Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

virkelig knirker i hele huset, og så braker det, og så begynner det å dele seg. Og da
skal det enorme krefter til for å holde det her sammen. Og kjenne at man kunstnerisk
og økonomisk kan strekke seg mot hverandre. For blir gapet for stort, så vil det i dag,
såpass strengt som vi er styrt også fra departementets side, så vil det si at det blir
økonomien som bestemmer.
Den kunstneriske og den økonomisk-administrative ledelsen framstilles her som fysiske
krefter som uvegerlig trekker i hver sin retning. Ordningen med delt ledelse innebærer at
teatret deles i to. Avstanden mellom den kunstneriske og den økonomiske delen av teatret
øker, og det oppstår en nærmest uoverstigelig sprekk mellom kunsten og økonomien. I denne
beskrivelsen ligger det en påtakelig bekymring. Den pågående landdelingen mellom kunst og
økonomi kan vise seg å bli skjebnesvanger for kunsten. De økonomiske kreftene kan komme
til å overvinne de kunstneriske. Samtidig gir utsagnet uttrykk for kunstens paradoksale
forhold til økonomi, slik for eksempel Bourdieu utlegger det (jf Bourdieu 1993, 2000). På den
ene siden utgjør økonomien et avgjørende eksistensgrunnlag for teatret. De fleste innser at det
ikke er mulig å drive et teater etter de standardene for profesjonalitet, scenefasiliteter, teknisk
støttestruktur og så videre som er etablert på feltet, uten at det koster mye penger. Det blir
derfor oppfattet som nødvendig, og noe man må akseptere, at den økonomiske siden av
teatrets virksomhet blir ivaretatt på en tilstrekkelig god måte. På den andre siden må
økonomien ikke av den grunn bli retningsgivende for teatrets virksomhet. Økonomiske
argumenter må ikke ta overhånd i de strategiske beslutningene teaterledelsen står overfor.
Selv om det er udiskutabelt at økonomien muliggjør teatrets drift, representerer den også en
overhengende fare. Forståelsen av forholdet mellom kunst og økonomi som kommer til
uttrykk i utsagnet, tar således nærmest form av å være en type undergangsforestilling. Hvis
den økonomiske betraktningsmåten får for stort spillerom, slutter kunsten å være kunst. Den
samme skuespilleren fortsetter således:
Man er veldig redd hele tiden for at det økonomiske skal ta for mye overhånd da. Nå
har vi jo vært i en spesiell situasjon på Det Norske Teatret i og med at vi har måttet gå
løs på en skikkelig snuoperasjon. Så alle har vel akseptert at vi står overfor mange
utfordringer som må løses. Men vi tenker hele tiden at det må ikke fortsette sånn. Det
kunstneriske må bråke like mye som økonomien. Kunsten må ta like stor plass, minst.
Den burde ta mye større plass egentlig.
Mot slutten av 1990-årene hadde Det Norske Teatret opparbeidet et stort økonomisk
underskudd som satte større og større begrensninger på driften. Kulturdepartementet stilte
krav om at økonomien måtte komme i balanse igjen, og teatret satte som skuespilleren her
forteller om, i gang en økonomisk snuoperasjon. Den økonomiske krisen på teatret blir
179