Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

3.4.1 Diskurs
Foucaults diskursbegrep retter oppmerksomheten mot hvordan det vi oppfatter som
meningsfullt i ulike sammenhenger, produseres og reguleres (Foucault 1999 [1970]). Diskurs
er et begrep for meningsskapende prosesser som finner sted i språket. Diskursbegrepet
betegner alle de måter et fenomen omtales på, og de mønstrene for forståelse av det gitte
fenomenet som dannes gjennom de ulike omtalene. Diskurser danner på denne måten ”regler”
for hvordan ulike fenomener forstås. Disse reglene er imidlertid ikke konstante eller absolutte.
De er virksomme innenfor avgrensede samfunnsmessige kontekster. Diskurser er spesifikke i
tid og rom. For Foucault er det dessuten et sentralt poeng at diskurser er produktive.
Diskursene produserer ikke bare bestemte måter å forstå fenomener på, de produserer også
fenomenene som fenomener. Diskurser produserer virkelighet.
Med diskursbegrepet forsøker Foucault å bryte ned eller overskride det skillet som ofte
settes mellom fenomenene slik de ”egentlig” er på den ene siden, og fenomenene slik de
omtales i språket, på den andre. Fenomenene eksisterer gjennom diskurser. Det er i diskursene
at fenomenene gis et innhold, en avgrensning, en sosial betydning og så videre. Dette
innebærer ikke at Foucault mener at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor diskursen.
Han påpeker imidlertid at alle deler av virkeligheten som framstår som meningsfulle for oss,
er blitt meningsfulle gjennom diskurser (Hall 2001:73). Poenget om at mening skapes i
diskursene, innebærer også at selv om Foucaults perspektiv har slektskap med
strukturalistenes, skiller Foucault seg på et sentralt punkt fra sine strukturalistiske forgjengere
i synet på hvordan mening dannes. Når Foucault analyserer diskurser, er det ikke med en
forutsetning om at diskursene er manifestasjoner av strukturer som ligger latente, slik
strukturalistene legger til grunn (Schaanning 1993). Diskursen er ikke uttrykk for noe som i
seg selv er usynlig eller utilgjengelig. Diskursene er ikke noe annet eller mer enn det de
framtrer som.
I tråd med Foucault er det likevel nødvendig å beskrive diskursen med utgangspunkt i
noe annet enn de begrepene enkeltvise tekster gjør bruk av (Schaanning 2000a). Et utsagn må
ses i forbindelse med andre utsagn som utgjør grunnlaget for at det aktuelle utsagnet kan
framstå som meningsfullt. Måten diskurser framtrer og virker på, er dermed ikke bare bestemt
av de utsagnene om virkeligheten som den enkelte tekst gjør bruk av og bringer fram.
Utsagnene i de enkeltvise tekstene henter meningsgivende ressurser fra andre tekster og andre
sammenhenger. De kan ikke forstås isolert. En diskursanalyse må vise de meningsgivende
forbindelsene og forgreiningene som kjennetegner en diskurs. Det er ved analyse av
diskursive koblinger vi kan bestemme hvordan de begrepene som introduseres i tekstene
66