Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

arbeid”, kan dette forstås på bakgrunn av forestillingen om at kunstneryrket springer ut av et
kall (Mangset 2004a). Som vi har sett tidligere, forstås kunstnere, ikke minst fra den
økonomisk-administrative ledelsens synspunkt, som en type arbeidstakere som det gjelder
egne ”lover og regler” for. En må regne med at skuespillere og andre kunstnere som er knyttet
til teatret, ikke alltid følger alminnelige normer for oppførsel på en arbeidsplass. I bestemte
perioder må man regne med at arbeidet med å skape kunst fyller kunstnerne helt og holdent,
nærmest som en besettelse, og være villig til å akseptere alle de utslag dette måtte få.
Oppfatningen om at kunstnerne må få fritt (emosjonelt) spillerom i perioder hvor de arbeider
intenst med et kunstnerisk prosjekt, synes å gjenspeile en forståelse av at kunsten ikke
primært er et yrke, men en realisering av et kall. En slik forståelse framstår i alle fall som
integrert i mange av skuespillernes oppfatning om sin egen tilværelse. En ung kvinnelig
skuespiller forteller at det for henne er nærmest utenkelig å velge et annet yrke. Tilværelsen
som skuespiller handler om noe mer enn ”bare å ha en jobb”:
Det er ikke noe annet yrke som jeg egentlig har noe lyst på altså. (ler) Men det føler
jeg meg også litt sånn låst på også. Det er litt sånn, åh, akkurat som, det er litt som
heroin, hvis du skjønner hva jeg mener. At jeg føler meg litt sånn hekta. (…) Jeg synes
det er så fantastisk. Det er jo en leke…, barnehage, altså vi får lov til å, altså det er jo
helt fantastisk å få lov til å drive med det her. Og jeg skjønner ikke helt hva som skulle
fylt meg sånn fra øverst til nederst som dette gjør. (…) Hvis man skal snakke med litt
store ord da, og ikke være redd for dem, så er det, ikke som et kall, men som noe som
du, det blir sånn altoppslukende. Du kan ikke være noe anna liksom. Og det er kanskje
forskjellen til andre yrker at du, det er sikkert ganske mange som snur bunkene sine,
og kanskje det kan være nok i ganske mange jobber at du snur bunken når semesteret
er omme. At det holder at du er på jobb og bruker kreftene dine mens du er på jobb. Så
driver du med surfing eller du er gartner på fritida eller hva som helst liksom. Dyrker
hobbyene dine. Men for de fleste skuespillere tror jeg, nesten for alle jeg kjenner, så er
det mer enn som så liksom. Det er jobben din, men det er på en måte en veldig stor del
av hvem du er. Både identiteten din, men rett og slett hele hvordan du er satt sammen.
Informanten beskriver altså det å være skuespiller som en slags ruspreget tilstand. Hun
opplever at jobben fyller henne fra topp til tå. Samtidig forstår hun denne ruspregede
tilværelsen som forbundet med ”hvordan hun er satt sammen”. Hennes dedikasjon til
skuespilleryrket forteller noe vesentlig om hvem hun er, og hvilke anlegg hun har.
Informanten reserverer seg riktignok mot å omtale denne måten å forholde seg til sitt yrke på
som et kall. Samtidig fungerer kallstanken som en viktig referanse for å forklare hva hun
sikter til her.
En annen kvinnelig skuespiller understreker for sin del at kallsfølelsen er helt
avgjørende for å skape kunst overhodet. Uten den inspirasjonen som kallet gir, blir kunsten
nærmest meningsløs:
197