Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

etraktningsmåter som er spesifikke for andre samfunnsområder. De ulike samfunnssfærenes
autonomi har imidlertid noe ulik karakter i Bourdieus og Luhmanns teoretiske universer.
Mens feltene hos Bourdieu har en relativ autonomi, har systemene hos Luhmann absolutt
autonomi. På denne måten gir de ulike anvisninger for hvordan forholdet mellom kunsten og
omverdenen bør analyseres.
3.3.1 Relativ autonomi
Bourdieu legger til grunn at autonomien i et felt er relativ (Bourdieu og Wacquant 1993).
Dette betyr at det alltid vil være snakk om grader av autonomi. Autonomien i et felt kan være
sterk eller svak. Dette henger for det første sammen med at autonomien i et felt ikke kan
forstås uavhengig av hvordan feltet relaterer seg til det sosiale rommet. Bourdieu påpeker at
når kunsten i mange sammenhenger oppfattes som autonom, er dette ikke nødvendigvis en
oppfatning som er gyldig sett fra alle posisjoner i det sosiale rommet. Slik Bourdieu
analyserer det, ikke minst i sin mest innflytelsesrike bok Distinksjonen (Bourdieu 1989),
representerer forestillingen om autonomi overklassens måte å forholde seg til kunst på. Særlig
blir idealet om det desinteresserte møtet med kunsten, slik det er blitt befestet i den estetiske
tradisjonen etter Kant (Kant 1995 [1790]), hos Bourdieu behandlet som en klassespesifikk
betraktningsmåte snarere enn en universell sannhet. Overklassen er på sin side i følge
Bourdieus analyse opptatt av kunstens formmessige sider framfor dens innhold eller
eventuelle nyttefunksjoner. Det vil si at overklassen langt på vei er innforstått med og
anvender kunstfeltets egne vurderingsmåter. De lavere klassene kjennetegnes snarere av en
heteronom og dagligdags tilnærming til kunst. Deres vurderinger av kunst handler primært
om hvorvidt det konkrete innholdet i kunsten appellerer emosjonelt, eller om kunsten er
funksjonell. Slik lever ikke de lavere klassene opp til idealet om en desinteressert omgang
med kunst. 9 Bourdieus konklusjon er således at det er systematiske forskjeller mellom klasser
i hvordan kunst oppfattes. Selv om forestillingen om autonomi framstår som en naturalisert og
absolutt sannhet om kunsten, er autonomi likevel en sosialt skapt og relativ kategori.
Bourdieus forståelse av feltene som relativt autonome er for det andre knyttet til
hvordan han spesifiserer forholdet mellom ulike felt. En måte å bestemme styrken i et felts
9 David Halle (1992) har imidlertid kritisert Bourdieus analyse på dette punktet. Selv om Distinksjonen
dokumenterer at overklassen i langt høyere grad enn lavere klasser kjenner til og tilegner seg for eksempel
abstrakt billedkunst, vet man ikke så mye hvordan overklassen forstår og forholder seg til slik kunst. Halle har
imidlertid gjennomført en studie som undersøker den abstrakte kunstens publikum i et klasseperspektiv. For det
første finner han i likhet med Bourdieu at abstrakt kunst er elitenes smak. For det andre finner han at den
abstrakte kunsten først og fremst verdsettes i kraft av sin dekorative funksjoner. I følge Halle kjennetegnes
således også overklassens omgang med kunsten av et bruksperspektiv. Den vurderes med i utgangspunkt i
heteronome kriterier.
58