt alvorligere dynamikk
med emosjonell utpressing av barna ikke blir vurdert!
Man kan ikke ensidig kritisere far for å gi barna det antall dager samvær som var avtalt
uten å se på helheten i denne saken. I sommerferien i 2001 stakk mor av med barna på
sommerferie til utlandet en uke før avtalt tid! Dette er ikke kommentert av den
sakkyndige i det hele tatt! Hvorfor var det da så interessant å kritisere far for at barnet
kom en dag senere, når dette også ble innformert mor? Bare dager etter at den sakkyndige
rapport er levert, I sommerferien i 2002 holder mor barna borte fra far i 4 uker slik
at de ikke får noen ferie med far! Slik holder mor på hele tiden. Det er i en slik
setting problematikken må sees. Det eneste som problematiseres var at barnet var en
dag over ”tiden” hos far, når den sakkyndige skulle observere barnet hos far allikevel!
Den sakkyndige ser helt bort i fra dette men henger seg opp i at det minste barnet var en
dag over tiden i påskeferien etter å ha kommet en dag for sent! Ensidig er det far som
gies ansvaret for dette!
Igjen dokumenteres det at det benyttes en metode for vurdering av far, og en annen
metode ved vurdering av mor. Likeledes dokumenteres den sakkyndige totale
kunnskapsmangel om denne typen avansert manipulasjon som mor bedriver!
Under beskrives hvordan den sakkyndige så Det yngste barnet dagen før avreise til
påskeferie med far. Det beskrives ” Det yngste barnet kommer I døren og hilser og sier
hva hun heter. Fremstår som blid og tillitsfull” og ” Hun er meget tillitsfull og lett å få
kontakt med” og ” Det yngste barnet fremstår på alle måter og under hele besøket som en
blid og glad”! Dagen etter er dette barnet ”hysterisk” redd for far! Dette sier mye
om mors evne til å manipulere barnas emosjonelle følelser!
Beskrivelsenes av det yngste barnets adferd ved påskeferien 2002 underbygger en
kvalitativ dårlig tilknytning, men en desto større avhengighet! Når barnets adferd
svinger fra bli og tillitsfull” ved den sakkyndiges observasjoner den ene dagen til
redsel den neste dagen og så til glede bare timer senere, alt etter hvordan mor gir
barnet aksept, blir avhengighet tydeligere, mens tilknytningskvalitet fremstår som
svak! Et trygt barn ville ikke svinge slik i emosjoner over få timer, mens et utrygt
barn vil svinge i takt med mors aksept og dermed avhengighet! Det er meget
alvorlig at den sakkyndige ikke evner verken se eller forstå dette, men utelukkende
kritiserer far nærmest refleksartet!
6.4 Observasjoner og samtaler, hjemmebesøk hos mor
74

Mor bor sammen med sin venn på en gård utenfor sentrum av Norheimsund. Paret har
kjent hverandre siden senhøsten 2000. Barna ble introdusert for mors venn sommeren
2001, det samme ble far, I følge mor og samboer. Siden februar 2002 har mor hatt fast
adresse I Norheimsund.
Fra hjemmebesøk den 24.03.02: dette var palmesøndag og den sakkyndiges første møte
med barna. Jeg kommer etter avtale ca. Kl 1300 og blir vennlig mottatt av både mor og
mors venn. Det yngste barnet kommer I døren og hilser og sier hva hun heter. Fremstår
som blid og tillitsfull. Det eldste barnet er også der, sammen med en jevnaldrende
venninne. Hun fremstår umiddelbart som mye mer reservert enn søsteren. Mor og hennes
venn forteller barna at jeg er den damen som heter Eli, og som de tydeligvis har
forberedt dem på at skulle komme.
Mors venn forteller litt om gårdsdriften og om stedet. Imens har det eldste barnet kommet
inn og krøpet opp I fanget til mor. Hun ser påfallende trøtt og blek ut. Mor sier hun har
vært våken to ganger I natt, og at hun klager over vondt i magen. Det eldste barnet mer
eller mindre ligger i fanget til mor, sier lite eller ingenting, mor stryker henne over håret.
Etter en stund går det eldste barnet sammen med søsteren og venninnen til et annet sted I
huset. Mors venn går ut på kjøkkenet. Mor sier at de har tenkt å ha tidlig middag I dag for
de vil gå tur ved sjøen etterpå. Det er fint vær ute. Jeg blir invitert til å spise middag
med dem, noe jeg takker ja til. Stemningen ved bordet er rolig og behagelig. Det
yngste barnet er flink til å forsyne seg selv og spise selv. Hun sier at jeg kan få til å sitte
ved siden av henne. Hun er meget tillitsfull og lett å få kontakt med. Det eldste barnet
sitter på den andre siden av bordet, ved siden av mor. Hun ser trist ut, er stille, spiser
svært lite, sier at hun har ondt I magen. Mor og hennes venn lar henne I stor grad være I
fred, maser ikke på henne om å spise.
Etter maten går jentene ut sammen med det eldste barnet sin venninne. Mor, samboer og
undertegnede blir sittende på kjøkkenet og snakke en stund. Mor gir utrykk for
bekymring over det eldste barnet sine symptomer. Hun har ikke pleid å være slik når hun
har vært hos mor før, I følge mor. Mor tror at hun reagerer på hele situasjonen, på saken.
Opplever at hun er i en sterk lojalitetskonflikt. Mor har merket seg stort fravær fra
skolen siden I januar i år, lærer har lovet å ta det opp med far, I følge mor. Det er
første gangen hun har klaget på ondt i magen her, sier mor. Hun mener at det eldste
barnet er manipulert av far, og livredd han. I følge mor skal far ha sagt til det eldste
barnet I forbindelse med forrige rettssak at han reiste til Thailand dersom han ikke fikk
henne, noe som det eldste barnet har fortalt til mor, gråtende, om kvelden og sagt at
”pappa vil ikke ha meg”.
Mor og hennes venn kommer inn på bildene av jentene og mors venn som far har reagert
på. Mor sier at hun og far har hatt en stående avtale om at de tar dobbelt sett bilder I
ferier og høytider, og at den andre får ett sett. I følge mor har de snakket om dette og
vært enige om dette. I dette tilfelle forteller mors venn at han var litt skeptisk på
forhånd, lurte på om det var så lurt å gi disse bildene, hadde en ekkel følelse. Mor sier at
hun gav bildene ut fra en ide om å strekke seg langt i forhold til samarbeide, av
hensyn til barna. I følge mor og mors venn skjedde det en helt klar endring I det eldste
75

arnet sin adferd etter at far hadde fått bildene. I følge mor har far sagt på telefon at han
har tatt det opp med det eldste barnet, at hun ikke behøver å kysse på voksne menn. Før
dette inntraff (I august 2001) hadde begge barna et meget harmonisk forhold til mors
venn, som også var preget av spontanitet, glede og fysisk nærhet. Etter dette sluttet Det
eldste barnet og sitte på fanget hans. Hun har lett for å dekke seg til, vil ikke vise seg
naken.
Mors venn på sin side sier han har opplevd hele episoden som veldig ond. Realiteten bak
det angjeldende bildet der han kysser det eldste barnet på munnen er at han var I fjøset og
holdt på å renske opp I rennen for kraftfor mens ungene lekte med noen nyfødte kalver.
Mors venn opplevde dem som ”vanlige, glade unger”. De kom bort til han mens han satt
på huk, en I hver arm. Deretter reiste han seg opp og gav det eldste barnet et smellkyss
på munnen. Det var dette som er avfotografert. Mors venn sier at dette var et helt
uskyldig og spontant kyss gitt I en hverdagslig atmosfære.
Mors venn har etter dette helt bevisst valgt å legge seg på en forsiktig linje I forhold til
det eldste barnet. Han har vært veldig bevisst på ikke å presse henne til fysisk kontakt, gi
klemmer eller lignende, hele tiden latt det være opp til henne. Han opplevde at hun
gradvis tødde mer opp, og nå får han f.eks. en klem når hun reiser derifra, noe han ikke
gjorde I begynnelsen.
Observasjon/vurdering av det yngste barnet: Det yngste barnet fremstår på alle måter og
under hele besøket som en blid og glad, aktiv og fremmelig 3-åring. Hun gir god kontakt,
er tillitsfull uten å være ukritisk til meg som fremmed. Hun har et godt utviklet språk, hun
er flink motorisk.
Observasjon/vurdering av det eldste barnet: Det eldste barnet gir umiddelbart
inntrykk av å være et trist og plaget barn. Hun virker trøtt og uopplagt, klager flere
ganger på ondt I magen, og ser faktisk blek og medtatt ut. Samtidig går hun ut og inn av
denne tilstanden på den måten at hun i flere omganger har spontane lekesekvenser med
søsteren og venninnen, der hun ser ut til å ”glemme” at hun har det ondt. Under pikniken
til sjøen er hun aktivt med på å planlegge hva vi skal ha med, og hun står for
organiseringen av å brette ut teppe, ta frem glass, kopper osv. Hun får ros av mor og mors
venn. De påpeker at hun alltid er flink til slikt, at hun vet hva som skal til når vi skal på
tur osv. Vi sitter på teppet drikker saft/kaffe og spiser medbrakt kake. Ungene går til og
fra . Det yngste barnet går til og fra. Hun tråkker uti og blir våt. Mor må gå tilbake til
huset for å bytte på henne. Det eldste barnet sitter/ligger i lange sekvenser på fanget til
mors venn, både når mor er til stede og når hun ikke er der. Hun er blek og ser plaget ut,
klager over ondt i magen. Når pikniken er slutt, og vi skal gå tilbake til huset, insisterer
hun på å bli båret på ryggen av mors venn. Jeg opplever denne adferden som blanding av
kontaktsøkende og regressiv. Hun opptrer som reservert i forhold til den sakkyndige.
Jeg forteller henne at jeg er kommet for å se hvordan de har det, og det vet hun. Hun vet
også at jeg skal komme og se hvordan de har det i Fjellveien. Jeg finner det ikke riktig å
gå nærmere inn på å utdype mitt mandat i forhold til henne i denne omgang.
76

Mot slutten av besøket tør hun noe opp I forhold til undertegnes. Vi sitter I stuen og mor
serverer frukt. Det eldste barnet og jeg spiller spill (Den forsvunnede diamant) I
forbindelse med diverse spillaktiviteter og når hun viser meg bilder og tegninger gir hun
god og adekvat kontakt. Jeg merker meg tegninger/kort som hun har stilet til mors venn
og dekorert med hjerter. En tegning av 4 tegneseriefigurer forestiller ”mor, far, meg og
det yngste barnet”. Det yngste barnet ligger I barnevogn. En annen tegning forestiller
henne da hun var baby (I barnevogn) og mor. Hun har også tegnet kort med hjerter
adressert til mor. Bortsett fra dette er hestetegninger et gjennomgående tema. Det eldste
barnet er flink til å tegne, og flink til å skrive. Jeg sier dette til henne, og hun bekrefter
det, som om det er noe hun er klar over fra før. Hun tar til slutt initiativ til å vise meg
rommet sitt, men dette er direkte etter oppfordring fra mor. Jeg opplever henne likevel
som også da å ha en litt trist undertone. Jeg stiller spørsmål ved om vi har med et
ganske deprimert barn å gjøre. Hennes magesymptomer er ganske typiske for barn
som står i lojalitetskonflikt mellom foreldrene, eller i konflikt mellom tilknytning og
separasjon. Jeg opplever at det eldste barnet sin adferd og fremtoning i stor grad bekrefter
det begge foreldrene er enige om, om enn på ulikt grunnlag, dette er et barn som sliter
med en lojalitetskonflikt.
Fra samtale med mors samboer: Han er 38 år gammel, odelsgutt. Han sier han møtte mor
for 1 1/2 år siden, og at forholdet deretter utviklet seg raskt mellom dem. Han har hatt
samboer før, men ingen egne barn. Han driver med melkeproduksjon og fruktdyrking,
samt hytte/campingutleie, bor I relativt nytt eget hus, og gir utrykk for ikke å ha noen
planer om å flytte derifra. Hans foreldre bor i umiddelbar nærhet. Begge er I ferd med å
bli pensjonister. Hans mor har arbeidet som førskolelærer, hans far som bonde. Hans bror
med to døtre på knapt 5 og 7 bor også i umiddelbar nærhet. I tillegg har han en søster I
sentrum av Norheimsund og en I Førde. Han beskriver familieforholdene som meget
gode og at foreldrene og søsken har tatt I mot mor sine barn som sine egne. Han gir også
sterkt og entydig utrykk for at mor og hennes barn er inkludert I hans planer.
Samtidig gir han også utrykk for at han synes det har vært vanskelig med alle konfliktene
I forbindelse med barna, og han har måttet arbeide med sin egen rolle. Han forteller at
han ble presentert første gang for far var denne sin første reaksjon et spørsmål om han var
redd for han. Dette svarte mors venn benektende på. Ut over dette har far nektet
konsekvent å forholde seg til han, forholder seg bare til mor. Mors venn har opplevd dette
som svært ubehagelig ved noen anledninger. Han lurer på om far er sjalu. Han har valgt å
ligge lavt I terrenget, men noen ganger har han måttet gripe inn for å støtte mor, som I
forbindelse med henteepisode den 4.1.02. Han mener far styrer alt, at han har tenkt det
var viktig med en dialog for barnas skyld, men at dette synes vanskelig. Han kommer
igjen innpå påstandene om seksuelle overgrep. Opplever dette som svært belastende. Han
opplever at begge barna knyttet seg til han svært raskt, opplevde seg som en
”reservepappa” helt til dette oppsto. Han gir utrykk for at han er skremt over far sitt raseri
dersom barna havner hos dem. Far har gitt utrykk for ovenfor mor at han ville skutt mors
venn dersom han fikk bekreftet at overgrepene faktisk har funnet sted. Mors venn gir
utrykk for at han ikke er moden for å ta imot far på sitt tun. Hente og bringerutiner
har derfor variert. Gir utrykk for at han føler seg utrygg på far.
77

Mors venn beskriver episoden den 04.01.02, da han måtte reise fra byen med uforrettet
sak og det eldste barnet sto igjen i vinduet og gråt ”helt bleik”.
Samlet vurdering, hjemmebesøk: Under hele det 5 timer lange hjemmebesøket opplevde
jeg en atmosfære preget av rå og harmoni. Forholdet mellom mor og mors venn
virker varmt og genuint. Begge synes sikre og trygge I relasjonen. De forholder seg
rolig og meget adekvat I forhold til barna generelt. I forhold til det eldste barnet og de
problemene hun viser virker de rettmessig bekymret, men ikke på en slik måte at de lar
det skinne igjennom I forhold til henne. De tar I mot henne og møter henne på hennes
behov når hun henvender seg til dem, uten å mase på henne. De er konsekvent på å ikke
snakke om saken når barna er I nærheten. Det er ikke så mange
grensesettingsepisoder å observere, bortsett fra at det yngste barnet blir rasende når hun
tråkker under og blir våt på beina, og nekter å bli med mor hjem for å skifte. Denne
episoden takler mor helt fint, tar henne rolig med seg til tross for protester og
hyling. Mors venn er svært forsiktig med å uttale seg bombastisk om situasjonen. Den
sakkyndige får inntrykk av at han opplever det som ubehagelig å snakke om far.
Over gir mor, far ansvaret for det største barnets problemer på skolen vinteren
2001/2002. Mor årsaksforklaring om at fars kones særkullsbarn kom til Norge, mener
mor er årsak til det eldste barnets problemer. Dette til tross for at det skjedde ett år før!
Her beskriver imidlertid den sakkyndige at mor også fikk ny venn omtrent på samme
tidspunkt! Den sakkyndige skriver: ”Barna ble introdusert for mors venn sommeren
2001.” Mor problematiserer at det største barnet fikk mange nye å forholde seg til, men
det gjelder også hos mor dersom det hadde vært årsaken. Således blir det igjen interessant
å se hvordan den sakkyndige ensidig kritiserer far for hans årsaksforklaring, mens mors
ensidige årsaksforklaring ikke blir problematisert! Det blir tydelig å se at den sakkyndige
ikke vil komme inn på årsak, for det kan involvere mor!
Igjen er det en metode for mor og en annen for far! Igjen blir kritikk av far helt
uinteressant dersom det ikke foreligger tilsvarende vurdering hos mor og utfallet av
denne faktisk er vesentlig bedre enn hos far! Noen slik vurdering foreliger ikke og
dermed er vurderingen av far, faglig helt uinteressant!
Interessant er imidlertid mors og den sakkyndiges beskrivelser om at ”Siden februar
2002 har mor hatt fast adresse i Norheimsund.”! Det betyr at dok.152, brevet fra mors
lege om mors situasjon, datert 13.11.2000, er en forfalskning, for der adresseres mor i
Norheimsund hvor hun flyttet 2002! Til og med telefonnummeret fra Norheimsund er
oppført på det brevet som påståes skrevet i 2000! Brevet kom frem etter at far klager
mors lege inn for fylkeslegen i 2003!
Over beskriver den sakkyndige at mor ringer henne 25.3.2002 kl. 0825 om at det minste
barnet var ”hysterisk” redd far ved henting til avtalt påskeferie. Dette er meget interessant
for den sakkyndige observerer det minste barnet dagen før hos mor og beskriver da i
78

apporten ” Det minste barnet kommer I døren og hilser og sier hva hun heter.
Fremstår som blid og tillitsfull”! Barnets adferd beskrives som ” Det minste barnet er
flink til å forsyne seg selv og spise selv.... . Hun er meget tillitsfull og lett å få kontakt
med.”! Mens det største barnet beskrives som ”Hun fremstår umiddelbart som mye mer
reservert enn søsteren.” og ”.. Det største barnet er mer eller mindre ligger i fanget til
mor, sier lite eller ingenting...”, og ” Hun ser påfallende trøtt og blek ut”!! Dagen etter
er det minste barnet ”hysterisk” redd for sin far, mens det eldste er glad når far
kommer! Hva skjer i mellomtiden som forandrer barnas adferd til det helt
motsatte i løpet av noen timer?
Den sakkyndige beskriver selv hvordan barna hos mor er gjort klare for besøket av den
sakkyndige, ”....de tydeligvis har forberedt dem på at skulle komme.” og ” Barna er
forberedt på at jeg skal komme”! Det synes ikke som om det minste barnet er like
klargjort når far kommer for å hente det til avtalt påskeferie noen timer senere!
Dette underbygger i stor grad hvordan mor evner å styre barnas emosjonelle tilstand, og
hvordan denne blir gjort negativ for det minste barnet gjennom emosjonell utpressing
ved at mor legger sitt eget savn over på barnet, når far skal hente det!
Likeledes ser vi hvordan det eldste barnet opptrer når den sakkyndige observerer. Det
eldste barnet forteller i ettertid at det gjennom emosjonell utpressing var truet til å være
trist under observasjonen, ved at mor hadde sagt at om barnet ble boende hos far
ville det aldri mer få se sin mor og at om det sa noe til den sakkyndige så ville det
ikke få reise på påskeferie neste dag! Den sakkyndiges beskrivelser : ”Det eldste barnet
sitter på den andre siden av bordet, ved siden av mor. Hun ser trist ut, er stille, spiser
svært lite, sier at hun har ondt I magen.”, viser nettopp en slik trist adferd. Ikke noe av
dette blir vurdert av den sakkyndige! Den sakkyndige lar seg i realiteten manipulere av
mor.
Interessante er også den sakkyndiges beskrivelser av hvordan hun føler hun mottaes hos
mor: ... blir vennlig mottatt av både mor og samboer” og ”Stemningen ved bordet er rolig
og behagelig”! Dette kommer i sterk kontrast till hvordan den sakkyndige beskriver
mottagelsen hos far, selv om omgivelsene og det som skjer er mye det samme. Dette
reflekterer mer den sakkyndiges subjektive innstilling enn omgivelsenes ulikhet!
Den totale mangel på selvinnsikt mor fremviser over mange år kommer godt til syne når
vi ser hva den sakkyndige beskriver om mor: ”Mor gir utrykk for bekymring over største
barnet sine symptomer. Hun har ikke pleid å være slik når hun har vært hos mor før, I
følge mor” og ”Det er første gangen hun har klaget på ondt i magen her, sier mor.” Men
akkurat mens den sakkyndige er der er det eldste barnet slik, for bare noen timer
senere når far kommer er ikke barnet slik! Mor hevder at dette (24.3.02) er første
gangen barnet har vondt i magen hos mor. Dette til tross for at fraværende fra skolen
tidligere, da barnet var med mor, også ble begrunnet med somatiske ”vondter”! Når vi
ser dette opp imot mors emosjonelle utpressing av begge barna blir det ganske avslørende
for den sakkyndige at hun ikke evner se denne dynamikken, selv om den allerede er
beskrevet av far!
79

Mors projeksjoner av sin egen adferd ”Mor mener at det eldste barnet er manipulert
av far, og livredd han”, beskrives faktisk av den sakkyndige uten at den sakkyndige
verken forstår eller ser dette. Ikke noe ved observasjoner av det eldste barnet tilsier at
det er redd for sin far! Frykten fremkommer da også hos mor! Når vi så ser det eldste
barnets anstrengelser for å komme tilbake til sin far høsten 2002 med seksuelle overgreps
beskrivelser av mors venn kommer slike påstander i et særdeles merkelig lys. Det er all
grunn til å se på dette som nok en projeksjon av mors holdninger til barna.! Mor legger
sin egen frykt for at far skal avsløre henne, over på barnet og kaller det ”barnets frykt for
far, livredd han”! Barnet var ikke særlig livredd far dagen etter! Tvert imot var barnet
glad da far kom!
Vi ser hvordan mor fremsetter opplagte løgner til den sakkyndige når hun sier ” I følge
mor skal far ha sagt til eldste barnet I forbindelse med forrige rettssak at han reiste til
Thailand dersom han ikke fikk henne, noe som eldste barnet har fortalt til mor, gråtende,
om kvelden og sagt at ”pappa vil ikke ha meg”! Far reiste ingen steder, men anker saken
etter flyttingen! Det er all grunn til å se om ikke dette er projeksjoner av mors egen angst
og frykt. Projisert over på barnet. Hele dynamikken rundt mors udokumenterte påstander
er meget avansert, men lett å avsløre om man går i dybden og etterprøver det som blir
påstått! Så sent som i retten i 2007 avslører psykolog Egeland at mor bedriver en
omfattende emosjonell utpressing av barna! Så alvorlig mente den psykologen det
var at det eldste barnet faktisk igjen blir henvist til psykiatrien! Det eldste barnet
blir nå fulgt opp av BUP! Dette er en adferd barna har vært utsatt for helt fra 1999.
Også mors beskrivelser om at ”Mor har merket seg stort fravær fra skolen siden i januar
i år, lærer har lovet å ta det opp med far, I følge mor.”, kommer i et interessant lys når vi
ser som tidligere beskrevet at det er mor som tar barnet ut av skolen uten å gi
melding til skolen og uten at far innformeres om dette! Av 11 fraværs dager står mor
direkte for 5 av disse! 3 av de resterende er sammenhengende og handler om barnets
somatiske reaksjon på konflikten! Vi ser igjen hvordan mor gjennom sin adferd sørger
for at barna får dobbelt så mye fravær som sykdom tilsier, for deretter å klandre far for
det store fraværet, mens barnet bor med far! ”Mor har merket seg stort fravær fra
skolen...” er en bevist strategi av mor for å sverte far! Dette er ikke annet enn utslag av
mors narsissistiske raseri og en handling satt i sene for å sverte far! I mors hat mot far
brukes barna som brikker. Mor viser overhodet ingen empati eller innlevelse i hvilke
problemer hun påfører barna!
Interessant er det at det eldste barnets fravær det første året etter flyttingen til mor er på
9 dager, altså omtrent det samme som hos far, men med den forskjellen at far ikke tar ut
barnet fra skolen hos mor! Mors bekymring om situasjonen hos far, kommer ikke til syne
når det samme skjer hos mor. Dette underbygger den falske bekymring mor fremsetter
om barnet når det bor med far! Det er ikke barnet mor er ”bekymret” for, det vesentlige er
å sverte far! Det viser også at den som driver et omfattende manipulativt spill, er mor og
ikke far!
Mors beskrivelser er i realiteten en endeløs lang anklagende liste mot far! Og ikke noe av
det mor påstår blir dokumentert!
80

Mor påstår ovenfor den sakkyndige at ” Mor sier at hun og far har hatt en stående avtale
om at de tar dobbelt sett bilder i ferier og høytider, og at den andre får ett sett. I følge
mor har de snakket om dette og vært enige om dette”! Dette ville det vært enkelt å
undersøke for den sakkyndige. Far blir aldri forespurt om dette var riktig og ingen
undersøker om det tideligere er sendt bilder mellom partene slik mor påstår. Faktum er at
det ikke finnes noe sted, ett eneste bilde far har sendt til mor eller omvendt utenom disse
bildene! Det viser at mor lyver for å bortforklare motivet med å sende disse
krenkende bildene av barna! Dette får ingen konsekvenser for mor for den sakkyndige
problematiserer kun fars reaksjon i ettertid og stiller ikke spørsmål ved mors motiv! Et
motiv som opplagt var å krenke far i et ønske om hevn for det hat som preger mor.
Mors påstand om at ” Mor sier at hun gav bildene ut fra en ide om å strekke seg langt I
forhold til samarbeide, av hensyn til barna”, er så absurde tatt i betraktning av at mor
verken før eller etter har evnet å samarbeide om noe som helst med far.
Saboteringene av sommerferiene for barna viser dette meget godt! Dette er så omfattende
dokumentert både før og etter denne rapporten at det fremstår som direkte latterlig når
den sakkyndige ikke evner å sjekke dette!
Mors påstand om at ”hun strekker seg langt for barnas skyld” viser kun hvor manipulativ
hun egentlig er, for det finnes ikke noe som helst i de bildene som er til barnas beste! Det
alvorlige er jo at eldste barnet tok ut en del sommerbilder hun ville sende til sin far,
hvorpå mor så legger inn disse krenkende bildene av barna blant disse bildene! Mors
beskrivelse av den eldste jenta om at hun etter at far forteller at hun ikke behøver å kysse
fremmede menn var at ” Hun har lett for å dekke seg til, vil ikke vise seg naken.”!
Dette underbyger bare hva barna fortalte til far om at mor oppfordret dem til å gå
nakne rundt i huset til de voksnes forlystelse! Barnets naturlige sjenanse (8 år) har mor
like liten forståelse for som så mye annet ved barnas emosjonelle liv. Barna selv
beskriver at de oppfatter seg som dukker for mor. Mor synes med sitt utsagn å være av
den oppfatning at det er greit at barna viser seg nakne!
Den sakkyndige begår her et meget alvorlig inngrep i fars opplagte rett til et livssyn
der barna skal skjermes for krenkende adferd. Når den sakkyndige så ensidig
kritiserer far for hans livssyn er hun langt utenfor enhver faglig ramme. En sakkyndige
psykolog har ikke anledning til å kritisere en far for hans livssyn! Det er nedfelt i både
etiske og juridiske lover. Ikke minst er det et klart brudd med vitenskapelig metode, som
slett ikke befatter seg med livssyn! Dette er meget diskvalifiserende for den sakkyndige
rapport å på denne måten problematisere fars livssyn!
Når den sakkyndige legger så mye energi i å bortforklare bildene slik hun beskriver mors
venns utsagn: ” De kom bort til han mens han satt på huk, en i hver arm. Deretter reiste
han seg opp og gav det eldste barnet et smellkyss på munnen.” blir det tydelig at det
viktigste blir å ta brodden ut av kritikk som kan reises mot mor, fremfor å problematisere
mors provokasjon mot far! Der også mors venn blir brukt!
81

Når vi ser den sakkyndiges vurdering av det minste barnet ” Det minste barnet fremstår
på alle måter og under hele besøket som en blid og glad, aktiv og fremmelig 3-åring. Hun
gir god kontakt, er tillitsfull uten å være ukritisk til meg som fremmed. Hun har et godt
utviklet språk, hun er flink motorisk.” og vi ser hvordan det samme barnet bare timer
senere viser en klar ”hysterisk” frykt for sin far, for så dagen etter vise enorm glede for
å komme til sin far, fremstår den sakkyndiges beskrivelser som med lite faglig
begrunnelse! Dette er jo i høyeste grad et barn med svært store emosjonelle svingninger!
Den sakkyndige skal, slik hun hele tiden favoriserer mor, bare gi et positivt bilde av det
minste barnet som lever med mor, for å underbygge en påstand om at mor er best egnet
for barna!
Den sakkyndiges beskrivelser av det eldste barnet bærer preg av at hun er den som står i
fare for å bli flyttet fra sitt oppvekststed. Hos mor beskrives hun som typisk engstelig, og
som beskrevet over må man se dette opp både mot situasjonen og mors adferd mot
barnet. Den sakkyndiges beskrivelse av det eldste barnet er igjen interessant, : ”Jeg
opplever henne likevel som også da å ha en litt trist undertone. Jeg stiller spørsmål ved
om vi har med et ganske deprimert barn å gjøre. Hennes magesymptomer er ganske
typiske for barn som står I lojalitetskonflikt mellom foreldrene, eller I konflikt mellom
tilknytning og separasjon.”!
Dersom barnet slik mor påstår har disse problemene er det meget underlig at mor rett
etter flyttingen faktisk påstår at barnet plutselig ikke har noen problemer og at alt er helt
greit! For dette barnet forsvant visstnok alle problemer rett etter at hun ble flyttet til sin
mor! Frem til 2008 har barnet hatt klippekort hos barnevernet, det har vært henvist flere
ganger til BUP og sliter opplagt psykisk etter flyttingen. Barnet har i sine utsmuglede
brev til far beskrevet at hun ikke orker leve lenger! Ja, barnet må smugle ut brev, for hun
nektes normal kontakt med sin far, av mor! Så mye for mors ønske om ”utstrakt
samarbeid”!
Helt uten noen referanser til hendelsesforløpet beskriver den sakkyndige at ”Mors venn
beskriver episoden den 04.01.02, da han måtte reise fra byen med uforrettet sak og eldste
barnet sto igjen I vinduet og gråt ”helt bleik”.”! Dette er en interessant beskrivelse med
tanke på hva som faktisk skjedde. En ting er helt sikkert, barnet sto ikke i vinduet da mor
og samboer dro etter å ha prøvd å få med seg det eldste barnet til tross for at hun var syk!
Barnet ville ikke dra og ba far om å slippe å dra!
Den sakkyndiges beskrivelser av sine opplevelser hos mor ” Under hele det 5 timer lange
hjemmebesøket opplevde jeg en atmosfære preget av ro og harmoni” bærer tydelig preg
av den positive holdning hun også fremviser i rapporten til mor. Det er all grunn til å
anta når man ser hvordan den sakkyndige beskytter mor mot problematiseringer og
kritiske spørsmålstillinger og vurderinger at hun har sympati for mor!.
Når vi ser episoden over der det minste barnet plutselig er redd for sin far etter å ha
tilkjennegitt glede for å komme til far bare timer før blir den sakkyndiges beskrivelse av
mor interessant: ”Det er ikke så mange grensesettingsepisoder å observere, bortsett fra at
det yngste barnet blir rasende når hun tråkker under og blir våt på beina, og nekter å bli
82

med mor hjem for å skifte. Denne episoden takler mor helt fint, tar henne rolig med seg
til tross for protester og hyling”! Her beskrives en mor som tilsynelatende evner håndtere
en skrikende og protesterende barn meget godt. Denne adferden står i meget sterk
kontrast til mors famlende og usikre opptreden slik vi ser den når barnet plutselig
er redd for sin far! Da trenger hun hjelp av psykologen! Hva kommer denne
forskjellen av? Vi ser den samme adferd når mor er under observasjon på Askøy, der
beskriver den sakkyndige følgende når det minste barnet skal legge seg ” Mor forsøker
først å få henne til å gå frivillig på forskjellige måter, men når dette ikke nytter tar mor
henne under armen og bærer henne inn under høylydte protester og skriking”. Når den
sakkyndige observerer mor synes mor ikke nøle med å håndtere barna, mens når det ikke
er noen tilskuere, blir mor famlende og må ringe for å få råd! Det er liten tvil om at mor
driver skuespill når den sakkyndige observerer men så snart ingen observerer er hun
tilbake i den usikre, famlende adferd hennes MMPI profil og far beskriver om mor!
Fra hjemmebesøk hos mormor, 07.05.02: Dels av praktiske årsaker, men også fordi jeg
vurderte at det kunne være greit å se barna sammen med mor på Askøy, la jeg mitt siste
hjemmebesøk dit.
Det er tirsdag ettermiddag og mor har samvær med det eldste barnet til i morgen tidlig, da
hun skal på skolen og siden til far. Det yngste barnet er der også og mormor er til stede
under mitt besøk, som finner sted I hagen (fint vær).
Alle er ute når jeg kommer. Barna er forberedt på at jeg skal komme. Det yngste
barnet kommer straks imot meg med en bukett påskeliljer som hun har fått lov av
mormor å plukke, og som jeg skal få. Det eldste barnet har også plukket en bukett,
men gir den ikke til meg.
Mormor serverer kaffe og kake. Barna svinser rundt. De får gullfisker (salte små kjeks).
Mor sier at de må dele. Det yngste barnet styrer med dette. Det går greit, ingen
konflikter. Det eldste barnet viser meg at hun har fått nye lilla joggesko, som de har
kjøpt på galleriet samme dag. Det yngste barnet løper da inn og henter et par rosa
finsko som hun vil vise meg, og som hun har på resten av besøket. Barna disser og
leker ulike steder på eiendommen. Det eldste barnet har turnoppvisning. Det yngste
barnet forsøker å ape etter henne. Det eldste barnet og mor forteller at de har vært en tur
ved sjøen tidligere på dagen og at det eldste barnet har skrapt seg opp på underarmen på
en stein med rur på. Hun har fått bandasje og plaster av mormor.
Jeg spør det eldste barnet hva de har gjort på skolen I dag, og hun ramser opp. Blant
annet har de vært ute og plukket boss før 17. mai. Jeg spør henne om venninner og hun
lager en liste over venninnene sine. Det er NN og NN (døtrene til mors venn sin bror I
Norheimsund),NN og NN (I klassen/nabolaget), NN (kusine på Askøy) og NN (I
campingvognen I Norheimsund). Etter dette ramser hun opp de fleste jentene I
83

klassen og også flere gutter, samtidig som hun gir en karakteristikk av flere av dem.
Jeg må skrive opp navnene på alle på blokken min, og det eldste barnet tilføyer alderen
på de forskjellige. Når jeg spør hvordan det er med Chritica svarer Det eldste barnet
at ”jeg bor med henne”.
Etter ca. 1 time forflytter mor og jeg oss rundt etter barna, ser på ulike ting de vil vise
oss, bl.a. serverer det eldste barnet ulike typer mat (små keramikkfliser) fra flere fat (
gamle røde takstein), og mor og jeg får smake. Etter ytterligere 1/2 time sier mor at hun
vil gå inn for å forberede legging av det yngste barnet. Det yngste barnet vil ikke være
med henne inn og protesterer høylydt. Mor forsøker først å få henne til å gå frivillig på
forskjellige måter, men når dette ikke nytter tar mor henne under armen og bærer
henne inn under høylydte protester og skriking.
Det eldste barnet og jeg er igjen aleine. Stemningen er avslappet, og jeg bestemmer meg
for å spørre det eldste barnet forsiktig om saken. Jeg henviser til at mamma har sagt at
hun og pappa er uenige om hvor det eldste barnet skal bo, og det er det jeg skal hjelpe de
som bestemmer å finne ut, har hun noen synspunkter selv? Hennes første respons er ”ja,
litt”. Hun sier ”jeg vil bo hos begge to”. Hun sier også at ”jeg savner mamma når jeg har
vært lenge hos pappa” og ”jeg savner det yngste barnet når det er lenge siden jeg har sett
henne, jeg vil bo sammen med det yngste barnet”. Til slutt sier hun at ”jeg vil bo litt mer
hos mamma, like mye på hver plass på grunn av at det er så gøy hos begge”.
Deretter begynner hun å snakke masse om personer og aktiviteter I Norheimsund og I
Bergen. Hun forteller at I Norheimsund har NN og NN en stor trampoline. Hun spiller
sjakk med mors venn, og vinner alltid. Jeg vil vite hvem som har lært henne sjakk; hun
har lært seg det selv sier hun. Hun spiller også kort med mors venn. Mors venn er grei.
NN og NN (mors venn sine foreldre) er også greie Hun og mors venn måtte spyle hesten
hennes, den var så skitten, og hun har hatt turntimer med mamma. Pappa er
verdensmester (nei, norgesmester) I karate og har hatt timer med henne. Hun
demonstrerer for meg. Fars kone er ganske god til å danse ballett. De har et dukkehus I
hagen I Bergen, og de har klatretre. Hun får aldri kjeft av noen, men en gang holdt hun
visst på å få kjeft på skolen, men hun måtte ikke til rektor. Hun har en oldemor som er
100 eller noen og nitti, og pappa har sagt at de kanskje kan besøke henne. Hun savner
farfar, har lyst til å dra til han. Hun har 6 besteforeldre; mormor og morfar, farmor og
farfar og NN og NN. Etter litt nøling kommer det at hun faktisk har besteforeldre I
Thailand, og det blir 8 til sammen.
Etter dette går vi inn og avslutter besøket. Det yngste barnet har lagt seg. Klokken er ca.
1900. Jeg har ikke invitert mormor til å utale seg om saken, men gir henne allikevel en
sjanse til å ytre seg på slutten. Hun sier da at hun er meget bekymret for at dersom
far får omsorgen for begge barna så vil hun miste den gode kontakten med dem, noe
hun mener vil være et stort tap for barna.
Vurdering: Under dette besøket opplevde jeg begge barna som åpne, glade og
harmoniske. Spesielt var det eldste barnet mye mer meddelsom og gav mye bedre kontakt
enn ved alle tidligere besøk, og dette var gjennomgående. En del av forklaringen kan
84

selvsagt være at hun er tryggere fordi hun kjenner meg bedre nå, men neppe hele
forklaringen. Jeg opplever en hverdagslig atmosfære som er avslappet, rolig,
hyggelig og meget trygg. Mors interaksjon med begge barna er preget av varme,
innlevelse og engasjement, men samtidig slipper hun dem, lar dem utfolde seg aleine.
Tomten er ulendt med noen farlige steder. Jeg opplever at mor har en passe ballanse
mellom å passe på og slippe barna. Hun er helt adekvat I sin takling av en relativt
dagligdags men likevel kraftig utfordring fra det yngste barnet sin side når hun nekter å
gå inn for å legge seg. Mor setter også grenser for det eldste barnet på en helt adekvat
måte når hun er I ferd med å tråkke ned noe blomsterløv eller når hun sitter å vipper på
stolen ved bordet. Interaksjonen og tonen søstrene imellom er også meget god under dette
besøket, de trives tydeligvis I hverandres selskap og har åpenbart glede av hverandre.
Mormor fremstår som en litt bestemt eldre dame med meninger om mye. Barna viser
tydelig at de har et godt, varmt og nært forhold til henne.
Når det gjelder det eldste barnet sitt synspunkt på hvor hun vil bo opplever jeg at det hun
sier og måten hun sier det på er helt i overens bestemmelse med det inntrykk jeg har fått
gjennom arbeidet med saken. Hun balanserer hårfint og er livredd for å si noe som kan
ramme den ene eller den andre av foreldrene. Det at hun kommer med en triade av
utelukkende positive sider ved forholdene hos henholdsvis mor og far like etterpå tolker
jeg som et ytterligere forsøk på ballansering. Hennes respons på spørsmålet er slik jeg
ser det som forventet, og er et klart utrykk for hennes sterke lojalitetskonflikt og også for
hennes sterke tilknytning til begge foreldrene.
Igjen beskriver den sakkyndige at ” Barna er forberedt på at jeg skal komme.”, noe som
underbygger at mor forbereder barna på møtet med den sakkyndige! Det er tydelig at
barna er instruert i å gi den sakkyndige blomster slik det beskrives: ” Det minste
barnet kommer straks imot meg med en bukett påskeliljer som hun har fått lov av mormor
å plukke”! Barna fortalte selv hvordan mor hadde instruert og delvis truet dem til å gjøre
og si bare det mor ville. Når den sakkyndige gang på gang selv beskriver hvordan
mor styrer barna i observasjonene og ut i fra det ikke evner å verken se eller forstå
at det hun observerer kan være tillært og kunstig, mangler det tydelig kunnskap om
slike situasjoner.
Interessant er igjen beskrivelser når barna utsettes for noe der de trenger hjelp ” Det
eldste barnet har skrapt seg opp på underarmen på en stein med rur på. Hun har fått
bandasje og plaster av mormor.”! Det er ikke mor som hjelper barna, det er mormor som
må hjelpe dem og det til tross for at mor er sykepleier!
Allerede her som 3-åring viser beskrivelser av det minste barnet det som senere bare har
forsterket seg, nemlig barnets sterke behov for å få oppmerksomhet ” Det eldste barnet
viser meg at hun har fått nye lilla joggesko, som de har kjøpt på galleriet samme dag. Det
yngste barnet løper da inn og henter et par rosa finsko som hun vil vise meg, og som hun
har på resten av besøket”!
85

Det er også avslørende for den sakkyndige at det eldste barnet på forespørsel fra den
sakkyndige ramser opp et 20-talls venner i Bergen, og 2 i mors nærmiljø. Dette
underbygger den lange og sterke tilknytningen det eldste barnet har til sitt oppvekststed
hos far. Ikke noe sted tillegges dette vekt! Selv om den sakkyndige skriver ned navnene
på disse er ikke disse gjengitt i rapporten. Det gir et inntrykk av at de fremstår mindre
viktig enn de to den sakkyndige navngir i mors nærmiljø! Nok en vinkling som
vektleggers mors nærmiljø, der barnet ikke bor, mer enn barnets eget nærmiljø hos far!
Igjen beskriver den sakkyndige hvordan mor tilsynelatende evner håndtere det minste
barnet når det protesterer, ” Det yngste barnet vil ikke være med henne inn og protesterer
høylydt. Mor forsøker først å få henne til å gå frivillig på forskjellige måter, men når
dette ikke nytter tar mor henne under armen og bærer henne inn under høylydte protester
og skriking.”, igjen i sterk kontrast til håndteringen som er beskrevet til påskeferien 2002
da barnet plutselig ikke ville være med sin far og der mor måtte ringe den sakkyndige for
å få hjelp! Det fremstår et mønster der mor tilsynelatende evner håndtere barna mens
den sakkyndige ser på, mens ellers er det andre som må gripe inn. Så fort det ikke er
tilskuere som er viktige å vise seg for, er det andre som må hjelpe barna, slik mormor er
den som må plastre det eldste barnet slik det beskrives over.
Den sakkyndige gir i samtale med det eldste barnet inntrykk av at det er en sak
som bare handler om det eldste barnets bosted :” Jeg henviser til at mamma har sagt
at hun og pappa er uenige om hvor det eldste barnet skal bo”, mens saken handler om
begge barna, noe den sakkyndige klart tilkjennegir i sine ”konklusjoner” for der
gies det klare ”anbefalinger” for begge barna! Det eldste barnet beskrivelser slik
den sakkyndige gjengir dem kan derfor bygge på en ensidig forståelse hos barnet
om at det er bare det som skal vurderes vedrørende flytting og ikke også det yngste
barnet! Barnet får aldri beskrevet en forståelse av at de begge skal bo enten med
far eller mor. Det preget også barnets besvarelse! Dermed finnes det en alvorlig
feilkilde i den sakkyndiges verbale henvendelse til barnet, noe som gjør at barnets
svar ikke blir særlig interessant ut over at hun vil bo med sin lillesøster!
Interessant er det imidlertid at dette i høyeste grad dokumenterer den sakkyndiges
forståelse av saken, nemlig at det er det eldste barnet som skal flyttes og ikke en
vurdering av at begge barna skal vurderes hva gjelder bosted. Det må bygge på en
forutinntatt holdning.
Den sakkyndige snakker også med mormor og mormor påstår uten videre at ”..... at hun
er meget bekymret for at dersom far får omsorgen for begge barna så vil hun miste den
gode kontakten med dem, noe hun mener vil være et stort tap for barna.”! Hva bygger
hun det på? Det kan være all grunn til å se om ikke mormor her faktisk projiserer
sin egen og mors holdning over på far, for etter saken i 2002 er det far og
farfar/farmor barna har mistet det meste kontakt med! Det er grunn til å anta at
mormor her uttaler seg slik hun vet vil skje om barna flyttes til mor, nemlig at de
utestenges fra far! Det vi så ble resultatet var at far mistet my av den langt viktigere
86

kontakten med barna! Ikke uventet bekymrer ikke mormor seg for barnas kontakt med
sin far i det hele tatt, men med sin egen kontakt med barna!
Den sakkyndiges beskrivelse av mors ”skuespill” under observasjonen er meget
interessant : ” Mors interaksjon med begge barna er preget av varme, innlevelse og
engasjement, men samtidig slipper hun dem, lar dem utfolde seg aleine.”! Problemet er
at dette er stikk motsatt adferd av det barna selv opplever når mor ikke er under
observasjon! Derfor blir det som beskrives et ”skuespill”. Mors omfattende
kontrollerende adferd ovenfor barna i alle år, stemmer svært dårlig med den ”.. men
samtidig slipper hun dem, lar dem utfolde seg aleine.” beskrivelsen den sakkyndige gir.
Her er det to forhold som spiller in på den sakkyndiges vurdering, det ene er psykologens
positive holdning til mor og den andre er mors dokumentert evne til manipulasjon når
det trengs!
Det blir meget tydelig at den sakkyndige ikke problematiserer beskrivelser av årelang
negativ adferd hos mor ovenfor barna, når det beskrives motsatte adferdsbeskrivelser av
mor under en slik kunstig observasjonen! Det som er omfattende dokumentert er nemlig
ikke at ”Mors interaksjon med begge barna er preget av varme, innlevelse og
engasjement”. Det vurderes nemlig ikke om de årelange beskrivelser som foreligger
om mors klebrige avhengighet av barna som narsissistiske supply (dukker for
omgivelsene) blir missforstått som nettopp en adferd som ”varme, innlevelse og
engasjement”!
Bygger den sakkyndiges oppfattelse av ”varme” på smiskende verbal formidling?
Bygger den sakkyndiges oppfattelse av ”innlevelse” mors egne behov for
selvbekreftelse?
Bygger den sakkyndiges oppfattelse av ”engasjement” den kontrollerende adferd mor
eller fremviser?
Det foreligger ingen beskrivelse av hva den sakkyndige legger i disse begreper, ei heller
hvilken adferd ved mor som utløser en slik beskrivelse! Det eneste som knytter
beskrivelser til adjektiver er ”Mors interaksjon med begge barna”! Hva denne konkret
består i sies det intet om! Det blir ikke etterprøvbart og dermed helt uten faglig
interesse!
Igjen blir beskrivelser som ”Hun er helt adekvat i sin takling av en relativt dagligdags
men likevel kraftig utfordring fra det yngste barnet sin side...” fjernt fra den tafatthet mor
viser når den sakkyndige ikke observerer mor! Det var ikke særlig adekvat håndtering av
situasjonen når far kommer for å hente barna til påskeferie!
Interessante er også den sakkyndiges beskrivelser av mormor som ” Mormor fremstår
som en litt bestemt eldre dame med meninger om mye.”! Det synes stemme med måten
mormor i alle år kontrollerer mor og dermed barna! Det kan også fortelle en del om mors
manglende evner til å fatte beslutninger i hverdagslige situasjoner slik det foreligger
omfattende beskrivelser om! Det er mormor som styrer mor!
87

Det er også interessant å se at den sakkyndige synes beskrive at det eldste barnets
tilknytning til begge foreldre er like sterk : ”... for hennes sterke tilknytning til begge
foreldrene” uten at dette reflekteres særlig i mors beskrivelser av barnet. Ei heller
vurderes dette opp mot at barnet på dette tidspunkt har bodd med sin far de siste 3 år!
Barnets beskrivelser av hvor hun har flest venninner som vist over, viser imidlertid en
langt sterkere tilknytning til fars omgivelser enn til mors omgivelser. Dette ser den
sakkyndige bort i fra og prøver i stedet utelukkende gi inntrykk av at tilknytningen er like
sterk til begge foreldre! Den sakkyndige sier intet om tilknytningens kvalitet! Det gjør
det nemlig enklere å flytte barnet til mor slik vi ser den sakkyndige legger opp til!
6.5 Observasjoner og samtaler, hjemmebesøk hos far
Fra besøk 02.04.02: Far bor sammen med det eldste barnet, sin thailandske kone og
hennes barn stesøster(8) og stesøster (19) I en relativt gammel villa I Bergen. Jeg
kommer som avtalt. Det yngste barnet og far lukker opp. Det yngste barnet virker litt
reservert I begynnelsen. Fars kone hilser og serverer meg et glass juice. Far er stort sett
på kjøkkenet med konen. Hun holder på å forberede middag. Det eldste barnet ligger på
sofaen i stuen. Ser trøtt ut. Ser på Cartoon network på TV (tegnefilmer). Jeg setter meg
ned og snakker med det eldste barnet, får raskere og lettere kontakt med henne enn ved
forrige møte, selv om hun også I dag virker noe reservert. Jeg spør hvordan det var på
fjellet i påsken. Det eldste barnet forteller at de var med i skirenn og fikk premie. Det
yngste barnet svinser rundt, tør raskt opp, og er kontaktsøkende I forhold til meg. Etter en
liten stund kommer stesøsteren (8). Hun har fått nytt malerskrin på NN skole, som hun
viser til det eldste barnet. Jentene snakker en blanding av norsk og engelsk sammen. Jeg
spør om det eldste barnet vil vise meg hva hun har i lekse, og det vil hun. Hun har
regnestykker og lesing. Hun viser at hun greier regnestykkene, og at hun kan lese, men
har ikke gjort leksen ennå. Vi gjør det seinere sier hun. Far kommer inn i stuen Det
yngste barnet er svært opptatt av at far skal løfte henne opp og tøyse med henne,
hun vil klatre opp på han. Det yngste barnet viser meg en del bilder som henger på
veggen, stort sett med det eldste barnet, men på ett bilde er hun også med. Far kommer til
og forklarer litt om bildene, hvor de er tatt osv. Motivene er stort sett fra turer på fjellet,
bl.a. hardangervidda, sommer og vinter.
Stuen bærer preg av at det er en delvis thailandsk familie som bor der. Det er mange store
og små pyntegjenstander fra Thailand, thailandske bilder på veggene osv. Far forteller at
de har hele loftet fullt med gjenstander fra Thailand, og at konen har tenkt å starte opp en
butikk I byen der hun vil selge dette. Forteller at hun hadde en butikk I NN en periode.
Hun har også drevet med salg i Thailand, I følge far.
Jeg inviteres til å spise middag med familien. Det yngste barnet insisterer på at jeg skal
sitte ved hennes ene side, far ved den andre. Det yngste barnet vil ikke ha kjøtt
(nakkekoteletter og kylling) bare grønnsaker og saus. Hun får lov til å spise bare
grønnsaker. Det eldste barnet spiser litt kylling, lar koteletten ligge igjen.
88

Etter maten er jeg med jentene opp på rommet som det eldste barnet deler med Det
yngste barnet. De har eget lekerom på loftet. Jeg er der sammen med det eldste barnet,
det yngste barnet og stesøsteren. Alle jentene er ivrige etter å vise meg leker de har, noe
er kjøpt I Thailand, og dette forklarer de meg. Det eldste barnet viser meg to suvenierfat
med bilder av henne og far I Thailand. Deretter viser hun et lite bilde som blir holdt av en
bamse. Bildet viser mor, henne selv og det yngste barnet som baby. Stesøsteren har
”moteoppvisning” for meg, viser meg forskjellige prinsessekjoler som de har kjøpt I
Thailand da de var der nylig. Også det yngste barnet går rundt I en slik kjole. I følge fars
kone koster de bare ca. Kr. 30 per stk.
Etter en stund blir vi ropt ned av far, som sier at nå er det is til dessert. Vi spiser is
sammen ved salongbordet. Barne tv har begynt. Vi snakker om hvem som er den neste i
familien som har bursdag. Det eldste barnet sier det er henne, 19. juli. Hun skal da ha
minst 4 bursdagselskaper, hos mor og far, I og utenfor ferien, sier hun. Far kommenterer
på dette, sier at det kan være en fordel å være født om sommeren I så måte.
Kommenterer ikke på at det blir flere bursdager I kraft av at foreldrene er skilt.
Etter en stund går barna, og jeg sitter igjen med far og hans kone. TV står fremdeles på
som ”bakgrunnstøy”. Deretter går jeg ut på fars kontor, der jentene sitter ved PC og ser
på videofilm fra påskeferien på Finse.
Fra samtale med fars Kone: Jeg forklarer henne (med far til stede) at hun kan få snakke
med meg dersom hun har noen synspunkter i saken, og at vi kan gjøre dette hjemme
hos henne eller på mitt kontor. Jeg viser til at jeg også har snakket med mors samboer,
fordi han blir en viktig person for barna. Som respons på dette begynner hun å snakke om
hvor frustrert hun har vært over at mor har drevet å ringt til dem, hun har opplevd at
forholdet ikke har vært slutt mellom far og mor. Fa forklarer I denne forbindelse at det
har hjulpet at han har vært nøye med å referere fra hans og mors telefonsamtaler for å
gjøre konen trygg. Hun sier det er greit at mor ringer og snakker om praktiske ting,
henting og bringing, men ikke ut over dette. Far medgir at mor sine ringinger har roet seg
noe i det siste. Fars kone gir utrykk for at hun synes det er feil at far har gitt mor penger
og på annen måte støttet henne økonomisk etter bruddet. Hun har notert hva hun har fått,
hva ting har kostet, sier hun.
Etter dette er jeg alene med fars kone resten av samtalen. Hun fortsetter da og forklare at
hun kan forstå mor, fordi hun er mor selv, og elsker sine barn. Samtidig mener hun at far
er en så god mann at hun ville latt sine egne barn være igjen hos han dersom hun hadde
vært I mor sin situasjon. Dette begrunner hun med at han har tid til både jobben og
familien, tjener penger, men tar dem også med på turer og aktiviteter. ”Han har tid til
familien, tid til meg og tid til å jobbe”. Jeg spør om hun har noen kontakter med noen
andre I byen, fort eksempel fra hjemlandet. Hun sier at hun ikke har kapasitet til å treffe
andre fordi hun heller vil bruke tiden på familien. På spørsmål om hvordan hun ser på at
far ønsker begge barna hos seg, svarer hun at det er OK fordi hun har barn selv og elsker
hans barn også. Hun sier også at dersom barna bor hos far i ukene så kan mor få være
sammen med dem så mye hun vil I helgene, når det ikke er skole,
89

Fars kone forteller at hun er 42 år gammel. Hun har gått på NN skole, men tok pause I
forbindelse med nylig besøk I Thailand. Hun har planer om å starte opp igjen I august,
sier at hun ikke bare ønsker å være hjemmeværende på sikt. Jeg er usikker på om hun
refererer til at hun vil starte opp butikk.
Observasjon/vurdering av det yngste barnet: Under besøket opplever jeg det yngste
barnet som nokså lik slik hun fremsto hos mor I Norheimsund. Hun er blid, aktiv og
kontaktsøkende. Fremmelig for alderen, godt språk, god språkforståelse, samtidig
bestemt og med egne meninger (bestemmer selv hva hun vil spise, bestemmer selv at
kjolen skal være bak fram, selv om far påpeker at hun burde snu den). Når hun likevel
bestemmer seg for å snu kjolen, viser hun at hun har skjønt en ganske avansert
instruksjon fra fars side, og snur den selv uten problemer. Hun er likevel helt bestemt på
at hun ikke vil at far skal knyte sløyfene i kjolen.
Observasjon/vurdering av det eldste barnet: Generelt opplever jeg det eldste barnet som
mindre reservert og noe gladere enn ved første møte. Det virker som om hun har en god
dialog med sin stesøster. Hun klager ikke på ondt I magen og ser ikke syk ut denne
gangen. Har allikevel et litt trist preg over seg. Ved to anledninger snakker hun spontant
om mor, når hun vil vise meg bildet med henne selv, mor og det yngste barnet og når hun
snakker om forestående bursdagsfeiring. Far griper ikke anledningen å snakke om
mor I forbindelse med bursdagsfeiringen.
Observasjon/vurdering, interaksjoner: Far samhandler ved å svare på det yngste
barnets utspill og ønsker om å bli båret/tøyset med. Han virker noe passiv I forhold til
det eldste barnet. Mye av det han presenterer går på å fortelle om hva de har gjort,
hvor de har vært på tur, dvs. At relasjonen synes noe preget av prestasjoner og
aktivitet. Han er også opptatt av å fortelle undertegnede om positive sider ved Thailand
og thailandsk mentalitet, deres verdisetting av familien og verdier knyttet til familien,
positive egenskaper ved landet, prisnivået osv. Fars kone snakker for undertegnede som
ikke kjenner henne et nesten uforståelig engelsk. Det samme gjelder den eldste datteren,
som fremstår som reservert og stille. Både mor og eldste datter er blide og hyggelige,
men de er lite aktive I forhold til barna. Noe av dette kan kanskje skyldes
kommunikasjonsproblemer som følge av språkvansker. Den som synes å ha best kontakt
med det eldste barnet og det yngste barnet er uten tvil yngstejenta, der relasjonen synes å
være preget av gjensidighet.
Det yngste barnet er hos far på ”overtid” I forhold til påskeavtalen. Når den sakkyndige
går fra hjemmebesøket ca. Kl. 1930 er det fremdeles ikke bestemt om far skal kjøre til
Norheimsund med henne samme kveld. På spørsmål fra meg om han har snakket med
mor om dette sier han nei, men at han har tenkt å ringe henne.
Fra hjemmebesøk, 27.04.02: Det er lørdag. Jeg kommer kl. 1315. Det eldste barnet, det
yngste barnet og stesøsteren er i stuen sammen med fars kone og far. Det eldste barnet
har på seg ballettantrekk, stesøsteren er bare iført en meget tynn sommerkjole av bomull.
Hun er barbeint. Far kommenterer at det eldste barnet står på venteliste til å begynne på
ballett. Hun går på turn i Vikinghallen. Barna sitter og ser på tegnefilm, Ole Brum. Jeg
forsøker å få kontakt med dem. De er nokså opptatt av TV, særlig det eldste barnet. Jeg
90

får tilbud om Cola, det yngste barnet henter en flaske rosa fanta. Far kommenterer at det
er lørdag og at det er derfor de koser seg med brus. Det yngste barnet går med smokk I
munnen hele tiden. Hun er stille. Legger seg på gulvet og fargelegger litt I en malebok,
setter seg opp og ser videre på TV. Fars kone serverer jordbærkake. Hun sitter sammen
med far i en liten sofa et lite stykke fra oss. Etter en stund kommer hun bort til oss og sier
det er vanskelig siden hun ikke kan snakke med oss/ikke forstår norsk. Dersom hun
hadde kunnet norsk ville hun hatt norske venner. Hun har mange venner I Thailand, er på
farten hele tiden når hun er der.
Jeg spør om de hadde tenkt seg på tur eller noe I helgen. Far svarer benektende. Samtidig
forteller han om og viser bilder av en liten hytte de har på byfjellene, og som de ofte
besøker I helgene. Han har fått overta en forfallen hytte og bygget den opp igjen selv.
Han har også restaurert en annen hytte på fjellet og solgt den til et idrettslag. Han skal
gjøre en god del restaureringsarbeid på huset, bl.a. sette inn nye vinduer. Han har tenkt å
gjøre dette selv. Det er mange bilder av det eldste barnet og far på fjellet fra flere år
tilbake, etter hvert av det yngste barnet og fars kone. Jeg merker meg at mor ikke er
med på noen bilder. Far sier at her kan du se hvordan det eldste barnet har fått så god
motorikk (vært så mye og utfoldet seg I terrenget).
Fars kone viser meg bilder fra Thailand. Det eldste barnet kommer med sitt Thailandalbum.
Hun blir fortrengt av det yngste barnet, som I mellomtiden har krøpet opp
ved siden av meg og insisterer på å sitte der. Hun sitter også på fanget mitt I perioder.
Det yngste barnet tar det eldste barnet sitt Thailandalbum og begynner å bla i det. Verken
det eldste barnet eller stesøsteren får komme til å se på bildene. Stesøsteren knuffer
tilbake når det yngste barnet forsøker å sparke henne vekk. Det eldste barnet trekker seg,
setter seg bort I en annen stol. Far kommenterer at nå må det yngste barnet gi albumet til
det eldste barnet slik at det eldste barnet får vise meg det. Det yngste barnet vil ikke gi
det fra seg. Far gjentar den verbale instruksen et par ganger uten at Det yngste
barnet reagerer. Til slutt velger jeg å si at kanskje det yngste barnet kan gå til pappa litt?
Far tar da det yngste barnet bort under høylytte protester. Hun vil ikke sitte på
fanget til far. Far foreslår at hun kan sitte på fanget til fars kone, men fars kone tar ikke
noe initiativ til dette. Deretter legger det yngste barnet seg under bordet og ”furter”.
Far og fars kone ler av henne. Det eldste barnet viser meg bilder bl.a. av feiringen av
hennes 7 års dag I Thailand. Hun sier relativt lite. Sier at hun gleder seg til å reise tilbake
til Thailand på spørsmål fra meg. Sier at det er gøy og svømme og dykke. Far fleiper med
henne, sier at hun ikke kan svømme, Det eldste barnet blir ”lissom” sint på far for dette.
Realiteten er at hun er svært dyktig til å svømme og dykke.
Omtrent midtveis I besøket sier far at han har hørt saken er berammet til den 13.06 og at
det skal bli godt å få en avklaring. Videre sier han at det er en del ting han gjerne vil
snakke med meg om; hun (mor) styrer så fælt på. Jeg sier at vi skal avtale et tidspunkt
han kan komme på kontoret mitt.
Etter en liten stund er det yngste barnet tilbake på fanget mitt. Hun spiser sjokolade fra en
skål på bordet. Det er ingen som begrenser henne I hvor mye hun for lov til å ta. Til slutt
legger hun fra seg en halvspist melkesjokolade, sier hun er mett. Hun nekter å tørke seg
91

på tørkerull som jeg tilbyr henne. Det lukter bærsj av henne, men ingen reagerer på
det.
TV står på hele tiden selv om tegnefilmen er slutt for lenge siden (en filmkanal?). Etter
ca. 1 time går far bort og slår over på TV3, der det går en eller annen film (for voksne).
Han skrur av lyden, men slår ikke av TVén.
Far foreslår at det yngste barnet kan gå ut I hagen for å mate fiskene de har I en dam der.
Hun får på seg ytterklær, lue og støvler. Det er kald vind ute. De to andre vil først ikke ut,
men ombestemmer seg når de oppdager at jeg skal være med. Det eldste barnet tar på seg
en fleecejakke og bukse, stesøsteren det samme. Begge har på støvler, stesøsteren har
ikke sokker på seg, er barbeint I støvlene. Ute viser de meg forskjellige ting de holder
på med, de har en lekekrok der de har ”butikk” og selger diverse varer til meg. Jeg betaler
med blader, det yngste barnet mater fisken I dammen. Stesøsteren tar meg I hånden og
fører meg til en krok I hagen der de har begravet 3 andre fisker som er døde. Far holder
på å plante noen rosetrær. Det er mye røtter I jorden, det er en gammel hage der det
har vært plantet mye før. Vi snakker litt om hagen og hagehold. Besøket avsluttes etter
dette.
Vurdering Det eldste barnet: Det eldste barnet er stille og reservert: Hun vil gjerne vise
meg albumet sitt, men det blir snappet fra henne av det yngste barnet uten at de
voksne reagerer og støtter henne aktivt i å få det tilbake. Dette fører til at det eldste
barnet trekker seg fra situasjonen, bokstavelig talt (setter seg i en annen stol). Det yngste
barnet har flere tilløp til å sette seg imellom/ta hennes plass/sparke borti henne med
foten. Det eldste barnet tar ikke igjen, trekker seg heller unna. Det yngste barnet viser
den samme adferden I forhold til stesøsteren. I motsetning til det eldste barnet tar hun
spontant igjen, både verbalt (sier ”gi deg” ol.) og fysisk (prøver å ta beina vekk fra det
yngste barnet). Hun gir heller ikke så lett opp å komme I posisjon til å se I albumet
sammen med meg. Også denne gangen virker det som om det eldste barnet og stesøsteren
har et godt innbyrdes forhold. De kommuniserer lett og leker godt sammen.
Vurdering, Det yngste barnet: Det yngste barnet viser nye sider denne gangen.
Innledningsvis er hun mye mer stille enn under forutgående observasjoner. Hun suger
intenst på smokken. Det går forholdsvis lang tid før hun tar kontakt med meg, da er
det til gjengjeld slik at hun vil være svært nær meg eller sitte på fanget mitt. Jeg
opplever det som påfallende at hun foretrekker å sitte hos meg fremfor hos far eller
fars kone. Hun er aktiv I å skyve det eldste barnet og stesøsteren unna for å få min fulle
oppmerksomhet. Verken far eller fars kone gjør noe aktivt for å hjelpe det eldste
barnet I å kreve sin rett (få albumet tilbake og få sitte ved siden av meg og vise meg
bilder fra Thailand), først på eksplisitt oppfordring fra meg griper far inn i situasjonen.
Stesøsteren finner seg tydeligvis ikke I å bli styrt av det yngste barnet, og det er flere
tilløp til konflikt mellom dem, også da uten at noen av de voksne griper inn. Når det
yngste barnet blir sint som reaksjon på at hun blir flyttet vekk fra fanget mitt av far
og legger seg under bordet, reagerer far og fars kone med å le av henne, noe jeg
opplever som lite adekvat. De voksne gir ingen begrensninger I hvor mye sjokolade hun
får lov til å ta. Jeg opplever at det yngste barnet har et trist preg under hele dette besøket.
92

Vurdering, samspill: Både far og fars kone er svært blide og hyggelige under hele
besøket, men dette virker litt kunstig, som om de vil vise hvor fint de har det. Far
kommenterer en god del på ungenes adferd underveis, men dette er gjerne på en
overfladisk måte som ”nå skal vi se hvilke skøyerstreker dere har funnet på igjen,
fantejenter”. Jeg opplever at far er opptatt av å vise meg en fin fasade, vise hvor bra
de har det, men at han I mindre grad greier å fange opp barnas behov. Jeg opplever
det som negativt at han begynner å snakke om saken med barna til stede. Generelt
opplever jeg far som passiv I forhold til barna, jmfr. situasjonen der det yngste barnet
skubber det eldste barnet til side og overtar hennes feriealbum.
Det første den sakkyndige skriver her er: ”Far bor ....... I en relativt gammel villa i
NNveien. Jeg kommer som avtalt. Det minste barnet og far lukker opp. Det minste barnet
virker litt reservert I begynnelsen”! Dette står i meget sterk kontrast til de beskrivelsene
som gies av det minste barnet når den sakkyndige kommer til mor. Der møtes hun av
blomster og ”en smilende blid liten jente”! Fra mors besøk beskriver den sakkyndige
flere ganger at ”barna er forberedt på at hun kommer”! Det kan synes ganske tydelig
ved fars besøk at barna ikke er instruert i hvordan de skal opptre når den
sakkyndige kommer dit! Dette er viktig for det kan si mye om hvor naturlig det som
observeres hos mor egentlig er!
Selv om den sakkyndige blir tatt imot vennlig ” Fars kone hilser og serverer meg et
glass juice.”, foreligger det ingen tilsvarende beskrivelser i rapporten. Det hele
beskrives nå langt mer mekanisk og uten den empatiske og sympatiserende
beskrivelse vi ser ved observasjoner hos mor. Den sakkyndiges kjemi hos far synes
mer reservert! En problemstilling også professor Tuen diskuterer i sin rapport som
grunnlag for at han ikke så noe av disse negative sider den sakkyndige påstår å ha sett!
Videre er det interessant at ”Far er stort sett på kjøkkenet med konen”, en beskrivelse
vi ikke finner hos mor, når det gjelder mors samboers likestillingsholdning. Far
hjelper faktisk sin kone med å lage mat, svært ulikt beskrivelsene fra observasjon av
mors samboer der mor synes ha tradisjonelle kvinneoppgaver!
Beskrivelsene gir preg av å være mer naturlige enn de vi finner ved observasjoner hos
mor ” Det eldste barnet ligger på sofaen I stuen. Ser trøtt ut. Ser på Cartoon network på
TV (tegnefilmer).”! Tatt i betraktning at dette er lørdag formiddag synes dette mer
naturlig situasjon enn de vi ser beskrevet ved mors observasjoner, der blomster er
plukket og barna ”linet opp” før piknik v på stranden!!!
Den sakkyndige beskriver selv at det er god kontakt mellom far og det minste barnet
som ikke bor med far ” Far kommer inn I stuen det minste barnet er svært opptatt av at
far skal løfte henne opp og tøyse med henne, hun vil klatre opp på han”! Beskrivelsene
viser at far og det minste barnet har god kontakt og at barnet trives med sin far!
Igjen finner vi ingen slik spontan lek beskrevet eller observert mellom mor og det minste
barnet!
93

Interessant er det å se at den sakkyndige synes å vektlegge barnas respons på henne mer
enn samvirket mellom barn og far : ” Jeg setter meg ned og snakker med det eldste
barnet, får raskere og lettere kontakt med henne enn ved forrige møte, selv om hun også I
dag virker noe reservert.”! Den sakkyndige synes ikke gjøre noen vurdering av at hun er
der for å vurdere om det eldste barnet må flytte til sin mor eller ikke. Det kan være
grunn til å tro at det ville skapt reservasjon hos de fleste barn med en slik trussel
om å bli revet ut av sitt oppvekststed. Denne reaktivitet blir imidlertid ikke vurdert
noe sted! Skal tro om den sakkyndiges tolkning av at barnet virker ”reservert” like
gjerne kan beskrives som barnets opptatthet av barnetv! Det blir ikke vurdert!
Den tydelige avstand den sakkyndige har til far, i forhold til mor, kommer tydelig til syne
flere steder. Den sakkyndige beskriver at ” Jeg inviteres til å spise middag med
familien”, men til forskjell fra beskrivelsene hos mor der den sakkyndige selv
skriver at det takket hun ja til og var glad for å spise med dem, blir det ikke gitt
noen slik aksepterende beskrivelser hos far! En kan få inntrykk av at den sakkyndige
holder en mental negativ avstand hos far! Holdningen er tydelig mer kjølig enn hos mor
der alt skjer med ”innlevelse og varme”!
Interessant er den manglende beskrivelsen av samspill mellom barna og far når barna
viser preferanser ved spisingen ” Det yngste barnet vil ikke ha kjøtt” og ” Det eldste
barnet spiser litt kylling, lar koteletten ligge igjen.”! Mens det hos mor beskrives at hun
lar barna velge, eller være seg selv, blir det ikke sagt noe om kommunikasjonen mellom
far og barna! En kan få inntrykk av at barna får gjøre som de vill uten at far bryr seg!
En tydelig forskjell fra beskrivelser hos mor er hvordan barna drar den sakkyndige inn i
sin lek og gjerne vil vise henne hva de gjør og hva de har hos far. En finner ikke den
same avslappede atmosfære ved beskrivelser hos mor, der synes alt være forberedt i
et skuespill der den sakkyndige ikke deltar, men er tilskuer. Hos far blir den
sakkyndige en deltager!
Denne kjølige og empatimanglende holdning hos den sakkyndige synes komme til syne
flere steder. Mens barna er opptatt av å vise henne sine fine kjoler, er den sakkyndiges
beskrivelse preget av for barna uvesentlige detaljer som ” I følge fars kone koster de bare
ca. Kr. 30 per stk.”! Den sakkyndige synes ikke evne å beskrive barnas glede av
kjolene eller deres stolthet i å vise dem frem, men blir opphengt i en nærmest
påtvunget negativ beskrivelse av det barna gleder seg over! Dette skiller seg
vesentlig fra beskrivelsene hos mor.
Vi ser denne negative vinklingen i det barna gleder seg over når den sakkyndige
kommenterer det eldste barnets glede over å få feire sin bursdag ”4 ganger” grunnet
sommerferie. I stedet for å glede seg med barnet, kommer det en negativ kommentar
om far : ”Kommenterer ikke på at det blir flere bursdager I kraft av at foreldrene er
skilt.”! Den sakkyndige ser bort i fra at det eldste barnet hadde feiret sin bursdag
mer enn en gang (med venninner før ferien og familie i ferien) selv om foreldrene
94

hadde vert gift, grunnet skoleferie når hun hadde bursdag! Det synes å være en vilje
til å tolke alt i verste mening uten relasjon til om dette er negativt for barna eller ikke!
Denne negative holdning ser vi beskrevet flere steder som f.eks: ” Etter en stund går
barna, og jeg sitter igjen med far og hans kone. TV står fremdeles på som
”bakgrunnstøy”.”! Hva hadde det for betydning at det hos far en lørdag formiddag sto
på musikk i form av en musikkvideo? Kunne dette vært tolket mer positivt eller nøytralt?
Hvorfor oppfatter den sakkyndige at musikk er negativ ”støy”?
Interessant er jo beskrivelsen om at barna synes det var interessant å se videoen fra
påskeferien på Finse, som mor prøvde å hindre det minste barnet deltagelse i og
som den sakkyndige gjorde et ensidig negativt nummer av mot far ” Deretter går jeg
ut på fars kontor, der jentene sitter ved PC og ser på videofilm fra påskeferien på
Finse”!
Meget interessant, og igjen en bekreftelse av den sakkyndiges negative vinkling, skriver
hun i møte med fars kone: ”Jeg forklarer henne (med far til stede) at hun kan få snakke
med meg dersom hun har noen synspunkter I saken, og at vi kan gjøre dette hjemme hos
henne eller på mitt kontor”! Hva har det med saken å gjøre at far er til stede? Det var
faktisk mors samboer også hos mor! Hvorfor får fars kone tilbud om å snakke med
den sakkyndige på hennes kontor? Den sakkyndige syntes ikke ha noe behov for å
snakke med mors samboer uten mor til stede!
Dette kan vanskelig forståes på annen måte enn at den sakkyndige har en
oppfatning av far som en ”flatpannet sosial taper av en drittsekk fra en dyp fjord på
vestlandet” slik etnisk norske menn som gifter seg med en kvinne fra Asia blir
beskrevet i norsk presse! Det kan ikke ha andre årsaker enn at den sakkyndige er av en
slik oppfatning at fars kone ikke tør snakke fritt når far er til stede! Dette er egentlig en
rasistisk og diskriminerende holdning den sakkyndige fremviser. Det kan ikke bygge
på annet enn en forutinntatt holdning til far! Dette underbygger den gjennomgående
manglende profesjonell holdning den sakkyndige fremviser i saken! En kan undre seg
over om den negative holdning til far og den tydelige forutinntatte holdning hos den
sakkyndige fra dag en har sammenheng med at fars kone er fra Asia?
Interessante er også beskrivelsen om ”Jeg viser til at jeg også har snakket med mors
samboer, fordi han blir en viktig person for barna”! Når det ikke beskrives noe sted
at fars kone blir en viktig person for barna, kan dette vanskelig forståes som annet
enn at den sakkyndige allerede før hun kommer til observasjon hos far har bestemt
seg for at barna skal til mor!
Interessant er det at også fars kone bekrefter at mor mottar økonomisk støtte fra far etter
bruddet! Likeledes bekrefter fars kone at mor ringing til far er plagsomt for både far og
hans kone. Denne telefonterror (opptil 50 tlf. i døgnet) blir ikke noe sted problematisert
av den sakkyndige som utrykk for en underliggende negativ personlighetsfungering hos
mor! Den sees heller ikke i relasjon til at mor påstår seg være ”redd” far!
95

Interessant er det også at når den sakkyndige faktisk sitter alene med fars kone, så skryter
hun av fars evner som ”far” for barna, for den sakkyndige beskriver følgende fra
samtalen med fars kone : ”Samtidig mener hun at far er en så god mann at hun ville latt
sine egne barn være igjen hos han dersom hun hadde vært I mor sin situasjon”!
Det interessante her er at fars kone beskriver far på samme måte som mor beskrev
far i deres samliv før far tar ut skilsmisse! Dette var godt dokumentet i de brev far
mottok over flere år fra mor, men som den sakkyndige ikke ville se! Dette faktum
problematiseres ikke noen sted av den sakkyndige ovenfor mor!
I forlengelsen av den sakkyndiges opplagte fordømmende holdning hun fremviser
ovenfor fars kone og far begynner den sakkyndige å stille spørsmål til fars kone, som
ikke synes ha særlig relevans ut i fra mandatet, men som gir forståelse ut fra en rasistisk
holdning : ”Jeg spør om hun har noen kontakter med noen andre I byen, fort eksempel fra
hjemlandet. Hun sier at hun ikke har kapasitet til å treffe andre fordi hun heller vil bruke
tiden på familien.”! Den enste årsak til et slikt spørsmål må ligge i en tro om at fars
kone hindres kontakt med andre, av far! Dette er en typisk tankegang hos de som
tror alle etnisk norske er drittsekker som stenger sine fremmedkulturelle koner inne
som slaver.
Interessante er også beskrivelsene av det yngste barnet, for mens den sakkyndige
”konkluderer” med at adferden er lik som hos mor, gir beskrivelsene hun selv gir et langt
mer reservert inntrykk! Interessant er det også at det i vurderingene fremkommer
ytterligere beskrivelser av premisser : ” bestemmer selv hva hun vil spise, bestemmer
selv at kjolen skal være bak fram, selv om far påpeker at hun burde snu den”! Noen kjole
som er bak fram, er aldri referert tidligere. Igjen blandes premisser med
vurderinger på en måte som er lite faglig holdbar! Faktisk blander den sakkyndige inn
stadige vurderinger under sine observasjoner. For vi skal se under at hun har et eget
kapittel med vurderinger! Hva skal hun der vurdere, sine egne vurderinger?
Det er påfallende at mens det eldste barnet beskrives som en helt normalt fungerende i
premissene fra observasjonen, og ikke tilkjennegir noen av de somatiske sykdomstrekk
som vi ser ved hver beskrivelse hos mor, blir ikke dette tillagt noen vekt. Vi ser også at
begreper som ”spontant” som vi finner flere av når den sakkyndige beskriver adferd hos
mor, kun dukker opp når det eldste barnet snakker om sin mor! Far utrykker aldri noe
”spontant”, selv om det minste barnet er spontan i sin lek med far, slik den
sakkyndige selv beskriver over.!
Derimot beskrives det igjen negativt at ”Far griper ikke anledningen å snakke om mor I
forbindelse med bursdagsfeiringen”! Noe som skjer i forbindelse med at den eldste
barnet ” ...snakker .. spontant om mor, når hun vil vise meg bildet med henne selv, mor og
yngste barnet og når hun snakker om forestående bursdagsfeiring.”! Det blir synlig at
den sakkyndige hele tiden søker noe negativt om far, og den minste mangel på å snakke
om mor blir problematisert, slik vi ser i beskrivelsen over vedrørende bursdager!
96

Det påfallende er jo at det ved observasjoner hos mor ikke forekommer en eneste
problematisering av at mor ikke sitter og snakker om far ved enhver anledning!
Dermed ser vi igjen hvordan det benyttes to ulike metoder ved at problematiseringer om
at den ene forelder ikke snakker om den andre under observasjonen kun blir negativt for
far, men overhodet ikke vurderes hos mor.
Det synes fremkomme en forventning hos den sakkyndige at far skal snakke om
mor under observasjonen, mens det ikke synes være samme forventning under
observasjonen hos mor! Dette er klar metodefeil og viser en forutinntatt holdning til
partene der preferansen er hos mor, med en tilsvarende negativ holdning til far, som
kommer til syne i ensidige problematiseringer mot far!
Et annet vesentlig poeng er at den sakkyndige utelukkende beskriver barna ut i fra
hvordan de opptrer ovenfor henne ved sine sammenligninger av barnas adferd.
Dette inneholder et begrep om reaktivitet som grunnlag for den sakkyndiges senere
vurderinger! Barnas adferd ovenfor mor og far synes ikke særlig observert! Igjen synes
det fremkomme at vurderingene bygger på adferd, der den sakkyndige står i sentrum!
Dette underbygger et svakt faglig fundament hos den sakkyndige! Hennes egen
påvirkning av barna blir viktigere å beskrive enn barnas interaksjon med mor og
far!
Det beskrives at det er god interaksjon og kontakt mellom barna og fars kones
særkullsbarn. Ikke noe sted blir det senere vurdert hva dette bruddet betyr for
barna!
Når så far kritiseres for ” Mye av det han presenterer går på å fortelle om hva de har
gjort.” blir det noe krampaktig over den sakkyndiges forsøk på å sverte far. Mens det
ikke forekommer en eneste beskrivelse av at mor aktiviserer seg nevneverdig med
barna, blir far kritisert for sin omfattende aktivering med barna! At beskrivelsene
både av det yngste og eldste barnet bærer preg av at de både føler seg trygge på far
”vil at han bærer dem og leker med dem” og at ”far aktiviserer seg med barna”, synes
å forsvinne i den sakkyndiges uttalte behov for å sverte far! Når far kritiseres for ” At
relasjonen synes noe preget av prestasjoner og aktivitet”, mens all faglitteratur nettopp
beskriver forskjeller mellom mor og far blir ikke vurdert noe sted! Far synes vurdert ut
i fra mors interaksjon med barna! Mens barna tydelig har en kvalitativ god
tilknytning til far, finnes det ikke en eneste beskrivelse der mor viser en dypere
emosjonell forståelse av barnas behov, bare at de skal ta seg fint ut i det den
sakkyndige kaller ”forberedte barn” til hennes observasjoner. Faktisk beskrives det
ikke noe steder at mor har for vane å aktivisere seg med barna. Vi ser det samme i
dag, skal barna på ski hos mor er det andre som aktiviserer barna!
Nærmest selvfølgelig må fars kone svertes i tråd med at far svertes, for etter å ha
snakket med henne i nærmere en halv time påstår den sakkyndige at ”Fars kone
snakker for undertegnede som ikke kjenner henne et nesten uforståelig engelsk”!
Hvordan den sakkyndige deretter kan sitte og beskrive en rekke ting fra samtalen med
fars kone blir da et paradoks! Enda mer avslørende for den sakkyndige blir det når hun
97

selv i rapporten skriver at ”hun kan få snakke med meg dersom hun har noen synspunkter
I saken, og at vi kan gjøre dette hjemme hos henne eller på mitt kontor”! Hvordan den
sakkyndige kan innby til en slik samtale når hun påstår at fars kone ”snakker et for
henne uforståelig engelsk”, kan man jo bare lure på! Man trenger ikke særlig
fagkunnskap for å forstå at her handler det om en bevist sverting av fars bosted og de som
bor der, slik at en flytting av barna fra far til mor kan forsvares!!
Likeledes er det interessant at barna ikke synes ha noen problemer med å snakke
med fars kone, for det er ikke beskrevet noen slik kommunikasjonssvikt noe sted!
Tvert imot henvender barna seg stadig til fars kone under observasjonen! Den sakkyndige
er imidlertid inne på et vesentlig punkt når hun selvskriver ” for undertegnede som ikke
kjenner henne ”. Kanskje er det den sakkyndige som kommer til kort, og ikke barna som
kjenner fars kone godt fra flere år tilbake!
Det er for barna helt irrelevant hvordan den sakkyndige oppfatter seg mottatt eller i
interaksjon med barna og partene. Dette synes ikke særlig bevist hos den sakkyndige. En
slik interaksjon bygger like mye på den sakkyndiges personlighet som omgivelsene og
blir irrelevant! Den sakkyndige beskriver en rekke steder partenes interaksjon med
henne, mens synes ikke evne å fange opp barnas interaksjon med far. Fokuset synes
være å finne ankepunkter mot far under observasjoner hos far. Dette hadde vert helt greit
om samme metode hadde kommet til syne ved observasjoner hos mor. Det gjør det ikke.
Det fremkommer en helt ulik empati og innlevelse i beskrivelsene hos mor, i forhold til
de stadige problematiseringer vi ser hos far! Dette kan bygge på flere årsaker, men gir
et skjevt bilde av både observasjoner og vurderinger under og etter observasjoner.
Faktisk er fars beskrivelser av ” ...positive sider ved Thailand og thailandsk mentalitet,
deres verdisetting av familien og verdier knyttet til familien, positive egenskaper ved
landet.” et klart utrykk for fars empati og evne til innlevelse i andre. Dette evner ikke den
sakkyndige se i det hele tatt!
Likeledes fremstår den sakkyndige årsaksforklaring til ” Fars kone ...og.... den eldste
datteren, som fremstår som reservert og stille” i språkproblemer, heller ensidig, når man
tar med at her har vi to ulike kulturer! Det vurderes ikke noe sted om det kan ha en
årsak i at far og hans kone trodde den sakkyndige i hovedsak skulle observere far
og barna og at fars kone og hennes voksne datter derfor bevist holdt seg mer i
bakgrunnen enn det som skjer i hverdagen! Dette vurderes ikke noe sted!
Den sakkyndige beskriver at ” Den som synes å ha best kontakt med eldste barnet og
yngste barnet er uten tvil stesøsteren (fars kones særkullsbarn), der relasjonen synes å
være preget av gjensidighet”, uten at dette blir problematisert når den sakkyndige så
konkluderer med at hun vil rive det eldste barnet opp av sitt oppvekststed og sine
venninner og fars kones særkullsbarn! Dette underbygger den manglende fokuset på
barna, der deres interaksjoner hos far fullstendig blir oversett. Her bekrefter den
sakkyndige at barna har meget god kontakt og tilknytning seg i mellom. Ikke noe sted
98

lir dette bruddet det legges opp til problematisert! I realiteten bryter den
sakkyndige opp en barneflokk på 3 uten en eneste vurdering av konsekvenser!
Inkonsekvensen i den sakkyndiges ”vurderinger” kommer klart til syne når hun beskriver
en rekke bilder der det eldste barnet er i aktivitet med far samtidig som den sakkyndige
påstår far er passiv ovenfor den eldste barnet! Det må være klart at en vurdering ikke
bare kan avspeile det den sakkyndige ser i en times observasjon, men fars generelle
atferd! Dermed motsier den sakkyndige seg selv i sin egen rapport!
Etter først sagt det var greit at det minste barnet var hos far under observasjonen, skriver
den sakkyndige nå at ” Det yngste barnet er hos far på ”overtid” I forhold til
påskeavtalen”! En avtale mor saboterte ved å hindre at barnet kom når det var avtalt,
slike det er beskrevet over! Igjen ser vi at det er fars reaksjon i ettertid som kritiseres,
ikke mors provokasjon i forkant! Den sakkyndige henger seg opp i alt som kan være
negativt for far, men overser fullstendig mors adferd i forkant! Dette er den fundamentale
attribusjonsfeil i praksis! Fars adferd har han selv skyld i, mors adferd har sin årsak i
omgivelsene! Mor unnskyldes mens far ansvarliggjøres!
Interessant er det at mens det etter hver observasjon hos far foreligger en
omfattende vurdering først av det minste barnet, deretter av det største barnet og
deretter en vurdering av samspill, finner vi ikke noen slik omfatende vurderinger
etter mors observasjoner! Igjen er det en metode for far og en annen metode for
mor. Igjen benyttes det et ekstra redskap til å kritisere far, mens tilsvarende er
fraværende hos mor.
Igjen ser vi fra observasjoner hos far i februar 2002, den ensidige og negative
detaljbeskrivelse av barna ” ...er bare iført en meget tynn sommerkjole av bomull. Hun er
barbeint.” som ikke finnes hos mor! At det var varmt inne og at den som går barbeint
er mors særkullsbarn fra en kultur der man går barbeint inne gies det ingen
forståelse for. En kan stille spørsmål ved behovet for å detaljbeskrive barna på denne
måten hos far, når det ikke skjer hos mor. Er det et utrykk for den sakkyndiges egen
negative holdning til far? Hvem er det foresteten som drar på piknik i mars på stranden,
slik det beskrives fra mors observasjon!
Mens den sakkyndige kommer for å observere barn/far i naturlig samspill,
problematiserer den sakkyndige at hun tilsynelatende ikke blir trukket inn i dette
samspill, for hun skriver ” Barna sitter og ser på tegnefilm, Ole Brum. Jeg forsøker å få
kontakt med dem.”! Det synes å være negativt tolket at barna ikke slipper alt de
driver med å fokuserer på den sakkyndige! Dette er også beskrevet over og synes
kjennetegne den sakkyndiges vektlegging i beskrivelser. Dette er imidlertid
forventninger behefte med alvorlige feilkilder hva observasjon angår! Den sakkyndige
blir en del av den adferden som blir observert!
Hvordan skiller hun mellom adferd med årsak i sin egen opptreden og barnas
naturlige adferd? Slike problemstillinger er ikke vurdert noe sted! Den sakkyndige
synes ikke være seg bevist på den påvirkning hun selv har på det hun observerer gjennom
99

100
sin reaktivitet! Når de observerte begynner å utføre en adferd på bakgrunn av den
sakkyndiges innspill, og dennes innspill og holdning ikke blir problematisert, vil det
bevist og ubevist prege den som leser rapporten. Mens barna koser seg med kake og
brus og ser på ole Brum, blir de eneste kommentarene : ” De er nokså opptatt av TV,
særlig det eldste barnet.”! ”Jeg forsøker å få kontakt med dem. De er nokså opptatt av
TV”, ”det minste barnet går med smokk ..... Hun er stille”. Det hele fremstår som
negative trekk og beskrivelser, helt til man ser hvilken setting beskrivelsene skjer i!
Barna sitter faktisk å se på Ole Brum! Kan det være grunnen til at det minste barnet f.eks.
er stille? Den sakkyndige er opplagt et forstyrrende element i barnas situasjon, opptatt av
barnetv som de er! En kan nesten få inntrykk av at den sakkyndige føler seg satt
utenfor! Men det er ikke den sakkyndige som skal observeres, men barna og far i en
naturlig setting og ikke i slike skuespill som beskrives hos mor!
Beskrivelsen kunne vært gjort i en langt mer positiv og nøytral måte. ”Barna koser seg,
de ser tegnefilm og tegner. De synes å trives hos far!”!
Den sakkyndige synes ikke gli inn i den rådende stemning for hun prøver å få en dialog
når hun skriver ” Jeg spør om de hadde tenkt seg på tur eller noe I helgen?”! Etter en
dialog med far der denne beskriver en hytte barna ofte er på i fjellet, blir det den
sakkyndige vektlegger : ”Det er mange bilder av det eldste barnet og far på fjellet fra
flere år tilbake, etter hvert av det yngste barnet og fars nye kone. Jeg merker meg at mor
ikke er med på noen bilder”!
Det kan synes som om den sakkyndige er mer opptatt av at far skal ha bilder av sin ex
(mor) på veggen, samt snakke om sin ex, løsrevet fra den situasjon som faktisk er ved
observasjonen! Det vitner om svart liten evne til innlevelse i en situasjon der far
faktisk er gift med en ny kvinne! Når det eneste fokuset er hvorfor far flere år etter
en skilsmisse ikke har bilder av sin ex på veggen i et nytt ekteskap er det all grunn
til å stille spørsmål ved den sakkyndiges forståelse av dynamikk i parrforhold! Det
fremstår en dynamikk der det synes viktigere å finne ”noe” å kritisere far for enn å
vurdere det reelle samspill mellom barna og far! Den sakkyndige fremstår som en
alenemor med et hat mot menn (sin ex?). Dette underbyger ytterligere hennes manglende
faglige evner i en så komplisert sak som dette!
Igjen kan det være grunn til å se om de samme metoder benyttes ovenfor mor. Ble
mor konfrontert med at hun ikke hadde noen bilder av far på veggen hos sin nye
venn? Nei, det ble ikke mor og igjen synes det som at den sakkyndige ikke evner
forstå at det i et nytt forhold kan bidra til vesentlig konflikt når man henger opp et
bilde av sin ex etter at man har truffet en ny! Det handler om innlevelse og empati for
de som observeres! Det ser man gjennom den sakskyndiges ensidige kritikk av far at hun
ikke har.
Interessante er også beskrivelsen av at far faktisk evner gjøre ganske mye både i huset og
utenfor slik han beskrives å ha bygget hytten barna liker å gå til på fjellet,” .... hytte og
bygget den opp igjen selv. Han har også restaurert en annen hytte på fjellet og solgt den
til et idrettslag. Han skal gjøre en god del restaureringsarbeid på huset, bl.a. sette inn

101
nye vinduer. Han har tenkt å gjøre dette selv.”. Igjen er det interessant å se at det ikke
finnes en eneste beskrivelse der mor bidrar med noe som helst til forbedring eller
opprettholdelse verken i forholdet eller i beskrivelsene fra gården hun flyttet til!
Dette har betydning for det viser fars resurser i motsetning til mors mer passive rolle.
Her skal vi se hvordan den sakkyndige ensidig tolker en hendelse rundt det minste
barnet på en måte som setter far i et dårlig lys uten å vurdere det minste barnet
(som bor med mor) sin rolle :
”Fars kone viser meg bilder fra Thailand. Det eldste barnet kommer med sitt Thailandalbum.
Hun blir fortrengt av det yngste barnet, som I mellomtiden har krøpet opp ved
siden av meg og insisterer på å sitte der. Hun sitter også på fanget mitt I perioder. Det
yngste barnet tar det eldste barnet sitt Thailandalbum og begynner å bla I det. Verken
det eldste barnet eller fars nye kones særkullsbarn får komme til å se på bildene. Fars
nye særkullsbarn knuffer tilbake når det yngste barnet forsøker å sparke henne vekk.
Det eldste barnet trekker seg, setter seg bort i en annen stol. Far kommenterer at nå må
det yngste barnet gi albumet til det eldste slik at hun får vise meg det. Det yngste barnet
vil ikke gi det fra seg. Far gjentar den verbale instruksen et par ganger uten at det
yngste barnet reagerer. Til slutt velger jeg å si at kanskje det yngste barnet kan gå til
pappa litt? Far tar da det yngste barnet bort under høylytte protester. Hun vil ikke sitte
på fanget til far. Far foreslår at hun kan sitte på fanget til sin kone, men hun tar ikke
noe initiativ til dette. Deretter legger det yngste barnet seg under bordet og ”furter”.
Far og hans kone ler av henne.”
Slik kan en situasjon beskrives om man vil sverte far. Det yngste barnet som bor med
mor på dette tidspunktet viser her en adferd som den sakkyndige overhodet ikke
problematiserer. For det først setter det minste barnet seg ukritisk på fanget til en
fremmed psykolog som hun knapt nok har møtt tidligere, for det andre synes det
yngste barnet blitt lært opp til av sin mor at hun kan gjøre som hun vil, og at hennes
ønsker og krav er lov! Faktisk beskriver den sakkyndige hvordan det yngste barnet
sparker fars kones særkullsbarn for å hindre at hun få se i albumet som faktisk eies
av det eldste baret! En ting er at det yngste barnet er 3 år, og det eldste 7.5 år, men den
egosentrisitet og tydelige ukritiske tilnærming som skjer til den sakkyndige fremstår
som langt mer bekymringsfull sett ut i fra en vurdering av barnets tilknytningskvalitet
til sin mor. Ikke noe av disse vesentlige vurderinger blir gjort noe sted!
Hele situasjonen kan faktisk beskrives som positiv slik far håndterer den. Han gir en
rekke verbale instrukser og gir barnet flere sjanser til å returnere albumet. Barnet
hører ikke på hva en voksen gir instrukser om og blir isteden aggressiv og utagerende!
Deretter griper far inn og returnerer albumet til den eldste barnet slik at dette kan vise
bildene hun var stolt av til den sakkyndige! Det yngste barnet legger seg da ned og
furter, mens far, og hans kone, som begge kjenner det lille barnets manipulerende
adferd, avfeier dette med et smil. Det er en vesentlig forskjell å påstå at ”far ler av
henne” og det å gi barnet et smil! Far sender et signal til det lille barnet om at den
adferd barnet fremviser ikke vil bli belønnet! Dette er helt etter læreboken for hvordan
man faktisk setter grenser for et utagerende barn. Far og hans kone smiler av barnet

102
og signaliserer da både at dette ikke er akseptabelt og samtidig reduserer de
alvoret i ”konflikten”, slik at det blir lettere for barnet å forstå at far er like glad i
barnet! Alternativet var at far kjeftet og ble aggressiv ovenfor barnet, det hadde
ikke lært barnet annet enn frykt! Noe barnet lærer hos mor, for der beskrives det
nettopp hvordan barna skremmes til stillhet med trusler.
Far gav ikke etter for det press barnet kom med i en handling som opplagt ikke var
akseptabel, mens det eneste den sakkyndige fokuserer på er å fine noe negativt om far!
Tolkningen avhenger av om man ser situasjonen gjennom nøytrale eller
forutinntatte kognitive skjemaer! Ser man den sakkyndiges adferd i sin helhet er det
mye som taler for at den sakkyndiges persepsjon av det som observeres blir tolket ut i fra
særdeles forutinntatte skjemaer!
Vi ser hvordan den sakkyndige fortsetter å beskrive det minste barnets ukritiske
tilnærming til den sakkyndige: ”Etter en liten stund er det yngste barnet tilbake på fanget
mitt”! Ikke noe sted blir denne ukritiske tilnærming problematisert! Derimot
benytter den sakkyndige enhver anledning til å komme med, for far negative beskrivelser
” Hun spiser sjokolade fra en skål på bordet. Det er ingen som begrenser henne I hvor
mye hun for lov til å ta”! Og dette i en setting der barna faktisk koser seg på en lørdag!
Og på samme måte fortseter den sakkyndige å beskrive det yngste barnet som bor hos
mor: ” Hun nekter å tørke seg på tørkerull som jeg tilbyr henne. Det lukter bærsj av
henne, men ingen reagerer på det.”! Som vi ser av beskrivelsene så sitter barnet, som
nettopp har spist faktisk på fanget til den sakkyndige, og da blir det faktisk mest
naturlig at det er den sakkyndige som først lukter at det lille barnet har bærsjet på
seg! Men selvfølgelig blir en slik beskrivelse vinklet slik at far kommer i et negativt
lys! Hvorfor har ikke far merket dette umiddelbart??? At det så er far som skifter bleie
på barnet blir ikke vurdert eller beskrevet i det hele tatt!
Og helt i tråd med den over beskrevne ensidige holdning og beskrivelse fortsetter den
sakkyndige med å tolke og beskrive situasjonen negativt for far. ” TV står på hele tiden
selv om tegnefilmen er slutt for lenge siden (en filmkanal?). Etter ca. 1 time går far bort
og slår over på TV3, der det går en eller annen film (for voksne). Han skrur av lyden,
men slår ikke av TVén”. Skrudde far ned lyden fordi han snakket med den sakkyndige,
eller var det fordi barna faktisk var gått ut? Først er det negativt at barna ikke flytter
fokus fra Ole Brum til den sakkyndige når hun kommer, deretter er det negativt at
en musikkvideo spiller musikk i rommet, og jammen var det problematisert at far
etter en stund skrur ned lyden på det den sakkyndige tidligere beskriver som
”bakgrunnstøy”! Spørsmålet er om dette beskriver fars omsorgsevne eller om det
mer beskriver den sakkyndiges krampaktige forsøk på å finne noe negativt om far?
Skal tro hvordan den sakkyndige hadde problematisert det om far hadde skrudd av
barnefilmen når den sakkyndige kom på ”besøk”, fjernet kaker og lørdags kos og
rettet all fokus mor den sakkyndige, slik at denne ble hovedpersonen i sin egen
observasjon??? Og deretter bedt barna gå ut å plukke blomster de kunne gi til den
sakyndige! For det er nettopp det som skjer og beskrives hos mor! Et annet meget

103
interessant moment er den åpenbare forskjell det er i beskrivelsene fra mors
observasjoner og fars observasjoner. Hos mor finnes er det påfallende sterile beskrivelser
vi får gjengitt. Det er minimale detaljer og adferd hos barna og man får et inntrykk av at
observasjonen skjer i en ekstremt velregisert skuespill, mens det hos far er mer vanlige
hendelser! Hvor normalt er for eksempel en piknik på stranden i mars med duk og
bestikk slik det beskrives hos mor?
Vi ser tydelig hvordan den sakkyndige påvirker barnas adferd og dermed det som
beskrives : ” Far foreslår at det yngste barnet kan gå ut I hagen for å mate fiskene de har
I en dam der. Hun får på seg ytterklær, lue og støvler. Det er kald vind ute. De to andre
vil først ikke ut, men ombestemmer seg når de oppdager at jeg skal være med. Det eldste
barnet tar på seg en fleecejakke og bukse, fars kones særkullbarn det samme. Begge har
på støvler, fars kones særkullbarn har ikke sokker på seg, er barbeint I støvlene”!
Den betydelige detaljrikdom i motsetning til beskrivelser hos mor er påfallende!
Og igjen problematiseres det at fars kones særkullbarn følger sin kulturs skikker
med å ikke ha på seg sokker! Kombinasjonen av at det både er kalt og at det ikke
brukes sokker kan vanskelig forståes som annet enn kritikk rettet mot far! Når det
beskrives at : ”har ikke sokker på seg, er barbeint” kan det være grunn til å stille
spørsmålet om man kan være annet enn barbeint om man ikke har sokker på seg?
Mer interessant er den sakkyndiges ”bekymring” for sokkeløshet i ”kald vind” sett opp
imot det totale fravær av bekymringer rundt fars kones særkullsbarn sine følelser når det
eldste barnet, som hun har kjent i over ett år, blir revet bort ved den sakkyndiges flytting!
Den totale mangel på barnas problemer med en slik splitting er ikke problematisert noe
sted overhodet! ? Faktisk beskriver den sakkyndige deres kontakt slik ” ...de har et godt
innbyrdes forhold. De kommuniserer lett og leker godt sammen.”! Det betydde ikke noen
ting, det eldste barnet ble flyttet!
Interessante blir den sakkyndige vurdering av de over beskrevne hendelser. Det er
nærmest selvfølgelig det eldste barnet som problematiseres. Hvorfor lagde ikke det
eldste barnet bråk og tok fotoalbumet fra det yngste barnet? Kan det ha
sammenheng med at det var hun som sto i fare for å bli revet opp fra sitt bosted og
flyttet?
I sin vurdering av det yngste barnet påstår den sakkyndige at hun er mer stille
innledningsvis! Men beskrivelsene over viser at det yngste barnet ser på Ole Brum!
Det synes fremkomme en vurdering der barna problematiseres når de ikke vil
nærme seg den sakkyndige! Det er helt tydelig at den sakkyndige legger sin
reaktivitet inn som en del av observasjonen.
Etter å ha gjort betydelige bestrebelser på å få kontakt med barna, skriver den sakkyndige
at ”Jeg opplever det som påfallende at hun foretrekker å sitte hos meg fremfor hos far
eller fars kone.”! Det påfallende var ikke at hvem hun satt hos, men at hun ukritisk
setter seg på fanget til den sakkyndige, den mest fremmede i rommet. Når hun først
gjør det er det i en setting der hun (en 3 åring) vil vise bildene til den sakkyndige! Barnet

104
kan jo ikke sitte på noen andres fang når hun skal vise den sakkyndige bildene! Det
fremkommer en så ensidig negativ fordømmende holdning mot far at det blir lett å
plukke den sakkyndiges ”vurdering” fra hverandre! Det som virkelig er problematisk
er at det minste barnet så blir så veldig ukritisk nærhetsøkende når hun først går i
kontakt med noen som for henne er fremmed! Dette har med barnets oppvekst og
tilknytning å gjøre, og sier svært mye om kvaliteten på tilknytningen til mor. Faktisk
beskriver den sakkyndige ”Hun er aktiv I å skyve Det eldste barnet og stesøsteren unna
for å få min fulle oppmerksomhet”! Mens det eldste barnet som ikke har et slikt behov
for oppmerksomhet fra en fremmed, trekker seg vekk fra konflikten, blir det
minste barnet faktisk svært energisk i å få oppmerksomhet fra en fremmed som
den sakkyndige faktisk er!
Ikke noe sted blir dette problematisert opp mot mors omsorg for barnet, all den tid barnet
har vokst opp med sin mor! I stedet er det fars reaksjon på barnet som blir problematisert:
”Når det minste barnet blir sint som reaksjon på at hun blir flyttet vekk fra fanget mitt av
far og legger seg under bordet, reagerer far og fars kone med å le av henne, noe jeg
opplever som lite adekvat”! Far som faktisk kjenner det minste barnets manipulative
adferd gjør det eneste riktige. Han og hans kone ler ikke av det minste barnet, men
avdramatiserer situasjonen ved å smilende be det minste barnet komme opp fra
gulvet, og gjennom det vise barnet at far ikke er sint, men at barnet ikke kan gjøre
som det vil, og at det faktisk er visse grenser å forholde seg til! Det kan sikker være
lett å mistolke en slik situasjon uten kunnskap til barnets normale adferd, noe far har,
men den sakkyndige ikke har! Far har kunnskap om hvordan det minste barnet gjennom
slik sutrende manipulasjon prøver å få viljen sin.
Mest alvorlig er det at den sakkyndige overhodet ikke evner å se at den konflikten
hun beskriver rundt barna med fotoalbumet var en konflikt der den sakkyndige var
hovedpersonen. Det betyr at om hun ikke hadde vert der hadde det ikke vert noen
konflikt å beskrive! Den sakkyndiges reaktivitet er bakgrunnen for hele konflikten!
Dette blir ikke vurdert noe sted!
Vurderingen avsluttes med ”Jeg opplever at det yngste barnet har et trist preg under hele
dette besøket ”! Det er ikke beskrevet noe sted adferd ved det minste barnet som
tilsier at hun har et ”trist preg under hele besøket”, Hun sitter fokusert å ser på TV, (da
er hun ikke trist men opptatt) deretter beskrives det yngste barnet når hun aktivt tar
albumet fra det eldste barnet og starter konflikt med både det eldste barnet og fars kones
særkullsbarn (hvilket heller ikke kan kalles ”trist preg”)! Hvor er all denne tristheten
hos det yngste barnet!! Igjen avslører den sakkyndige seg ved at hun opplagt er
forutinntatt. Det gjelder å finne negative trekk ved barna som far kan lastes for.
”Vurderinger” som ikke har grunnlag i observasjoner blir konstruert ut i fra en
forutinntatt holdning om at barna ”skal være triste” hos far!
De vurderinger den sakkyndige gjør gjenspeiler den ensidig negative holdning som er
gjennomgående for den sakkyndiges vurderinger av far.

105
I vurderingen av samspill skriver den sakkyndige at ” Både far og fars kone er svært
blide og hyggelige under hele besøket, men dette virker litt kunstig, som om de vil vise
hvor fint de har det”! Ikke noe sted under observasjoner over beskrives det noe
kunstig adferd. Faktisk er far og mor opptatt på kjøkkenet med mat, eller de sitter i
en sofa i stuen. Igjen er det all grunn til å se om ikke den tolkning den sakkyndige
gjør blir gjort ut i fra et negativt perspektiv. ”Det kan ikke være helt greit hos far”,
å for å få til det, må det som faktisk er hverdag hos far være noe ”kunstig”, det kan
ikke være slik (det skal ikke være slik det virkelig er)!
Det blir påfallende at når far og hans kone beskrives som blide, så er situasjonen
kunstig, mens når det samme beskrives hos mor og hennes samboer, så er
situasjonen avslappet! Den sakkyndige skriver jo selv om mor at ”....de tydeligvis har
forberedt dem på at skulle komme” når hun beskriver barnas adferd hos mor!
Observasjonene viser at det kunstige skjer hos mor og ikke hos far! En slik forskjell
bygger opplagt på en forutinntatt negativ holdning til far.
Mens de beskrivelsene som gies av hele situasjonen hos far fremkommer som
typisk normal på en lørdag, er de beskrivelser som gies hos mor svært sterile og
kunstige. Det beskrives ikke hos mor en eneste normal dagligdags handling! Barna
med blomster ved den sakkyndiges ankomst og piknik på stranden i 24.3.2002 kan
ikke kalles særlig normal! Når den sakkyndige beskriver ” Jeg opplever at far er opptatt
av å vise meg en fin fasade, vise hvor bra de har det.”! Fremkommer det ingen
beskrivelser under observasjoner hos far som tilsier en slik kunstig fin fasade fungering!
Tvert imot! Det synes mer være et behov hos den sakkyndige å legge inn slike
påstander (de mangler understøttende observasjonsbeskrivelser) for senere å kunne
påstå at MMPI skåren understøtter en slik fungering! Problemet er bare at det gjør ikke
MMPI skåren til far, for den sakkyndige gir en skår som om far er psykisk pasient
og da blir skåren motsatt av om far ikke er psykisk pasient, hvilket far verken er
eller har vært!
Likeledes er beskrivelsene av ” Jeg opplever det som negativt at han begynner å snakke
om saken med barna til stede” merkelige, for det eneste som beskrives i rapporten om
dette er at far gir utrykk for at han” ser frem til at saken kommer opp”! Igjen gjenspeiler
en slik kritikk av far at selv det minste halmstrå må forvrenges negativt for i det hele tatt
å kunne kritisere far! Hele kritikken av far fremstår som konstruert og kunstig. Det
vurderes for eksempel ikke noe sted at den tolkningen den sakkyndige gjør av far kan
tolkes på en annen måte!
Likeledes fremstår beskrivelsene av at ”Generelt opplever jeg far som passiv I forhold til
barna, jmfr. situasjonen der det yngste barnet skubber det eldste barnet til side og
overtar hennes feriealbum” som ensidig negative. Dette påstår den sakkyndige selv om
hun over skriver at far verbalt gjentatte ganger gir beskjeder til det minste barnet og
deretter fysisk griper inn! Igjen er det viktigere å kritisere far enn å se at far kan løse
konflikter på en annen måte enn den sakkyndige ville gjort det, uten at det nødvendigvis
er en dårligere måte!

106
Et annet alvorlig trekk ved den sakkyndiges rapport er at hun under vurdering av
observasjoner plutselig trekkes inn observasjoner som tidligere ikke er beskrevet. F.eks
skriver den sakkyndige under observasjoner at ”Mor sier at de har tenkt å ha tidlig
middag I dag for de vil gå tur ved sjøen etterpå.”, mens det under vurderinger av de
samme observasjoner plutselig tilføres en rekke nye opplusninger som ” Under pikniken
til sjøen er hun [eldste barnet] aktivt med på å planlegge hva vi skal ha med, og hun
står for organiseringen av å brette ut teppe, ta frem glass, kopper osv. Hun får ros av
mor og mors samboer. De påpeker at hun alltid er flink til slikt, at hun vet hva som skal
til når vi skal på tur osv. Vi sitter på teppet drikker saft/kaffe og spiser medbrakt kake.
Ungene går til og fra . Det minste barnet går til og fra. Hun tråkker uti og blir våt. Mor
må gå tilbake til huset for å bytte på henne.”! Ikke noe av dette var tideligere
beskrevet under observasjoner. Den sakkyndige blander sammen observasjoner
med vurderinger på en slik måte at de blir umulige å skille fra hverandre! Hva er
vurdering og hva er observasjon? Faktisk er det som fremkommer under vurdering av
observasjoner klare observasjoner! En slik sammenblanding viser klart en svak faglig
forankring til det arbeidet som gjøres. Dette er ikke faglig holdbart!
7 DEN SAKKYNDIGES EGNE UNDERSØKELSER I FORHOLD TIL
EKSTERNE INSTANSER
7.1 fra samtale med det eldste barnets lærer, NN.
Samtalen kom I stand etter initiativ fra den sakkyndige. Begge foreldrene har gitt sitt
skriftlige samtykke til samtalen.
Generelt: Læreren har vært klassestyrer for det eldste barnet siden hun begynte I 1. klasse
på NN skole høsten 2000. Læreren forteller spontant om sin opplevelse av det eldste
barnet og hennes foreldre fra begynnelsen av 1. klasse og til I dag, slutten av 2. klasse.
Hun forteller at hun opplevde mor som ute av lage det første halvår, opplevde henne
som deprimert og ulykkelig. Mor fortalte at hun følte seg tvunget til å gi fra seg
omsorgen for det eldste barnet, at hun hadde følt seg tvunget til å ”dele ” barna, at
far hadde fått seg ny kone og nytt hus. Mor sa hun angret på avgjørelsen, men
opplevde at far hadde makt over henne. Lærer opplevde at foreldrene var i ”krig” med
hverandre, hadde samtaler med dem hver for seg vedrørende Det eldste barnet, ”det var
ikke til å unngå at de satt der å rakket ned på hverandre”. Lærer ble bedt av fars
advokat om å stille som vitne i daværende rettssak, men sa nei. Begrunnelsen var at
hun ville bevare et best mulig forhold til begge foreldrene.
Lærer gir utrykk for at hun ikke er innformert om detaljene omkring rettsaken I 2000 og
utfallet av den, men opplevde en betydelig bedring I klimaet mellom foreldrene og hos
Det eldste barnet I det hun opplevde som et forlik. Hun opplevde at familien på mors
side, særlig mormor var involvert, og at hun var fornøyd med forliket. Men så om
høsten I 2 klasse, opplever lærer igjen en negativ endring, I det, det eldste barnet
begynner å bli veldig stille og tilbaketrukket. Lærer tok opp sin bekymring med
foreldrene, og evt. kontakt med PPT ble diskutert. Mor tok da kontakt med PPT.

107
Imidlertid har det ikke blitt noe av en slik kontakt foreløpig. Lærer gir utrykk for
ambivalens I forhold til at det eldste barnet evt. skal få kontakt med psykolog, og
begrunner dette dels med at symptomene midlertidig bedret seg – det hjalp å snakke
med foreldrene. Dessuten er det eldste barnet et barn som har veldig mye å forholde seg
til. Med det mener hun hele situasjonen med flytting frem og tilbake mellom foreldrene,
at mor har fått ny samboer, at far har fått ny kone samt at hun har fått to Thailandske
søsken.
Det eldste barnet: Lærer beskriver det eldste barnet som en veldig sterk jente med
veldig evne til å overleve. Hun klarer seg meget bra I kameratflokken, men kan like
godt leke aleine som sammen med andre. Hun er ikke avhengig av tette relasjoner I
klassen, I følge lærers inntrykk. Lærer har ikke hatt inntrykk av at det har vært særlig
kontakt med klassevenninnene utenom skoletiden, til tross for at flere av dem bor I
nabolaget I Bergen. Lærer vurderer at det eldste barnet har gode evner. Likevel gir hun
utrykk for bekymring på grunn av et uvanlig stort fravær fra skolen, særlig I det siste
halvår (vinter/vår 2001/2002). Dette har gått ut over det hun har fått med seg faglig.
De har flere ganger måtte gå igjennom ting I matten på nytt med henne, men hun er en
jente som ”følger godt med hva sidemannen gjør”. Fraværet har vært flere ganger I
slengen (2-3 dager). Så mange tett påfølgende fravær I 3 dager er uvanlig, I følge lærer.
Hun mener at det eldste barnet har hatt anslagsvis 4 til 5 slike lange fraværperioder
I inneværende halvår I tillegg til ett og annet ettdagsfravær. Etter slike fravær har det
vært regelen at det eldste barnet ikke har hatt melding med seg, men far har gjerne
fulgt henne på skolen og sagt I forbifarten at hun har vært syk, forkjølet eller hatt
ondt I magen. Ett unntak var etter siste fravær, da hun hadde med seg melding, men det er
en av de få gangene, I følge lærer. Når det gjelder omfanget av fravær generelt, sier lærer
at dette har vært størst etter jul.
Det har også hendt en del ganger at det eldste barnet har kommet for sent til skolen. I
forbindelse med turdager (mandager) høsten 2001 hendte det noen ganger at far kom
kjørende med henne I siste liten mens klassen sto klar til å gå på tur, eller hun og far har
stått og ventet ved Fløybanen sitt stopp I Fjellveien mens klassen har vært på tur opp med
banen.
Lærer har registrert at det eldste barnet ofte virker trøtt og uopplagt om mandagen.
Det eldste barnet klager også over trøtthet. Lærer er ikke sikker på om trøttheten er
knyttet til helger hos den ene eller den andre av foreldrene.
Lærer gir også utrykk for bekymring fordi det eldste barnet ikke har jevn orden på
leksene. I den siste tiden har det blitt avtalt en ordning der mor har det eldste barnet
fra torsdag av i samværhelger. Lærer er bekymret for at hun da går glipp av 3
undervisningstimer om fredagen og har sagt til mor at det er viktig at hun gjør
skolearbeidet om fredagen. Mor har sagt at det er vanskelig å få Det eldste barnet til
å gjøre lekser, og at hun synes det er vanskelig å bruke de korte samværhelgene til å
presse henne til dette. Mor har til tross for dette gjort en veldig helhjertet innsats, I følge
lærer.

108
Lærer reagerte på det eldste barnet første halvår da hun alltid hadde med seg en liten
dukke I en bag som hun stelte og dullet med både inne og ute. Hun opplevde at det eldste
barnet ikke var særlig lett å få kontakt med, var i sin egen lille verden med dukken.
Opplevde dette som mer ekstremt enn det som er vanlig for barn på samme alder. Etter
hvert forsvant dukken, og det eldste barnet ble mye mer til stede. Dette var våren 2001.
Generelt oppleves det eldste barnet som et rolig og reservert barn av natur, men
som har en klar tendens til å ”trekke seg” vad problemer av ett eller annet slag. Det
var også denne tilbaketrekningen lærer reagerte på høsten 2001, og som fikk henne til å
varsle foreldrene. I den siste tiden har det eldste barnet igjen begynt å komme med
dukken og er svært opptatt av den. Lærer har ikke opplevd at det eldste barnet har klaget
på ondt I magen I skoletiden. Lærer opplever at det eldste barnet får mange ting, kosedyr
og fine, dyre klær av foreldrene. Hun er opptatt av å vise frem de fine klærne sine I
klassen.
Det er lærer sitt absolutte inntrykk at det eldste barnet er knyttet til begge foreldrene sine,
og at hun har det bra når de har det bra, dvs. Når konfliktnivået er relativt lavt. Det eldste
barnet er svært glad i å være med far på tur på fjellet og lignende, og forteller
gjerne om dette I klassen. Hun er også tydelig glad når mor kommer og henter henne
for samvær. Lærer opplever at mor er svært opptatt av og bekymret for hvordan
det går med Det eldste barnet, og hun har ringt eller tatt kontakt med lærer relativt
ofte for å forhøre seg.
Interessant er beskrivelsene fra det eldste barnets lærer. Når man ser nermere etter er det
all grunn til å anta at de beskrivelser lærer påståes ha gitt, kan være tolkninger fra den
sakkyndige og ikke lærerens beskrivelser. Det som neskrives er direkte selvmotsigende
og klart usant!
I motsetning til beskrivelsene fra far er også læreren ”spontan” i sine beskrivelser slik vi
ser mors beskrivelser også beskrives. Lærer beskriver mor ”... som deprimert og
ulykkelig og i følge mors påstander var mor tvunget til å gi fra seg omsorgen for det
eldste barnet, at hun hadde følt seg tvunget til å ”dele” barna, at far hadde fått seg ny
kone og nytt hus”. Beskrivelsene av hva mor påstår og mors adferd er interessante. Det
er tydelig at mor er sjalu og missunnelig på far ” ... far hadde fått seg ny kone og nytt
hus”. Likeledes viser påstanden om at mor var tvunget til å ”dele barna” en oppfatning
av at hun ser det som en selvfølge at barna skulle til henne! Det er selvfølgelig ingen
selvfølge at de skal.
Lærerens beskrivelser er fra august 2000 og frem til våren 2002. Vi ser hvordan mor
påstår ” Mor sa hun angret på avgjørelsen, men opplevde at far hadde makt over henne
”. Igjen er det grunn til å se denne ”makt” mor tidligere har beskrevet over da hun ”ikke
ville gå fra far”, som et utslag av mors avhengighet av far. Det finnes ingen beskrivelser
av noe vold fra far, derimot foreligger det en reke beskrivelser fra mor selv i sine brev til
far, der hennes avhengighet blir synlig! Denne avhengighetsproblematikken er beskrevet
over!

109
Mor ”angret” på avgjørelsen! Dette til tross for at hun frivillig inngikk avtaler som var
diskutert frem som enighet. Den sakkyndige undersøker ikke noe av dette! Når mor
senere påstår at det er far som er sjalu på mor, blir det igjen tydelig at dette er en
projeksjon av mors egne trekk! Mor skrev til UDI i 1999 for å kaste fars nye kone ut
av landet, likeså viser beskrivelsene fra lærer at mor var både sjalu og missunnelig.
Slikt fører til hat, som motivet opplagt er for mors rettssaker og adferd etter disse!
Mens mor i sine dokumenter påstår at hun ikke snakker stygt om far, beskriver
lærer at ”det var ikke til å unngå at de satt der å rakket ned på hverandre”! Også mors
lege (dok.151-152 til stevning 2006) beskriver mors påstander om far som psykopat
og ”voldsmann”, som at mor kom med negative påstander om far. Det viser at mor
snakker usant!
Det vi ser av mors adferd her er en fullstendig ansvarsfraskrivelse av alt hun er delaktig i.
Alt som ikke er til hennes fordel, er far sin skyld. Dette dokumenterer en ekstremt
dårlig selvinnsikt, og en ekstrem evne til å gi andre skylden for sin egen adferd. Det
finnes ikke antydning til evne til innlevelse verken i mors eget bidrag til konflikten, eller
til en forståelse av fars følelser for barna. Dommeren i 2000 så dette tydelig, den
sakkyndige ser ikke noen ting! Det underbygger den forutinntatthet den sakkyndige
viser i saken. Lærer beskriver selv mors depressive adferd :” opplevde mor som ute av
lage det første halvår, opplevde henne som deprimert og ulykkelig”!
Lærerens beskrivelser av hvordan mormor var involvert i saken underbygger det som
dokumenteres ellers i saken at mor i stor utstrekning styres av mormor. Lærer beskriver :
” særlig mormor var involvert, og at hun var fornøyd med forliket”! Vi ser det i lærers
beskrivelse og vi ser det etter saken slik mormor kommer til mor ukentlig i årevis og tar
kontroll både med stell av bara og det nye huset mor bor i, samt matlaging!
Lærers påstand om at ” Lærer tok opp sin bekymring med foreldrene ” og ” symptomene
midlertidig bedret seg – det hjalp å snakke med foreldrene”, stemmer overhodet ikke. Det
var mor som ble innformert om dette, ikke far. Far fikk først vite dette når mor
anklager far for disse problemer. Lærer beskriver at det hjalp å snakke med foreldrene,
det eldste barnets problemer bedret seg. Det eneste som ble gjort var at far gikk inn å
stanser mors omfattende byttinger av samvær. Noe mor så bruker mot far med
påstand om at far ”saboterer” samværet! Lærer gir en del årsaker hun mener kan ha vært
problematiske for det eldste barnet, men er ikke informert om mors omfattende byttinger
av samvær!
Lærers beskrivelse av det eldste barnet som ”.. en veldig sterk jente med veldig evne til å
overleve. Hun klarer seg meget bra I kameratflokken, men kan like godt leke aleine som
sammen med andre. Hun er ikke avhengig av tette relasjoner I klassen..” står i meget
sterk kontrast til de beskrivelser som gies av det eldste barnet etter at hun flyttes til sin
mor! Da sykeliggjøres barnet! Det kan være grunn til å anta at en del av de beskrivelser
den sakkyndige påstår læreren kommer med slett ikke er lærerens, men den sakkyndiges
tolkninger, for den sakkyndige fortsetter å skrive at ” Generelt oppleves Det eldste
barnet som et rolig og reservert barn av natur, men som har en klar tendens til å ”trekke

seg” ved problemer av ett eller annet slag”! Dette står i sterk kontrast til beskrivelsen
over av ”.. en veldig sterk jente” som klarer seg bra!!
110
Den sakkyndiges beskrivelser av det eldste barnets fravær er betydelig overdrevet
og stemmer ikke overens med det som er loggført på skolen. Beskrivelsene om at ”
Fraværet har vært flere ganger I slengen (2-3 dager). Så mange tett påfølgende fravær I
3 dager er uvanlig, I følge lærer. Hun mener at Det eldste barnet har hatt anslagsvis 4 til
5 slike lange fraværperioder I inneværende halvår I tillegg til ett og annet
ettdagsfravær.” avviker sterkt fra fakta i saken.
Den sakkyndige gjengir her læreren feil. Fraværs boken viser til samen 11 dager i
perioden. Læreren påstår 2-3 dagers fravær har skjedd 4-5 ganger! Ihht fraværs boken er
dette ikke riktig! Det har skjedd 1 gang! Læreren eller den sakkyndige kommer her
med usanne påstander! Dette er påstander som kun rammer far fordi det eldste barnet
her bor med far. Ihht læreren skulle det altså ha vært 10-15 dagers fravær det er ikke
riktig. I tillegg kommer ”et og annet ettdagsfravær” . Det nærmer seg 20 dagers
fravær, og dette er i følge skolen fraværbok ikke sant! Hvorfor kommer lærer her med
slike usanne påstander? Det er kun ett 3-dagers fravær. Og da var det eldste barnet syk
og hadde melding! Vedlegg 153 til stevning, 2006 viser dette klart!
De påstander den sakkyndige kommer med er lette å avsløre som usanne, men det gjøres
ikke noen forsøk på å verifisere disse påstander. Så lenge de er rettet mot far skjer det
ingen problematisering i det hele tatt! Dette i skarp kontrast til de beskrivelser som er
om mor. Kildekritikk er fullstendig fraværende!
Den sakkyndige påstår at lærer mener fraværet er uvanlig. Lærer savner melding ved
fravær. Størst har fraværet vært etter jul sier lærer. For det første har lærer bare
registrert 11 fraværs dager I sin bok. Når hun så påstår at det eldste har hatt 4-5
fraværperioder på 2–3 dager stemmer ikke det. Fraværet viser også at i 5 av de 11
dagene har det eldste barnet hatt fravær når hun er tatt ut av skolen av mor. Det
finnes ikke meldinger på disse fraværene! Igjen blir den ensidige kritikk av far avslørt
å bygge på usanne påstander. Heller ikke dette går den sakkyndige inn og vurderer! Det
kan være grunn til å anta at dette er bevist gjort av mor slik hun bruker dette senere mot
far!
Igjen avsløres det hvordan den sakkyndige så lett hopper på påstander som er
negative for far, og uten den minste kildekritisk vurdering bruker dette mot far,
mens når sannheten kommer opp viser det seg at den rammer mor med full tyngde!
Interessant er det at mens læreren her påstår seg veldig bekymret for barnets fravær,
finnes det ikke en eneste melding fra skolen til far om at dette er problematisk!
Det underbygger at dette først ble problematisk i den sakkyndige rapporten! Hadde
skolen oppfattet dette som problematisk burde de i høyeste grad innformert far om dette!
Det skjer ikke! Forsøket på å fremstille det slik at far aldri gav melding på barnets
fravær, blir avslørende når læreren selv sier at far gav dette både skriftlig og
muntlig, men at det i de 5 dager mor tok barnet ut av skoen ikke foreligger en eneste
melding!

111
Problemet her er at far tillegges alt ansvar, mens mor faktisk er ansvarlig for både
ureglementert fravær og manglende meldinger! Dette problematiseres overhodet ikke
av den sakkyndige! Det er god grunn til å anta at mors beviste økning av fraværet var
planlagt for å fremstile far negativt i skolesammenheng.
Videre kommer den sakkyndige med følgende beskrivelser : ” Lærer gir også utrykk for
bekymring fordi Det eldste barnet ikke har jevn orden på leksene. I den siste tiden har det
blitt avtalt en ordning der mor har det eldste barnet fra torsdag av i samværhelger.
Lærer er bekymret for at hun da går glipp av 3 undervisningstimer om fredagen og har
sagt til mor at det er viktig at hun gjør skolearbeidet om fredagen. Mor har sagt at det er
vanskelig å få det eldste barnet til å gjøre lekser, og at hun synes det er vanskelig å bruke
de korte samværhelgene til å presse henne til dette. Mor har til tross for dette gjort en
veldig helhjertet innsats, I følge lærer.”!!!!!!
Her fremsetter den sakkyndige ”bekymringer” som det dokumenteres beskriver seg fra
mors manglende lekseoppfølging av det eldste barnet. Ikke noe sted blir mor
konfrontert med dette! Mens lærer tilsynelatende er kritisk til at barnet ikke har
gjort lekser og mister viktig undervisning, påstår den sakkyndige at lærer skal ha
sagt at mor gjør en ”helhjertet innsats”!
Premissene som beskrives henger overhodet ikke sammen med de tolkninger den
sakkyndige gjør!
Det blir bare så alt for tydelig at mor ikke skal kritiseres! Mens lærer er bekymret for
at det eldste barnet ble tatt ut av skolen fredager, oppfatter ikke mor noen bekymring i
det hele tatt!
De direkte selvmotsigende beskrivelser som gies av det eldste barnet er påfallende. Mens
lærer først gjengies å ha beskrevet det eldste barnet som ”..... en veldig sterk jente med
veldig evne til å overleve. Hun klarer seg meget bra I kameratflokken, men kan like godt
leke aleine som sammen med andre. Hun er ikke avhengig av tette relasjoner I klassen, I
følge lærers inntrykk” påstår den sakkyndige litt lenger ned at ”Generelt oppleves Det
eldste barnet som et rolig og reservert barn av natur, men som har en klar tendens til å
”trekke seg” ved problemer av ett eller annet slag”! Det er tydelig at de ”oppfatninger”
den sakkyndige ”oppfatter eller tolker” strider mot det læreren konkret beskriver!
Det er grunn til å anta at denne beviste sykeliggjøringen av det eldste barnet inngår
i den sakkyndiges forsøk på å sverte far!
At den sakkyndige i sin beskrivelse skriver at ” Lærer opplever at mor er svært opptatt av
og bekymret for hvordan det går med det eldste barnet, og hun har ringt eller tatt kontakt
med lærer relativt ofte for å forhøre seg.”, faktisk dokumenterer en del av de problemer
mor har, blir oversett av den sakkyndige! Mors kroniske angst og bekymringer for det
meste, er godt beskrevet over flere år, men blir ikke problematisert av den
sakkyndige i det hele tatt! Spørsmålet om et så deprimert og bekymringsfullt menneske

er bedre egnet enn en normal far uten depresjoner og slike bekymringer, blir overhodet
ikke vurdert!
Likeledes beskriver læreren at ” Lærer har registrert at det eldste barnet ofte virker trøtt
og uopplagt om mandagen. Lærer er ikke sikker på om trøttheten er knyttet til helger hos
den ene eller den andre av foreldrene” og den sakkyndige vinkler dette både her og i
senere vurderinger til at dette ensidig er fars ansvar!
112
Likeledes er lærerens beskrivelse av at ” Lærer ble bedt av fars advokat om å stille som
vitne i daværende rettssak, men sa nei. Begrunnelsen var at hun ville bevare et best mulig
forhold til begge foreldrene. ” interessant, for lærerens begrunnelse til fars advokat var at
hun var syk! Læreren går altså til en lege og får en falsk sykemelding som så sendes til
retten! Heller ikke dette vurderer den sakkyndige!
7.2 Fra samtale med lege NN ved Omnia legesenter
Legen har kjent mor siden 1993. Hun har vært hennes lege I begge svangerskap og I
svangerskapet som endte med spontanabort I 1998. Hun var ikke inne I bildet I
forbindelse med det første svangerskapet, som resulterte I provosert senabort/fødsel av
gutt med ryggmargsbrokk (1993). Legen har hilst på Far et par ganger, og hun har også
sett begge barna sammen med mor.
I følge Legen har mor en moderat depressiv lidelse som strekker seg tilbake til
barne/ungdomsår, og som økte på I første svangerskap(med Det eldste barnet). Hun ble
sykemeldt ca. halvvegs I svangerskapet. Etter fødselen fikk hun behandling med
antidepressive medikamenter, med meget god effekt. Da mor planla et nytt
svangerskap seponerte hun medisinen I god tid, og hun ble på ny deprimert I
svangerskapet. Fikk litt Sobril, men I moderate og kontrollerte former, I følge Legen.
Dette svangerskapet endte I spontanabort, noe mor tok svært tungt. På denne tiden
begynte det å komme frem at mor følte seg svært tråkket ned og utmanøvrert av
ektefelle. Hun sluttet I sin jobb som sykepleier på dette tidspunktet. I stedet for å be
om sykemelding, sluttet hun bare, og tapte rettigheter I forhold til trygdekontoret,
noe Legen tolker som utrykk for depressivitet hos mor. Da hun ble gravid igjen I 1998
måtte hun igjen slutte med antidepressiver. Dette var en tøff tid for Mor. Hun hadde mye
angst I svangerskapet, et absolutt moderat forbruk av Sobril og Vallergan til sovemedisin.
Legen begynte for alvor å ane at det var mye problemer mellom ektefellene I dette
svangerskapet, men fikk ikke bekreftet dette før I ettertid. Det ble søkt om og
innvilget planlagt keisersnitt på grunnlag av mors tidligere negative
fødselsopplevelser og forholdet til mannen på det aktuelle tidspunktet. Far reiste til
Thailand en måned før og en uke etter fødselen. Etter hvert fikk Legen vite hele
historien. Det kom frem at far hadde truet henne, at han aldri hadde respektert hennes
meninger, at han hadde ledd av henne. Legen opplevde at dette var en veldig tøff tid for
mor. Da mannen insisterte på at det eldste barnet skulle fortsette og bo hos ham, var
ikke mor sterk nok til å ta opp kampen. Det var på denne tiden hun ble henvist til
psykiater på Betanien.

113
Mor brukte igjen Seroxat med god effekt, de depressive plagene var dermed stabilisert,
men menneskelig sett var det stadig mer som tydet på at mor hadde levd under og
levde under en enorm belastning, I følge Legen. Hun beskriver henne til å være en
person med god innsikt, helt adekvat, rolig og velordnet, og som alltid har
presentert sine problemstillinger på en helt adekvat måte. Legen understreker at det
aldri var noe som tyder på at hun har vært I nærheten av psykose. Det beste for barna
har hele tiden vært hennes motivasjon. Legen har opplevd begge barna sammen med
mor, og har vurdert kontakten som trygg og god.
I forbindelse med forrige rettssak opplevde Legen at mor mobiliserte en enorm styrke.
Samtidig kan hun forstå at mor gikk med på et forlik til tross for at hun hadde fått
medhold I byretten vedr. Det eldste barnet. Hun hadde vært igjennom en fryktelig tøff
periode, følte seg trakassert og sviktet av mannen, var rett og slett så nedtråkket og
så svak menneskelig etter å ha vært så lenge under negativ påvirkning. Men det
vitner om en utrolig indre styrke og gode kvalifikasjoner at hun har klart å komme seg
gjennom dette, I følge Legen. Da hun inngikk forlik har Legen tenkt at det var fordi hun
ikke orket mer, hadde rett og slett ikke mer krefter igjen. Legen forsøkte å påvirke
henne til å holde ut til ankesaken kom opp, men kunne ikke presse henne. Legen ser
det som positivt at hun går til sak om omsorgen for det eldste barnet igjen. Hun har
inntrykk av at mor har god støtte I nåværende kjæreste.
Legen er meget tydelig I sin karakteristikk av far som egoistisk, dominerende og
manipulerende. Hun betegner han som psykopat. Den sakkyndige spør henne
eksplisitt om hun kan referere henne på dette punkt, og det gir Legen utrykk for at hun
kan.
Den sakkyndige beskriver at ” I følge mors lege har mor en moderat depressiv lidelse
som strekker seg tilbake til barne/ungdomsår...”, mens mor påstår at det er far som er
årsak til de depressive plagene! Likeledes påstår legen at ”... mor følte seg svært tråkket
ned og utmanøvrert av ektefelle”, påstander legen fikk fra mor etter at far tar ut
skilsmisse! Samtidig med dette skriver mor brev til UDI for å kaste fars nye kone ut av
landet slik at mor kan komme sammen med far igjen!
Likeledes får far skylden for at mor søker om keisersnitt for den sakkyndige skriver at ”
Det ble søkt om og innvilget planlagt keisersnitt på grunnlag av mors tidligere negative
fødselsopplevelser og forholdet til mannen på det aktuelle tidspunktet”! Dette gjaldt
fødselen av det yngste barnet. Her begrunnes et keisersnitt med ”.... forholdet til
mannen på det aktuelle tidspunktet”! Det er nesten utrolig å se med hvilken unyanserte
iver den sakkyndige prøver å svaret far, både direkte og indirekte! Keisersnitt begrunnes
ikke med dårlige relasjoner til andre voksne mennesker! Det er en medisinsk begrunnelse
og ikke at to mennesker er uenige!
Videre er beskrivelsene av at ” Det kom frem at far hadde truet henne, at han aldri hadde
respektert hennes meninger, at han hadde ledd av henne.” Rene udokumenterte
påstander fra mor etter at far tar ut skilsmisse! Dette er gjengivelser av mors

114
subjektive påstander, som legen ikke har noen mulighet til å bekrefte! Videre går det
helt galt når den sakkyndige så skriver ”Legen opplevde at dette var en veldig tøff tid for
mor”! Hva legen ”opplever” er også helt irrelevant i en faglig vurdering! Slike
opplevelser har ingen faglig forankring, men er rene subjektive sympatierklæringer fra
legen. At den sakkyndige ukritisk gjengir dette holder overhodet ikke faglig mål. Verken
legen eller den sakkyndige kan si noe objektivt om hvordan mor faktisk har hatt det!
Ingen av dem har snakket med far om dette, dermed blir det subjektive synsinger som i
kraft av legens og psykologens titler blir tillagt vekt det ikke finnes faglig hold for.
Legen kan umulig vite om far har truet mor, for dette er påstander om far etter at far tar
ut skillsmisse! Det eneste legen kan er å gjengi mors udokumenterte påstander!
Når man så ser dette opp imot det faktum at mor gikk langt i å prøve å få far tilbake, blir
slike påstander helt latterlige! Når mor skriver at hun ”savner den gode tiden med far”,
samtidig som hun beskriver far som psykopat, da er det noe ganske fundamentalt galt
med mors påstander! Dette underbygger imidlertid den vertikale splitt vi ser ved mors
adferd. Det er en sort hvit tenkning der man enten er med mor eller mot mor, og faktisk
kan man være med mor på et tidspunkt og mot mor på et annet! Stort bedre kan ikke den
borderline adferden mor fremviser avsløres! Ikke noe av dette er problematisert av den
sakkyndige!
Det mest alvorlige er at ikke noen av de beskrivelser som ukritisk gjengies av legen
er faglige beskrivelser, gitt i kraft av en leges kunnskap, det er utelukkende
gjengivelser av mors udokumenterte påstander! Dette er heller ikke problematisert av
den sakkyndige!
Beskrivelser som ” Da mannen insisterte på at det eldste barnet skulle fortsette og bo hos
ham, var ikke mor sterk nok til å ta opp kampen.” viser med all tydelighet at legen føler
sympati med mor og blander seg direkte inn i saken! Dette er ikke en faglig medisinsk
beskrivelse, men et partsinnlegg for mor! Dette er i høyeste grad tvilsom etikk! Heller
ikke dette blir problematisert av den sakkyndige!
Den sakkyndiges gjengivelse av legens påstander om at ” ...menneskelig sett var det
stadig mer som tydet på at mor hadde levd under og levde under en enorm belastning...”,
foreligger det ingen faglig vurdering av årsaken til! Det som er dokumentert er at mor
hadde en traumatisk barndom og at hun var psykisk syk som følge av dette! Allerede
da partene traff hverandre gikk hun til psykiater, med begrunnelse i vonde
barndomsopplevelser! At et brudd var en påkjenning er ikke vanskelig å forstå, men
sier lite om årsak! Allikevel beskriver den sakkyndige dette på en måte slik at det er
far som får ansvar for mors problemer! Dette er ikke faglig holdbart!
Når så legen beskriver at ” Hun beskriver henne til å være en person med god innsikt,
helt adekvat, rolig og velordnet, og som alltid har presentert sine problemstillinger på
en helt adekvat måte” bygger ikke dette på en etterprøvbar faglig vurdering, men på en
subjektiv forutinntatt holdning til saken. Det foreligger en rekke steder klare beskrivelser
av at mor slett ikke fremviser verken innsikt i seg selv eller andre og aller minst opptrer
adekvat! De utallige logiske brudd som fremkommer i mors dokumenter underbygger

115
dette! Det fremstår heller ikke særlig verken adekvat eller med innsikt å påstå at far er
psykopat samtidig som hun prøver å kaste fars nye kone ut av landet slik det
dokumenteres i brev til UDI på dette tidspunkt, med begrunnelse i at hun ville ha far
tilbake! Problemet er at legen ikke har inngående kunnskap til mors adferd over
tid, men kun ser henne når mor skal ha medisinene sine! Det gir dårlig grunnlag for
en seriøs faglig vurdering av mors fungering eller innsikt!
Legens påstander som ” Det beste for barna har hele tiden vært hennes motivasjon.
Legen har opplevd begge barna sammen med mor, og har vurdert kontakten som trygg
og god.”, blir helt absurde når legen begir seg inn på å vurdere mors ”motivasjon”!
Hva vet legen om mors motivasjon? Hva vet legen objektivt om barnas kontakt med mor?
Dette er rene synsinger som overhodet ikke bygger på noen faglig holdbar metode i det
hele tatt! Legen har ingen faglig grunnlag for å si noe om mors omsorgsevne ut i fra
noen møter på hennes kontor for å få medisiner! Legen har sett barna når mor skal ha
medisin, det gir ikke noe faglig grunnlag for å hevde noe som helst om barnas kvalitative
tilknytning til mor!
Den sakkyndiges gjengivelse av hva legen påstår beskrives slik :” I forbindelse med
forrige rettssak opplevde legen at mor mobiliserte en enorm styrke. Samtidig kan hun
forstå at mor gikk med på et forlik til tross for at hun hadde fått medhold I byretten vedr.
det eldste barnet. Hun hadde vært igjennom en fryktelig tøff periode, følte seg trakassert
og sviktet av mannen., var rett og slett så nedtråkket og så svak menneskelig etter å ha
vært så lenge under negativ påvirkning. Men det vitner om en utrolig indre styrke og
gode kvalifikasjoner at hun har klart å komme seg gjennom dette, I følge legen. Da hun
inngikk forlik har legen tenkt at det var fordi hun ikke orket mer, hadde rett og slett ikke
mer krefter igjen. legen forsøkte å påvirke henne til å holde ut til ankesaken kom opp,
men kunne ikke presse henne. Legen ser det som positivt at hun går til sak om omsorgen
for det eldste barnet igjen. Hun har inntrykk av at mor har god støtte I nåværende
kjæreste.”!
Det påståes at mor ”i forbindelse med forrige rettssak” mobiliserte en enorm styrke,
samtidig (2000) beskriver læreren til det eldste barnet mor som ”opplevde mor som ute
av lage det første halvår, opplevde henne som deprimert og ulykkelig”! Legens
beskrivelser av en kronisk deprimert person med ”utrolig indre styrke” fremstår som
svært lite faglig begrunnet! Dersom mor var så psykisk sterk, hvorfor sliter hun da med
kronisk angst og depresjon? Hvorfor måtte mor dopes ned daglig på sterke medisner for i
det hele tatt å fungere? Legens beskrivelser av mor fremstår mer som en glorifisering og
i sympati med mor, enn en faglig holdbar beskrivelse!
Videre er hva ”legen tenkte” om at ”mor ikke orket mer” ikke bare en innblanding i
partenes forhold, men også i strid med legens påstand om mors ”... utrolig indre styrke”!
Den sakkyndiges beskrivelser av legens påstander viser at legen ikke beskriver faglig
medisinske holdbare forhold, men subjektive oppfatninger som utelukkende bygger
på mors udokumenterte påstander om far! Dette har ingen faglig verdi, men er legens
subjektive synsinger, hvilket er helt irrelevant for den sakkyndiges faglige rapport! Den
sakkyndige problematiserer ikke dette noe sted!

116
Legen blander seg faktisk inn i konflikten på mors side for den sakkyndige
beskriver ” Legen forsøkte å påvirke henne til å holde ut til ankesaken kom opp, men
kunne ikke presse henne.”! Dette strider fundamentalt mot de etiske prinsipper som
gjelder for helsepersonell!
Den sakkyndige tilkjennegir en fullstendig mangel på faglig innsikt når hun lar slike
subjektive og ufaglige sympatier kommer til i en faglig rapport. Legen kan sikkert ha følt
sympati ut i fra den historien mor kommer med, men dette har ingen relevans i en
faglig rapport som skal bygge sine metoder og vurderinger på vitenskapelig metodikk!
Var historien sann? Ble dette vurdert? Slike beskrivelser diskvalifiserer rapportens
faglige verdi, det blir et partsinnlegg for mor!
Den sakkyndiges beskrivelse av at ” Legen er meget tydelig I sin karakteristikk av far
som egoistisk, dominerende og manipulerende. Hun betegner han som psykopat. Den
sakkyndige spør henne eksplisitt om hun kan referere henne på dette punkt, og det gir
legen utrykk for at hun kan.”, står som selve manifestasjon på den iver den
sakkyndige har med å sverte far!
Det legen beskriver er tolkningen av mors påstander om far. Legen har aldri
observert fars påståtte egoisme, dominans eller manipulasjon! Det blir ikke gitt
noen eksempler på disse trekk! Dette er ikke en faglig vurdering av far, for legen har
knapt nok sett far! Det er mor som påstår far har disse trekk, den samme mor som går
svært langt i å få den samme far tilbake! Den sakkyndiges iver etter å sverte far ser vi i
beskrivelsene av at ”Den sakkyndige spør henne eksplisitt om hun kan referere henne på
dette punkt, og det gir legen utrykk for at hun kan.”! Ikke noe sted stopper verken
legen eller den sakkyndige opp og tenker, kan detter forsvares faglig! Er det faglig
hold i dette, som kommer fra en mor som er forlatt! I sin iver etter å sverte far og i
klar sympati med mor forsvinner alle evner til kritisk tenkning og kildekritikk!
Legen beskriver over at hun mente å vite mors motivasjon, men synes ikke ha like god
evne til å se mors motivasjon for å fremsette disse udokumenterte påstander om far, etter
at far tar ut separasjon! Både legen og den sakkyndige fremstår så amatørmessige at
de i realiteten ekskluderer seg selv fra enhver faglig troverdighet! Det går ikke an å
kalle sitt arbeide faglig når man beskriver en person man aldri har vurdert eller sett
som psykopat! Det man kan si er at mor påstår far er psykopat! Men når legen
bruker sin tittel og ”karakteriserer far...som psykopat” da går legen langt ut over sine
etiske regler og kunnskap! Det er ikke mulig og fjerndiagnostisere en person som
psykopat, og spesielt ikke når påstandene kommer fra en ekskludert ex. slik den
sakkyndige her gjør! Når man ikke en gang har noen dokumentasjon om denne personen
fremstår både legen og den sakkyndige som faglige svindlere!
Mens den sakkyndige i 2003 skriver at man ikke kan tillegge adferden til en part i
en skilsmisse vekt, blir det ikke gjort noen slike vurderinger her. Det totale fravær
av varsellamper er påfallende! Det eneste legen kan si noe om er mors sykdomsbilde.
Det fullstendige fraværet av slike beskrivelser underbyger at alt settes inn på å

117
beskrive far negativt! Hele fokuset er på å sverte far! Mor lider av en depresjon fra
tidlig barndom, og hun går på en del medisiner for dette! I stedet for å utdype dette begir
legen seg inn på en vurdering av samlivet mellom far og mor, en vurdering som
utelukkende bygger på mors påstander etter at far tar ut skilsmisse!
Når den sakkyndige skriver ” Den sakkyndige spør henne eksplisitt om hun kan referere
henne på dette punkt, og det gir legen utrykk for at hun kan”, går hun i sin egen felle!
For den sakkyndige har et selvstendig ansvar for å vurdere det hun skriver. Hun kan
ikke dekke seg bak at det var noe legen sa! Den sakkyndige har et selvstendig ansvar for
å vurdere og kildekritisk gå gjennom de påstander legen her fremsetter. Hvorfor ber ikke
den sakkyndige om at legen fremviser hvordan hun kom frem til en slik diagnose? At
en lege så ukritisk kaller noen en psykopat og at den sakkyndige aksepterer at dette settes
på trykk i en sakkyndige rapport er så alvorlig at det må karakteriseres som svindel,
faglig svindel. Dette er helt i tråd med psykolog John Sandstrøm og psykiater Pål H.
Herlofsen som ble dømt til 2.5 års fengsel for å ha skrevet falske rapporter, det ikke var
faglig dekning for! Den sakkyndige gjør det samme her, hun skriver rapporter det ikke er
dekning for og hun tar betalt for det!
Like underlig er beskrivelsene av mors arbeidsforhold: ” På denne tiden begynte det å
komme frem at mor følte seg svært tråkket ned og utmanøvrert av ektefelle. Hun sluttet
I sin jobb som sykepleier på dette tidspunktet. [28.9.1997, dok.14 til stevning] I stedet
for å be om sykemelding, sluttet hun bare, og tapte rettigheter I forhold til
trygdekontoret, noe Legen tolker som utrykk for depressivitet hos mor. [Kalfaret Bo og
Servicenter]”! Her er det mye som ikke stemmer. I vedlegg 151-152 til stevning 2006,
uttaler legen at den sakkyndige i sin telefonsamtale med henne, skal ha lurt på om mor
hadde en ustabil personlighet grunnet måten hun sluttet i arbeid! Det er all grunn til å
anta at måten arbeidet sluttet på hadde sammenheng med mors øvrige problemer med å
fungere i sosiale relasjoner! Det blir ikke vurdert!
Likeledes er det et paradoks at mens mor sier hun jobber på Haukeland, er hennes
lønnsforhold med Bergen kommune på Kalfaret Bo og Servicenter som sykepleier! Det
blir ikke noe bedre av at Haukeland ikke har noen fortegnelse om at mor har arbeidet der
i 1997! Derimot har Haukeland en oppføring fra 1.9.92 til 19.7.95. Da jobbet hun ved
psykiatrisk klinikk. I den perioden hadde hun svangerskapspermisjon 22.6.94 til
23.5.95 og må da ha sluttet like etterpå. Hun var også mye sykemeldti den perioden.
Når hun da høsten 1997 prøver seg som sykepleier ved Kalfaret Bo og Servicenter klarer
hun ikke dette mer enn i 3 uker, og det er far som må tilbakebetale forskuttert lønn på en
måned! Far tilbakebetalte 3767,- slik vedlegg. 14 til stevning viser!
De over beskrevne premissene er det altså den sakkyndige legger til grunn for sine
vurderinger. Den sakkyndige bruker legen som et sannhets og fagvitne om forhold legen
overhodet ikke kan vite noe om!

118
7.3 Fra samtale med overlege [psykiater] NN ved Betanien DPS
Samtalen kom I stand etter initiativ fra den sakkyndige. Psykiater forteller at mor ble
henvist til henne av sin primærlege NN, og hadde regelmessig poliklinisk kontakt med
henne I perioden desember 1999 til mai 2000, dvs. 1/2 år. Dessuten hadde hun nylig en
oppfølgingstime I forbindelse med pågående trygdesak.
Diagnostisk plasseres hun som en kvinne plaget med en del depressive perioder av
moderat grad. Hun har aldri vært psykotisk og hun har ikke en avvikende
personlighet, dvs. Ikke alvorlig psykopati av noe slag, I følge Psykiater. De
depressive plagene har hemmet henne mest I forhold til arbeidslivet, noe som har ført
til at Psykiater nå går inn for 50% uføretrygd. Mor bruker et medikament mot depresjon
som hun har brukt I lang tid, og som fungerer fint for henne.
Psykiater understreker at hun har vært igjennom store belastninger I sitt samliv
med Far og at hun har hatt lite støtte fra mannen. Hun har opplevd 2
svangerskapsavbrudd; ett med dødt foster, ett med missdannet foster (som hun måtte føde
på vanlig måte). I forbindelse med separasjonen opplevde hun en rekke traumatiske
episode, bl.a. at far allerede hadde innledet et forhold til sin nåværende kone mens
hun lå på klinikken med barn nr.2. Hun mener det er naturlig at mor ble fortvilet, selv
den sterkeste ville ha blitt fortvilet, I følge Psykiater. Det at mor holdt seg samlet til
tross for de store belastningene hun har vært igjennom er et absolutt tegn på
psykisk styrke.
Psykiater opplever mor som en god omsorgsperson, med fokus på barna og deres behov.
Hun har gitt utrykk for, ovenfor Psykiater, ved konsultasjonen nå I april, at hun er
bekymret for mangel på struktur og stell for det eldste barnets vedkommende, far
passer for eksempel ikke på døgnrytme når hun skal på skolen. Mor har også nevnt
for Psykiater at jentene ofte er såre og røde nedentil etter å ha vært hos far, og
Psykiater har spurt mor om hun tror det kan være fare for overgrep, noe mor sier hun ikke
kan tro. Psykiater vurderer mor som en god omsorgsperson. Både når det gjelder å
se de større linjene og detaljene. Psykiater har også fått et meget godt inntrykk av
mors samboer og hans familie og miljøet I Norheimsund forøvrig.
Hun beskriver mor som en nyansert og varm person, egenskaper som er en forutsetning
for å være en god omsorgsperson. Hun ser barnas behov, og har evne til å sette dem I
fokus. Mor har aldri rakket ned på sin ex.mann ovenfor Psykiater, kanskje har hun
tvert I mot vært litt for snill, strukket seg litt langt. Det hun har fortalt om sitt samliv
med far, separasjonen og barnas situasjon I ettertid, har vært konsist og troverdig, I
følge Psykiater.
Mor gikk til psykiater vinteren 1999-2000. Mor gikk også til psykiater tidlig på 90 tallet,
da for å bearbeide vanskelige barndomsminner! Det er tydelig at mors problemer er
alvorlige. Ikke noe sted blir dette problematisert! Helt uten innsikt i mors adferd over
mange år, helt uten noen av de alvorlige beskrivelsen som foreligger påstår legen om mor
at ” Hun har aldri vært psykotisk og hun har ikke en avvikende personlighet, dvs. Ikke
alvorlig psykopatologi av noe slag”! Her legger psykiateren til grunn hva mor påstår

119
til psykiateren i en setting der mor går til sak for å få omsorgen samt for å få trygd.
Det er barnelærdom at når man har med narsissistiske personligheter å gjøre kan man
ikke legge vekt på det de i en kontrollert setting påstår! Dette viser en forutinntatt
kunnskapløs holdning til problematikken.
Når psykiateren påstår at ” De depressive plagene har hemmet henne mest I forhold til
arbeidslivet”, fremstår dette som lite sannsynlig. Hvordan kan et menneske ha alvorlige
problemer i sosiale settinger og så fungere helt greit i andre?? Depressive lidelser er ikke
selektive med tanke på hvilke sosiale situasjoner de slår ut i! Enten er man depressiv
eller så er man det ikke! Det blir som å påstå at man er bare litt gravid! Videre
beskrives det at mor har benyttet et medikament i lang tid, uten at det opplyses om
hvilket medikament dette er! Hvorfor utelates dette? Er dette Nozinan som mor har
holds skjult hele tiden, som hun nekter å oppgi til retten? Nozinan brukes mot psykoser!
Det er et medikament som sløver nes pasienten!
Også psykiateren påstår at ”Psykiater understreker at hun har vært igjennom store
belastninger I sitt samliv med far og at hun har hatt lite støtte fra mannen”! Hva vet
psykiateren om det? Har psykiateren også snakket med far? Hva bygger en slik påstand
på? Er en slik påstand bygget på faglige kriterier? Det er opplagt at her videreføres
ukritisk baren mors udokumenterte påstander om far! Det har den sakkyndige ingen
faglig forutsetning for å gjøre!
Videre påstår psykiateren at ” I forbindelse med separasjonen opplevde hun en rekke
traumatiske episoder, bl.a. at far allerede hadde innledet et forhold til sin nåværende
kone mens hun lå på klinikken med barn nr.2”! Hvordan vet psykiateren dette? Dette er
kun gjengivelser av mors udokumenterte påstander! Dette har ikke noe med fag å gjøre i
det hele tatt! Psykiateren påstår at ”i forbindelse med separasjonen” (fra sommeren juni
1999-2000) skal far ha innledet et forhold til en annen kvinne. Hva far gjør etter at
partene er separert har ikke mor noe som helst med! Mor traff selv andre menn i
separasjonstiden! Når enkelte av disse ikke kom på daten kommer mor fortvilet å
oppsøker far for å få ut sin frustrasjon, og i andre tilfeller opplever andre henne som
særdeles merkelig når hun får konkuranse om sine dater (Haugastøl)!
Likeledes blandes fødselen av barn nr.2 inn i separasjonstiden, selv om det barnet ble
født i mars 1999, lenge før separasjonen var et faktum! Den sakkyndige og psykiateren
sauser sammen påstander i et forsøk på å sverte far, som er meget kritikkverdig. Det
totale fravær av kildekritikk er påtagende! Det har ikke noe med en objektiv faglig
vurdering å gjøre i det hele tatt!
Dette kan ikke psykiateren vite noe som helst om! Psykiateren har verken sett eller
snakket med far! Den sakkyndige fremsetter dette som om dette er psykiaterens
observasjoner! Det var det ikke! Det viser ytterligere med hvilken iver den sakkyndige
søker negativ innformasjon om far! Det alvorlige her er den totale mangel på
kildekritikk vi ser i rapporten! Den sakkyndige vurderer ikke noe sted hvor disse
påstandene kommer fra, men blander sammen psykiaterens beskrivelser med mors
påstander, for dette er bare en gjengivelse av mors udokumenterte påstander. Dette er

en forkastelig metode for det gir mors udokumenterte påstander om far en
uberettiget faglig legitimitet!
120
Når psykiateren så påstår at ” Hun mener det er naturlig at mor ble fortvilet, selv den
sterkeste ville ha blitt fortvilet, i følge psykiateren. Det at mor holdt seg samlet til tross
for de store belastningene hun har vært igjennom er et absolutt tegn på psykisk styrke.”,
bygger dette på en subjektiv oppfattelse bygget utelukkende på mors udokumenterte
påstander. Psykiateren har opplagt ikke tilgang til opplysninger som klart viser at mor
slett ikke har holdt seg samlet! Tvert imot viser årelang dokumentasjon at dette ikke er
tilfelle! Mors adferd er alt annet enn ”samlet”! Den adferden som er beskrevet om mor er
langt i fra betegnende for psykisk styrke! Beskrivelsene fremstår som direkte latterlige ut
i fra et faglig perspektiv! Psykiateren uttaler seg i kraft a sin fagekspertise, men det hun
påstår har intet med fag å gjøre, det har med sympati for mor å gjøre! Dette blir overhodet
ikke problematisert! Hvorfor evner ikke den sakkyndige å se dette opplagt ufaglige
bidraget? Passer det så godt inn i den forutinntatte hypotese den sakkyndige har om
saken?
Det skinner igjennom at det er den samme historien som ligger til grunn for alle
mors komparenter, en offerbeskrivelse av mor!
Vi ser ut i fra psykiaterens påstander at mor kommer med den samme historien til henne
som til sin lege og andre: ” ...hun er bekymret for mangel på struktur og stell for det
eldste barnets vedkommende, far passer for eksempel ikke på døgnrytme når hun skal på
skolen. Mor har også nevnt for psykiateren at jentene ofte er såre og røde nedentil etter å
ha vært hos far, og psykiateren har spurt mor om hun tror det kan være fare for
overgrep, noe mor sier hun ikke kan tro”! Mors adferd er ekstremt manipulativ. Hun
påstår at barna ofte er røde nedentil etter å ha vært hos far, men påstår allikevel at hun
ikke kan tro det handler om overgrep, slik både lege, venninne og psykiater tolker dette
som! Dette vet mor, og ved å plante slike påstander skapes en usikkerhet rundt fars
omsorg av barna! En ting er at lege og psykiater blir lurt trill rundt, men den sakkyndige
har et selvstendig ansvar for hva hun skriver i rapporten!
Alvorlig er det at de beskrivelser som gjengies fra mors besøk hos både leger og
psykiatere ikke gjengir mors sykdomsbilde, det blir holdt skjult, men hvor ”forferdelig”
far er! Hvorfor gikk mor egentlig til disse leger?? Var det for å bli frisk eller var det
for å lage seg medspillere til sine egne rettssaker! Det eneste legene uttaler seg om er
hvor forferdelig far er, men var dette det enste mor snakket med disse leger om?
Var hun hos legen for å få hjelp eller for å manipulere dem med den forferdelige far?
Uansett er legenes manglende evne til kildekritikk påfallende!
Psykiaterens beskrivelser av ”Psykiateren vurderer mor som en god omsorgsperson.
Både når det gjelder å se de større linjene og detaljene.” er helt udokumentert. Hva
legger psykiateren i dette? Hva er underlaget for en slik påstand?? Er det en forutinntatt
holdning og oppfatning av mor eller bygger det på konkrete og langvarige observasjoner
av at mor faktisk evner se ”de større linjene og detaljene ”! Hva består disse større linjer
og detaljer i? Det er ikke beskrevet noe sted! Det er i realiteten udokumenterte floskler!

121
Videre er beskrivelsene av at ”Psykiateren har også fått et meget godt inntrykk av mors
samboer og hans familie og miljøet I Norheimsund forøvrig”! Mor traff sin samboer
etter mai 2000, da psykiaterens behandling opphørte. Det eneste møtet som
beskrives mellom mor og psykiater etter dette var ”Dessuten hadde hun nylig en
oppfølgingstime I forbindelse med pågående trygdesak” i 2002! Hvordan kan
psykiateren ha observert mors samboer og hans familie, og ikke minst miljøet på
stedet mor flyttet til???
Dette har intet med faglig beskrivelser å gjøre i det hele tatt! Det er subjektive
sympatierklæringer til mor, pakket inn i psykiaterens tilsynelatende faglige setting!
Dette er faglig svindel! Psykiateren kan ikke uttale seg i kraft av å være psykiater
om slike forhold i det hele tatt, for hun har slett ikke observert det hun uttaler seg
om! Mors samboer og miljøet der han bor kan sikkert være helt fint, men det kan
ikke psykiateren i kraft av sitt fag si noe som helt om! I stedet for å holde seg til
faglige vurderinger av mors opplagte psykopatologi, begynner psykiateren å vikle seg
inn i subjektive oppfatninger av en problemstilling hun overhodet ikke har kunnskap om!
At disse vurderinger så gjøres i løpet av en halv time der mor er inne for å få trygden sin,
fremstår som direkte latterlige ut i fra et faglig perspektiv! Igjen dette er faglig svindel!
Det fremsettes en rekke karakteristikker fra denne psykiateren som ” Hun beskriver mor
som en nyansert og varm person, egenskaper som er en forutsetning for å være en god
omsorgsperson. Hun ser barnas behov, og har evne til å sette dem I fokus”! Hva bygger
disse beskrivelsene på? Sa psykiateren det eller er det den sakkyndiges ”tolkninger”
vi ser?? Mors manipulasjon og skuespill? Hvilke adferd ved mor er det som gjør henne
”nyansert og varm”? Det er ikke beskrevet! Til alt overmål er de beskrivelsene som
gies den sakkyndiges tolkning av psykiateren!! Mor tillegges trekk mer ut i fra
ønsketenkning og sympati enn faktisk adferd, og disse trekk sys så inn som ”...er en
forutsetning for å være en god omsorgsperson”! Problemet er bare ta det ikke er
beskrevet noen slike trekk ved mor verken i samlivet eller senere!
Psykiaterens beskrivelser om at ” Mor har aldri rakket ned på sin ex.mann ovenfor
psykiateren, kanskje har hun tvert i mot vært litt for snill, strukket seg litt langt. Det hun
har fortalt om sitt samliv med far, separasjonen og barnas situasjon i ettertid, har vært
konsist og troverdig.” fremstår som så selvmotsigende at det kreves et aktivt neglisjering
av fakta i saken for i det hele tatt å gjengi noe slik av den sakkyndige! Mens den
sakkyndige over beskriver hvordan mors lege gjengir svært negative påstander om
far, og det fra psykiateren selv gjengies mange av de samme negative påstander om hvor
fryktelig denne ”far” er, fremstår det svært naivt å komme med slike påstander som det
som her er gjengitt av den sakkyndige mede ” Mor har aldri rakket ned på sin
ex.mann...”! Dersom mor ikke ar rakket ned på sin mann, hvorfor beskriver psykiateren
da hvor forferdelig mor har hatt det nettopp med sin mann!!! Det er tydelig at de
beskrivelser legen gir er referert fra mors påstander om far! Påstandene om at mor ikke
har vært naiv, er en direkte videreføring av mors egne beskrivelser av seg selv over at
hun ”har vært naiv i forholdet til far”! Det er påfallende å se at mors egne påstander
gjengies av alle de fagpersoner hun har behov for i sin kamp mot far!

122
Videre er det et paradoks at psykiateren begir seg inn på troverdighetsvurderinger slik
det her beskrives. Er det noe det advares mot er det nettopp at disse profesjoner må avstå
fra slike vurderinger!
Rosenqvist og Rasmussen (2002),s.22 skriver i ” Rettspsykiatri i praksis” : ”Det er også
noen mandat som kan bli utformet på områder der det knapt finnes relevant
kompetanse. Det kan for eksempel gjelde i troverdighets-vurderinger. Dersom man får
et mandat som innebærer troverdighets-vurdetinger, bør man nøye overveie å be
rekvirenten endre mandatet, eller si nei takk.”
Når mor påstår far er psykopat, og psykiateren påstår hun aldri har rakket ned på
far, blir det synelig for de fleste at den faglige verdien på psykiaterens påstander
fremstår som direkte absurde! Psykiaterens påstander har ingen troverdighet
overhodet, de fremstå som udokumenterte, subjektive sympatierklæringer for mor! Det
har intet i en faglig rapport å gjøre! Dette blir ikke vurdert av den sakkyndige i det hele
tatt!
Hva bygger psykiateren på når hun påstår at mor i sin omtale av far har vært ”litt for snill,
strukket seg litt langt”? Mor sitter beviselig ikke å skryter av far når hun påstår han er
psykopat! Mens mor påstår far er psykopat, slik mors lege bekrefter, påstår psykiateren at
mor ikke snakker stygt om far!!! Beskrivelsene av hvor fælt mor har hatt det i samlivet,
står ikke særlig i stil med psykiaterens påstander om mors beskrivelser av far!
Hva vil det f.eks. si at mors påstander har vært troverdige? Har hun dokumentert sine
påstander, eller er de beskrivelsene hun gir i tråd med hva psykiateren så gjerne vil tro?
Er det bekreftelsen på psykiaterens kognitive skjemaer som gir troverdighet? Det har
intet med troverdighet å gjøre i det hele tatt! Det har med sympati for de påstander mor
kommer med å gjøre! Men er disse påstander sanne, eller er de mer i tråd med tilhøreres
ønsketenkning og forventninger?
Gjengivelser av psykiaterens beskrivelser har intet i noen sakkyndige rapport å gjør!
De er ikke vurdert ut i fra helt fundamentale krav om kildekritikk og dermed blir
beskrivelsene helt verdiløse som faglige betraktninger!
I likehet med mors lege synes psykiateren mest opptatt med å formidle hvor fæl far har
vært mot mor! Det er påfallende at også den sakkyndige ikke evner mer vektlegge mors
psykiske problemer, men blir fanget i en negativ fremstilling av far. Verken lege eller
psykiater har grunnlag for å kritisere fars fungering, for den har de ingen objektiv
innsikt i. At den sakkyndige så ukritisk gjengir så manglende faglige vurderinger
underbygger den sakkyndiges behov for å sverte far og dermed underbygge sin
egen forutinntatte holdning i saken!

123
7.4 Fra samtaler med avd.led. NN i Norheimsund barnehage
Norheimsund barnehage drives av indremisjonen, men blir kommunal til høsten.
Barnehagen har både heldagstilbud og deltidsplasser. Den har to avdelinger. Det yngste
barnet går på avdeling for de minste barna, som er I alderen 1 til 4 år. Hun går om
tirsdagen og torsdagen og har tilbudet fra 0730 til 1630 disse dagene. Imidlertid er hun
der vanligvis fra ca. Kl 1000 til 14.00 eller 14.30. Hun begynte I barnehagen I februar I
år, og avd. leder understreker derfor at hun ikke har et stort vurderingsgrunnlag.
Avd. Leder beskriver det yngste barnet som en normal, blid og omgjengelig 3.åring som
har kommet godt inn med andre barn. I begynnelsen opplevde de at hun var litt
reservert I forhold til voksne, og at hun knyttet seg voldsomt sterk til en person som
hun nærmest ”fotfulgte”, men dette er over nå, nå går hun greit til alle voksne.
Tilpassningen til barnehagen gikk greit. Hun hadde en del skriking I forbindelse med
at mor skulle gå den første tiden, men ikke mer enn det som er vanlig ved tilpassning
til barnehage, I følge avd. leder. Mor gav seg veldig god tid med henne I begynnelsen,
men ikke for god tid. Avd. leder sier at hun ville gjort det samme med sitt eget barn med
tanke på at det yngste barnet på dette tidspunktet også var helt ny ikke bare i
barnehagen, men også i Norheimsund og i sitt nye hjem.
Det yngste barnet bruker fortsatt bleier, men dette er helt normalt, og hun er flink til å gå
på do, I følge avd. leder. Hun hadde nettopp sluttet med smukk da hun begynte I
barnehagen, men hadde med seg en bamse som erstatning, noe som gikk helt fint, I følge
avd. leder.
Avd. leder forteller at det vanligvis er mor som henter og bringer I barnehagen, men at
det også kan være mors venn. Det yngste barnet gir utrykk for glede når han kommer, og
løper til han.
Oppsummert har avd. leder bare positive og ingen negative merknader slik hun har
sett henne I barnehagesituasjonen.
Leder av barnehagen der det minste barnet begynte etter flyttingen forteller at barnet bare
har vert der i noen uker og hun har derfor ikke stort vurderingsgrunnlag.
Beskrivelsen av at det yngste barnet knytte seg så sterkt til en person i barnehagen at hun
nærmest ”fotfulgte” henne må sees som en respons på den omfattende omflyttingen
barnet var utsatt for av mor. Det foreligger en rekke beskrivelser av hvordan mor stadig i
barnets første år overlot ansvaret for barnet til fremmede og andre familiemedlemmer!
Likeledes er dette andrebarnehage barnet er flyttet til på sine få år!
Beskrivelser som at ” Mor gav seg veldig god tid med henne i begynnelsen, men ikke
for god tid” med et barn som ” hadde en del skriking I forbindelse med at mor skulle gå
den første tiden ”, underbygger igjen at det som i utgangspunktet kan fremstå som
negativt rundt barnets tilknytning søkes dempet for ikke å kritisere mor.
Det som her beskrives er svært viktig for å forstå det yngste barnets tilknytnings
problemer i dag. Det yngste barnet ble hos mor i Fyllingsdalen ved flere tilfeller

124
etterlatt hjemme alene som spedbarn fordi mor gikk ut og handlet. Det yngste
barnet fikk ikke noen god tilknytning i Fyllingsdalen barnehage, for der var hun
lite. Det er også dokumentert hvordan det yngste barnet stadig ble flyttet til
venninner og øvrig familie da hun var liten. Videre blir det yngste barnet like etter
dette flyttet i nok en barnehage! Mor har selv gitt utrykk for bekymring for at det
yngste barnet så lett går til andre. Noe som fremkommer i den sakkyndiges
beskrivelser hos far, der barnet setter seg på fanget hennes for å vise bilder i en bok!
Over fikk vi det beskrevet at det yngste barnet gjerne ville sitte på fanget til den
sakkyndige ved observasjon hos far. I Norheimsund er det godt beskrevet at det
yngste barnet heller ligger i campingvognen til mormor enn å sove i sitt eget rom. I
alle år har det yngste barnet vist angst for å ligge på sitt rom hos far, og legger seg
gjerne inn både til sin stesøster og søster! Dette viser et mønster der det yngste
barnet har fått alvorlige skader i sin tilknytning til mor! Kvaliteten på
tilknytningen blir ikke på noe sted vurdert av den sakkyndige!
Alle ban knytter seg til en voksen eller omsorgsperson, noe ganske annet er det med
kvaliteten på denne tilknytningen! Den er ikke vurdert noe sted!
På bakgrunn av et par ukers observasjon der barnet 2 ganger i uken er i barnehagen fra
10.00 til 14.00 er mildt sagt svært tynt grunnlag å bygge noen seriøs vurdering på!
Det kan synes som om den avd. leder føler seg presset til å gi en uttalelse og derfor
vektelegger at hun ikke har mye erfaring med barnet! Det presset synes komme fra den
sakkyndige som nærmest samler komparent uttalelser fra mor! Det kan komme til syne
en holdning der mange komparenter skal danne grunnlaget for den sakkyndiges
påstander, mens kompareneten stort sett bare videreforteller mors påstander til dem! Selv
fagfolkene unnlater å beskrive særlig fag og blir opptatt med å gjengi mors
udokumenterte påstander!
Til slutt skriver den sakkyndige at ”Oppsummert har styrer bare positive og ingen
negative merknader slik hun har sett henne I barnehagesituasjonen”! Samtidig
forteller barnehagestyrer selv at hun ikke har mange dagers observasjon å bygge på!
Beskrivelsene til den sakkyndige kan synes å skulle underbygge at alt er så bra med det
yngste barnet!
7.5 Brev fra mormor
Mormor beskriver sin datter som snill, omsorgsfull, flink og pliktoppfyllende. Hun har
aldri blitt betegnet som ”syk”, det begrepet er det far som har brakt inn I hennes liv. Hun
beskriver videre nokså detaljert vanskene som var I ekteskapet med far, og hvordan det
tårnet seg opp for mor I forbindelse med separasjonen. Hun konkluderer med at mor er en
god omsorgsperson som til tross for motgangen har klart seg bra (bl.a. tatt mer
utdannelse). Det at hun gikk med på at far skulle ha det eldste barnet ligger, I følge mor
som en tung bør på henne. Hun er opptatt av at barna skal ha det godt, at søstrene skal
vokse opp sammen og at hun vil ha et godt samarbeid med far. Hun understreker at mor

har en resursstrek familie og et stort, godt sosialt nettverk, hun er ikke I tvil om at det er
til barnas beste å bo fast med mor.
125
Fra beskrivelsene fra mormor beskrives det ” Mormor beskriver sin datter som snill,
omsorgsfull, flink og pliktoppfyllende. Hun har aldri blitt betegnet som ”syk”, det
begrepet er det far som har brakt inn I hennes liv”! Dette påstår visstnok mormor i en
setting der mor gikk til psykiater for å få hjelp til ”traumer fra tidlig barndom”!
Det vitner om særdeles dårlig selvinnsikt! Det synes viktigere for mormor å gi andre
skylden for sine egen feil med mor i mors oppvekst! Mens mors lege beskriver
hvordan mor gikk på depresjonsmedisin allerede da partene traff hverandre, mener
mormor at det var far som brakte begrepet ”syk” inn i saken!! Mens mor går til psykiater
da partene møtes tidlig på 90-tallet for å få hjelp til ”vanskelige barndomsopplevelser”
påstår mormor at det er far som har skyld i mors problemer ”... ”syk”, det begrepet er det
far som har brakt inn I hennes liv”! Dette er ekstremt naivt!
Videre får mormor her helt ukritisk komme med en rekke påstander som det ikke er
mulig å konfrontere fordi den sakkyndige nekter å gi far kopi av dette brev der det
beskrives ” nokså detaljert vanskene som var i ekteskapet med far”! Den sakkyndige
har ingen mulighet for å vite om dette var sant eller ikke. Faktisk beskriver mor selv
samlivet som godt og noe hun savnet etter bruddet. Hun skriver hvordan hun savnet
far og hans behandling av henne! Mormor sine påstander her kommer dermed igjen i
et merkelig lys og har selvfølgelig ikke noen sannhetsverdi over hodet. Det eneste
mormor her er opptatt av er å sverte far. Det fremkommer ikke en eneste bekymring
rundt barna!
Når så mormor påstår at mor er opptatt av at ”hun skal ha et godt samarbeid med
Far”, viser all historikk at dette er ren løgn. Mor har godt hjulpet av mormor sabotert
alt som kan være et samarbeid! Det finnes ikke antydning til evne og vilje til samarbeid!
Faktisk er det all grunn til å anta at mormor står bak og styrer mor slik vi så det da
partene var sammen og slik vi ser det i dag slik mormor kommer til mor nesten ukentlig
for å stelle huset, lage mat og ta seg av barna!
Det vises videre til at mormor skal ha konkludert med at ”Mor er en god omsorgsperson
som til tross for motgangen har klart seg bra (bl.a. tatt mer utdannelse).”! Faktum er at
det ikke går an å beskrive en slik ”konklusjon” uten at man også får tilgang til premissene
for en slik konklusjon! Dette blir helt verdiløst som faglig materiale, men blir allikevel
beskrevet som det gjøres av den sakkyndige. Dette er ikke holdbart! Det blir umulig å
etterprøve en slik påstand. Faktum er at mor ikke har klart seg så bra. Hun har ikke
tatt mer utdannelse! Hun har tvert imot hatt alvorlige problemer selv og rundt barna i
alle disse årene! Hun har også hatt alvorlige konflikter med trygdekontoret! Når den
sakkyndige ikke på noe tidspunkt problematiserer dette men lar slike opplagte usanne
påstander stå som ”fakta” må det gå galt! Dette har ikke noen med en faglig
vitenskapelig rapport å gjøre, det er i realiteten en hekseprosess mot far.

126
Det synes å fremkomme større bekymring for voksne sine følelser enn for barna. Det er
jo karateristisk for mormor at det eneste hun er bekymret for er mor! Det sies ikke
et eneste ord om barna i det hele tatt!
8. VURDERINGSHJELP
Generelt om bruk av personlighetstest, MMPI
Bruk av personlighetstester I barnevernsaker og barnefordelingsaker er omstridt.
Motforestillingene dreier seg I første rekke om at dette er tester utviklet for klinisk
bruk I forhold til folk som ber om behandling for sine psykiske vansker og ikke I forhold
til en normalpopulasjon. En annen motforestilling går ut på at foreldre som er I tvist vil
være påvirket av situasjonen når de besvarer testen, og at man derfor må ta
forbehold om dette ved tolking av resultatene. Da jeg til tross for dette valgte å benytte
meg av personlighetstest er det ut i fra den meget sterke fokuseringen på mors psykiske
helse eller depressive plager som forklarende faktorer for manglende omsorgsevne sett
fra fars side. Testen ble valgt for om mulig å kunne gi en indikasjon om
alvorlighetsgraden av mor sine erkjente problemer, da dette igjen vil kunne ha
betydning for vurderingen av omsorgsevne. Når det gjelder far har det tilsvarende
kommet frem negative påstander om hans personlighetsmessige fungering som en
personlighetstest kan tenkes å bidra til å styrke eller svekke.
MMPI er en personlighetspsykologisk metode som baserer seg på egenvurdering eller
selvbeskrivelse av typisk adferd. Den består av 566 nummererte utsagn der testpersonen
skal ta stilling til om utsagnet stemmer eller ikke stemmer når det gjelder han selv. På
dette grunnlaget får man frem en profil som gir indikasjoner om personlighet og
forsvarstil. Testen består av 4 skalaer på validitet og reliabilitet og 10 kliniske skalaer.
Resultatet av MMPI, Mor: Mor fylte ut testen på den sakkyndiges kontor, og brukte
normalt lang tid på utfyllingen (I underkant av 2 timer). Hun har et normalt antall
ubesvarte ledd, hun har en passe ballanse mellom å innrømme og fortie egne svakheter og
hun viser passe ballanse mellom å innrømme og fortie uakseptable egenskaper. Hun har
besvart testen på en konsistent måte, og forholdet mellom validitetskalaene tyder på at
testen er valid. På de kliniske skalaene har hun forhøyet skåre (T>70) på skala 3,2 og
1. Dette er karakteristisk for kvinner som ofte klager på tretthet, manglende
overskudd og depresjon. De er ofte ulykkelige I sine ekteskap, og man vil ofte finne
en lang forhistorie med ekteskaps og familievansker. Dette er sammenfallende med
beskrivelser gitt av tidligere behandlere og støtter mitt inntrykk av mor i mine møter med
henne. Konklusjonen er derfor at MMPI ikke gir noe nytt, men understøtter det øvrige
inntrykk av mor.
Resultatet av MMPI, Far: Far fylte ut testen på den sakkyndiges kontor og brukte normalt
lang tid på utfyllingen (2 timer). Han har et normalt antall ubesvarte ledd og viser en
passe ballanse mellom å innrømme og fortie egne svakheter, likeså har han en passe
ballanse mellom å fortie og innrømme sosialt uakseptable egenskaper. En av
validitetskalaene viser en forhøyer skåre (T>70), det er den såkalte K-skalaen, som

127
kan indikere at hans påståtte tilpasning og gode fungering kan reflektere en
benektende fasade, der benekting, fortrengning og idyllisering er vanlige
forsvarsmekanismer. Av de kliniske skalaene er det bare en som er forhøyet. Nemlig
skala 5. Dette er den såkalte maskulinitet – feminitetskalaen som dreier seg om konflikter
knyttet til maskulinitet og mannlig identitet. Det finnes lite forskningsmessig belegg for
at en isolert heving av skala 5 kan tolkes I noen spesiell retning. Ut fra dette velger jeg i
denne sammenheng ikke å legge særlig vekt på dette resultatet. Dermed blir den samlede
konklusjonen på far´s MMPI-profil at den gir lite innformasjon ut over en tendens til
opptatthet av fasade og benekting/idyllisering stemmer godt overens med det øvrige
inntrykket.
Den sakkyndige skriver om MMPI testen at ”.... dette er tester utviklet for klinisk bruk I
forhold til folk som ber om behandling for sine psykiske vansker og ikke I forhold til en
normalpopulasjon”!
Den sakkyndige vet med andre ord at testresultatet er for en psykisk syk populasjon og
faglitteraturen er meget klar på at tolkningen av samme skår gir et motsatt bilde
avhengig av om psykisk sykdom er til stede eller ikke! Til tross for dette tolkes far
som om han er psykisk syk, noe som gir en helt gal tolkning av skårbildet. Far var
eller er ikke psykisk syk, i motsetning til mor! I vedl.302 til stevning er det i detalj
redegjort for den sakkyndiges feilaktige tolkninger av skårbildet.
Videre skriver hun at ”En annen motforestilling går ut på at foreldre som er I tvist vil
være påvirket av situasjonen når de besvarer testen, og at man derfor må ta forbehold
om dette ved tolking av resultatene”! Den sakkyndige tar ingen forbehold når testen
tolkes!
Likeledes er den sakkyndige kjent med at testsvaret i en setting som denne kan være
påvirket av konsekvens! Ikke noe sted blir dette vurdert opp mot partenes besvarelser!
At mors skår faktisk viser alvorlig psykopatologi, blir ikke vurdert seriøst over hodet! At
skåren underbygger mors narsissistiske trekk blir oversett! Muligens på grunn av
manglende kunnskap!
Her skal bare kort nevnes at konklusjonen om mors skårbildet ikke samsvarer med
faglitteraturens beskrivelser for et forhøyet skårbilde på skalaene 3,2 og 1! En legger til
grunn at når den sakkyndige benevner skalaene i omvendt rekkefølge er det fordi skala 3
var høyere enn 2 og 2 høyere enn 1 slik faglitteraturen legger opp til. Den sakkyndige
legger til grunn at mor har denne skåren og at den er ”typisk for kvinner med problemer i
ekteskap” på en slik måte at årsaken synes ligge i relasjon til partner. Faglitteratur
støtter ikke en slik tolkning! Dette søkes underbygget ved at den sakkyndige skriver
”Dette er sammenfallende med beskrivelser gitt av tidligere behandlere og støtter mitt
inntrykk av mor I mine møter med henne.”!
I boken Klinisk bruk av MMPI-2 av Odd E. Havik (1993) står det på side.125:

128
Den sakkyndige skriver så i sin rapport s.31 at :
”På de kliniske skalaene har hun forhøyet skåre (T>70) på skala 3,2 og 1. Dette er
karakteristisk for kvinner som ofte klager på tretthet, manglende overskudd og
depresjon. De er ofte ulykkelige I sine ekteskap, og man vil ofte finne en lang
forhistorie med ekteskaps og familievansker”!
Det er liten tvil om at den sakkyndige refererer til Havik her. Det er kan heller ikke være
tvil om at forutsetningen for ”.. , og man vil ofte finne en lang forhistorie med
ekteskaps og familievansker”, nemlig ”Hvis skala 5(Mf) og7eller skala 9(Ma) er lav (Tskåre
70 på skalene
3,2 og 1! Det er ikke gitt sik den sakkyndige prøver å få det til å se ut at far er ensidg
årsak til disse problemene. Havik og andre fagfolk skriver at årsak synes å ligge i
traumatiske barndomsopplevelser, slik mor selv beskriver som årsak til psykiater
tidlig på 90-tallet.
I likhet med disse komparenter tillegges far ensidig ansvar! Men tidligere behandlere
gjentar bare mors påstander, som mor fremsetter til behandler! De har ikke gjort noen
vurdering av forholdet og konflikten! De har aldri snakket med far!
Beskrivelser gitt av mors lege (tidligere behandler) legger ansvaret på far i likhet med det
mor også gjør! Det stemmer ikke med faglitteratur, for der beskrives årsak å ligge i
traumatiske barndomsopplevelser slik mor selv beskriver som årsak til psykiater tidlig
på 90-tallet. Den sakkyndige derimot vinkler dette slik at årsak ligger hos det legen
kaller den psykopatiske eks! Tolkningen er derfor ikke i tråd med faglitteraturens
tolkning av dette skårbildet. Dessuten er en rekke faglitterære beskrivelser av et slikt
tolkningsbilde utelatt.
I vedlegg.1 til prosesskriv av 7.1.2007 fra far, dokumenteres det godt at mors skårbilde er
helt i tråd med de trekk som beskrives for en Covert narsissistisk
personlighetsforstyrrelse! En slik forståelse er ikke problematisert av den sakkyndige i
det hele tatt! Dermed stemmer ikke den sakkyndiges påstand om at ” Konklusjonen er
derfor at MMPI ikke gir noe nytt, men understøtter det øvrige inntrykk av mor”! Faktum
er at testen gir noe nytt og understøtter slett ikke den sakkyndiges ”øvrige
inntrykk”! En faglitterær skåring av testen underbygger fars beskrivelse av mors
narsissistiske adferd. Vedl.302 dokumenterer dette til fulle! I vedl.302 er det gitt en full
gjenomgang av faglitteraturens beskrivelser!
Om far beskriver den sakkyndige følgende: ” En av validitetskalaene viser en forhøyer
skåre (T>70), det er den såkalte K-skalaen, som kan indikere at hans påståtte tilpasning
og gode fungering kan reflektere en benektende fasade, der benekting, fortrengning og

129
idyllisering er vanlige forsvarsmekanismer. Av de kliniske skalaene er det bare en som er
forhøyet. Nemlig skala 5. Dette er den såkalte maskulinitet – feminitetskalaen som dreier
seg om konflikter knyttet til maskulinitet og mannlig identitet. Det finnes lite
forskningsmessig belegg for at en isolert heving av skala 5 kan tolkes I noen spesiell
retning. Ut fra dette velger jeg I denne sammenheng ikke å legge særlig vekt på dette
resultatet. Dermed blir den samlede konklusjonen på Far´s MMPI-profil at den gir lite
innformasjon ut over en tendens til opptatthet av fasade og benekting/idyllisering
stemmer godt overens med det øvrige inntrykket”!
Den sakkyndige påstår følgende om skårbildet slik hun tolker det ”... den gir lite
innformasjon ut over en tendens til opptatthet av fasade og benekting/idyllisering
stemmer godt overens med det øvrige inntrykket”! Det ”øvrige inntrykket” den
sakkyndige har bygger utelukkende på mors udokumenterte påstander! Når den
sakkyndiges ”inntrykk” påståes å være lik skårbildet avsløre den sakkyndige alvorlig
kunnskapsmangel om skåring av MMPI test. I faglitteraturen er den tolkning den
sakkyndige gir av far i tråd med en psykisk syk populasjon! Problemet er at
skåringstolkningen for en frisk person som far var og er, er stikk motsatt! Dermed
stemmer ikke faglitteraturens tolkning av fars skår med den sakkyndiges ”øvrige
inntrykk”! Når skårbildet faktisk bygger på objektive tolkninger, og det ”øvrige
inntrykk” byger på mors udokumenterte subjektive påstander, skulle man i en
vitenskapelig faglig vurdering korrigert for mors påstander. Det blir ikke gjort! I sin iver
etter å sverte far blir tolkningene stikk motsatt av faglitteraturen! Dette er fusk og
faglig svindel!
Mens en forhøyet skår på K-skalaen faktisk viser god fungering for en frisk person,
viser den redusert fungering for en syk person. Far var ikke innlagt på psykiatrisk
institusjon, han var frisk. Fars skåre viser med andre ord en meget god fungering stikk
motsatt av hva den sakkyndige påstår! Dette burde den sakkyndige ha visst! Når den
sakkyndige underslår dette kan det ha 2 årsaker. Enten har ikke den sakkyndige kunnskap
om dette, eller så unndrar den sakkyndige resultatet i saken!
Faglitteraturen beskriver denne skalaen slik:
Utdrag fra Klinisk bruk av MMPI / MMPI-2, Odd E. Havik, 1993
s.57-59: K-skalaen skulle være en korreksjonsfaktor for å redusere forekomsten av
"normale" MMPI profiler, dvs. profiler hvor de kliniske skalene var lavere enn T-skåre
70, blant personer med bekreftet psykiatrisk diagnose.
Menn skårer høyere enn kvinner på K-skalaen
s. 49: Ved lengre utdannelse og høy sosioøkonomisk status tiltar høyden på skala K.
Utdannelse gir vanligvis økt skåre på skala 5.
s.57-59: Innholdet i disse leddene i K-skalaen beskriver en tendens til å vurdere
andre på en positiv måte.

Undersøkelser tyder på at K-skalaen ikke måler defensivitet i normalgrupper, men
god tilpasning og mestring (Heilbrun, 1961).
For skala 5 beskriver faglitteraturen dette slik:
Skala 5 (Mf) Maskulinitet – Femininitet
130
The MMPI-2 An interpretive manual Roger L. Greene.
s. 152 En rekke faktorer som økt utdannelse, yrkes- og fagmessige interesser forbindes
med en høy skåre på skala 5.
s.153: Når bare skala 5 er forhøyet på den kliniske skalaen anses pasienten for ikke
å ha noen psykiatriske problemer eller forstyrrelser. Høytskårende normale menn
beskrives vanligvis i positive termer som nyskjerrige, utforskende, sosialt tilpassede,
fredfulle, tolerante og psykologisk sammensatte. De har også utstrakte filosofiske og
estetiske interesser.
The MMPI a practical guide.
s. 44-45: Skåre på skala 5 er knyttet til intelligens, utdannelse og sosioøkonomisk nivå,
der flinkere, bedre utdannede og høyere sosial status gir høyere skåre på skalaen.
Høy Skåre for menn.
En høy skåre for menn indikerer mangel på typiske stereotype maskuline interesser. Høy
skåre hos menn viser en tendens til estetiske og kunstneristiske interesser, og de
deltar sannsynlig vis i husholdnings- og aktiviteter knyttet til stell og pass av barn i
større grad en menn flest.
Høyt skårende menn er intelligente, kapable personer som verdsetter streben etter
kunnskap. De karakteriseres ved å være ambisiøse, konkurranserettede og utholdende. De
er smarte, klart-tenkende, organiserte og logiske og de viser god dømmekraft og
fornuft. De er veldig nysgjerrige og kan være kreative, fantasifulle og individuelle I sin
håndtering av problemer.
Evnen til sosial og følelsesmessig forståelse for andre er også karakteristisk for
høyere skårende menn. De er ganske toletante for andre mennesker og er i stand til å
utrykke varme følelser for andre. De er fredselskende og gjør mange innrømmelser for å
unngå konfrontasjoner.
Det er enkelte tegn til at høy skåre hos menn indiker god selvkontroll. Opptre
voldsomt er veldig sjelden hos høyt skårende menn.
Det er derfor meget klart at fars skår i høyeste grad underbygger en god fungering og
omsorgsevne i strid med den sakkyndiges ” øvrige inntrykk”! I stedet for å korrigere sitt
subjektive inntrykk blir det svindlet med tolkningen av det objektive skårbildet! Dette
holdet overhodet ikke faglig og reduserer rapporten til et subjektivt partsinnlegg!

131
Paradokset er jo at fars skårbilde er helt i tråd med mors beskrivelser av far i en
rekke brev i samlivet og underbyger hvorfor mor ville ha far tilbake etter
separasjonen! Dokumentasjonen den sakkyndige tok ut av saken!
Det som til nå er beskrevet er de premisser den sakkyndige skal gjøre sine vurderinger
ut i fra. Dette er i korthet :
1. En ensidig negativ fremstilling av far, begrunnet i mors udokumenterte påstander.
2. Mors komparenter som gjentar mors udokumenterte påstander om far.
3. Vi har en forfalsket tolkning av MMPI testen, mens den reelle tolkning underbygger
fars gode fungering og mors dårlige fungering!
4. Alle fars dokumenterte beskrivelser av mor er utelatt
5. Ingen kildekritisk gjennomgang av de påstander som fremsettes om far. Den
sakkyndige vet med andre ord ikke om de påstander som er fremsatt om far eller
beskrivelser av far er valide (gyldige, sanne)!
Dette skal danne grunnlag for de tolkninger som følger. Man trenger ikke høy
faglig kompetanse for å forstå at dette ikke har noe med fag å gjøre, men handler
om subjektive preferanser hos den sakkyndige! Det som nå følger av ”tolkninger”
er faglig svindel satt i system! Det er for mange elementer som strider mot faglig
aksepterte metoder til at dette er tilfeldig!
Som en kort konklusjon kan vi si at den sakkyndiges tolkning av MMPI resultatet
viser at hun har alvorlige faglige mangler for å gjøre en slik vurdering!
8.1 Foreldrenes omsorgsevne på kort og lang sikt
I byrettens dom av 22.11.00 konkluderes det med at begge foreldrene er egnet til å ha den
daglige omsorgen for ett eller begge barna. Mor kommer totalt noe bedre ut enn far og
tilkjennes omsorgen for begge, men begjæringen om midlertidig avgjørelse vedrørende
Det eldste barnet ble ikke tatt til følge noe som indikerer at byretten festet lit til at det
eldste barnet hadde det godt nok hos far i påvente av ankebehandlingen. Gulating
lagmannsrett avviste også mors kjæremål på dette punktet, noe som igjen førte til at
partene inngikk forlik. I det følgende vil hver av foreldrenes omsorgsevne bli vurdert
separat.

132
8.1.1 Mors omsorgsevne på kort og lang sikt
I sin beskrivelse av det eldste barnet er mor nyansert og reflektert. Hun gir utrykk for
bekymring for det eldste barnet sine symptomer med tilbaketrekning, magesmerter og
stort skolefravær det siste halve året. Hun utrykker at hun har vært preget av konstant
dårlig samvittighet i snart 3 år fordi hun ikke var sterk nok til å sørge for å få med seg
det eldste barnet ved samlivsbruddet. Mor synes å ha hatt et ideal om at
forelderkonflikten ikke skulle gå ut over barna i unødig grad, og dette var grunnen til at
hun inngikk forlik med far etter å ha vunnet i byretten, ”jeg orger ikke tanken på ett år til
med krig og ufred” (tiden det ville ta før ankesaken kom opp). Den sakkyndige vurderer
denne disposisjonen fra mors side som et utslag av naivitet og ønsketenkning etter at det
hun til da hadde erfart av samarbeidsproblemer, og kan si noe om hennes problemer
knyttet til å motstå press fra far sin side. På den andre siden har den sakkyndige erfart
med hvilken tyngde og intensitet far argumenterer ensidig og unyansert for sine
synspunkter, og hans negative beskrivelse av mor som omsorgperson. På dette grunnlaget
blir nors handlemåte mer forståelig.
Også i sin beskrivelse og omgang med det yngste barnet viser mor evne til å ta barnets
perspektiv. Både de materielle og følelsesmessige behovene blir ivaretatt på en god måte.
Den sakkyndige har ingenting og bemerke når det gjelder mors omsorg for det yngste
barnet.
Den sakkyndige har tatt fars uttalelser om mors psykiske helse på alvor og derfor vært
nøye med å innhente komparentopplysninger på dette punktet. Mor har en moderat
depressiv lidelse som hun lever godt med så lenge hun bruker medisiner og lever under
trygge rammer, som hun gjør nå. Verken hennes primærlege I 9 år (siden 1993) eller
hennes psykiater i 1/2 år, kort tid etter samlivsbruddet, da mor virkelig hadde det
vanskelig, er i tvil om mors gode omsorgsevne for sine barn. Den sakkyndige har ikke
funnet noe i løpet av sitt arbeid med saken som sår tvil om dette. Mor viser evne til
empati og innlevelse i barnas situasjon og er var i forhold til deres behov, både når det
gjelder de fysiske og materielle behovene og de følelsesmessige. Hun har gjennom sitt
forlik med far vist at hun gav avkall på å stå på sitt fordi hun trodde ”fred og ro” ville
være best for barna. Selv om den sakkyndige oppfatter dette son en naiv handling var den
likevel gjort i beste mening; den representerer et forsøk på å sette barnas behov foran sine
egne. At mor også var sliten og ikke orket å stå i konflikten lenger står ikke, slik den
sakkyndige ser det, i motsetning til tanken om å ivareta barnas behov.
Mor gir I dag selv utrykk for at hun har vært naiv som har inngått forlik med far, men at
hun nå har innsett at hun må gjennomføre saken for å få omsorgen for det eldste barnet,
hele tiden med fokus på det eldste barnet sitt behov, fordi hun er bekymret for henne,
ikke primært for å ramme far. Mor og hennes samboer har søkt råd ved
familierådgivningskontoret om hvordan de skal takle den vanskelige situasjonen for det
eldste barnet. Også tidligere har mor vist at hun har vært i stand til å søke råd og
behandling når hun har hatt problemer av noe slag. Dette vitner om en grad av
selverkjennelse som tyder på psykisk modenhet; I stedet for å skyve ansvaret ensidig over
på andre I nåtid og fortid har hun søkt hjelp og forsøkt å finne ut hva hun kan gjøre for å
lette situasjonen.

133
Det har blitt hevdet fra far sin side at mor er ustabil, og at hun bare fungerer som
omsorgsperson så lenge hun har et støtteapparat rundt seg. Slik jeg ser det har historien
vist noe annet. Mor har fungert som omsorgsperson selv om hun har hatt det vanskelig,
spesielt i den første tiden etter bruddet med far. Dette synet understøttes både av mors
lege og mors Psykiater. At mor I denne tiden, og også ved senere anledninger, har gjort
bruk av sitt gode sosiale nettverk og familie til hjelp og avlasting med barna må heller
sees på som en styrke enn svakhet. Mors raseriutbrudd og utagerende adferd ved noen
anledninger I forbindelse med bruddet synes å ha vært situasjonsbetinget og utslag av den
meget vanskelige relasjonen partene mellom heller enn et vedvarende personlighetstrekk
hos mor, noe som også mors faste lege og psykiater fastholder. Mor har et stort og godt
nettverk av venner og familie, både egen og samboers. Forholdet til samboer virker
seriøst og stabilt. Partene planlegger å gifte seg til neste år og ønsker å få barn sammen.
Dersom forholdet mot formodning skulle ta slutt er det den sakkyndiges oppfatning at
mor vil ha gode muligheter for fortsatt å ivareta barnas behov til tross for den krisen et
nytt samlivsbrudd vil representere for henne, ikke minst fordi hun har vist evne til
problemløsning I en samlivskrise før, at hun har mange som støtter henne og at hun også
har vist evne til å søke profesjonell hjelp om nødvendig.
Far mener at mor ringer for mye til det eldste barnet, og at dette gjør det eldste barnet
urolig. Den sakkyndige kan se at det lett kan oppfattes slik, og kan være enig med far i at
dette kan virke uheldig. Likevel har jeg gjennom mitt arbeide med saken dannet meg en
oppfatning om at dette i større grad forteller noe om mors reelle bekymring for det eldste
barnet enn at det er et utrykk for mors kontrollbehov. Heller enn å fremstå som
kontrollerende virker mor som en beskjeden og forsiktig person.
Som en konklusjon på del 1 av mandatet mener den sakkyndige at mor sin omsorgsevne
på kort og lang sikt er god.
Når man med kunnskap om mors adferd over en rekke år leser den sakkyndiges vurdering
av mors personlighet og omsorgsevne kan man virkelig forstå at det er mulig for en
narsissist/psykopat og manipulere sine omgivelser! Det er en forvrengt, ensidig klinisk
tankegang den sakkyndige representerer! For å få til en slik vurdering av en person der
det foreligger så omfattende materiale på det mtsatte av det den sakkyndige kommer frem
til, krever at man fjerner eller ser bort i fra dette materialet! En slik vurdering som her er
gitt kan bare gies når man har en forutinntatt hypotese som skal begrunnes. Det blir
som å plukke en potet på jordet, fjerne skallet og så påstå at poteter ikke har skall! Det er
en bevist fjerning og undertrykking av omfattende beskrivelser som skal til for å kunne
gi en slik beskrivelse som det den sakkyndige her gir! La oss se på en del av de falske og
direkte usanne ”vurderingene” den sakkyndige kommer med:
I sin tolkning av mor skriver den sakkyndige : ”I sin beskrivelse av det eldste barnet er
mor nyansert og reflektert.”! Her skal det dokumenteres hvorfor dette er faglig svindel:
Den sakkyndiges vurdering betyr at mor ser ulike nyanser i barnets adferd, at barnet kan
være glad og lei seg, at hun kan variere i humør og adferd og at barnet er et selvstendig

134
individ med egne meninger og følelser. At mor evner å reflektere over barnets adferd
tilkjennegir at mor evner å se og forstå den adferd barnet fremviser i relasjon til den
setting det skjer! Ikke noen slik adferd er beskrevet fra observasjoner av mor, over!
Den sakkyndige begrunner slike påståtte trekk ved mor på følgende måte : ”Hun gir
utrykk for bekymring for det eldste barnet sine symptomer med tilbaketrekning,
magesmerter og stort skolefravær det siste halve året”! Å fremsette en overdreven
bekymring, som ingen andre ser, er ikke det samme som å være reflektert med evn til å
se nyanser! Tvert imot beskriver det mer mors angst og depressive trekk enn nyanser og
refleksjonsevne! MMPI testen til mor bestrider en slik evne! Ikke i noen faglitteratur på
depresjon og angst problematikk finner vi at nyansering og refleksjonsevne er trekk
ved moderate depressive personer! Vurderinger er helt løsrevet fra observasjoner og
fakta i saken!
Som det over er vist synes den påståtte bekymring mer å reflektere mors projeksjon av
sin egen bekymring, adferd og depressive angst. Ingen andre observerte de påståtte
”symptomer” ved det eldste barnet med unntak i noen måneder vinteren 2001-2002.
Skolen fant mors stadige bekymringer underlig og hadde ikke sett dette hos barnet.
Faktisk er skolens beskrivelser av barnet positive utover våren 2002! Årsaken til at mor
gikk til sak påståes være barnas problemer, men da mor går til sak beskriver både
skolen og mor at barnets situasjon er bra! De problemer barnet hadde en kort periode
vinter 2001/2002 ble bedret etter at far grep inn! Den sakkyndige vurderer ikke noe
sted mors angst-projeksjon av egne trekk over på barna og far! Bekymringen rundt
et fravær mor selv er skyld i at ble høyt, fremstår som særdeles hyklerisk! Først tar hun
barnet ut av skolen uten å gi verken beskjed til far eller sende melding, vel vitende om at
det blir konflikt, og deretter ”bekymrer” mor seg for et stort fravær! Det kan ikke ble mer
hyklerisk enn det! Eller...?
Dette er en bevist konfliktdrivende adferd, der mor skaper problemer som hun så klandrer
far for! Dette kan se ut som hykleri! Dette er den typiske passive aggresjon som er
beskrevet rundt mors hypokondre adferd i årevis! Problemet er bare at den som hykler,
vet hva som egentlig er sant, det synes det ikke forelige noen beskrivelser av at mor vet!
Det er det alvorlige her. Mor synes virkelig tro at barna har problemer og at det hun gjør
skulle hjelpe barna! Hun synes ikke forstå at hun konstruerer problemer for barna! Når
man viser en slik hyklerisk adferd, uten å forstå at man hykler, da er vi inne i en meget
alvorlig psykopatologi!
Professor Tollak, B. Sirnes skriver i boken Ӂ sette de undertrykte fri РHvordan redusere
psykopatens makt!” (1976:45) at:

135
Mor fortsetter hun å fremsette de samme uriktige bekymringer selv etter at barnets
problem vinter 2001/2002 er bedret!! At de var bedret beskriver både skole og mor selv
(i prosesskriv)! Mor fortsetter å påstå at hun er bekymret, i en setting der hun vet
(selv beskriver) bekymringen er uberettiget, og hun vet at andre vet, at
bekymringen ikke stemmer, slik både far og skolen beskrev det. (Bare dager senere,
når hun stikker av med barna på sommerferie er alle bekymringer borte!)!
Ordet hykle kommer fra det greske ordet hypokrites, som betyr ”skuespiller”.
Derav det engelske ord ”hypocrites”. En som later som. Når man så kritiserer
andre, vel vitende om at kritikken ikke stemmer, så ”spiller” man. Å hykle består i
å benekte en tro eller adferd mens man samtidig har den samme tro eller adferd!
Eks: Om en etnisk norsk man kritiserer at etnisk norske menn gifter seg med
kvinner fra Thailand, samtidig som han selv er gift med en kvinne fra thailand, så
hykler han! For han vet han selv er gift med en Thailandsk kvinne!
Alvorligere blir det når man påstår å være bekymret, og ikke spiller, men faktisk
tror bekymringen er berettiget, når den ikke er det.
Virkelig psykopatologi blir det, når man bekymrer seg for andre, mens det man
egentlig er bekymret for er seg selv! Det er projeksjon av egen bekymring over på
andre! Da er man langt inne i hypokonderens virkelighet!
Interessant blir det slik det beskrives i Wikipedia på:
http://en.wikipedia.org/wiki/Hypocrisy
” In psychology, hypocritical behavior is closely related to the fundamental attribution
error: individuals are more likely to explain their own actions by their environment, yet
they attribute the actions of others to 'innate characteristics', thus leading towards
judging others while justifying ones' own actions.
Also, some people genuinely fail to recognize that they have character faults which
they condemn in others. This is called Psychological projection. This is Self-deception
rather than deliberate deception of other people. In other words, "Psychological
hypocrisy" is usually interpreted by psychological theorists to be an unconscious defense
mechanism rather than a conscious act of deception, as in the more classic connotation
of hypocrisy. People understand vices [negative trekk] which they are struggling to
overcome or have overcome in the past. Efforts to get other people to overcome such
vices may be sincere. There may be an element of hypocrisy as well if the actors do not
readily admit to themselves or to others how far they are or have been subject to these
vices.”
Interessant i en slik setting blir det da å se om mor har hypokondre trekk! Fremviser mor
en adferd der det foreligger bekymringer om egne problemer? Blir slike bekymringer
projisert over på andre, f.eks. barna??

La oss først se hva en hypokonder er: http://no.wikipedia.org/wiki/Hypokonder
136
“Hypokondri er en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke
har. Statens helsetilsyn sier blant annet følgende om sykdommen: «Det vesentlige
kjennetegnet er vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige og
fremadskridende somatiske lidelser».
Redselen varer i minst et halvt år, og medisinske undersøkelser virker ikke beroligende.
Man kan selv ha en anelse om at angsten er overdreven, men klarer likevel ikke å
kontrollere den. Angsten fører ofte til store problemer, både hjemme og på
arbeidsplassen.
Symptomer
Symptomene er de samme som ved annen angst. Hjertet dundrer, adrenalinet pumper,
magen kniper seg, det prikker i huden og brystet strammer seg til. Disse
angstsymptomene oppfattes gjerne som tegn på alvorlig fysisk sykdom.”
I brev til far skriver mor 8.1.1998, vedl.132 til stevning: ”Det er ikke noen hensikt for
meg å være negativ med vilje. Det er angsten som styrer meg!” Etter å ha beklaget sin
negativitet avslutter mor brevet med ”Jeg er glad i deg!” Dette dokument ville ikke den
sakkyndige se, men lå i de dokumentene den sakkyndige beskriver far hadde i sin perm i
sitt første møte med far!
På mors MMPI skår har mor en forhøyet verdi blant annet på skala 1. Hypokondriasis –
hypokondre trekk!
Faglitteraturen beskriver hypokondere slik:
Graham, J.R. (2006) MMPI-2 Assesing Personality and Psychopathology, s. 67-68
- De er gjerne egoistiske, egosentrerte og narsissistiske.
- Deres livsyn er pesimistisk, taperpreget og kynisk.
Havik, E. Odd (1993) klinisk bruk av MMPI-2, s.70-73
- Personer med høy skåre på skala 1 (Hs) (T-skår >70) er beskrevet som
misfornøyde, selvopptattte, selvsentrerte og krevende.
- har liten innsikt i eget følelsesliv.
- Ved alvorlige somatiske lidelser vil man derimot kunne finne en økning i
skala 2 (D). (Mor har en forhøyet skår på skala 2. Depresjonskalaen!)
Hataway, S.R. & al. (1989) MMPI-2, Manual for administrering og tolking, s.107
- Ekstrem selvsentrering og egoisme
- Bitter, kynisk, krevende
Havik, E. Odd (2003) MMPI-2 Kartlegging av psykopatologi og personlighet
- manglende sosiale ferdigheter, autoritetsavhengighet eller passiv-aggressive
trekk.
- De somatiske plagene kan brukes til å kontrollere andre og være en del av

det passiv aggressive mønster.
Greene, R.L. (2000) The MMPI-2, An interpretive manual, s.130-133
- manipulate or controll significant others in the environment
- pessimistic, sour on life, and evidencing lang-standing personal inadequacy and
ineffectualness.
- They are cynical, whiny, demanding of attention and generally negative and
pessimistic
137
Fra den sakkyndiges rapport i 2003 av mor, beskriver den sakkyndige at : ”Angsten
oppleves fysisk som sårhet i brystet.” Helt i tråd med en hypokondrisk skår mor har på
MMPI testen i 2002! Dette er også helt i tråd med det statens helsetilsyn beskriver over
som symptom med ”...brystet strammer seg til”!
Dette betyr I realiteten at de “bekymringer “ mor kommer med om barna, er projeksjoner
av hennes egen angst over på barna!
Når den sakkyndige så bruker denne ”bekymringsadferden” som ”bevis” på at mor er
”nyansert og reflektert” og liksom skulle evne se ”reelle” problemer ved barna går det
faglig fullstendig galt! Tvert imot er en slik stadig og kunstig bekymring for barna svært
skadelig for barna. Det minste barnets tydelige angstproblematikk i dag har opplagt en
årsak i mors hypokondre trekk! At det eldste barnet i dag er henvist til BUP synes også
ha sin årsak i den samme problematikk! Den sakkyndige tar ikke dette på alvor i det hele
tatt! Hun fremviser ingen kunnskap om dette! Det er ikke barnas beste, men mors beste
det fokuseres på, hvordan redusere mors angst og narsissistiske problematikk??
Det den sakkyndige virkelig burde bekymre seg over var at barna fremviste mange av de
samme symptomer, og særlig det yngste barnet!
I en slik faktisk virkelighet og med slike problemer er det den sakkyndige skriver at :
”I sin beskrivelse av det eldste barnet er mor nyansert og reflektert”!
Dette beviser at den sakkyndiges ”vurderinger” ikke har støtte veken i faglitteratur,
påståtte observasjoner av mor, påstander fra mor, påstander fra mors lege og
psykiater eller noen andre for den saks skyld! Det den sakkyndige ”konkluderer”
med er den sakkyndiges forutinntatte hypotese om at mor skal ha omsorgen for
barna! Dette er ikke noe annet enn faglig svindel! Den sakkyndige dokumenterer at
hun ikke har kunnskap om det hun tar seg betalt for å gjøre for domstolene! I
realitetene forleder den sakkyndige domstolene til et for barna tragisk utfall!
Når mor samtidig fremstiller en overdreven bekymring, mens det samtidig ikke finnes
en eneste beskrivelse av at hun gjorde noe for å avhjelpe barnet i dets påståtte problemer,
blir det ikke bare hyklerisk, det blir kynisk. Helt i tråd med Munchausen by Proxy
påfører mor barnet problemer og fremstiller seg deretter som bekymret for barnet og på

138
en overdreven måte ringer skolen annen hver dag og er ”bekymret”. Likeledes er det helt
i tråd med en kynisk adferd slik mors MMPI skår nettopp beskriver mor som! Det kan se
ut som om mor er reelt bekymret for barnet, men mor i realiteten mest opptatt av
omgivelsenes oppfatning av seg selv som en ”god mor”. Det totale fravær av beskrivelser
der mor faktisk gjør noe for å bedre barnets påståtte problemer er påfallende! Om mor
hadde vært nyansert hadde hun sett sitt eget manglende bidrag til barnets påståtte
problemer, om mor hadde vært reflektert hadde hun forstått barnets problemer med de
stadige samværskifter mor selv krevde på det tidspunktet! Mor ser ikke noe av dette i sin
iver etter å sverte far!
Barnet viste tilbaketrekning på skolen grunnet mors omfattende samværbyttinger. Hva
gjorde mor for å bedre denne tilbaketrekningen? Ingenting. Da blir det rimelig hyklerisk
å klandre andre for dette! Det var far som grep inn og stanset samvær byttingene, og bare
uker senere beskrev skolen at barnets fungerte bra igjen, noe også mor bekrefter i sine
prosesskriv. Det enste mor gjorde var å klandre far for å stanse sine omfattende samvær
byttinger! Også det helt i tråd med mors MMPI test og dens beskrivelser av trekk ved
mor!
Det er tydelig at den sakkyndige lar seg lure av mors påståtte bekymring. Men mor viser
ingen reell bekymring for barnet, hun er bekymret for hvordan omverdenen ser på mor
når barnet bor med far! Det fremstår som en nederlags følelse for mor! Det store
spriket mellom den enorme ”bekymring” og det totale fravær å hjelpe barnet,
avslører bekymringens reelle innhold. Mor er bekymret for sitt eget selvbilde når far
har omsorgen, hun tror, andre tror, hun er en dårlig mor! Ikke noe av dette vurderes av
den sakkyndige. Far beskrev for den sakkyndige mors kroniske bekymringer i samlivet
og etter, mors egne brev i samlivet beskriver hvordan hun selv opplever at angsten styrer
henne! Alt dette tok den sakkyndige ut av saken. Slikt blir det ikke barnas beste ut av!!
På samme måte fremstår den sakkyndiges beskrivelse av ”Hun utrykker at hun har vært
preget av konstant dårlig samvittighet I snart 3 år fordi hun ikke var sterk nok til å
sørge for å få med seg Det eldste barnet ved samlivsbruddet.” dette er helt i tråd med
den hypokondre adferd som beskrives over! ”Konstant dårlig samvittighet” har ingenting
med barnas problemer å gjøre, men desto mer med mors problemer å gjøre! Mors
bekymringer og dårlige samvittighet har ingenting med reelle problemer for barna å
gjøre. Dette evner den sakkyndige verken se eller forstå!
Her ligger svaret opp i dagen for mors påståtte store bekymring. Mor hadde dårlig
samvittighet, og det handler om skam for ikke å fremvise det falske selvbildet som er så
typisk for mor. Dette er selvfølgelig knyttet opp mot mors hypokondre adferd!
Skammen følger av krenkelsen det er å få spørsmål om hvorfor det eldste barnet ikke bor
med mor!
På mange måter er det beskrivelser fra flere ulike psykologiske perspektiver man
her ser komme til syne gjennom bruk av ulike begrep. Mens begrepet hypokonder
bygger p en biologisk perspektiv bygger begreper som skam og skyld på mer

psykodynamiske perspektiver. I sum snakker man om mange av de samme emner,
men med hjelp av andre begreper!
139
Paradokset og det avslørende er at mor i samlivet beskriver far som en meget god far,
noe MMPi skåren for far bekrefter, og går langt i å få far tilbake etter separasjonen, noe
som skulle tilsi at det ikke burde være noen grunn til å ha ”dårlig samvittighet” for at
barnet bodde med far! Tvert imot hadde barnet det godt hos far. Det viser barnets
reaksjon etter at det ble flyttet! Det mor bekymrer seg over er hva venninner og
”nettverk” synes om mor fordi barnet bor med far! Samvittigheten er med andre ord ikke
knytte til problemer hos barnet, men hos mor! Det er ikke samvittigheten mor sliter med,
det er det falske selvbildet, sin misunnelse og sitt hat! Egentlig sliter mor meg ikke å få
bekreftet sitt eget grandiose selvbilde, det falske selvets utrykk! Det er noe ganske annet!
Den sakkyndige synes ikke se dette i det hele tatt!
Videre ligger det en beskrivelse fra mor om at det skulle være en selvfølge at barnet ble
med mor etter separasjonen! Hva bygger en slik selvfølge på? Det er her mors grandiose
selvbilde kommer inn. Vi ser det tydelig beskrevet i hennes egne prosesskriv, der hun
selv beskriver seg som en bedre omsorgsperson enn de fleste! Det skjer i en situasjon der
hun overhodet ikke evner fungere i sosiale settinger som arbeid, skole ol. Hennes skår på
MMPi testen underbyger den samme kyniske, manipulative, hysteriske, narsissistiske
personlighet! Den sakkyndige ser ikke det som er fundamentalt galt i hele settingen og
som MMPI testen så tydelig beskriver, nemlig mors rigide narsissistiske
personlighetsfungering. Når mor fremviser en bekymring om at hun ikke fikk med seg
barna, handler det igjen om mors hypokondre trekk mer enn noe faktiske problemer for
barna! Alle disse ”vurderinger” fra den sakkyndige henger sammen med mors ege
problematikk!
Vi ser videre hvordan den sakkyndige ensidig legger mors udokumenterte påstander til
grunn når hun skriver ”Mor synes å ha hatt et ideal om at forelderkonflikten ikke skulle
gå ut over barna i unødig grad, og dette var grunnen til at hun inngikk forlik med far
etter å ha vunnet i byretten, ”jeg orker ikke tanken på ett år til med krig og ufred”
(tiden det ville ta før ankesaken kom opp).”! Mors ”ideal” om at konflikten ikke skulle
gå ut over barna kommer i et merkelig lys når vi ser at barnas problemer faktisk kommer
som en direkte følge av at mor skaper konfrontasjoner, rettssaker og problemer for
barna. Mor påstår hun ikke ”orket krig og ufred”, men er selv den som starter begge de
første rettssaker, og som nekter å komme til fars utallige møter for å løse konflikten!
Igjen kan dette relateres direkte til mors hypokondre, narsissistiske adferd! Det legges
frem en forståelse der ”mor trodde” det skulle blir fred i saken, mens det er mor selv som
starter rettssaker! En slik tolkning av mor fremstår som særdeles naiv og fjern fra en
faglig virkelighet! Igjen svikter den sakkyndige fullstendig i sin ”vurdering”!
Den sakkyndige skriver selv at ” Den sakkyndige vurderer denne disposisjonen fra mors
side som et utslag av naivitet og ønsketenkning etter at det hun til da hadde erfart av
samarbeidsproblemer, og kan si noe om hennes problemer knyttet til å motstå press fra
far sin side.”! Helt uten kunnskap om den underliggende psykopatologi mor fremviser og
som MMPI testen bekrefter, tolker den sakkyndige mors adferd som en ufaglært

140
”mannen i gata” ville gjort det! Det var ikke mors ” ideal om at forelderkonflikten ikke
skulle gå ut over barna i unødig grad” som lå bak mors neste rettssak! Tvert imot var
det mors egen svake helse som lå bak! Det dokumenterer mor selv når hun bare dager
senere reiser 4 uker på et psykiatrisk hvilehjem fordi hun var så sliten! Igjen er det mors
egosentrisk adferd som kommer til syne, helt i tråd med mors MMPI skåre!
Mors eget bidrag er usynlig for mor (og den sakkyndige) noe som i seg selv viser at mor
verken er nyansert eller reflektert! Det mangler totalt empati både for barna og far! Mors
fokus er på sine egne hypokondre plager. Det er ok å kritisere far, men en kritikk må
bygge på dokumenterte fakta og ikke løse påstander, øvrig dokumentasjon i saken
fullstendig knuser! Når mor så legger et slikt ”ideal” til grunn for at hun inngikk
kompromiss ser den sakkyndige fullstendig bort i fra andre årsaker som er langt mer
sannsynlige. Mens far kritiseres for ikke å se at det kan være flere årsaker til problemer,
er det alltid bare en årsak til mors påståtte problemer, nemlig far! I tråd med det over
brkrevne begår mor den fundamentale attribusjonsfeil! Far ville avsløre mors løgner, og
det var en større trussel mot hennes grandiose selvbilde enn det påståtte ”idealet”!
Hadde mor hatt et slikt ”ideal” ville hun gjort noe for å avhjelpe barnas problemer, men
det finnes ikke en eneste beskrivelse av at mor avhjelper barna! Ikke noen sted vises det
til tiltak fra mor som skal hjelpe barna i deres situasjon. Det eneste som beskrives om og
av mor når det eldste barnet fremviser problemer vinteren 2001/2002 er anklager mot
far som stopper de stadige byttinger av samværene! Det eneste mor er bekymret for er
sitt eget selvbilde og samværregnskap, mens far er den som faktisk får barnet ut av
problemet barnet selv opplever og som mor skapte med stadige samværbyttinger!! Det er
far som viser evne til refleksjon og er nyansert når han spør barnet hva problemet var,
og barnet er klar: ”Jeg vet aldri når jeg skal til mamma”! Det var mors stadige byttinger
av samvær som skapte problemer for barnet i en ellers ny situasjon der det var mye nytt å
forholde seg til. Ikke noe av dette er problematisert av den sakkyndige.
Den sakkyndige fortsetter med sin enkle forståelse når hun skriver ”Den sakkyndige
vurderer denne disposisjonen fra mors side som et utslag av naivitet og ønsketenkning
etter at det hun til da hadde erfart av samarbeidsproblemer, og kan si noe om hennes
problemer knyttet til å motstå press fra far sin side”! Den sakkyndiges vurdering her er
fullstendig gal! Det var ikke mors naivitet som lå bak, men mors hypokondre
problematikk! Angsten for ikke strekke til som mor, gjennom det omgivelsene ville se,
var underliggende årsak og ikke noen ønsketenkning fra mor! Det eneste naive i denne
settingen er den sakkyndiges vurderinger av mor. De er opplagt så fokusert på en
forutinntatt hypotese om mors fortreffelighet at helt elementære psykologiske prosesser
fullstendig blir oversett! Her bidrar antagelig faglig svikt også til at vurderingene svikter!
Det legges til grunn at det var samarbeidsproblemer, men det vurderes ikke noen steder
hva disse faktisk besto i! Dokumentene er klinkende klare på at far i alle årene etter
separasjonen prøvde å få til et samarbeid, mens det er like godt dokumentert at mor
nektet både samtale, besvare brev og snakke på telefon om problemene! Far samarbeidet
ved å hente og bringe barna når dette var mors ansvar, far samarbeidet ved å hjelpe mor

økonomisk det første året, far samarbeidet ved samværtransport og ellers! Ikke noe av
dette er vurdert av den sakkyndige!
141
For mor var det ingen problemer, hun, hadde ansvar for å løse. Alle andre hadde skylden
for alle problemer! Dette er helt i tråd med mors projeksjon av sine egen problemer over
på andre! Igjen, dette er ikke en verken nyansert eller reflektert adferd fra mor. Det er en
rigid, fastlåst og ureflektert adferd dokumentene i saken beskriver og som mors MMPI
test så godt beskriver!! Det går ikke an å løse et problem når den ene part aldri
kommer til samtale. Det er for lengst dokumentert at far hjalp mor både praktisk og
økonomisk etter separasjonen. Dette er ikke beskrevet eller vurdert noe sted av den
sakkyndige!
For nærmest å unnskylde mors sviktende evner skriver den sakkyndige ” På den andre
siden har den sakkyndige erfart med hvilken tyngde og intensitet far argumenterer
ensidig og unyansert for sine synspunkter, og hans negative beskrivelse av mor som
omsorgperson. På dette grunnlaget blir mors handlemåte mer forståelig”! Det kan godt
oppfattes som at far argumenterer ensidig og med tungde for sine synspunkter, men det
gjelder i høyeste grad også mor! Det er ikke beskrevet noe sted hvor mor evner ta fars
perspektiv. En slik ensidig kritikk av far fremstår dermed som lite konstruktiv i en slik
rapport. Det blir mer et bevis for den ensidighet og de ulike metoder partene vurderes
under. Igjen klandres far for ”ensidig” å gi mor ansvaret for konflikten, men når
mor både selv og gjennom sine leger og psykiatere ensidig gir far ansvaret, og da i
strid med sine egen beskrivelser, da blir det et bevis på manglende faglig integritet
når den sakkyndige så ensidig klandrer far! Det er ikke beskrevet et eneste sted
verken i rapporten eller i mors dokumenter at hun tar ansvar for å delta i konflikten!
Hvordan er det mulig å ensidig kritisere far for noe mor selv er en eksponent for? Det
kan bare skje i en forutinntatt fokusering på saken. dette er ikke faglig holdbart!
Hva mener den sakkyndige med at far argumenterer unyansert? Fars fremlagte
dokumenter, som den sakkyndige ikke tar med, viser tvert imot at det far gjør er å
forsvare seg mot mors unyanserte påstander, ved å legge frem mors egne dokumenter!
Dette nekter den sakkyndige å vurdere! Det er unyansert det! Faktisk beskrives dette
som ”.....dårlig gjort av far”! En får inntrykk av at den sakkyndige fullstendig nekter å
forholde seg til noe som helst som kan rokke ved en forutinntatt avgjørelse der barna
skal til mor!
Når den sakkyndige så påstår at ” På dette grunnlaget blir mors handlemåte mer
forståelig” viser det med all tydelighet at den sakkyndige er langt utenfor en faglig
begrunnelse! At far beskrives som flink til å argumentere for sine påstander, brukes mot
far! Det betyr at mor er et ”offer” fordi hun ikke er så flink til å argumentere! Men dette
er faktisk helt i tråd med hva mors MMPI test beskriver av at mor er mer tilbakeholden
og har problemer i sosiale sammenhenger! I alle andre settinger er en slik evne til å
argumentere en positiv evne! Det tegnes et bilde av mor som et ”offer”! Stakkars hun
klarer ikke argumentere for sitt syn! Et slikt syn er helt i tråd med en klinisk tankegang ,
som ikke har noe å gjøre i en sakkyndig utredning! Fagfolk advarer nettopp mot å blande
en klinisk tankegang i sakkyndige rapporter!

Et eksempel er følgende tekst fra professor Dawes (1994,s.5) noe det være grunn til se
nærmere på:
142
Den sier noe om at vurderinger av hva som er til barnas beste i fremtid ikke bør bygge på
observasjoner men på standardiserte tester slik f.eks. MMPI testen er. Dette bryter også
med en terapeutisk, klinisk tankegang.
Fagfolk beskriver dette en rekke steder slik Psykiater Odd Hellesøy beskriver sin rolle
som sakkyndig (Vallasaken) i dagbladet 23.1.2008:
“- Dette har å gjøre med rollen vi hadde. Vi var ikke leger, vi opptrådte ikke i den rollen.
Hun var ikke vår pasient, vi undersøkte henne ikke klinisk, vi skrev ikke journaler eller
legeerklæring og vi har ikke utført noe som kan ses som behandling, sier han…Hellesøy
sammenligner vurderingen han gjorde på samme måte som han foretar vurderinger i
retten”.
Det kan også være grunn til å se på ”Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven
og barnevernloven” utgitt av Barne og Familiedepartementet, 1998 der det på side 12
står:
Slik det er dokumentert over bryter den sakkyndige klart med slike forutsetninger! Man
forventer at en sakkyndig skal kunne det faget de påstår seg kunne og som de tar betalt
for! Noe annet bryter mer de forventninger man har til sakkyndige i rettslige
sammenhenger!
Igjen underbygges den sympati den sakkyndige har for mor og dermed snakker vi ikke
om fag men om et subjektivt partsinnlegg til fordel for mor! Det finnes ikke en eneste
kildekritisk kommentar om mors udokumenterte påstander! Det er umulig å vurdere
om mors påstander, som den sakkyndige legger til grunn som fakta, faktisk er sanne! At
far så faktisk ved hjelp av mors egne dokumenter og sunn fornuft og logikk beviser at
mor lyver gjør det hele bare verre for den sakkyndige!

143
Måten den sakkyndige oppfater mor, viser at hun er inne i en tunnel, der veggene består
av mors udokumenterte påstander og der tunnel synet er påtagende! Det er ikke faglig
holdbart!
Det blir et paradoks at det beskrives at far argumenterer med tyngde og intensitet, mens
fars argumenter utelates i saken! Problemet her er at fars argumenter avslører mors
usanne påstander og mors psykopatologi og dermed forsøkes fjernes, latterliggjøres med
”gåseøyne” eller bortforklares! Den sakkyndige viser her at fars argumenter har
både tyngde (troverdighet) og at de er intensive (mange). Allikevel blir de utelatt!
Hvor er fars beskrivelser i den ringpermen den sakkyndige beskriver far har vist
den sakkyndige??
Når det å argumentere ensidig og unyansert er galt, hva sier ikke det da om den
sakkyndiges rapport, der argumentasjon er ensidig i favør av mor, og ikke minst om
mors argumenatsjon som ensidig er klandrende for far!! Det skjer ingen vurdering
av partene, det beskrives en ensidig argumentasjon til fordel for mor!
Videre beskriver den sakkyndige ” Også i sin beskrivelse og omgang med det yngste
barnet viser mor evne til å ta barnets perspektiv. Både de materielle og følelsesmessige
behovene blir ivaretatt på en god måte. Den sakkyndige har ingenting og bemerke når
det gjelder mors omsorg for det yngste barnet"! Igjen kommer det beskrivelser som det
ikke finnes noe dokumentasjon for. Hvor er det beskrevet at mor tar seg av det yngste
barnets følelsesmessige behov? Hvordan kan en person så fokusert på sine egne
hypokondre trekk som beskrevet over evne å fokusere på barna i det hele tatt!
Broberg & al.(2006:61) ”Klinisk barnepsykologi” beskriver dette slik:
Det er videre et klart faglig faktum at en deprimert og angstfull person har betydelig
redusert evne til å både se og gjøre noe med et barns emosjonelle problemer. Også
psykolog Furevik, den sakkyndige i 2003 beskriver dette slik ” Når en person lider av
mer alvorlig depresjon, er en av de negative sidene at den deprimerte blir lite
responderende ovenfor andres henvendelser og behov, og lite tilgjengelig for
omgivelsene.” Da blir det helt galt å påstå eller ”vurdere” at ”mor evne til å ta barnets
perspektiv”! Det er nettopp problematikken depressive mødre med barn har, at de ikke
evner gi barna den emosjonelle støtte barnet er helt avhengig av! Dette blir ikke
vurdert noe sted! AT det materielle, det ytre synes bli godt ivaretatt ligger
nærmest som en selvfølge slik vi ser mors narsissistiske adferd avtegne seg.
Problemet er det store avviket til emosjoner. Dette er meget skadelig for barna.

144
At barna har tatt skade ser vi blant annet av det minste barnets adferd i dag! I dag
fremviser det yngste barnet tydelige trekk av et usikkert barn. Et barn som savner noen
som bryr seg, et barn som gjennom tegninger uten ansikt og hender og adferd viser et
utrygt barn. Faglitteraturen beskriver dette slik : "Avoidant children at 6 tend to draw
figures with blank faces and no hands, suggesting a lack of responsiveness and
holding in their lives" Holmes (1993:111)”! Her er et bilde fra det yngste barnet når det
er 7 år: ]
Det foreligger beskrivelser av hvordan mor lot det minste barnet ligge alene hjemme bare
måneder gammelt for å gå ut å handle! Barnet ble stadig i tidlig spedbarnsalder etterlatt
hos annen familie og venninner! Det minste barnet er i likhet med det eldste bare dukker
for mors narsissistiske behov! Barna beskriver seg selv i dag nettopp som dukker for
mors behov! Barnet har verdi etter hvor mye skryt mor får som følge av barnet! Å
overse alle de beskrivelser som foreligger om problemer rundt det minste barnet og så
påstå at det ikke er noe å bemerke til mors omsorg, er en total ansvarsfraskrivelse av
dimensjoner! Her er hvordan det eldste barnet selv beskriver seg i et av de brev hun
smugler ut til far januar 2008 (hun nektes all normal kontakt med sin far i dag):

145
Den sakkyndiges påstander om at ”Den sakkyndige har tatt fars uttalelser om mors
psykiske helse på alvor og derfor vært nøye med å innhente komparentopplysninger på
dette punktet”, fremstår som en gedigen bekreftelse på den manglende kunnskap som
fremvises. Å legge til grunn hva to leger påstår mor har sagt, handler ikke om
faglige vurderinger, men om subjektive partsinnlegg. Som beskrevet over fremstår
disse komparentene bare som mors talerør. De gir bare marginale medisinske
faglige beskrivelser! Resten er en direkte videreføring av mors udokumenterte
påstander. Den sakkyndige evner ikke se innholdet i komparenters påstander slik det er
beskrevet i detalj over. Påstanden om at fars bekymringer er tatt på alvor er å betrakte
som en ren løgn, for fars bekymringer er tatt ut av rapporten!
Påstanden fra den sakkyndige om at ” Mor har en moderat depressiv lidelse som hun
lever godt med så lenge hun bruker medisiner og lever under trygge rammer, som hun
gjør nå” underbygger at så lenge mor tar sine medisiner og har et nettverk rundt seg,
fungere hun noenlunde! Problemet med en slik vurdering er jo at dette er en klinisk
vurdering! Hvordan man skal bedre mors livskvalitet er helt uinteressant i en
sakkyndige vurdering der mandatet er hvem av to foreldre som er best egnet som
omsorgsperson! Den sakkyndige bruker sin påståtte kunnskap om personlighet i en
klinisk vurdering og ikke som en sakkyndige vurdering! Det er betydelige forskjeller på
disse typer vurderinger! Når det svikter så totalt som i denne rapporten, blir resultatet
heller ikke noen faglig beskrivelse, men et klinisk forsvar for hvordan mors livskvalitet
skal bedres! Det er ikke den sakkyndiges mandat! Således er mandatet ikke besvart!

146
Dette bekrefter at det rapporten skal underbygge at mor kan klare det, ikke hvem som
er best egnet som omsorgsperson. At mor kan klare omsorgen er helt uinteressant,
for mandatet handler om hvem som kan klare den best! Rapporten beskriver ikke
hvem som er best egnet, men at mor med et batteri av piller og et stort nettverk kan
klare omsorgen! Det var ikke spørsmålet i mandatet, og det er derfor ikke besvart!
Påstanden om at ” Verken hennes primærlege I 9 år (siden 1993) eller hennes psykiater i
1/2 år, kort tid etter samlivsbruddet, da mor virkelig hadde det vanskelig, er i tvil om
mors gode omsorgsevne for sine barn. Den sakkyndige har ikke funnet noe I løpet av sitt
arbeid med saken som sår tvil om dette” er også en usann påstand, for fars beskrivelser
og mors egne brev sår i høyeste grad tvil om en slik vurdering! Dette viser at fars
beskrivelser ikke er vurdert eller tatt for å være usanne! De beskrivelser som er gjort i
denne analysen her viser det samme! At også mors primærlege/psykiater gir en klinisk
vurdering er også helt irrelevant for mandatet, for det handler om en sakkyndige
vurdering! De kan ikke si noe som helst objektivt om mors omsorgsevne, for de har aldri
omservert mors omsorg for barna!
Påstanden om at ” Mor viser evne til empati og innlevelse i barnas situasjon og er var i
forhold til deres behov, både når det gjelder de fysiske og materielle behovene og de
følelsesmessige” er ikke belagt med fakta eller understøttende premisser i det hele
tatt! Tvert imot foreligger det omfatende beskrivelse av det motsatte. Mors kyniske og
rigide adferd er omfattende beskrevet! Den sakkyndiges beskrivelser synes mer
reflektere ønsketenkning enn sakens realiteter! Faktisk synes den sakkyndige missforstå
mors over beskrevne hypokondre adferd, med empati og evne til innlevelse. Dette må
tilskrives de snevre kognitive skjemaer den sakkyndige fremviser i denne saken! Det er
ikke empati og innlevelse og stikke av med barna til utlandet en uke før avtalt ferie i
2001, det er heller ikke tegn på slike trekk å holde barna borte slik at de ike fikk noen
sommerferie i det hele tatt i 2002! Det foreligger omfattende beskrivelser både før og
etter 2002 om mors manglende empati for barna! Den sakkyndiges ønsketenkning og
forutinntatte hypoteser gjør henne blind for å vurdere adferd som annet enn det som
passer inn i den forutinntatte hypotese om at barna skal til mor! Mors egen MMPI test
dokumenterer hennes manglende empati!
Påstanden om at ” Hun har gjennom sitt forlik med far vist at hun gav avkall på å stå på
sitt fordi hun trodde ”fred og ro” ville være best for barna.” bygger ensidig på mors
påstand for å inngå kompromiss. Det blir ikke noe sted vurdert andre årsaker til at mor
inngikk kompromiss! Den sakkyndige synes velge den årsak som passer ned en
forutinntatt hypotese! Paradokset er jo at kort tid etter at mor inngår kompromiss starter
hun en ny rettssak. Det underbyger at kompromisset hadde andre årsaker enn barnas
beste! Mor gav ikke avkall på å stå på sitt, rettsaken som fulgte viste dette godt! Når
kompromisset ikke ble slik mor ville ha det, står hun nettopp på sitt og går til ny sak!
Mor går faktisk gjentatte ganger til rettssak nettopp for å stå på sitt! Det gjaldt også
første rettssak mor starter! Mors sabotering av samarbeid er nettopp på bakgrunn av
at hun skal ha viljen sin 100%! Hadde mor trodd på fred og ro hadde hun ikke gått til
en ny rettssak kort tid etter! Da hadde hun kommet til samtale og samarbeidet!

147
Mens den sakkyndige påstår at ”Selv om den sakkyndige oppfatter dette som en naiv
handling var den likevel gjort i beste mening; den representerer et forsøk på å sette
barnas behov foran sine egne”, finnes det ikke en eneste beskrivelse av at mors
handlinger er gjort ut i fra at barnas behov kommer først! Alle mors beskrivelser både
til den sakkyndige og sine leger er anklager mot far. Det fines ikke en eneste reell
bekymring rundt barna! Bekymringer fremsettes ikke for barnas skyld, men for å
ramme far og for å lette mors psykiske trykk slik vi ser mors hypokonderadferd som
beskrevet over! Dagen etter at barna ble flytte til mor hadde de plutselig ingen av de
påståtte problemer! Hvor sannsynlig er det at så alvorlige problemer mor påstår
forsvinner over natten? Det som skjedde over natten er at mors hypokondre
projeksjoner ikke lenger rettes mot barna, for nå bor barna hos mor! Når rettes
isteden mors projeksjoner ensidig mot far! Ansvar for sin egen adferd kan hun pr.
def. ikke rette mot seg selv, da sprekker bildet av den grandiose mor!
Den sakkyndige bindes opp i et forsvar av mors disposisjoner der hun vikler seg inni en
fullstendig ensidig forståelse av den kompliserte dynamikk i denne saken. Alle andre
årsaker eller forståelser utelates. Det skjer ingen diskusjon, det blir bare fastslått at mors
påstander er riktige, selv om de strider mot mors egne dokumenter og mot MMPI testens
resultat og mot alle de omfattende beskrivelser far gir! Det må jo gå galt!
Beskrivelsen av ” At mor også var sliten og ikke orket å stå I konflikten lenger står ikke,
slik den sakkyndige ser det, I motsetning til tanken om å ivareta barnas behov” bygger
opp under nettopp en slik ensidig forståelse! Mor var sliten av sin egen rettssak! Det
finnes ikke en eneste dokumentert beskrivelse fra mor om at det er barna som kommer
før hennes egne behov over. Det ser vi rett etter rettssaken i 2002, der mor etterlater
barna hos sin samboer og reiser 4 uker på et psykiatrisk hvilehjem! Det er ikke den
”psykisk sterke mor” som hennes leger påstår hun virkeligheten viser oss! Tvert imot er
det den angstfylte deprimerte narsissistiske personlighetsfungering vi ser i full blomst!
Da blir det et paradoks å komme med slike beskrivelser. En får inntrykk av at det
foreligger en slags forutinntatt beskrivelse som nærmest tilpasses denne saken, der mor
skal ha barna! At mor forlot barna i en måned rett etter at saken var over for å pleie
seg selv viser med all tydelighet at mor tenker på seg selv og ikke barna først!
Det blir et paradoks at den sakkyndige ikke finner noe som helst negativt ved mors
disposisjoner eller fungering! Det er nesten så beskrivelsene beskriver en fantasi mer
enn et virkelighet! Det skjer igjen ingen vurdering av mors evner, man fastslår bare at
de er bra. Dette til tross for at det foreligger omfattende dokumentasjoner på det
motsatte, også fra mor selv, og ikke minst fra hennes leger!!
Den sakkyndige påstår videre ” Mor gir i dag selv utrykk for at hun har vært naiv som
har inngått forlik med far, men at hun nå har innsett at hun må gjennomføre saken for å
få omsorgen for det eldste barnet, hele tiden med fokus på det eldste barnet sitt behov,
fordi hun er bekymret for henne, ikke primært for å ramme far”! Den sakkyndiges måte å
vurdere på er opplagt til for å underbygge et forutinntatt standpunkt. Når hun stresser
”hele tiden med fokus på det eldste barnet sitt behov ” blir dette meget synlig! Det
foreligger ingen beskrivelser av at mor har vært eller opptrådt naivt! Derimot foreligger

148
det en rekke beskrivelser av mors hykleriske, hypokondriske og manipulative adferd. Det
er MMPI testen en dokumentasjon av. Det er ikke beskrevet et eneste sted at mors fokus
har vært på det eldste barnet! Tvert imot er alle mors egne beskrivelser fokusert på henne
selv!
Det foreligger f.eks. ikke en eneste beskrivelse der mor gjør noe for å bedre barnets
situasjon, eller ta initiativ til å snakke med far om barnets problemer. Tvert imot nekter
mor enhver rasjonell kontakt med far og nekter og besvare hans brev om bekymringer
vedrørende barna. Det er ikke en naiv , bekymret mor vi her har med å gjøre, det er
en kynisk sytende og beregnende mor helt i tråd med MMPI testens resultater! Den
sakkyndige blir et offer for sin egen naivitet! Å påstå at mor har fokus på barnet når det
ikke finnes en eneste slik beskrivelse blir naivt! Mors påståtte naivitet, forveksles med
anger over å ha inngått en avtale der hun faktisk måte inngå kompromiss og ikke fikk
viljen sin fullt ut. Det er da også godt dokumentert at mor aldri har klart å delta i noe
samarbeid med far! Likeledes er den sakkyndiges oppfattelse av at mor er ”bekymret”
ikke en bekymring rettet mot barna men mot mors eget falske selvbilde slik det godt er
dokumentert over. Hadde mor vært genuint bekymret for barna ville det vært
beskrivelser av at hun faktisk gjorde noe for å bedre de påståtte problemer for
barna. Det finnes ingen slike beskrivelser. Helt i tråd med MMPI testens skår for mor,
brukes barna i en kynisk manipulasjon av omgivelsene for å redusere mors egne negative
driftsimpulser!
Videre påstår den sakkyndige (det er påstander for det skjer ingen vurdering, det blir bare
fastslått at slik er det). ”Mor og hennes samboer har søkt råd ved
familierådgivningskontoret om hvordan de skal takle den vanskelige situasjonen for det
eldste barnet. Også tidligere har mor vist at hun har vært i stand til å søke råd og
behandling når hun har hatt problemer av noe slag. Dette vitner om en grad av
selverkjennelse som tyder på psykisk modenhet.”
Det påståes at mor søker råd for den vanskelige situasjonen, men det finnes det bare en
beskrivelse av at hun har gjort og det var da hun ville ha med deg et sykt barn til
Hardanger, mens barnet ville være hos far. Dette ville verken barnet eller far, hvorpå mor
må søke ”hjelp”! Det den sakkyndige ikke vurderer er hvorfor mor må ha hjelp til det de
fleste foreldre klarer å håndtere selv! Den gang som så ofte ellers er det ikke barnets
”vanskelige” situasjon, men mors vanskelige situasjon mor trenger ”hjelp” til! Disse
projeksjoner fra mor over på barnet verken ser eller vurderer den sakkyndige noe sted!
Påstanden om at mor har vist evne til tidligere å søke råd hva gjelder barna er det ikke
noen dokumentasjon på! At mor har fått hjelp til sine depressive plager er ikke
ensbetydende med at mor viser selvinnsikt, men snarere at hun presses til slik hjelp
fordi omgivelsene reagere negativt på hennes adferd. Da mor ”søkte råd” under
graviditeten var dette like mye et utslag av at far stilte spørsmål ved om det var bra for
henne som gravid å ta de sterke medisiner hun faktisk tar! Likeledes var frykten for nok
en abort medvirkende, og da i første rekke frykten for ikke å vise at hun evnet å føde et
velskapt barn. Altså igjen en angst med bakgrunn i mors selvbilde! Ikke noe av dette er
vurdert av den sakkyndige!

149
En slik adferd hos mor behøver slett ikke være et tegn på verken selverkjennelse eller
modenhet. Tvert imot er mors samlede adferd, en umoden, selvopptatt adferd, helt i tråd
med mors hypokondre problematikk! MMPI testen for mor underbyger ikke en slik
”moden” fungering, men tvert imot en stikk motsatt ”umoden” fungering! Mors adferd
dokumenteres som rigid og barnslig. Hvordan den sakkyndige får dette til å bli et tegn på
modenhet, bygger mer på en naiv ønsketenkning enn på faktiske observasjoner! Det
finnes således heller ikke noen beskrivelser som entydig underbygger at mor fremviser
noen form for selverkjennelse. Det innebærer en evne til å beskrive seg selv slik hun
faktisk viser gjennom sin adferd. Er det noe som ikke henger sammen, så er det mors
adferd og hvordan hun beskriver seg selv. Det grandiose bildet som fremkommer i
mors beskrivelser finner vi ikke igjen i hennes adferd. Mens hun påstår både gå på skole
og arbeide, evner hun ingen av delene! Mens hun påstår både til sin lege og mor å ha tatt
mer utdannelse har hun ikke gjort noen av delene! Mens hun påstår seg se barnas behov
til enhver tid, viser faktabeskrivelser når barna får problemer at mor ikke ser barna i det
hele tatt men straks løper eller ringer (påsken 2002) etter hjelp!!!
Det blir direkte latterlig når den sakkyndige så skriver videre at ”I stedet for å skyve
ansvaret ensidig over på andre i nåtid og fortid har hun søkt hjelp og forsøkt å finne ut
hva hun kan gjøre for å lette situasjonen.”!
Hele beskrivelsen fra observasjonen av mor over er en eneste lang påstand om at
far har skyld i alt det gale i mors liv. Dette er faktisk en ekstrem
ansvarsfraskrivelse!
Vi ser det samme i både mors lege og psykiaters beskrivelser, som stammer fra mors
påstander, og som ensidig legger alt ansvar på far! Legen påstår til og med at far er
psykopat, for det har mor sagt, slik vi ser det beskrevet i vedl.151-152! Det blir helt
tydelig at den sakkyndiges påstander om mor ikke har noe belegg verken i premissene
over eller i øvrige saksdokumenter! Hvor kommer da slike påstander fra? Det kan bare
komme fra en forutinntatt holdning om at mor skal ha omsorgen!
Videre fremstår påstanden om at mor skal ha søkt hjelp for å lette situasjonen som
svært merkelig all den tid de premissene som er beskrevet over klart viser at mor
faktisk i betydelig grad bidrar til at situasjonen blir vanskelig. Å ta barna ut av
skolen, nekte å samarbeide og den avvikende adferden som foreligger i dokumentene
(som den sakkyndige utelater) viser alle at det ikke er grunnlag for slike ”vurderinger”!
Den sakkyndige kommer med påstander hun ikke har grunnlag for, og trekker
slutninger det ikke er dekning for. Det underbygger manglende faglig forståelse og
kunnskap om denne typen problematikk! Å påstå at mor skulle søke hjelp for den
vanskelig situasjonen når det er godt dokumentert at hun nekter å snakke med far
for å løse situasjonen viser det paradoks som oppstår når den sakkyndige kommer
med slike usakelige påstander som her fremsettes!
Vurderingene som gjøres har ingen støtte i de premisser som over er beskrevet. Det
viser at det er andre forhold som ligger bak de vurderinger som gjøres, nemlig en
forutinntatt holdning.

150
Den sakkyndige gjør den store feilen å bare se på fars reaksjon på mors provokasjoner
i ettertid. En skal være rimelig avstumpet for ikke å reagere på en hypokondrisk
narsissistisk provokativ adferd slik mor stedig setter i gang!
Interessant er det å se hvordan mors udokumenterte påstander ukritisk blir lagt til grunn
ved vurderinger, mens når far dokumenterer mors avvikende adferd beskrives dette som
”Det har blitt hevdet fra far sin side at mor er ustabil, og at hun bare fungerer som
omsorgsperson så lenge hun har et støtteapparat rundt seg. Slik jeg ser det har
historien vist noe annet”! Fars beskrivelser blir problematisert, ved at det er noe som
”hevdes”, mens det ikke noe sted finnes noen slik beskrivelse av mors udokumenterte
påstander!
At den sakkyndige ser helt bort i fra de beskrivelser og dokumenter far legger frem ser vi
tydelig i den sakkyndigs beskrivelser når hun skriver ”Mor har fungert som
omsorgsperson selv om hun har hatt det vanskelig, spesielt i den første tiden etter
bruddet med far”! At dette strider mot de beskrivelser far dokumenterer fra mor i den
tiden er helt klart. Politiet ville kunne bekrefte hvordan de måtte rykke ut å fjerne mor
når hun gikk fullstendig berserk! Det vitner ikke om god fungering!
Like klart er det at mors adferd i tiden etter separasjonen klart viser en person helt ute av
ballanse. Beskrivelser der mor lar spedbarnet ligge alene hjemme og går ut og
handler er typiske. Når hun blir konfrontert med dette, blir mor aggressiv og
kommer med påstander om at far aldri skal få se barnet mer!! At hun ved flere
tilfeller sender spedbarnet til andre og at hun daglig ringer far opptil 50 ganger beviser at
den sakkyndiges vurderinger overhodet ikke samstemmer med virkeligheten. Igjen kan
det være grunn til å spørre hvordan det er mulig å komme med slike vurderinger den
sakkyndige gjør. Svaret er at hun overser og ser bevist bort i fra all dokumentasjon som
gir en annen beskrivelse av mor. Dette er selvfølgelig ikke faglig holdbart! Når den
sakkyndige så bruker mors lege og psykiater som sannhetsvitne går det riktig galt : ”Dette
synet understøttes både av mors lege og mors Psykiater”! De beskriver i hovedtrekk
bare hva mor har fortalt dem! Det foreligger overhodet ingen kildekritikk av hva de
fagpersonen får seg til å si! Hvordan kan f.eks psykiateren si noe som helst om
forholdene slik hun gjør, etter en halv times konsultasjon i Bergen ”..i forbindelse med
en trygdesak”! Slike beskrivelser er så ufaglige at d ikke trenger noen videre kommentar!
Det kan være all grunn til å se om ikke den sakkyndige blander sin rolle som kliniker
med det å være sakkyndige. Når hun så skriver ” At mor I denne tiden, og også ved
senere anledninger, har gjort bruk av sitt gode sosiale nettverk og familie til hjelp og
avlasting med barna må heller sees på som en styrke enn svakhet”, er det helt i tråd med
en klinisk tankegang. For en som er psykisk syk og skal bli frisk er det helt greit å ta i
bruk de resurser som er tilgjengelige. Men det er ikke det en sakkyndig vurdering går
ut på. Den handler om mors omsorgsevne er bedre enn fars! Det er noe helt annet.
Når mor er avhengige av piller og nettverk for å fungere, mens far ikke der det, ja
da er far bedre egnet! Dette blir ikke vurdert noe sted!

For en syk person er det en styrke ved manglende fungering å be om hjelp, for en
frisk person viser det styrke og god fungering å klare seg selv!
151
Den sakkyndige skriver at ” Mors raseriutbrudd og utagerende adferd ved noen
anledninger i forbindelse med bruddet synes å ha vært situasjonsbetinget og utslag av
den meget vanskelige relasjonen partene mellom heller enn et vedvarende
personlighetstrekk hos mor, noe som også mors faste lege og psykiater fastholder.”!
Dette er ikke i overensstemmelse med dokumenter og beskrivelser i saken. Mors
avvikende adferd kommer til syne mange år før separasjonen, de kommer til syne i
mors brev til far i samlivet, og de kommer til syne i årevis etter separasjonen. Det
handler ikke om ”situasjonsbestemt” adferd. Mors manglende evne til samarbeid er
beskrevet før separasjonen og i alle år etter! Det er mors personlighet og karakter vi
ser avtegne seg, ikke situasjonsbestemt adferd! Hva lege og psykiater påstår er helt
irrelevant for de videreformidler bare hva mor har fortalt dem!
Dette vurderes ikke av den sakkyndige! I stedet unnskyldes mors adferd som
”situasjonsbetinget” i en for henne vanskelig tid! Ja det var sikkert vanskelig for mor den
gang, men det var det for far også, uten at hans adferd av den grunn avvek nevneverdig
fra en vanlig adferd! Og her begår den sakkyndige en alvorlig metodefeil! Når mors
avvikende adferd tillegges situasjonen (den fundamentale attribusjonsfeil) mens fars
adferd ikke relateres til situasjonen, kommer det til syne at partene blir vurdert ut i fra
ulike metoder! Også far er preget av situasjonen, men oppfører seg ikke så avvikende
som det mor gjør!
Det er heller ikke beskrevet noen steder over de avvikende trekk ved mors adferd som er
beskrevet en rekke steder av far. Den sakkyndige kommer her med beskrivelser
(Mors raseriutbrudd og utagerende adferd ved noen anledninger) av premisser som
ikke er beskrevet fra mors observasjoner eller fars beskrivelser! Det avslører at det
finnes en rekke beskrivelser som er utelatt. Faktisk er det ikke referert til noen av de
omfattende avvikende adferdstrekk som er dokumentert om mor! Den sakkyndige har
utelatt disse! Det er ikke faglig holdbart. Det strider både mot rettferdighetsprinsippet i
loven og da faglige krav om at partene skal føle at de blir hørt og kunne legge frem sine
opplysninger! Det er i realiteten lovbrudd vi er vitne til fra den sakkyndige!
De manglende premisser kommer også meget godt til syne når den sakkyndige skriver at
” ...hun har vist evne til problemløsning i en samlivskrise før....”! Det finnes ikke noen
beskrivelser av at mor har vist en slik evne verken før eller etter den sakkyndiges
arbeide i 2002! Hvor kommer slik vurderinger fra? Igjen bygger de utelukkende på en
fantasi skapt i den hensikt å tegne et godt bilde av mor! Slike vurderinger må gjøres på
bakgrunn av konkrete eksempler på fremvist evne til problemløsning! Slike eksempler
finnes det ingen av. Derimot finnes det omfattende eksempler på det motsatte. Å ikke
komme til mekling 5 ganger på rad, nekte å besvare brev, telefoner osv. viser mors sanne
ego og angst!
Den sakkyndige trekker slutninger som ikke bygger på fakta eller observasjoner i saken.
Det fremkommer et mønster der mor glorifiseres og der adferd i beste fall blir

152
missforstått i den hensikt og tro at de skal bygge opp under det forutinntatte bildet den
sakkyndige fremviser i saken! Det legges til grunn premisser som overhodet ikke er
dokumentert tidligere! Dette er faglig uholdbart! De blir umulig å etterprøve!
Jeg merker meg at alt den sakkyndige kommer med, er bygget på at alt mor sier.
Ikke på noe punkt I rapporten blir det stilt spørsmål ved eller kildekritisk
undersøkt hva mor påstår. Det i seg selv vitner om en sakkyndig ute av kontroll. Hvor
er den obligatoriske kildekritikk som er påkrevd i slike saker? Validering av mors
udokumenterte påstander??
Når det så ikke foreligger noen beskrivelser av at mor evner problemløsning, men tvert
imot er problemskapende blir beskrivelser som ” Dersom forholdet mot formodning
skulle ta slutt er det den sakkyndiges oppfatning at mor vil ha gode muligheter for
fortsatt å ivareta barnas behov til tross for den krisen et nytt samlivsbrudd vil
representere for henne, ikke minst fordi hun har vist evne til problemløsning I en
samlivskrise før, at hun har mange som støtter henne og at hun også har vist evne til å
søke profesjonell hjelp om nødvendig.” ikke bare latterlige, men også bevis på den
kliniske tankegang som preger den psykologens sakkyndige arbeide! Igjen er det helt
irrelevant om mor har mange som støtter hennes kliniske problemer, når far faktisk ikke
har slike problemer! Dette er en sakkyndige utredning, og ikke en klinisk utredning der
en psykisk syk mor kan fungere bra på et batteri av piller og et stort nettverk, for det er
helt irrelevant i denne saken!
Den sakkyndige skriver videre at ” Far mener at mor ringer for mye til det eldste
barnet, og at dette gjør henne urolig. Den sakkyndige kan se at det lett kan oppfattes
slik, og kan være enig med far i at dette kan virke uheldig. Likevel har jeg gjennom
mitt arbeide med saken dannet meg en oppfatning om at dette i større grad forteller noe
om mors reelle bekymring for barnet enn at det er et utrykk for mors kontrollbehov.
Heller enn å fremstå som kontrollerende virker mor som en beskjeden og forsiktig
person.”
Her får vi meget klart demonstrert at den sakkyndige gjør sine vurderinger på hva
observasjoner ”ser ut som” heller enn årelang dokumentasjon av faktisk adferd, når den
sakkyndige ikke observerer mors hykleriske skuespill! Den sakkyndige har ”dannet seg
en oppfatning om...” saken som utelukkende bygger på mors forståelse av virkeligheten.
Ingen steder legges fars dokumenterte beskrivelser til grunn! Den sakkyndiges
oppfatning bygger klart på påstander som ikke er kildekritisk vurdert. Ei heller synes
den sakkyndige se sin egen forutinntatte holdning. Påstanden om at mors omfattende og
godt beskrevne kontrollerende adferd skulle være at ”... dette I større grad forteller noe
om mors reelle bekymring for barnet enn at det er et utrykk for mors kontrollbehov” blir
avslørt som fantasi når man spør hva mor egentlig bekymrer seg om og hva hun har
gjort med denne bekymringen for barna, når de lever hos far! Mors hypokondre
bekymringstilstand er godt beskrevet over!
Bekymringen bygger på mors angst, som mor selv beskriver ”styrer henne”, og
frykten for å få avslørt sitt virkelige selv, det egosentriske narsissistisk sårede selvet!

153
Det er kjernen i mors ”bekymringer”! Denne bekymringen projiseres så over på barna, og
uten kunnskap om denne typen adferd kan det meget lett se ut som reell bekymring for
barna. Det avslører seg imidlertid ved at mor aldri gir noen begrunnelse for hva det er
ved barnet hun bekymrer seg over, tvert imot er den påståtte bekymring av ”generell
karakter” og kun rettet mot fars håndtering av mor! Det avslører at bekymringen ikke
er en bekymring rettet mot problemer hos barnet, men problemer rettet mot mors
selvbilde. Det mor er bekymret for er andres syn på mor. Ved å fremstå som bekymret,
ser det ut som innlevelse og refleksjon av forhold ved barnet, men forutsetningen
for en slik bekymring eksisterer like lite som handlinger for å redusere
”bekymringene”! Det er jo helt klassisk at en hypokonder ikke kan redusere sine
bekymringer, for det de bekymrer seg om er bare psykiske bilder i sin egen
bevisthet. Det er jo definisjonen på en hypokonder som mor at det ikke er noen
fysiske problemer knyttet til de psykiske bekymringene!
Mor beskriver ikke noe sted hva denne bekymringen reelt består i annet enn en
generell påstand om at far ikke tar seg av barnet slik mor ville gjort det! Det
kommer udokumenterte påstander om at barna er røde nedentil i en setting der barna flere
ganger i uken er på svømming! Det er all grunn til å se om disse ”bekymringer” ikke er
projeksjoner av mors frykt for ikke å strekke til ovenfor barna! Igjen en hypokondrisk
Munchasen by Proxy dynamikk!
Dynamikken er slik: ”Mor tenker : Jeg er redd for at ikke andre skal se meg som
den perfekte mor jeg selv mener jeg er (falsk selv)! Et barn med våt bleie og sår i
skrittet må ikke skje hos meg. Bleier må skiftes regelmessig. Jeg er perfekt og gjør
ikke feil” Siden dette er umulig å oppnå i praksis, noe alle som har hatt barn vet,
blir slike hendelser projisert over på far, for de blir uutholdelige for mor å forholde
seg til. Dermed kommer påstander om at hos far er barna alltid røde nedentil!
Angsten styrer mor, og bekymringer produseres i mors bevissthet uten at de har
hold i fysiske fakta overhodet!
Mors ekstreme kontrollbehov når hun i tiden etter separasjonen ringte far mer enn 50
ganger i døgnet, og i dag daglig ringer barna, når de en sjelden gang er på samvær hos far
var kjent for den sakkyndige, men blir utelatt! Selv nå, mange år etter sitter mor å
lytter når barna snakker med sin far en sjelden gang på telefon. Nettopp på grunn
av barnas frykt for represalier om de sier noe mor ikke liker (og det er mye) tør de
ikke lenger ringe far! Mor planter på denne måten sin angst og depressive lidelse inn i
barnet og det er nettopp hva vi ser hos barna i dag. Den sakkyndige tar ut alle
opplysninger ved mors adferd som ikke passer inn i en forutinntatt holdning til saken.
Hadde den sakkyndige vært objektiv hadde disse opplysningene blitt problematisert! Det
er de ikke.
Påstanden om at ” Heller enn å fremstå som kontrollerende virker mor som en beskjeden
og forsiktig person” bygger utelukkende på korte observasjoner av mor i settinger mor
kontrollerer. Når mor må forholde seg til andre hun ikke kontrollerer kommer en helt
annen adferd til syne. Den er godt beskrevet, men fornektet av den sakkyndige! I sosiale
settinger ser mor ut som en ” beskjeden og forsiktig person”, men det er ikke mor vi da

154
ser men skuespilleren som i frykt for avsløring driver et skuespill, det falske selvet. At
mors MMPI profil nettopp beskriver vansker i sosiale relasjoner underbygger mors
manglende psykososiale fungering! Under dette ytre skall koker den passiv aggressive
personlighet der hat, misunnelse og aggressive drifter styrer motiver og handlinger!
Helt i tråd med mors hypokondre adferd! Det er ikke denne sakkyndiges bilde av mor
barna opplever, det er heller ikke denne mors påstander legen og psykiateren beskriver.
Det er den MMPI beskrevne kynisk, manipulative mor som der fremkommer.
Å sitte slik mor gjør hos sin lege, vedl.151-152, å sverte far er ikke en adferd vi finner
ved personer som er ” beskjedene og forsiktige”! Å opptre truende og aggressivt slik
det beskrives når politiet må fjerne mor slik det er godt beskrevet passer heller ikke til
den ” beskjedene og forsiktige”! Mors adferd ovenfor den sakkyndige viser det falske
selvets fremtoning, mors adferd ovenfor barna og far er den MMPI beskrevne kyniske
manipulator. Å ringe far 50 ganger i døgnet, oppsøke far på hans bopel, knuse døren, ta
barna ut av skolen er heller ikke typisk for en ” beskjedene og forsiktige” person! Å
stikke av med barna på sommerferie for å hindre dem samvær med far år etter år, bryter
også fundamentalt med betegnelsen ” beskjeden og forsiktig”! Den sakkyndige lar seg
manipulere, og det hun ser er det forutinntatte bildet hun vil se!
Når den sakkyndige så konkluderer med ” Som en konklusjon på del 1 av mandatet mener
den sakkyndige at mor sin omsorgsevne på kort og lang sikt er god.” blir det ikke noen
konklusjon, for det skjer ingen reell vurdering av mors beskrivelser opp mot øvrige
dokumenter, faglitteratur og beskrivelser. Den sakkyndige fastslår bare at mor er best,
ved å underslå alt som taler imot mors fungering. Det er ikke en faglig forankret
begrunnelse, men det er den sakkyndiges private subjektive partsinnlegg vi ser
avtegne seg. Det er ikke et svar på mandatet, men et subjektivt partsinnlegg til fordel for
mor! Rettens mandat er således ikke besvart!
Det er betegnende at det i beskrivelsene av mors ”omsorgsevne” ikke er beskrevet et
eneste ord om hvordan mor ivaretar barna! Ikke noe sted gies det eksempler på
hvordan mor ivaretar barna, ikke ett sted beskrives samspillet mellom mor og barna! Alt
handler om å bortforklare og utelate alt som fremstår som negativt for mor samt beskrive
mor som et offer. Dette besvarer ikke mors omsorgsevne på kort og lang sikt! Alt den
sakkyndige gjør er å fremstille mor på bakgrunn av mors udokumenterte påstander, uten
det minste faglige kildekritiske gjennomgang! Det er ikke mors omsorgsevne som
beskrives, men den sakkyndiges ensidige og forutinntatte holdning til fordel for
mor.
Som det skulle fremgå av over nevnte diskusjon har ikke den sakkyndiges beskrivelser
noe som helst med en faglig forankret vurdering å gjøre, men fremstår kun som et
forutinntatt subjektivt partsinnlegg for mor. Dette er ikke noe annet enn en faglg
svindel!

155
8.1.2 Fars omsorgsevne på kort og lang sikt
Det er stor uenighet mellom partene om hvor viktig rolle far har spilt i det eldste barnet
sitt liv i den tiden de bodde sammen, i det mor hevder at hun har vært mye alene med
ansvaret for det eldste barnet, mens far hevder det motsatte; at han var aktivt deltakende i
stell og pass og daglig omsorg for barnet, at han ikke arbeidet spesielt mye, og at mor
dessuten hadde psykiske problemer som slo ut negativt i forhold til henne som
omsorgsevne, blant annet ved at hun ved flere anledninger var ukontrollert emosjonell i
nærvær av det eldste barnet. Dette er momenter som har vært mye fremme I forbindelse
med tvisten mellom partene, og de ble også diskutert I premissene for byrettens dom.
Det eldste barnet har nå bodd fast med far i 3 år. Den sakkyndig har observert god og
positiv interaksjon mellom far og datter. Far har resurser på mange områder, og har
utvilsomt mye å tilføre barna når det gjelder å ta dem med på og motivere dem for
sportslige aktiviteter, friluftsliv og reiser. Likevel merker den sakkyndige seg at det kan
virke som om mye av den positive kontakten er knyttet til aktiviteter, prestasjoner og
felles interesser. Fars beskrivelse av barna er overflatisk. Han synes å ha problemer med
empati og nærhet som på en nøyaktig måte fanger opp barnas behov. Han synes å ha lett
for å bli overveldet av negative følelser i forhold til mor. Det kan synes som om det å få
bevist at hun er uskikket som omsorgsperson blir viktigere for han enn å sikre seg at det
er barnas behov som gjelder. Dette avspeiler seg på flere måter, bl.a. gjennom utstrakt
fokusering på økonomi og praktiske ordninger, den sterke vektleggingen av at han har
gitt mor mange fordeler økonomisk, at han har hentet og brakt barna når det ikke var hans
ansvar. I begynnelsen av påskeferien fikk han det yngste barnet en dag for sent fordi hun
innledningsvis gråt og nektet å bli med han. Som konsekvens av dette unnlot han å levere
henne tilbake før det var gått en dag ekstra. Den sakkyndige tolker dette som et utrykk for
sviktende samarbeidsevne, som igjen får konsekvenser for omsorgsevnen, fordi egne
behov og aggresjon rettet mot partneren blir styrende I stedet for barnets behov for
stabilitet og forutsigbarhet blir det primære.
Far oppleves som lite nyansert i forhold til barnas behov. Han viser en uttalt tendens til å
benekte problemer og idyllisere forhold knyttet til seg selv som omsorgsperson. Han
beskriver det eldste barnet som ”normal” og toner ned bekymringen av klassestyrer sin
bekymring for det eldste barnet sin fungering høsten 2001. Når det likevel ikke blir
nødvendig å kontakte PPT tilskriver han det utelukkende sin egen innsats; han fulgte opp
det eldste barnet I 3-4 uker, og så gikk det over. Når det gjelder forklaringen på det
eldste barnet sine symptomer med tilbaketrekning tilskriver han disse å være et resultat
av mor sine disposisjoner I form av hyppig skifte av avtaletidspunkt I forbindelse med
egen skolegang på denne tiden. Den sakkyndige vet ikke årsakene(e) til det eldste barnet
sin tilbaketrekning, men det er ikke poenget I denne sammenhengen, poenget er at far I
stedet for å søke alternative årsaksforklaringer, der kanskje også hans egen atferd og
holdning spiller en rolle, ensidig legger skylden på mor og gjør dette til hovedpoenget.
Mor fikk i stand en avtale med skolen der hun fikk ta det eldste barnet ut i forbindelse
med helgesamvær annen hver fredag mot å gi henne hjemmeundervisning. Mor gjorde
dette ut fra en tanke om at det var til det beste for det eldste barnet å slippe å reise til
Askøy I forbindelse med samvær om torsdagen, og hun hadde også fått støtte fra faglig

156
hold (familerådgivningskontoret) i å gjøre dette. Denne ordningen fungerte en kort
periode, og i følge mor var det eldste barnet svært fornøyd med den. Da far oppdaget at
det eldste barnet ikke hadde vært på skolen en fredag tok han det opp med skolen, og
ordningen ble umiddelbart stanset. Dette er slik jeg ser det helt klart i strid med å handle
ut fra barnets beste. Far sitt behov for å få rett i forhold til mor blir det retningsgivende,
ikke hva som er det beste for det eldste barnet. Det samme prinsippet går igjen når far
utrykker seg om mors flytting til Norheimsund. Han fremstiller dette som en egoistisk
impulshandling fra mor sin side og har ingen tro på at hun vil bli boende der særlig lenge.
Den sakkyndige sitt inntrykk er at forholdet er meget solid og seriøst, noe som også
kommer barna til gode. Far nekter å snakke med mors samboer. Den sakkyndige kan ikke
se at samboeren har oppført seg på en slik måte som kan forklare eller rettferdiggjøre
dette.
Far har mer enn antydet at mors samboer er seksuelt grenseoverskridende i forhold til det
eldste barnet. Måten dette har kommet fram på er ikke til barnas beste. Dersom far
virkelig var bekymret for barna på faktisk grunnlag burde han ha vurdert å politianmelde
samboeren og fått jentene gynekologisk undersøkt, slik at det ble satt i gang full
etterforskning av forholdet. I motsatt fall burde han ha holdt slike eventuelle mistanker
for seg selv, all den tid de ikke får noen praktiske konsekvenser, og i alle fall er det meget
uheldig for det eldste barnet at han sier til henne at hun ikke behøver å kysse voksne
menn på munnen, og i særdeleshet ikke mors samboer. I følge mor og hennes samboer
har dette ført til svært negative reaksjoner fra det eldste barnet sin side, som har trukket
seg tilbake fra kontakt med samboeren, som hun i utgangspunktet hadde et tillitsfullt og
uproblematisk forhold til. Far har også sagt til det eldste barnet at mors samboer kunne
havne I fengsel. Dette er et alvorlig eksempel på sviktende dømmekraft når det gjelder å
sette barnets behov I sentrum, både fordi han gjennom sin handlemåte direkte påfører
henne en stor belastning og bekymring som hun over hodet ikke er moden for å takle, og
fordi han indirekte påvirker samarbeidsklimaet negativt.
Far har gjennom arbeidet med saken gjentatte ganger kommet tilbake til mors psykiske
problemer. Han følte seg lurt av henne, fikk ikke vite at hun gikk til psykiater før hun ba
om penger til å betale regningen og visste ikke at hun brukte medisiner før det hadde gått
lang tid. Hennes psyke var direkte foranledningen til at han brøt med henne ”for barnas
skyld”. Etter bruddet har det vært problemer ”fra dag 1”., og det er alltid mor som har
startet konfliktene, aldri han, I følge han selv. Dette representerer en måte å oppfatte seg
selv og andre på som er meget rigid og unyansert. De fleste med erfaring fra vanskelige
parforhold eller samlivsbrudd vet at det dreier seg om kompliserte mekanismer og
kommunikasjonsmønster der man lett kan føle seg overkjørt eller missforstått av den
andre part. Evne til en viss emosjonell distanse til konflikten er en viktig forutsetning for
konstruktiv dialog og samarbeid. Far synes totalt å mangle denne distansen når det
gjelder mor. I stedet for å analysere forholdet, bruddet og tiden etterpå som et komplisert
samspill mellom to personer der begge har bidratt på godt og ondt, projiserer han alle
negative følelser på den andre parten og tillegger henne skylden for alle konflikter. Han
sier det rett ut: Hun er den som alltid starter konflikter, mens han aldri har gjort det. Som
overordnet forklaringsmodell bruker han hennes selverkjente psykiske problemer. Men

ehandlingsapparatet ser ikke på dem som betydningsfulle I forhold til hennes
omsorgsevne. Problemene er ikke alvorlige I psykiatrisk diagnostisk forstand.
157
Med en slik innstilling til den andre parten; hun gjør feil, jeg gjør aldri feil, må det
nødvendigvis bli problemer med samarbeidet, og til syvende og sist er det barna som blir
skadelidende. Barna er glad I og knyttet til sin mor. Far sin negative holdning lar seg
neppe skjule, selv om han hevder noe annet. Det mest alvorlige utslaget av dette er at han
har snakket med det eldste barnet om mors samboer og nektet henne å ha fysisk kontakt
med han, noe også samboer har opplevd som svært problematisk. Det synes derfor som
om far sin evne til fleksibilitet og samarbeid med barnas beste for øyet er begrenset.
Det er fremkommet opplysninger som kan tyde på at fars daglige praktiske ivaretagelse
av barnas behov er mangelfull. Det eldste barnet har hatt et bekymringsfullt stort fravær
fra skolen, far har unnlatt og komme med skriftlige meldinger og lærer er bekymret for
uregelmessigheter med hensyn til oppfølging av skolearbeidet, mens mor også er
bekymret for sene leggetider og for manglende hygiene som hårvask (hos det eldste
barnet) samt at jentene er røde og såre nedentil. På det psykologiske plan vises det til
forutgående argumentasjon. Far evner ikke I stor nok grad å ta barnas perspektiv og sette
egne behov for å ”vinne” I forhold til mor foran barnas behov. Det synes å være
forankret I fars væremåte og personlighet, og vil etter all sannsynlighet også prege hans
omsorgsevne på sikt. Sammenlignet med mor kommer han etter dette klart dårligere ut
enn henne, både hva gjelder omsorgsevne på kort og lang sikt.
Den sakkyndiges forutinntatthet kommer til syne i de ulike metoder som benyttes
ovenfor partene. Den sakkyndige skriver at ” Det er stor uenighet mellom partene om
hvor viktig rolle far har spilt i det eldste barnet sitt liv i den tiden de bodde sammen”!
Det er kun mor som har påstått at far ikke deltok i stell av det eldste barnet og det
først etter at far tar ut separasjon. Da påståes det uten noen dokumentasjon at far
nærmest aldri var hjemme men bare arbeidet. Ja faktisk påståes det også at far ikke
ville arbeide samtidig! Noe som mer viser den manglende logikk ved mors påstander,
enn faktiske beskrivelser. Den sakkyndiges ensidige vektlegging av mors udokumenterte
påstander kommer i et underlig lys når man ser mors beskrivelser av far (i brev) i
samlivet, for der skryter mor av hvor god far er som ”far”! Mor skriver til og med etter
separasjonen at hun håper far blir like glad i det yngste barnet som i det eldste! Ikke noe
av dette er vurdert av den sakkyndige! Ensidig legges mors påstander om far til grunn
for vurderinger til tross for at mors påstander er dokumentert som usanne!
På samme måte er det når den sakkyndige beskriver at ”... mor dessuten hadde psykiske
problemer som slo ut negativt I forhold til henne som omsorgsevne, blant annet ved at
hun ved flere anledninger var ukontrollert emosjonell I nærvær av Det eldste barnet.
Dette er momenter som har vært mye fremme I forbindelse med tvisten mellom partene,
og de ble også diskutert I premissene for byrettens dom.”! Mens det beviselig foreligger
en rekke beskrivelser av mors avvikende adferd, er ikke den beskrevet eller vurdert
noe sted av den sakkyndige, til tross for at dette ”har vært mye fremme”!! Alle
beskrivelsene av mors avvikende adferd er utelatt i rapporten! Da kan man heller
ikke gjøre noen objektiv vurdering av partenes omsorgsevne slik den sakkyndige gjør!

Helt ensidig legger den sakkyndige mors udokumenterte påstander til grunn som sannhet,
selv om de dels er selvmotsigende og dels er bevist som usanne!
158
Den sakkyndige beskriver korrekt at ” Det eldste barnet har nå bodd fast med far I 3 år”.
Men mor påstår i sine stevninger og prosesskriv at det eldste barnet har bodd like mye
om ikke mer hos mor i denne perioden! Om det hadde vert sant er det et paradoks at
hun går til sak! Det viser igjen at mor avsløres i løgner om far uten at den sakkyndige
evner se dette!
Mens både mor i samlivet og den sakkyndige beskriver at ” Den sakkyndig har observert
god og positiv interaksjon mellom far og datter. Far har resurser på mange områder,
og har utvilsomt mye å tilføre barna når det gjelder å ta dem med på og motivere dem
for sportslige aktiviteter, friluftsliv og reiser” påstår den sakkyndige at far har
problemer. Et paradoks blir det at det ikke foreligger en eneste beskrivelse av at mor
aktiviserer seg med barna!
Den sakkyndige fortsetter ”Likevel merker den sakkyndige seg at det kan virke som om
mye av den positive kontakten er knyttet til aktiviteter, prestasjoner og felles
interesser.” Først skryter den sakkyndige av at det er ”... observert god og positiv
interaksjon mellom far og datter..”, i aktiviteter mellom far og barn, ”... og motivere dem
for sportslige aktiviteter, friluftsliv og reiser”! Deretter gjøres de samme aktiviteter til et
negativt aspekt ved far : ”... det kan virke som om mye av den positive kontakten er
knyttet til aktiviteter, prestasjoner og felles interesser.”! Det er faktisk logisk at mye av
den ”positive interaksjon” i ”aktiviteter” mellom foreldre og barn faktisk skjer
nettopp i aktiviteter med barna når det er aktiviteter med barna den sakkyndige
observerer. Hvor ellers enn i aktiviteter med barna er det noen av foreldrene har kontakt
med barna! Og hvor ellers er det den sakkyndige observerer barna i relasjon til
foreldrene? Igjen hvorfor er det ingen observasjoner eller beskrivelser av at mor er i
aktivitet med barna? Ut i fra en sakkyndig vurdering er dette et pluss for far! Det er
også et paradoks at 2 andre sakkyndige, uavhengig av hverandre, bare dager
senere kommer til stikk motsatt konklusjon når det gjelder fars omsorgsevne og
evne til ”å se barnas emosjonelle behov” slik vedlegg 2 og 3 viser!
En får inntrykk av at positive trekk ved far MÅ vinkles negativt! Far SKAL ikke ha
positive sider, for det kompliserer beskrivelsen av mor som best! Det meget alvorlige
aspektet her er jo at det ikke er beskrevet et eneste sted at mor aktiviserer seg med
barna, og at det dermed ikke finnes en slik positiv interaksjon mellom mor og barn!
Selv i dag er det andre enn mor som aktiviserer seg med barna!
Den sakkyndige påstår at ” Fars beskrivelse av barna er overflatisk. Han synes å ha
problemer med empati og nærhet som på en nøyaktig måte fanger opp barnas behov.”,
mens det over i premissene ikke finnes noen beskrivelser som entydig kan tolkes på en
slik måte! De ”vurderingene” som gjøres bygger på andre forutsetninger enn
observasjoner! De synes utelukkende å bygge på den saksyndiges preferanser for mor og
på hva mor påstår om far! Det er ikke faglige størrelser og helt uvesentlige i en faglig
rapport! Det synes komme til syne en holdning der det beskrives og påståes trekk

ved far som ikke er observert eller dokumentert, men som blir påstått kun for at
far skal komme dårligere ut! Far skal ikke fremstå positivt!
159
Det beskrives videre at ” Han synes å ha lett for å bli overveldet av negative følelser I
forhold til mor”. Uansett om dette er et trekk ved far eller ikke, blir en slik
vurdering av far helt verdiløs om det ikke samtidig kan dokumenteres at dette ikke
også er et trekk ved mor! Og er det noe som kan dokumenteres i denne sak er det at
mor nettopp ” lar seg overveldet av negative følelser I forhold til far!” Alle de
dokumenterte beskrivelser av mor både før, og etter separasjonen er en endeløs
beskrivelse av negative følelser for far! Alle mors beskrivelser av far er en endeløs
rekke negative beskrivelser! Den sakkyndige har ikke vurdert dette noe sted og
dermed blir det helt uinteressant om far skulle oppfates slik! Dette er alvorlig
metodesvikt. Både mors lege og psykiater gjengir nettopp slike beskrivelser fra mor,
som i høyeste grad bygger på negative følelser for far! Vedlegg 151-152 til stevning i
2006 beviser dette! Mor skriver selv at hun ikke er ferdig med far, hun skriver til UDI at
de må kaste fars nye kone ut av landet, hun beskriver seg å savne far, mor beskriver selv
hvordan hun misunner far slik det refereres fra beskrivelser fra det eldste barnets lærer,
”far hadde ny kone og nytt hus”!!
Alt dette viser at mor overveldes av negative følelser for far. Hennes egen lege bekrefter
at mor går rundt å kaller far for en psykopat! Mors egne beskrivelser og påstander om far
til den sakkyndige er en endeløs rekke negative udokumenterte påstander! Slik mor
stikker av med barna på sommerferie både 2001 og 2002 handler om å hindre barna
kontakt med sin far! Alt dette er et utslag av negative følelser for far! Alt dette unnlater
den sakkyndige å problematisere ovenfor mor! En kan få inntrykk av at den sakkyndige
har forvekslet notatene for mor og far! Beskrivelsene av mors negative følelser for far er
så overveldende at det må aktiv fortrengning til fra den sakkyndige for å unngå å ta slike
beskrivelser med i rapporten! Det er ingen tvil om at dette er gjort bevist. Det foregår en
bevist siling og forvrengning av datagrunnlaget i saken! Dette er overhodet ikke faglig
holdbart! Igjen er det en metode for far og en annen for mor!

160
Skissen over kan være et eksempel typisk for den sakkyndige i denne saken. Forelder 1,
er far og forelder 2, er mor. Alt far kommer med filtreres i et filter bestående av den
sakkyndiges forutinntatte hypotese om at mor skal ha omsorgen! Alt som taler for fars
omsorgsevne blir her fjernet og deler resten kommer gjennom til sakens premisser!
Komparenter på fars side møter samme skjebne og filtreres før de blir premisser, om de i
det hele tatt kommer med som premisser! Mor (forelder 29 har direkte tilgang til
premisser og langt flere komparenter hos mor bidrar til overvekt av premisser på mors
side! Likeledes er det mors udokumenterte påstander mors komparenter viderebringer!
Det vi får dokumentert i dette er at det benyttes ulike metoder på partene. Samtidig
dokumenterer dette at den sakkyndiges fokus er å sverte far, samt hindre fars
beskrivelser i å komme frem, ved ensidig påstå negative beskrivelser av far helt løsrevet
fra om disse også forefinnes hos mor eller ikke, hvilket gjør fars negative sider helt
uinteressante! Man kan ikke klandre far for en adferd når man ikke vet om mor har den
sakke adferden eller ikke! Da blir fars adferd helt irrelevant!
Når den sakkyndige så skriver at ” Det kan synes som om det å få bevist at hun er
uskikket som omsorgsperson blir viktigere for han enn å sikre seg at det er barnas
behov som gjelder.” begår hun igjen den samme feilen. Igjen blir det en metode for mor
og en annen for vurderingen av far! Om far oppfattes som opptatt med å bevise at
mor ikke er egnet, blir det helt irrelevant om det viser seg at mor gjør det samme!
Igjen kan vi se på mors beskrivelser av far, som er en endeløs rekke av udokumenterte
påstander om nettopp fars ”udugelighet” som omsorgsperson! På tross av denne påståtte

161
”udugelighet” ville mor ha far tilbake og gikk svært langt i å få til det! Mor går imidlertid
lenger, hun påstår ikke bare at far ikke egner seg som omsorgsperson, hun påstår også at
far er en psykopat og behandlet mor ”fælt” i samlivet. Hennes legers beskrivelser viser
dette! For øvrig er det helt irrelevant hva den sakkyndige ”synes” da synsing ikke har noe
i en faglig setting å gjøre! Det som skiller fag fra ikke-fag er nettopp at man ikke synser,
men kan bevise og dokumentere!
Den sakkyndige fortsetter sin endimmenasjonale forståelse av fars adferd når hun skriver
”I begynnelsen av påskeferien fikk han det yngste barnet en dag for sent fordi hun
innledningsvis gråt og nektet å bli med han. Som konsekvens av dette unnlot han å levere
henne tilbake før det var gått en dag ekstra”! Så enkelt kan det beskrives når man utelater
all bakgrunns innformasjon i et forsøk på å sverte far! Kompleksiteten av denne
hendelsen er beskrevet over under premissene.
Den sakkyndige fortsetter å prøve å få noe ensidig negativt på far og nærmest desperat
skriver hun, etter å ha vist til problemene ved det yngste barnets reaksjon ved
påskeferien: ”Den sakkyndige tolker dette som et utrykk for sviktende samarbeidsevne,
som igjen får konsekvenser for omsorgsevnen, fordi egne behov og aggresjon rettet mot
partneren blir styrende i stedet for barnets behov for stabilitet og forutsigbarhet blir det
primære.”! At far skal ha ”beholdt det yngste barnet en dag ekstra” er bevis på en
sviktende samarbeidsevne. I den konkrete hendelsen blir det da imidlertid like
sviktende samarbeidsevne når mor gjør så barnet ikke vil med far, og med det beholder
det yngste barnet en dag ekstra!! Hva som skjedde og årsaken til det er imidlertid mindre
interessant, for det virkelig alvorlige her er at far anklages for dårlig samarbeidsevne,
”.... som igjen får konsekvenser for omsorgsevnen”! Det forelå omfattende
dokumentasjon på at mor nektet å samarbeide med far før 2002, og etter 2002 er
dokumentasjonen enda mer overveldende! Da blir det interessant at den sakkyndige
mener det får konsekvenser for omsorgsevnen fordi ”... egne behov og aggresjon rettet
mot partneren blir styrende I stedet for barnets behov for stabilitet og forutsigbarhet
blir det primære”!
Mors negative beskrivelser av far over, mors udokumenterte påstander til sine leger og
andre er alle et bevis på at den adferd den sakkyndige påstår er beskrivende for far,
faktisk er typisk for mor! Dermed skades barna av mors adferd, mens den sakkyndige
ikke problematiserer dette noe sted! Det er forskjellsbehandling og bruk av ulike
metoder. Man kan ikke legge til grunn vurderinger som stammer fra ulike metoder, når
det gjelder sammenligning! Dette er ikke faglig holdbart!
Det er overveldende dokumentert at mors aggresjon mot far er en betydelig faktor etter
separasjonen. Mors både passive og aktive aggresjon mot far går foran barnas
behov. Igjen tillegges far ensidige negative trekk som mor i høyeste grad har! Igjen
er det en metode for far og en annen for mor! Dette er gjennomgående i rapporten og en
klar strukturfeil begått av den sakkyndige! De vurderinger og negative beskrivelser hun
her gjør av far blir kun subjektive partsinnlegg til fordel for mor og har ikke noe i en
faglig rapport å gjøre!

Det kan være grunn til å se om det ikke nettopp er fars evne til å se barnas behov
som gjør at han stiller spørsmål ved mors omsorgsevne!
162
Direkte latterlig blir det når den sakkyndige tilkjennegir at ”... barnets behov for stabilitet
og forutsigbarhet er det primære.”! Når vi ser det eldste barnets problemer vinteren
2001/2002 som nettopp var forårsaket av mors stadig skiftende samværs
tidspunkter! Det eneste problemet barna fikk mens de levde med far, var at mors adferd
ble uforutsigbar og ustabil for barna! Når så far ensidig kritiseres for dette uten at dette
vurderes ved mors adferd, benyttes det igjen to ulike standarder, metoder!
Vurderingene til den sakkyndige blir ut i fra et faglig vitenskapelig basert grunnlag helt
uinteressante! De fremstår kun som subjektive partsinnlegg for mor, der beskrivelser
bygger på den sakkyndiges ”synsing”!!
Når man først er inne på uvitenskaplig metodikk bør man legge merke til at etter
først å ha ramset opp en del positive egenskaper hos far skriver den sakkyndige at ”
Likevel merker den sakkyndige seg at det kan virke som....”, uten at det er beskrevet
noen observasjon som underbygger hva den sakkyndige skal ha ”merket seg har
virket som.. ”! Det vi får servert er imidlertid at det den sakkyndige ”har merket seg
at det har virket som” er negative karakteristikker, der far både mangler empati og
heller ikke evner beskrive barna annet enn ”overflatisk”! Uten at det er gitt noen
eksempler på det! Det totale fravær av beskrivelser av observasjoner som
understøtter en slik vurdering gjør dette helt uinteressant faglig. I realiteten
kommer den sakkyndige med vurderinger det ikke foreligger noen observasjoner
eller premisser som underbygger! Dermed bygger den sakkyndige på egne
subjektive preferanser for det som må være en forutinntatt hypotese, der barna skal
til mor!
Det alvorlige her er imidlertid at beskrivelser som ”merket seg.... har virket som” ikke
har noe i en faglig vitenskapelig setting å gjøre. Den sakkyndige kan ”merke seg” mye
rat uten at det har noen som helst interesse i en faglig setting! Fag bygger på
dokumenterbar kunnskap, på empiri og fakta! Hva den sakkyndige ”merker seg” eller hva
virkeligheten ”virker som” er fullstendig irrelevant! I møte med narsissistiske
personligheter kan virkeligheten ”virke som” mye rart, slik vi får det dokumentert i
denne saken! Dette viser at den sakkyndige ikke tar alvorlig fars dokumenterte
bekymring for barna i det hele tatt! I stedet latterliggjøres fars utsagn ved at de settes i
gåseøyne!
Hva den sakkyndige ”merker seg” bygger på den sakkyndiges subjektive preferanser og
egne opplevelse, og hva ting ”virker som” bygger i høyeste grad på subjektive
oppfattelser av det materiale man bringer inni saken i kombinasjon med den sakkyndiges
subjektive opplevelse av virkeligheten og tidligere påvirkninger fra denne!! Det er hva
den sakkyndige kan dokumentere empirisk ut i fra faglitteratur og faktakunnskap som er
interessant og ikke en slik magefølelse vi her får beskrevet!
Forskjellen på en fagperson og en ikke-fagperson er jo nettopp at der en virkelighet
kan ”virke som” mye rart, der krever fagpersonen fakta og dokumentasjon, mens

ikke-fagpersonen godtar det magefølelsen og subjektive preferanser tilsier! I så
måte fremstår den sakkyndige som en ikke-fagperson!
163
Den manglende faglige integritet som her fremkommer underbyger rapportens ensidige
og forutinntatte holdning der det vesentlige er å bevise at mor fungerer, ikke å beskrive
hvem som er best egnet! En slik ensidig ”mor fungerer” beskrivelse er en klinisk vurdert
beskrivelse! Det er helt irrelevant at mor kan fungere med piler og nettverk, i en setting
der det skal sammenlignes hvem av to som er best egnet!
Den sakkyndiges ”vurderinger” blir direkte patetisk når vi ser mors egne
beskrivelser av far i samlivet som en som evner se når hun hadde det vanskelig og
støtte mor når hun hadde behov for det! Mor dokumenterer selv, før far tar ut
skilsmisse at far har empati både for henne og barna! Likeledes blir det et
paradoks at fars MMPI profil faktisk beskriver god evne til innlevelse og empati!
Ikke noe av dette vurderes av den sakkyndige! Alt som i en faglig setting taler for far
utelates, mens mors udokumenterte påstander om far legges til grunn! Det har lite med
fag å gjøre, men desto mer med subjektive preferanser å gjøre!
Det vurderes heller ikke noe sted om far kan ha grunn til å bli ”overveldet av negative
følelser” når mor driver sitt manipulative spill og beskriver far som en psykopat! Hadde
far grunn til å reagere slik? Er det mer naturlig å reager slik enn å la være...? Etter å ha
vært mors hoggestabbe for mors hypokondre, hysteriske og depressive trekk i 8 år, og
utsatt for ukentlige skyllebøtter og negative beskrivelser, er det kanskje ikke så rart at
far kan føle seg overveldet av negative følelser for mors adferd!
Det hjelper ikke påstå at den ene har et negativt trekk om det ikke kan
dokumenteres som et generelt trekk ved personen og man ikke samtidig
dokumenterer at den andre personen ikke har dette trekket! Dessverre er det, det
som skjer i denne rapporten. Det påståes en del negative trekk den sakkyndige ikke
”synes” er bra, men vurderes ikke noe sted verken om dette er et generelt trekk
eller om det kan relateres til en spesiell situasjon. Likeledes blir ikke samme trekk
vurdert hos den andre part! Man kan dermed ikke kritisere den ene part for et
trekk om man ikke samtidig forvisser deg om at den andre ikke har dette negative
trekket også!
Den sakkyndige fortsetter sin ensidige kritikk av far ” Far oppleves som lite nyansert I
forhold til barnas behov. Han viser en uttalt tendens til å benekte problemer og
idyllisere forhold knyttet til seg selv som omsorgsperson”! Påstanden fremstår underlig
da det ikke er beskrevet hvilke behov far ikke evner se. Over beskrives fars relasjon til
barna som god og nær, her påståes det at far er lite nyansert!
Ordbruken om å benekte problemer finnes det lite observasjoner og beskrivelser av
over. Det som er beskrevet om far gir ingen slike indikasjoner! Det er den sakkyndiges
tolkninger og forvrengning av MMPI skåren som vist over som bringer en slik
beskrivelse frem. Fars MMPI skår viser tvert imot det motsatte! Det synes fremkomme
en metode hos den sakkyndige at hun tolker fars MMPI skår (K-skalene) ut i fra at far er

164
en psykisk syk person. Som det meget klart er dokumentert fra MMPI testen (se
vurdering av MMPI test) er den tolkningen den sakkyndige gjør for en psykisk syk
populasjon, derav kommer beskrivelsene av ӌ benekte problemer og idyllisere forhold
knyttet til seg selv”! Problemet er bare at en tolkning for en frisk populasjon er stikk
motsatt! Og far tilhører en frisk populasjon!
Når så faglitteraturen beskriver at : Hataway (1989) s.64-65: ”Korreksjonskalaen (K)
er den mest komplekse av validitetskalaene. Det er imidlertid viktig å observere at
personer som fungerer bra og er følelsesmessig stabile, ofte beskriver seg selv med samme
ord. Det vil se at deres liv er akkurat så bra som de oppgir på denne skalaen”.
Den sakkyndige vurderer ikke dette noe sted! Det er faglig svikt, det er i høyeste grad
kunnskapsvikt, å tolke et resultat stikk motsatt av faglitteraturen! Når det gjøres så
bevist som i denne rapporten blir det også faglig svindel, ved at det bevist trikses med
datagrunnlaget!
Men igjen, er det vurdert noe sted om mor kan ha disse trekk? Det finnes ingen slike
vurderinger og dermed blir en slik påstand om far helt verdiløs i en faglig sammenheng.
Når det så klart fremgår av mors egne beskrivelser at hun selv i høyeste grad idealiserer
seg selv, og ikke viser noen evne overhodet til å se sin egen deltagelse i konflikten blir
en slik kritikk av far bare et ensidig subjektivt partsinnlegg til fordel for mor! Det er
ikke en faglig vurdering av to foreldre, men en ensidig anklage av far!
Den sakkyndiges forsøk på å forklare fars påståtte ensidige adferd fremstår igjen som
underlig når den sakkyndige skriver ” Den sakkyndige vet ikke årsakene(e) til det eldste
barnet sin tilbaketrekning, men det er ikke poenget i denne sammenhengen, poenget er at
far i stedet for å søke alternative årsaksforklaringer, der kanskje også hans egen atferd
og holdning spiller en rolle, ensidig legger skylden på mor og gjør dette til
hovedpoenget.”!
For det første ser vi her en beskrivelse av en klinisk forståelse og tankegang. Det er
ikke årsak som er viktig, men å tenke fremover og bli frisk! I en slik klinisk setting
kan det være vesentlig å være åpen for at det kan være mange årsaker, for årsaken
er egentlig av mindre verdi i en slik setting. Man verken kan eller vil gjøre stort
med årsaker i mange kliniske tilfeller, fordi ofte ligger årsaker i barndommen!
Dermed blir det viktigere å se fremmover og tenke positivt i stedet for å klandre
egne foreldre for deres tilkort kommenhet! Det viktige med en deprimert er å bli
frisk, komme seg videre i livet og ikke fordype seg i barndommens traumer! De
årsaker kan man vanskelig gjøre noe med! Når fagfolk advarer mot en slik klinisk
tankegang er det fordi en sakkyndige setting skjer i helt andre rammer. Her skal
det vurderes hvem av to som kan gi barna best omsorg på sikt!
Videre ser vi igjen den ensidige metodikk, der far kritiseres for ensidig å legge ansvar for
en spesiell episode med det eldste barnet, på mor! Det dokumentene forteller oss er at far
var den eneste som gjorde noe aktivt da barnets problemer ble kjent. Far stanset
byttingen av samvær. Både skole og mor beskrev at det hjalp på barnets problemer!

165
Ansvaret for byttingen av samvær er utvilsomt mors. Det var hun som stadig ville
bytte samvær! Den sakkyndige har selv over beskrevet at manglende stabilitet og
forutsigbarhet ”får konsekvenser for omsorgsevnen”! Når far så er den som
stabiliserer barnas situasjon og faktisk bidrar til både stabilitet og forutsigbarhet,
blir anklagene mot far et bevis på at den sakkyndiges vurderinger ikke styres av
empiriske observasjoner, men av et forutinntatt holdning om at mor skal vinne!
Saken blir snudd på hodet, far får skylden for mors adferd! I en klinisk tankegang kan
årsak sikkert være av mindre viktighet, i en hverdagslig setting er årsak viktig for kun en
forståelse av den vil kunne bedre barnets situasjon!
Og igjen er det egentlig helt irrelevant om far har den påståtte adferd eller ikke, for
det blir aldri vurdert om denne adferden også finnes hos mor! Dermed kan far i
prinsippet være en virkelig jævel, uten at det får konsekvenser fordi mor kan være en
enda større jævel! Den samme vurdering (metode) er ikke benyttet på mor! At
dokumentene og den sakkyndiges egne beskrivelser av mors påstander klart viser at mor
har en slik avvikende adferd gjør ikke saken bedre! Igjen avsløres mangel på faglig
akseptabel metode!
Et annet moment er at det ikke foreligger noen beskrivelser eller observasjoner av
at far ensidig legger ansvaret på mor i denne situasjonen. Det far beskriver er at
når han stanset byttingene av samvær, da ble barnets situasjon bedre! At mor var
årsak til de stadige byttinger er det ingen tvil om! At barnet selv beskrev de stadige
byttinger som problemet, er det heller ingen tvil om! Dermed sitter vi igjen med et
desperat forsøk fra den sakkyndige på å gjøre skyldspørsmålet til en akademisk
øvelse i bortforklaring! Hensikten er opplagt å pulverisere mors ansvar for
byttinger, samt fremstille far negativt! Metoden er å benytte en klinisk tankegang
om at årsak ikke er det vesentlige!!
Problemet for den sakkyndige blir at hun gjør barnets problem om til en
akademisk øvelse der det viktige ikke er å skape stabilitet og forutsigbarhet, men ”å
søke alternative årsaksforklaringer”! Dette er helt i tråd med en klinisk tankegang,
som fagfolk advarer mot i sakkyndige settinger! Det er klart at den sakkyndige med
dette faktisk slår beina under sin egen tidligere vektlegging og argumentasjon om at
”.... barnets behov for stabilitet og forutsigbarhet blir det primære”! Her er det ikke
det som blir det primære, men ”å søke alternative årsaksforklaringer”! Dersom
barnets behov er det primære, vil det å finne årsak til barnets problem være det
primære for å bedre barnets situasjon. Det bedrer ikke barnets behov å ”søke
alternative årsaksforklaringer” derimot pulveriserer det mor ansvar for byttinger
av samvær! I realiteten driver den sakkyndige et spill for å bortforklare mors
avvikende adferd, gjennom å projisere mors ansvar over på far og gjøre far til
syndebukk! Det handler ikke om fag, men om subjektive preferanser!
Den sakkyndige hopper fra det ene standpunkt til det andre i et desperat forsøk på
å sverte far på alle mulige måter. I sin iver vurderes far både for det ene og det
andre, mens mor ikke vurderes for de samme atferder. Dermed går den sakkyndige
i sin egen felle, ved at partene utsettes for fundamentalt forskjellige metoder! Da

166
kan man heller ikke sammenligne utfallet slik den sakkyndige faktisk gjør! Den
sakkyndige konkluderer ikke, bare fastslår at far er dårligere enn mor ved at hun
ensidig konstruerer problemer ved far! Det er imidlertid ikke en faglig holdbar
metode og dermed blir rapporten ikke et faglig dokument, men igjen et subjektivt
partsinnlegg for mor!
Den sakkyndiges ensidige kritikk av far avsløres meget lett når man ser påstander om at
det viktige er ”å søke alternative årsaksforklaringer”. For at en slik kritikk skal ha noen
mening må den sakkyndige faktisk dokumentere at mor evner å ”å søke alternative
årsaksforklaringer”! Mor må være bedre på det trekket som vurderes! Det fremgår
meget tydelig av mors beskrivelser over at hun ikke gjør. Mors leger dokumenterer dette
meget godt! Deres beskrivelser er en ensidig ansvarsfraskrivelse for mor og en
ensidig ansvarliggjøring av far! Dermed er den sakkyndige avslørt! Mor viser ingen
evne til å søke alternative årsaksforklaringer selv, fordi hun ensidig legger alt ansvar på
far og gir han ensidig skylden for sine psykiske problemer, selv om hun selv samtidig
beskriver at de hadde sin opprinnelse i vanskelige barndomsopplevelser!
Det blir viktig å gå hardt ut mot far, for et fokus på mors rolle her ville rasert alle de
”vurderinger” den sakkyndige gjør både om mor og far. Om fokuset hadde blitt på mors
handlinger, ville det blitt avslørt at hun kun er bekymret for sin egen krenkbarhet, og
ikke for barnas emosjonelle utvikling.
Det fremstår som meget klart at den sakkyndige begår den fundamentale
attribusjonsfeil (mot far)! Mor sin avvikende adferd tilskrives omgivelsene
(separasjon) mens fars påståtte negative adferd skyldes far, og i alle fall ikke mor!
Igjen er det en metode for far og en for mor! Dette er så gjennomført at det må
bygge på en bevisst strategi av den sakkyndige! Fars reaksjon på mors
provokasjoner er et yndet tema, mens mors provokasjon aldri omtales!
Det er også et paradoks at det ikke noe sted finnes en vurdering for og imot de påstander
som kommer. Det er en ensidig kritikk av far som beskrives. Underlaget bygger
utelukkende på mors udokumenterte påstander! Det må gå galt i en faglig setting! Når
den sakkyndige selv skriver at ” Den sakkyndige vet ikke årsakene(e) til det eldste barnet
sin tilbaketrekning....” blir det ikke faglig holdbart å begynne å klandre far ensidig for at
han gjør noe med barnets vanskelige situasjon! Årsaken til at mor reagerer så negativt
på at far stanser den omfattende byttingen av samvær, må sees opp imot mors
grandiose selvbilde! Mor tror hun kan gjøre som hun vil, heve seg over alle andre, barna
inkludert! Dermed er vi rett inn i den narsissistiske personlighets beskrivelse! Det er et
typisk trekk ved denne typen personlighet at de mener seg hevet over enhver moralsk og
juridisk lov! De føler seg også hevet over enhver annen persons behov og ønsker. Dette
blir aldri vurdert av den sakkyndige!
Den sakkyndige skriver videre ” Mor fikk I stand en avtale med skolen der hun fikk ta
det eldste barnet ut I forbindelse med helgesamvær annen hver fredag mot å gi henne
hjemmeundervisning.”! Igjen hever mor seg over hva som er til barnets beste, for å
tilfredstille sine egne behov! Igjen er det den narsissistiske personlighet som blir synlig.

167
Over beskriver mor selv, at hun ikke gjorde skolearbeid med det eldste barnet disse
dagene! Mor sier også at hun ikke fortalt far om disse fridagene for barnet for hun viste
det ville blir bråk! Meldingsprotokollen på skolen viste likeledes at det ikke foreligger
meldinger på disse fraværene, og det fremgår også at det etter disse fraværene ikke var
gjort lekser i tråd med mors egne innrømmelser! Ut i fra disse fakta kritiseres så far når
han setter en stopper for disse fridagene. At lærer selv utrykker skepsis fordi barnet
trengte undervisningen blir oversett! Den sakkyndige snur problemene på hodet og
unngår dermed å problematisere mors adferd som opplagt var til skade for barnet og i
høyeste grad bidro til konflikt! Dermed flyttes fokus fra mors provokasjon til fars
reaksjon i ettertid.
Det kan ikke være noen tvil om at fars reaksjon var til barnets beste, jmf skolens egne
beskrivelser. Når det overhodet ikke problematiseres hva mor driver med av
konfliktskapende adferd, kan man selvfølgelig ikke kritisere far for å gjenopprette Status
Quo! Igjen er det en metode for far og en for mor! Mor kan finne på hva hun vil, men
når far stabiliserer situasjonen for barna, blir han tillagt ansvar! Det viser med
hvilken ensidighet og desperasjon den sakkyndige prøver å skyve ansvaret ensidig over
på far, i strid med sin egen kritikk av far for å være ensidig! Det vurderes ikke noen
sted om det kunne være andre årsaker til at mor tviholdt på noen timers samvær torsdag
ettermiddag! Men ut i fra den sakkyndiges logikk er jo ikke årsak viktig, bare mor får det
som hun vil! I stedet for at mor tilpasser seg barnet er det barnet som må tilpasse seg
mor! Igjen den narsissistiske egosentriske holdning, der mor så føler seg ”krenket” når
dette skuespillet blir stoppet av far! Hvordan kan far tillate seg å krenke en så grandios
person som mor selv føler seg som? Dette er nettopp det den sakkyndige kritiserer far
for over, mens når det faktisk beskrives at det er mor som har denne adferden blir
det utelatt! Det er ikke tilfeldig, men beviste valg av den sakkyndige! Slike
tolkninger og forståelser er gjort i en bevist hensikt, nemlig den forutinntatte hypoteses
metode!
Det fremstår direkte latterlig når mors provokasjoner blir rettferdiggjort ved at hun hadde
søkt råd og fått råd av familiekontoret om å ta barnet ut av skolen uten å innformere far
om dette! Det sier seg selv at familiekontoret med all innformasjon ikke hadde gitt
et slikt råd uten at far var innformert! Dette er typisk for den ansvarsfraskrivelse
som tilgodesees mor. Det er selvfølgelig ”familierådgivningskontoret” som hadde
ansvaret for rådene! Ikke noe sted blir mor holdt ansvarlig for sin egen adferd! Alle andre
får skylden! Dette er igjen den klassiske narsissistiske adferd, for mors grandiose
selvbilde tillater ingen slik kritikk av mor! Også dette i strid med den sakkyndiges
anklager mot far! Mens far anklages for å gi andre ensidig skyld, blir dette ikke
problematisert når det foreliger omfattende dokumentasjon på at det er slik mor
opptrer! Igjen er det ulike metoder i vurderingene av partene!
Når far gjenoppretter stabilitet og forutsigbarhet for barna beskrives dette som ”... er slik
jeg ser det helt klart i strid med å handle ut fra barnets beste.”! Og ”slik den sakkyndige
ser det” er helt irrelevant, for her handler det ikke om hvordan ”den sakkyndige ser det”,

men om en faglig tilnærming der vurderinger bygger på sakens fakta og ikke subjektive
synsinger!
168
Den tydelige ansvarsfraskrivelse vi ser den sakkyndige gjør med mor kommer godt til
syne når hun skriver ” Far nekter å snakke med mors samboer. Den sakkyndige kan ikke
se at samboeren har oppført seg på en slik måte som kan forklare eller rettferdiggjøre
dette.”! I stedet for å problematisere hvorfor mor ikke evner å forholde seg til far,
kritiseres far for at han tvinges av mor, til å snakke med mors samboer om barnas
problemer. Igjen snues saken på hodet, mor unnslipper kritikk, mens far tillegges kritikk.
Igjen er det fars reaksjon på mors provokasjon som problematiseres! Mens mor i
sine brev til far skriver at hun håper vi kan samarbeide til det beste for barna, viser hun
igjen den stikk motsatte adferd i virkeligheten!
Igjen unngår den sakkyndige å problematisere mors manglende evne til samarbeide, noe
som opplagt bidrar til konflikt i saken. Det blir viktigere å unngå å kritiser mor enn å
beskrive sakens underliggende problematikk! Det er gjennomgående dokumentert i
saken at mor aldri har evnet samarbeide, mens far utallige ganger har innbytt til
samarbeide! For barna er det viktig at de bor med den som evner samarbeide og ikke den
som hele tiden saboterer alt samarbeide! Mors MMPI skår underbyger nettopp den
samme problematikk! Den beskrevne passiv aggressive hypokonderadferd kommer til
syne hele tiden i mors adferd. Det alvorlige er ikke at far ikke kan forholde seg til
mors samboer, men at mor ikke klarer å forholde seg til far! Det blir ikke noen sted
problematisert av den sakkyndige!
I forbindelse med at mor tok barnet ut av skolen uten å innformere far, skriver den
sakkyndige ”Mor gjorde dette ut fra en tanke om at det var til det beste for barnet å
slippe å reise til Askøy I forbindelse med samvær om torsdagen”! Etter først å ha kritisert
far for ikke å vurdere om det kan være flere årsaker til hendelser, kommer den
sakkyndige her å påstår at årsaken til at mor tar det eldste barnet ut av skolen kun er
”mors tanke om at dette var til det beste for det eldste barnet”! Hva vet den sakkyndige
om det? Har mor påstått det? Kan det være andre årsaker? Og uansett er ikke årsaken
viktig, eller for å bruke den sakkyndiges egne ord ”å søke alternative årsaksforklaringer”
er viktigere! Men det gjør verken mor eller den sakkyndige i denne saken!
Det blir ikke vurdert om det kunne være andre årsaker og om dette var for at mors
samværregnskap før rettsaken skulle bli maksimalt slik at hun kunne si barnet oftere var
med henne og dermed lettere flytte barnet! Den sakkyndige sluker jo dette argumentet i
sine beskrivelser. Det blir heller ikke problematisert at mor i strid med avtalen med
skolen ikke gjorde skolearbeide med barnet! Igjen er det en metode for far og en for
mor! Metoder den sakkyndige anklager far for ikke å følge, benytter verken mor eller
den sakkyndige selv!! Dette bidrar selvfølgelig til å svekke den sakkyndiges troverdighet!
Kritikk og problematiseringer som reises mot far har gjennomgående
endimensjonale med en klar årsaksammenheng, mens kritikk far reiser mot mor
er flerdimensjonale og påståes å ha mange ulike årsaker! Dette er igjen den
fundamentale attribusjonsfeil! For mor gies omgivelsene ansvar for kritikk som

ettes mot henne, og det kan ha mange årsaker, mens kritikk som reises mot far
har han selv ansvaret for og den har bare en årsak!
169
Den sakkyndige påstår at når far stanser avtalen når han får greie på dette, så skal det ikke
være til barnets beste! Igjen kommer den sakkyndige med sine subjektive vurderinger når
hun hevder at ”Dette er slik jeg ser det helt klart I strid med å handle ut fra barnets
beste”! Det kommer ingen faglig begrunnelse for hvorfor den sakkyndige, bare ”slik hun
ser det”, mener dette ikke var til barnets beste! Faktisk er fars syn i tråd med lærerens
berettigede bekymring, for mor innrømmer over at hun brøt avtalen ved ikke å gjøre
skolearbeid med barnet! Dermed er i realiteten den sakkyndiges forsvar for en slik
ordning et ytterligere bevis på den sakkyndiges krampaktige behov for å fremme mors
interesser i stedet for barnas interesser!
Barnets beste var å få undervisning og vite når hun skulle på skolen! Mor brøt
begge deler! Det problematiseres ikke noen steder at det igjen er mors adferd som
skaper problemer for barna og at det er mor som ikke evner å handle ut fra barnets beste,
som faktisk her var å få undervisning! Den sakkyndige avslører sin partiskhet og dermed
rapportens manglende faglige verdi!
På bakgrunn av episoden der mor får barna til å kysse sin samboer, tar bilde av dette og
sender det til far skriver den sakkyndige ” Dersom far virkelig var bekymret for barna på
faktisk grunnlag burde han ha vurdert å politianmelde samboeren og fått jentene
gynekologisk undersøkt, slik at det ble satt I gang full etterforskning av forholdet. I
motsatt fall burde han ha holdt slike eventuelle mistanker for seg selv, all den tid de ikke
får noen praktiske konsekvenser, og I alle fall er det meget uheldig for det eldste barnet
at han sier til henne at hun ikke behøver å kysse voksne menn på munnen, og I
særdeleshet ikke mors samboer”!
Av dette må det klart fremgå at den sakkyndige mener det er helt greit for et barn å kysse
en stefar det knapt nok kjenner, på munne! En kan sikkert ha ulike oppfatninger av om
dette er tukling med småbarn eller ikke ut i fra sine egne moralske grenser, men en ting er
udiskutabelt, og det er at den sakkyndige klart blander seg inn i fars livssyn hva
gjelder sine barn! Mor visste at far reagerte på pedofile og deres handlinger. At far har et
livssyn der han mener dette ikke er akseptabel adferd blir ikke respektert av den
sakkyndige. All faglig virksomhet bygger på etikk og respekt for de involverte. Den
sakkyndige viser overhodet ingen respekt for fars livssyn! Likeledes er det meget klart
at sakkyndige ikke kan vurdere livssyn, da det ikke verken er en del av mandatet eller
innenfor deres spesiale! Det er et felt for teologien!
Den sakkyndige bruker episoden mor sto bak, som et påskudd til nok en gang å kritisere
far! Igjen er det mor som provoserer, og det ved å bruke barna bevist i sin
provokasjon! Ved å kritisere far, unngår den saksyndige å problematisere det som er mest
vesentlig, nemlig hvordan mor kynisk bruker barna for å såre far! Mor viste hvordan
far ville reagere, men tar bilder og sender dem til far. Motivet er ren hevn for et hat

170
mot far. Barna fortalte selv at de hadde plukket ut noen uskyldige bilder av seg selv
med noen kuer og at mor så hadde lagt disse bildene inn blant disse før de ble sendt
til far. Det skaper så skyldfølelse hos barna når de blir brukt av mor på denne måten!
Igjen får vi dokumentert mors manglende evne til innlevelse i andre mennesker og
barna spesielt. Hun utsetter barna for opplagte krenkelser i sin iver etter å ramme
far! Hun kjenner fars reaksjon men sender allikevel bildene, det beviser en
manglende empati både ovenfor far og barna! Likeledes drar hun sin samboer inn i
dette spillet uten tanke på hvordan han vil føle det når far reagerer på bildene! Dette er
helt i tråd med mors MMPI skåre som kynisk, manipulerende, empatiløs narsissist!
Ikke noe sted blir dette vurdert av den sakkyndige. I stedet kritiseres far for nok en gang
å ha reagert på mors provokasjoner! Det er fars reaksjon i ettertid som
problematiseres, ikke mors opplagte provokasjon! Det sier det meste om mors evne til
innlevelse og empati! Det sier likeledes mye om mors evne til manipulasjon av den
sakkyndige gjennom å gjøre seg til et offer og få ”sympati”.
Den sakkyndige vikler seg inn i sin egen desperate sverting av far når hun mener far
burde anmelde dette om far mente det var så alvorlig! Det er nokså karakteristisk for den
sakkyndige at det som problematiseres er samboerens følelser og ikke barnas følelser i
å ha blitt brukt av mor! Den sakkyndige fortsetter så å skrive ”Dette er et alvorlig
eksempel på sviktende dømmekraft når det gjelder å sette barnets behov I sentrum, både
fordi han gjennom sin handlemåte direkte påfører henne en stor belastning og
bekymring som hun over hodet ikke er moden for å takle, og fordi han indirekte påvirker
samarbeidsklimaet negativt.”!
Skal man følge den sakkyndiges logikk (eller mangel på slik) vil en slik holdning
den sakkyndige presenterer faktisk si at om en forelder mener barnet krenkes i
seksuelle handlinger, så ikke hjelp barnet, for da kan man skade pedofiles følelser!
Igjen blir saken snudd på hodet. Det er plutselig far som påvirker samarbeidsklimaet
negativt, ikke mor som sto bak provokasjonen! Dette underbygger både den sakkyndiges
manglende innsikt og kunnskap i den dynamikk vi ser i denne saken, men også den iver
hun viser med å sverte far! Mens det ikke noe sted vises den påkrevde respekt verken
for fars livssyn eller barnas integritet, fremstilles det som det er far som ensidig
påvirker samarbeidsklimaet negativt, mens det i høyeste grad er mor som står bak disse
provokasjoner. Den som utsettes for en rekke provokasjoner og reagerer på dem, blir
ansvarliggjort for samarbeidsproblemer, mens den egentlige årsak, i provokasjonene ikke
blir vurdert over hodet? Det alvorlige her er jo at den sakkyndige synes å akseptere mors
grandiose selvbilde og ensidig kritiserer far, når dette utsettes for kritikk!
Den sakkyndige kan vanskelig tolkes annerledes enn at det er positivt for
samarbeidsklimaet at mor sender bilder av barn som krenkes til far i den hensikt å
såre far. Dette er ikke annet enn et utslag for mors grenseløse hat til far og en måte
å få hevn for den krenkelse hun opplevde da far tar ut skilsmisse fra mor! Det er
det faglitteraturen kalles et utslag av det narsissistiske raseri! Den sakkyndige har
opplagt ingen kunnskap om dette!

171
Ikke noe sted vurderer den sakkyndige mors motiv for å sende så krenkende bilder til far
i en setting der mor kjører rettssaker for å få omsorgen for barna! Mors påstand om at
hun gjorde dette for å strekke seg langt i samarbeid, fremstår som inkarnasjonen på
manglende innsikt både i seg selv og i andre mennesker! Igjen er det fars reaksjon på
mors provokasjon som blir problematisert. Det bygger opp under den ensidige
forutinntatte metodikk som er gjennomgående for rapporten, far skal kritiseres, mor er et
”offer”!
Den sakkyndiges beskrivelser av at far ikke burde reagert fordi hendelsen ”...ikke får
noen praktiske konsekvenser”, viser at den sakkyndige heller ikke viser noen forståelse
av at barna blir krenket av mor. For den sakkyndige blir det først et problem når fars
livssyn om å beskytte jentene, kolliderer med den sakkyndiges negative beskrivelser
av far. Den sakkyndige vier et helt kapittel i sin bestrebelse på å snu alvorlig
omsorgsvikt hos mor til kritikk av far! Det er ganske påtagende.
I en vitenskapelig basert undersøkelse som dette skulle være blir konklusjoner til
etter en diskusjon for og imot premissene. Her derimot er det bare en ensidig
kritikk av far som ligger til grunn for vurderingene! Dette handler ikke om fag, men
om partsinnlegg til fordel for mor. Hadde det vært fag, ville mors motiv og
krenkelsen av barna vært et tema, det er det ikke hos den sakkyndige! Barna kan
tenke tilbake på sitt første kyss : ”Mamma tvang meg til å kysse sin samboer, tok
bilde av det og sendte det til pappa, for å såre han”! Det kan ikke være særlig tvil
om at dette ikke er til barnas beste! Det ser ikke den sakkyndige og det ser ikke
mor!
Det skal en ganske forskrudd logikk til å fremstille fars bekymring for barna, som at
han påvirker samarbeidsklimaet negativt, slik den sakkyndige påstår! Igjen er det både en
metode og ett sett etiske og moralske regler for mor og et annet for far! Dette har intet
med fag å gjøre! Faktisk underbygger mors handlinger, mors skårbilde på MMPI testen.
En slik ulik metodikk fremkommer også når vi over for det beskrevet at far søker råd hos
leger og fagpersonell for å håndtere dette og på bakgrunn av dette kritiserer mor for disse
handlinger. Mens mor roses for å søke råd, blir ikke tilsvarende evner hos far
beskrevet! Det kunne gitt far positive trekk! Igjen er det en metode for far og en annen
for mor, igjen kritiseres far for det samme som mor roses for! Stort mer ensidig og
forutinntatt går det ikke an å bli.
Et paradoks er det jo at den sakkyndige skriver at barnet ikke er moden for å bli
fortalt at det ikke behøver å kysse voksne menn, mens det synes modent nok til å
kysse voksne menn! Det underbygger egentlig at den sakkyndige overhodet ikke har
fagkunnskap om barns emosjonelle sider og heller ikke kunnskap om elementær logikk!
Videre beskriver den sakkyndige om far at ” ...det er alltid mor som har startet
konfliktene, aldri han, I følge han selv. Dette representerer en måte å oppfatte seg selv og
andre på som er meget rigid og unyansert”! Igjen blir fars påståtte rigiditet uvesentlig
om det ikke finnes vurderinger som viser at mors påstander om far er mer

172
nyanserte! Det finnes ingen slike beskrivelser og mors egne prosesskriv viser meget
tydelig at far er skyld i alle problemer og at hun bare er et ”offer”! Igjen dokumenteres
det at det er en metode for mor og en for far. Igjen gjøres vurderingen helt verdiløs for
rapporten undersøker ikke mors tilsvarende adferd! Igjen kan far være så rigid og
unyansert han bare vil, når vi ikke vet om mor er enda mer unyansert eller rigid! At
mors egne utsagn og dokumenter faktisk viser en slik ekstrem rigid og unyansert adferd
forsterker bare den dokumentasjonen av den sakkyndiges totale kunnskapssvikt om denne
typen arbeid!
Direkte latterlig blir det jo når den sakkyndige så skriver ” De fleste med erfaring fra
vanskelige parrforhold eller samlivsbrudd vet at det dreier seg om kompliserte
mekanismer og kommunikasjonsmønster der man lett kan føle seg overkjørt eller
missforstått av den andre part.”! Rapporten legger ikke til grunn en slik forståelse noe
sted. Gjennomgående i rapporten er far beskrevet negativt og mor positivt! Så mye for
”kompliserte mekanismer og kommunikasjonsmønster”! Den sakkyndige viser ikke til
noen kompliserte mekanismer i det hele tatt! Faktisk er beskrivelsene i rapporten
svart/hvitt! Far har skyld, mor er uten skyld! Når far så beskriver en rekke hendleser
dokumentene viser er startet av mor blir det en floskel å påstå at far ensidig gir mor
skylden! Faktum kan det være vanskelig å forholde seg til når de dokumenterer mors
konfliktdrivende adferd! Det kan tenkes foreligge episoder der far kan ha ansvaret,
problemet er bare at noen slik beskrivelser ikke foreligger i observasjoner av partene! At
far så beskriver adferd mor opplagt er ansvarlig for gjør ikke far verken ensidig eller
rigid! Det som gjør det mulig å komme med en slik ”rigid” påstand om far er jo nettopp
den sakkyndiges ensidige negative vinkling av far! Problemet for den sakkyndiges
kritikk av far som ”ensidig”, synes være at det ikke foreligger alvorlige situasjoner som
far ensidig kan lastes for!
Faktisk viser fars MMPI profil, slik faglitteraturen (Hataway (1989) s.64-65)
beskriver at ”Det er imidlertid viktig å observere at personer som fungerer bra og er
følelsesmessig stabile, ofte beskriver seg selv med samme ord. Det vil se at deres liv er
akkurat så bra som de oppgir på denne skalaen”. Dette evner den sakyndige ikke ta
inn over seg I det hele tatt! Det synes fremkomme et dogmatisk syn om at far
versegod får være slik majoriteten er og ikke skille seg ut på noen positiv måte!
Det er således meget kritikkverdig av den sakkyndige at hun ikke evner se far
som individ, men som en representant for “den vanlige populasjon” når det
gjelder forholdet mellom to personer i konflikt! Den sakkyndige synes bygge sitt
syn på en generalisert forståelse av at i en konflikt er det alltid slik at begge
bidrar til konflikten! Vel, slik tolkes det når far beskrives og kritiseres, men når
mor beskrives fremstilles hun som helt uten ansvar for konflikten! Igjen avsløres
den ensidige, forutintatte holdning som preger rapporten!
Mye tyder på at den sakkyndige kjenner ordene men ikke innholdet i de samme ordene,
for metodebruken avslører en meget enkel forståelse av de ”kompliserte mekanismer og
kommunikasjonsmønster” som faktisk skjer i denne saken. Mors motiv for å sende
bildene handler om både kompliserte mekanismer bundet til hat, misunnelse og

173
frustrasjon, men viser også det kompliserte kommunikasjonsmønster som fremtrer fordi
mor på denne tiden (2001) også prøvde å få far tilbake. Mens far avviste mor kan
bildene også sees på som et forsøk fra mor på å få oppmerksomhet fra far. Negativ
oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet! Det er kompliserte
kommunikasjons mønstre og mekanismer, men den sakkyndige vurderer aldri slike til
tross for at dokumentasjonen i saken understøtter slike vurderinger!
Når den sakkyndige så skriver at ” Evne til en viss emosjonell distanse til konflikten
er en viktig forutsetning for konstruktiv dialog og samarbeid. Far synes totalt å mangle
denne distansen når det gjelder mor. I stedet for å analysere forholdet, bruddet og
tiden etterpå som et komplisert samspill mellom to personer der begge har bidratt på
godt og ondt, projiserer han alle negative følelser på den andre parten og tillegger
henne skylden for alle konflikter.”, blir det egentlig en bekreftelse på den
sakkyndiges totale mangel på faglig innsikt og objektiv holdning i saken. Far
projiserer ikke sin egen adferd, for projeksjon er som oftest en ubevist adferd. Når
far dokumenterer sine beskrivelser av mor, er det ikke ubeviste projeksjoner vi
snakker om, da er det beviste dokumentasjoner av mors adferd! Paradoksalt nok
(igjen) er det at mors påstander om far ikke er dokumenterte, men at det klart
dokumenteres her at dette er projeksjoner av mors egne ubeviste adferdstrekk og
holdninger! Og ubeviste projeksjoner kan det være vanskelig å dokumentere for de
er man ikke seg selv beviste, slik vi ser det hos mor og slik det er diskutert over
rundt mors hypokondre adferd tidligere i denne analysen!
Er det noe mors adferd dokumenterer så er det manglende emosjonell distanse i
konflikten. Å sende bilder av krenkede barn til far er i høyeste grad et utrykk for
manglende emosjonell distanse! Å komme hjem til far etter separasjonen å knuse
inngangs døren, så politiet måtte fjerne mor, er i høyeste grad manglende
emosjonell distanse, at mor ringer far 50 ganger i døgnet er ikke et utrykk for
emosjonell distanse! Å utelate slike beskrivelser i rapporten er derimot et utrykk for en
manglene profesjonell (emosjonell) distanse til saken! Den sakkyndiges påstander om at
far ensidig ikke evner å ha emosjonell distanse til konflikten blir så latterlig når man ser
saksdokumentene, at det vitner om en særdeles dårlig dømmekraft fra en ”fagperson”.
Det er bare å konstatere at det er en metode for far og en annen for mor.
Det skjer ingen sammenligning av partenes ”manglende emosjonell distanse”, det
fastslåes bare at far ikke har en slik distanse, mens de utallige beskrivelser av mors
opplagt mangel på emosjonell distanse utelates! Det er i realiteten faglig svindel
gjennom triksing med datagrunnlaget og premisser (eller mangel på slike).
Beskrivelsene av mors emosjonelle utbrudd er så mange og hyppige at dette vanskelig
kan bygge på kunnskapsmangel hos den sakkyndige. Dette er bevisst fjerning og
utelatelse av dokumentasjon kritisk for den sakkyndiges forutinntatte holdning. Dette
dokumenterer og beviser at den sakkyndige er forutinntatt, ensidig og fordømmende
ovenfor far, men også hvor langt den sakkyndige er villig til å gå med å bryte opplagte
faglige etiske regler for slikt arbeid!! Dette har ikke noe med en faglig vurdering å gjøre
i det hele tatt! Dette er som så mye annet i rapporten en forfalsning av virkeligheten i
den hensikt å understøtte en forutinntatt avgjørelse om at mor skal ha omsorgen.

174
Når det så foreligger omfattende beskrivelser av mors manglende emosjonelle distanse
til saken, og den sakkyndige skriver ” Far synes totalt å mangle denne distansen når det
gjelder mor.” blir påstanden igjen helt meningsløs i en setting der dette ikke vurderes
opp mot mors dokumenterte tilsvarende trekk! Bare det at mor faktisk lider av angst og
depresjon og skårer høyt på hypokondre trekk underbygger den emosjonelle
problematikk vi ser hos mor.
For å snu dette rundt; Hvordan er det mulig for en depressiv, hypokondrisk,
narsissistisk personlighet (mors MMPI skår) å ha emosjonell distanse når hun
gjennom krenkes, ved at far tar ut skilsmisse? Den sakkyndige kunne bare sett på
realitetene i saken for å se at den ”tolkning” hun legger til grunnoverhodet ikke
holder faglig mål!
Det synes danne seg et bilde der den sakkyndige helt overser alle mors trekk, og
utelukkende kritiserer far uten at dette sees i relasjon til mor overhodet! I en setting der
to skal vurderes opp mot hverandre må man være forutinntatt for å få til en slik ensidig
vurdering.! Alternativet er en total kunnskapsmangel hos den sakkyndige og da snakker
vi om å forlede retten til en gal beslutning!
Den sakkyndige skriver så at ” I stedet for å analysere forholdet, bruddet og tiden
etterpå som et komplisert samspill mellom to personer der begge har bidratt på godt og
ondt, projiserer han alle negative følelser på den andre parten og tillegger henne
skylden for alle konflikter.”! Dette er ikke bare noe som gjelder partene, men i høyeste
grad også gjelder for den sakkyndige i sine undersøkelser! Den sakkyndige må gjerne
kritisere far for sin oppfatning av mor, men når en tilsvarende vurdering av mor er
utelatt/fraværende blir en vurdering av far verdiløs som et faglig bidrag. Det fremgår
meget godt av rapporten at det er far som tillegges all skyld, mens mor fremstilles som et
”offer”! Da kan man ikke begynne å trekke inn ”komplisert samspill” uten at dette også
vurderes ved mors adferd! Er det noe denne saken viser så er det at mors adferd er
ekstremt komplisert og ikke egner seg for enkle forklaringsmodeller!
Både MMPI testens beskrivelse av far og ikke minst dette dokument viser at far faktisk
evner analysere kompliserte samspill. En får nærmest inntrykk av at den sakkyndige
projiserer sin egen manglende evne til å analysere kompliserte samspill over på far! Fars
evne til å analysere kompliserte samspill er igjen helt irrelevant om den sakkyndige
utelater, slik hun gjør, å vurdere mors manglende evner til en slik komplisert analyse!
Igjen er det ulike metoder for partene og resultatet er irrelevant i en faglig setting. Det får
kun verdi som et subjektivt partsinnlegg! Den sakkyndiges ”tolkninger” kan si noe om
far, men sier intet om mor, hvilket faktisk var mandatets oppgave, nemlig sammenligne
mor og far!
Interessant er det når den sakkyndige skriver at far sier: ” Hun er den som alltid starter
konflikter, mens han aldri har gjort det”, uten en gang å vurdere de konkrete konflikter
far viser til. Far beskriver konkrete hendelser og legger til grunn at mor startet dem! Det
legges til grunn en generell holdning der det ikke er mulig å gi den ene ansvaret for en

175
konfliktsituasjon, uten at den andre også har bidratt! En rekke av de konflikter som er
dokumentert i saken kan utvilsomt ha mange kompliserte og underliggende årsaker.
Det interessante (som den sakkyndige selv kaller det) er imidlertid ikke årsaken(e), men
hvordan dette påvirker barna! Når mor tar barna ut av skolen uten at far er
innformert, mens barna bor med far, kan dette ha mange og kompliserte årsaker,
men det rammer barnet negativt fordi det mister undervisning og vikles inn i en
konflikt. At mor skapte denne konflikten er udiskutabelt, og at far stanset
ordningen er udiskutabelt! Mors motiv for dette derimot kan sikkert være både
komplisert og av mindre interesse, men forandrer ikke på at hun faktisk begikk
handlingen!
Det kan komme til syne en forståelse hos den sakkyndige at hun blander sammen
motiv med årsak, når far ensidig kritiseres for ikke å se at hendelser kan ha ”mange
og kompliserte” årsaker. Kanskje er det ikke så kompliserte årsaker, men heller
komplisert å finne mors motiv for hennes handlinger!
Når den sakkyndige så ensidig kritiserer far for å stanse det som var negativt for barnet,
har det ikke lenger noe med en faglig vurdering å gjøre, det er et subjektivt forsvar for
mor!
En rekke andre hendelser skjer på samme måte. Bildene mor sender kan sikkert vurderes
å ha mange årsaker for at ble sendt, men å kritisere far ensidig for sin reaksjon når han
opplever at barna krenkes i et forsøk på å ramme far, blir en bekreftelse både på den
sakkyndiges ensidige og forutinntatte holdning og en bekreftelse på mors tilsynelatende
manglende innsikt i hvordan hennes adferd påvirker andre negativt! Ikke noe av dette
problematiseres av den sakkyndige!
Påstandene om at far ensidig projiserer alle negative følelser over på mor, blir igjen
avslørende for den sakkyndiges manglende forståelse, ensidighet og innsikt i saken. Mens
det foreligger omfattende beskrivelser av at mor projiserer sine egne trekk og
holdninger over på far, blir ikke dette vurdert noe sted av den sakkyndige! Det bryter
med både etiske prinsipper og prinsippet om at partene skal behandles rettferdig
og likt!
Videre skriver den sakkyndige ” Som overordnet forklaringsmodell bruker han hennes
selverkjente psykiske problemer. Men behandlingsapparatet ser ikke på dem som
betydningsfulle I forhold til hennes omsorgsevne. Problemene er ikke alvorlige I
psykiatrisk diagnostisk forstand.”!
Her brukes ”behandlingsapparatet”, som er mors lege og psykiater, som ”bevis” på at
mors adferd ikke er alvorlig i en omsorgsituasjon! Hva vet de om det? De har aldri
observert mor i noen omsorgsituasjon. Langt mindre i noen av de utallige situasjoner som
beviser mors emosjonelle ustabilitet! Deres ”vurderinger” bygger på mors påstander i
en setting der hun skal ha medspillere, moralsk støtte, medisiner og trygd! Mens all
faglitteratur beskriver det som problematisk for barn å vokse opp med en
deprimert mor, ja faktisk beskrives det som ”et traume i seg selv” Whitfield

176
(2003:30), så påstår den sakkyndige at dette verken er alvorlig eller av betydning
for omsorgsevne! Den sakskyndiges påstander er med andre ord stikk motsatt av hva
faglitteraturen beskriver også på dette punkt! Dette er kunnskapsmangel og
diskvalifiserende for den sakkyndige!
Igjen gjør den sakkyndige seg imidlertid skyldig i en klinisk tankegang! Det er i
realiteten helt uinteressant om mor med piller og nettverk kan klare omsorgen om
far ikke trenger verken piller eller nettverk for å klare det! Da er far bedre egnet!
Den sakkyndige sitt fokus er utelukkende at ”Jo, mor kan klare det for hun har så
mange som hjelper henne og hun har medisiner”! Det er ikke hva en sakkyndige
vurdering handler om i det hele tatt! Det er en klinisk og ikke en sakkyndig
vurdering! Den handler om hvem av 2 som har best forutsetninger for å klare
omsorgen! Hvem av to viser at de har mest overskudd til å klare omsorgen! Hvem
av to evner å fokusere på barna og ikke på sine egen behov for selvbekreftelse!
Deprimerte hypokondere som mor, har her et meget stort problem! At den
sakkyndige nettopp bruker ”behandlingsapparatet” som bevis på at mor kan klare
omsorgen viser at dette er kliniske vurderinger! Hva behandlingsapparatet mener
er i en sakkyndig vurdering ikke interessant! Faktisk viser mors avhengighet av et
”behandlingsapparat” at hun diskvalifiseres i forhold til en frisk far! Mors
problemers alvorlighetsgrad er helt irrelevant, for far har ingen av disse
problemene!
Den sakkyndiges ”tolkning” av MMPI testen underbygger også alvorlig
kunnskapsmangel. En slik gjennomgående neglisjering av fagkunnskap er ikke tilfeldig,
det underbygger derimot både manglende kunnskap, men også kraften i den iver den
sakkyndige viser etter å sverte far og bortforklare mors avvikende adferd.
Utgangspunktet for den sakkyndiges hypotese er : Mor skal ha omsorgen, og alt senere
arbeid legges opp til å underbygge dette, selv om det strider både mot faglitteratur,
MMPI tester og saksdokumentene og innebærer at negative beskrivelser og fakta
om mor blir fjernet! Dette er ren svindel både faglig og juridisk!
Når far kritiseres er det greit å fremstille problemer som endimensjonale, men når
mor opplever kritikk er det plutselig ”innlysnede at dette er kompliserte saker”! En
slik forskjellsbehandling bygger utelukkende på en forutinntatthet fra den
sakkyndiges side. Mens den sakkyndige mener far ikke klarer å innse at begge
bidrar til konflikten, mener hun samtidig at det er bare far som bidrar til
konflikten! Paradoksene står i kø! Kildekritikk er fullstendig fraværende. Dette har
ingenting med en faglig vurdering å gjøre! Dette er banale synsinger!
Den sakkyndige fortsetter sin ensidige kritikk av far når hun skriver videre ”Med en slik
innstilling til den andre parten; hun gjør feil, jeg gjør aldri feil, må det nødvendigvis bli
problemer med samarbeidet, og til syvende og sist er det barna som blir skadelidende”!
Her tillegges far en holdning som ikke er observert over i premissene. Far har aldri uttalt
eller vist under observasjoner at mor ensidig gjør feil! Det far har gjort er å vise til en del
feil og adferd som er negativ for mor! Det er noe ganske annet!

177
Uansett hva som er fars holdning, blir den igjen uinteressant om det ikke kan
dokumenteres at mors holdning i det samme spørsmål er bedre! Over ser vi at mor
både til leger, psykiatere og den sakkyndige ensidig gir far ansvaret for problemene!
Dermed fremstår den ensidige kritikk av far, uavhengig av om far har denne
holdning eller ikke, som helt meningsløs og helt uten faglig verdi. Når den så allikevel
blir fremhevet av den sakkyndige blir dette nok en bekreftelse på den ensidige negative
fremstilling far utsettes for. Vurderingen blir helt uinteressant i en faglig setting fordi
datagrunnlaget viser at mor har denne adferden! Da kan man ikke kritisere far ensidig for
dette! Det avslører bare at partene igjen utsettes for ulike metoder noe som ikke holder
faglig mål og gjør rapporten verdiløs!
Den sakkyndige fortsetter ” Far sin negative holdning lar seg neppe skjule, selv om han
hevder noe annet”! Igjen er det ikke vurdert om mor har en negativ holdning til far, noe
som faktisk synes fremkomme meget sterkt over at mor har! Mors påstander til sin lege
slik vedl.151-152 beskriver, og mors påstander til den sakkyndige er en endeløs rekke
beskrivelser som føyer seg inn i rekken av negative holdninger til far, med dertil
negative konsekvenser for barna. Igjen uteblir vurderinger av om mor har de trekk far
påståes ha! Igjen dokumenteres det at mor faktisk har disse trekk men aldri
kritiseres for dette! Igjen er det en metode for far og en annen for mor. Det går ikke an
å ensidig kritisere far for trekk som i rikt monn finnes dokumentert også hos mor!
Vurderingen blir igjen faglig verdiløs! I realiteten er det ingen vurdering, men den
sakkyndige som bare fastslår sin egen subjektive påstand og oppfatning! Det handler ike
om fag men om et subjektivt partsinnlegg!
Den sakkyndige skriver så ” Det mest alvorlige utslaget av dette er at han har snakket
med det eldste barnet om mors samboer og nektet henne å ha fysisk kontakt med han, noe
også samboer har opplevd som svært problematisk.”! Vi ser altså at det var meget
alvorlig at far nektet barnet å kysse mors samboer! Det kan ikke tolkes til annet enn at
den sakkyndige aksepterer slik seksuell kontakt mellom små barn og voksne! Det er
skremmende å se hvilke holdninger den sakkyndige legger til grunn for sine vurderinger!
Det er like skremmende at den sakkyndige så til de grader blander sine egne holdninger
inn i det som er fars livssyn! Den sakkyndige synes ikke evne å holde en emosjonell
distanse til saken men blir fanget i en desperat og ensidig kritikk av far for å få mor til å
vinne! Sakkyndige har ikke noe mandat til å blande seg inn i folks livssyn!
Videre beskriver den sakkyndige at ” Det synes derfor som om far sin evne til fleksibilitet
og samarbeid med barnas beste for øyet er begrenset”! Igjen finnes det ingen vurdering
av at mor i alle år har nektet å komme til samtale, nektet å besvare brev og i det hele tatt
sabotert alle fars dokumenterte forsøk på å samarbeide! Igjen blir en ensidig kritikk av
far på trekk som finnes i rikt monn om mor helt faglig forkastelig. En ensidig kritikk av
far har bare nytte som et subjektivt partsinnlegg for mor, noe som ikke er den
sakkyndiges jobb! Far anklages med andre ord for å mangle fleksibilitet og være
samarbeidsvillig fordi hans livssyn og etikk tilsier at et barn på 7 år ikke behøver kysse
en fremmed mann på munnen!

178
Den sakkyndige skriver så at ” Det er fremkommet opplysninger som kan tyde på at fars
daglige praktiske ivaretakelse av barnas behov er mangelfull”! Dette er i hovedsak mors
udokumenterte påstander. For det første er det påfallende at den sakkyndige ikke
tilkjennegir hvor disse påstandene kommer fra. Like påfallende er det at det ikke
foreligger noen beskrivelser av observasjoner om den påståtte dårlige daglige
ivaretakelse. Den sakkyndige legger uten noen betenkeligheter mors udokumenterte
påstander til grunn som sannhet uten at disse verken kildekritisk vurderes eller
valideres på noen måte! Igjen er det grunn til å spørre om hvor mors daglige
ivaretakelse er vurdert? Igjen mangler slike vurderinger, til tross for en rekke direkte og
indirekte beskrivelser av at denne kan være mangelfull. At mor etterlater spedbarnet
alene hjemme for å gå ut å handle er ikke vurdert noe sted. Igjen blir vurderingene
ensidig kritikk av far uten faglig verdi. De blir umulig å etterprøve og det skjer ingen
sameligning av partene, bare en kritisering av far, på bakgrunn av mors udokumenterte
påstander!
Den sakkyndige fortsetter ” Barnet har hatt et bekymringsfullt stort fravær fra skolen, far
har unnlatt og komme med skriftlige meldinger og lærer er bekymret for
uregelmessigheter med hensyn til oppfølging av skolearbeidet...”! Til tross for at mor
selv over innrømmer ikke ha gjort skolearbeidet med barnet er det far som
kritiseres for det. Til tross for at det i skoledagboken klart fremgår at mor står bak
5 av 11 skolefraværs dager og at det ikke foreligger meldinger etter slikt fravær er
det far som ensidig kritiseres for dette! Og uansett fars ansvar her, så blir det ikke noe
sted vurdert mors ansvar! Igjen er det ikke en vurdering av to, men en bevist ensidig
kritikk av far! Igjen er beskrivelsen faglig verdiløse!
Alvorlig og avslørende for hvor disse udokumenterte påstander kommer fra blir det når
den sakkyndige så skriver ”...mens mor også er bekymret for sene leggetider og for
manglende hygiene som hårvask (hos Det eldste barnet) samt at jentene er røde og såre
nedentil.” Ikke noe av dette er dokumentert fra observasjoner hos far, det er kun
udokumenterte påstander fra mor!
Etter denne ensidige masse kritisering av far ”konkluderer” den sakkyndige at ” Far
evner ikke I stor nok grad å ta barnas perspektiv og sette egne behov for å ”vinne” I
forhold til mor foran barnas behov. Det synes å være forankret I fars væremåte og
personlighet, og vil etter all sannsynlighet også prege hans omsorgsevne på sikt.
Sammenlignet med mor kommer han etter dette klart dårligere ut enn henne, både hva
gjelder omsorgsevne på kort og lang sikt.”!
Det finnes ingen observasjoner som entydig begrunner et slikt syn. Som beskrevet i
diskusjonen over bygger dette på subjektive preferanser fra den sakkyndige! Dermed
fremstår dette synet som udokumentet og altså ikke en ”konklusjon” av en diskusjon av
empiriske observasjoner.
En kan lett få inntrykk av at denne ”konklusjonen” var fastslått først, og deretter har man
kommet med beskrivelsen som skulle byge opp under dette! Nettopp det faktum at alle
motargumenter er utelatt og at det ikke foreliger eneste sammenligning av partene

underbyger dette! Den synes fremstå mer som en av den sakkyndiges standardiserte
psykologfeller far lures inn i!
179
Mens mors beskrivelser om far over, er ensidige og uten forståelse for egen delaktighet,
er det far som ensidig kritiseres for dette. Mens det er mor som gjentatte ganger går til
sak nettopp ut i fra en holdning om å ”vinne”, er det far som ensidig klandres for dette!
Mors omfattende løgner om far kan vanskelig forståes på en annen måte enn at hensikten
helliger middelet og dermed dokumenterer det at mors behov for å ”vinne” går foran
behovet både for en dialog og for barnas beste! Ikke noe av dette er vurdert av den
sakkyndige!
I sum over vurderinger av far fremgår det meget klart at alt ved far blir problematisert,
mens alt ved mor (over) blir ”forstått”! Mor er et ”offer”, far er den aggressive. Etter å
ensidig ha tillagt far en rekke negative karakteristikker, som aldri blir vurdert ved mor,
selv om det foreliger omfatende dokumentasjon på slik adferd hos mor, blir det fastslått
at far har dårlige omsorgsevner! Det er ikke en konklusjon, for den måtte bygge på en
vurdering av ulike syn. Her er det ingen ulike syn som vurderes, tvert imot slår den
sakkyndige bare fast at alle negative påstander mor kommer med om far gjør far
uegnet som omsorgsperson.
Det blir også et paradoks at påstanden om fars manglende evne til å ta barnas perspektiv,
så fundamentalt strider mot fars skårbilde på MMPI testen, der han ut i fra sin skår
nettopp evner ta slike perspektiver! Heller ikke dette paradokset blir vurdert av den
sakkyndige!
Oppsummert kan man se at det er en metode for vurdering av mor, hun vurderes ut
i fra rollen som et ”selverklært offer”, mens metoden som benyttes på far er at han
skal være så negativ og aggressiv som mors udokumenterte påstander tilsier! Dette
er ikke fag, men et subjektivt partsinnlegg!
Det foreligger ingen alternative forståelser eller vurderinger av noen trekk ved far, det er
kun den negative forståelse mor tilkjennegir som aksepteres. Det kan synes fremkomme
en dynamikk der den sakkyndige henter argumenter mot far fra mors udokumenterte
påstander om far. Likeledes foreligger det ingen alternative forståelser eller vurderinger
av mor, de bygger utelukkende på mors beskrivelser som ”selverklært offer”! Dette
strider mot alle faglige krav for en objektiv faglig vurdering, dermed blir resultatet
ikke en faglig vurdering, men et subjektivt partsinnlegg til fordel for mor! Den
sakkyndige avslører en gjennomgående mangel på kunnskap om denne typen
vurderinger, både når det gjelder retningslinjer og metodekrav, men også når det gjelder
faglig kunnskap. De stadige vurderinger og tolkninger som er stikk motsatt av
faglitteraturens beskrivelser og faktiske observasjoner, beviser den manglende faglige
ballast som er nødvendig for et slikt arbeide! Det totale fravær av validering av
påstander og opplysninger gjør at det blir umulig å etterprøve eller finne ut om noe av det
som påståes om far (morsudokumenterte påstander) faktisk er sanne eller bare oppspinn!
Det er ikke faglig holdbart!

180
Rapporten er en beskrivelse i svindel og bedrag mot retten som søker hjelp til
vurdering i en barnefordeligsak. Den sakkyndige gjør seg skyldig i klare
straffebestemmelser når det gjelder å forlede retten til et for barna tragisk utfall!
Denne delen av rapporten heter ” 8.1 Foreldrenes omsorgsevne på kort og lang sikt”
og er et underpunkt av ”Vurderingsdelen” i rapporten! Når det er foreldrenes
omsorgsevne som skal vurderes og det ensidig skjer en kritikk av fars påståtte
adferd og trekk, og kun en aksept på mors adfredstrekk, står ikke innholdet i stil
med overskriften. De beskrivelser som gies av mor bygger utelukkende på mors
egen påstander, fars omfattende dokumentasjon av mors avikende adferd over flere
år er tatt ut av saken! Det finnes heller ingen andre kapitler i rapporten som
vurderer for og imot begge foreldrene, og dermed har den sakkyndige i realiteten
aldri vurdert mors omsorgsevne i det hele tatt! Det er ingen vurdering av mor å
fastslå mors egen udokumenterte påstander! Resutatet av å ensidig kritisere far på
bakgrunn av mors udokumenterte påstander, fremstår som særdeles lite faglig
begrunnet!
Den sakkyndige lar i realiteten mor diktere angrepene på far, mens når far
forsvarer seg mot disse udokumenterte påstander ved å fremlegge dokumentasjon
på sitt syn, blir denne dokumenatsjon utelatt av den sakkyndige. I stedet anklages
far for ikke evne å ta inn over seg alle de feil mors udokumenterte påstadner komer
med! Det vitner om frykt for sannheten, frykt for å bli avslørt som kunskapsløs om
denne typen avanserte dynamikker som mor representerer! Og den sakkyndiges
frykt skjuler mors psykopatologi!
Leseren av rapporten har da ingen forutsetning for å benytte rapporten som
underlag for en vurdring av hvem av 2 som er best egnet. Det eneste rapporten
beskriver er en rekke negative påstander om far, hvis opphav er udokumenterte
påstander fra mor! Den sakkyndige beskriver ingen empiriske observasjoner som
understøtter alle disse negative påstadner om far, og mor dokumenterer heller
ingen av sine påstander!
Det er gjennomgående at den fundamentale attribusjonsfeil blir begått mot far,
mens når det gjelder mor ligger alt ansvar på omgivelsene. Det i seg selv er grov
metodefeil. Dette skjer til tross for at den sakkyndige utrykkelig tilkjennegir at det i
slike saker er ”meget komplisert dynamikk”, nok en floskel fra den sakkyndige! Til
tross for dette blir far ensidig tillagt alt ansvar for konflikten! Som beskrevet over,
den sakkyndige synes å kjenne ordene, men ikke innholdet!
8.2 Barna tilknytning til hver av foreldrene
Mor: mor var hjemmeværende det meste av tiden I det eldste barnet sine første leveår.
Slik den sakkyndige leser dokumentene og ut fra opplysninger gitt av begge foreldrene
må det kunne konkluderes med at mor var den primære omsorgspersonen for det eldste
barnet fra hun var født og til hun flyttet ut da det eldste barnet var 5 år gammel. Det må

181
også konkluderes med at mor etter samlivsbruddet/separasjonen I 1999 har hatt utstrakt
samvær med det eldste barnet, tilsvarende mer enn vanlig samvær. Dette I tillegg til at det
eldste barnet var så pass gammel (5 år) da mor flyttet ut, gjør at bruddet I daglig kontakt
ikke har påvirket den sterke grunnleggende tilknytningen barnet har til mor.
Det yngste barnet sin primære tilknytning til mor er utvilsom. Hun er en trygg og glad
jente som har det godt i nærmiljøet I Norheimsund. Dette bekreftes også av
avdelingsleder I Norheimsund barnehage.
Far : Det eldste barnet er også sterkt knyttet til far. Hun har bodd fast hos far i 3 år. Hun
er sterkt preget av lojalitetskonflikt, i en grad som den sakkyndige opplever som
bekymringsfull. Det ville være til det beste for det eldste barnet dersom far aksepterte at
hun flyttet til mor og gi henne støtte på det. Det ville kunne legge grunnlaget for positive
opplevelser under samvær som kunne styrke båndet mellom far og datter. Det er ikke tvil
om at far har tilført det eldste barnet mye positivt når det gjelder å ta henne med i
sportslige sammenhenger, på fritidsaktiviteter og reiser. Dette er viktige verdier som bør
videreføres.
Det yngste barnet sin tilknytning til far vurderes av den sakkyndige til ikke å være like
sterk som søsterens. Når det er sagt er det klart at far er en viktig person for henne, og det
er sterkt ønskelig at far i forhold til henne bidrar til at hun nyter godt av hans opplagte
ressurser på mange områder.
Den sakkyndige beskriver følgende ”Slik den sakkyndige leser dokumentene og ut fra
opplysninger gitt av begge foreldrene må det kunne konkluderes med at mor var den
primære omsorgspersonen for det eldste barnet fra hun var født og til hun flyttet ut da
det eldste barnet var 5 år gammel.”! Mor har påstått at far ikke var hjemme, far har
tilbakevist alle disse påstander, uten at de er tillagt vekt! Det kan derfor ikke
konkluderes med at mor var barnets hovedomsorgsperson. Den sakkyndige har selv
beskrevet hvordan far aktiviserte seg med barna. Det finnes ikke en eneste beskrivelse av
at mor aktiviserte seg med barna! Det er et paradoks! Barnet var tidlig i barnehage det
meste av dagen, og far brakte barnet ofte dit når han gikk på jobb og hentet barnet etter
jobb. Far deltok likeså vel så mye i stell og pass som mor. Mors påstander er heller ikke
dokumentert av noen andre! Det viser at den sakkyndige kun legger mors
udokumenterte påstander til grunn, og at dette bygger mer på en forventning om
hvordan det tradisjonelt er enn hvordan det faktisk er dokumentert at det var!
Den sakkyndige fortsetter på samme måte ” Det må også konkluderes med at mor etter
samlivsbruddet/separasjonen I 1999 har hatt utstrakt samvær med det eldste barnet,
tilsvarende mer enn vanlig samvær.”! Hvor er dette dokumentert? Den eneste kilden for
slike påstander er mors udokumenterte påstander! Den sakkyndige skriver selv over at
barnet bodde de siste 3 år med far! I sum har barnet altså hatt mer kontakt med far og er
også langt mer knyttet til sin far! Barnets reaksjon etter flyttingen underbygger også at
tilknytningen til far er meget sterk.

182
Når den sakkyndige så bruker disse to gale utgangspunktene til å konkludere med at
”Dette i tillegg til at det eldste barnet var så pass gammel (5 år) da mor flyttet ut, gjør at
bruddet I daglig kontakt ikke har påvirket den sterke grunnleggende tilknytningen barnet
har til mor”! Hvorfor var det en sterkere tilknytning til mor enn til far? Det foreliger
ingen empiriske observasjoner på at det var tilfelle! Igjen bygger den sakkyndige på
en generell holdning om at mødre har barn mer enn fedre, poenget er imidlertid om
dette var tilfelle i denne saken! Det er ikke dokumentert, den sakkyndige antar det er
slik! På sviktende premisser kommer en påstand bygget mer på den sakkyndiges
preferanser og tradisjonelle oppfatninger enn på barnets tilknytning. Likeså er det et
element i påstandene som overhodet ikke er vurdert, nemlig tilknytningens kvalitet!
Ikke noe sted blir dette vurderte! Igjen skinner det igjennom at det er mors
udokumenterte påstander som legges til grunn som fakta uten noen form for kildekritikk!
Videre skriver den sakkyndige at ” Det yngste barnet sin primære tilknytning til mor er
utvilsom. Hun er en trygg og glad jente som har det godt I nærmiljøet I Norheimsund.
Dette bekreftes også av avdelingsleder I Norheimsund barnehage.”! For det første sies
det heller ikke her noe som helst om kvaliteten på den tilknytningen det yngste barnet
har til sin mor. Ale barn knytter seg til sine omsorgspersoner, men kvaliteten kan variere
fra avhengighet til en trygg tilknytning!
At hun har vært mest med sin mor er naturlig all den tid mor har hindret barnet samvær
med far! Allikevel viser dette barnets adferd at kvaliteten på tilknytningen til mor er
dårlig. Det er dokumentert at mor ofte lot det yngste barnet være igjen hjemme
alene for å gå ut å handle selv. Det gir ikke barnet en trygg tilknytning til sin mor!
Videre foreligger det en rekke beskrivelser av at mor sendte dette barnet ofte fra seg til
venninner og andre fordi det var slitsomt for mor! Barnets adferd i dag viser da også
tydelige trekk av manglende tilknytning til mor! Dette kommer til syne i depressive
adferdstrekk, tegninger og den tydelige søken etter noen som bryr seg! Ikke noe av
dette er vurdert av den sakkyndige! Den sakkyndiges beskrivelse av det minste barnets
ukritiske kontakt med fremmede underbygger dette ytterligere. Den sakkyndige evner
ikke se dette i sammenheng! Påstanden om at avdelingslederen i barnehagen støtter dette
medfører ikke riktighet, for barnehagen gir selv utrykk for at de ikke har hatt mye tid å
se barnet siden det bare har vert der et par uker (2 dager i uken, halve dager). Det
de har sett beskriver imidlertid en klengete adferd, i tråd med de opplysninger den
sakkyndige tar ut av saken! Avdelingslederen sier selv at ” Hun understreker derfor at
hun ikke har et stort vurderingsgrunnlag”! Allikevel brukes barnehagen som ”bevis”
for de påstander som søkes påstått!
I tråd med den øvrige manglende faglige kvalitet som beskrevet over begynner den
sakkyndige å sykeliggjøre det eldste barnet og etter å ha innrømmet at hun har bodd med
far de siste 3 år er resten av det som skulle beskrive det eldste barnets tilknytning i stedet
en oppfordring til far om å støtte barnet når det flyttes til mor : ”Det ville være til det
beste for det eldste barnet dersom far aksepterte at hun flyttet til mor og gi henne støtte
på det. Det ville kunne legge grunnlaget for positive opplevelser under samvær som
kunne styrke båndet mellom far og datter. Det er ikke tvil om at far har tilført det eldste

arnet mye positivt når det gjelder å ta henne med i sportslige sammenhenger, på
fritidsaktiviteter og reiser. Dette er viktige verdier som bør videreføres.”!
183
Dessverre sitter vi i dag med fasiten og den forteller oss at mor i alle årene etter har
hindret barna kontakt med far, slik at de i dag er redde for å snakke med far på telefon og
pr i dag (2008) ikke har noen samvær med sin far som en direkte konsekvens av mors
usanne påstander om far!
Det blir svært avslørende for den sakkyndige sammensurium av påstander at det
nå skal være så bra for barnet å oppleve aktiviteter med far. Over skriver den
sakkyndige nemlig at far til tross for å aktivisere seg med barna ikke evner å se
deres emosjonelle behov! Her beskrives dette som ”grunnlag for positive
opplevelser” og ”Dette er viktige verdier som bør videreføres.”! Hvordan er det mulig
for en far den sakkyndige påstår ikke har evne til å se barnas emosjonelle behov, plutselig
skal være bra for barna å omgåes med? For å benytte mors termer. Hvorfor er det nå
plutselig bra for barna å være med en psykopat? Dette er opplagt et forsøk på å overtale
far til å la barna flytte til mor uten å lage vanskeligheter for mor!
Heller ikke her beskriver den sakkyndige noen kvalitet på den tilknytningen barna har
hos mor. Det kan se ut som om antall timer (jmf. samværs regnskapet til mor) er
utslagsgivende for tilknytning. Det strider imidlertid med det meste av faglitteraturen, for
der beskrives det nokså klart at det viktige ikke er antall timer, men den voksnes
emosjonelle evner med barnet, evne til innlevelse og forståelse av barnet. Den voksnes
kvalitet på tiden med barnet er viktigere enn antall timer. Det er kun ved far at det
finnes noen beskrivelser av kvalitativt samvær mellom barna og far slik far i
betydelig grad aktiviserer seg med barna!
Igjen avsløres den ensidige vurderingen som skjer, for det vurderes ikke noe sted
om det hadde vært bedre for barna samlet at det yngste barnet hadde flyttet til far!
Det eldste barnet har dypest røtter hos far, både med skole og venninner, mens det
yngste (3 år) som følge av mors gjentatte flyttinger, ikke hadde så mye røtter og
lettere ville kunne tåle en flytting. Den manglende vurdering av dette bygger
opplagt på en forutinntatt hypotese slik det dokumenteres over!
Det påståes at om far støtter det eldste barnet på flytting, så vil det gi grunnlag for å
”styrke båndet mellom far og datter”! Problemet er at det fremkommer ikke noen
steder at dette båndet er svakt! Tvert imot er dette båndet kvalitativt godt og har
alltid vært det. Det fremkommer både gjennom barnets adferd og hennes
beskrivelser! Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige!
Interessant er det at den sakkyndige nå mener at fars bidrag til det eldste barnet
med å ta henne med på aktiviteter og turer, er meget positivt! Den samme positive
vinklingen finner vi ikke på side 32 (2 avsnitt) i rapporten, for der er denne
aktiviteten mellom far og barna bare for at ”far skal vise seg selv”! Det blir derfor
et paradoks at fars aktiviteter med barna ETTER en flytting skulle være bedre enn
den er FØR en flytting av barna! Hvor ble det av den betydelige ”bekymring” den

sakkyndige fremsetter om fars aktiviteter med barna før flytting, når samme
aktiviteter etter flytting blir beskrevet som meget positivt for barna???
184
NÅR DET SÅ HER PLUTSELIG FREMSTILLES SOM OM DETTE ER
POSITIVE VERDIER FAR TILFØRER BARNET (BARE FAR STØTTER
BARNA PÅ FLYTTING), BLIR DET IGJEN AVSLØRT AT DET IKKE ER
SAMMENHENG MELLOM PREMISSER OG KONKLUSJONER. DEN
SAKKYNDIGE KAN IKKE FØRST KRITISERE FAR FOR Å AKTIVISERE
SEG MED BARNA FOR Å FREMME SITT EGET ”EGO”, OG DERETTER
PÅSTÅ AT DEN SAMME AKTIVITETEN MED BARNA ER POSITIVT OG VIL
STYRKE BÅNDET MELLOM FAR OG BARN BARE DE FLYTTER TIL MOR!
Her kommer den inkonsekvens som gjennomsyrer rapporten meget godt til syne.
Om det yngste barnet skriver den sakkyndige nå plutselig at ”... det er sterkt ønskelig at
far i forhold til henne bidrar til at hun nyter godt av hans opplagte ressurser på mange
områder.”! problemet blir da den sakkyndiges tidligere beskrivelser av at far mangler
evne til emosjonell innlevelse og dermed evne til å ta seg av barna på en god måte! Over
er det imidlertid ikke beskrevet noen ressurser hos far, verken psykisk eller ellers.
Da blir det paradoks at far nå etter en evt. flytting av barna både har store resurser
og gode kvaliteter! Å mangle evne til emosjonell innsikt i barna er da ingen gos
kvalitet?? Det bildet som tegnes av far som egosentrisk bygger ikke opp under disse
plutselige positive kvaliteter hos far!
Det er all grunn til å anta at den sakkyndige her prøver å bedre det meget negative bildet
hun har konstruert om far, for at far i det hele tatt skal ha en plass i barnas fremtid!
Et annet betimelig spørsmål er det for hvem ”... det er sterkt ønskelig” at barna skal nyte
godt av fars kvaliteter? Mor mener far er psykopat og går langt i å påstå det uten noen
som helst dokumentasjon! Det kan derfor neppe være mors ønske! Den sakkyndige
kritiserer far hele veien og påstår far er, slik mor forteller den sakkyndige, at far er! Hvem
er det som så mener dette er sterkt ønskelig?? Er det den sakkyndiges dårlige
samvittighet av å ha kommet med så mye negative påstander om far??
Den sakkyndige vurderer at det yngste barnet ikke er like tilknyttet til far. Det er
forståelig ut I fra at hun bare er 3 år og at hun har bodd hos mor etter skilsmissen.
Det yngste barnet har som det eldste barnet bodd hos den ene. Det er derfor
påfallende at mens den sakkyndige mener fars tilknytning til det yngste barnet er
mindre enn det eldste barnet tilknytning til far, vurderer hun samtidig at det eldste
barnet tilknytning til mor er større enn det yngste barnet tilknytning til far. Dette til
tross for at barna de siste 3 år har vært like mye hos den foreldes de ikke bodde
med i den tiden! Det yngste barnet er 3 år og bodd med mor de siste 3 år, mens det
eldste barnet har bodd med far de siste 3 år og bodde med far før det! Igjen ser vi
den manglende faglige vurdering som fremkommer fra den sakkyndige!

Argumentasjonen her bygger opplagt på at begge barna skal flyttes til mor. Det motsatte
blir aldri realitetsvurdert til tross for at det var det som var mandatet!
185
8.3 Barnas ønske om hvem av foreldrene de vil bo fast hos
Den sakkyndige vurderte i utgangspunktet ikke å snakke med det eldste barnet om
temaet, dette ut fra den høye temperaturen i saken og det eldste barnet sine åpenlyse
vansker med lojaliteten i tillegg til hennes relativt unge alder. Under siste møte med det
eldste barnet på Askøy, oppsto det likevel en god situasjon til å ta opp temaet i, og jeg
spurte det eldste barnet forsiktig ut. Hennes svar bekrefter i stor grad at hun står i en
lojalitetskonflikt. Hun vil være hos begge og like mye hos begge to. Jeg har også fått
tilgang til indirekte materiale som tegninger av ulike familiekonstellasjoner laget av det
eldste barnet, men disse kan heller ikke tolkes i noen spesiell retning. Det yngste barnet
er opplagt for liten til å stilles ovenfor spørsmålet. Dette punktet i mandatet besvares
derfor ikke.
Igjen beskrives det alvorlige metodefeil! Det blir helt umulig å etterprøve en vurdering
av hva det eldste barnet svarte. For det første er ikke spørsmålene det eldste barnet fikk,
beskrevet i det hele tatt! Likeledes er heller ikke svarene på disse spørsmålene referert!
Det eneste den sakkyndige skriver fra det eldste barnet skal ha svart er at ”Hennes svar
bekrefter I stor grad at hun står i en lojalitetskonflikt. Hun vil være hos begge og like mye
hos begge to”! Om det, det eldste barnet svarte faktisk bekrefter det den sakkyndige
skriver er uvisst for det er ikke referert hva det eldste barnet ble spurt om eller hva hun
skal ha svart! Igjen blir disse vurderingene helt verdiløse i et faglig aspekter!
Det foreligger god grunn til å tvile på den sakkyndiges beskrivelser her når vi ser det
eldste barnet reaksjon bare uker etter rapporten var ferdig. Når det eldste barnet så
beskriver seksuelle overgrep, muligens i den hensikt for å få komme hjem igjen blir
dette alvorlig. De utallige brevene det eldste barnet smugler ut fra Norheimsund
gjennom flere år etter 2002 underbygger i likhet med beskrivelsene av en rekke
hendeleser i tiden etter 2002 at det eldste barnet klart ville bo med far. Bare måneder etter
den sakkyndiges rapport er klar beskriver barnevernet i Kvam også at det eldste barnet
ville bo med far!
Den sakkyndige mener på grunnlag av at hun spurte det eldste barnet om hvor hun vil bo
at det eldste barnet lider av lojalitetskonflikt. Til far sa psykologen at hun ikke ville
spørre det eldste barnet om dette, da hun var for liten til å kunne ta en slik avgjørelse.
Allikevel ble hun spurt hos mor. Det er grunn til å merke seg dette fordi den sakkyndige
bruker det samme argumentet mot far, men da er det negativt. At far spør det eldste
barnet hvor hun vil bo er galt, at den sakkyndige spør er ok! Dette er dobbeltmoral.
Interessant er det at den sakkyndige mener en 3 åring ikke kan tillegges vekt hva gjelder
ønske om hvor det vil bo, mens den sakkyndige våren 2003, 6 mnd senere, tillegger
barnets uttalelser om far vekt!

186
8.4 Barnas beste når det gjelder hvem av foreldrene de bør bo fast med, vurdering
av alle tre alternativer
Det eldste barnet fremstår som et til tider reservert, trist og plaget barn som sliter med
alvorlig lojalitetskonflikt. Hun kan også være krevende og grenseutprøvende, men dette
oppfattes forskjellig av foreldrene, noe som også kan avspeile at det eldste barnet faktisk
oppfører seg forskjellig hos henholdsvis mor og far. Hun er knyttet til og glad I begge
foreldrene, og er lykkelig når foreldrene har det bra, som hennes lærer så treffende
utrykker det. Ved å opprettholde dagens situasjon vil man slik den sakkyndige ser det
også opprettholde hennes problemer. Bare ved at hun får en trygg omsorgsbase hos mor,
sammen med søsteren, kan hun avlastes for sine problemer. At søstrene skal bo sammen
vil også gjøre dem begge bedre rustet til å tåle fremtidige konflikter mellom foreldrene.
At begge vet hvor de bor og når de skal ha samvær med far vil også virke styrkende på
deres felles identitetfølelse på sikt; de vil kunne ha støtte I hverandre.
For det eldste barnet sitt vedkommende skulle det fremgå av forutgående argumentasjon
at jeg ser på hennes lojalitetsproblemer som I stor grad forårsaket og opprettholdt av fars
negative syn på mor. Det vil selvsagt representere en omstilling for det eldste barnet å
flytte til mor, og med tilhørende skyldfølelse og eventuell bekymring I forhold til far. Det
vil kunne representere en tapsopplevelse for henne å måtte skilles fra daglig kontakt med
stesøsteren, som hun til tross for kortvarig bekjentskap synes å ha opparbeidet en god og
vennskapelig kontakt med. Jeg mener likevel at dette er til det beste for henne, og at mor
vil være i god stand til å ivareta henne i denne prosessen.
Når det gjelder det yngste barnet ser jeg det som ikke tilrådelig at hun bør flytte til sin far.
Hennes primære tilknytning ligger helt klart hos mor. Hun er en kvikk og glad 3-åring
med god tilpasning i nærmiljøet og barnehage. Det skal normalt svært sterke grunner til
for flytting av et så lite barn med etablert tilknytning til den ene parten, og som alltid har
bodd fast hos denne. I dette tilfelle kan jeg ikke se noen slike grunner. Også når det
gjelder det yngste barnet kommer far totalt sett dårligere ut som omsorgsperson enn mor.
Dersom man tar hensyn til hans nye familiesituasjon kommer han også dårligere ut enn
mor gjør I sin familiesituasjon. Fars kone snakker ikke norsk, heller ikke hennes eldste
datter. Dette må vektlegges negativt når det gjelder begge barna og betydningen for deres
fremtidige språkutvikling, men spesielt for det yngste barnet, sett hen til hennes unge
alder.
Vurderingene som her gjøres bygger på de ”konklusjoner” den sakkyndige trekker over
og på de ensidige premisser rapporten beskriver. Det gir selvfølgelig ikke grunnlag for
noen ”konklusjon”!
Den sakkyndiges beskrivelser at ” Det eldste barnet fremstår som et til tider reservert,
trist og plaget barn som sliter med alvorlig lojalitetskonflikt” synes oppkonstruert i tråd
med mors overdrevne ”bekymringer” for barnet! At barnet merker situasjonen og er redd

for å bli flyttet blir faktisk ikke vurdert noe sted! Det vurderes ikke noe sted at barnet
ikke hadde en slik problematikk før mor startet sine rettssaker.
187
Beskrivelsen om at ” Hun kan også være krevende og grenseutprøvende, men dette
oppfattes forskjellig av foreldrene, noe som også kan avspeile at det eldste barnet faktisk
oppfører seg forskjellig hos henholdsvis mor og far”, behøver slett ikke avtegne at barnet
opptrer forskjellig hos foreldrene, det kan like godt være en beskrivelse av at mor ikke
evner håndtere barnet, mens far evner dette. At det er mors påstander som ukritisk
legges til grunn ser vi igjen i beskrivelsen av ”Hun kan også være krevende og
grenseutprøvende ”. Det er bare mor som opplever problemer med barna på denne
måten. Dette kan like gjerne være et resultat av mors psykiske sykdom og dertil
reduserte evne til å ta seg av barna! Dette vurderes ikke noe sted! Far beskriver ikke
omsorgen som et problem. Mors ”selverkjente” depresjon og mors angst, som hun
beskriver ”styrer henne” er ikke vurdert opp mot om det er mor som kan ha et problem
med barnet eller ikke! Ingen slike virkelig vesentlige sider ved mors fungering blir
vurdert! I stedet skyves problematikken vekk fra mor over på far.
Når den sakkyndige skriver at ” Ved å opprettholde dagens situasjon vil man slik den
sakkyndige ser det også opprettholde hennes problemer. Bare ved at hun får en trygg
omsorgsbase hos mor, sammen med søsteren, kan hun avlastes for sine problemer”,
tillegges far ensidig ansvar i det den sakkyndige selv kaller ”kompliserte mekanismer
og kommunikasjonsmønster”. Far kritiseres for å være ensidig i årsaksforklaringer,
mens når den sakkyndige beskriver dette tillegges far ensidig årsak til problemer!
Dette holder bare ikke faglig! Uansett utelates beskrivelsene av at mor fremstår
nettopp slik selv!
Det foreligger ingen faglig begrunnelse for at mor kan gi noen tryggere omsorgsbase enn
det far gir. Det faktum at mors depressive adferd ikke underbygger en trygg omsorgsbase
og at mor selv beskriver seg som et utrygt barn i de dokumenter den sakkyndige fjernet
fra saken gjør det vanskelig å påstå at mor skulle kunne gi noen tryggere omsorg enn far!
Det foreligger for eksempel ingen vurdering over hodet av betydningen av mors
angst/depresjon i relasjon til sakens problemer. Mors komparenter gjengir bare mors
påstander! Det er heller ikke dokumentert at fars omsorgsbase er utrygg eller negativ for
barnet! Tvert imot skriver den sakkyndige at fars bidrag til barna etter en flytting er
meget viktig for barna!
De beskrivelser som foreligger over det som beskrives som ”problemer hos far”
bygger alle på direkte provokasjoner fra mor og mors udokumenterte påstander.
Dette er ikke faglig holdbart! At det eldste barnets beskrivelser hos far viser at det har det
greit med over 20 beskrevne venninner blir aldri seriøst vurdert! Videre foreligger det
ingen vurdering av at det minste barnet flyttes til far! Det beskrives heller ikke
hvorfor barna får det så mye bedre hos mor enn hos far, ei heller beskrives det om
konflikten blir redusert ved å flytte barna! Dette fremstår som ren subjektiv synsing
uten noen faglig dekning over hodet! I dag har vi fasiten og det har gått dårligere for
barna etter flyttingen. I dag har det eldste barnet vært henvist til psykiatrien flere ganger
og får nå i 2008 behandling og hjelp hos BUP!

188
Den sakkyndige skriver ” .... slik den sakkyndige ser det”! Det er det eneste
grunnlaget en slik flytting bygger på! Det er ikke en faglig vurdering, det er subjektiv
preferanse! Det har intet i noen fagrapport å gjøre, og igjen er det ikke hvordan den
sakkyndige ”ser det” som er interessant, men hva den sakkyndige ut i fra en faglig
begrunnet vurdering legger til grunn! Som det meget tydelig fremkommer i det over
beskrevne, finnes det ikke henvisninger til en eneste faglig teori eller noen empirisk
data. Det blir et paradoks at den eneste sykeliggjøring av barna hos far kommer fra mors
udokumenterte påstander før barna flyttes!
Det er også problematisk at det fra mors beskrivelser er barnet som ansvarliggjøres
for sin grenseutprøvende adferd, mens dette er en helt normal adferd hos slike barn.
Det som er problemet er at mor ikke evner håndtere barnet i sin normalt
grenseutprøvende adferd.
Den sakkyndige skriver videre ” For det eldste barnet sitt vedkommende skulle det
fremgå av forutgående argumentasjon at jeg ser på hennes lojalitetsproblemer som i stor
grad forårsaket og opprettholdt av fars negative syn på mor.”! Her blir saken fullstendig
snudd på hodet! Mens det dokumenteres at far bidrar til samarbeid og
kommunikasjon, blir det motsatte dokumentert om mor! Mens det var og er mor
som begynte å gå rundt å beskrive far som en psykopat, og vise et ekstremt negativt
syn på far både til leger, psykiater og i sine beskrivelser til den sakkyndige, er det
far som ensidig klandres for å være negativ når far forsvarer seg! Det er mor som
nekter enhver form for samarbeid, det er mor som starter en rekke alvorlige
provokasjoner som skaper uro for barna! Igjen blir far ensidig ansvarliggjort til
tross for den sakkyndiges beskrivelser av at slike saker består av ” kompliserte
mekanismer og kommunikasjonsmønster”! Dette avslører at slike utsagn og påstander
bare er et våpen og en metode for ensidig å kritisere far! Mor gjøres til et
”selverklært” offer og far gjøres til en påstått angriper!
Igjen er det to metoder, for det blir aldri gjort noen vurdering av det negative syn
mor har på far slik den sakkyndige selv gjengir fra mor over! Igjen er det irrelevant
om far er negativ til mor, om det som her viser seg at mor er like mye eller mer negativ
til far! Å ensidig ansvarliggjøre far når det ikke er gjort tilsvarende vurdering av mor, har
intet med fag å gjøre, men desto mer med subjektive preferanser å gjøre!
Det alvorlige problemet med den sakkyndiges logikk er jo at den ” ... forutgående
argumentasjon” overhodet ikke holder faglig nivå! Det er ingen argumentasjon, men en
ensidig synsing om far der mors udokumenterte påstander om far blir fastslått som
sannhet uten noen kildekritisk gjennomgang!! Den sakkyndige fastslår i stedet for å
diskutere! Da kan man heller ikke benytte denne argumentasjonen til å konkludere med!
Konklusjoner utgjør utfallet av en diskusjon av to eller flere premisser og ikke
selverklærte kategoriske påstander!

189
Videre påstår den sakkyndige ” Det vil kunne representere en tapsopplevelse for henne å
måtte skilles fra daglig kontakt med stebarnet, som hun til tross for kortvarig bekjentskap
synes å ha opparbeidet en god og vennskapelig kontakt med. Jeg mener likevel at dette
er til det beste for henne, og at mor vil være I god stand til å ivareta henne I denne
prosessen.”!
Påfallende er det at det ikke problematiseres at barnet også skilles fra sin far! Igjen er det
irrelevant hva den sakkyndige mener, når det ikke bygger på en faglig basert
begrunnelse. Her beskrives det i en setning at det også er et annet barn inne i bildet. Det
eldste barnet kjente henne i 3 år! Det er ikke et kortvarig bekjentskap! Det blir ikke
vurdert noe sted hvilken konsekvenser det blir for dette barnet om det eldste barnet
flyttes vekk. Videre er påstanden om at mor evnet ta seg godt av barna ikke begrunnet
faglig, og i dag som vi har fasiten og barnet har klippekort både hos barnevernet og BUP
er det dokumentert at den sakkyndiges påstander og synsing var feil! Faktisk var det
første mor gjorde bare få dager etter at barnet ble flyttet å sabotere barnas sommerferie
med far, helt i tråd med hvordan mor opptrådte året før, noe den sakkyndige hadde
dokumenter på!
Det er også underlig at status quo prinsippet ikke nevnes med et eneste ord!
I et siste desperat forsøk på å sverte far skriver den sakkyndige ” Dersom man tar hensyn
til hans nye familiesituasjon kommer han også dårligere ut enn mor gjør I sin
familiesituasjon. Fars kone snakker ikke norsk, heller ikke hennes eldste datter. Dette må
vektlegges negativt når det gjelder begge barna og betydningen for deres fremtidige
språkutvikling, men spesielt for det yngste barnet, sett hen til hennes unge alder.”! Det
finnes ikke dokumentert noe sted at det skader et barns språkutvikling at det
kommer i en slik familiesituasjon som det far har. Tvert imot viser faglitteratur at
det gir barnet en fordel. Om dette hadde skadelig ville fars stedatter også fått
skadet sin språkutvikling, det har hun ikke. Det eldste barnet burde også hatt
skadet språkutvikling som levde med far og hans kone i 3 år! Tvert imot har
stebarnet lært 2 språk, noe som er en fordel for barnet. Det same gjelder det eldste
barnet som i stedet for ”språkvansker” lærte seg engelsk lenge før skolestart! Det
er positive konsekvenser og ikke ”språkvansker”!
Slike påstander fra den sakkyndige byger på alvorlig kunnskapsmangel om små barn og
deres språkutvikling. I tråd med de andre ufaglige beskrivelser og ”vurderinger” gitt over
underbygger dette en sakkyndige fullstendig ute av stand til å foreta faglige vurderinger!
Det er også påfallende at den sakkyndige ikke ser at i de tre årene det eldste barnet
bare bodde med far, var også hans nye kone tilstede. Det finnes ingen steder noen
som helst tegn på at dette rent språklig har ført til problemer for det eldste barnet.
Tvert imot, hun er i dag meget god i språk. Det den sakkyndige påstår var
språkproblemer har altså vist seg være positivt for barna! Det fremsettes
oppkonstruerte problemstillinger som det ikke er faglig dekning for. Faktisk beskriver
faglitteratur at det er en berikelse for et barn å lære to språk tidlig! I tidlig alder
lærer de raskt!

190
Det vurderes ikke noe sted at det yngste barnet stadig er blitt flyttet rundt, at hun ved
flere anledninger allerede fra spedbarnsalder ble etterlatt alene hjemme, mens mor gikk ut
for å handle, at hun ved en rekke tilfeller i spedbarnsalder ble sendt til venninner og
annen familie til mor fordi det var så ”slitsomt” for mor å ha henne med i alle
sammenhenger. Vi ser det samme i dag, mor etterlater sitt nye spedbarn hos
besteforeldre og drar 3 uker på ferie uten barnet! Det er så slitsomt for mor! Dette
gir grunnlag for å forstå det yngste barnets adferd i dag. Mor beskriver selv bekymring
ved at det yngste barnet trakk så lett til vilt fremmede i tidlig alder, uten noen
forståelse får årsaken til det, og det yngste barnets adferd i dag underbygger en
problematikk slik den beskrives for utrygge barn som ikke har fått den
grunnleggende tilknytning til en omsorgsperson som barn trenger for en trygg
utvikling! Tegninger barnet gjør år etter flyttingen beskrives i faglitteratur som tegninger
av unnvikende og engstelige barn! Ikke noe av dette er problematisert av den sakkyndige
og blir ikke på noe tidspunkt vurdert!
Det er likeledes påfallende at det ikke er vanskelig å flytte det eldste barnet med sine
dypere røtter vekk fra far, mens når det er snakk om å flytte det yngste barnet så
må det plutselig ”sterke grunner” til! Igjen er det en metode som rammer far og en
annen som rammer mor!
Det er likeså et paradoks at den sakkyndige bare tar inn komparenter som kan gi et
positivt bilde av mor. Det er et paradoks at den sakkyndige ikke tok kontakt med politiet
for å få en beskrivelse av mors avvikende adferd da hun oppsøkte og terroriserte far!
Eller drosjene hun bestilte og stakk av fra når de kom! Det er merkelig at en slik
komparent som faktisk viser mors sanne ytre så til de grader utelates! Det viser med all
tydelighet at negative komparenter blir bevist utelatt. De eneste komparenter den
sakkyndige vurderer er de som er fordelaktige for mor. Også psykiateren som mor gikk
til tidlig på 90-tallet ville kunne bidratt med viktig innformasjon om mors avvikende
adferd. Heller ikke dette er gjort!
8.5 Forslag til samværordning
Under praktiseringen av samvær i denne saken er barna blitt utsatt for mye flytting frem
og tilbake mellom foreldrene i en form for barna uoversiktlig situasjon. Dette vil i seg
selv bedre seg mye dersom barna bor sammen. De vil få et enklere puslespill å forholde
seg til, og dermed bli mindre forvirret. Far er svært fokusert på at søstrene skal ha mest
mulig tid sammen, og han har på et tidspunkt foreslått en ordning som nærmer seg den
som praktiseres ved delt omsorg (søstrene sammen i en uke på hvert sted). Tanken om at
søstrene skal være sammen er vel og bra, men for at en ordning med mye og fleksibelt
samvær skal være godt for barna forutsetter dette at foreldrene i stor grad har evne til å
samarbeide. I denne saken er samarbeidsklimaet svært dårlig. Det er derfor neppe til
barnas beste å reise så mye frem og tilbake enten de bor her eller der. I tillegg kommer
selvsagt de rent praktiske problemene forbundet med lange avstander mellom foreldrenes
respektive bosteder. Men i dette tilfellet ville ikke en svært utstrakt samværordning etter

mitt syn ha vært god for barna selv om mor hadde bodd i umiddelbar nærhet av far, dette
ut fra det høye konfliktnivået.
191
Det eldste barnet bør ha regelmessig samvær med far, men etter min vurdering er det ikke
til hennes beste å ha ”vanlig samvær” annen hver helg og en ettermiddag i uken. Jeg vil
derfor foreslå at ettermiddagssamværet sløyfes, og eventuelt forsøkes delvis kompensert
med langhelger i forbindelse med skolens planleggings dager dersom disse faller på
samværhelger. Historien i denne saken viser at partene bør ha helt nøyaktige planer å gå
ut i fra når det gjelder samvær. Det er derfor ønskelig at de om mulig får en mest mulig
konkret og detaljert samværavtale å forholde seg til, som også omfatter jul, påske,
sommerferie og øvrige skolefridager. I samvær avtalen bør det også stå noe om tidspunkt
for henting/bringing av barna. Mor gir utrykk for at hun ønsker fleksibilitet til barnas
beste i forbindelse med samvær dersom hun får daglig omsorg for begge, mens far mener
at mor skal ha dem like mye som i nå dersom han får daglig omsorg. Dette er i
utgangspunktet bra, men man bør likevel dra lærdom av historien i dette tilfelle og ikke
la for mye være overlatt til partene når det gjelder utforming av samværavtale.
Jeg har vært usikker på om det yngste barnet ideelt sett bør ha like mye samvær med far
som sin søster. Det bygger på mors rapporter om hennes vegring mot å gå til far i den
senere tid og bekymring for om far i stor nok grad ser hennes behov. Argumentet mot å
behandle søskenene forskjellig er at dette lett kan føre til konflikt og uro mellom
foreldrene, noe som igjen kan slå tilbake på barna. Jeg heller derfor til at begge barna bør
ha like mye samvær og være sammen under samvær med far.
Den sakkyndige starter med å skrive ” Under praktiseringen av samvær I denne saken er
barna blitt utsatt for mye flytting frem og tilbake mellom foreldrene i en form for barna
uoversiktlig situasjon”! Det var ingen problemer for barna før mor startet sine stadige
samværbyttinger! En slik uforutsigbarhet for barna var nettopp resultatet av mors
stadige forandringer av samværtidspunkt som far til slutt stanser. Det dokumenterer
at mor er delaktig i en slik problematikk. Her reises kritikken mot far fordi barna søkes
flyttet til mor på dette grunnlaget! Det eneste som har vært uoversiktlig er mors
uberegnelighet med når hun kunne ha samvær. Avtalte tidspunkt var forutsigbare for
barna helt til mor begynte å bytte om på dette! Det betyr altså at mors stadige byttinger
av samvær nå brukes som argument både for flytting av barna og redusering av samvær
og innskrenking av partenes mulighet til å avtale seg imellom! Slik sett er dette et spill
fra mor som får alvorlige konsekvenser for barna og konflikten som helhet!
Den sakkyndige skriver videre at ” Dette vil i seg selv bedre seg mye dersom barna bor
sammen. De vil få et enklere puslespill å forholde seg til, og dermed bli mindre
forvirret”! Å bo sammen forutsetter ikke at barna flyttes til mor. De kan vel så godt bo
sammen hos far, men dette vurderes overhodet ikke! Mors omfattende bytting av
samværtidspunkt var opplagt årsak til det eldste barnets ”forvirring” da hun fikk
problemer når mor drev å byttet dette! Slik sett får mor nå uttelling for å ha skapt
forvirring for barna vedrørende samvær, ved at barna med begrunnelse i mors skapte
forvirring flyttes til mor! Det betyr at barna flyttes til den som skapte det problemet
som brukes som begrunnelse for flytting! Slikt er ikke særlig konfliktdempende!

192
Den videre beskrivelse av den sakkyndige er meget interessant ” Tanken om at søstrene
skal være sammen er vel og bra, men for at en ordning med mye og fleksibelt samvær
skal være godt for barna forutsetter dette at foreldrene i stor grad har evne til å
samarbeide.”! Det foreligger omfattende dokumentasjon på at det er far som prøver
å få til et samarbeide, og det er vel så godt dokumentert at det er mor som nekter all
form for samarbeide! I en slik setting der far var åpen for hyppig dialog, har mor
bidratt med det motsatte. Tiden både før og etter 2002 dokumenterer dette til fulle! Det
blir et paradoks at den sakkyndige sender barna til den som er minst
samarbeidsvillig og har minst evner til å samarbeide! At så redusert samvær
begrunnes ut i fra samarbeidsproblemer gjør den sakkyndiges vurderinger direkte
latterlige! Igjen mener den sakkyndige at det er et problem og at det bør føre til at
fleksibiliteten reduseres i samværsammenheng! Mor har et stort ansvar for at det ikke er
mulig å samarbeide, og blir belønnet for denne rigide adferden ved at barna flyttes til
henne slik at barna mister samvær med far!
Når den sakkyndige så skriver at ”Men i dette tilfellet ville ikke en svært utstrakt
samværordning etter mitt syn ha vært god for barna selv om mor hadde bodd i
umiddelbar nærhet av far, dette ut fra det høye konfliktnivået.”, og over tillegger far
ensidig ansvaret for dette høye konfliktnivået! Her brukes ”det høye konfliktnivået” til å
utestenge barna fra samvær med far! Mors bidrag til dette ”høye konfliktnivået” er
betydelig! Men det vurderes ikke noe sted! Barna straffes i realiteten for at mor skal
”vinne” og få viljen sin! Dette har ikke noen med fag å gjøre overhodet!
Jo mer den sakkyndige benytter det såkalt høye konfliktnivået til å begrunne sine
standpunkter, jo viktigere blir det å se hva dette egentlig består i. Således blir det
også mer og mer alvorlig når den sakkyndige ikke går inn å analyserer hva
konfliktnivået egentlig bygger på og ikke bare konsekvent gir far skylden for at det
er høyt, fordi mor påstår det!
Den sakkyndige fortsetter å legge mors bekymringer og behov til grunn når hun skriver
”Historien i denne saken viser at partene bør ha helt nøyaktige planer å gå ut i fra når
det gjelder samvær”! Behovet for forutsigbarhet er absolutt et trekk ved mor. Far viser at
han evner å være fleksibel når mor hadde behov for stadige byttinger av samvær. Dette
vurderes heller ikke av den sakkyndige! I stedet er det igjen mors avhengighet av en
forutsigbar hverdag, som blir utslagsgivende! Den sakkyndige evner overhodet ikke se
mors avhengighet av at ting er forutsigbare!
Den sakkyndiges påstand om at ”Mor gir utrykk for at hun ønsker fleksibilitet til
barnas beste I forbindelse med samvær dersom hun får daglig omsorg for begge....”,
viser hvor godt mor evner manipulere den sakkyndige. Er det noe denne saken har
bevist, så er det at det i alle fall at mor aldri har vist evne til fleksibilitet! Mors
MMPI test viser en ekstremt rigid personlighet uten evne til å være fleksibel
overhodet! Eksempelet på mors rigide atferd ser vi bare dager etter at rapporten legges
frem. Da saboterer mor hele sommerferien for barna, slik at de ikke får noen ferie med
far! Det er et av trekkene som også MMPI testen beskriver ved mor, at mor er ekstremt

193
rigid! Det går ikke an som den sakkyndige gjør å legge til grunn det mor sier, når all
dokumentasjon viser at mor gjør det motsatte! Mor latterlig gjør i realiteten den
sakkyndiges rapport fullstendig. Hun gjør som hun vi, men i samtale med den
sakkyndige lyver hun så hun tror det selv! Igjen er de vurderinger som legges til grunn
ikke bygget på verken fakta eller fag. De bygger utelukkende på mors ønsker og
udokumenterte påstander!
At det er mors påstander som ensidig ligger til grunn ser vi i de videre beskrivelser ” Jeg
har vært usikker på om det yngste barnet ideelt sett bør ha like mye samvær med far som
sin søster. Det bygger på mors rapporter om hennes vegring mot å gå til far i den senere
tid og bekymring for om far i stor nok grad ser hennes behov.”! ”Vurderingene” bygger
på mors ”rapporter” og mors ”bekymringer”! Ikke noe sted er det observasjoner,
eller dokumentasjon, det er kun mors udokumenterte påstander som ligger til
grunn. Bevisene og underlaget for den sakkyndiges subjektive påstander er mors
udokumenterte påstander! Det hele blir bare helt latterlig! At ”.. mors rapporter om
hennes vegring mot å gå til far” handler om en episode i påsken 2002, som er
detaljert beskrevet over, blir beskrevet som et generelt trekk ved barnet, viser
hvordan enkelthendelser først feiltolkes fullstendig og deretter gjøres til barnets
generelle adferd!
Dette har ikke noe som helst med fag å gjøre i det hele tatt! Det er en faglig svindel
der ikke noen av de påstander som legges til grunn har gjennomgått elementær
kildekritikk! Den eneste objektive beskrivelse i MMPI rapporten er til og med
forfalsket til å tilpasse seg en forutinntatt hypotese i stedet for at den sakkyndige
tilpasser seg og sine vurderinger, de objektive beskrivelser MMPI testen viser! Den
sakkyndige opptrer stikk motsatt av hva faglitteratur tilsier. Når man har en objektiv
test og dennes resultater ikke synes stemme med subjektive observasjoner og
påstander, så går den sakkyndige inn og forfalsker de objektive testresultatene i
stedet for å se om ikke de subjektive vurderinger og observasjoner burde forandres!
Dette er stikk i strid med all fagkunnskap om slikt arbeide!
”Når kartet ikke stemmer med terrenget, påstår den sakkyndige at det er terrenget
som er feil”!
Det er også meget interessant at den sakkyndige skriver at ” Argumentet mot å
behandle søsknene forskjellig er at dette lett kan føre til konflikt og uro mellom
foreldrene, noe som igjen kan slå tilbake på barna. Jeg heller derfor til at begge barna
bør ha like mye samvær og være sammen under samvær med far.”, for det mor gjør
rett etter at barna er flyttet er nettopp å forskjellsbehandle barna! Det eldste barnet
får komme dobbelt så mye samvær som det yngste! Dette beskriver den sakkyndige
var konfliktdrivende! Igjen er selve vurderingen av at det yngste barnet skal komme
mindre enn det eldste, mors ønsker. Og her ligger åpningen til hele mors avvikende
adferd. Det yngste barnet oppfates av mor som en del av mor, helt i tråd med en
narsissistisk personlighetsfungering slik MMPI testen underbygger! Denne problematikk
er godt beskrevet i prosesskriv men aldri vurdert av den sakkyndige!

194
9 DEN SAKKYNDIGES SVAR PÅ MANDATET
Ut fra en helhetsvurdering etter gjennomgang av sakens dokumenter, historikk, samtaler
med involverte parter og faginstanser, samt observasjon av barna og
samhandlingsmønster, svarer den sakkyndige etter beste faglige skjønn at begge barna
bør bo fast hos mor og ha samvær med far som skissert ovenfor.
Ut fra historien med svært høyt konfliktnivå og dertil hørende negative konsekvenser for
barna bør retten vurdere om det i denne saken er grunnlag for å fatte midlertidig
avgjørelse. Det eldste barnet bør da flytte til Norheimsund i løpet av sommeren for å
kunne begynne på skole der til høsten.
Konklusjonen til den sakkyndige blir slik beskrevet ” Ut fra en helhetsvurdering etter
gjennomgang av sakens dokumenter, historikk, samtaler med involverte parter og
faginstanser, samt observasjon av barna og samhandlingsmønster, svarer den sakkyndige
etter beste faglige skjønn at begge barna bør bo fast hos mor og ha samvær med far som
skissert ovenfor.”!
Som det over er redegjort for bygger den sakkyndiges vurderinger på en
fundamental kunnskapssvikt, en svindel med testresultater, en grov
forskjellsbehandling hva gjelder metodikk, en svindel med saksdokumentene og
datagrunnlaget ved at alt som er kritisk for mor fjernes, mens det ikke noe sted
skjer en kildekritisk vurdering av de udokumenterte påstander som fremsettes av
mor, mot far! Ikke noen av mors udokumenterte påstander er validert, hvilket gjør
det umulig å vite om de er samme, da de ikke kan etterprøves! Komparenter er
ensidig beskrevet fra mors side, og til tross for at dokumentene og mors egen adferd,
viser en stikk motsatt adferd av mors verbale påstander om sin egen adferd, er det mors
verbale udokumenterte påstander som blir tillagt vekt!
Mors psykososiale fungering påståes fungere når hun får sine piller og har et stort
nettverk til å hjelpe seg, mens det ikke vurderes at far fungerer uten dette vurderes
ikke noe sted! Dette er imidlertid en klinisk vurdering fjernt fra en sakkyndig
vurdering! Det skjer ingen vurdering av hvem som er best egnet, men at mor kan
fungere med piller og støtteapparat. Det var ikke mandatet! En slik vurdering er
ikke faglig holdbar.
Faktisk blir det ikke problematisert noe sted at all faglitteratur beskriver det som svært
negativt for et barn å vokse opp med spesielt en depressiv mor! Mors hypokondre,
hysteriske trekk er ikke vurdert noe sted! Dette er ikke problematisert noe sted, men blir
utelatt og skjult! Dette er faglig svindel! Ikke noe sted skjer det en reell vurdering av
argumenter for og imot, det er kun en ensidig kritikk av far og en glorifisering av
mor. En vurdering må bygge på minst to ulike premisser, noe annet er ikke en
vurdering, men bare å fastslå en enkelt premiss!

195
Til slutt videreformidler den sakkyndige mors ønske om midlertidig flytting av barna når
hun skriver at ” Ut fra historien med svært høyt konfliktnivå og dertil hørende negative
konsekvenser for barna bør retten vurdere om det i denne saken er grunnlag for å fatte
midlertidig avgjørelse. Det eldste barnet bør da flytte til Norheimsund i løpet av
sommeren for å kunne begynne på skole der til høsten.”!
Nok en gang benyttes det såkalt høye konfliktnivået som påskudd til å flytte barnet
umiddelbart. Det skal som den sakkyndige selv hevder meget sterke grunner til å
flytte et barn fra sitt oppvekst sted. Men I tilfelle med det eldste barnet nevnes ikke
dette I det hele tatt! Det blir ikke en gang reelt vurdert. Således tar den sakkyndige
for gitt at alt mor påstår er sant. Tilsvarende er alt far beskriver ikke sant eller
utelatt. I en faglig setting er intet sant før det er validert! Dette vitner om en total
mangel på faglig innsikt i et så komplisert emne som dette er.
En annen interessant reaksjon fra den sakkyndige er hennes teknikk for å unngå å
gå i dybden. Ved bevisst å fokusere bare på far sin reaksjon og ikke på mors
provokasjon, viser hun at hun aldri vurderer mor i det hele tatt. Ikke noe sted i
rapporten diskuterer hun mors provokasjoner og reaksjon i de utallige situasjoner
der mor beskrives.
På samme måte synes det som om det er det som skjer i denne rapporten og saken for
øvrig! Den sakkyndige finner egentlig ikke noe å bruke mot far og må hele tiden vise til
hva mor påstår.
Når den sakkyndige ikke finner noe, blir det konstruert løgner. Når så alvorlige påstander
som at far er psykopat fremsettes uten at de blir vurdert på en profesjonell måte må det
være grunn til å stille spørsmål hvorfor! Ikke noe sted i rapporten blir det gjort en eneste
faglig vurdering av dette! Når den sakkyndige bruker slike påstander fra mor uten å gjøre
noen faglig vurdering av om far er psykopat, blir bare påstanden hengende som et rødt
flagg for å advare mot far! Dette har ikke noe med en faglig vurdering å gjøre i det hele
tatt!
Som beskrevet , diskutert og bevist over mangler rapporten enhver faglig
integritet! Der MMPI test går imot en forutinntatt hypotese om at barna skal
til mor, blir testresultatet forfalsket som vist over! Når objektive tester
strider mot subjektive tolkninger, forfalskes eller utelates testresultatet i
stedet for å korrigere en subjektiv tolkning! Den sakkyndige bygger sin
argumentasjon utelukkende fra mors udokumenterte påstander om far, mens
fars dokumenter og detaljbeskrivelser av mor utelates!
I sum er dette en bevisst faglig svindel satt i sene av en kunnskapsløs,
subjektiv sakkyndige for at mor skal få omsorgen! Det er ikke barnets beste,
men mors beste! Det er ikke tilfeldige feil, men beviste og planlagte

handlinger fra den sakkyndige! Den sakkyndige forleder i realiteten retten til
et for barna ødeleggende resultat! Det bryter mot loven!
Psykolog Eli Hallaråker avsløres her som en svindler, som tar seg betalt
for å forlede retten! Det må få konsekvenser!
196

VIKTIGE PUNKTER i rapporten – En oppsummering
Her følger en del viktige begreper og stikkord som viser rapportens sviktende faglige
kvalitet.
197
Viktig utgangspunkt
Det viktigste utgangspunkt for å forstå en sakkyndig rapport er ikke først og fremst hva
den sakkyndige skriver eller har ”ment”, men hvordan rapporten oppfattes og tolkes av
leseren. Hvilken beskrivelse og vurderinger den sakkyndige legger til grunn, gir føringer
for hvordan den blir forstått av leseren. Denne rapporten blir oppfatte som at mor er et
offer for far, mens dokumentene viser en helt annen dynamikk, der far lar seg manipulere
til å reagere på mors provokasjoner og manipulasjoner. Dette er helt i tråd med den
hypokondre, kyniske, egosentriske og narsissistiske adferd som både mors adferd over
flere år, og MMPI test for mor underbygger!
Logiske brudd fra mor
Mor fremsetter en rekke påstander i direkte konfrontasjon og strid med sine tidligere
påstander. En reke logiske brudd blir synlig uten at den sakkyndige reagerer! Den ene
påstanden om far slår den andre i hjel.
- Mor påstår far både arbeidet mye, mens det samtidig påståes at han ikke ville arbeide!
- Mor påstår at hun forsørget familien i samlivet, samtidig som hun i brev til
ligningskontoret skriver hun ikke har vert i arbeid!
- Mor påstår far er psykopat, samtidig som hun sender brev til UDI med forespørsel om
de kan kaste fars nye kone ut av landet slik at mor og far kan komme sammen igjen!
- Mor påstår til sitt nettverk at far mangler empati, samtidig som hun i flere brev til far
takker kan for at han evner å se når hun har det vanskelig og støtter henne!
- Mor påstår til den sakkyndige at far ikke klarer å ta seg av barna, mens hun i brev til far
over flere år skryter av hvor flink far han er ovenfor barna!
- Mor beskriver til sakkyndige og andre at hun har en høy moral og hater løgn og juks,
samtidig som far avslører et 60 talls løgner av mor!
- Mor skriver i prosesskriv at om hun får omsorgen, så skal far få omfattende samvær ut
over normalt samvær, men når mor får omsorgen saboteres det meste samvær!
- Mor klandrer far for å bryte avtaler, mens hun samtidig stikker av med barna til
utlandet utenfor oppsatte sommerferieavtaler, år etter år!
- Mor påstår skolefraværet for barnet er høyt og klandrer far for dette, samtidig som hun
tar barnet ut av skolen uten at det gies meldinger til skolen!
- Mor klandrer far når skolen tilkjennegir at barnet som da bodde med far har uorden i
leksene, mens mor selv til den sakkyndige innrømmer at hun ikke gjorde lekser med
barnet ved sine samvær!
Og slik fortsetter det i det uendelige....... år etter år! Den sakkyndige vurderte ikke noe
av dette. Dette er i realiteten en endeløs rekke av provokasjoner mot far. Logiske
brudd er typisk for en del personlighetsforstyrrelser!

198
Far ansvarliggjøres for mors adferd
Far tillegges negative karakteristikker gjennom å ansvarliggjøres for forhold far ikke er
ansvarlig for. Eks: ”Far har gjennomgående latt være å sende med henne skriftlig
melding etter fravær”! Når far så benekter disse usanne påstander, fremstilles far
”defensiv” og ute av stand til å ”ta ansvar for sine handlinger”! Skolens fraværbok viser
at det i hovedsak er etter at mor, uten at far er informert, tar barna ut av skolen, at det
mangler meldinger!
Klare faktafeil
Klare faktafeil tidlig i rapporten legges til grunn som sannheter for det ”generelle
utgangspunkt” av rapporten! Det bidrar til konflikt!
Språklige ulikheter i fremstilling
Språklige ulikheter i beskrivelser av partene. Mens mor beskrives både som ”spontan” og
”med innlevelse” beskrives fars utsagn i ”gåseøyne” for å svekke fars troverdighet!!
Mens den sakkyndiges beskrivelser fra møte med mor fremstår som med god kjemi, med
varme og innlevelse, fremstår beskrivelsene fra fars møter som kjølige, kritiske og
avvisende! Den sakkyndige beskriver glede ved å bli invitert til middag hos mor, men
tilkjennegir ikke tilsvarende entusiasme hos far.
Manglende vurderinger
Det er slått fast at mor minst har en depressiv lidelse og selv har beskrevet sin angst
lidelse.. Den sakkyndige vurderer ikke noe sted mors kognitive og emosjonelle fungering
ut i fra det. Faglitteraturen (Miller, 1998:78) beskriver en rekke aktuelle forhold som kan
forklare mors og depressive adferd:
1. Vilkårlig slutning
Å trekke en konklusjon i fravær av bevis eller når bevis er motsatt av konklusjonen!
Dette er typisk for mors påstander om far.
2. Selektiv abstraksjon
Tendensen til å fokusere på en negativ detalj i en situasjon og å konseptualisere hele
opplevelsen på bakgrunn av dette negative fragment. Typisk er mors enkeltopplevelser
ved separasjonen som gjøres gjeldende flere år senere for alle situasjoner!
3. Overgeneralisering
Tendensen til å trekke en generell konklusjon på bakgrunn av en isolert hendelse og til å
tillegge konseptet ukritisk til både relaterte og urelaterte situasjoner. Typisk er påstanden
om fars urenslighet bygget på kanskje en observasjon av at det minste barnet hadde våt
bleie!
4. Forstørring og Forminsking

199
Tendensen til å overvurdere betydningen av ubehagelige hendelser og undervurdere
betydningen av behagelige hendelser. Mors fokus på noen negative opplevelser
overskygger behovet for å få far tilbake.
5. Personalisering
Tendensen til å relatere eksterne hendelser til en selv uten bevis. Typisk er mors
grandiose selvbilde.
6. Svart hvit tenkning
Tendensen til å se ting som absolutt, sort-hvit, alt-eller-ingenting. Typisk er mors
splitting!
Disse logiske feil antaes å være årsaken til at deprimerte personer har en tendens til å
tolke hendelser på ekstreme, negative, kategoriske og fordømmende måter. Det alvorlige
er jo at disse beskrivelser er helt i tråd med det vi finner som typiske trekk ved den
narsissistiske personlighetsfungering! Det er egentlig to ulike måter å beskrive den
narsissistiske sårbarhet på, en klinisk forstående måte i møte med klienten, og en mer
distansert diagnostisk, deskriptiv metode.
Dette er tankemønstre som selvfølgelig er diskriminerende for omsorgsevne! Det er ikke
for ingenting at enkelte lærebøker beskriver det å vokse opp med en deprimert mor som
et traume i seg selv! Det er omfattende dokumentert at en depressiv mor ikke evner se
barnas emosjonelle behov slik en ikke-deprimert forelder gjør det! Ikke noe av dette er
vurdert av den sakkyndige!
Manglende faglige henvisninger
Ikke et eneste sted i rapporten er det beskrevet et eneste ord om at den sakkyndiges
observasjoner eller antatte metoder støtter seg på vitenskaplige fakta eller teorier! En
slik mangel underbyges ytterligere av den subjektive, forutinntatte vurdering som
kommer til syne i hele rapporten. Faktisk blir den sakkyndiges tolkninger gjort stikk
motsatt av hva faglitteraturen tilsier for MMPI testen! Hvordan er det mulig? Det gies
ikke noen beskrivelse av hvilke metoder som benyttes! Der fag kommer til syne (MMPI)
viser den sakkyndige sviktende kunnskap. Påstander om ”språklige vansker” for barna
hos far, er stikk motsatt av hva både litteratur tilser og hva barna selv fremviser! I stedet
for vansker viser barna at de blir gode i språk!
Respekt – Empati - etikk
Den sakkyndige viser ingen respekt for fars synspunkter og livssyn eller empati for fars
beskrivelser. Dette bryter fundamentalt med helt essensielle etiske og juridiske krav for
psykologer og fagpersonell. Den sakkyndige latterlig gjør fars livssyn, om å ønske å
skjerme barna for seksuelle handlinger i ung alder. Det er klare brudd på fagetikk! Den
sakkyndige har ingen rett til å vurderer fars livssyn slik hun gjør og har heller ingen
forutsetninger for slike vurderinger!

200
Arroganse – taushet
Den sakkyndige fremstår ved sin metode og mangel på sådan som klart arrogant i
forhold til far. Det er ingen forståelse for fars bekymring rundt barna. Når far stiller
kritiske spørsmål eller beviser at den sakkyndige tar feil i sine tolkninger, møter han en
mur av taushet. En slik arrogant holdning fra en fagperson underbygger en betydelig
faglig svikt og mangel hos den sakkyndige! Det er grunn til å stille spørsmål ved om den
sakkyndige har de kvalifikasjoner man forventer av en rettsoppnevnt sakkyndig
psykolog som tar seg betalt for sine tjenester! Det fremstår særdeles arrogant å avvise
fars dokumenter i en sak der partene har krav på å få fremlegge sitt syn! Dette bryter
opplagt mot partenes rett til likebehandling og til å fremme sitt syn.
Observasjon og vurdering blandes
Det foregår en utstrakt sammenblanding av observasjoner og vurderinger. Eksempelet
med pikniken på stranden under mors observasjon er typisk. Mens det under
”observasjoner” ikke beskrives ett eneste ord om noen piknik på stranden, blir det under
vurderingen av observasjonen beskrevet en rekke observasjoner og nye innformasjoner
tilføres! Hvordan skal man etterprøve opplysninger som opplagt er til stede, men
som ikke er beskrevet, og som opplagt danner grunnlag for den sakkyndiges
vurderinger? Likeledes skjer det en betydelig sammenblanding av fremsatte påstander
og den sakkyndiges egne vurderinger, i den grad det blir vurdert, og ikke bare automatisk
tillagt sannhetsverdi! Likeledes foreligger det en rekke ”vurderinger” som det ikke er
mulig å finne støtte for under observasjoner. Fars påståtte manglende empati er ikke
beskrevet eksplisitt i noen observasjon, men synes være et vesentlig ankepunkt mot far.
Blander den sakkyndige sin antipati med en påstått ”manglende empati” hos far? Selv
mor beskriver fars empati i sine brev! Psykologene Thuen og Brock sine vurderinger
finner da heller ingen slike trekk hos far! Det kan være grunn til å se på det professor
Thuen skriver om at dette er tolkninger, og tolkninger bygger nødvendigvis på en del
subjektive størrelser som f.eks. antipati mot far som følge av sympati med mors
udokumenterte påstander om far!! Dette underbyger at de påståtte ”vurderinger”,
faktisk mer fremstår som den sakkyndiges egne subjektive holdninger, enn bygget på
empiriske observasjoner.
Ensidig problematisering
Hver gang det fremkommer påstander som kan ramme far negativt, blir disse søkt utdypet
og problematisert av den sakkyndige og far konfronteres med disse. Faktisk er flere av
disse påstandene av en slik karakter at de vel så godt kunne tolkes på stikk motsatt måte!
Påstander om barnets problemer på skole, da barnet bor med far kan like gjerne tolkes
som mors provokasjon, som fars ensidige ansvar! Mors ”bekymring” for et påstått høyt
fravær hos barnet mens det bor med far, kommer i et merkelig lys når det dokumenteres
at fraværet det første året etter flyttingen til mor er omtrent like stort, og da uten at far tar
barnet ut av skolen slik mor gjorde hos far!

201
Når det fremkommer negative beskrivelser av mor blir dette aldri problematisert, og
mor konfronteres aldri med dette. Selv positive beskrivelser av far blir forsøkt fremstilt
som negative. Dette avspeiler seg meget tydelig etter hver observasjon av partene. Mens
det for mors vedkommende i praksis ikke finnes noen vurderinger etter
observasjon, gjengies det betydelige negative ”vurderinger” etter observasjoner hos
far! Likeledes blir det ensidig fokusert på det eldste barnets problemer hos far, mens det
yngste barnets problemer ikke er vurdert noe sted! Hva kommer en slik ulik metodebruk
av?
Svaret gir den sakkyndige gjennom sine ensidige metodebruk, mor skal fremstilles
positivt, far skal problematiseres og fremstilles negativt! De ensidige vurderingene som
gjengies etter fars observasjoner skal utdype og befeste de negative trekk som
påståes ved far! Dette er ikke faglig holdbart!
Hos far problematiseres det f.eks. for at det ikke er bilder av mor på veggen hjemme
hos far og hans nye kone, mens det ikke noe sted problematiseres at mor ikke har
bilder av far på veggen, hos sin nye venn! Dette er ensidig kritikk av far.
Ulike metoder – sympati/antipati
Partene utsettes for ulike metoder ved observasjoner og vurderinger. Beskrivelser fra mor
blir ukritisk gjengitt, mens beskrivelser fra far hele tide blir problematisert, fjernet og
utsatt for kritikk! Hvorfor tillegges mors udokumenterte påstander sannhetsverdi, mens
fars dokumenterte beskrivelser taes ut av saken!
Årsaksforklaringer fra far kritiseres for ikke se at det kan være ”andre årsaker” enn
mors adferd, mens ensidige årsaksforklaringer fra mor, mot far, ikke blir
problematisert noe sted, men tvert imot akseptert! Far kritiseres for ikke å være
flerdimensjonal i sin årsaksforståelse, men når mor er endimensjonal blir det akseptert
av den sakkyndige! Dette beviser ulike metoder ved vurderinger. Mottageligheten for
mors argumenter er klart favoriserende for mor og dermed klart diskvalifiserende for
rapporten som et faglig nøytralt dokument!
Som vist er det i den ”vurdering” den sakkyndige gjør av far ikke vist til at det er vurdert
om mor har noen av de trekk den sakkyndige problematiserer ved far! Dette er en
alvorlig metodefeil og gjør vurderingen av far verdiløs! Det dokumenteres da også at
mor uten noen provokasjoner viser en omfattende bruk av de trekk den sakkyndige
påstår om far! Det diskvalifiserer rapporten!
Fordi resultatet vil avhenge av hvilke metoder som brukes er det alltid viktig at
fagpersonen redegjør for metodene som er brukt. Dermed er det mulig for andre å
etterprøve resultatene eller jobbe videre med dem. Det er umuliggjort her. Årsaken ligger
i at det ikke er noen konsekvent metode annet enn at, det som strider mot den
sakkyndiges sympati for mor, skal problematiseres!! Men det underbyger en forutinntatt
holdning og har ikke noe med fag å gjøre i det hele tatt!

202
Leder i Norsk Psykiatrisk Forening, Jan Olav Johannesen, uttaler til klassekampen
2.1.2008 at : “….skulle en granske den ene parten i en tilspisset personkonflikt, skulle
det i en nøytral saksutredning vært benyttet samme metode om begge hovedparter”!
Partene utsettes for ulike metoder ved vurderingene. Mor vurderes ut i fra sympati,
mens far vurderes ut i fra antipati! Mens mors fortid og historikk utelates, unskyldes
og bortforklares, blir mors udokumenterte påstander om far i fortid, brukt mot far! Mors
påstander om far ligger i historien! Den sakkyndige ser helt bort i fra mors fortid, men
legger allikevel mors udokumenterte påstander om fars fortid til grunn for vurderinger av
far! Det beviser at det benyttes ulike metoder på mor og far når vurderinger gjøres! Det
blir derfor ikke mulig å sammenligne vurderingene som er gjort! Det blir ikke faglig
mulig å si hvem som har best omsorgsevne når partene er vurdert ut i fra ulike metoder!
Projeksjon – Introjeksjon/Identifikasjon
Mors udokumenterte påstander reflekterer i stor grad negative projeksjoner av egen
adferd mot far og positiv introjeksjon/identifisering fra far. Mors negative påstander om
far kan i stor grad dokumenteres som mors egne trekk. Mors positive påstander om seg
selv, er i stor utstrekning trekk og forventninger fra omgivelsene eller hentet fra mors
grandiose selvbilde! Mors hypokondre tilbøyelighet underbygger dette. Dette er klare
trekk ved en forstyrret personlighet slik vi finner det i en narsissistisk personlighet.
Innlevelse
Mors beskrivelser av barna synes reflektere mer mors grandiose syn på sin egen
fungering enn barnas faktiske opplevelse av sin situasjon. Mors MMPI beskrevne
hypokondre trekk underbyger en slik fungering, men den sakkyndige vurderer aldri dette!
Karakteristisk er det at mens fars MMPI test bekrefter fars evne til innlevelse i andre,
påstår den sakkyndige at far ikke evner en slik innlevelse og dokumenterer dette ved å
forfalske MMPI resultatet for far! At både professor Thuen og psykolog Brock bekrefter
fars evne til innlevelse viser at den sakkyndiges ”tolkning” svikter. Der far på MMPI
skåren beskrives med evne til innlevelse, tolker den sakkyndige dette ut i fra at far er
psykiatrisk pasient, hvilket gir motsatt beskrivelse! En ren forfalskning av skårbildet!
Er det rart det går galt!
Medisinering
Mor skjuler hvilke alvorlige medisner hun går på og verken legen eller psykiateren
beskriver disse alvorlige medisiner. Nozinan, som mor går på er et middel mot psykoser.
Dette kommer i et underlig lys når mors psykiater og lege påstår mor ikke har vært
psykotisk! Hvordan kan de vite det? Psykoser kan komme og gå! Svært få går konstant
rundt i en psykotisk virkelighet, da er man over i det Schizoide eller Schizotype ! Selv
deprimerte kan ha perioder med psykoser! Dette er aldri vurdert av mors leger! At mor i
en setting der det handler om en barnefordelingsak skal fortelle at hun har psykoser,
fremstår meget fjernt i en narsissistisk setting som dette er!

203
Løgner – Usannheter
Mor kommer med en rekke udokumenterte påstander om far som dokumentene viser ikke
er sanne. En helt enkel sjekk og kildekritikk av saksdokumentene viser at virkeligheten er
stikk motsatt av hva det mor påstår! Rapporten er blottet for enhver kildekritisk
vurdering og mors påstander er ikke noe sted validert! Det synes fremkomme et ønske
om å gi mor omsorgen ut i fra sympati med mor. De over beskrevne logiske brudd må
nødvendigvis være minst 50% usannheter! Likeledes er det med mors påstander om at far
var psykopat samtidig som mor ville ha far tilbake?? Det er ingen troverdighet i mors
påstander! De tjener ikke en logisk virkelighet, men som fruterasjonsdempere for mor, og
da har ikke påstandene noen sammenheng med virkeligheten, men med i hvilken grad
de demper frustrasjoner!
MMPI testen forfalsket
Det skårbildet partene får ut i fra testen er forfalsket. Mors skår viser en alvorlig
psykopatologi, mens fars skår viser meget god fungering når faglitteraturens
beskrivelser av skåren legges til grunn. Den sakkyndige gir bevist den omvendte
tolkning. Hvorfor forfalskes tolkningen av MMPI testen? Hvorfor antyder den
sakkyndige at mors skår er typisk i familier med familieproblematikk, slik at en får
inntrykk av at far er årsaken, når faglitteratur beskriver slike årsaker i tidlig
barndomstraumer hos slike mødre! Hvorfor utelates MMPI beskrivelsene for far når de
beskriver positive trekk! Hvorfor blir skårtolkningen hos far omvendt av faglitteraturens
skårtolkning?
Forutinntatt – Partisk - Subjektiv
Det er gjennomgående under mors beskrivelser at det :
1. ikke finnes noen eksemplifisering av mors påstander
2. ikke skjer noen problematisering av mors påstander
3. ikke skjer noen form for kildekritikk
4. alle påstander får stå uimotsagt og blir akseptert som sanne
5. ikke noen av påstandene er validert!
Når den sakkyndige etter å ha fått beskrevet en rekke alvorlige forhold rundt mors
fungering i første møte med far, før hun har sett fars beskrevne dokumenter, konfronterer
far ensidig med hva han vil gjøre om mor får omsorgen, underbyger dette en forutinntatt
holdning hos den sakkyndige! Mor blir aldri konfrontert med et slikt spørsmål! Dette er
ulike metoder ovenfor partene.
Ansvarsfraskrivelse
Vi ser tydelig hvordan mor fraskriver seg ansvar hele tiden. Det er alltid andre som
”anbefaler” og ”foreslår” alle mors handlinger! Når de går galt og skaper konflikt, er det
alltid andres ansvar. Far ansvarliggjøres, skole, svigermor og familierådgivningskontor
ansvarliggjøres osv! Mor har/tar aldri ansvar for noe! Dette problematiseres ikke noe
sted! Mors autoritetsavhengighet (hypokondre trekk) kommer til syne en rekke steder i

204
tilknytning til hvem som gies ansvar! Mors kontakt med barnevernet viser det samme. S
lenge barnevernet støtter nor, følger hun deres råd, når deres råd går imot mor, gjør hun
motsatt av barnevernets råd! På toppen av det hele berømmer den sakkyndige mor for å
vise evne til å ta ansvar og ”ikke gi andre skylden”! Det er ingen sammenheng mellom
vurderinger og faktiske hendelser! Igjen bygger ”tolkning” på sympati og ikke empiri!
Den sakkyndige blir overivrig i å sverte far og kommer i skade for å motsi seg selv og
faktiske beskrivelser slik vi ser det beskrevet om uregelmessigheter ved barnets
skolefravær og lekser. Mens mors og skoles beskrivelser og dokumenter underbygger at
mor har ansvar for store deler av fraværet og manglende lekser, blir far uten videre
ansvarliggjort for alt dette av den sakkyndige!
Kvalitet på omsorg og tilknytning
Den sakkyndige vurderer ikke noe sted hvem av foreldrene som kan gi best kvalitativ
omsorg for barna, bare at mor kan klare det med piller og et stort nettverk! Omsorgsevne
vurderes ikke noe sted opp mot foreldrenes oppvekstvilkår, som kan si mye om deres
psykiske utrustning og sårbarhet for å gi barna god nok omsorg! Heller ikke blir det noen
sted vurdert barnas tilknytningskvalitet! Det bare slåes fast at barna er sterkt knytet til
mor! Faglitteratur er klar på at alle barn har en tilknytning, men det er betydelige
forskjeller på dens kvalitet. Rutter (1972:20) beskriver da også tydelig at det er ikke
mengde av tid med barna som skaper kvalitativ god tilknytning, men den voksnes
intensitet i samspillet med barnet. Et barn med en depressiv, ustimulerende mor som er
mye med barnet vil således få en kvalitativ dårligere tilknytning til mor, enn en far
som ser barnet mindre, men aktiviserer seg mer med barnet! Den sakkyndige synes
blande barns avhengighet med tilknytningskvalitet!
Det vurderes heller ikke noen sted om det som for det minste barnet ser ut som
tilknytning kan være mer avhengighet av noen som bryr seg, i tråd med det minste
barnets beskrivelser av at hun setter seg lett på fanget til fremmede, og likeså at det
beskrives en ekstra problematikk når mor forlater henne på barnehagen! Beskrivelsenes
av det yngste barnets adferd ved påskeferien 2002 underbygger en kvalitativ dårlig
tilknytning, men en desto større avhengighet! Når barnets adferd svinger fra redsel
den ene dagen til glede bare timer senere, alt etter hvordan mor gir barnet aksept,
blir avhengighet tydeligere, mens tilknytningskvalitet svekkes! Et trygt barn ville
ikke svinge slik i emosjoner, mens et utrygt barn vil svinge i takt med mors aksept
og dermed avhengighet!
Ensidighet
Den sakkyndiges fremstilling av partene blir ensidig fokusert på at mor er bedre enn far
hele veien. At mor er best fremstår mer som en refleksvurdering bygget på sympati for
mor, enn faglig begrunnet. Mors premisser er ensidig udokumenterte påstander om far,
og en grandios beskrivelse av seg selv, mens fars premisser er en blanding av fars
dokumenterte beskrivelser og stadige problematiseringer og vurderinger av far!
Ensidighet fremkommer ved at forhistorien beskrives når den kan si noe negativt om far,

205
men ikke når den beskriver mor negativt eller far positivt! Det er avslørende at mens
mors første møte med den sakkyndige er beskrivende for mors udokumenterte
påstander, er fars første møte kritisk tolkende på bakgrunn av mors udokumenterte
påstander.
Gjennom ensidig problematiseringer og provokasjoner av far, fanges far i psykologiske
feller der man ensidig fokuserer på fars reaksjon på mors provokasjon! Men fars
reaksjon på disse provokasjoner er helt uinteressant så lenge man ikke får beskrevet
mors reaksjoner på lignende provokasjoner! Dette er en alvorlig metodefeil!
Eksempelet med at mor tar barna ut av skolen uten å innformere far, og at mor sender
krenkende bilder av barna til far er typiske eksempler. Far kritiseres begge steder ensidig
for ikke å ha ”innlevelse eller forståelse” for mors og hennes samboers følelser, mens
barnas følelser, som far fokuserer på, aldri blir tema for den sakkyndige. Ei heller mors
manglende innlevelse i far beskrives. Et ensidig utvalg av komparenter på mors side, som
ikke sier stort om barna, men utelukkende skryter av mor bidrar til en ensidighet i
datagrunnlaget!
Klinisk tankegang
Faglitteratur advarer mot å blande en klinisk tankegang med en vurdering av
omsorgsevne! Den sakkyndige synes klart være fanget i en klinisk tankegang, der
fortiden blir oversett og der bare nåtid og fremtid blir fokusert. Rosenqvist (2002)
beskriver dette meget tydelig i boken ”Rettspsykiatri i praksis”:
Vi ser det samme om trygdeverket ønsker en uttalelse fra en psykolog, da er psykologen
en sakkyndig for trygdeverket og ikke pasientens representant! At fagfolk blander dette
beskriver Rosenqvist (2002) godt:
Det fremgår meget klart av den sakkyndiges beskrivelser i rapporten at hun tydelig
blander rollen som sakkyndig for retten og klinisk sympatiserende for mor.
Mens faglitteratur beskriver at den beste måten å si noe om fremtiden, er å lære av
fortiden og standardiserte tester, fjerner den sakkyndige alt negativt om mor fra
fortiden, og forfalsker skårbildet fra standardiserte tester, (MMPI). Man ser bort i fra

206
mors provokasjoner, og fokuserer utelukkende på fars reaksjon i ettertid! Man ser
”fremover” og glemmer historikken! Vel og merke når det gjelder fars beskrivelser av
mor, for når mor beskriver far i fortiden blir dette brukt mot far!
Det foreliger en klinisk tankegang der grunnlaget vurderes ut i fra hvordan mors livs
kvalitet skal bli best mulig. Eks. ”Mor har en moderat depressiv lidelse som hun lever
godt med så lenge hun bruker medisiner og lever under trygge rammer, som hun gjør
nå.” eller den kliniske beskrivelsen ”Som overordnet forklaringsmodell bruker han
hennes selverkjente psykiske problemer. Men behandlingsapparatet ser ikke på dem
som betydningsfulle I forhold til hennes omsorgsevne. Problemene er ikke alvorlige i
psykiatrisk diagnostisk forstand.”
Det som er sykelig, blir normalisert, og det normale blir sykeliggjort!
I realiteten sykelig gjør den sakkyndige at far er frisk, for det slår ut negativt for
fars omsorgsevne, at han ikke trenger verken piller eller nettverk for å fungere,
mens mors alvorlige psykiske sykdom teller positivt for omsorgsevne, for hun tar
piller og har mange hun har er avhengig av og må støtte seg på! Slikt skaper
konflikt! Det friske blir det syke, mens det syke gjøres friskt! Virkeligheten blir snudd på
hodet, i et desperat forsøk på å ”bevise” ut i fra sympati at mor er best! Slikt skaper
konflikt, slikt skaper alvorlige problemer for barna. Det er ikke barnas beste, men mors
beste som blir den sakkyndiges fokus!
Til tross for at målet ved den kliniske tankegangen er å komme frem til tilstander
der individet kan klare seg selv uten å være avhengig av verken medisiner eller
andre (nettverk) blir far kritisert for nettopp å vise en slik evne til selvstendig
fungering. Dette beviser den sakkyndiges forutinntatte syn.
Mens det i tråd med den kliniske tankegangen glorifiseres at den syke mor er
avhengig av/støtter seg på ett nettverk og stadig må ha hjelp gjennom å søke råd,
kritiseres far for å klare seg selv.
I tråd med den kliniske tankegnagen blir det ved vurderingen av mor lagt overveldende
vekt på hennes eksterne ressurser (nettverk), mens hennes indre problemer (depresjon,
angst, hypokondre, narsissistiske trekk) blir bortforklart gjennom legenes naive
beskrivelser. For omsorgsevne er det de indre kvaliteter som teller mer enn de utre
forutsetninger! En fattig mor i stusselige kår kan være en bedre omsorgsperson enn en rik
mor travelt opptatt med sitt! Igjen fremstår dette i sterk kontrast til far der de opplagte
resurser nok bekreftes, men nærmest i en bisetning til slutt i vurderingen og da bare
som bra for barna om de bor med mor! For når far beskrives med de samme trekk
mens barna bor med far, påståes de samme trekk være for fars egosentriske fremstilling!
Kildekritikk
Det er en fundamental mangel på kildekritikk hos den sakkyndige. Verken legens
påstander eller psykiaterens påstander er underlagt den minste form for kildekritikk. Hva

207
bygger lege/psykiaters påstander på? Egne observasjoner eller videreformidling av mors
udokumenterte påstander? Hvordan kan disse fagpersoner vite noe objektivt om forholdet
mellom partene når de aldri har sett far? Hvordan kan de uttale seg om far? Hvordan kan
psykiateren uttale seg om noe i Norheimsund etter en halv times reseptutfylling i Bergen?
Det er meget kritikkverdig av den sakkyndige å utelate en slik kritisk vurdering.
Komparent balanse
Det er en betydelig overvekt av komparenter som uttaler seg (positivt) om mor. Faktisk er
det ikke foretatt en eneste undersøkelse hos komparenter på fars side, eller komparenter
som kunne tenke seg si noe negativt om mor som politi og tidligere psykiater! Dette gir
en betydelig overvekt av (positive) uttalelser til fordel for mor. Det er en klar metodefeil
og diskvalifiserende for rapporten som et faglig dokument. Likeledes fremgår det av den
sakkyndiges beskrivelse at hun har samtaler 5 ganger med mor, men bare 3 ganger med
far. Dette gir betydelig overvekt i favør av mor! (Mor: 11.3 -22.3 - 24.3 - 7.5 - 8.5 Far :
13.3 - 19.3 - 2.5)
Etterprøvbarhet
Den sakkyndiges bruk av ulike metoder, mors udokumenterte påstander og egen
beskrivelser av ”synsinger”, ”antagelser”, ”har inntrykk av” og ”opplevelser”, umulig
gjør en etterprøving av rapporten. Det i seg selv diskvalifiserer rapporten som et faglig
dokument! Mors udokumenterte påstander som den sakkyndige legger til grunn som
sannhet er det ikke mulig å etterprøve! Det er et ufravikelig krav til en holdbar faglig
rapport at den er etterprøvbar! Vedl. 184 til stevning viser beskrivelsene av hvordan
rapporten fra Rocknes havariet utenfor Bergen i Vatlastraumen nettopp ble avist fordi den
ikke var etterprøvbar. Dette er et generelt faglig krav til faglig holdbare rapporter og
forskning generelt! E det ike etterprøvbart kan man i realiteten skrive hva som helst fordi
ingen kan kontrollere det i ettertid! Da avviker det også fra akseptert faglig vitenskapelig
metode!
Fakta blandes med udokumenterte påstander
Mens gjengivelser fra mors samtaler er gjengivelser av mors udokumenterte påstander
uten noen problematiseringer eller kildekritikk, er gjengivelser fra samtaler med far en
eneste lang problematisering av det mor påstår far skal ha gjort! Der er det ikke
måte på til kildekritikk! Igjen ulike metoder ovenfor partene. Beskrivelser mot far om at
” ...det har vært et vedvarende problem at jentene har vært røde og såre nedentil etter å
ha vært hos far” legges til grunn som fakta ”... det har vært....”, selv om det er
udokumenterte påstander fra mor! En rekke slike faktafeil er beskrevet under.

FAGLITTERATURENS beskrivelser
Her knyttes svakheter og kritikk mot faglitteraturens beskrivelser.
208
Innledning
Den sakkyndige rapport er gjennomgått ut i fra de kriterier faglitteratur og myndigheter
setter som krav til denne typen vurderinger. På bakgrunn av den omfattende
gjennomgangen av denne rapport kan man trekke den slutning at denne rapporten på
mange meget vesentlige punkter avviker sterkt fra de faglige og etiske krav som stilles
til slike rapporter. Rapportens mangler fører til at en faglig akseptabel etterprøving blir
umulig, da vesentlige deler av sakens premissgrunnlag er utelatt. Rapporten holder med
andre ord ikke faglig forsvarlig standard slik denne er beskrevet i faglitteratur, og kan
ikke legges til grunn for vurderinger om barnas beste. Et av de mest alvorlige punkter i
rapporten er den gjennomgående mangel av validering av premisser og det totale sviktet
når det gjelder metode. Man kan ikke ensidig vurdere den ene part og så fastslå at denne
har dårligere omsorgsevne enn den andre, uten å sjekke den andres evner på samme
område og med samme metoder!
En rekke andre feiltyper enn de som her er beskrevet kan dokumenteres, men de som her
er beskrevet er mer enn nok for å avvise denne rapporten som et faglig dokument!
Rapporten bidro ensidig til at to barn ble flyttet til sin mor, ved at rettsavgjørelsen i 2002
ensidig bygde på denne rapportens påstander.
Jeg vil begynne med et sitat fra NOU 1995:23 som er meget treffende for denne
rapporten:
” Man har erfaring med sakkyndige som oppleves å ta parti for den ene part og at selve
sakkyndighetsarbeidet først og fremst tar sikte på å få bekreftet egne fordommer og
ideologisk tankegods til fortrengsel fra en analytisk og kritisk tilnærming til
sakskomplekset. Sakkyndige kritiseres for å medvirke til å øke sakens konfliktnivå blant
annet ved å ty til sterke negative og psykiatribelastende beskrivelser av personer som
ikke har opplevd seg som hjelpetrengende eller psykisk belastet. Man har konkrete
erfaringer med sakkyndige som synes å mangle evnen til å kunne sette et kritisk søkelys
på seg selv og egen posisjon i forhold til partene. Sakkyndige lar seg bruke, bevist eller
ubevist av en av partene, lar seg manipulere og forføre av noen foreldres negative
beskrivelser og oppfatninger av den andre. Påstandene fra den ene parten fremføres
deretter i rapporten som ”sannheter” i stedet for å gjøres til gjenstand for kritisk
vurdering og gransking.”
Nou 1995:23,s.28, Barnefaglige Sakkyndighetsoppgaver

209
Slik et utall påstander er fremsatt fra mor er denne rapporten helt klart i tråd med en slik
avvikende beskrivelse som her er gitt. Denne typen sakkyndige har som vi ser beskrevet
har ikke nødvendig kunnskap og forståelse for denne typen arbeid! Fagfolk av denne
typen som sakkyndige her beskrives som, blir i faglitteratur søkt fjernet fra slikt arbeide
slik det her er beskrevet:
”Ibland är det tydelig att utredaren gått i psykologisk koaliton med den ena parten. Vid
ett enda tydelig tecken på partiskhet bör en utredning förkastas och gøras om av någon
som kan utreda opartisk.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.217)
Rapporten er en observasjonsvurdering av far og hans tidligere kone, og hadde som
mandat å vurdere barnas beste etter at far tok ut skilsmisse i 1999.
I en omfattende gjennomgang og analyse av den sakkyndige rapport av 2002
fremkommer det en rekke meget alvorlig faglige mangler, feil og brudd på etiske,
moralske så vel som juridiske lover.
Sakkyndige blir benyttet av domstolene for å gi en faglig, vitenskapelig vurdering av
omsorgsmessige sider for barn ved skilsmisser ol. Dette skjer da man forutsetter og
forventer at psykologer som tar slikt arbeide har oppdatert kunnskap om barn og
familierelasjoner som domstolene ikke innehar. Man må derfor forvente at disse
sakkyndige arbeider ut i fra empirisk holdbar kunnskap og med metoder som i første
rekke er til barnets beste og ikke til en eller begge foreldrenes beste.
I denne gjennomgangen kan det dokumenteres og bevises ut i fra faglitteratur og empiri
at den sakkyndige ikke bare har forbrutt seg grovt mot psykologenes etiske lover, men
også mot moralske og juridiske lover. Likeledes bevises en rekke brudd av faglig
karakter som i stor grad viser den sakkyndiges manglende kunnskap på flere områder.
Dette er av et slikt omfang at rapporten som helhet ikke holder den minstestandard man
må kunne forvente ved bruk av eksperter, i dette tilfelle spesialist i klinisk psykologi, Eli
Hallaråker!
Jeg vil her beskrive en del av de viktigste feil og mangler ved den sakkyndiges arbeide.
Generelle feil og mangler.
Et gjennomgående trekk i rapporten er dens tydelige skjevhet, både hva gjelder
innsamling av premisser, bearbeiding av disse og hva som vektlegges og den sakkyndiges
såkalte vurderingsdel som i realiteten er en rekke udokumenterte påstander som blir
fastslått, uten at de er sjekket for sannhetsnivå eller validitet! Kildekritikk er fullstendig
fraværende. Det kan synes som om mors komparenter oppfordres til å komme med
negative utsagn mot far, slik vi ser mors lege eksplisitt blir bedt om å gi tillatelse til å
referere hennes påstand om at far er psykopat!

210
Premisser
Til tross for at den sakkyndige selv beskriver i rapporten at hun mottok en stor perm med
en rekke dokumenter (s.9) fra far, har hatt flere møter med far og vurdert far i flere
timer, finnes det ikke en eneste referanse fra disse dokumenter i rapporten. Den
sakkyndige har i all hovedsak bygget sin ”vurderinger” på mors omfattende
udokumenterte påstander om far. Dette fremkommer meget tydelig i rapporten. Likeledes
bygger den sakkyndige sine ”vurderinger” i stor grad på komparenter knyttet til mor, d
komparenter for far er helt fraværende!
Det fremgår meget tydelig av komparenters dokumentasjon (vedl.151-152) at deres
”faglige” påstander og utsagn til den sakkyndige, er mors påstander ovenfor
komparentene (lege, psykiater). Likeledes mangler alle opplysninger fra komparenter
knyttet til far (foreldre). De premisser som den sakkyndige beskriver i rapporten er ikke
bare ensidig hentet fra mors ”side”, men består også i overveiende del av mors egne
udokumenterte påstander gjenfortalt av andre. Ved at de samme påstander blir gjenfortalt
av lege/psykiater får de en tilsynelatende faglig legitimitet som i realiteten er falsk! Den
sakkyndige har heller ikke på noe tidspunkt i rapporten sjekket om premisser er valide
eller reliable. Slik det blir dokumentert at mor har fremsatt en rekke usanne påstander om
far, fremstår rapporten også som usann og dermed uten faglig verdi.
Vurderingsdel
Sett i et faglig vitenskapelig perspektiv består en konklusjon av 3 trinn.
1) Innsamling av relevante premisser, både for og imot en eller flere ”hypoteser”. I
denne rapporten kan man se på hypotesene som domstolens spørsmål formet som
et mandat, samt sakkyndiges evt. hypoteser. Til tross for dette synes det bare være
en hypotese, og det er at barna skal til mor, og resten handler om hvordan man
skal underbygge det!
2) Diskusjon av premisser som taler for og imot en hypotese.
3) Konklusjon på bakgrunn av forutgående diskusjon.
Dersom det foreligger feil og mangler i punkt 1) eller 2) vil man ikke få noen valid
konklusjon, men bare fastslå subjektive hypoteser/påstander. Som et gjennomgående
trekk i rapporten finnes det ingen motargumenter til hypoteser i rapportens
vurderingsdel. Den bekreftelse av mors påstander som den sakkyndige gir under
vurdering av mor mangler fullstendig motargumenter. Likeledes tillegges mor trekk og
holdninger som man ut ifra rapporten ikke finner noe faglig grunnlag for. På side.32 er
beskrivelser fra mors lege, som kun ut i fra mors besøk på sitt kontor gir vide uttalelser
om mors empati og innlevelse i barnas situasjon. Hva denne empati og innlevelse bygger
på sies det intet om!! Legen fremstår mer som naiv når slike uttalelser kommer uten at det
er gjort noen form for observasjon eller faktisk reell vurdering av mors adferd.
Sakkyndiges hypoteser blir i realiteten ikke diskutert, all den tid sakkyndiges
”vurderingsdel” av rapporten, for det meste består av premisser som kun skal underbygge
et tilsynelatende forutinntatt syn fra den sakkyndige, samt mors udokumenterte påstander
om far. Det er vanskelig å forstå den sakkyndige som annet enn forutinntatt grunnet

premissenes ensidighet, manglende motargumenter og utelatte diskusjoner. Dette er for
gjennomført til at det kan være tilfeldig og ubevist.
211
Rapporten bærer da også mer preg av å ville bevise at mor er best egnet som
omsorgsperson, uten at det foreligger noen situasjonsbeskrivelser eller
omsorgsbeskrivelser som underbygger dette. Det foreligger ingen sammenligning av
partene på de samme personlighetstrekk. I hovedsak kritiseres far fo det mors
udokumenterte påstander kommer med, uten at det foreligger en eneste vurdering av mor
på de samme trekk. Det umulig gjør en sammenligning av partene slik mandatet
forutsetter. Dette er ikke til barnas beste! Slik den sakkyndige beskriver møtene med
far går det tydelig frem at den sakkyndige allerede ved første møte med far har dannet
seg en oppfatning av hvem barna bør bo med. Dette fremkommer tydelig, blant annet
på:
1) Problemstillingenes vinklinger som fremstår mer for å bekrefte en forutintatthet
enn som det den sakkyndige kaller ”med relativt fritt spillerom” på side.9.
2) Bruk av stigmatiserende tegn i språket, slik vi gjennomgående ser bruk av
gåseøyne ved fars utsagn, men s dette tilnærmet er ikkeeksisterende ved mors
uttrykk .eks. s.34:”for barnas skyld”, s.3:”inntil videre”, ”ubegrenset samværsrett
til begge barna”, ”fra dag 1” osv.
3) Språkets empatiske og emosjonelle fremstilling slik vi ser mor beskrives
”forteller spontant”, ”med innlevelse” osv.
4) Beskrivelser av detaljer og omgivelser som senere ikke blir av verdi i
vurderingen.
5) Spørsmålenes karakter ved at far konfronteres og problematiseres, mens mor får
aksept og bekreftelse.
6) Tydelige ulikheter i sakkyndiges kjemi ovenfor partene.
Konklusjoner
Rapportens konklusjoner som egentlig skal være besvarelsene på domstolens mandat er
fullstendig fraværende, i mangel av reell diskusjon. Det den sakkyndige kaller
”konklusjoner” i rapporten er i all hovedsak fastslåtte subjektive, udokumenterte
påstander som gies et falskt skinn av legitimitet ut i fra sakkyndiges faglige tittel.
Påstander som stevningens dokumenter og vedlegg i all hovedsak beviser og
dokumenterer som usanne.
Metodefeil
Det er et gjennomgående trekk i rapporten at det kan påpekes en rekke metodefeil begått
av den sakkyndige slik det blir dokumentert i analysen og under.
”Krtisk-vetenskaplig metodikk innrymmer vissa av nästen alla forskare vedretagna
grundprinciper, som även bör gälla för utreningsverksamhet. Sådane krav er ... ,
prövning för respektive emot alternativa hypoteser med lika anstrengning, öppen

edovisning av underlag och av tankeleden fram till slutsatser och bedømningar,
pågående kritisk diskussion om metoder-resultat-slutsatsar....”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.8)
212
Som vi ser er det en rekke krav til den metodebruk som regnes for faglig forsvarlig. Når
dette ikke er oppfylt, og kanskje spesielt i den utstrekning man her ser, er det all grunn til
å avvise denne rapporten som grunnlag for domstolens vurderinger av barnas beste i
denne saken. Som far viser er de metodefeil som påvises av en så omfattende karakter at
man kan generalisere det til å gjelde hele rapporten. Under følger en oversikt over det
faglitteraturen påpeker er krav som må oppfylles for at metoder kan anerkjennes:
”Till de mest grunnläggande kraven på en utredning hör…:
* Bakgrundsfakta och bakomliggande perspektiv skall framgå tydligt i texten.
* Det material/de källor som utredaren anveänt skall finnas så tydelig redovisade att
kontroll kan genomföras....
* Uppgifter utan angiven kontrollerbar källa kan inte godtas....
* Källkritik och kontroll skall tillämpas... psykologiska faktorer som förutfattade
meningar, förväntan, förvrängd varseblivning (perseptuell distortion), konflikter,
vänskap, omdömebrister hos källa etc....
* Hypotästenkande skall användas, dvs. Alternativa hypoteser ställs upp och prövas mot
på förhand fastställda kriterier eller för respektive emot med lika ansträngning....
* En hypotes som utredaren inte ansträngt sig för att falsifera kan inte godtas som giltig
av det änkla skälet at det inte är känt om den skulle förkastas vid närmare sökning efter
motevidens. ...
* Slutsatsar och bedømningar skall logisk sammanhänga med det presenterade
grundmaterialet....
* Har alternativa förklaringar inte prövats så kan en vald förklaring inte hävdas i en
bedömning.”
* Utredningsarbetet skall ske förutsätningslöst, arbetet för inte innebära att utredaren
eftersträvar att ensidig leta och redovisa material som bekräftar en färhandsuppfatning.
* För frågaställningens väsentligt material får aldrig undanhållas eller färvrängas t.ex.
gjenom att sammanhanget utelämnas.
* Uppgifter skall ha saklig grund och får inte förendräs, fabriceras eller fabuleras.
* Vid återgivning av källa skall stor noggrannhet iakttas och missvisande, döljande av
sammanhäng eller förvrängning får ej ske. Felkällor måste beaktas när saklig grund
hävdas. Källkritik kan leda till avisande av anförd saklig grund.
* Vid utredningsarbete måste hänsyn tas till den mänskliga normalvariationen.
Utredaren har inte i et demokratisk samhälle rätt att vissa normala variationer, t.ex. att
vara idrottsintresserad eller att tyca illa om myndighetspersoner, skulle vara bättre eller
sämre än annat. ı så fall föreligger ideologisk aktiviet innom utredningsarbetetm vilkat
inte är læmpligt.
* Diskriminering...Det er t.ex. inte tillåtet att föra in ett generelt antagande att kvinnor är
bättre på att ge omsorg eller fostra barn än män är. Däremot kan olikheter eventuelt
påvisas empirisk i en viss familj.

213
* Klientperspektivet är nödvändigt. De personer som är i fokus i en utredning skall ges så
mycket utrymme de själv önskar för att lägga fram det de anser vara relevant – muntligen
eller skriftligen. Detta är nödvendigt fär god problemlösning, da de berörda har en stor
del av den viktiga innformationen och dialog ’r viktig. Detta ’r även viktig ur
demokratisk och etisk sunpunkt.
* Att skriva inn t.ex. negativa uppgifter eller negativa, speciellt värdeladdade, utalanden
om någon utan redovisat hållbart underlag kan inte anses acceptabelt vara sig från
saklig eller etisk synpunkt.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.11-14)
Det synes være liten tvil om at de fleste av disse faglige krav ikke er oppfylt i denne
rapporten. En annen metodefeil som forekommer gjennomgående i rapporten er det som
kalles negativitetsfeil.
”Negativitetsfeil innebär att en person eller en familj ensidig utsätts för felsökande,
negativt tolkande och nagativa bedömningar.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.149)
Slik det tydelig fremkommer ved sakkyndiges beskrivelser fra hjemmebesøk hos far.
Barna beskrives i detalj hva de har på seg og ikke har på seg. Spesielt legger man merke
til at den sakkyndige beskriver at barnas stesøster ikke har sokker på seg inne, at hun går
barbeint! Det reflekteres ikke over noe sted at hun har med seg en Thailandsk kultur,
hvor det å gå barbent er kultur. I sammenligning med beskrivelser fra mors
observasjoner finner vi ikke denne detaljerte, kalde og nesten matematiske beskrivelsen
av detaljer rundt både bekledning og inventar. En nesten påfallende forskjell ifra
beskrivelser fra sakssøktes hjem der beskrivelsene er mer varme, med innlevelse og
fremstår med følelse. Også beskrivelsen av måten sakkyndige ble tatt imot hos mor
avviker språklig fra beskrivelsen hos far. Selv om det ut i fra beskrivelsene egentlig
var ganske like mottagelser! Det kan være liten tvil om at den sakkyndige fremviser en
kjølig holdning hos far.
En annen metodefeil som den sakkyndige har gjort seg skyldig i er at far ikke har fått
komme til med sine opplysninger og sitt syn på saken. Dette har ført til en meget stor
skjevhet i premissgrunnlaget og fremkommer tydelig både i rapportens første del og i
vurderingsdelen. Vi ser at når den sakkyndige problematiserer ulike hendelser, så blir de
begrunnet ensidig ut i fra de påstander som direkte eller indirekte er kommet fra mor. Det
finnes få eller ingen beskrivelser der sakkyndige legger fars syn til grunn for en
slutning. Ett sted skriver den sakkyndige at hun kan forstå at mors daglige ringing (opptil
52 ganger på en dag) nok kunne oppfattes som urostiftende for barna, men umiddelbart
snues dette rundt som en forståelse for mors adferd fordi mor skal ha vært så ”bekymret”,
uten at dette relateres til mors årelange hypokondriske adferd, som også bekreftes ved
mors MMPI test!
Den sakkyndige evner ikke se denne ”bekymrede” adferden i relasjon til mors
hypokondre trekk slik mors MMPI skår viser! At det ikke noe sted er dokumentert hva
denne utstrakte bekymringen reelt består av synes å bli oversett! Det synes være slik

214
mor selv beskriver i sine brev, ”Det er angsten som styrer meg”! Igjen er det mors
”bekymringer” som legges til grunn for sakkyndiges forståelse. Dette gjentar seg
gjennom hele rapporten. Denne måten å hindre far i å få frem sitt syn blir tydelig kritisert
i NOU 1995:
”Foreldre som blir gjenstand for sakkyndig gransking har krav på å bli gitt tid til å bli
forstått og mulighet til å formidle sin virkelighetsforståelse. Denne må skriftlig og
muntlig fremføres på respektfull måte som ivaretar hensynet til personlig integritet, selv
om den sakkyndiges vurderinger går på tvers av foreldrenes oppfatninger av
saksforholdet.”
Nou 1995:23,s.10, Barnefaglige Sakkyndighetsoppgaver
Også anerkjente forskere skriver i faglitteratur for slike rapporter at alle standpunkter skal
komme frem:
”Her vil vi kort diskutere noen premisser for utformingen av sakkyndige rapporter som vi
synes er vesentlige. Det første premisset er enkelt: man bør følge god forvaltningsskikk.
Dette betyr nettopp å redegjøre for hva som er gjort i saken, skille fakta fra vurderinger,
vise at det er sammenheng mellompremisser og konklusjoner og sørge for at alle
standpunkter kommer frem. Man kommer langt bare man ivaretar disse hensyn.”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.52 )
”En sak skal søkes belyst på best mulig måte før det treffes en beslutning.”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.14 )
Det er derfor liten tvil om at den sakkyndige her gjennomgående i rapporten har gjort seg
skyldig i en grov metodefeil både under innhenting av premisser og under vurderingen av
disse! En feilkilde som i seg selv diskvalifiserer rapportens som et faglig forsvarlig
dokument i en så alvorlig avgjørelse som vurdering av 2 barns fremtid er!
Referanser
En annen tydelig metodefeil i denne rapporten er at den sakkyndige ikke noe sted angir
hvilke metoder hun tar i bruk. Det blir derfor umulig å etterprøve de slutninger som
trekkes.
”Öppen redovisning av grundmaterial och tankegångar är nødvendig før en trovärdig
utredning och en utredning utan nøyaktig redovisning skall förkastas.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.58)
Igjen ser vi at dette er et krav faglitteraturen stiller til slike rapporter. Den sakkyndige
sier kun på forsiden av rapporten at :”Denne uttalelsen, med de miljø og
personvurderinger som er gjort, bygger på metoder som er valgt i forhold til
problemstillinger som er reist av oppdragsgiver” . Noe mer sies det ikke om metodevalg.
Dette blir kritikkverdig da det umulig gjør å etterprøve de vurderinger som gjøres.

215
Representativitetsfeil
Dette er en annen generell feil som går igjen i rapporten. Mors påstander rundt bruddet,
med at far forlot mor til fordel for en annen kvinne, fars senere giftemål med en kvinne
fra Thailand har utvilsomt bidratt til at sakkyndige har trukket generelle konklusjoner om
mor slik vi ser det i mye av dagens media når det gjelder diskusjonen rundt norske menn
som gifter seg med kvinner fra en annen kultur. Slik far er genuint opptatt av denne
problematikken har jeg da også prøvd å bidra til en større forståelse for dette
sakskomplekset både i norsk og utenlandske media, slik dok.374 og dok.275 tydelig
viser. Paradoksalt nok kommer dette engasjementet også i konflikt med sakkyndiges
påstander om fars manglende empati og forståelse for andre uten at den sakkyndige
forstår det!
”Vid representativitetsfell/karegoritänkande utgår man från att en individ som tillhør en
kategori har de egenskaper som medlemmar av kategorin anses ha. Individen anses vara
representativ för kategorin.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.146)
Dette er en stigmatisering som vanskelig kan forsvares ut i fra et faglig ståsted. Til tross
for dette har den sakkyndige tatt med slik innformasjon i premissene, men ikke foretatt
noen vurdering av dette på et senere tidspunkt. Vi ser det samme ved sakkyndiges
beskrivelser av stedatterens barbenthet, som bidrar til et inntrykk av at far ikke er så
nøye med barnas hygiene og stell. En slik episode er neppe representativ for slike
antagelser, da kulturelle forskjeller ikke på noe tidspunkt er problematisert, ut over at
den sakkyndige har et negativt syn på det rent språklige mellom fars kone og barna.
Igjen er ikke dette vurdert, og i dag ser vi at det eldste barnet fremstår som en av klassens
beste hva gjelder engelsk! Så isteden for at språkforskjeller ble et problem, er det blitt en
positiv ressurs for barna.
Reliabilitet - Validitet
At en sakkyndige rapport er reliabel og valid er et ufravikelig krav innen forskning. Dette
er to begreper som all ansvarlig og vitenskapelig holdbar forskning må oppfylle for å bli
regnet som brukbar. For at en sakkyndige rapport skal kunne bli regnet for å være
reliabel, så må andre fagfolk som evaluerer de samme personer komme til det samme
resultat. I denne saken ser vi at det ikke stemmer. Det foreligger 2 andre rapporter, som
begge , entydig, uavhengig av hverandre gir helt motsatte beskrivelser av fars
omsorgsevner. Slik defineres dette i encyclopedia:
”In psychology reliabile is connected to consistency and credibility. If the same measure
is repeated several times, the measure is said to be reliabile if we get the same result
every time. (provided that what is measured is the same). Notice that reliabile have
nothing to do with reality! A clock can be reliabile (by measuring time in a very
consistent way), but at the same time measure the time compleately wrong (eks. The clock
is set 1 houer late). In order for reliabile to be true, what is measured must be true.

216
”A conclusion is said to be reliabile if others come to the same conclusion, using the
same premises. In science it is therefore important to show the premises for the
conclusion ! Otherwice, it´s bad science!”
Wikipedia, encyclopedia.
”Reliabilitet nevnes ofte i samme åndedrag som validitet, så la oss se nærmere på dette
begrepet. Reliabilitet er et mye enklere begrep, og betyr ganske enkelt konsistens. Hvis
samme måling gjentaes flere ganger, så er målet reliabelt hvis samme resultat oppnåes
hver gang.”
Psykologiens Forskningsmetoder, Frode Svartdal (2004,s.29)
”The importance of reliability is obvious. An unreliable measure of length would be
useless in building a table.
Trying to study behaviour using unreliable measure is a waste of time because the result
will be unstable and unable to be replicated.”
Metods in Behavioral research Cosby Paul C. (2003,s.86)
Som det klart fremgår er reliabilitet for en slik rapport avgjørende for rapportens
troverdighet. Når man her ser at denne rapporten viser motsatt omsorgsevne som 2 andre
rapporter på samme tidspunkt (vedl.2-3) kan det stilles alvorlige spørsmål ved
måleinstrumentet, i dette tilfelle den sakkyndige psykolog! Tar man også med at dette
handler mye om tolkning, slik professor Thuen beskriver i sin rapport, og den skjevhet
som er dokumentert i den sakkyndiges rapport er det all grunn til å være kritisk til
rapportens konklusjoner.
”Jo større uenigheten er mellom observatørene, desto mindre reliabel (pålitelig) er
målemetoden. Det krever faktisk høy grad av samsvar mellom observatørene for at
skårene skal regnes som reliable.”
Psykologiens Forskningsmetoder, Frode Svartdal (2004,s.94
”Reliability referes to the consistency or stability of a measure of behaviour.
Put simply, a reliable measure does not fluctuate from one reading to the next.”
Metods in Behavioral research Cosby Paul C. (2003,s.85)
”Reliabilitet sier noe om i hvilken grad man får det samme resultat hvis man for eksempel
gjentar det kliniske intervju eller om forskjellige psykiatere undersøker samme person.
Hvis en måleprosedyre er fri for tilfeldige variasjoner og man får stabile konsistente
resultater, snakker men om høy reliabilitet (pålitelighet).
Hvis to psykiatere i de fleste tilfeller stiller samme diagnose, er altså reliabiliteten høy.
Hvis man gir en test to ganger til samme gruppe og stort sett får samme resultat begge
gangene, er test-retest-reliabiliteten høy.”
Psykiatri, Einar Kringlen (2003,s.479)
Når det gjelder rapportens validitet, går det i motsetning til reliabilitet ikke på at
observasjoner kan gjentaes med samme resultat, men at de observasjoner som gjøres er
sanne og pålitelige. Far har godt dokumentert i stevningen at de påstander og premisser

217
som kommer fra mor og dennes leger ikke er sanne, og således ikke er valide i faglig
sammenheng. Den ene påstanden etter den andre er dokumentert som usann. Eksempler
finner vi f.eks. i mors påstander om at far ikke overholder avtaler. Samtidig er ikke
dette dokumentert noe sted i rapporten, mens det er godt dokumentert hvordan mor bryter
avtaler både ved sommerferier, samvær og hva gjelder hva som er barnas beste. Det
samme gjelder mors påstander rundt fars uteblivelse av omsorg i samlivet, mors
påstander rundt fars arbeidssituasjon, osv. Når disse premissene blir dokumentert som
usanne og de danner grunnlaget for de ”vurderinger” som gjøres, er det klart at rapporten
som helhet også blir usann i sine vurderinger og med det fremstår som ikke valid!
”Hvordan kan man vite om kunnskap og slutninger er holdbare? Svaret er i prinsippet
enkelt. En vitenskapelig slutning er valid, når en rimelig slutning er formulert, og når
alternative (rimelige) slutninger er utelukket. Det betyr at selv korrekte slutninger ikke
er valide, før alternative slutninger er avvist!”
Psykologiens Forskningsmetoder, Frode Svartdal (2004,s.28)
Det er interessant å se hvordan vitenskapen setter et krav til at først når alternative
slutninger er utelukket, så er vurderingen å regne som valid. I denne rapporten er det et
gjennomgående trekk at den sakkyndige ikke på noe tidspunkt setter opp noen
motargumenter i det hele tatt i sine ”vurderinger”. Dermed kan man ikke utelukke at det
finnes slutninger som motsier mors ”vurderinger” og gjør dem uegnet som grunnlag for
de konklusjoner som trekkes. Vi har da også sett at sakkyndiges bekymringer rundt fars
påståtte avtalebrudd har ført til at den sakkyndige mener avtaler må være veldig
detaljerte. En slutning som bygger på gale forutsetninger all den tid far dokumenterer at
påstanden i realiteten er usann!
”Hvis data har betryggende validitet er det mye lettere å trekke gode konklusjoner enn
hvis validiteten er lav. På mange måter er forskning helt avhengig av at de data som
studeres, er valide.”
Psykologiens Forskningsmetoder, Frode Svartdal (2004,s.87)
”If something is valid, it is ” true” in the sense that it is supported by available evidence”
Metods in Behavioral research Cosby Paul C. (2003,s.89)
Dette er et meget viktig punkt. At sannhetsverdien først kan bekreftes når påstandene
støttes av tilgjengelig dokumentasjon. Da blir det et paradoks at mens far kommer med
mange hundre sider dokumentasjon, fines det ingen dokumentasjon på mors påstander
om far!
”Like viktig som reliabiliteten er det at ens metode er valid, det vil si at metoden måler
hva den er tenkt å måle. Reliabilitet er da en forutsetning for validitet.
Validitet har altså med metodens sannhet å gjøre – med hvor høy grad metoden er gyldig.
Treffer vi blink med vår metode – ja, da er metoden valid. Et klinisk intervju er valid hvis
det gir det samme bildet som det man oppnår ved samvær og observasjon av pasienten,
for eksempel i en avdeling over lengre tid.

218
Reliabiliteten sier hvor stor enigheten er ved flere forsøk på å måle samme trekk gjennom
maksimalt like metoder, Mens validiteten fremkommer ved å måle samme trekk med
forskjellige metoder. Validitet kan altså ikke oppnåes uten reliabilitet. Å påvise validitet
er vanskeligere enn å oppnå reliabilitet, fordi det krever at metoden som anvendes,
virkelig er uavhengige.”
Psykiatri, Einar Kringlen (2003,s.479)
Her går det ganske klart frem at om man ikke oppnår samme resultat ved 2 ulike
observasjoner, så er resultatet ikke valid, eller gyldig, i en faglig sammenheng. Og det er
nettopp den sakkyndiges ”faglighet” som er hele grunnlaget for at man benytter
psykologer til denne typen arbeid. Når den svikter blir rapporten verdiløs.
Relevans
Det er også godt beskrevet i faglitteratur rundt sakkyndige rapporter at de opplysningene
som inntaes i rapporten også må være relevante for saken og de vurderinger som skal
gjøres.
”Utredaren bör noga tänka igenomvilket urval av information som eftersöks
och dokumenteras. Vad er syftet med att ta med detta och inte detta? Uppfyller
urvalssättet kraven på saklighet och opartiskhet i grundlagen? Vilka etiska överväganden
bör göras? Vilken respekt visas de utredda som människor?”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.57)
Slik vi ser den sakkyndige tar med påstander fra mors lege om at far er psykopat, for så
ikke å vurdere eller problematisere dette senere i rapporten, kan man stille spørsmål ved
behovet for en slik ”opplysning”. Likeledes ser vi den sakkyndiges beskrivelser av
stesøsteren som går barbeint inne uten sokker. Noe som opplagt er ment som negativt,
men som ikke avstedkommer noen senere vurdering. Likeledes er det grunn til å se på
den sakkyndiges detaljbeskrivelser rundt observasjoner hos far. Beskrivelser som ikke
på noe senere tidspunkt blir gjenstand for noen vurderinger, men som bare ligger som et
negativt slør over det som er beskrevet. Det samme gjør seg også langt på veg gjeldende
for de beskrivelser vi ser fra mors observasjoner der vi ser beskrivelser av det fine været
ved observasjonen, hva nå det skulle tjene til!
Perspektivtotalisering
Den sakkyndige synes ved sine vurderinger å ha bare ett perspektiv å se ting ut i fra.
Dette regnes som meget snevert innen forskning og vitenskap da et annet perspektiv lett
kan få fram andre nyanser og forståelser av observasjoner.
”När enbart samma perspektiv (psykologisk), teori eller förklaring används i många eller
alla sammanhang så finns anledning tala om tankefelet perspektivtotalisering. Genom att
undvika perspektivväxling så missar utredaren viktiga aspekter och faktorer.”

Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.147)
Inne psykologien er det i hovedsak seks hovedperspektiver som igjen er inndelt i
underperspektiver. De seks er :
219
Det Biologisk
Legger vekt på hvordan hjernens prosesser og andre kroppsfunksjoner virker inn på
adferd. Nevrovitenskap, genetikk og evolusjon er viktige stikkord.
Det Kognitive
Vektlegger mennesket som et tenkende vesen. Sansing, lagring og bearbeiding av
innformasjon er viktige punkter. Kognitiv nevrovitenskap er et viktig felt i dag.
Det Psykodynamiske
Analyse av indre og underbeviste krefter. Forsvarsmekanismer er et sentralt begrep.
”Selv´et” står sentralt her. Dagens psykiatri hviler på en psykodynamisk forståelse.
Det Behaviouristiske
Fokuserer hvordan ytre omgivelser påvirker vår adferd og tanker. Mener menneskets
natur bare er formet av omgivelsene. Mennesker er et produkt av hva de lærer.
Det Humanistiske
Legger stor vekt på fri vilje. Selv realisering er viktig. Omgivelsene gies ansvar for feil
og patologi. Forekomsten av positiv psykologi-bevegelser hviler på dette perspektivet.
Det Sosial-kulturelt
Dette perspektivet undersøker hvordan sosiale omgivelser og kulturell læring influerer på
vår adferd, tanker og følelser.
Som vi ser har de ulike psykologiske perspektiver hvert sitt utgangspunkt for å forklare
de observasjoner man gjør. Det fremgår meget tydelig at den sakkyndige ikke ser dette ut
i fra et Biologisk, Psykodynamisk, Kognitive eller det Behaviouristiske syn. Det er mest
nærliggende å anta at den sakkyndige gjennomgående beskriver alle observasjoner av
mor ut i fra en form for Humanistisk perspektiv om at problemer mor har, er begrunnet
ut i fra omgivelsene. Og da i første rekke far. Den sakkyndiges grunnsyn om at alle mors
psykiske problemer skyldes faktorer utenfor mor bygger opp rundt at mor ikke har skyld i
sin til dels avvikende adferd. Dette er et perspektiv, som brukt på en slik ensidig selektiv
måte f.eks. står i meget skarp kontrast til et psykodynamisk syn, slik det opprinnelig ble
lagt til grunn av Freud, med de siste tiårs forbedringer og utvikling. Hele psykiatrien
hviler for en stor del på det psykodynamiske perspektiv. Noe som går tydelig frem i
lærebøker på området. Med tanke på de omfattende nevrotiske trekk som beskrives rundt
mors MMPI test resultat, vil et slikt perspektiv gitt en langt dypere og mer underbevist
forklaringsmodell for mors avvikende adferd over de siste 15 år! Det perspektivet den
sakkyndige har blir derfor avslørende for de konklusjoner som trekkes!

Den fundamentale attribusjonsfeil
220
Dette er en godt kjent feil, beskrevet i mye litteratur, som er en typisk feil forskere og
fagfolk (og ikke-faglærte) begår ved vurdering av personer. Følgende definisjon
forklarer denne feilen:
”When explaining someones behaviour, we underestimatet the impact of the situation and
overestimatet the extent to which it reflects the individual´s traits and attitudes.
This discounting of the situation, dubbed by Lee Ross (1977) the fundamental attribution
error, appears in many experiments.”
Exploring Social Psychology Myers, David G., (2004,s.51)
Det er i rapporten gjennomført, at den sakkyndige tillegger far skyld i alle de konflikter
som beskrives. På klassisk, klinisk vis, er den sakkyndiges fokus ikke på hvordan
konflikter oppstår eller hvordan man avslutter slike. Fokuset er ensidig på at den som
reagerer på en provokasjon, blir sett på som den aggressive, den som lager
vanskeligheter! Den sakkyndige ser aldri på omgivelsene eller andre personers
innvirkning og deltakelse på de ulike hendelser som beskrives. I de få tilfellene dette
skjer blir omgivelsene unnskyldt! I alt overveiende er det far som tildeles ansvar for de
provokasjoner mor starter. Også i de tilfeller der far ikke er klar over at det foreligger en
konflikt!
Dette er med på å underbygge mors manipulative, ensidige og forutinntatte holdning i
saken.
Klinisk vs. Ikke klinisk
Den sakkyndiges store feil med å tenke på de observerte ut i fra en klinisk patologisk
tankegang, er sikkert veldig nyttig når man har med syke mennesker som erkjenner sine
problemer. Når man imidlertid har med tilsynelatende friske mennesker å gjøre blir et
slikt perspektiv fullstendig galt. Det viktige skillet mellom klinisk og ikke-klinisk
tankegang går igjen flere steder i psykologien. Vi så det f.eks. i beskrivelsen av MMPI
profilene.
Mens fokuset for den syke er å evne å se andre løsninger på sitt ofte ensidig fokuserte
problem, blir fokuset for den friske å være mer løsningsorientert. Det hjelper ikke den
friske å se mange ulike løsninger, om man ikke får løst et problem. Som oftest vet man
også løsningen. For den psykisk syke derimot er det ikke alltid så lett å forstå hva som er
galt og fører til psykisk sykdom. Da blir det desto viktigere å se etter mer enn en løsning
for å finne ut av problemene.
Den sakkyndige som er ”spesialist i klinisk psykologi” synes ikke evne å ta dette
perspektivet i det hele tatt! Alt fokuseres ut i fra en patologisk klinisk tankegang. At det
naturligvis blir ganske galt blir lett å se på de stadige eksemplene der det er mor som
initierer en situasjon som skaper konflikt, og hvor far blir den som gang på gang går inn
å reagerer på konfrontasjonen. Med det resultat at den sakkyndige mener det er far som

221
er skyld i konflikten!! Eksemplene er mange, men saken der mor tok det eldste barnet ut
av skolen og far gjenoppretter skolegangen er et eksempel. Et annet er når mor stadig
bytter om på samværene slik at de blir uoversiktlige for det eldste barnet og med det
skaper problemer, inntill far er den som nok en gang må inn og stabilisere situasjonen for
barna. En direkte etterfølger av dette er når mor benytter denne stansen i byttingen til å
anklage far for avtalebrudd og for å hindre barna samvær med mor. Igjen fremstår far
som en syndebukk, ut i fra fars konfronterende påstander. Et annet eksempel er når mor
tar med seg barna til utlandet stikk imot den avtalen hun selv har undertegnet på, for
deretter å anklage far for avtalebrudd! Når far så sender brev og ber om en forklaring på
disse avtalebruddene (fremstår aggressivt) er det far som av den sakkyndige gies skyld i
at situasjonen oppstår. Den sakkyndige verken kan eller vil se hva mor gjør i forkant av
en provokasjon, den sakkyndige ser bare på fars reaksjon i ettertid. Osv.
Bias – forutinntatte meninger
Bias = tendensiøs, forutinntatt, partisk.
Det foreligger en rekke ulike bias i rapporten som underbygger sakkyndiges manglende
nøytrale holdning i saken. Her nevnes noen av dem:
Belif bias
Denne bias treffer vi på stadig vekk i rapporten. Den inntreffer der logiske regler brytes
slik at fremstillingen får liten faglig verdi, ved at det fremsatte syn ikke reflekterer barnas
sosiale situasjon, men den sakkyndiges forutinntatte holdning. Den sakkyndige har tatt
parti.
”Belif Bias is the tendency to abandon logical rules in favour of our own personal belif.”
Psychology, Passer & Smith, (2004, s.292)
Ved flere tilfeller oppstår motstridende påstander og situasjoner i den sakkyndiges
argumentasjon. Et av de mest alvorlige og gjennomgående trekk er at mens sakkyndige
klandrer far for ikke å fokusere på at det kan være ”andre årsaker” til en beskrevet
konflikt enn mors konfronterende adferd, så vurderer aldri den sakkyndige selv om det
kan være andre årsaker til en konflikt enn fars reaksjon! Likeledes ser vi når den
sakkyndige bestemmer seg for et syn , så er det aldri snakk om å vurdere andre syn opp
imot dette! Ei heller vurdere motstridende syn! Dette er et paradoks i rapporten. Det
synes å være et regelsett for den sakkyndige og ett for far.
”Hvorvidt logiske slutninger er gyldige eller ikke, avhenger av om de følger fra
premissene.”
Psykologiens Forskningsmetoder, Frode Svartdal (2004,s.26)

”Genomförandet av en utredning måste vara underkastat logiska krav och får inte ske på
ett godtyckligt sätt eller anpassas efter den önskade slutsatsen.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.128)
222
Confirmation Bias
Denne bias ser vi gjennomgående i rapportens datagrunnlag, premisser og
vurderingsdel. Den oppstår fordi den sakkyndige bevisst unnlater å ta med argumenter
som taler imot en påstand. Som nevnt er de påstander beskrevet i datagrunnlaget i det
vesentlige mors udokumenterte påstander, direkte eller indirekte gjennom komparenter.
Sakkyndiges ensidige vektlegging av mors påstander som grunnlag for sine ”vurderinger”
avslører den ensidigheten som preger den sakkyndiges arbeid.
”Det är uppenbart att för- och emot-analys starkt motverkar ensidig urval av information
till förmån för en tes (”Confirmation bias”) ”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.70-71)
Konklusjoner
Slik far har beskrevet over er forutsetningen for en konklusjon at man virkelig har noe å
konkludere ut i fra. Altså at man har foretatt en vurdering av for og imot argumenter i en
sak. Det er et gjennomgående trekk at den sakkyndige ikke reelt konkluderer, all den tid
det er et påfallende fravær av motargumenter ved de vurderinger som det påståes blir
gjort. Dermed er det ingen vurdering, men bare å fastslå egne eller mors subjektive
påstander.
Dette er en meget viktig del i vitenskapelig metode og er omtalt en rekke steder i
litteraturen:
”En sentral det av vurderingsprosessen som en sosial prosess er, at de vurderinger som
gjøres og de konklusjonene som trekkes kan rettferdiggjøres. ”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.36 )
For at konklusjoner kan rettferdiggjøres, må premissene de er bygget på være sanne, eller
valide. Det skjer gjennom en valideringsprosess som er totalt fraværende i den
sakkyndiges rapport.
”Man må ha en åpen holdning både i innformasjonsinnhentingen og innformasjonsbearbeidingsprosessen,
der den sakkyndige hele tiden må argumentere mot seg selv for å
unngå å ta standpunkt på et utilstrekkelig grunnlag.”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.45 )

I denne rapporten har ikke den sakkyndige kommet med ett eneste motargument til sine
vurderinger!
”Det kan også lønne seg å skrive ned avveiningene i spørsmålsform og liste opp
argumenter for og imot de ulike konklusjonene.”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.47 )
223
En beskrevet teknikk i konklusjonsprosessen er å argumentere mot seg selv i rapporten.
Det finner ikke sted noe plasser i denne rapporten. All argumentasjon er proargumentasjon
for mor!
”Videre kan det lønne seg å argumentere mot seg selv som et ledd i de avveiningene ,
som gjøres, slik det ble eksemplifisert ovenfor, slik at tvilen holdes i live hele tiden.”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.47 )
Når den sakkyndige skal konkludere med hvem av foreldrene det er best for barna å bo
sammen med, må det foretaes en sammenligning av både de kvaliteter som taler imot og
de som taler for hos de respektive foreldre. Heller ikke det forekommer i denne
rapporten. Likeledes er det viktig å se om en eventuell flytting egentlig vil bli noe særlig
bedre enn den eksisterende situasjonen.
”Et spørsmål om hvorvidt et barn skal ha fast bosted hos far eller mor, krever en
sammenligning mellom positive og negative kvaliteter ved de to omsorgsituasjonene.”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.221 )
I all hovedsak blir negative kvaliteter beskrevet og fremhevet hos far og positive
kvaliteter fremhevet hos mor. Når den sakkyndige ved ett tilfelle (fars engasjering av
barna i natur, og ved aktiviteter ute) nevner noe positivt ved far, kommer den
sakkyndige umiddelbart med en påstand om at dette er aktiviteter far gjør for å vise seg
selv!!! Det paradoksale i en slik vurdering blir nå den sakkyndige på slutten av
rapporten mener at ”det er viktig at barna holder god kontakt med far fordi han har mye
å tilføre barna i form av positiv aktivering i natur og ellers”!!! Som vi ser, igjen
kommer de ulogiske slutningen til syne! Det hele blir et paradoks! I sin iver over å sverte
far blir den sakkyndige ikke oppmerksom på de logiske feil hun beviselig begår!
”Dawes (1998) fokuserer på betydningen av å formulere argumenter både for og imot de
alternativene som finnes, og reflektere over dem.”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.230 )
Correspondent inference
Dette er en gjennomgående feil den sakkyndige gjør. Den handler om at den sakkyndige i
hovedsak tillegger far trekk ut i fra en observert eller påstått (fra mor) adferd. Der mor
beskriver far som en psykopat. Den sakkyndige tillegger far flere trekk typisk for
psykopater selv om ingen slike trekk er begrunnet ut i fra observasjoner i rapporten! For

224
eksempel skriver den sakkyndige at far mangler empati og innlevelse i barnas behov!
Dette beskrives til tross for at det i rapporten foreligger flere beskrivelser og påstander
fra den sakkyndige om fars omfattende felles aktiviteter med barna, barnas søken mot
far og fars respons på dette. Beskrivelser av fars økonomiske og praktiske hjelp til mor
etter separasjonen er tydelige tegn på en forståelse og evne til innlevelse i mors
problemer. At far tok initiativ til et møte md mors familie for å prøve å hjelpe henne med
sine psykiske vansker blir også problematisk for den sakkyndige å forklare ut i fra en
påstand om manglende empati! At det ikke foreligger nevneverdige beskrivelser av mors
tilsvarende aktivering med barna blir et paradoks! Fars innlevelse, forståelse og hjelp for
det eldste barnets problemer høsten 2001 er godt beskrevet i rapporten. Disse og en
rekke andre eksempler viser tydelig at den sakkyndige ikke beskriver trekk som
observeres, men at Correspondent Inference inntreffer!
”I tråd med denne teorien vil en observatør trekke slutninger (inferences) om bestemte
personlighetstrekk som passer eller hører sammen med (correspond to) en bestemt
adferd.”
Sosialpsykologi, Arild Raaheim (2002,s.137)
Den sakkyndige beskriver trekk som passer med den adferd mor påstår om far! Ikke hva
man ut i fra rapporten kan beskrive.
Dekontekstualisering
Denne faglige feilen skjer i flere deler av rapporten, men blir i særdeleshet meget
alvorlig slik vi ser i beskrivelsene av MMPI testens resultater. Der gies det beskrivelser
og tolkninger som er direkte omvendt av det faglitteraturen beskriver. Den sakkyndige
refererer i sin ”vurdering” av mors forhøyede verdier på 3 skalaer fra Haavik (1993)
Den sakkyndige beskriver følgende:
”Dette er karakteristisk for kvinner som ofte klager på tretthet, manglende overskudd og
depresjon. De er ofte ulykkelige I sine ekteskap, og man vil ofte finne en lang forhistorie
med ekteskaps og familievansker.”
mens det i faglitteraturen Haavik (1993,s. 125) står :
” Kvinner med 2-3/3-2-kode klager vanligvis over tretthet, manglende overskudd og
depresjon. De er ofte ulykkelige i sine ekteskap. Hvis skala 5 (Mf) og/eller skala 9(Ma) er
lav (T-skår

”Disse konfliktene kan ofte føres tilbake til en opplevelse av avisning eller manglende
omsorg fra egne foreldre.”
225
Det fremgår ikke noe sted i faglitteraturen at årsaken til de problemer mor fremviser
gjennom sine høye skåre på MMPI skyldes partner. Tvert imot gies det omfattende
beskrivelser av at dette er problemer mor kan ha pådratt seg i sin barndom. I en annen
fagbok beskrives dette slik:
I Green (2000,s.139) dok.367 beskrives denne skala på følgende måte
Such persons belivet that they are well adjusted and only when they are under stress
does their proneness to develop conversion-type symptoms as a means of solving
conflict and avoiding resposibility appear.
Denne feilen beskrives på følgende måte i faglitteraturen:
”Vid dekontextualisering skalas situationsinformationen bort (eller unanhålls) och
beskrivningen kan få en helt annan betydelse för läsaren. Genom att undanhålla den
exakta replikväxlingen och bara säga att Kalle är aggressiv, får lesaren en helt annan
och mer generell bild än om grunduppgifterna fått følje med i beskrivnngen.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.150)
Når den sakkyndige begår denne alvorlige feilen underbygger det ytterligere det
bevisste valget den sakkyndige gjør i å fremstille far negativt og med det gi mor en
positiv profil bygget på den sympati leseren får ved denne skjeve fremstillingen.
Faktisk er dette mer enn en feil, det er faglig juks. Noe den sakkyndige er fullstendig klar
over.
Det er med andre ord ikke tilfeldig at mor kommer særdeles positivt ut og far kommer
meget negativt ut i rapporten. Beviste valg av premisser, referert tekst og utelatelser av
negative premisser og sammenhenger skaper dette skjeve bildet i rapporten. Det kan være
grunn til å minne om hva EFPA skriver:
”Avoidance of practices which are the result of unfair bias and may lead to unjust
discrimination.”
The European Federation of Psychologists Associations EFPA, Meta-Code

226
Evidens – åpenbar sann viten
Som det i stor grad er dokumentert i stevningens dokumenter er mors påstander i det
store og hele usanne. Påstandene er ikke dokumentert fra mor, mens far i de fleste
tilfeller der det er mulig, kan dokumentere at påstandene er usanne eller meget
tvilsomme. Når den sakkyndige ikke sjekker påstandenes validitet, sannhet – kan de
heller ikke brukes som evidens. Dette er et faglig utrykk som defineres slik:
evidens (av lat. ex, ut av, og videre, se), innlysende klarhet, uomtvistelighet. — evident,
innlysende, åpenbar.
Caplex leksikon 2005
”Uppgifter måsta ha klarat kritisk prövning och källkritik innan de kan betecnas som
evidens”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.54)
”När en utredare inte redovisar evidens skall bedömningarne förkastas.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.56)
”Vid utredningsarbete skall även motevidens sökas och beaktas.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.54)
”Begrep innen filosofien som man bruker når man søker etter absolutt sikre grunnlag for
kunnskap.”
Psykologisk Leksikon , Egidius (2002,s.132)
Når den sakkyndige allikevel fremlegger slike usanne påstander for å underbygge sine
”vurderinger” blir det klart at disse ”vurderinger” ikke kan aksepteres som faglig
holdbare ut fra et empirisk grunnsyn. Vi er da tilbake til grunnlaget for å benytte
psykologer til denne typen vurderinger. Dersom den sakkyndige ikke forholder seg til
vitenskapelige prinsipper blir også rapporten uvitenskapelig i sin oppbygning og uten
faglig interesse som underlag for domstolens beslutninger. Da blir den et subjektivt
partsinnlegg!
Falsifikasjons-prinsippet
Kjernen i falsifikasjonismen (Karl Popper) er at det er umulig å verifisere (bekrefte) en
hypotese helt og holdent; men at det er desto viktigere å forsøke å falsifisere (avkrefte)
den. En teori er bedre begrunnet dersom den har motstått falsifikasjon, altså kritisk
prøving. Når den sakkyndige ikke på noe tidspunkt prøver sine ”vurderinger” opp imot
motstridende påstander, som far i sin dokumentasjon hadde mange av, vil man aldri vite
sikkert om de påstander som fremsettes og som den sakkyndige bygger på, er sanne eller
usanne, og virkelig gjør ”vurderingene” valide og reliable. Noe som er et ufravikelig
krav i forskningsmessig sammenheng.

227
”Falsifikasjonsprinsippet er viktig i vitenskapen. Prinsippet tilsier at evidens som støtter
en hypotese, er mindre innformativ enn evidens som falsifiserer en hypotese. Hvorfor? Jo
fordi bekreftende evidens er forenlig med et stort antall hypoteser eller teorier, mens
falsifiserende evidens vil utelukke iallefall noen hypoteser.”
Psykologiens Forskningsmetoder, Frode Svartdal (2004,s.64)
”En anklagelse som utredaren inte försökt aktivt falsifiera kan inte godtaes.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.210)
Når vi i rapporten ser at mors lege (komparent) fremlegger påstand om at far er
psykopat, er det helt klart at det er av avgjørende betydning for barnas beste å få klarlagt
om dette kan være sant eller ikke. Den sakkyndige gjør ikke annet enn å skrive ned
legens påstand, noe hun ber legen eksplisitt om lov til å gjøre! Det må jo bety at dette er
noe hun virkelig vil ha med. Da blir det et paradoks at det ikke finnes noen vurdering av
denne alvorlige påstanden, men at den bare blir hengende som en påstand! Dette er den
typiske forventningseffekt som beskrives under! Den blir ikke vurdert senere, ei heller
brukt i noen form for konklusjon! Den blir bare stående som et negativt, uavklart stempel
mot far. Om den sakkyndige hadde prøvd å falsifisere denne påstanden ved f.eks en
PCL-R test eller lignende ville man fått avkreftet eller bekreftet denne påstanden. Vi ser
av legens brev (vedl.151-152 ti stevning) at disse påstandene er kommet fra mor. Legen
har heller aldri møtt far som det tydelig fremgår. Dette er imidlertid innformasjon ingen
domstol har fått tilgang til tidligere!
Det sier seg selv at den sakkyndige ved å utelate falsifikasjon av denne og lignende
påstander og ”vurderinger”, langt på veg overlater til dommeren å trekke de
konklusjoner han vil! At dette ikke har særlig med faglig forsvarlig adferd å gjøre skulle
det være liten tvil om!
”Att undvika motexempel verkar vara en utbredd förfalskingsteknik innom
socialtjänestens utredare.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.130)
Vi ser at i faglitteratur regnes det som en forfalskningsteknikk å la være å sette opp
motargumentasjon til en hypotese eller vurdering. Når man så ser at det overhodet ikke
forekommer i denne rapporten må man trekke den slutning at denne rapporten er en
faglig forfalskning! Meget alvorlig for den sakkyndige!
Forventningseffekt
Denne effekten henger sammen med den sakkyndiges forutinntatte holdning slik den
fremkommer i rapporten og er beskrevet her. Et tydelig tegn på en forventningseffekt er
at motargumenter uteblir. Dette er gjennomgående for denne rapporten at det kun er
bekreftende påstander som blir gjengitt, og da fra mors side.

228
”Rosenthal og Rubin (1978) gjennomgikk 375 undersøkelser om forventningseffekt, og
konklusjonen syntes nokså klar: Vitenskapsfolk har forventninger til undersøkelser, og
disse forventningene kan påvirke resultatene av disse undersøkelsene. Rosenthal (1979)
viste for eksempel at når forskere gjør feil i analyser av data (forskere gjør feil, ja!), så
vil slike feil tendere til å gå i retning av å støtte forskningshypotesen.”
Psykologiens Forskningsmetoder, Frode Svartdal (2004,s.176)
”Fixering vid en övertygelse leder till ensidig bekräftelsesökande och blindhet för andra
möjligheter.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.148)
Vi ser at dette er en kjent feilkilde innenfor forskningen. Og eksempelet med å beskrive
far som psykopat over er et klassisk eksempel i så måte! Påstanden fra mor, via sin lege
blir bare hengende som en forventning i håp om at retten skal legge denne til grunn!
Generaliseringer
Dette er en feil som blir begått flere steder i rapporten. Den sakkyndige ser en adferd
ved far og generaliserer den til at det er slik far er! Et typisk eksempel er beskrivelsene
av Det yngste barnet som legger seg ned på gulvet og ”gråter” og hvordan far da
håndterer denne situasjonen. En feilkilde er det at den sakkyndige tar aktivt del i
situasjonen og således gjennom sin reaktivitet påvirker situasjonen, en annen er at fars
måte å løse situasjonen på ikke blir sett opp imot sakkyndiges eget krav til far om at man
skal se om det kan være andre måter å løse en konflikt på enn den, den sakkyndige selv
beskriver som den riktige! Når far ut fra flere års kjennskap til det yngste barnet velger
ikke etterkomme hennes forsøk på å furte seg til en ”gevinst” , men bevisst overser
barnet i et forsøk på å lære barnet at man ikke vinner frem ved å furte seg til noe! Den
sakkyndiges konklusjon er at far burde ”trøstet” barnet og med det gitt etter for barnets
grenseutprøvende adferd, og med det signalisert til barnet at bare det skriker nok så får
det viljen sin! Det er påfallende at mens mor får skryt for ikke gi etter når det minste
barnet ved observasjon hos mor ikke vil legge seg, så kritiseres far for det samme!
En ting er at den sakkyndige tillegger far en holdning om at han ikke evner å se barnets
behov i den aktuelle situasjonen, noe annet er den sakkyndige i sin ”vurdering”
generaliserer dette til å være generelle trekk ved far! Hvordan kan den sakkyndige
generalisere noe hun bare har sett en gang, og som det i tillegg kan være ulike
løsningsmåter til, der den sakkyndiges ”måte” slett ikke kan sies å ha fortrinn fremfor
andre? Et anet eksempel er det yngste barnets vegring mot å være med far på påskeferie
2002. I rapporten generaliserer den sakkyndige denne ene hendelsen dette til at dette er
en generell adferd hos barnet! ”Barnet har den siste tiden vist vegring mot å dra til
far..!” En enkelt episode generaliseres til å være barnets generelle holdning til far.
Vi ser det samme når det gjelder trekk beskrevet ved mor. F.eks. at mor i meget stor
utstrekning må søke om hjelp for det meste som går utenfor et forventet eller planlagt
hendelsesforløp. Ikke bare generaliserer den sakkyndige dette til at den mor evner å

229
søke hjelp i stor grad, men denne evnen tillegges også stor positiv vekt gjennom en
forståelse av at mor er åpen for sine problemer og forstår sine begrensninger! Igjen er
det sakkyndiges kliniske måte å tenke på som blir lagt til grunn. Blant friske mennesker
kan man ikke stadig forvente at man skal måtte søke hjelp til alt mulig, og spesielt ikke
helt hverdagslige situasjoner. Faktisk er slik adferd blant friske sett på som et tegn på at
man ikke kan ta vare på seg selv. Dette i motsetning til syke, som må lære å ta imot hjelp
for å bli friske. Et ofte kjent trekk ved psykiske sykdommer er at mange ikke anser seg
som syke, slik vi ser det ved paranoide, psykopater ol.
Den sakkyndige generaliserer enkelthendelser til å være mors personlighet! Det
vurderes aldri at beskrivelsene fra MMPI testen for mor beskriver denne avhengigheten
som et patologisk nevrotisk trekk, som slett ikke er til barnas beste å leve opp under,
grunnet mors (beskrevne) svekkede ”selv” og at barna da på mange måter blir mors
narsissistiske supply! Slik kan et i utgangspunktet negativt trekk, generaliseres til å være
en positiv evne (be om hjelp) når man ikke som den sakkyndige selv beskriver, ser om
det er andre begrunnelser til et fenomen!!
Imperfecta enumeratio – overlate tolkning til leser
Dette handler om sakkyndiges evne til å legge en del premisser til rette for domstolen slik
at den sakkyndige slipper å ta stilling til problemet, men overlater til leseren å ”dømme”.
Vi ser at eksemplene fra denne rapporten er av en slik karakter at de er fordømmende.
Dette kan også kalles ”halvsannheter”! Dette kommer meget tydelig frem når den
sakkyndige tar med mors leges påstander om at far er psykopat! Denne premissen blir
ikke senere nevnt eller vurdert på noen måte! Det er opp til dommeren å trekke sine
slutninger! Det kan vanskelig unngå for dommeren å falle i den fellen det er å stemple
far negativt ut i fra en slik kontekstuell implikasjon!
” Imperfecta enumeratio (ofullständig uppräkning). ...den klart vanligaste varianten
tycks vara att inte skriva ut nogon tolkning alls utan överlåta åt läsaren att göra den
tolkning som samanhanget antyder (sk. Kontextuell implikasjon). Läsaren kan ha svårt
att se alternativa tolkningar till exempelvis tendensiöst beskrivna händelser och begår
antagligen ofta tankefelet Imperfecta enumeratio.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.146)
I realiteten forleder sakkyndige her retten til å fatte en forutbestemt negativ slutning om
far. Og dermed er det i realiteten psykologen som bruker sin antatt overlegne kunnskap
om menneskets svakheter til å dømme i saken. En meget alvorlig feilkilde som bevist
blir begått av den sakkyndige.
Løgner
Den sakkyndige er ansvarlig for den rapporten som legges frem. Således påhviler det den
sakkyndige ihht helsepersonelloven §15, å påse at rapporter som denne er ”.... skal være

230
varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, legeerklæring o.l. skal være korrekte...”. I det
ligger også et krav om å påse at de premisser som legges til grunn for ”vurderinger” er
sanne. Det fordrer et minimum av innsikt i de dokumenter som ligger i saken og som
partene bringer frem for den sakkyndige. Og ihht etiske retningslinjer for psykologer pkt.
2.1 skal den sakkyndige vise ”respekt for individets grunnleggende rettigheter”, det må
da også gjelde mulighetene til å få fremføre de dokumenter den enkelte mener er
relevante for sin sak! Dette har ikke skjedd i denne sak, slik vi ser den sakkyndige
fullstendig har utelatt alle de opplysninger som far fremla.
Den sakkyndiges rapport skal være et faglig og vitenskapelig basert dokument og
forventes i kraft av det å fremstå uten usanne påstander eller premisser.
”Å bli grepet i løgn innledningsvis (rettsak) - selv om den er av mindre betydning for
selve saken – etterlater ett inntrykk som henger i under resten av eksamenisjonen. Hvis
man vet man har et våpen som dette, kan det være en hensiktsmessig åpning.”
Parts- og vitneavhør, Nils Erik lie (2002,s.41)
Inneholder en rapport løgner eller usanne påstander er dette den sakkyndiges ansvar! Når
far nå tydelig og i stor utstrekning dokumenterer både det usannsynlige og det usanne i
en rekke av de påstander fremsatt av mor som den sakkyndige har lagt til grunn for sine
”vurderinger” er det ihht hva dommere selv beskriver i litteraturen. Lagmann Nils Erik
Lie beskriver dette i sin bok slik :
”Hovedmålet for den som har til hensikt å vise att en forklaring er usann, må derfor vise
at den i seg selv er usannsynlig, og at den er usammenhengende og ikke stemmer overens
med andre opplysninger som foreligger i saken. Ofte vil alle disse vilkårene være
tilfredstilt.”
Parts- og vitneavhør, Nils Erik lie (2002,s.254)
Løgn i vitenskapen er et kjent problem og blir ansett for å være det samme som juksing.
I denne rapporten ser vi hvordan rapporten beskrives og dokumenteres som forfalskning
under ”falsifikasjon” samt hvordan den sakkyndige bevist lyver når det gjelder
konklusjonene av MMPI testen, ved å beskrive et motsatt resultat enn det som står i
fagbøkene. Det forekommer selvfølgelig også blant fagfolk:
”Et problem for seg er løgnere. Et bonmot som mange har slutet seg til, er at det ikke
lyves så mye noe sted som i norske rettssaler.”
Parts- og vitneavhør, Nils Erik Lie (2002,s.56)
Usanne påstander og premisser kan avsløres på den måten far har gjort ved å holde
ulike dokumenter opp mot hverandre. Slik mor i ett dokument påstår at far ikke ville
jobbe for å underbygge at det var mor som underholdt partene i store deler av samlivet
blir avslørt både når man ser dette opp mot andre uttalelser der mor påstår at far arbeidet
så mye for da å gi inntrykk av at far aldri var hjemme. Underforstått, mor var den som
tok seg av det eldste barnet i den tiden!! Også når vi ser det opp mot hva mor selv
beskriver i samlivet blir dette avslørt som usanne påstander, slik mor skriver til

231
ligningskontoret at hun ikke har vært i jobb siden 1993! Når den sakkyndige ikke er seg
dette ansvaret bevist blir rapporten sett fra et faglig synspunkt uinteressant og må
forkastes som underlag for domstolens beslutning om hva som er barnas beste!
I denne rapporten er det all grunn til å se på mors utstrakte usanne og udokumenterte
påstander som for det meste blir dokumentert som usanne av far. Det vitner om en evne
til manipulasjon og løgnaktighet som også mors MMPI profil beskriver.
Reaktivitet – påvirkning av den sakkyndige.
I flere av de episodene som er beskrevet av den sakkyndige er det helt tydelig at den
sakkyndige er en del av de beskrevne hendelsene. Situasjonen ved Det yngste barnet s
trass som ble beskrevet fra observasjon hos far, piknik turen som beskrives hos mor, Det
yngste barnet s blomsterplukking ved beskrivelser fra sakkyndiges besøk hos mors mor
osv. er alle eksempler der den sakkyndige aktivt tar del i en situasjon og således påvirker
de som observeres. Dette blir ikke vurdert noe sted i rapporten som utslagsgivende for
hvordan de observerte opptrer.
”A measure is said to be reactive if awareness of being measured changes an individual´s
behaviour. A reactive measuer tells what the person is like when he or she is aware of
being observed, but it does not tell how the person would behave under natural
circumstances.”
Metods in Behavioral research Cosby Paul C. (2003,s.93)
Ingen steder i rapporten vurderer den sakkyndiges sin egen rolle i de observasjoner som
gjøres. Og det er helt tydelig at mange av de beskrevne hendelser ikke ville oppstått,
eller ville ha skjedd på en annen måte om den sakkyndige ikke hadde vært til stede.
F.eks. ville ikke den beskrevne konflikten med det yngste barnet og fotoalbumet ha
oppstått, om ikke den sakkyndige hadde vært til stede. Dermed oppstår den alvorlige
metodefeil at et den sakkyndige blir hovedperson i en grenseutprøvende adferd fra
barnet, uten at den sakkyndige på noe tidspunkt problematiserer det faktum at hendelsen
ikke hadde oppstått om den sakkyndige ikke hadde vært til stede. Jeg nevner denne
episoden fordi den sakkyndige bruker denne episoden spesielt for å ”bevise” at far
verken har empati eller innlevelse i barnas adferd!!
”Reaktivitet foreligger når den som studeres påvirkes av det å bli studert.”
Psykologiens Forskningsmetoder, Frode Svartdal (2004,s.94)
Vi ser at fagfolk med metodefeil som spesiale mener at slik deltakelse er et tydelig tegn
på reaktivitet. Dette må den sakkyndige derfor ta med i sine vurderinger under
observasjonen. Når dette ikke skjer som i denne rapporten kan det gå fryktelig galt! Noe
denne rapporten er et godt eksempel på!

232
Helsepersonelloven:
§ 15. Krav til attester, legeerklæringer o.l.
”Den som utsteder attest, legeerklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og
objektiv. Attest, legeerklæring o.l. skal være korrekte og bare inneholde opplysninger
som er nødvendige for formålet. Helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven
§ 6, skal ikke utstede attest, legeerklæring o.l. ”
I Lover for Norske psykologer, Norsk Psykologforenings Prinsipprogram, Etiske
prinsipper for Nordiske, verdenserklæringen for menneskerettigheter og i FN´s
Barnekonvensjon beskrives utrykk som :
1) Respekt for individets grunnleggende rettigheter
2) Høy faglig kompetanse
3) Etisk bevissthet
4) Metodebegrensninger
5) Ansvar for kvalitet
6) Integritet, likestilling og rettferdighet
7) Sakelighet og nøyaktighet
Det synes ganske klart at den sakkyndige ikke evner å forholde seg til de juridiske så vel
som etiske og moralske lover hun er underlagt i kraft av sin tittel som psykolog! Når den
sakkyndige så overveldende bryter med så mange av de regler og normer som gjelder
for slikt arbeid, enten det er faglige metodefeil eller brudd på lover og retningslinjer er
det fars klare oppfatning at denne rapporten ikke kan tillegges vekt overhodet i denne
sak. Det strider mot enhver rettferdighetsans i vårt demokrati at en slik rapport skal
legges til grunn for vurderinger som gjelder barnas beste og deres fremtid.
På grunnlag av faglige så vel som juridiske og etiske regler må rapporten sees bort i fra
ved vurderingen av hva som er til barnas beste i denne saken.
Rettferdighet
Dette er et sentralt begrep ved slike saker som dette og er nedfelt i så vel lover som
etiske normer.
”På den annen side er det viktig for kommunikasjonen med partene at man er åpen på
hvilke dokumenter som er mottatt og at de vil bli lest av den sakkyndige. Dette kan for
eksempel være viktig for å gi partene en anledning til å vise frem dokumenter de synes er
viktige, men som ikke er sendt den sakkyndige på andre måter.”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.38 )

233
”Dermed blir spørsmålet om rettferdiggjøring av sitt arbeid spesielt viktig, både av
hensyn til ens egen faglige troverdighet, og ikke minst av hensyn til løsningen for barnet i
saken skal bli best mulig.”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.48 )
”Den store utfordringen for oss som fagpersoner ligger i å kunne skille mellom det som
er annerledes, men akseptabelt, og det som er annerledes og uakseptabelt. Alt som er
forskjellig kan ikke være uakseptabelt, selv om en selv ikke liker det (Quereshi 1996).”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.206 )
”Uansett tilsier et rettferdighetsprinsipp at man som sakkyndig er kritisk til sine egne
fortolkninger og åpner for at de kan være feil. Den verdenen vi forholder oss til er
mangesidig og vår forståelse konstrueres sosialt som et resultat av samspillet mellom oss
selv og andre.”
Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.252 )
”Utvalget er enig i at dagens situasjon med svak kvalitetskontroll av sakkyndiges
realkompetanse svekker rettsikkerheten og befolkningens tillit til og respekt for de
beslutninger som fattes.”
Nou 1995:23,s.39, Barnefaglige Sakkyndighetsoppgaver
Slik rettferdighet beskrives av myndigheter og fagfolk er det klart at det i denne
rapporten ikke er ytet rettferdighet mellom partenes muligheter til å fremme sine
synspunkter. Ei heller har barna fått en for dem rettferdig utgang av saken. Dette blir
spesielt synlig ved at fars dokumenter er fullstendig fraværende i saken, til tross for at
sakkyndige mottok slik innformasjon. Likeledes ser vi det i slutningsdelen av rapporten,
der det i alt vesentlig av argumentene for vurderinger er hentet fra mors påstander,
mens fars dokumenterte beskrivelser gjennom mange år er utelatt! Således tilfredstiller
ikke rapporten selv et minimum av rettferdighet man må kunne forvente av en faglig
begrunnet rapport som dette.
Dette fører oss umiddelbart over på et annet grunnleggende og meget viktig punkt,
nemlig rettsikkerheten i denne saken. Det er ikke til å unngå at man stiller spørsmål ved
tidligere dommeres evne til å gjennomskue mors somatiske manipulasjon, i denne
saken. At mor har disse trekk er beskrevet i en rekke hendelsesbeskrivelser over flere
år, samt i mors MMPI test, der dette går tydelig frem! I de rettsavgjørelsen har ikke fars
dokumentasjon kommet frem da den sakkyndige har nektet å ta denne med. Det skaper
utvilsomt problemer rent rettsikkehetsmessig.
”Helsepersonelloven §4.
Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og
omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets
karakter og situasjonen for øvrig.”
Helsepersonelloven §4, Norges Lover (2003,s.2735)

234
”Bristflliga utredningar kan leda til felaktiga eller olämpliga beslut med höga kostnader
mänskligt och ekonomiskt som följd. Rättssekkärheten säts ur spell och människors
förtroande för myndigheterna undergrävs av låg kvalitet på utredningar.”
Kritisk Utredningsmetodikk, Bo Edwardsson (2003,s.6)
At denne saken har fått meget høye menneskelige kostnader er det liten tvil om. Barnas
adferd etter at de flyttet til mor fremstår som meget alvorlig. Særlig har det eldste barnets
desperate forsøk på å få flytte hjem til Bergen vært synlige over mer enn 6 år nå! Det er
tydelig at hun har gått inn i en regresjon. Også det yngste barnets adferd kan nå
tydelig beskrives som problematisk. Om man ser mors MMPI profil, blir det yngste
barnets adferd godt synlig som et barn, som har mistet den viktige tilknytning barnet
trenger i sin tidlige barndom for å få den nødvendige stabilitet og tillit til
omsorgspersoner som gjør at ungdoms og voksenlivet blir fri for psykiske problemer.
Dette kan relateres til at mor i den tiden stadig sendte barnet vekk til andre, med den
følge at barnet mistet muligheten til en normal tilknytning.
ETISKE PRINSIPPER FOR NORDISKE PSYKOLOGER, EPN
Prinsippene ble vedtatt av landsmøte NPF 1998. Her følger en gjennomgang av den
sakkyndiges rapport sett opp imot de viktigste deler av EPN.
EPN beskrives å ” ... være et grunnlag for at tilliten til psykologisk yrkesutøvelse
opprettholdes”. Når tilliten til den sakkyndige svekkes bygger det derfor på at det
foreliger en rekke brudd på EPN.
EPN definerer psykologers faglige virksomhet som ” ... enhver situasjon der
psykologen utøver yrkesmessig virksomhet i relasjon til individ, gruppe eller
organisasjon”. Når psykologer opptrer som sakkyndige for domstolene eller andre,
forventes det at de driver de med faglig virksomhet! Av det følger at deres arbeide
forventes bygge på en faglig, vitenskapelig fundament, i tråd med det landsmøtet i NPF
vedtok så sent som i 2007, og ikke på et ufaglig grunnlag eller metode. Det er
vitenskapelig, evidensbasert kunnskap som skal være grunnlaget for den sakkyndige!
Erik Iversen , leder av Kvalitetsutvalget og medlem av landstyret i NPF skriver i Tidskrift
for Norsk Psykologisk Forening, 2008,45,s.176 prinsipperklæringen om evidensbasert
psykologi at:

235
Det underbygger den faglig vitenskapelige basis den sakkyndige skulle jobbet under!
Psykologers hovedfelt må sies å være å bistå psykisk syke mennesker ved bruk av
vitenskapelig aksepterte metoder. Et virke som sakkyndig psykolog for domstolene
avviker derfor fra et slikt hovedfelt ved at den kliniske fremstillingsmåte og oppfatning
reduseres. Allikevel definerer EPN slikt sakkyndig arbeide som ”psykologisk faglig
virksomhet” ved beskrivelser som ”De fagetiske prinsippene etterleves også i
yrkesmessige situasjoner hvis innhold ikke umiddelbart kan karakteriseres som
psykologisk faglig virksomhet, men som utøves av psykologer og bygger på ferdigheter
oppnådd gjennom psykologutdannelsen”.
Det blir etisk problematisk at psykologutdannelsen, ikke inneholder noen spesialisering
eller utdannelse i sakkyndig arbeide. Fagfolk beskriver selv at virke som sakkyndig ikke
er det samme som et klinisk virke slik man har fått ” ferdigheter oppnådd gjennom
psykologutdannelsen”! En rekke fagfolk beskriver at disse ferdigheter ikke må blandes
med sakkyndig virksomhet.
Psykiater Odd Hellesøy beskriver sin rolle som sakkyndig (Vallasaken) i dagbladet
23.1.2008 slik:
“- Dette har å gjøre med rollen vi hadde. Vi var ikke leger, vi opptrådte ikke i den rollen.
Hun var ikke vår pasient, vi undersøkte henne ikke klinisk, vi skrev ikke journaler eller
legeerklæring og vi har ikke utført noe som kan ses som behandling, sier han…Hellesøy
sammenligner vurderingen han gjorde på samme måte som han foretar vurderinger i
retten”.
For eksempel skriver Rosenqvist (2002) dette meget tydelig i boken ”Rettspsykiatri i
praksis”:
At dette skillet mellom klinisk psykolog og sakkyndig er problematisk beskriver
Rosenqvist selv:
I denne sak fremstår den sakkyndiges beskrivelser mer som et forsøk på en klinisk hjelp
og forståelse for mor, enn som en sakkyndige vurdering av to parter. Den sakkyndige
synes ikke evne se denne meget vesentlige forskjellen! Vektleggingen av at mor kan
klare omsorgen med et batteri piller og en stab av medhjelpere er helt irrelevant i en

236
sakkyndig setting. I en klinisk setting er slikt positivt for individet, men i en sakkyndig
setting er det negativt om far kan klare omsorgen uten piller og nettverk! Når den
sakkyndige allikevel vektlegger dette som positivt for mor, er det en klinisk vurdering og
ikke en sakkyndig vurdering! Som psykiater Hellesøy skriver over, den sakkyndige er
ikke mors lege eller psykolog, hun er rettens sakkyndige! Og nettopp som Rosenqvist
beskriver over er ikke det så lett å forstå for den sakkyndige i denne saken!
Lenart Hane(1993,s.52) skriver i ”Rettvisan och Psykoloigin”, at ”Kliniske psykologer
arbetar med mäneskor som har mer eller mindre grova mentala problem. Långtifrån alla
mäniskor har sådanna problem och generaliseringar utifrån den kliniska erfarenheten är
mucket risicabelt. Inte desto mindre använder sig domstolarna av just kliniska
psykologer i många samanhäng.”
Likeledes skriver Myhren & Steinsbekk (2000) at ”Psykologien må anvendes på en
annen måte innenfor en rettslig ramme enn i en terapeutisk sammenheng”.
I Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og
Familiedepartementet, 1998,s.15 beskrives det:
En slik forskjell evner ikke den sakkyndige! Et virke som sakkyndig kan således ikke
karakteriseres som typisk ”psykologisk faglig virksomhet” fordi en slik virksomhet jo
bygger på psykologutdannelsen og den inneholder ingen spesiell kunnskap om sakkyndig
arbeid! Faglitteratur er gjennomgående av den oppfatning at sakkyndig arbeide avviker
fra den mer kliniske tankegang mange psykologer arbeider med til daglig. En del av de
sakkyndige psykologer har en tilleggsutdannelse for sakkyndig arbeid, og de er oppført
på NPF sine lister over sakkyndige psykologer. Det er imidlertid ingen garanti for at
disse klarer å skille på de ulike roller de opptrer i. Psykolog Hallaråkers rapport fra 2002,
er et slikt eksempel! Det totale fravær av vitenskapelig metode, som psykologutdannelsen
faktisk burde gi grunnlag for, er påtagende!
Til tross for dette avviket beskriver EPN at ”Prinsippene er således bindende for alle
medlemmer av de nordiske psykologforeningene under utøvelse av enhver form for
psykologisk yrkesvirksomhet”. Den sakkyndige er således bundet av EPN i sitt virke som
sakkyndig.
EPN punkt: I Innledning
”Psykologer arbeider ut fra kunnskap basert på forskning og underbygget erfaring.
Det er derfor viktig at psykologer viser aktsomhet med hensyn til egne begrensninger
og er oppmerksomme på kollegers og andres kunnskaper og kvalifikasjoner.”

237
I den sakkyndiges rapport er det gjennomgående vist at den sakkyndige klart bryter med
slike etiske forutsetninger! Det totale svikt i metode som er dokumentert i analysen bryter
mot EPN sine forutsetninger. Det er godt dokumentert at den sakkyndige benytter en
metode for far og en annen for mor. De vurderes ut i fra ulike standarder. Dette til tross
for at det klart bryter med EPN og enhver faglig forståelse av slikt virke!
I Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og
familiedepartementet, 1998,s.21 beskrives det:
Den sakkyndige rapport bryter således åpenbart mot forutsetningene for EPN.
EPN punkt: II prinsipper
”I det følgende refererer uttrykket “klient” til enhver person, gruppe av personer eller
organisasjon som psykologen har et profesjonelt forhold til”.
Dette punkt er viktig for det slår fast at den som utredes i en sakkyndig setting av en
psykolog er en person som psykologen ”...har et profesjonelt forhold til”! Den
observerte er således en klient av den sakkyndige psykolog! Når far ber om innsyn i
komparenters brev til den sakkyndige, nektes far innsyn med begrunnelsen om at han
ikke er pasient hos den sakkyndige! Det er irrelevant, for far er en klient for den
sakkyndige ihht EPN.
EPN punkt: II.1 Respekt for personens rettigheter og verdighet
”Psykologen viser respekt for og arbeider for å fremme utviklingen av hvert menneskes
rettigheter, verdighet og integritet.”
Det er i analysen ettertrykkelig dokumentert at den sakkyndige ikke viser respekt for fars
rettigheter og integritet! Når alle fars dokumenter og de beskrivelser som der
fremkommer bevisst blir utelatt brytes fars rettigheter til å få sitt syn frem. Dette må
oppleves svært krenkende for far. Dette strider også mot juridiske lover.
Likeledes fremgår det meget klart at fars beskrivelser gjennomgående er utelatt og
oversett, til tross for at disse blir beskrevet i detalj, i den permen den sakkyndige
beskriver far har med seg i møte med den sakkyndige, i motsetning til mors
udokumenterte påstander! De klare beskrivelser i analysen av den språklige
latterliggjøring av fars argumenter, der fars utsagn ofte settes i gåseøyne og det som
fremstår som kritikk av fars livssyn, bryter helt klart med respekt for fars rettigheter og
integritet! Den sakkyndige har et annet livssyn, og dermed er fars livssyn ikke
akseptert! Dette er et grovt brudd på fars opplagte rettigheter og på EPN.

238
I Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og
familiedepartementet, 1998,s.22 går det klart frem at livssyn ligger utenfor den
sakkyndiges kompetanse.
Hva far har av livssyn og verdimessig forankring ligger derfor utenfor den sakkyndiges
mandat!
Respekt
”Psykologen viser respekt for individets grunnleggende rettigheter, verdighet og
integritet, og tilstreber å unngå at hans/hennes kunnskap anvendes på en måte som
krenker, utnytter eller undertrykker individer.
Psykologen er oppmerksom på og respekterer den kunnskap, innsikt, erfaring og
ekspertise som klienter, relevante tredje parter og allmennheten har og respekterer
kollegers og andre yrkesgruppers særlige kompetanse, forpliktelser og ansvar.”
Fars kunnskap, både om mors psykiske problemer etter 8 års samliv og årene etter
separasjonen blir i realiteten latterliggjort, oversett og bortforklart i tråd med den
sakkyndiges kliniske forståelse og vinkling: ”Det er synd på mor (for det har mor sagt) og
dessuten klarer hun seg bra med et batteri av piller og stort nettverk”! Når den
sakkyndige så klart overser fars kunnskap om problematikken i denne saken, er det klart
krenkende for far og barna! Den totale fravær av respekt for fars ” kunnskap, innsikt,
erfaring og ekspertise” rapporten viser bryter klart med EPN sine forutsetninger!
Konfidensialitet og taushetsplikt
”Psykologen kan også i henhold til loven være forpliktet til å gi fra seg opplysninger,
og informerer derfor klienten om de begrensningene i taushetsplikten som følger av
loven”
Far har i flere år bedt den sakkyndige om kopi av en av komparentenes brev til den
sakkyndige i anledning av saken. Dette er et brev fra mors, mor som den sakkyndige
referer fra i rapporten. Det er all grunn til å anta at dette brev underbygger fars
beskrivelse av mors avvikende psykiske adferd, og at den sakkyndige forstår dette. Det
beskrives at dette er et fyldig brev, men svært lite av brevet er referert. Derfor nektes far
kopi av dette brev! Dette er ikke et indre arbeidsnotat for den sakkyndige, men et brev fra
en komparent, gitt i anledning saken! Igjen bryter dette fundamentalt mot EPN sine
forutsetninger!

239
EPN punkt: II.2 Kompetanse
”Psykologen bestreber seg på å utvikle og opprettholde høy faglig kompetanse i sitt
arbeide. Psykologen tilstreber bevissthet om sine faglige og menneskelige sterke og
svake sider, slik at han/hun realistisk kan vurdere med hvilken kompetanse han/hun
kan påta seg oppgaver. Psykologen påtar seg kun de oppgaver, tilbyr kun de tjenester
og bruker kun de metoder han/hun er kvalifisert til gjennom utdannelse, trening og
erfaring.”
Slik det meget godt er dokumentert i analysen er det klart at den sakkyndige verken har
kompetanse eller faglig kunnskap om den narsissistiske problematikk som er
dokumentert i denne saken! Når MMPI skår for partene tolkes stikk motsatt av hva
faglitteraturen tilsier slik det er vist i gjennomgangen av MMPi testen:
http://www.likestilling.com/psykologi/artikler/MMPI-tolkning.htm
og avviket i akseptabel metode er så fundamentalt som det er, strider dette klart mot
forutsetningene gitt i EPN. Det fremgår meget klart at den sakkyndige ikke er kvalifisert
til å gjøre tolkninger av MMPI tester, slik vi ser skårbildet avviker fra faglitteratur! Det
blir nesten patetisk når fars skår ”tolkes” som om far er psykisk syk person, mens
tolkningen for en frisk person som far, er stikk motsatt!
Etisk bevissthet
”En forutsetning for en høy faglig kompetanse er at psykologen er oppmerksom på de
fagetiske prinsippene, og integrerer etiske vurderinger i sin profesjonelle praksis.”
Når det så klart som vist i analysen er dokumentert svikt i faglig kompetanse,
underbygger det i høyeste grad manglende etiske bevissthet! Når så ” En forutsetning for
en høy faglig kompetanse er at psykologen er oppmerksom på de fagetiske prinsippene”
og de fagetiske prinsipper så konsekvent brytes i den sakkyndige rapport, underbygger
det også en sviktende faglig kompetanse! Den sakkyndige viser i realiteten manglende
kunnskap om både fag og etikk.
Kompetanse og kompetanseutvikling
”Psykologen arbeider i overensstemmelse med vitenskapelige prinsipper og
underbygget erfaring og ivaretar en kontinuerlig profesjonell utvikling. Psykologen
skaffer seg kunnskap om den vitenskapelige og yrkesmessige utviklingen innenfor sitt
arbeidsområde”.
Det er godt redegjort for i analysen at den sakkyndige ikke ”... arbeider i
overensstemmelse med vitenskapelige prinsipper”! Den sakkyndiges faglige mangler og
forståelse av denne sakens kompliserte underliggende problematikk viser at den
sakkyndige ikke har skaffet seg ” ... den vitenskapelige og yrkesmessige utviklingen

240
innenfor sitt arbeidsområde” som det må kunne forventes, når man påtar seg slike
oppdrag! Når både MMPI skår og fars årelange beskrivelser av mors adferd
dokumenterer en covert narsissistisk personlighetsfungering, må det bygge på manglende
kunnskap om slik problematikk når den sakkyndige overhodet ikke evner se dette! At alle
de adferdsbeskrivelser som er gitt i saken rundt dette blir tatt ut av den sakkyndige, gjør
ikke saken bedre!
Kompetansebegrensninger
”Psykologen praktiserer innenfor de grensene for sin kompetanse som følger av
utdannelse, trening, erfaring og personlig styrke og begrensning, og søker profesjonell
hjelp og støtte i vanskelige situasjoner.”
Slik det er beskrevet i analysen kan det ikke være noen tvil om at den sakkyndiges
kompetanse er sviktende på det området som denne saken omhandler. Det gjelder både
metode og evne til å se underliggende dynamikk! Det synes derfor foreligge betydelige
kompetansebegrensninger hos den sakkyndige i denne sak!
Metodebegrensninger
”Psykologen er oppmerksom på de begrensningene som ligger i metoder og
framgangsmåter og de begrensningene som ut fra dette må legges på de konklusjonene
som kan trekkes.
Psykologen viser spesiell varsomhet når han/hun anvender metoder, hjelpemidler og
teknikker som ennå befinner seg på utprøvningsstadiet og som ikke tilfredsstiller
vanlige metodekrav, eller som psykologen ennå ikke behersker fullt ut.”
Det synes fremkomme meget godt av den sakkyndige rapport at den sakkyndige ikke har
noen forståelse av de begrensninger den ensidige metodikk som benyttes, medfører. Det
er et gjenomgående trekk at far vurderes ut i fra udokumenterte påstander fra mor, uten at
disse er validert eller kildekritisk vurdert! Det i seg selv svekker troverdighet til
påstandene! At mors egne brev og dokumenter (som den sakkyndige utelater) viser at
mors påstander er usanne) gjør ikke situasjonen bedre! Når mor går rundt og beskriver far
som psykopat som hun var ”redd”, samtidig som hun i brev til UDI ber UDI kaste fars
nye kone ut av landet, slik at ”vi kan komme sammen igjen”, fremstår mors påstander
mer i tråd med fars beskrivelser av mor som emosjonelt ustabil, med tydelige trekk av
borderline preget splitting!
Når far så ensidig vurderes ut i fra mors påstander, og den sakkyndige så er enig i disse
påstander, uten at det foreligger noen vurdering av tilsvarende trekk ved mor, kan man
heller ikke ”konkludere” med at far er verre eller bedre enn mor og omvendt!
Som beskrevet over strider dette mot Veiledning for sakkyndige etter barneloven og
barnevernloven fra Barne og familiedepartementet, 1998,s.21 der det beskrives at:

241
Det har ingen betydning hvor ille far vurderes å være, når den sakkyndige ikke gjør den
samme vurderingen med den samme metode på mor! Far utsettes for en rekke negative
vurderinger bygget på mors udokumenterte påstander, mens det ikke noe sted gjøres
vurderinger av de samme trekk ved mor! Far kan være en drittsekk, om det viser seg mor
er en enda større drittsekk, og allikevel være best egnet av de to!
Det er således et ufravikelig faglig krav at en faglig vitenskapelig basert vurdering av to
parter ikke kan bygge på ulike metoder! Det er ikke mulig å sammenligne to resultater
fremkommet ved bruk av ulike metoder! Å ta to poser med sand (premisser) og påstå at
den ene er tyngre enn den andre, uten at de veies med den samme vekten (metode) blir i
en faglig setting helt uvitenskapelig! Dermed er det heller ikke mulig å konkludere på et
slikt grunnlag! Dette er helt elementær metodelære, som finnes i psykologutdannelsen,
men som den sakkyndige overhodet ikke syne være i besittelse av!
Det er tydelig at den sakkyndige ikke behersker verken krav til metode, eller de metoder
som benyttes! Det er med andre ord klare metodebegrensninger, som igjen strider
fundamentalt med EPN sine forutsetninger!
EPN punkt: II.3 Ansvar
”Psykologen er oppmerksom på det profesjonelle og vitenskapelige ansvaret han/hun
har overfor sine klienter og overfor den organisasjon og det samfunn som han/hun
lever og arbeider i.
Psykologen unngår å gjøre skade og er ansvarlig for sine handlinger. Han/hun
forsikrer seg så langt det er mulig om at hans/hennes tjenester ikke misbrukes.”
Som analysen og det over beskrevne viser kan den sakkyndige umulig være
”oppmerksom på det profesjonelle og vitenskapelige ansvaret han/hun har overfor sine
klienter ”! Faktisk har den sakkyndige begått ubotelig skade på barna, slik vi i dag ser at
de etter flytingen til sin mor nå nærmest har ”klippekort” hos barnevernet og gjentatte
ganger er henvist til BUP. Det eldste barnet får i dag igjen psykiatrisk bistand fra BUP!
Den sakkyndiges påstander om at mor var best egnet til å ta seg av barna ”på kort og lang
sikt” fremstår som rene utopier! I dag har vi fasiten, det gikk galt! Den sakkyndige er
opplagt ansvarlig for sine ”vurderinger” i saken! Når den sakkyndige så tydelig som det
er dokumentert i analysen lar seg manipulere og med det bruke av mor, bryter dette
selvfølgelig med EPN.
I Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og
familiedepartementet, 1998,s.19 beskrives nettopp faren ved å vikle seg inn i en sympati
med den ene part på bakgrunn av denne parts underliggende behov:

242
Det kan synes klart at den sakkyndige i en missforstått sympati med mor, glemmer
barnas beste og i stedet blir slik rapporten tydelig viser et partsinnlegg for mor! Det er
barnets beste og behov som skal være styrende, ikke mors beste og mors behov slik den
sakkyndige legger til grunn! Den sakkyndiges manglende fokus på barna i saken
kommer til utrykk ved at observasjoner i hovedsak beskjeftiger seg med de voksne! Og
da særlig den sakkyndiges behov for å anerkjenne mor, og tilsvarende rakke ned på far,
med begrunnelse i mors udokumenterte påstander.
Ansvar
”Psykologen tar selvstendig ansvar for kvaliteten og konsekvensene av sitt arbeid, men
er samtidig klar over at han/hun av andre oppleves som representant for sin
yrkesgruppe.”
Det kan ikke herske særlig tvil om at den sakkyndige har skadet sin yrkesgruppes
anseelse gjennom sin ensidige, subjektive og opplagt partiske rapport! I den anledning
kan det være grunn til å se hva som beskrives i : Nou 1995:23,s.28, Barnefaglige
Sakkyndighetsoppgaver:
” Man har erfaring med sakkyndige som oppleves å ta parti for den ene part og at selve
sakkyndighetsarbeidet først og fremst tar sikte på å få bekreftet egne fordommer og
ideologisk tankegods til fortrengsel fra en analytisk og kritisk tilnærming til
sakskomplekset. Sakkyndige kritiseres for å medvirke til å øke sakens konfliktnivå blant
annet ved å ty til sterke negative og psykiatribelastende beskrivelser av personer som
ikke har opplevd seg som hjelpetrengende eller psykisk belastet. Man har konkrete
erfaringer med sakkyndige som synes å mangle evnen til å kunne sette et kritisk søkelys
på seg selv og egen posisjon i forhold til partene. Sakkyndige lar seg bruke, bevist eller
ubevist av en av partene, lar seg manipulere og forføre av noen foreldres negative
beskrivelser og oppfatninger av den andre. Påstandene fra den ene parten fremføres
deretter i rapporten som ”sannheter” i stedet for å gjøres til gjenstand for kritisk
vurdering og gransking.”
Denne beskrivelsen er helt i tråd med det man finner i den sakkyndiges rapport. Hun lar
seg manipulere av mor, til tross for fars advarsler om mors manipulative evner som jo
bekreftes i MMPI rapportens skårbilde av mors hypokondre, narsissistiske adferd!

Kontinuitet i tjenester
”Psykologen erkjenner det ansvaret han/hun har for relasjonen til en klient etter at det
profesjonelle oppdraget formelt er avsluttet.”
243
Til tross for gjentatte oppfordringer om å trekke rapporten tilbake, har ikke den
sakkyndige tatt ansvar for sine handlinger. Dette til tross for at den sakkyndige er gjort
oppmerksom bla. på sine manglende ferdigheter ved skåring av MMPI test. En skåring
den sakkyndige benytter til å ”underbygger sine øvrige inntrykk”, selv om skåren på
MMPI testen, ihht faglitteratur, ikke underbygger disse ”øvrige inntrykk”. I stedet for å
korrigere subjektive inntrykk, forfalskes heller det mer objektive skårbildet for MMPI
testen! Dette er klare brudd både på straffelovens §120 og på EPN!
EPN punkt: II.4 Integritet
”Psykologen søker å fremme integritet innen forskning, undervisning og anvendt
psykologi. Dette innebærer at psykologen opptrer ærlig, upartisk og respektfullt overfor
relevante involverte parter. Han/hun forsøker å synliggjøre og klargjøre sin egen rolle i
de ulike sammenhengene der han/hun arbeider.”
På bakgrunn av det som er vist i og om rapporten må det anses godt dokumentert at den
sakkyndige verken har opptrådt ”.. ærlig, upartisk eller respektfullt” ovenfor far! Faktisk
synes den sakkyndige blande sin egen rolle inn i den vurdering som blir gjort, uten å evne
se den reaktivitet dette medfører. Den sakkyndiges ensidighet, underbygger den partiske
holdningen som kommer godt til syne. Triksingen med MMPI skåren for å få den til å
stemme med sitt opplagt forutinntatte hypotese syn om at mor skal ha omsorgen vitner
om lav terskel for uærlig spill! Et eksempel er dette:
I boken Klinisk bruk av MMPI-2 av Odd E. Havik (1993) står det på side.125:
Den sakkyndige skriver så i sin rapport s.31 at :
”På de kliniske skalaene har hun forhøyet skåre (T>70) på skala 3,2 og 1. Dette er
karakteristisk for kvinner som ofte klager på tretthet, manglende overskudd og
depresjon. De er ofte ulykkelige I sine ekteskap, og man vil ofte finne en lang
forhistorie med ekteskaps og familievansker”!
Det er liten tvil om at den sakkyndige refererer til Havik her. Det er kan heller ikke være
tvil om at forutsetningen for ”.. , og man vil ofte finne en lang forhistorie med
ekteskaps og familievansker”, nemlig ”Hvis skala 5(Mf) og7eller skala 9(Ma) er lav (T-

244
skåre 70 på skalene
3,2 og 1! Det er ikke gitt slik den sakkyndige prøver å få det til å se ut at far er ensidig
årsak til disse problemene. Havik og andre fagfolk skriver at årsak synes å ligge i
traumatiske barndomsopplevelser, slik mor selv beskriver som årsak til at hun gikk til
psykiater tidlig på 90-tallet og senere medisinering. At årsak plutselig legges på far den
dagen far tar ut skilsmisse, må være så åpenlyst galt at det burde vært synlig for den
sakkyndige!
Dette er bare et av en rekke eksempler på hvordan den sakkyndige i sin iver etter å sverte
far, snur virkeligheten på hodet for å underbygge sin forutinntatte hypotese om at mor
skal ha omsorgen! Dette er triksing med data grunnlaget! Slik vi så det fikk
konsekvenser for tannlege Sudbø, som mistet både jobb og ære, når det ble avslørt at han
hadde trikset med datagrunnlaget, må dette også få konsekvenser for denne rapporten!
Redelighet og tydelighet
”Når psykologen uttaler seg i egenskap av psykolog, tilstrebes saklighet og
nøyaktighet.”
Dette er et punkt den sakkyndige bryter med fullstendig! Analysen dokumenterer meget
godt det fullstendige fravær av både saklighet og nøyaktighet! Eksemplene er mange og
beskrives godt i analysen! Det er verken saklig eller nøyaktig å utelate alle fars negative
beskrivelser av mor, ensidig legge mors udokumenterte påstander om far til grunn som
sannhet, uten det minste kildekritiske vurdering eller validering, eller forvrenge MMPI
testens tolkning! Tvert imot er dette beviser på usakelighet og unøyaktighet!
Rollekonflikt og utnytting
”Psykologen tilstreber bevissthet om sine egne behov, holdninger og vurderinger og om
sin rolle i relasjonen. Han/hun misbruker ikke sin makt og stilling gjennom å utnytte
klientens avhengighet og tillit.”
Det skulle fremgå meget godt av analysen at den sakkyndiges behov for at mor skal ha
omsorgen ikke bygger på en faglig vitenskapelig og etterprøvbar metode. En kan spørre
seg hvilke behov den sakkyndige søker dekket med dette! Likeledes fremstår den
sakkyndiges holdning i saken som direkte fiendtlig og negativ til far. Det fremkommer
på flere måter og steder! En slik ensidig holdning til sakens kompleksitet bidrar til økt
konflikt.
I Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og
familiedepartementet, 1998,s.17 beskrives det:

245
Den sakkyndige evner ikke i denne rapporten å markere en slik nøytral holdning.
Gjennom sin ensidighet og opplagte forutinntatthet bidrar hun i stedet til en betydelig
forsterkning av en nå årelang konflikt! I dag har barna mistet all normal kontakt med sin
far, som følge av flyttingen fra far til mor i 2002! En flytting utelukkende begrunnet på
den sakkyndiges rapport!
Det kan heller ikke ha vært særlig høy bevissthet rundt de påståtte ”vurderinger” og
”konklusjoner” den sakkyndige trekker. Et minstekrav til slike konklusjoner” er at de
skjer på bakgrunn av en diskusjon for og imot ulike premisser og diskusjon av premisser
som taler både for og imot! Det er helt uakseptert som faglig metode å trekke slutninger
bare på den ene parts udokumenterte påstander slik den sakkyndige i denne rapporten
hovedsakelig gjør!
Det synes meget klart å fremkomme en holdning der den sakkyndige nettopp misbruker
sin makt og stilling, til ensidig å påvirke retten til det utfall den sakkyndige selv
subjektivt ønsker skal slå igjennom! Dette er i realiteten å forlede retten til et for barna
tragisk utfall!
EPN punkt: III.3 Grunnlag for behandling av klager på psykologer
”Prinsippene er et grunnlag for å ta stilling til klager på psykologer.”
På bakgrunn av de alvorlige feil og mangler som er beskrevet og kommer til syne i den
sakkyndige rapport utgjør bla. EPN et grunnlag for å klage på rapporten i sin helhet!
Til slutt kan det være grunn til å fokusere på det faktum at den sakkyndiges fokus i stor
utstrekning synes mer bygge på egne holdninger og ønsketenkninger enn barnas beste! I
Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og
familiedepartementet, 1998,s.23 beskrives det:
Og nettopp det betydelige avviket mellom den sakkyndiges tilsynelatende ønsketenkning
om at mor er best omsorgsperson, og den betydelige dokumentasjon denne saken
inneholder som viser at erfaringsbasert kunnskap og empiri tilsier noe annet, gjør saken

spesiell og for barna svært bekymringsfull! At barna i sine utsmuglede brev til far
begynner å beskrive at de ikke ønsker å leve lenger er meget bekymringsfullt!
246
Det kan i høysete grad være grunn til å stille seg spørsmålet slik rettspsykiater Rosenqvist
gjør i sin bok, om den sakkyndige egentlig er kvalifisert til å gjøre den jobben hun tar seg
betalt for å gjøre!
Rosenqvist (2002,s.22 i boken ”Rettspsykiatri i praksis”:
LOVER
Sakkyndig virksomhet i barnefordelingsaker, reguleres i en rekke lover. Her er noen av
de viktigste.
Barneloven
Denne loven styrer forhold rundt barn i konflikt, og da i stor grad i barnefordelingsaker.
Her er noen viktige paragrafer i barneloven:
§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd
Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar
seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege
tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og
modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å
gjere.
Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om
personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når
barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.
§ 36. Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om kven av dei barnet skal bu hos fast. Dersom dei er
samde om det, kan dei avtale at barnet skal bu fast hos begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei.
§ 42. Barnet sin rett til samvær.
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg.
Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er
saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

247
§ 48. Det beste for barnet
Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og
handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.
Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på
anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller
fare.
§ 59. Sakshandsaminga
Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.
Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik
mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.
Domstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet
her, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.
Tvistemålsloven
Denne loven gir føringer i tvistesaker. Her er noen aktuelle paragrafer:
§ 3-7. Rettslig medhjelper
(1) En part kan la seg bistå av en rettslig medhjelper. Den rettslige medhjelperen må fylle
vilkårene for å være prosessfullmektig etter § 3-3.
§ 11-5. Rettens veiledningsplikt
(1) Retten skal gi partene slik veiledning om regler og rutiner for saksbehandlingen og
andre formelle forhold som er nødvendig for at de kan ivareta sine interesser i saken.
Retten skal søke å forebygge feil og skal gi den veiledning som er nødvendig for at feil
kan rettes opp. For adgangen til å rette feil gjelder § 16-5.
§ 21-4. Partenes sannhets- og opplysningsplikt
(1) Partene skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. De skal gi de
redegjørelser og tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle plikten, og har plikt til å
gi forklaringer og bevistilgang i henhold til § 21-5.
(2) En part skal også opplyse om viktige bevis som parten ikke har hånd om, og som
parten ikke har grunn til å regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett
om beviset er til støtte for parten selv eller den annen part.
§ 25-1. Hva sakkyndigbevis er
Sakkyndigbevis er en fagkyndig vurdering av faktiske forhold i saken.
§ 25-2. Vilkårene for å oppnevne sakkyndig
(1) Retten kan oppnevne sakkyndig etter begjæring fra en part eller av eget tiltak etter §
21-3 annet ledd når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag.

248
§ 25-3. Antall sakkyndige. Valget av sakkyndig. Sakkyndige utvalg
(1) Det oppnevnes én sakkyndig. Hvis det ikke fører til uforholdsmessige kostnader eller
forsinkelser, kan det oppnevnes mer enn én sakkyndig dersom karakteren av
sakkyndigspørsmålene, sakens betydning eller andre forhold tilsier det. Retten kan
oppnevne nye sakkyndige ved siden av tidligere oppnevnte.
(2) Som sakkyndige velges personer som har den nødvendige kyndighet og erfaring. Er
det opprettet utvalg av sakkyndige, skal det oppnevnes fra utvalget når det ikke er
ønskelig å oppnevne andre. En sakkyndig som begjæres oppnevnt av begge parter og er
villig, oppnevnes hvis ikke særlige grunner taler mot det.
§ 25-4. Mandat. Instrukser
Retten fastsetter hva den sakkyndige skal utrede, og gir de nødvendige instrukser.
Retten kan pålegge partene å utarbeide forslag til mandat for de sakkyndige.
§ 25-6. Sakkyndige vitner
(1) En part kan føre vitner som sakkyndigbevis.
(2) Et sakkyndig vitne kan følge forhandlingene i sin helhet og kan tillates å stille
spørsmål til parter, vitner og sakkyndige. Avhøret skjer for øvrig etter reglene for vanlige
vitner.
§ 26-2. Føring av dokumentbevis
Dokumentbevis føres ved at beviset gjennomgås, og det som er viktig påpekes.
Gjennomgåelsen skal ikke være mer omstendelig enn behovet for forsvarlig bevisføring
tilsier.
§ 26-8. Tvangsfullbyrdelse
(1) Hvis en som ikke er part, nekter å etterkomme rettskraftig kjennelse om tilgang til
bevis, kan retten treffe avgjørelse om at kjennelsen skal tvangsfullbyrdes.
§ 29-21. Saksbehandlingsfeil
(1) Feil ved saksbehandlingen skal tillegges virkning hvis det er nærliggende at feilen kan
ha hatt betydning for den avgjørelse som er anket.
Forvaltningsloven
Denne loven legger grunnlaget for de regler som gjelder for forvaltningen.
§ 10. (hvem habilitetsbestemmelsene gjelder for).
Foruten for offentlige tjenestemenn gjelder bestemmelsene i kapitlet her tilsvarende
for enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan.
§ 11a. (saksbehandlingstid, foreløpig svar).
Forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold.

249
§ 12. (advokat eller annen fullmektig).
En part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av
saksbehandlingen.
Som fullmektig kan brukes enhver myndig person eller en organisasjon som
vedkommende er medlem av. Forvaltningsorganet kan likevel tilbakevise den som uten å
være advokat, søker erverv ved å opptre for andre i forvaltningssaker, men ikke i saker
der vedkommende har rett til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218. Tjenestemann
tilsatt ved forvaltningsorgan innenfor det forvaltningsområde som saken hører under, kan
ikke opptre som fullmektig.
§ 13a. (begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse).
Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:
1. at opplysninger gjøres kjent for dem som de direkte gjelder, eller for andre i den
utstrekning de som har krav på taushet samtykker,
§ 13b. (begrensninger av taushetsplikten ut fra private eller offentlige interesser).
Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:
1. at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter,
2. at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan
brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen,
oppfølging og kontroll,
Part eller partsrepresentant som blir gjort kjent med opplysninger etter første ledd nr.
1, kan bare bruke opplysningene i den utstrekning det er nødvendig for å vareta partens
tarv i saken.
§ 18. (partenes adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter).
En part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, for så vidt ikke annet
følger av reglene i denne paragraf eller § 19. Dersom en mindreårig er part i saken og blir
representert av verge, gjelder dette også den mindreårige selv. Retten til innsyn gjelder
også etter at det er truffet vedtak i saken. En mindreårig under 15 år skal ikke gjøres kjent
med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.
En part har ikke krav på å gjøre seg kjent med dokument som et forvaltningsorgan
har utarbeidd for sin interne saksforberedelse. Han har heller ikke krav på å gjøre seg
kjent med dokument for den interne saksforberedelse som er utarbeidd
a) av et underordnet organ,
b) av særlige rådgivere eller sakkyndige,
c) av et departement til bruk i et annet departement.
Bestemmelsen i foregående punktum omfatter også dokument som gjelder innhenting av
dokument som nevnt under bokstavene a, b eller c.
Selv om dokumentet er unntatt etter reglene i annet ledd, har parten rett til å gjøre seg
kjent med de deler av det som inneholder faktiske opplysninger eller sammendrag eller
annen bearbeidelse av faktum. Dette gjelder likevel ikke faktiske opplysninger uten
betydning for avgjørelsen og heller ikke når opplysningene eller bearbeidelsen finnes i et
annet dokument som parten har adgang til.
Annet ledd gjelder ikke saksframlegg med vedlegg som blir gitt til et kommunalt

eller fylkeskommunalt folkevalgt organ.
§ 19. (innskrenket adgang til visse slags opplysninger).
En part har ikke krav på å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument
a) som er av betydning for rikets sikkerhet, forholdet til fremmede stater eller landets
forsvar,
b) som angår tekniske innretninger, produksjonsmetoder, forretningsmessige analyser
og berekninger og forretningshemmeligheter ellers, når de er av en slik art at andre kan
utnytte
dem i sin egen næringsvirksomhet, eller
c) som det av hensyn til hans helse eller hans forhold til personer som står ham nær, må
anses utilrådelig at han får kjennskap til; likevel slik at opplysningene på anmodning skal
gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det.
Med mindre det er av vesentlig betydning for en part, har han heller ikke krav på å få
gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder
a) en annen persons helseforhold, eller
b) andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre.
Helsepersonelloven
Denne loven inneholder retningslinjer for sakkyndige og annet helsepersonell.
250
§4. Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og
omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets
karakter og situasjonen for øvrig.”
§ 15. Krav til attester, legeerklæringer o.l.
”Den som utsteder attest, legeerklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv.
Attest, legeerklæring o.l. skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er
nødvendige for formålet. Helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven § 6, skal
ikke utstede attest, legeerklæring o.l. ”
Domstolsloven
Loen gir føringer for domstol og advokaters virke.
§ 224. Advokatvirksomhet skal utøves i samsvar med god advokatskikk. Det hører til
kravet om god advokatskikk blant annet at advokatvirksomhet skal utøves grundig,
samvittighetsfullt og i overensstemmelse med hva berettigede hensyn til klientenes tarv
tilsier, og at oppdrag skal utføres tilstrekkelig hurtig.

Straffeloven
251
§ 120. Har en offentlig Tjenestemand i nogen Tjenesten vedkommende Protokol anført
Usandhed eller lagt Skjul paa Sandheden, eller har han ved Udfærdigelsen af
Protokoludskrift, Telegram eller Telefonmeddelelse eller ved Stempling, Merkning eller
anden tjenstlig Erklæring, der er afgiven for at tjene som Bevis, anført eller bevidnet
Usandhed eller lagt Skjul paa Sandheden, straffes han med Tjenestens Tab eller med
Fængsel indtil 3 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt han har handlet i Hensigt at forskaffe sig
eller andre en uberettiget Vinding eller at skade nogen.
§ 163. Den som for retten gir falsk forklaring under avgitt forsikring, straffes med fengsel
inntil 5 år.
På samme måte straffes den som utenfor retten gir falsk forklaring under avgitt
forsikring i tilfeller hvor bruk av forsikring er lovhjemlet.
§ 165. Som i § 163 bestemt straffes også den som bevirker eller medvirker til at en ham
vitterlig usann forklaring under avgitt forsikring avgis av en annen i et tilfelle som der
nevnt.
§ 166. Med Bøder eller med Fængsel indtil 2 Aar straffes den, som afgiver falsk
Forklaring for Retten eller for Notarius eller i Fremstillinger, han som Part eller
Retsfuldmægtig i en Sag fremlægger for Retten, eller som mundtlig eller skriftlig afgiver
falsk Forklaring til nogen offentlig Myndighed i Tilfælde, hvor han er pligtig til at
forklare sig til denne, eller hvor Forklaringen er bestemt til at afgive Bevis.
Paa samme Maade straffes den, der bevirker eller medvirker til, at en ham vitterlig
usand Forklaring i noget af de ovennævnte Tilfælde afgives af en anden.
§ 246. Den som rettsstridig ved ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller
som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Endret ved lov 10 mars 1939 nr. 1.
§ 247. Den som i ord eller handling optrer på en måte som er egnet til å skade en annens
gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling
eller næring fornødne tillit, eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med
fengsel inntil 1 år. Er ærekrenkelsen forøvet i trykt skrift eller i kringkastingssending eller
ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 år anvendes.
§ 249.
1. Straff efter §§ 246 og 247 kommer ikke til anvendelse dersom det føres bevis for
beskyldningens sannhet.
§ 250. Er ærekrenkelsen fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig adferd eller
gjengjeldt med en legemskrenkelse eller ærekrenkelse, kan straff bortfalle.

Ettertanker
252
Fars nettverk er ikke vurdert noe sted. Mens far har nettverk både i sin familie i
nærområdet og i sin kones familie blir ikke dette vurdert noe sted, dette til tross for at det
flere steder blir referert til mors ”omfatende” nettverk og at ”nettverk” skal være bra å ha
(for mor i alle fall)!! Nettopp den store vektleggingen av mors nettverk både fra mor selv
men spesielt fra den sakkyndige er en typisk klinisk innfallsvinkel til en vurdering! I
realiteten er ikke nettverkene så forskjellige i størrelse. Hovedforskjellen er at mens mor
er avhengig av sitt, er ikke far på samme måte avhengig av å belaste sitt nettverk. Mens
mor hele tiden viser at hun må bruke nettverket for å fungere, fungerer far helt normalt
uten å stadig måtte støtte seg på nettverket. At det er flott av en psykisk syk og vise at de
kan støtte seg på et nettverk å være mottagelige for hjelp, sier lite om personens
omsorgsevne! Igjen, det er ikke en klinisk vurdering mandatet handler om, der er en
skkyndig vurdering! I så måte burde far kommet bedre ut fordi han viser evne til å klare
omsorgen selv!
I realiteten sykelig gjør den sakkyndige at far er frisk, for det slår ut negativt for
fars omsorgsevne, mens mors alvorlige psykiske sykdom teller positivt for
omsorgsevne, for hun har mange hun har er avhengig av og må støtte seg på! Det
friske blir det syke, mens det syke gjøres friskt! Virkeligheten blir snudd på hodet, i
et desperat forsøk på å ”bevise” at mor er best! Slikt skaper konflikt, slikt skaper
alvorlige problemer for barna. Det er ikke barnas beste, men mors beste som blir
den sakkyndiges fokus! Til tross for at man ved terapitankegangen ønsker å komme
frem til tilstander der individet kan klare seg selv uten å være avhengig av andre
(nettverk) blir far kritisert for nettopp å vise en slik evne til selvstendig fungering.
Dette underbygger nettopp den forutinntatte, subjektive tilnærming den sakkyndige
gjør. Far skal ikke ha omsorgen, mor skal ha omsorgen, hvordan ”beviser” vi det??
I sin iver etter dette må den sakkyndige nødvendigvis bryte både med fag og
objektive testresultater!
Det blir et paradoks at de rent objektive fakta om mors angst og
depresjonsproblematikk ikke skal få noen negative konsekvenser i en vurdering der
far ikke har noen av disse emosjonelt negative trekk! AT mors leger påstår det
ikke har betydning for mors fungering synes meget fjernt fra all faglitteraturs
beskrivelser rundt problematikk av denne typen. Der beskrives det ”Som et traume i
seg selv” å vokse opp med en depresiv mor!
Mens faglitteratur (eks. Bratterud, 2006) beskriver tid sammen med barna som omsorg,
blir det motsatte her hevdet fra den sakkyndige ved at fars beskrivelser av tid med barna
slett ikke vurderes som omsorg, men ”.... som fars behov for å vise seg selv”! På toppen
av det hele avslutter den sakkyndige med å påstå at far gjennom samvær med barna har

253
mye positivt å gi barna! Bare barna flyttes til mor, er det ikke måte på hvor viktig
far plutselig er for barna! Det viser den hykleriske adferd den sakkyndige fremviser
i sin argumentasjon!
Ubevist projektiv identifikasjon fra mor, kommer til syne som provokasjoner som
fører til fars reaksjon. Vi ser det når mor tar barna ut av skolen, legger sitt savn på
minste barnet så det ikke vil på påskeferie, stikker av med barna på sommerferie
2002, tar barna til utlandet i 2001 utenom alle avtaler osv. Slik vi ser det beskrevet i
BT sin artikkel 24.12.2007 (http://www.bt.no/lokalt/article465484.ece) der
projeksjons-problematikk blir beskrevet. Ikke noe sted vurderer den sakkyndige
den omfattende projeksjon som kommer til syne i mors personlighet og adferd og
hvilke negative konsekvenser denne har for sakens konfliktnivå!
Bratterud & al. (2006:10) skriver :
Det synes gitt at en slik definisjon der bare mor er omsorgsperson mer bygger på
enkelte kvinners subjektive selvoppfattelse enn hva som er til barnets beste. Det
foreligger etter hvert omfattende forskning som viser at en biologisk far er meget
viktig for barnas oppvekst og utvikling. Det er også forskning som viser at en stefar
ikke kan ta en biologisk fars sted. Fars omsorg beskrives ofte i andre termer enn mors
omsorg. Det betyr ikke at fars omsorg er noe dårligere enn mors omsorg. Faktisk tyder
forskning på at mor og far utfyller hverandre til barnets beste. Den sakkyndige har ikke
tatt høyde for slike vurderinger i det hele tatt!
Helt ensidig (det i seg selv er usannsynlig) er far i rapporten beskrevet som en dårlig
omsorgsperson som tillegges karakteristikker det ikke finnes empiri for å hevde, men
som mor er opphavet til. De eneste påstander som underbygger en slik negativ
omsorgsevne for far er mors udokumenterte påstander etter at far tar ut skilsmisse!
Det er når den sakkyndige legger disse udokumenterte påstander til grunn uten den
minste kildekritikk at rapporten mister faglig verdi og innhold. Den går fra å være en
forventet faglig vitenskapelig vurdering til å bli et subjektivt, forutintatt partsinnlegg for
mor! Dermed elimineres også rapportens faglige verdi!
Når MMPI skåren for far så entydig beskriver gode omsorgskvaliteter, og dette så
fullstendig utelates, ja faktisk snues vurderingen av skårbildet på hodet og forfalskes! Far
skåres ut i fra en tolkning som gjelder psykisk syke personer, og ikke normalt friske.
Dette er alvorlig for det dokumenterer den manglende faglige kunnskap man forventer
fra en sakkyndig psykolog! Faglitteraturen er meget klar på at tolkningen av en skår blir
forskjellig ut i fra om det er en frisk person som skårer eller en psykisk syk!
I boken ”psykiatri” av Kringlen (2003:45) beskriver han en viktig forskjell mellom
behandlere og sakkyndige psykologer. ”I behandling er man mer opptatt av nåtid og

254
fremtid enn det forgangne. Man bruker ikke regresjon som terapeutisk middel, men
appellerer til pasienten som et velgende vesen her og nå”! Dette er metoder benyttet
ved terapi! Det fremgår meget klart at den sakkyndiges fokus er en slik tankegang.
Problemet er at mens mors fortid og historikk utelates og bortforklares, blir fars
historikk og fortid brukt mot far! Mors udokumenterte påstander om far ligger i
historien! Det beviser at det benyttes ulike metoder på mor og far når vurderinger
gjøres!
Ved vurdering av barnets beste er det helt andre metoder i bruk. Den mest sikre måte å
predikere om fremtiden er å se på historien. Den som ikke kjenner historien står i fare for
å gjenta den! Den adferd et menneske har fremvist over lang tid i fortid predikerer langt
bedre hva man kan forvente seg i fremtid! Den sakkyndige ser helt bort i fra mors
fortid, men legger allikevel mors udokumenterte påstander om fars fortid til grunn
for vurderinger av far! For mors del utelates fortiden, men når det gjelder far er
det udokumenterte påstander om fortiden som ekskluderer far!
Når den sakkyndige som i denne sak ser helt bort i fra fortidens beskrivelser av mor, blir
det i beste fall gjetninger bygget på subjektive preferanser den sakkyndige fremsetter!
Dette kombinert med å tro alt mors verbalt påstår, uten den minste kildekritiske
gjennomgang gir ikke en faglig forsvarlig vurdering. Mors MMPI skår beskriver en
narsissistisk, manipulerende, sytende og utnyttende personlighet som bruker andre for
subjektive tilfredsstillelser. Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige.
I tråd med en terapitankegang blir det ved vurderingen av mor lagt overveldende vekt på
hennes eksterne ressurser (nettverk), mens hennes indre resurser (depresjon, angst,
hypokondre trekk) blir bortforklart gjennom legenes naive beskrivelser. Igjen fremstår
dette i sterk kontrast til far der de opplagte resurser nok bekreftes, men nærmest i
en bisetning til slutt i vurderingen og da bare bra for barna om de bor med mor!
Likeledes blir det tillagt negativ verdi at far ikke i samme utstrekning må støtte seg på
et eksternt nettverk eller bruke masse piller for å fungere.
Til tross for at man ved terapitankegangen ønsker å komme frem til tilstander der
individet kan klare seg selv uten å være avhengig av piler og nettverk, blir far kritisert
for nettopp å vise en slik evne til selvstendig fungering. Mens det i tråd med
terapitankegangen glorifiseres at den syke mor er avhengig av/støtter seg på ett
nettverk og stadig må ha hjelp gjennom å søke råd, kritiseres far for å klare seg
selv! Dette underbygger ikke bare at den sakkyndige styres av en terapitankegang,
men også at dette kombineres med en forutinntatt holdning og preferanse for mor.
Her blir det tydelig at de kvaliteter man fremhever ved sunne personligheter, blir
brukt mot far, mens de kvaliteter man normalt forbinder med psykisk syke, blir
glorifisert ved mor. Den sakkyndige synes å solidarisere seg med mor, og kritisere
far for ikke å forstå mors problemer! Mens mors manglende forståelse for fars
problemer blir oversett! Helt i tråd med en terapitankegang. I sin iver etter å
sverte far å glorifisere mor, snur den sakkyndige virkeligheten på hodet. Det som
betegnes som sykelig, blir normalisert, og det normale blir sykeliggjort! Far skal tape

255
uansett! Igjen strider den sakkyndiges ”vurderinger” mot MMPI skåren for partene, en
skår som nettopp motbeviser den sakkyndiges ”vurderinger”!! Igjen dokumenteres det at
hele rapporten er et partsinnlegg!
Det er også alvorlig at det yngste barnets symptomer og det hun ble utsatt for ved stadig å
overlates til andre ikke noe sted blir vurdert. Broberg & al.(2006:184) ”Klinisk
barnepsykologi” beskriver barns depressive trekk i detalj. Bla. a. Skriver det ” De
vanligste symptomene hos deprimerte barn (bortsett fra at de er triste) er nedsatt
selvfølelse, likegyldighet, sosial isolering, trøtthet, dårligere skoleprestasjoner, utbrudd
av gråt og fortvilelse, forstyrrelser når det gjelder mat og søvn, og selvdestruktive
impulser (Reynolds 1992). Det er også vanlig at barn blir irritable. Hos førskolebarnet
kan dette vise seg i sutring og en krevende atferd, der barnet hele tiden vil ha ting uten
at det blir fornøyd når det har fått dem. Litt eldre barn blir sure og lett fornærmet og
kan få følelsesutbrudd med vekslende sinne og fortvilelse uten synlig grunn. Kjell
Nilzon (1995) mener at depresjon hos barn fremfor alt viser seg i tanker og
fantasiforestillinger som uttrykker håpløshet, hjelpeløshet, skyldfølelser, følelser av å
være verdiløs og uelsket, samt selvmordstanker.”!
En rekke av disse trekkene (understreket) er beskrevet over flere år rundt det yngste
barnets adferd. Tegninger det yngste barnet lager med personer uten både armer og ansikt
er helt i tråd med faglitteraturens beskrivelser : ” Avoidant children at 6 tend to draw
figures with blank faces and no hands, suggesting a lack of responsiveness and
holdning in their lives" Holmes (1993:111)”! Den sakkyndige gjør ingen vurdering av
dette i det hele tatt! Når det så påståes at barnets adferd er helt ”normal” for en 3åring,
bygger dette utelukkende på mors påstander og ikke på barnets faktiske
adferdstrekk.
Barnets nedstemthet kan også underbygge hennes problemer rundt spising og ikke
minst den ”ekstreme” opptatthet av høykalorimat som pommes frittes og
hamburgere som barnet over flere år har fremvist. Dette beskrives da også i
litteratur som et typisk tegn på en underliggende depressiv problematikk!
Høykalorimat gir en oppstemthet barnet føler godt i sin depressive tilstand!
Problematikken med genetisk arv av mors depressive problematikk er heller ikke
vurdert av den sakkyndige! Heller ikke den sosiale arv barna utsettes for av mor!
Ikke noe av dette er vurdert!
Et moment av avgjørende betydning for barna er mors depressive sykdom. Denne er ikke
realitetsvurdert noe sted! Mens faglitteraturen i årtier har vært klar på at å vokse opp med
en deprimert forelder er skadelig, underslår den sakkyndige dette hele veien! Broberg &
al.(2006:61) ”Klinisk barnepsykologi” beskriver dette slik:

256
Dette er helt i tråd med mors adferd ovenfor barna i denne sak. Som retten i 2000 også
beskrev det, mor synes mest opptatt av seg selv og evner ikke se barnas behov i sin
innesluttede verden.
Videre er det ikke vurdert noe sted hva barna faktisk tilkjennegir om sin egen situasjon.
Dette til tross for at faglitteratur faktisk beskriver barna som bedre bedømmere enn en
del voksne : ” I studier som har sammenlignet foreldrenes opplysninger om sine barns
nedstemthet og barnas egne opplysninger, har det vist seg at de stemmer dårlig overens.
Vanligvis gir barna selv sikrere opplysninger når det gjelder internaliserte symptomer
(tanker og følelser), enn hva foreldrene gjør. De er mange ganger uvitende om
sånt.......Det er nettopp når vi kombinerer informasjon fra de ulike kildene at det
vokser frem et mer helhetlig bilde av det enkelte barnet og dets livssituasjon.”! Broberg
& al. (2006:197). Fars opplysninger om barna er utelatt!
Og det siste om at det gir bedre vurderingsgrunnlag når man kombinerer alle tilgjenglige
kilder, svekker den sakkyndiges rapport betydelig, all den tid alle opplysninger fra far og
andre for mor negative kilder bevist er utelatt!
Et annet vesentlig poeng som fremkommer i rapporten er når far kritiserer den
sakkyndige eller mor, da benyttes det en sykeliggjøring av far, når han fremsetter saklig
kritikk mot mor. Dette er en typisk hersketeknikk som er beskrevet i faglitteratur :
”Akkurat som det å håndheve sin rett blir tatt som bevis for å være syk, ble det å
kritisere en faglig praksis tatt som bevis for å være ukvalifisert. Ordskiftet som fulgte
en logisk drøfting av en faglig sedvane, beviste at de som fordømte en saklig kritiker
ved å påberope seg akademiens autoritet, faktisk verken representerte det ene eller det
andre.”! (Kirkengen 2005:148) fra boken ”Hvordan krenkede barn blir syke
voksne”!
Det far gjør er å håndheve sin rett, og for det blir han sykeliggjort. Problemet er at far
dokumenterer med detaljerte beskrivelser hva han kritiserer, mens mor kommer
med en rekke udokumenterte påstander. Så når det er far som sykeliggjøres, blir det et
paradoks at alle tester og historikk viser at det er far som er frisk, mens det er mor som er
så syk at hun må leve på trygd, medisiner og hjelp fra nettverk! Den sakkyndige synes
mer opptatt på å beskytte mors syke adferd enn å vurdere hvilke negative konsekvenser
det har for barna! Dette er en klinisk vurdering og ikke en sakkyndig vurdering!
Det kan være grunn til å minne om hva McNally (2003:3) skriver i ”Remembering
Trauma”:

257
Det ser derimot ut til at den sakkyndig i denne saken mener far tar feil, selv om det er far
som kan dokumentere sine beskrivelser. Å kritisere far for hans beskrivelser blir bare
holdbart om far ikke kan begrunne sin kritikk. Faktisk er det et gjennomgående trekk ved
den sakkyndiges vurderinger at fars kritikk av mor likestilles med sjikane. Men som det
her beskrives kan man ikke uten videre sette likhetstegn mellom dokumentert kritikk og
sjikane. Det er to ulike begreper.
Også mor prøver å gjøre fars kritikk til sjikane, uten at hun evner å besvare den kritikk
som blir underbygget av far. Interessant blir det at mens far dokumenterer sin
kritikk, finnes det ingen dokumentasjon for mors kritikk av far. Dermed fremstår
mors kritikk av far mer som sjikane enn den dokumenterte kritikk, far kommer
med. Dette vurderes ikke noe sted av den sakkyndige i det hele tatt! Typisk er mors
påstander om at barna var røde (dårlig hygiene) hos mor. Det er ikke noe sted beskrevet
hvor eller når dette skal ha skjedd, bare generalisert til at far er slik! Da blir det et
paradoks at mor faktisk ville ha far tilbake, at hun savnet han og at hun i samlivet beskrev
ham som en god far. Likeledes fremstår hennes beskrivelser i brev til far der hun håper
far kan bli like glad i det yngste barnet som i det eldste barnet, som merkelige! Hvilket
underbygger at de påstandene mor kommer med faktisk er mer sjikane enn påstander
med innhold. Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige!
Slik McNally beskriver en påstand som biased bare når viktige beskrivelser blir
systematisk unndratt, feiltolket eller når det som i denne rapporten benyttes ulike
metoder, standarder og bevis avhengig av om det er mor som beskrives eller det er
far. Den sakkyndiges arbeid er ut i fra en slik definisjon biased! En rapport som er biased
holder heller ikke faglig nivå og må forkastes. Slik det fremkommer i denne rapporten er
det ingen tvil om at alle disse typer feil forekommer og er gjennomgående for rapporten.
Konklusjon: Den sakkyndiges rapport er biased, holder overhodet ikke faglig mål
og må forkastes som et faglig dokument! Den forutinntatte ensidighet både ved valg
av premisser og vurderinger avslører den sakkyndiges forutinntatte og subjektive
preferanse for mor. Mor skal ha omsorgen, hvordan underbygger vi det? Det
totale fravær av kildekritikk gjør at påstander mister sin faglige verdi. Likeledes er
den gjennomgående bruk av ulike metoder på partene så alvorlig at det i seg selv
underbygger en fundamental mangel på faglig innsikt og kunnskap om en
sakkyndige oppgave!
Rapporten er et fantastisk dokument som mors subjektive partsinnlegg, men en ren
svindel som et faglig, vitenskapelig begrunnet dokument!

258
Konlusjon
Rapporten holder ikke faglig mål, og har bevisst forledet retten til en
feilaktig slutning ved at retten i 2002, ensidig la rapporten til grunn om
flytting av barna! Juridisk har den bidratt til et justismord mot barna! Det
er ikke barnas beste som er fokus, men mors beste! Den sakkyndiges
forfalskning av MMPI testens resultater er en bevisst triksing med
datagrunnlaget! Likeledes er den sakkyndiges ensidighet ved metodikk
kritisk til far ikke faglig holdbart! Rapporten er et bevisst partsinnlegg til
fordel for mor, om bygger på sympati for mor.
Rapporten er faglig svindel!