Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

samfunnet primært er strukturert horisontalt. Det er ikke forholdet mellom ulike sosiale
posisjoner som er det mest grunnleggende struktureringsprinsippet i det moderne samfunnet,
men den funksjonelle differensieringen av ulike systemer. Systemene er på grunnleggende
måte ikke bare ulike, men også atskilte tilganger til meningsfull kommunikasjon. I tråd med
Luhmanns systemteori er samfunnet altså desentrert. Hos Luhmann kan individet samtidig
koble seg til de ulike systemenes kommunikasjon uten at det dermed blir en del av systemet.
Systemet inkluderer eller ekskluderer kommunikasjon ut fra hvorvidt den lever opp til
systemets spesifikke kode. Brekke m.fl. (2003:147) utlegger dette synspunktet på følgende
måte:
Det vesentlige er ikkje kven ein er totalt sett og kor ein stammar frå i det sosiale
landskapet, men om ein er på høgd med systemet sin kommunikasjon. (…) Sett på
spissen kan ein seia at det slett ikkje er menneska som får verdi i systema, men berre
dei enkelte bidraga til kommunikasjonen – om dei er verdt å knyta an til, eller berre
fortener å bli lagde til side og gløymde.
Mens det med utgangspunkt i et bourdieusk perspektiv vil være nærliggende å legge vekt på
hvem som er i besittelse av nok kapital til å kunne uttale seg autorativt om kunst, vil vekten
ligge på motsatt side hos Luhmann. Spørsmålet er om bidragene til kommunikasjonen om
kunst foregår med utgangspunkt i kunstsystemets særegne begrepsapparat. Den som foretar
vurderinger av kunst, må beherske kunstsystemets vurderingsmåte for å bli tatt alvorlig og
tillagt vekt. Mens felt er arenaer hvor handlende aktører kiver om hva som skal være
avgjørende kriterier i tildelingen av posisjoner, er system en abstrahert meningsstruktur som
muliggjør meningsfull kommunikasjon.
Luhmanns insistering på at det moderne samfunnet er strukturert etter et horisontalt
prinsipp, innebærer også at han i motsetning til Bourdieu oppfatter at smak, som et uttrykk for
sosial posisjon, ikke lenger kan forstås som en vesentlig forutsetning for kommunikasjonen
om kunst. Kunstsystemet har utviklet seg til å bli en spesialisert form for kommunikasjon som
krever spesifikke kunnskaper som ikke ene og alene kan utledes av sosial posisjon. Det er
ikke nok å være født inn i overklassen for å leve opp til de krav som stilles i
kommunikasjonen om kunst. For å beherske denne kommunikasjonen er det nødvendig å
legge inn en innsats for å tilegne seg den spesifikke kunnskapen og det begrepsapparatet som
er særegent for kunstsystemet (Luhmann 2000:240f, 275ff).
Luhmann oppfatter heller ikke at de moderne systemene står i noe over- og
underordningsforhold til hverandre, slik Bourdieu forutsetter. Slik gir det ikke mening å
snakke om at deres autonomi er relativt bestemt av forholdet til andre systemer. Hos
60