Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

teatret er bygd opp av. En kan imidlertid ikke forvente at ”magisk lysande augneblinkar”
oppstår hver gang mennesket prøver å forvandle seg selv til kunst. Magiens karakter er jo
nettopp at den ikke alltid slår til, og at den ikke kan forutsies. Den som vil oppleve magien,
må være villig til å vente tålmodig. Og når teaterkunsten endelig virkeliggjør sitt potensial, gir
den tilgang til erfaringer som overskygger kjedsommeligheten som følger med de mislykkede
forsøkene. Når utredningen på denne måten gjør Fosses ord til sine egne, starter den sin
argumentasjon for scenekunstens særegne verdi med å etablere et bilde av scenekunsten som
det høyeste nivå av menneskelig fullkommenhet.
Jon Fosse er ikke noen hvem som helst i norsk teater. Fosses suksess som forfatter,
først og fremst som dramatiker, er formidabel. Hans dramatikk er oversatt til en rekke språk,
og han er en av de mest spilte dramatikerne på europeiske teaterscener. Han omtales som en
fornyer av det moderne teatret, og hans teaterstykker er allerede kanoniserte som et betydelig
tilskudd til samtidsdramatikken. Han har dessuten mottatt en rekke prestisjetunge priser. For å
framheve Fosses posisjon i teatersammenheng sammenlignes han ofte med Henrik Ibsen. I
utredningen gjøres det imidlertid et poeng av at det er teatret selv som har vært en katalysator
for Fosses suksess:
At dramatikeren Jon Fosse, som så på seg selv som en notorisk teaterhater og
opplevde det å gå på teater som ensbetydende med å gå fra teatret, og aller mest i
pausen, skulle bli en fornyer og en av de mest spilte dramatikerne i europeisk teater
ved inngangen til det nye årtusen, gir håp for teatrets framtid selv blant dets mest
innbitte kritikere. At Fosse også på sett og vis kan sies å være et produkt av det norske
institusjonsteatret, er et poeng en ikke skal overspille, men det er et poeng, og det
forteller oss at teatret ennå kan lokke og utløse skapende krefter når forholdene blir
lagt til rette for det. I Fosses tilfelle var det snakk om et teaterfaglig miljø som
insisterte på hans særegne stemme og til og med klarte å overbevise forfatteren selv
(NOU 2002:8:10-11).
Teatret har altså klart å omvende en teaterhatende forfatter til å bli en av de aller mest elskede
dramatikerne i vår tid. I tråd med Fosses egne formuleringer ligger det altså krefter i
teaterkunsten som kan forvandle mennesket. Teatret kan få fram det aller beste i mennesket.
Og i følge utredningen har teatret altså fått fram det beste i Jon Fosse. Slik vi har sett det i de
tidligere utredningene, bygger altså utredningen fra 2002 også på forestillingen om at
scenekunsten har iboende egenskaper som gjør den grunnleggende god. Scenekunstens krefter
er av en type som får fram det beste i mennesket. Det er snakk om realiseringen av de høyeste
verdier. Teatret kan realisere menneskets potensial. Scenekunsten eksisterer altså i tråd med
Aristoteles’ estetikk som en mulighet mennesket kan virkeliggjøre.
166