Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

eskrivelse av noe som befinner seg på feil sted. Det er en beskrivelse av noe som hører
ingensteds hjemme. Det er en vurdering som rammer helt og fullt, og som gjelder uavhengig
av hvor det onde er lokalisert. Hvis noe først er blitt definert som moralsk ondt, er det ikke
sikkert at en forflytning vil være nok til å redde dets moralske omdømme. Det moralsk onde
forstås som en destruktiv kraft uansett hvor den befinner seg. I følge Luhmann respekterer
moralen således ingen grenser. Dens vurderinger gjør krav på å være gyldige i alle sosiale
sammenhenger. Mens forestillinger om det hellige (skjønne) i tråd med Luhmanns
spesifisering av hva som kjennetegner autonome systemer, erkjenner og avfinner seg med å
ha lokal gyldighet, fungerer moralen ut fra en forutsetning om at den har universell gyldighet.
Som vi har sett, oppfattes den statlige støtten til scenekunstinstitusjoner som en
moralsk forpliktelse i den kulturpolitiske diskursen. Staten er moralsk forpliktet til å sikre at
scenekunsten ikke opphører å eksistere eller forringes. Forestillingene om at scenekunsten er
bærer av en særskilt godhet, artikuleres og utdypes i de offentlige scenekunstutredningene.
Disse forestillingene kommer på den ene siden til uttrykk gjennom forståelsen av at
scenekunsten er et sted hvor mennesket realiserer sitt potensial. Ikke minst fant vi dette
synspunktet i den siste scenekunstutredningens bruk av et sitat av Jon Fosse, hvor det hevdes
at teatret på sitt beste forvandler mennesket til kunst. Scenekunsten framstår på denne måten
som menneskets ypperste realisering av seg selv. Scenekunsten framstår som det fremste
uttrykket for menneskelig fullkommenhet.
På den andre siden kommer forestillingene om scenekunstens moralske godhet til
uttrykk i de kontrasteringene som stadig gjøres mot kultur som formidles indirekte ved hjelp
av medieteknologi, og som i mange tilfeller antas å være skapt med utgangspunkt i
kommersielle interesser. Mens scenekunsten representerer det gode som det må vernes om,
faller den medierte og kommersielt baserte kulturen på ”feil” side av moralens skille mellom
godt og ondt. Dette innebærer at kulturformer som forbindes med medieteknologi og
kommersielle interesser, et stykke på vei tilkjennes en moralsk ondskap. Ondskapen synes å
ligge i denne kulturens antatte destruktive og degenererende virkninger. For det første antas
kultur med kobling til medieteknologien og kommersielle interesser å representere krefter
som undergraver kunsten. Ikke minst poengteres det i flere av scenekunstutredningene at
konkurransen fra andre kultur- og underholdningstilbud svekker den levende scenekunstens
eksistensgrunnlag. Dette skjer ved at publikum gis flere og tilsynelatende mer forlokkende
kulturtilbud å bruke tid og penger på. Samtidig forutsettes det at når virkemidler eller
tenkemåter som forbindes med den medierte og kommersielle kulturen, også tas i bruk i
scenekunsten, betyr det at scenekunsten forringes.
236