Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

unntaksvis likevel skjer, er det i følge Bourdieu i form av tautologier (Bourdieu 1999:99).
Lovens tautologiske karakter er særlig framtredende på kunstfeltet med sitt motto: ”kunst for
kunstens skyld” (l’art pour l’art). Loven understreker at kunsten selv er det eneste legitime
mål for frambringelsen, tilegnelsen og vurderingen av kunst. Å kommunisere uegennyttighet
er dermed et underliggende skjema for mange av praksisene som utspiller seg på kunstfeltet.
Den påfallende betydningen av uegennyttighet på kunstfeltet er således bakgrunnen
for at Bourdieu karakteriserer kunstfeltet som den økonomiske verdenen snudd på hodet
(Bourdieu 1993, 2000). Den virkeligheten som kunstfeltet konstituerer, fungerer etter
prinsipper som er motsatte av dem som kjennetegner det økonomiske feltet. Mens det
økonomiske feltet kjennetegnes av at den beregnende interessen, nyttebetraktningen, kan
spilles åpenlyst ut, er egeninteressen i utgangspunktet illegitim på kunstfeltet. Kommersielle
motiver er bannlyst. Like fullt er økonomi i større eller mindre grad en viktig forutsetning for
å muliggjøre kunstneriske prosjekter. Aktørene på kunstfeltet må derfor fornekte økonomien.
Paradoksalt nok kan imidlertid uegennyttighet i følge Bourdieu i siste instans vise seg
å bli svært nyttig. Fornektelsen av økonomien kan vise seg å bli økonomisk fordelaktig. En
kunstner som holder sin sti ren og ikke smusser sin kunstneriske karriere til ved å spille ut
kommersielle interesser, kan tilegne seg symbolsk kapital som i det lange løp vil kunne utløse
økonomisk fortjeneste. Bourdieu bruker Kristusmystikken som et bilde på den suksessrike
kunstnerens bane: han er ofret i denne verdenen og gjort til helgen i livet etterpå (Bourdieu
2000:139). Tidsrekkefølgen er avgjørende. Den kunstneriske anerkjennelsen må komme før
den økonomiske fortjenesten. I tilfeller hvor rekkefølgen er motsatt, vil det medføre
kunstnerisk devaluering (Bourdieu 1994). Fornektelsen av økonomien blir således et
vitnesbyrd om at kunsten selv er kunstnerens eneste mål.
Bourdieus poengtering av fornektelsen av økonomien som karakteristisk for
kunstfeltet avdekker to nivåer i den betraktningsmåten som strukturerer forståelsen av kunst.
På det eksplisitte nivået ekskluderes de økonomiske motivene, eller for den saks skyld alle
andre motiver enn kunsten selv, som illegitime. På det implisitte nivået er fornektelsen av
økonomien i følge Bourdieus tolkning en nyttig strategi for å tilegne seg den formen for
kapital som kunstfeltet verdsetter – symbolsk kapital. Tilegnelsen av symbolsk kapital
forutsetter altså at man kan overbevise om at det bare er ”gode hensikter” som ligger til grunn
for frambringelsen, tilegnelsen og vurderingen av kunst.
51