Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

Slik kan kunnskap om og tilslutning til kunstens egenart og særegenheter være helt
avgjørende for å takle utfordringene man møter når man sitter i økonomisk-administrative
stillinger på teatret.
Når kunstnerne på denne måten beskrives som besatt av særegne krefter, gir dette
assosiasjoner til det som er blitt betegnet som Platons inspirasjonsteori (Krogh m. fl.
2004:332f). Inspirasjonsteorien legger til grunn at kunstneren er drevet av og beveget av
krefter som kunstneren selv ikke har innsikt i eller full kontroll over. Kunstneren forstås som
et slags medium, et mellomledd mellom overnaturlige krefter, kanskje av guddommelig art,
på den ene siden og menneskenes verden på den andre. Kunstneren formidler så å si mellom
det hinsidige og det dennesidige. I følge Krogh sammenligner Platon for eksempel poesien
med den magnetiske kraften. Poesien binder den som skaper, fortolker eller opplever den,
”sammen med diktets guddommelige opphav, slik jernet henger fast i magneten” (Krogh m.
fl. 2004:332). Kunstnernes virksomhet betraktes som noe som er i grenseland for eller utenom
de formene for menneskelig virksomhet som er styrt av innsikt og fornuft. Forståelsen av at
kunstneren drives av ekstraordinære krefter (hva enten de er av hinsidig eller dennesidig
karakter), synes altså å ligge til grunn også i måten det ikke-kunstneriske personalet omtaler
kunstnerne på. Langt på vei er det grunnlag for å hevde at kunstneren betraktes i tråd med
bildet av kunstneren som sjaman, slik antropologen Arne Martin Klausen spesifiserer det (se
kapittel 2). Kunstneren framstår som en liminal figur.
7.1.9 Paternalismen
Selv om tilslutningen til kunstens særegne verdi og forståelsen for de kreftene som finnes i
kunsten og kunstnerne, ser ut til å være en sentral forutsetning for legitimiteten av å anvende
økonomisk-administrative virkemidler på teatret, er det imidlertid ikke snakk om noen
fullstendig underkastelse. På den ene siden skal økonomi og administrasjon tjene kunsten. På
den andre siden tilbyr økonomi og administrasjon redskaper som er til uvurderlig hjelp for
kunsten. Dette må det også være forståelse og respekt for på teatret. Ikke minst må kunstnerne
innse og akseptere at den økonomisk-administrative tenkemåten har noe for seg, og at den i
siste instans kan vise seg å være eneste farbare vei for å skaffe et eksistensgrunnlag for den
kunstneriske utøvelsen. Salgssjefen forklarer for eksempel at når han strekker seg for å forstå
hvorfor plakaten med feilstavelsen av den ene skuespillerens navn ikke kan brukes, åpner det
også for en situasjon hvor han må kunne forvente å bli hørt og forstått tilbake:
Men samtidig har jeg da muligheten til å si, da veit jeg litt hvordan de tenker også. Da
kan jeg si at: ”Nei, nå må du høre på meg, for du vil jo gjerne at det skal komme noen
191