Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

påpeke dens funksjon som faglig støtte og korrektiv til den audio-visuelle
medieproduksjonen:
Det er også viktig å understreke den rolle den levende scenekunsten vil ha for
morgendagens massemedieinnhold. Filmen har alltid vært avhengig av teatret og dets
ressurser. Norsk egenproduksjon av film, video og fjernsyn i fremtiden vil være
avhengig av at det finnes et sterkt og aktivt kulturliv for øvrig. Scenekunsten er et fond
av profesjonalitet det kan trekkes på i mange retninger. Den er viktig både gjennom
sine utøvere, sine ressurser, sin produksjon så vel som sin ekspertise og innsikt. Alt
dette vil, mer eller mindre direkte, tilføre massemediene viktig kunnskap og ressurser.
I dette perspektivet blir et viktig argument for å opprettholde scenekunsten at
den gir faglig grunntrening, utviklingsmuligheter og til dels fast levebrød til
scenekunstnere film-, video og kunstnerisk høyverdig fjernsynsproduksjon er helt
avhengige av.
Kunstnerisk høyverdig produksjon i film, radio og fjernsyn ville ikke vært
mulig uten de faste teatrene (NOU 1988:1:13).
Forståelsen av forholdet mellom den levende scenekunsten og massemediene som hierarkisk
argumenteres altså fram langs flere spor.
6.2.5 Å forvandle mennesket til kunst
I den offentlige utredningen om scenekunst som kom i 2002, har utvalget bak utredningen
valgt å ta utgangspunkt i et sitat av dramatikeren Jon Fosse for å illustrere at scenekunsten har
en særskilt verdi. Under overskriften ”Møteplassen” brukes Fosses ord til å etablere en
forståelse av at teatrets fundamentale verdi ligger i at teatret besitter en kraft til å forvandle
mennesket selv til kunst:
(…) men først og sist er det mennesket teatret prøver, prøver og feilar, på å forvandle
til kunst, teatret er, kan ein kanskje seie, verken lyden, språkets eller biletets kunst, det
er rett og slett menneskets kunst.
Og dermed er det vel ikkje til å undre seg over at teatret, som menneskets
kunst, har så stort spenn i seg, frå det sublime og til det keisame, det er vel knapt noko
anna kunstform som kan vere så god når den er god, og så keisam når den er keisam.
Men lat oss gløyme all keisemda og lat oss hugse dei store og klare stundene
då teatret framstår som menneskets gripande kunst-gjering av seg sjølv, tungt og klart
og innsiktsfullt, i merkeleg einskap av tanke og kjensle, kropp og sjel, av rørsle og
stillstand, stundene då musisk kjensle, biletleg eigenart og språkleg driv fortettar seg
til magisk lysande augneblinkar (Fosse sitert i NOU 2002:8:10).
Teatret er i følge Fosse ”menneskets kunst”. Når teaterkunsten realiseres på sitt beste, har vi å
gjøre med menneskets ”gripande kunst-gjering av seg sjølv”. Teater er altså uavlatelige forsøk
på å forvandle mennesket til kunst. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke. Formålet er
imidlertid dette ene: å gjøre mennesket til kunst. Virkemidlene er alle de bestanddelene som
teaterkunsten kan spaltes ned til: lyd, språk, bilde og så videre. Når teatret er på sitt beste, gir
det imidlertid opphav til opplevelser av helhet og totalitet som overskrider de enkeltdelene
165