Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

4.3 Kulturforskeren som uforløst kunstner
Forskerens objektivering av forskningsobjektet foretas alltid fra et bestemt ståsted. For å
overvinne epistemologiske hindringer må forskeren derfor så å si objektivere forutsetningene
for sine egne objektiveringer. Objektiveringen av forskningsobjektet er ikke mye verdt om
ikke det samme objektiverende blikket også er rettet mot forskeren selv og hennes
forutsetninger.
I Bourdieuinspirerte studier har det etter hvert nærmest blitt etablert praksis at
forskeren gjengir deler av sin personlige biografi og reflekterer over disse i relasjon til
forskningsobjektet. Slike selvbekjennelser kan selvfølgelig ha stor egenverdi for forskeren
selv, og det er ikke til å nekte for at det (i alle fall for min del) ligger en stor
selvtilfredsstillelse å gi rom for deler av min egen personlige biografi i arbeidet med denne
teksten. Men i en tekst som denne bør slike gjengivelser først og fremst brukes som
utgangspunkt for refleksjon over hvordan ens sosiale bane har bidratt til å forme ens blikk på
verden, ens egen subjektive erfaringsmåte, og hvordan dette i neste runde har preget
forskningsprosessen fra start til slutt.
På kunstfeltet har forestillingen om administrativt ansatte lenge vært at de ofte er
mislykkede kunstnere som på grunn av manglende kunstneriske prestasjoner er blitt
omplassert og satt til å ta seg av administrative oppgaver. Eller som Paul DiMaggio
formulerer det: ”Arts managers are sometimes portrayed as failed artists, frustratedly
accepting executive positions for which they are unqualified as substitutes for artistic roles
they would rather play” (DiMaggio 1987:11-12). I likhet med kunstadministratoren er myten
som fortelles om kunst- og kulturforskeren at hun er en mislykket kunstner. 11 Eller som
Lorentzen og Haugsevje (2004) har formulert det: Kulturforskeren er en uforløst kunstner.
(Det er som kjent håp i hengende snøre.) Kunst- og kulturforskeren er i tråd med dette
skjemaet en person som lenge gikk med ambisjoner og forhåpninger om å lykkes med en
kunstnerkarriere, men som på et eller annet tidspunkt måtte innse at det kunstneriske løpet var
kjørt og slå inn på en annen (og tryggere) vei. Og hvis man oppgir drømmen om selv å bli
11 Det er en kjent sak at flere profilerte kulturforskere har en mer eller mindre vellykket karriere som kunstner
bak seg eller ved siden av den akademiske karrieren, ikke minst gjelder dette flere sentrale kulturøkonomer. Den
nederlandske kulturøkonomen Hans Abbing er for eksempel billedkunstner. Denne kombinasjonen utnytter han
til fulle i boka Why are artists poor? (Abbing 2002). Den australske kulturøkonomen David Throsby er både
dramatiker og fløytist, den engelske kulturøkonomen Allan Peacock er komponist og den sentrale
kulturøkonomen William Baumol skal ha universitetseksamener både i økonomi og kunst (Ringstad 2002:8). Det
er således betegnende at det i invitasjonen til den internasjonale kulturøkonomikonferansen som arrangeres av
Association for Cultural Economics International i Wien sommeren 2006 heter: ”Given that many of us have an
arts’ avocation (music, theater, text reading, dance,…), some of us have thought that it would be fun that in the
ACEI conference there is a session in which we can share our passion for the arts by performing and displaying
our work rather than only studying it.”
80