Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

ambivalente til flere av de ideene som knytter seg til en karismatisk forståelse av
kunstneryrket. De forteller at de tidlig oppdaget sitt talent, men oppfatter seg ikke som ”født
til kunstnere”, og de har ”ambivalente holdninger til jakten på kommersielle gevinster”
(samme sted:252). I en oppfølgingsstudie konkluderer Røyseng, Mangset og Borgen (2007)
på lignende vis med at den karismatiske kunstnermyten utgjør et sentralt referansepunkt for
unge kunstnere i etableringsfasen. De påpeker imidlertid at den karismatiske kunstnermyten
ikke må forstås som en ahistorisk størrelse, men en form for diskursiv ressurs som refortolkes
og reformuleres i ulike situasjoner og til ulike tider.
De ovennevnte studiene av kunstnerrollen peker på denne måten litt i begge retninger
når det gjelder spørsmålet om hvilken status den moderne forståelsen av kunstneren har i dag.
Det framheves at få kunstnere i dag identifiserer seg problemfritt med de svulstigste
begrepene som er knyttet til den romantiske eller karismatiske kunstnerrollen. Samtidig utgjør
visse av elementene fra den moderne måten å forstå frambringelsen av kunst et sentralt
referansepunkt for de unge kunstnerne i forståelsen av deres egne kunstnerskap. Moderne og
postmoderne forståelser av kunsten synes på denne måten å leve side om side. Eventuelt
kunne man i tråd med Røyseng, Mangset og Borgen (samme sted) hevde at de ovennevnte
studiene peker i retning av at den moderne kunstforståelsen refortolkes og reformuleres i tråd
med ideologiske strømninger i tiden.
2.8 Oppsummering
De ulike bidragene jeg har drøftet ovenfor, gir ulike typer kunnskap om og perspektiver på
forholdet mellom kunst og ikke-kunst. Basert på denne gjennomgangen kan vi grovt
oppsummert formulere fire ulike forståelser som gjør seg gjeldende i det kulturpolitiske
kunnskapsfeltet når det gjelder hva som er status for forestillingen om kunstens autonomi:
1) Kunstens autonomi er under press som følge av at den instrumentelle fornuften i
økende grad gjør seg gjeldende i kulturpolitikken og i måten kunstfeltets
organisasjoner utformes og ledes på.
2) Kunstens autonomi er under avvikling som følge av økt samhandling og utveksling
mellom kunsten og næringslivet. Ut av dette samspillet vokser det fram en
heteronom og livskraftig kunst.
3) Kunstens autonomi er oppløst i takt med estetiseringen av hverdagslivet og
nedbyggingen av skillet mellom høykultur og lavkultur. Kunsten har ikke lenger
noen opphøyd posisjon, men er likestilt og sidestilt med mange andre kulturelle
uttrykksformer.
38