Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...
Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...
Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
noe felles skjema eller pr<strong>og</strong>ram for å vurdere kunstverk (Luhmann 2000:196-210). I likhet<br />
med Bourdieu påpeker han imidlertid at historien, verkene som allerede er produsert, blir en<br />
referanseramme for det enkelte kunstverk. Systemene har i en viss forstand hukommelse. Men<br />
tradisjoner eller historien får ikke i seg selv status som noe fast holdepunkt for vurderinger av<br />
kunstverk. Slik skiller kunstsystemet seg fra for eksempel vitenskapssystemet hvor det innen<br />
ulike forskningstradisjoner etableres visse teoretiske <strong>og</strong> metodiske kriterier som brukes i<br />
vurderingen av konkrete forskningsbidrag. I kunstsystemet er vurderingskriteriene i høyere<br />
grad gjenstand for strid <strong>og</strong> varierer gjerne fra tilfelle til tilfelle. Luhmann hevder således at<br />
hvert enkelt kunstverk krever å bli vurdert på de premissene som er lagt til grunn i<br />
frambringelsesprosessen. Hvert enkelt kunstverk etablerer selv det pr<strong>og</strong>ram det skal vurderes<br />
ut fra (samme sted). I frambringelsesprosessen legger hvert element som tilføres kunstverket,<br />
premissene for de neste. Når det i kunstsystemet snakkes om at et verk kan være formfullendt,<br />
er det nettopp dette det henspeiles på. Et formfullendt kunstverk er et vellykket kunstverk,<br />
hvor de enkelte elementene støtter opp om hverandre på en overbevisende måte. I slike<br />
tilfeller er kunstsystemets skjønnhetsverdi, <strong>og</strong>så blitt realisert. På denne måten knytter<br />
Luhmann an til den kantianske estetikken. Kant poengterte at kunstnerens frambringelse av<br />
kunstverk baserte seg på en eksemplarisk originalitet. I en passasje i Kritikk av dømmekraften<br />
hvor Kant (1995 [1790]:187) spesifiserer at kunst skapes av genier, oppsummerer han<br />
således:<br />
Man innser altså (1) at genialitet er et talent for å frembringe noe det ikke kan gis en<br />
bestemt regel for, <strong>og</strong> ikke bare en skikkethet for noe som kan læres ved hjelp av en<br />
regel. Følgelig må originalitet være geniets første egenskap. (2) Men siden det <strong>og</strong>så<br />
finnes original nonsens, må geniets produkter samtidig fungere som mønstre, dvs.<br />
være eksemplariske. Foreløpig må de ikke ha blitt frembragt gjennom etterligning,<br />
men må tjene som standard eller bedømmelsesregel for andre.<br />
I likhet med Kants bestemmelse av kunstverket som en original materialisering av<br />
kunstnerens naturbegavelse, understreker Luhmanns forståelse av kunstverkets<br />
”egenpr<strong>og</strong>rammering” den unike karakteren ved kunstverket.<br />
Når kommunikasjonen om kunst primært forstår kunst som formeksperimenter, legger<br />
dette <strong>og</strong>så til rette for at nyskaping blir et avgjørende begrep i vurderingen av kunst. Fokuset<br />
på nyskaping blir således et utslag av at kunstsystemet frigjør seg fra den sosiale verden for<br />
øvrig. Hos Bourdieu derimot er det nettopp konkurransen mellom de sosiale posisjonene på<br />
kunstfeltet som driver nyskapingen fram.<br />
Umiddelbart er det nærliggende å rette Bourdieus kritikk mot interne fortolkninger av<br />
kunstverk <strong>og</strong>så mot Luhmann. Luhmanns fokus på betydningen av å vurdere kunstverk på<br />
56
Change language