Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

lederroller på kunstfeltet stått i sentrum for analysen. De ny-institusjonelle teoriene er blitt
svært populære i flere fag og anvendes ofte i studier av offentlige organisasjoner og offentlig
politikk og forvaltning. 3 I bidragene som anvender de ny-institusjonelle perspektivene på
kunstfeltet, settes det gjerne fokus på forholdet mellom forventninger og forestillinger som
gjør seg gjeldende i omgivelsene. Nærmere bestemt rettes søkelyset gjerne mot offentlige
myndigheter, på den ene siden og organisasjonsutforming og lederroller på kunstfeltet på den
andre. Her skal vi først se på noen amerikanske bidrag. Felles for dem er at de legger stor vekt
på å forklare det de oppfatter som å være profesjonalisering av ledelsen og administrasjonen
av kunstorganisasjoner med forhold i omgivelsene for disse organisasjonene.
Sosiologen Rosanne Martorella finner at organisasjoner innen den utøvende kunsten
preges av tiltakende byråkratisering og rasjonalisering. I sitt bidrag er hun ute etter å finne
årsakene til dette (Martorella 1983). Denne endringsprosessen knytter hun hovedsaklig til de
utøvende kunstartenes tiltakende behov for offentlig støtte. Når kunstorganisasjoner mottar
offentlig støtte, fordrer det at ledelsen og administrasjonen er profesjonell og tillitsvekkende,
mener Martorella. Dette har i sin tur ført til en rasjonalisering av driften som har gjort at
kunstvirksomheter i økende grad har satset på færre produksjoner og et populistisk repertoar.
Martorellas konklusjoner ligner altså en del på Bjørkås sine (se ovenfor). Martorella forklarer
også rasjonaliseringen og byråkratiseringen av organisasjoner innen utøvende kunst med at
slike organisasjoner generelt er blitt større og langt mer komplekse enn de var tidligere. I
tillegg finner hun at mange kunstinstitusjoner har utviklet to hierarkier som eksisterer relativt
uavhengig av hverandre: et kunstnerisk og et ikke-kunstnerisk, det vil si administrativt.
Sosiologen Richard A. Peterson (1987) tar i likhet med Martorella tak i
profesjonaliseringen av ledelsen og administrasjonen av kunstorganisasjoner. Utgangspunktet
er det han identifiserer som framveksten av ”kunstadministratoren” som en vesentlig
forskjellig lederskikkelse fra ”impresarioen”. Petersons ambisjon er å forklare hvorfor
impresarioen er blitt avløst av kunstadministratoren som den rådende lederrollen på
kunstfeltet. Peterson framhever at impresarioen kjennetegnes av en lederstil som kombinerer
tradisjonell autoritet, karisma og entreprenørskap. Relasjonene til medarbeiderne er
personlige og uformelle. Kunstadministratoren har i motsetning til impresarioen ervervet
formell kompetanse innen administrative fag og har affinitet til den byråkratiske
organisasjonsmodellen. Peterson skisserer en rekke mulige forklaringer på denne overgangen.
3 For en oversikt over de ny-institusjonelle teorienes nedslag i sosiologi, statsvitenskap og samfunnsøkonomi, se
Scott 1995 og Peters 1999.
28