Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

å sitte der i salen, og vi vet begge hvor vondt det er når det er femti stykker her. Ergo
så må jeg tenke litt på det og det og det.”
Dette utsagnet bærer preg av en form for paternalisme. Som en far som vet best hva som er
godt for sitt barn, besitter markedsføringsfaget redskapene som skal til for å oppnå det beste
skuespillerne kan oppleve. De vil ha publikum i salen. For at dette skal kunne realiseres, må
skuespillerne være villige til å akseptere at den beste måten å få publikum i salen på, er å la
salgsmedarbeiderne gjøre jobben på sin måte og få spillerom til å utfolde sin kompetanse. Slik
forventes det en form for gjensidig vilje til å sette seg inn i det som er særegent for
salgsarbeidet. Salgssjefen sier således: ”For jeg har prøvd å forstå deres verden og deres
utgangspunkt, og så prøvd å få dem til å forstå vårt utgangspunkt.”
Omtalen av kreftene som rår på teatret, det vil si kunstnernes irrasjonelle utfall, ser
også ut til å ha et innslag av den samme paternalismen. I forbindelse med de avvik fra normal
oppførsel som man må regne med på arbeidsplassen når man er kollega med skuespillere,
forteller for eksempel direktøren at ”de blir noen troll av og til”. Å bruke betegnelsen troll kan
forstås som en form for infantilisering av skuespillerne. Kreftene de er besatt av, gjør at de
ikke alltid handler rasjonelt. Trollet ble i folketroen blant annet forstått som et sterkt, som
regel farlig, men dumt og godtroende menneskelignende vesen. Oppfatningen av at
skuespillerne i perioder framtrer som troll, bærer imidlertid en dobbelthet i seg. På den ene
siden har de overskridende evner. De har evner til å fortrylle et publikum og skape kunst. På
den andre siden kan dette få irrasjonelle utslag som skaper situasjoner hvor man må bære over
med dem eller belære dem.
7.1.10 Oppsummering
I likhet med mange andre studier av ledelse, administrasjon og organisering av kunstnerisk
virksomhet viser analysen av mitt materiale at økonomiske og administrative perspektiver har
fått en mer framtredende og iøynefallende plass. På Det Norske Teatret ser dette imidlertid ut
til å ha skjedd i takt med at visse deler av teatret har fått mer avklarte økonomisk-
administrative funksjoner. Ikke minst utgjør salgsavdelingen et godt eksempel i denne
sammenhengen. Samtidig viser analysen at den tydelige rollen økonomisk-administrative
perspektiver spiller på teatret, ikke innebærer at skillet mellom hva som oppfattes som
kunstneriske spørsmål, og hva som oppfattes som økonomiske-administrative spørsmål,
forsvinner. Forestillingen om en slik skillelinje ser tvert i mot ut til å virke bestemmende for
hvordan teatrets virksomhet omtales både fra et kunstnerisk og fra et økonomisk-
administrativt ståsted. Fra et økonomisk-administrativt perspektiv framstår kunsten som en
192