Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

utilstrekkelig for å få tilgang til det feltet hun skulle studere og å etablere de relasjonene hun
var avhengig av for å gjennomføre studien på en god måte. I en drøfting av disse erfaringene
stiller hun således spørsmålet: ”Hvordan etablere og gjennomføre forskningsrelasjoner
overfor privilegerte aktører som kan iscenesette sin virkelighet som ’sannere’ enn mange
andre grupper kan?” (Solbrække 2005:80).
I likhet med Solbrække har jeg i arbeidet med denne avhandlingen gjennomført mine
intervjuer på et felt hvor iscenesettelse av egen, og andres, virkelighet er en høyt utviklet
praksis. Kunstfeltet framstår som en arena med mange selvbevisste aktører som behersker en
rekke kommunikative virkemidler for å iscenesette bestemte forståelsesmåter som de gyldige.
I denne sammenhengen er det nærliggende å hevde at skuespillere representerer det ultimate
eksemplet på en yrkesgruppe som har opparbeidet slike ferdigheter. Skuespillere er
profesjonelle iscenesettere. Deres utdanning og yrkespraksis handler i høy grad om å oppøve
og raffinere egne iscenesettelsesferdigheter. Gjennom systematisk trening har skuespillerne
bygd seg opp en kompetanse som skal gjøre dem i stand til å få den mest vanvittige skjebne,
utrolige historie og det mest intrikate sjelsliv til å framstå som troverdig. Gjennom mimikk,
plastikk, stemmebruk og så videre disponerer de en rekke redskaper som gjør dem i stand til å
overbevise tilskueren om teaterstykkets troverdighet. Skuespillernes yrke handler, i alle fall
innenfor den institusjonelle teaterverdenen, i høy grad om å gjøre illusjonen realistisk. De
ferdighetene skuespillerne bruker for å oppnå dette, har de også til sin rådighet i
intervjusituasjonen.
Mine intervjuerfaringer illustrerer, i likhet med Solbrækkes, at maktaspektet ved
relasjonen mellom intervjuer og informant ikke er entydig. I flere intervjuer som jeg har
foretatt på kunst- og kulturfeltet, har jeg på ulike vis blitt gjort oppmerksom på at makten over
situasjonen i alle fall ikke bare sitter hos meg. Like fullt som jeg observerer (og objektiverer)
informanten, observerer (og objektiverer) informanten meg. Dette kommer tydelig fram i
intervjuene med flere av skuespillerne. En ung kvinnelig skuespiller forteller for eksempel at
en del av det å være skuespiller er til enhver tid å observere andre mennesker:
Det er en måte å se verden på. En måte å oppleve verden på. Det farger meg veldig.
Min måte å se verden på og min måte å møte folk på, studere folk på. Hele tida. Jeg
legger jo ikke det fra meg. Jeg ser jo på folk. Jeg er opptatt av hvordan de, jeg er
opptatt av skjebner, opptatt av hvordan de beveger seg, rare ting, morsomme ting,
gjenkjennelige ting, rørende ting. Alt mulig.
I en passasje fra et intervju hvor en eldre mannlig skuespiller forklarer hvorfor han har en
sterk dragning mot teatret, bemerker han at hans observerende skuespillerblikk også faller på
meg:
94