Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

Mot denne tolkningen kan det imidlertid påpekes at populærkulturen har vært
gjenstand for en kulturpolitisk oppgradering i løpet av de siste tiårene, og at jeg her baserer
meg på empiri som først og fremst gir uttrykk for eller er etterlevninger av 1960-årenes
kulturpanikk (jf Solhjell 2005a). Det er ingen tvil om at populærkulturen har fått økt
legitimitet i den offentlige kulturpolitikken i løpet av de siste par tiårene. Det er blitt etablert
flere støtteordninger for ulike typer populærkultur, for eksempel for populærmusikk (Gripsrud
2002) og tegneserier (Røyseng 2005), og populærkulturen tilgodeses i økende grad med
positiv omtale i en del kulturpolitiske dokumenter. For eksempel understrekes det i den siste
kulturmeldingen at samtidig som en ser tendenser til ensretting innenfor kulturindustrien, har
det vært en generell nivåheving innen kulturindustrien og populærkulturen i løpet av de siste
tiårene. Det er imidlertid betegnende at det legges til grunn at ”nivåhevinga skuldast dels at ei
breiare orientering hjå eit høgare utdanna publikum gjev større rom for eit noko meir
krevjande og avansert innhald” (Kultur- og kirkedepartementet 2003:33). Kulturmeldingen
ser således ut til å knytte an til forståelser av at populærkulturen i økende grad er blitt
differensiert, og at populærkultur ikke lengre kan forstås som ett gjenstandsfelt (Ytreberg
1999). På denne måten indikeres det at når kvaliteten på populærkulturen er blitt hevet, er
dette forbundet med at populærkulturen i økende grad har gitt rom for en kulturbruker i tråd
med idealet om aktiv tolkning og deltakelse. Det kan således hevdes at det er et bestemt
moralsk selvforhold i foucaultsk forstand som fungerer som målestokk for den vurderingen
kulturmeldingen gir populærkulturen. De deler av populærkulturen som ikke når høyt nok opp
på denne målestokken, rammes like nådeløst som før av den moralske devalueringen.
Populærkulturens kulturpolitiske oppgradering kan dermed ses som en prosess hvor
populærkulturelle sjangere eller deler av dem redefineres ved at de omfattes av de moralsk
positive vurderingene som vanligvis blir kunsten til del. Deler av populærkulturen
”kunstifiseres”.
Det kunne imidlertid tenkes at forestillinger om moralsk godhet også belyser andre
aspekter ved, eller eksklusjonsmekanismer i, kulturpolitikken. Det har lenge vært påpekt at
det er en påfallende strukturell ulikebehandling av den institusjonelle scenekunsten på den ene
siden og den frie scenekunsten på den andre (NOU 1988:1:23, NOU 2002:8:10).
Sammenlignet med den støtten som gis til scenekunstinstitusjoner, er den statlige støtten som
gis til såkalt fri scenekunst, marginal, dvs. omkring 4-5 % av den totale statlige støtten til
profesjonell scenekunst (Bergsgard og Røyseng 2001). Denne ulikebehandlingen kan ha
mange årsaker. Men i denne sammenhengen kunne det være interessant å stille spørsmålet om
ikke tradisjonen for å utforske og utfordre etablerte sannheter og såkalt ”moralsk korrekthet”
239