Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

plasseringen innebærer et brudd med den ontologiske ambisjonen som ligger til grunn for den
filosofiske estetikkens behandling av kunsten, slik den kommer til uttrykk i utviklingen og
innsettelsen av kunstens autonomi som begrep. I dette kapitlet skal jeg drøfte ulike
begrepsmessige innganger til å studere hvordan kunst forstås og gis mening fra ulike
ståsteder. Her vil jeg primært henvende meg til tre teoretikere: Pierre Bourdieu, Niklas
Luhmann og Michel Foucault, som hver på sitt vis har utviklet analysestrategier som kan
brukes for å analysere hvordan våre forståelsesmåter fungerer konstitutivt på og i den sosiale
virkeligheten. I den første og største delen av kapitlet vil jeg diskutere hvordan Bourdieus og
Luhmanns begrepsapparater kan brukes for å studere hvordan bestemte forståelsesmåter gjør
seg gjeldende innenfor avgrensede samfunnsområder. Her vil deres analyser av kunsten
selvsagt stå sentralt (Bourdieu 1993, 2000, Luhmann 2000). I den andre delen av kapitlet vil
jeg problematisere den nære koblingen Bourdieu og Luhmann gjør mellom spesifikke
betraktningsmåter og bestemte samfunnsområder og kontrastere deres tilnærming med
Foucaults. Mens jeg med utgangspunkt i Bourdieu og Luhmann vil belyse hvordan
forestillingen om autonomi kan forutsettes å fungere konstitutivt for de betraktningsmåtene
som gjør seg gjeldende innenfor ulike samfunnsområder, og i min sammenheng kunsten, vil
jeg med utgangspunkt i Foucault drøfte om ikke forestillingen om autonomi snarere må
forstås som illusorisk.
3.1 Autonomi som konstitusjon
De begrepsmessige utgangspunktene for Bourdieu og Luhmann når de spesifiserer hvordan
ulike betraktningsmåter institusjonaliseres innenfor gitte samfunnsområder, er henholdsvis
begrepene om sosiale felt og sosiale systemer. Vi skal derfor starte med å se nærmere på
hvordan vi kan forstå disse begrepene.
3.1.1 Felt
Bourdieus feltbegrep viser til et område av samfunnet som er differensiert ut, og som fungerer
etter egne ”lover og regler” (Bourdieu 1993:162ff). Felt består av nettverk av over- og
underordnede posisjoner som tildeles de aktørene som deltar på feltet. Tildelingen av
posisjoner foregår etter feltspesifikke kriterier som varierer mellom ulike felt. Bourdieu
betegner således felt som sosiale mikrokosmos. De konstituerer særegne virkeligheter hvor
bestemte betraktningsmåter er legitime, mens andre blir forsøkt ekskludert. Feltenes særegne
betraktningsmåter artikuleres sjelden eksplisitt. Det er snarere snakk om en måte å forstå og
vurdere verden på, som aktørene slutter seg til på en implisitt og stilltiende måte. Samtidig
kjennetegnes feltene av striden om hva som skal utgjøre grunnlaget for tildelingen av
41