Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...
Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...
Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
eksistensgrunnlag i denne konkurransesituasjonen registrerer utvalget bak<br />
scenekunstutredningen at scenekunstinstitusjonene i økende grad opererer ut fra en<br />
økonomisk tenkemåte:<br />
Scenekunstinstitusjonene konkurrerer altså både med den internasjonale<br />
kulturindustrien <strong>og</strong> den private underholdningssektoren om de store målgruppene, et<br />
massepublikum, særlig til oppsetningene på sine hovedscener. På denne måten<br />
tenderer institusjonene mer til å søke etter det som er økonomisk nødvendig å spille<br />
enn det som er kunstnerisk ”nødvendig” (NOU 2002:8:16).<br />
Konkurransen med mer kommersielt anlagte kultur- <strong>og</strong> underholdningstilbud fører til at<br />
scenekunstinstitusjonene tilpasser seg på en måte som virker degenererende på scene<strong>kunsten</strong>.<br />
Måten dette synspunktet er formulert på i sitatet ovenfor er interessant. Selv om ordet<br />
nødvendig her er satt i hermetegn, peker vektleggingen av det kunstnerisk nødvendige som<br />
det legitime motivet for repertoarutvelgelsen mot en forståelse av at <strong>kunsten</strong>s bevegelser har<br />
en innebygd retning. Uttrykket spiller på en forestilling om at <strong>kunsten</strong> (bør) drives fram av en<br />
slags iboende ubønnhørlighet eller uunngåelighet, at <strong>kunsten</strong>s prosesser har sin egen l<strong>og</strong>ikk<br />
som leder fram mot påkrevde endemål. Scene<strong>kunsten</strong> må realiseres ut fra sine egne<br />
forutsetninger. <strong>Den</strong> må skapes med utgangspunkt i seg selv. Slik synes det som om<br />
scene<strong>kunsten</strong> forstås i kraft av en slags essens som fordrer at scene<strong>kunsten</strong>s eksistens må<br />
hvile i seg selv.<br />
Scenekunstutredningen påpeker imidlertid at det er flere grunner til at repertoaret<br />
ensrettes ved teatrene. Repertoarlikheten på teaterscenene kan i følge scenekunstutvalget <strong>og</strong>så<br />
forklares av måten den statlige støtten er innrettet på. Her påpekes det at fordi<br />
scenekunstinstitusjonene ”finansieres på samme måte <strong>og</strong> styres etter de samme generelle<br />
organisasjonsprinsipper <strong>og</strong> målstyringssystemer” (samme sted:15), blir organisasjonskulturen<br />
<strong>og</strong> tenkningen ved institusjonene lik, <strong>og</strong> dette fører i siste instans til at den kunstneriske<br />
profilen ved de ulike institusjonene blir svært ensartet. <strong>Den</strong>ne forklaringen spiller imidlertid<br />
<strong>og</strong>så på at det er når l<strong>og</strong>ikker som hører hjemme i markedet gjøres gjeldende på kunstfeltet, at<br />
ensrettingen tar til. Det er når staten tar i bruk prinsipper <strong>og</strong> systemer som er hentet fra en<br />
markedskontekst, <strong>og</strong> som vektlegger økonomiske indikatorer som kostnadseffektivitet, for<br />
eksempel i form av målstyringssystemet, at likedanning av både scenekunstinstitusjonenes<br />
organisasjon <strong>og</strong> repertoar blir et uunngåelig resultat. Scene<strong>kunsten</strong> blir altså infisert av<br />
markedets mekanismer både direkte <strong>og</strong> indirekte. På den ene siden ensrettes repertoaret på<br />
grunn av en tilpasning til markedet for scenekunst. På den andre siden foregår ensrettingen på<br />
grunn av et markedsinspirert statlig finansierings- <strong>og</strong> forvaltningssystem.<br />
168
Change language