Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

4. Veien mot en avhandling
Arbeidet med denne avhandlingen har vært en lang og intens prosess, tidvis preget av letthet
og tidvis tynget av bekymringer. Underveis i prosessen har jeg tatt mange konsekvensrike
valg som har bidratt til at denne avhandlingen har blitt som den har blitt. I dette kapitlet vil
jeg fokusere på de metodiske veivalgene og diskutere hvilke analytiske muligheter og
begrensninger som følger av dem. De valgene jeg har tatt, er imidlertid ikke forutsetningsløse.
De kan ikke forstås isolert. De alternativer som har framstått som mest nærliggende for meg,
må ses på bakgrunn av forutsetninger jeg bar med meg da jeg gikk inn prosjektet, på den ene
siden, og forutsetninger i det kunnskapsfeltet jeg gjennom dette arbeidet har deltatt i, på den
andre. Som et oppspill til de metodologiske drøftingene vil jeg starte med å diskutere den
vitenskapsteoretiske posisjonen jeg legger til grunn i prosjektet.
4.1 Epistemologiske hindringer
Et sentralt spørsmål i Bourdieus sosiologi er hvordan vi kan produsere kunnskap om en sosial
virkelighet vi selv er del av. Vår væren i verden hviler i høy grad på virkelighetsforståelser
som er selvfølgeliggjorte, og som vi tar for gitt. Vår tenke- og væremåte baserer seg på mange
uproblematiserte forutsetninger som i vårt møte med forskningsobjektet fungerer som det
Gaston Bachelard, en av de sentrale skikkelsene i den historiske epistemologien, har omtalt
som ”epistemologiske hindringer” (Bachelard 1976 [1970]). Innarbeidede og naturaliserte
forestillinger om den virkeligheten vi studerer, hindrer oss i å se forskningsobjektet utenfra.
Vi kan ikke påberope oss en allmenngyldig eller uavhengig forskerposisjon. Det hjelper heller
ikke stort å henvise til vitenskapeligheten av de metodene vi benytter oss av. Det faktum at vi
er lokaliserte i tid og rom og i spesifikke forskningstradisjoner, innebærer at våre
tankeredskaper på grunnleggende vis er formet av denne lokaliseringen. Dette representerer i
følge Bourdieu en fundamental utfordring for samfunnsforskeren. Innarbeidede forestillinger
som er så selvfølgelige at de ikke en gang trenger å uttales, representerer symbolsk makt på
sitt mest effektive. Det er snakk om en form for makt som ikke gir seg til kjenne, som både er
miskjent og anerkjent på samme tid, fordi den bygger på vår stilltiende tilslutning til
spesifikke forestillinger om verden (Bourdieu 1999:171ff). En samfunnsvitenskap som ikke
reflekterer over hvilke forutsetninger den legger til grunn i sin analyse av forskningsobjektet,
risikerer i følge Bourdieu å bidra til at den naturaliserte karakteren av sosialt skapte sannheter
får leve videre uten å bli problematisert. En slik samfunnsvitenskap står i fare for å
74