jesus kristus snakker med maria magdalena

Buddha (Sadharmapundarika Sutra 5): Solens og månens lys opplyser hele verden, både
den som gjør det bra og den som gjør det dårlig, både den som står høyt og den som står
lavt.
Jeg blir ofte minnet om hvor viktig det er ikke å forsømme den daglige meditasjon eller
kontemplasjon. Noen enkle, men virkningsfulle meditasjoner er inkludert bakerst i boken.
4
MIN
Så urgammel er da menneskenes gjensidige kjærlighet, den som forener oss i vår
opprinnelige form, gjør to til en og bringer legedom til menneskenaturen. Og slik er vi hver
især bare et annet menneskes komplementærdel, kløvet som flyndrene, to av én; og alle
søker vi alltid etter vår make.
Fra Aristofanes tale i Platons Symposium.
Jeg så ham ikke først på avstand og ønsket han var min – han kom ikke som en bekjent av
en bekjent; ei heller var han en fjern venn som plutselig strålte sol og varme og jeg ble glad i.
Nei, han kom en tidlig morgen mens kaffen ble drukket, ikledd en eterisk skikkelse, og
erklærte evig kjærlighet. Og jeg trodde ham.
Dagen etter var det hele som en deilig drøm, men han kom igjen – og igjen. Han strålte
som Jesus og var lys og varme; uendelig klok. Han var den vakreste mann jeg noen sinne
hadde sett. Han var min.
Han sa: - Det vil komme en tid da vi for all tid skal hvile i hverandres armer. Vi er
hverandres halvpart. Og jeg, som tvilte på min egen evne til å føle og gi dyp og varig
kjærlighet, stolte på ham.
Tiden som kom var ikke enkel. Jeg følte meg ufullkommen, på ingen måte verdig en så
fullkommen kjærlighet. Jeg tvilte, og var ofte patetisk i mine rop etter bevis på evig
kjærlighet – at han aldri måtte forlate meg.
Først i ettertid forsto jeg at også for ham var vår gjenforening vanskelig. Han var mannen,
den sterke, som skulle tåle all tvil, alle stormer.
Jeg lærte og forsto stadig mer; båndene ble sterkere, dypere. Det ble klart at gaven,
muligheten til å krysse grenser som skiller himmel og jord, ikke ble gitt bare for å glede oss.
Med den kom også et ansvar for å vise andre alles nedarvede rett til igjen en gang å bli hel.
Befridd fra frykten for det store intet, Døden, den største illusjon av alle.
Men fremdeles tvilte jeg. Vi var hverandres halvpart, men ikke likeverdige. Han, den
fullkomne – jeg, den ufullkomne.
I år 2000, ni år etter han kom, ble det delvis et brudd. Vi var ved et veikryss hvor vi bevisst
måtte velge hva vi videre ønsket og kunne. Jeg ble vist hans tvil – og hans dype kjærlighet, og
det ble gjort klart at for å fortsette reisen sammen mot vår enhet måtte jeg finne min egen
balanserende yin-yangkraft. Min halvpart, som hadde vært i perfekt balanse i lang tid,
trengte meg også som mann. Uten balanse, ingen enhet.
Vi opplever en kjærlighet som tilhører alle. Som på et eller annet tidspunkt, i et eller annet
liv, vil tilfalle hver og en. Ingen er uten en halvpart. Skapt hele, adskilt for å lære mer, alltid