Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

eksempel at mange av beslutningene som angår utøvelsen av hennes yrke, tas av andre aktører
på teatret:
Selvfølgelig er det vi som utformer vår rolle, men det er i et stykke som noen andre
har bestemt, og i en rolle som noen andre har bestemt, i et kostyme som noen andre
har bestemt og i en sminke som noen andre har bestemt. Og i da en utforming og en
form som instruktøren har bestemt.
På institusjonsteatrene er det mange ulike yrkesgrupper, og tradisjonelt har det vært tette skott
mellom dem. Store deler av det tekniske personalet har for eksempel ansvaret for svært
spesialiserte arbeidsoppgaver, for eksempel tapetsering eller smiearbeid. Mange av de
tekniske arbeidsoppgavene krever fagbrev, og det er etablert en rekke avtaler som setter
rammer for hvordan, av hvem og når ulike arbeidsoppgaver kan utføres. I denne
sammenhengen har fagforbundene spilt en viktig rolle.
Arbeidet med å skape teaterforestillingene følger dessuten en fast struktur.
Instruktøren har som regel åtte uker til rådighet sammen med skuespillerne før premieren.
Prøvene er organisert i tråd med et stramt tidsskjema som gjør det mulig å gjennomføre
prøver på et stykke om dagen og framføring av et annet for publikum om kvelden på en og
samme scene. Det gis beskjeder til de ansatte over et høyttaleranlegg, for eksempel om hvilke
scener som står for tur i innstuderingen av et stykke, og dermed når de ulike involverte
aktørene må innfinne seg på scenen. En ung mannlig skuespiller forteller om denne siden av
tilværelsen på institusjonsteatrene på følgende måte:
Her er det sånn: Du skal på jobb klokka 11. Og så er det lunsj ca halv 12. Den varer 20
minutter. Og så er det sånn over høytalerne: ”Lunsjen er over! Går til jobb igjen,
begynn å jobb igjen!” Så det er veldig sånn systematikk i det. Og når jobben er ferdig
kl. 15.00, da går man på minuttet 15.00. Sånn syntes jeg var litt rart i begynnelsen,
men jeg skjønner nå at det er helt nødvendig at det er sånn, fordi det er så mange
faktorer inne i bildet: At de skal rigge opp for en ny forestilling på kvelden, og derfor
må de ta vekk scenografien til et annet stykke. Sånn at for å ta hensyn til alle, så må
det være veldig punktlig.
De ytre rammene for produksjonen av teaterforestillinger som er etablert innenfor
institusjonsteatrene, framstår på denne måten som sterkt formaliserte og standardiserte. Dette
er bakgrunnen for at institusjonsteatrene er blitt karakterisert med uttrykk som ”fabrikkteater”
(Grøndahl 1985, Gran De Paoli 1991), ”bedriftsteater” (Barba 1990) og ”konservert
fordisme” (Bjørkås 1998a). Som uttrykkene antyder, har institusjonsteatrene blitt kritisert for
å være en lite hensiktsmessig ramme for produksjon av teaterforestillinger.
organisasjoner som gitt dem stor makt på feltet.” Han påpeker imidlertid at billedkunstnernes rolle er under
endring, og at en ny kunstfaglig ekspertise bestående av direktører, konservatorer og kuratorer med tilknytning
til kunstinstitusjonene har svekket billedkunstnernes makt på feltet.
194