Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

forestillingen om det hinsidige erstattet med forestillinger om kunstverkets autentisitet og
ekthet. Troen på de overnaturlige kreftene er blitt erstattet med troen på de kunstneriske
kreftene. Forestillingen om kunstverkets aura er således nært forbundet med forestillingen om
det ”engangssubstrat” kunstneren har lagt ned i kunstverket (samme sted:41-42). Når vi
kommer nær et kunstverk, kommer vi også nær de kunstneriske kreftene som er grunnlaget
for frambringelsen av autentiske kunstverk. Når scenekunstutredningen fra 1988 framhever
den unike verdien det har å være til stede og være en medskaper til en teaterforestilling, er det
nettopp i kraft av at dette er en situasjon som bringer oss nær det ”unærmelige”, det vil si
kunstens unike krefter.
Utredningen påpeker videre at massemediene mangler denne spesielle møtefunksjonen
som kjennetegner den levende scenekunsten. Massemediene legger til rette for at
kulturkonsumet kan foregå hvor som helst, i praksis vil det si i de private hjemmene.
Massemediene skiller seg således fra den levende scenekunsten både fordi de avskjærer
publikum fra muligheten til å tilegne seg kulturen i et fellesskap med hverandre, og fordi
massemedienes publikum heller ikke kommer nær de skapende kreftene:
Men iallefall en stor del av massemediebruken, særlig gjelder det fjernsyn og video,
foregår hjemme, og fordrer hverken kontakt eller fellesskap med andre. Mange hevder
at dette, sammen med andre trekk ved samfunnsutviklingen, som
hjemmearbeidsplasser basert på den nye informasjonsteknologien, kan være med på å
skape sosial isolasjon.
Derfor er de møteplasser som finnes, og det grunnlag for fellesskap og
fellesopplevelser disse gir, viktige å ta vare på. Den levende scenekunsten
representerer et slikt område. Det å se fjernsynsteater hjemme, og det å gå i teater, er
ulike opplevelser. Ulikheten behøver ikke dreie seg om kvalitet som sådan. Den ene
opplevelsen kan være like verdifull som den andre. Forskjellen ligger snarere i
nærværet; i de ulike kategorier sosial opplevelse, i det direkte møtet mellom kunstnere
og publikum og publikum i mellom, og i det fellesskapet som kan skapes i en teatersal
og i forbindelse med en forestilling (NOU 1988:1:14).
For Benjamin er det et avgjørende poeng at den tekniske reproduksjonen som konstituerer
fotografiet og filmen som kunstuttrykk, innebærer at auraen faller bort. Benjamin hevder
således at kunstverkets ekthet eller autentisitet ikke kan reproduseres teknisk:
Hele autentisitetens område unndrar seg det tekniske – og naturlig nok ikke bare den
tekniske – reproduserbarheten. Men mens det autentiske bevarer sin fulle autoritet
overfor den manuelle reproduksjon, som ved en sammenligning som regel kan
stemples som forfalskning, er dette ikke tilfelle ved den tekniske reproduksjon
(Benjamin 1991 [1936]:38).
Auratapet som følger av den tekniske reproduksjonen, handler i følge Benjamin også om at
den tekniske reproduksjonen innebærer at kopiene kan bringes inn i sosiale sammenhenger
162