Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

grunnleggende forskjellig verdi fra dem det er mulig å realisere med utgangspunkt i
økonomisk-administrativ kompetanse. Denne erkjennelsen framtrer langt på vei som en
tilslutning til kunstens særegne verdier, som en trosbekjennelse. Tilslutningen innebærer
imidlertid ikke at økonomien stiller seg i noen entydig underordnet posisjon til kunsten. Kunst
og økonomi framstår snarere som atskilte og sideordnede perspektiver hvis legitimitet hviler
på at de anvendes ”der de hører hjemme”, det vil si på hvert sitt domene. Med utgangspunkt i
et kunstnerisk perspektiv omtales imidlertid økonomiens tydeliggjorte rolle som en fare.
Økonomi og administrasjon representerer noe fremmed som ikke må få for stort innpass i
teatrets virksomhet. Økonomi og administrasjon kan, sett fra kunstens ståsted, bryte ned og
erstatte kunstens egen drivkraft. I tråd med Mary Douglas’ teorier om rent og urent (1997
[1966]), framstår økonomi og administrasjon som noe urent på kunstens område, som en form
for forurensning som setter i gang renselsesprosesser. De økonomisk-administrative
betraktningsmåtenes inntrengen på kunstfeltet, skaper en motreaksjon hvor fremmedheten ved
disse betraktningsmåtene artikuleres. Fra et kunstnerisk perspektiv, slik vi har sett det bli
anvendt så langt, er økonomi og administrasjon noe som fornektes. Men har ikke
tydeliggjøringen av de økonomiske og administrative aspektene ved teaterdriften noen
virkninger på kunstutøvelsen? I den neste delen av dette kapitlet skal vi utforske samspillet
mellom de økonomisk-administrative perspektivene og de kunstneriske nærmere.
7.2 Disiplineringen
7.2.1 Fordisme for fall?
Institusjonsteatrene kjennetegnes av hierarkisk organisering og sterk arbeidsdeling. Stabile
strukturer definerer de ansattes posisjoner og arbeidsoppgaver, avtaleverk regulerer arbeidet,
og innarbeidede tidsskjema preger mange av de interne prosessene. Beslutninger om hva slags
repertoar teatret skal sette opp, hvilke skuespillere som skal spille de ulike rollene i
forestillingene, og hvilke instruktører og scenografer som skal stå for den kunstneriske
utformingen av de utvalgte stykkene, tas av teatersjefen i samråd med noen, som regel ganske
få, rådgivere. 57 For det store flertallet av de ansatte er dette beslutningsprosesser som foregår
på lang avstand. 58 En av de kvinnelige skuespillerne på Det Norske Teatret forteller for
57 I utformingen av repertoar og fordelingen av roller støtter teatersjefene seg vanligvis på råd fra dramaturgene
og fra ”Kunstnerisk råd”, som er et rådgivende organ som blant annet består av representanter for det
kunstneriske personalet ved teatret. Instruktørene som engasjeres for å sette opp stykkene, kommer også med
innspill om hva slags rollebesetning de ønsker seg.
58 Bjørkås (2002:70) har pekt på at det er et paradoks at skuespillere ”som arbeider i tett organiserte kollektiver”
har liten innflytelse både i kulturpolitikken mer allment og på de interne beslutningene på institusjonsteatrene,
mens billedkunstnerne ”som i sin arbeidsorganisering har vært individuelt orienterte – har holdt seg med
193