Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

interesser. Samtidig vil det i utvelgelsen av personer til å gjennomføre utredningen legges
vekt på å sikre at utredningen får legitimitet på det feltet det omhandler.
4.5.4 Når informanten er profesjonell iscenesetter
Å gjøre kvalitative intervjuer kan på sitt mest intense oppleves som et kick. Følelsen av å
komme i nærkontakt med en virkelighet som ikke er ens egen, kan gi stor tilfredsstillelse.
Møtet med informantene har gjerne en intim karakter. Intervjuet foregår som regel uforstyrret
og på tomannshånd. Oppmerksomheten er rettet mot informantens livsverden. Slik sett
representerer kvalitative intervjuer en privilegert tilgang til enkeltmenneskers livserfaringer.
Den fortettede opplevelsen av å være i kontakt med andre menneskers virkelighet som det
kvalitative intervjuet gjerne framkaller, innebærer at kvalitative intervjuer gjerne oppleves
som en slags utvinningsprosess hvor forskeren skaffer seg tilgang til et unikt råstoff.
I metodelitteraturen blir relasjonen mellom intervjuer og informant ofte tematisert som
en asymmetrisk relasjon. Den kvalitative intervjutradisjonen, særlig innen sosiologien, har
hatt som premiss at forholdet mellom intervjuer og informant sosialt sett representerer en
over-/underordningsrelasjon, hvor intervjueren i kraft av sin høye utdanning og
definisjonsmakt i utformingen av intervjuet, det vil si i valg av tema, perspektiver og
spørsmål, er overordnet informanten. Denne forståelsen kan settes i sammenheng med at
mange av de metodiske prinsippene som er etablert i tilknytning til den kvalitative
forskningstradisjonen, er utviklet og blitt befestet på bakgrunn av studier av ulike typer svake
og marginale grupper (Solbrække 2002, 2005). Mange av de toneangivende studiene i den
kvalitative forskningstradisjonen har tatt for seg underprivilegerte grupper. Klassiske
eksempler er William Foote Whytes studie av ”Nortongjengen” i Chicago (Whyte 1993
[1943]), og i norsk sammenheng; Sverre Lysgaards studie av ”arbeiderkollektivet” (Lysgaard
2000 [1961]). Den institusjonaliserte forståelsen av at intervjueren er overordnet informanten,
kommer også til uttrykk i rapporteringer av ubehag knyttet til å gjennomføre ”eliteintervjuer”.
Når forskeren ”intervjuer oppover”, opplever hun gjerne at informanten ”overtar mye av
styringen”, og forskeren får problemer med å ”utøve sin forventede lederrolle” (Ryen
2002:120).
I en studie av reklamebransjen har sosiologen Kari Nyheim Solbrække således pekt på
at den kvalitative metodetradisjonens forankring i studier av svake grupper kan skape
problemer i studiet av selvbevisste høystatusgrupper. Hun beskriver sitt møte med
reklamebransjens folk som en situasjon hvor den tradisjonelle kvalitative intervjulærdommen
ikke strakk til. Den forskerrollen hun hadde blitt sosialisert inn i, viste seg å være
93