Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

3.2.2 Kunstsystemets kode
Luhmanns fastholdelse av at sosiale systemer er selvrefererende systemer, innebærer at
tautologien, står sentralt i de enkelte systemenes konstitusjon. Dette poenget har dermed
likhet med Bourdieus spesifisering av feltenes nomos. Systemene består av kommunikasjon
som viser tilbake til, eller er gjort mulig gjennom systemenes egen referanseramme. Slik er
det er kun kommunikasjon om kunst som kan identifisere kunst, på samme måte som det bare
er kommunikasjon om økonomi som kan identifisere økonomiske fenomener. På denne måten
biter all systemspesifikk kommunikasjon seg selv i halen. Når vurderingen av kunst foregår i
kunstsystemet, er det med utgangspunkt i kunstsystemets eget begrepsapparat. Idet kunst blir
tematisert i andre systemer, er det ikke lenger kunst som kunst som er tema, men kunsten
omformulert til noe annet, for eksempel kunst som politikk, økonomi eller moral. Hva slags
begrepsapparat er det da Luhmann mener er utgangspunktet for den kommunikasjonen om
kunst som foregår i kunstsystemet?
Kommunikasjonen i sosiale systemer struktureres i følge Luhmann av en
systemspesifikk kode (se for eksempel Luhmann 1995:444f). Ved hjelp av koder som skiller
relevant informasjon fra irrelevant informasjon, gjør systemene oss i stand til å fokusere på et
utsnitt av virkeligheten. Ikke bare avgrenser systemene bestemte deler av virkeligheten som
relevante, ved hjelp av koder struktureres forståelsen av systemets funksjonelle område på
bestemte måter. En kode er et binært skjema. Koden skiller mellom en positiv og en negativ
verdi som er gjensidig utelukkende. Den positive verdien representerer den verdien systemet
verdsetter, mens den negative verdien utgjør en karakteristikk av det som ikke hører til i
systemet (Brekke m.fl. 2003:134f). På denne måten transformerer koden systemets perspektiv
til en vurderende betraktningsmåte. Konfrontert med informasjon om et konkret tilfelle som i
utgangspunktet oppfattes som relevant i det aktuelle systemet, gjøres det vurderinger av
hvorvidt dette tilfellet lever opp til den verdien som systemet er konstituert rundt.
Kunstsystemets kode er i følge Luhmann skjønn/heslig (Luhmann 2000:186, 190ff).
Kunstsystemet er orientert mot realiseringen av det skjønne. Av flere grunner synes
spesifiseringen av denne koden problematisk. For det første kan det innvendes at skillet
mellom skjønt og heslig ikke nødvendigvis er eksklusivt for kunsten. Vi vurderer for
eksempel hverandres ytre framtoninger som pene eller stygge. For det andre kan det med stor
kraft hevdes at kunsten for lengst har forlatt idealet om det skjønne. Det er jo i mange tilfeller
en heslighetens estetikk som verdsettes i kunstsystemet (jf Morten Viskums mange verk, for
eksempel ”Rotter/oliven”, hvor olivenglass er fylt med rotter på formalin). Den
kunsthistoriske utviklingen gjør at skillet skjønn/heslig umiddelbart framstår som
52