Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

kriterier, og jeg har etter hvert begynt å synes synd på de som sitter i de stillingene der
inne, for at det rotteracet som jeg opplever at det er, og som igjen går på så vage
kriterier. Det er liksom ikke, det er ikke som å få en meget pluss til eksamen, eller det
er ikke som å få, det er ikke som å ha levert et produkt som ble til så og så mange
tusen kroner. Du har vært god eller ikke god. Du har fått, det nærmeste vi kommer
konkrete kriterier, det er femmere eller seksere på terningen. Og det er helt forferdelig.
Det er egentlig helt grusomt.
Som fast ansatt kvinnelig skuespiller over førti år, har du i følge denne informanten nærmest
alle odds mot deg for å gjøre en god jobb. Samtidig er det én ting det kommer an på for
skuespillerne: å være god på scenen. Det er de kunstneriske prestasjonene på scenen som
danner grunnlaget for den anerkjennelse eller ære du tildeles på feltet. Skuespillerne
framhever at for å fortjene jobben på et teater må du kontinuerlig prestere kunstnerisk på
scenen. Du kan ikke flyte på tidligere sceneprestasjoner. En ung kvinnelig skuespiller forteller
således at hun mener at dette gjør skuespilleren særlig sårbar:
Og man har ikke, jeg kan ikke peke på, jeg kan ikke, jeg tenkte på det da svigerinna mi
som akkurat var ferdig med hovedoppgaven sin og satt sånn og klappa på den og sa
dette, dette har jeg gjort. Jeg har ikke noe, jeg har ikke, hva skal jeg si, vi bærer liksom
med oss hele tida det vi kan og det vi… Det er forgjengelig, jeg kan ikke henvise til,
peke på den forestillinga eller på den, det er borte, det er dødt for alltid. Og det eneste
jeg er, og det eneste jeg kan vise til, det er det jeg gjør akkurat nå, når du ser på meg i
kveld, når jeg spiller dette stykket. Du har ikke noe konkret og du har ikke, og derfor
så gjør det det kanskje ekstra sårbart, fordi man ikke kan vise til noe annet enn det man
går og står i. Det er jo det som bor inni en på en måte. Det gjør det nok veldig sårbart.
Det er påfallende at de faste skuespillerstillingenes fallende legitimitet primært har rammet
kvinnelige skuespillere over førti. Hva er det som har gjort denne gruppen så utsatt? I en
artikkel om teaterpolitikk i Norden har statsviteren Thorvald Sirnes satt de eldre kvinnenes
problemer i teatret i forbindelse med det han betegner som teatrets seksualitet (Sirnes 2001).
Sirnes hevder her at seksuell attraksjon er en vesentlig komponent i estetiske inntrykk, ikke
minst når det ikke er et eksplisitt tema ved teaterstykket. Den danske teaterviteren Jørn
Langsted (2005:9) har omtalt dette aspektet ved teatret på følgende måte:
Teater er en kødelig kunstart. Teater er, at nogen kikker på nogen andre, der gør et
eller andet, handler og foregiver at være nogen andre, end de er. Og alle er enige om,
at der er noget lystfuldt forbundet med denne kikken på nogen andre, der efterligner
og genskaber.
Slik sett handler skuespillerens arbeid om å produsere begjær hos tilskuerne. Langsted
påpeker videre at teatrets ”lystfulde karakter” gjennom teaterhistorien har medført at ”man så
vidt mulig har skullet holde kvinder og børn væk fra det, i hvert fald når teatret blev mere
institutionaliseret og kom væk fra gader og torve” (samme sted).
208