Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

om mennesket, er det ikke seksualiteten som avdekkes. Seksualiteten skapes og innsettes i
følge Foucault gjennom denne vitenspraksisen. Den seksualiteten som innsettes, er en
seksualitet som er skapt av spesifikke diskursive reguleringer og som utelukker mange
begjærserfaringer. Det innsettes altså en seksualitet som med stor normativ kraft begrenser
subjektets erfaring av seg selv. På samme måte som Bourdieus sosiologi representerer et
politisk frigjøringsprosjekt med brodd mot klasseforholdene, fungerer Foucaults
avnaturaliseringer av ulike makt/viten-systemer altså som et normativt prosjekt med brodd
mot de ulike typene kunnskapsproduksjon som innsetter begrensende sannheter om subjektet.
Bourdieus standpunkt om at forskeren bør arbeide refleksivt for bryte med
innarbeidede forståelsesmåter, framstår som en viktig oppfordring. Samtidig reiser dette
standpunktet en del spørsmål. Hvordan kan vi vite at vi har brutt med innarbeidede
virkelighetsforståelser? Når befinner vi oss på det implisitte og ikke på det eksplisitte nivået
av mening? Er det rimelig å påstå at kunnskapen vi kommer fram til gjennom å identifisere de
implisitte meningsstrukturene, befinner seg på et høyere nivå og er mer gyldig enn
kunnskapen de eksplisitte meningsstrukturene gir oss, slik Bourdieu gjør? Likeledes kan det
stilles spørsmål om hvordan det normative utgangspunktet til Foucault er skapt. Er det ikke et
spesifikt menneskesyn som ligger til grunn for hans påvisning av hvordan subjektet
produseres og begrenses? Og hvis det er mulig å identifisere et slikt normativt utgangspunkt,
hva slags kunnskapsstatus har hans analyser da? Med utgangspunkt i Luhmanns systemteori
kan det være grunnlag for å problematisere Bourdieus og Foucaults synspunkter i denne
sammenhengen (Brekke m.fl. 2003:145f).
Det implisitte og det eksplisitte nivået i ulike måter å forstå virkeligheten på hos
Bourdieu er langt på vei parallelt med skillet mellom første ordens observasjoner og andre
ordens observasjoner hos Luhmann (Brekke m.fl. 2003:145f). Første ordens observasjoner
handler ganske enkelt om å oppfatte noe ved hjelp av en distinksjon. Vi oppfatter for
eksempel noe som kunst ved å skjelne det fra alt som ikke er kunst. Andre ordens
observasjoner er imidlertid når vi reflekterer over eller observerer hvordan vi bruker slike
distinksjoner (Luhmann 2000:54ff). Når vi gjør andre ordens observasjoner, løfter vi blikket
fra de objektene som er gjenstand for første ordens observasjoner og observerer hvordan vi
observerer. Ikke minst er det dette Luhmann gjør når han gjennomfører en systemteoretisk
analyse av kunsten. Analysen går ut på å identifisere på hvilke måter fenomenet kunst
markeres som kunst og gis mening som kunst. Det handler om å undersøke hvilke
(systemiske) forutsetninger som ligger til grunn for at kommunikasjonen om kunst oppfattes
som meningsfull.
77