Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

På den ene siden påpeker teatersjefen på denne måten at forholdet mellom ledelsen og de
ansatte er, om ikke snudd på hodet, så i alle fall radikalt endret i løpet av de siste tiårene.
Mens det før var et hav av avstand mellom skuespillerne og teatersjefen, er det i dag snakk
om en veldig tett relasjon. På den andre siden antyder han at denne nærheten kanskje er
særegen for teatrene. Dette forklarer han delvis med at teatersjefene ikke ”får lov” til å isolere
seg. Mens det kunne være nærliggende å knytte den økte nærheten mellom teatersjefen og de
ansatte til allmenne endringstrekk i organisasjoner, for eksempel nedbygging av hierarkier og
svekket autoritetstro, antyder teatersjefen her at nærheten mellom sjef og ansatte på teatrene
har med teatrets egenart å gjøre. På dette punktet ser det ut til at teatersjefen spiller på en
forestilling om de kunstnerisk ansatte som særlig emosjonelle og utagerende, som vi også har
sett komme til uttrykk både hos de økonomisk-administrativt ansatte og hos kunstnerne selv.
Kunstnere forstås som engasjerte og følelsesladde medarbeidere som lar både gleder og sorger
få fritt utløp på arbeidsplassen. Den frie og spontane formidlingen av følelsesmessige
reaksjoner innebærer at ingen slipper unna, heller ikke teatersjefen. En slik måte å forklare
den nye nærheten mellom teaterledelsen og teatermedarbeiderne på, retter således søkelyset
mot ”interne” årsaker, forhold som er betinget av virksomhetens egenart. Måten teatersjefen
framhever at nærheten til medarbeiderne antakelig er større på teatrene enn andre steder på,
baserer seg på en oppfatning om at teatermedarbeidere ikke er som andre medarbeidere.
Teatret er en særegen arbeidsplass.
For det andre påpeker han at mens teatersjefen i 1970-årene hadde en nærmest
utømmelig pengesekk til rådighet, som en slags Sareptas krukke som stadig ble fylt på, må
dagens teatersjef styre teatret med utgangspunkt i på forhånd gitte og svært begrensede beløp.
I kombinasjon med tøffere kontroll og krav fra statens side, påpeker han, at dette har presset
fram en bedriftsøkonomisk tenkemåte på teatret som var fremmed for de gamle teaterlederne:
Og så den (…) store forskjellen er jo at å være leder på 70-tallet, det er det at penger
hadde man. Punktum. Penger var det. Og det var jo ofte også en måte å få større
bevilgninger på, det var å få seg et underskudd. For å bevise altså mangelen på
økonomi. Men den tida er over. Det er beinharde økonomiske lover som de slapp. De
hadde penger. De hadde rett og slett penger. Så du kan si at hele teaterorganisasjonen,
den store forskjellen er at det har gått inn den mer bedriftsøkonomiske tenkemåten
mye, mye sterkere. Både målstyring og krav i forhold til økonomi og organisasjon er
helt annerledes enn det var. Helt annerledes. Det er blitt normaliteten i organisasjonen
å forholde seg til, sånn som alle organisasjoner har press og krav, og det har vi kanskje
enda mer. Kanskje enda mer. Fordi vi blir titta i kortene hele tiden av styret, av
departement, av politisk ledelse, av altså, vi blir fulgt med på. Mer enn noen andre
bedrifter gjør, blir teatrene fulgt med på.
222