Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

Når flere teatersjefer på denne måten ser ut til å legge vekt på nødvendigheten av å ta hensyn
til de økonomiske sidene av driften på teatret, innebærer det imidlertid ikke at teatersjefens
siktemål er å realisere økonomiske verdier. Den nødvendige hensyntagen til økonomiske
eksistensbetingelser fortolkes snarere som veien til økt kunstnerisk frihet. Nåværende
teatersjef ved Nationaltheatret, Eirik Stubø, formulerte dette poenget på følgende måte i
forbindelse med en presentasjon av repertoaret for våren 2005:
Vi har jo allerede en rent metodisk satsning også økonomisk og administrativt for å
kutte kostnader. Det er jo som i resten av samfunnet. Og så er det jo en slags
nedbemanningsplan som vi følger fram til 2006. I vårt tilfelle så har jo det vært helt
nødvendig. Det gjør at det kunstneriske handlingsrommet øker. Når behovet for
billettinntekter blir mindre, så kan vi satse djervere på scenen, og det er jo selvfølgelig
det jeg er ute etter. 81
Det er betegnende at Nationaltheatrets sjef her omtaler planene for å kutte kostnader, deriblant
en nedbemanningsplan, som rent metodiske satsninger. På denne måten framstiller han
økonomiske og administrative grep som virkemidler i et pågående arbeid for å oppnå større
kunstnerisk frihet, snarere enn som mål i seg selv. Tidligere kulturminister og økonomisjef
ved Den Nationale Scene, Hallvard Bakke, uttrykker det samme synspunktet i en refleksjon
over forholdet mellom de kunstneriske og økonomiske sidene ved teaterledelsens arbeid:
Og så er det jo det paradoksale, det er jo ikke paradoksalt kanskje, men det kan
oppleves sånn: Det er først når du har orden i økonomien, at du har frihet. Kunstnerisk
frihet forutsetter, når du har orden i økonomien, da har du mulighet til å gjøre ting. Da
kan du eksperimentere, da kan du prøve nye ting, fordi du vet at du har rom for det,
men hvis du starter på minuset, stadig har underskudd, stadig ikke vet hvordan, så har
du i realiteten mistet veldig mye av din kunstneriske frihet. Og det er det ikke alle
kunstneriske ledere, nå kanskje de skjønner det, men da var det ikke alltid de skjønte
det. (ler) Det må man vel kunne si.
I likhet med Eirik Stubø framhever Hallvard Bakke her at det er gjennom å ha orden i
økonomien at det er mulig å oppnå frihet til å eksperimentere kunstnerisk. Dette framstiller
han som en grunnleggende innsikt som lenge har manglet blant teatersjefene ved norske
teatre. På denne måten bekrefter han det tradisjonelle bildet av teatersjefen og utviklingen
fram mot en ny (og mer uren) rolle.
Måten det argumenteres om forholdet mellom kunst og økonomi på i disse
eksemplene, kan med utgangspunkt i Bourdieu fortolkes som en refraksjonseffekt (Bourdieu
2000:320). Spørsmålet om sikker og ordnet økonomi er i utgangspunktet ikke stilt fra
kunstfeltets ståsted. Det er en problemstilling som er innført utenfra. Når spørsmålet
introduseres i institusjonsteaterverdenen, reformuleres det imidlertid til et spørsmål om
81 Kulturnytt på NRK P2 7. desember 2004.
220