Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

som preger deler av den frie scenekunsten, innebærer at denne delen av scenekunstfeltet har
stilt seg på utsiden av de godhetsverdiene som gjør seg gjeldende i kulturpolitikken. Denne
avhandlingen gir ikke mulighet til å besvare dette spørsmålet. Men det er ikke umulig at
kunstretningers ulike tradisjoner for å slutte seg til forestillinger om moralsk godhet, et stykke
på vei kan belyse hvilke privilegier og hvilken prioritet de gis i den offentlige
kulturpolitikken.
8.2.3 Den nådeløse godheten
Begreper om godhetsdiskurs, godhetsregime og godhetsmakt er i løpet av de siste årene blitt
lansert i studier av politikkområder som verdipolitikk (Loga 2003, 2005) og bistandspolitikk
(Tvedt 2003). Når disse begrepene sammenstiller godhet med ulike betegnelser som direkte
eller indirekte trekker inn maktdimensjonen, peker dette på at godheten, som gjerne forstås
som utelukkende positiv, også kan ha sine skyggesider. Personer eller standpunkter som
forbindes med godhet, framstår som uangripelige, og i denne posisjonen ligger det makt.
Således har poenget i Logas og Tvedts bidrag blant annet vært å vise at godheten ikke kan
motsies uten at den som hever stemmen og fremmer sine motforestillinger, framstår som ond.
Godheten er paradoksalt nok nådeløs overfor sine kritiske motstandere. Godheten etablerer en
eksklusjonsmekanisme som stenger motforestillingene ute. Som historikeren Terje Tvedt
formulerer det, er godhetens tale ”språket som målbinder” (Tvedt 2003:19). Anlagt på
bistandspolitikken spesifiserer Tvedt at godhetsregimet fungerer som et perspektiv som ser
verden ut fra hvorvidt standpunkter faller på den positive eller negative siden av et avgjørende
moralsk skille: ”[F]or godhetsregimet er verden et rom der man ønsker ’det gode’ eller ’det
gale’, og hvor det gode eller gale bestemmes av om en uttrykker støtte til de ’fattigste blant de
fattigste’, er for ’mer/eller mindre bistand til sør’, eller kjemper/ikke kjemper for de
’universelle rettighetene’ osv.” (samme sted:34).
Jeg mener det er grunnlag for å hevde at et lignende godhetsregime og en dertil
hørende form for godhetens eksklusjon også er i spill i den kulturpolitiske diskursen.
Kulturpolitisk debatt er i høy grad orientert rundt spørsmålet om man sier ja eller nei til den
gode kunsten, om man sier ja eller nei til at offentlige myndigheter bidrar aktivt og offensivt
til finansieringen av kunst, og om man bekrefter eller benekter at kunst er en unik tilgang til
erkjennelse og således har en egenverdi. Når det framheves at kulturpolitikken er et område
for enighet, tror jeg at denne enigheten kan ses på bakgrunn av at de formene for kultur som
offentlige myndigheter i høyest grad verner om gjennom sine støtteordninger, forstås som
moralsk gode. Denne moralske godheten kan ikke problematiseres, uten at de som har stilt de
240