jesus kristus snakker med maria magdalena

73
Høstdagen er vidunderlig vakker! Vi står på en åsrygg og skuer utover en kavalkade av farger,
bedre arrangert enn noen kunstner kunne ha gjort.
Det synes dobbelt vakkert, for et lite tjern avspeiler fargespillet i nye vinkler og
sammensetninger.
Solen er fremdeles full av vitalitet og hjelper Mor Jord i årets siste frodige utbrudd av ytre
kreativitet. Snart vil vinteren tilby en velfortjent hvile. Men ennå ikke. I dag er en dag tilbrakt
i gledens tegn!
En dyp følelse av takknemlighet strømmer gjennom oss, og vi sender den videre – og
videre... og videre...
¤¤¤
La oss skape et vinterbilde hvor lette snøfnugg danser ned for å beskytte en frossen jord.
Vi puster inn klar vinterluft, og kjenner hvordan den hvite snøen bringer en følelse av renhet.
Det slutter å snø, og snart skimtes solen på den fargeløse vinterhimmelen. Den kalde Jorda
løsner litt, og lar solstrålene smelte seg ned til den. Strålene er så gylne og fylt av håp om
nye begynnelser, at sovende liv ikke lenger kan motstå dem. Tiden er inne til å våkne fra den
gode vintersøvnen.
Også vi setter pris på den harmoniske inn - og utpust i våre liv, og puster i takt med Jordas
egen rytme.
Igjen er vi blitt dratt mot naturen for å søke hjelp til å se klarere og bli et varmere, mer
sjenerøst menneske.
Vi lytter – for kallet finnes overalt.
¤¤¤
En liten rødstrupe lander like ved. Vi kan nesten ta på den. Også den lytter. Er vi til å stole
på? Er vi venner? Synger vi dens sang? Den er så uskyldig og åpenbart glad for å være
sammen oss, at vi spontant svarer: Ja, vi er venner!
Vi ser at ikke bare den lille rødstrupen, men alt liv synger den samme sangen – sangen om
vennskap.
Med tanker, ord og gjerning blir alle levende vesener ivaretatt.
¤¤¤
En blek måne er klart tegnet på en mørk himmel. Et nesten uvirkelig lys hviler over den
blikkstille innsjøen. Det er vanskelig å se hvor trærnes skygger slutter og vannet begynner.
Stillheten blir bare brutt når en fisk snapper etter fluer.
Det er nå, hvisker vannet og kaller sjelen hjem. Sjelen er trett, for reisen var lang. Likevel
nøler den foran det dype vannet.
Men kallet er sterkt. Endelig, nesten sjenert, overgir den seg til vannets kall til frihet.