Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

sammenhengen er det gjerne blitt argumentert for at det er i et fast ensemble at både den
enkelte skuespiller og samspillet mellom ulike skuespillere best kan utvikle seg. Idealet er da
at alle skuespillerne som er del av det fellesskapet ensemblet utgjør, pendler mellom store og
små roller. En av de eldre mannlige skuespillerne forklarer på følgende måte hva han mener
er fordelene med et fast skuespillerensemble:
Og her på teatret, så vokste jo jeg opp med nettopp ensemblefølelsen. Da var det slik
den gangen at de store skuespillerne, de så du ikke bare i store roller. Du så dem i
mellomroller, og du så dem i små roller. De bekledde hele spekteret av roller. Og det
tror jeg er sunt at ikke noen bare går i hovedroller og bare spiller seg selv etter hvert
og glemmer at de skal tilføre seg selv også nye momenter og inspirasjoner. Og noen
små bare går og blir frustrerte og spiller noen små og noen mellomroller og ikke blir
kjent med de vekslingene mellom de tre hovedfasene: store roller, mellomstore og
små. Det tror jeg er sunt, for egen kunstnerisk del. Og det kan man egentlig bare få til i
et ensemble. Det er jo der det skjer. Det samspillet.
Praksisen med faste skuespilleransettelser kan dessuten ses i lys av at relasjonen mellom
institusjonsteatrene og Statens teaterhøgskole lenge har ivaretatt en form for
profesjonskontroll av skuespilleryrket. Utdanningen av skuespillere ved Statens
teaterhøgskole har i antall og innhold vært nærmest perfekt tilpasset institusjonsteatrenes
behov for rekrutter og kompetanse. 68
Ordningen med fast ansatte skuespillere har imidlertid av flere grunner kommet under
press i løpet av de siste årene. I tråd med kritikken av institusjonsteatrene som ukunstneriske
er det blitt pekt på at de eksisterende ensemblene langt fra er basert på noe kunstnerisk
felleskap. Det er ikke stort annet enn felles arbeidsgiver som forener skuespillerne som er
ansatt på et teater, påpekes det. 69 I takt med den tiltakende tendensen til å realisere
scenekunstoppsetninger i form av tidsbegrensede prosjekter har dessuten idealet om langvarig
kunstnerisk felleskap bleknet. I tillegg har konkurransen om skuespillerjobbene på
institusjonsteatrene økt betraktelig, særlig fra midten av 1990-årene. En strøm av skuespillere
med utdanning fra andre skoler, særlig i utlandet, har utfordret det monopolet Statens
teaterhøgskole lenge har hatt på å utdanne skuespillere. Teaterfeltet preges således av
overrekruttering og økt konkurranse. Dette gjenspeiles for eksempel i det faktum at
medlemstallet i Norsk Skuespillerforbund i perioden 1994-2003 økte om lag en ½ gang
68
Se Sirnes 2001, Mangset (2004a, 2004b) og Bjørkås (1998b) for en mer inngående analyse av
profesjonstrekkene ved skuespilleryrket.
69
Se for eksempel ”Det ukunstneriske teatret” av Hans Henriksen, Kai Johnsen, Kristin Bredal, Yngve Sundvor,
Per-Olav Sørensen, Ole Anders Tandberg, Marit Moum Aune, Jon Tombre og Morten Traavik, kronikk i
Dagbladet 10. november 2000.
205